Tip:
Highlight text to annotate it
X
Det er et viktig faktum
at ting ikke alltid
er slik som man tror.
På planeten Jorda, for eksempel
trodde menneskene at de
var den mest intelligente arten,
i stedet for
den tredje mest intelligente.
Den nest mest intelligente
var selvsagt delfinen,
som lenge hadde visst om den
kommende ødeleggelsen av Jorda.
De hadde forsøkt å advare
menneskene om faren,
men forsøkene ble feiltolket
som tigging om godbiter.
Så de besluttet å forlate
Jorda ved egen hjelp.
Deres siste melding ble mistolket
som et avansert forsøk
på en baklengs salto
mens de plystret nasjonalsangen.
Mens meldingen egentlig var:
Farvel, og takk for all fisken.
HAIKERENS GUIDE TIL GALAKSEN
Farvel og takk for fisken
Synd det skulle ende slik
Vi prøvde å advare dere
Men dere har ikke vårt intellekt
Og liten respekt
for alle undre som omgir dere
Farvel og takk for fisken
Deres verden vil bli rasert
Men ikke bli irritert
Slapp av og la planeten
gå i oppløsning
Selv om garnene var leie
Var de fleste av dere greie
Særlig småbarna
og de gravide kvinnene
Farvel, farvel, farvel
Farvel, farvel, farvel
Mitt siste ønske er norsk
Jeg ønsker meg en torsk
Og en ting til
Alle dere som synge vil
Kom, alle og enhver
Mennesker og dyr
Side ved side
I livets store genpool!
Farvel, farvel...
Og takk for all fisken!
Den fantastiske historien om
Haikerens guide til galaksen
begynner meget enkelt.
Den begynner med en mann.
En jordbo like uvitende om sin skjebne
som et teblad om Indias historie.
Hans navn er Arthur Dent,
en 173 centimeter
høy etterkommer av apene.
Noen prøver å føre en vei
gjennom huset hans.
Hva jeg vil du skal gjøre med det?
Finn ham og si at jeg ligger
på ryggen foran en...
Jeg venter.
Mr. Dent, du kan ikke ligge
foran bulldozeren til evig tid.
La oss se hvem som ruster først.
Denne veien må og vil bli bygd.
- Hvorfor må den det?
- Det er en vei.
Veier må bygges.
Du burde forlengst ha protestert.
Planene har ligget
til gjennomsyn ett år.
Da måtte jeg gått ned i en kjeller.
Aner du hvor store
skader bulldozeren får
hvis den rullet over deg?
- Hvor store?
- Absolutt ingen.
Ved et pussig sammentreff
var "absolutt ingen"
den mistanken Arthur hadde
til at en av hans nærmeste venner
ikke stammet fra apene,
men var fra en liten planet
i nærheten av Betelgeuse.
Arthur
- Ford.
- Ja?
Her.
Der er du!
Kom, ta en drink med meg.
Det passer dårlig.
De vil rive hjemmet mitt.
Hvordan vet du det allerede?
Hva mener du?
Å, de! Da du sa "de",
trodde jeg du mente dem.
Jeg har noe viktig å si deg.
Hva med huset mitt?
Jordas arbeidere,
jeg bringer peanøtter og øl.
Da går vi på puben.
De drikker ølet sitt først.
- Kan vi stole på dem?
- Til verden går under.
- Hvor lenge er det til?
- Omtrent 12 minutter.
Seks halvlitere bitter, fort.
Verdens ende er nær.
Seks halvlitere kommer.
Behold resten.
Bruk dem innen ti minutter.
Tre halvlitere hver?
Til lunsj?
Unnskyld.
Tid er en illusjon.
Og lunsjepausen er en dobbel illusjon.
Spis peanøtter.
Du trenger saltet.
- Hva foregår, Ford?
- Arthur...
Hva om jeg sa
at jeg ikke var fra Guildford,
men fra en liten planet
i nærheten av Betelgeuse?
- Er det sannsynlig at du sier det?
- Du husker da vi møttes?
Hva gjør du?
Hei.
Var det ikke rart at jeg
ville hilse på en bil?
Jeg trodde du var full.
Jeg trodde biler var
den dominerende livsform.
Du reddet livet mitt da.
Nå redder jeg ditt.
Må være torsdag.
Har aldri fikset torsdager.
- Hvis det er på grunn av huset...
- Nei, det er ikke det.
- Hvem er han?
- Hun.
Tricia McMillan.
Vi møttes på et karneval.
Jeg hater sånt.
Jeg ville heller vært hjemme
og strøket lommetørkler.
- Men der var jeg.
- Hvem er du?
Og der var hun.
- Arthur Dent.
- Nei, jeg mener, hvem er du?
Å, kostymet...
"Livingstone, formoder jeg?"
Din Darwin er bedre,
men jeg hadde så kort tid.
Du er den første som ser det.
- Ja vel?
- Andre kaller meg Julenissen.
- Akkurat.
- Jeg trodde beaglen gjorde det klart.
Jeg også.
De fleste som går i slike
selskaper er fulle idioter.
Hva?
Jeg sa, alle her er idioter!
Det var pinlig.
Du sier noe.
Men hun var fantastisk.
Vakker. Morsom. Fullstendig sprø.
Uten skjegget ser du 80 år yngre ut.
Kanskje jeg re-evoluerer meg.
Jeg bør nevne at
jeg ikke dater encellede organismer.
Vi drar et eller annet sted.
Absolutt.
Hvor tenkte du?
- Madagaskar.
- Den nye klubben i Dean Street?
Nei, det er et land
utenfor Afrika-kysten.
Det Madagaskar.
Hva venter vi på?
Et øyeblikk.
Nå!
Du mener det.
Jeg kan ikke dra til Madagaskar.
- Hvorfor ikke?
- Fordi, du vet...
- Du mener det virkelig?
- Ja.
Jeg vil til et sted jeg aldri har vært,
sammen med deg.
Hva sier du, dr. Livingstone?
Jeg sier at
det er et usedvanlig forslag.
Jeg kan ikke. Jeg har en jobb.
Slutt. Få en ny når du er tilbake.
Jeg vet jo ikke navnet ditt.
- Tricia McMillan.
- Vel, Tricia McMillan.
Jeg har et forslag til deg.
Hvorfor ikke dra til et sted litt
nærmere først, Cornwall for eksempel,
og se hvordan det går?
Selvsagt. Cornwall.
Unnskyld.
Plager han deg?
Snakk med meg i stedet!
Jeg er fra en annen planet.
Det er sant.
Vil du se romskipet mitt?
"Vil du se romskipet mitt?"
Hva slags sjekketriks er det?
Sånt skjer.
Apropos...
To minutter igjen.
Drikk ut.
Huset mitt.
Jordboere,
jeg spanderer drinker på alle.
Går Jorda virkelig under?
Ja.
Bør vi legge oss ned,
eller ta papirposer over hodet?
- Gjerne det.
- Hjelper det?
Absolutt ikke. Snakkes.
Siste runde.
- Hva er det?
- Løp!
Pass på.
DELFINENE FORSVINNER
Håndkle.
Arthur.
Hva i helvete er det?
Demoleringsskip fra Vogon.
Jeg plukket opp signalet deres
i morges. Du trenger dette.
- Hva gjør du?
- Haiker.
Jordboere, dette er
Prostetnic Vogon Jeltz
fra Det galaktiske planleggingsråd.
Som dere sikkert vet,
omfatter utvikling av
galaksens fjerne regioner bygging av
en ekspressrute gjennom
dette stjernesystemet.
Deres planet er en av
dem som må demoleres.
Ikke lat som dere er overrasket.
Planene har ligget til påsyn
på deres lokale plankontor
på Alfa Kentauri i 50 jordår.
Men er dere ikke interesserte
i lokale saker, nei vel.
For en apatisk planet.
Jeg har ingen sympati med dem.
Begynn demoleringen.
HAIKERENS GUIDE
TIL GALAKSEN
Haikerens guide til galaksen
er en bemerkelsesverdig bok.
Kanskje en av de mest
populære bøker som er utgitt av
de store forlagskonsernene i Lillebjørn.
Mer populær enn Himmelske hjem,
større opplag enn
53 ting du kan gjøre ved null gravitet
og mer kontroversiell enn
Oolon Colluphids trilogi
med filosofiske bestselgere
Hvor Gud tok feil,
Flere av Guds tabber
og Hvem er denne Gud, uansett?
Den har erstattet Encyclopedia
Galactica som standardkilden
for all kunnskap og visdom,
av to sentrale grunner:
1. Den er litt billigere.
2. Den inneholder ordene
"Ikke få panikk"
trykt med store,
vennlige bokstaver på omslaget.
IKKE FÅ PANIKK
Du er altså ikke fra Guildford.
Det forklarer aksenten,
som jeg alltid har lurt på.
Og du er ingen arbeidsledig skuespiller,
men heller en forfatter
av denne bokgreia.
Den er bra, hva?
Jeg trenger en kopp te.
Hvor er vi egentlig?
- Vi er i sikkerhet nå.
- Godt.
Vi er i vaskerommet på
et av Vogons anleggsskip.
- Få meg hjem, Ford.
- Arthur, hjemmet ditt er...
Herregud!
Hjemmet mitt er ødelagt!
Husker du ikke det?
Det er noe jeg må si deg.
Det er trist, men sant.
Hele planeten din
er sprengt i stykker.
Sprengt i stykker.
Kunne du ikke gjort noe?
Jeg reddet livet ditt.
Da er vi skuls.
Det er en tøff galakse.
Vil du overleve,
må du vite hvor håndkleet ditt er.
Hjelp meg litt.
Forsiktig! Det er varmt.
Vi må vekk fra skipet
før vogonene finner oss.
Vogonene hater haikere.
Trekk.
- Nå får vi et signal.
- Hva er en vogon?
Se i guiden. Si vogoner.
Vogoner.
Vogonene er en av
galaksens mest utrivelige raser.
Ikke onde, men sure,
byråkratiske og ufølsomme.
De hadde ikke engang
reddet sin egen bestemor
fra det grådige beistet
i Traal uten ordrer
i tre eksemplarer,
sendt inn, sendt tilbake,
mistet, funnet, offentlig undersøkt,
begravd i myra i tre måneder
og resirkulert som fyrtøy.
Og la for all del ikke
en vogon lese poesi for deg.
De kan ikke tenke eller stave.
De bare driver tingene.
Får vi ikke snart haik,
vil vi se hvor utrivelige
vogonene kan være.
De har alt ødelagt en planet.
Det gjør dem alltid litt...
- Hva er det?
- Putt denne i øret.
Vi har med to haikere...
Fisken oversetter for deg!
Babelfisken er liten, gul
og sikkert det rareste i hele universet.
Den lever av hjerneenergi,
tar opp ubevisste frekvenser
og gir fra seg bevisste
frekvenser til talesenteret i hjernen.
Resultatet er at
hvis du putter en i øret,
vil du straks forstå
alt som sies, uansett språk.
Motstand er nytteløst.
- OK.
- Noen kommer.
Se livlig ut.
Sir.
- Hva er det?
- Haikere.
Du behøver ikke lese.
Vi har gitt deg nok problemer.
Vogonenes dikt er ansett
som de tredje verste i universet.
De nestverste er de
til asgotene fra Kria.
Under promperen Gryntos opplesning
av Ode til den grønne
gørra jeg fant i armhulen,
døde fire av tilhørerne
av indre blødninger.
Presidenten i Midtgalaksens dopingråd
overlevde ved å gnage av sin ene fot.
Den verste poesien ble skrevet
av Paula Millstone fra Sussex.
Heldigvis ble den ødelagt
sammen med Jorda.
Så, jordboere, gir jeg dere valget.
Enten dø i verdensrommets vakuum,
eller si meg hva
dere synes om diktet mitt.
Jeg likte det faktisk.
Bra. Fortsett.
Noen av ordene forsto jeg ikke,
men bildene var effektive.
Fortsett.
Interessante, rytmiske grep
som syntes å peke mot
underliggende metaforer
for det menneskelige...
- Vogonske.
- Det vogonske
i dikterens sjel.
Du sier altså at
jeg skriver poesi fordi
under dette onde,
harde, hjerteløse ytret
ønsker jeg bare å bli elsket?
Ja.
Ja, vær så snill.
Kast dem overbord!
- Nei.
- Ford.
OK.
Motstand er nytteløst.
Få dere en jobb!
Vask de skitne hendene deres!
Ikke få panikk.
Nå skjer det altså.
Vi kommer til å dø.
Ja, nå kommer vi til å dø.
Hva er dette?
Hva er dette?
Hva er dette? Det er ingenting.
Ja, vi skal dø.
Du svetter.
- Vil du ha en klem?
- Nei.
"Verdensrommet",
står det i Haikerens guide,
"er stort. Veldig stort."
"Du vil ikke tro hvor digert,
enormt, ufattelig svært det er.."
Og så videre.
Det står også
at med lungene fulle av luft,
kan du overleve i rommet
i circa 30 sekunder.
Men siden rommet er så stort,
er sjansene for å bli plukket
opp innen den tiden
2 opphøyd i to milliarder,
79 millioner 460 347 mot 1.
Hvilket tilfeldigvis
også er telefonnummeret til leiligheten
i Islington der Arthur traff en jente,
men ikke benyttet sjansen
og dreit seg fullstendig ut.
Selv om både Jorda,
leiligheten i Islington og telefonen
er ødelagte,
ble Ford og Arthur faktisk reddet.
- Ford?
- Ja.
- Jeg tror jeg er en sofa.
- Jeg vet hvordan du har det.
NORMALITET OPPRETTET
Og det var fysikkens lover.
Nok en gang, vår toppnyhet:
Tyveriet av universets mest
ettertraktede skip,
Hjerte av gull.
Stjålet under dåpsseremonien
av ingen andre enn
galaksens president,
Zaphod Beeeblebrox.
I folkets, demokratiets,
fredens og slike tings navn,
kidnapper jeg meg selv
og tar skipet med meg.
Kom igjen.
Beeblebrox, universelt oppfattet
som den svakeste stjernen
i flere solsystemer,
er mest berømt for sin
seier over Humma Kavula,
som hevdet mange trodde de stemte
på universets verst kledde vesen.
Supert.
Kavula huskes best for
sin ærekrenkende
"Ikke stem på idioten"-kampanje.
Kan du legge egoet til side?
Det har skjedd noe.
Er det viktigere enn mitt ego,
skal det fanges og skytes.
Kom igjen, jeg elsker det.
Zaphod er bare en vanlig fyr.
Hva...?
- Jeg så på meg selv.
- Vi har to haikere i inngangsrommet.
Haikere?
Hvorfor tok du opp haikere?
Skipet gjorde det, ikke jeg.
Hva sa du?
Da vi startet Usannsynlighetsmotoren...
Den store knappen.
- Jeg vet det.
- De ble tatt opp her.
I sektor ZZ-9 Plural Z Alfa.
Der hvor du tok opp meg.
- På Jorda.
- Umulig.
- Nei, bare usannsynlig.
- Jeg har ikke tid til dette.
Galakse-politiet er etter oss,
og vi tar opp haikere?
10 av 10 for stil,
men minus flere millioner for tenkingen.
Du er for søt, baby.
Du gjør meg gal.
Nei. Jeg sender Marvin.
Marvin.
Du skal vite at jeg
føler meg nedfor.
Vi har noe som kan
avlede tankene dine.
Det går ikke.
Jeg har så mange tanker.
Vi vet det.
Men du må gå til rom nummer to
og bringe to blindpassasjerer hit.
Bare det?
Det har jeg ikke lyst til.
Vel...slik er livet.
Livet. Ikke snakk til meg om livet.
- Kommandør Kwaltz.
- Ja.
Hjerte av gull og president
Beeblebrox er lokalisert
- Hvor?
- Sektor ZZ-9 Plural Z Alfa.
Ber om klarering for hyperrommet.
Hold posisjonen, kaptein,
til klarering er innvilget.
- Ja, sir.
- Gi meg visepresident Questular.
Klarering for
hyperrommet innvilget, kaptein.
Da er vi i gang.
Den døra sukket.
Skremmende, ikke sant?
Dørene i romskipet ble programmert
til å være muntre og blide.
Jeg er beordret til
å bringe dere til brua.
Gjør som dere vil.
Jeg har en hjerne
stor som en planet,
og jeg må føre dere til brua.
Er det tilfredsstillende? Nei.
Takk Sirius Cybernetic Corporation
for at de lager roboter med GMP.
- GMP?
- Genuin Menneskepersonlighet.
Jeg er en personlighetsprototyp.
Dere kan se det, ikke sant?
Arthur?
Bruker du mitt undertøy?
For jeg bruker ditt,
og det funker ikke.
Kom igjen.
Herregud.
Jeg har med de fremmede. Ikke takk meg.
Frys!
Jeg er en robot, ikke noe kjøleskap.
- Ikke du, tullebukk.
- At jeg orker dette!
- Zaphod?
- Ford?
Er det deg? Praxibetel Ix!
Hva gjør du her?
Jeg bare stakk tommelen
i været, og her er jeg!
- Typisk deg!
- Se på deg.
President i galaksen!
Slo du virkelig Humma Kavula?
Du er kvass!
Hils på en venn.
Arthur, Zaphod Beeblebrox,
president i galaksen,
min fetter og semi-halvbror.
- Vi deler tre av de samme mødrene.
- Vi har møttes.
Har vi? Beklager. Jeg husker
så dårlig de forskjellige artene.
Det var han som sa
"Vil du se romskipet mitt?"
- Hei, Arthur!
- Tricia!
- Hvordan har du det?
- Hei, Trillian!
Dette er min semi-halvbror, Ix...Ford.
- Hei.
- Hei.
Unnskylder du oss litt?
Dro du til den vesle planeten
uten å si det til meg?
Jeg hadde jo en galakse å passe på.
Tricia McMillan, ikke sant?
Han kalte deg Trillian.
Hvem av oss har den rette?
Jeg forkortet det,
det er kulere slik.
Jeg kunne jo forandre mitt, også.
Til Arthoolia, kanskje.
Det var fint!
Dette er rart.
- Hvordan kom du hit?
- Stakk ut tommelen.
- I bare pysjen?
- Jeg måtte skynde meg.
Visste du jeg var her?
Nei. Jeg har egen rommann.
Ligner Dingo Shuffle.
Hør her.
Jeg forlot deg i selskapet. Men jeg
tenkte å ringe når jeg kom tilbake.
Det er for sent nå.
Vet du hva som skjedde?
Nok. Vi er på flukt.
Jeg stjal skipet.
Vi prater.
Jeg tror jenta blir...
Du brukte ikke sjansen,
så bare smell igjen!
- Vil du slåss?
- Ja.
- Nei.
- Jeg bare tuller.
Jeg bare tuller!
La oss være venner.
Så den ikke!
Bare spratt ut!
Luringen!
Du må snakke til kameraten din, Ford.
Han er gjest på mitt skip!
Han er gjest på mitt skip!
Du sa du stjal det.
Stjal hva?
Hva snakker du om?
Høres ikke bra ut.
- Går det bra?
- Helt topp. Takk, "Trill".
Jeg trenger hjelp.
Dette går meg over hodet.
Jeg tar meg av dette.
Må jeg gjøre alt?
Ja.
Den er fin.
- Nei!
- Vi har dem i halen!
Avfyr en rakett!
Gjør litt skade!
Slutt med det.
Bare tuller.
Bare slå meg!
- Datamaskin?
- Hei!
Jeg er Eddie, skipets datamaskin.
Det gleder meg å rapportere om flere
vogonske destroyere!
De har sendt en melding.
Dette er visepresident Questular Rontok.
Jeg snakker til den som
kidnappet presidenten.
Hun liker meg.
Overgi det stjålne skipet,
ellers iverksettes tiltak som definert i
seksjon 1-8 i den galaktiske,
interstellare straffeloven.
Zaphod, kom tilbake.
Dette er latterlig.
Hopp ut i hyperrommet!
Skal bli, kamerat.
Nei.
Er de autoriserte for hyperrommet?
Nei, kommandør.
Gi meg et skjema for
forfølgelse av rømlinger.
Skal bli, sir!
Jeg koker.
Her er skjemaet, sir.
Blir du med på turen,
eller skal jeg sette deg av?
Det kommer an på. Hvor skal du?
Hvor jeg skal?
- Alt i orden?
- Ja. Det er vel ikke noe te om bord?
Jo. Jeg skal vise deg kjøkkenet.
Bare vent, så vil du trygle
meg om å ta deg med.
Den beste drinken er
den pan-galaktiske rapesmellen.
Det er som å bli slått
i hodet med en sitronskive,
pakket rundt en stor gullbarre.
- Belgia! Vent litt.
- Belgia.
Hei, apemann, Jord-type.
Hva heter du?
- Arthur.
- Akkurat. Nydelig.
Du er ikke sur?
Lei for planeten din...
- Jorda.
- Ja. Jeg likte Jorda.
Jeg fikk disse støvlene der.
Men ikke si det til jenta.
For da trekker jeg milten
opp gjennom halsen din.
- Takk, kamerat.
- OK.
Liker den pysjen.
Zaphod? Hvorfor to hoder?
Du kan ikke bli president
med en hel hjerne.
Det er sprøtt.
- Så du delte den.
- Ja.
Noe av min personlighet
var ikke presidentaktig.
Du forstår hva jeg mener.
Teen er ferdig.
Jeg burde vel sagt at det ligner te.
To hoder er altså det jenter liker?
Så hadde jeg hatt
to hoder, eller tre...?
Eller eget romskip.
Noe mer han har to av?
Ikke vær sånn, Arthur.
Hvordan skal jeg være?
Grønn? Pipende?
Jeg kan vrenge øyelokkene.
Ser du denne?
Den vet hva du ønsker
og lager det til deg.
Smultring, værsågod.
Ser du denne?
Den rister brødet mens du skjærer.
Vi er på et romskip, Arthur!
I verdensrommet!
- Jeg sa jeg ville bort.
- Til Madagaskar.
Det var altså en prøve.
Og jeg feilet.
- Er det vondt?
- Føles ikke særlig bra.
Jeg mente haken.
Jeg har kanskje aspirin.
Akkurat.
Tricia...Trillian.
Det er noe jeg må si.
- Ikke gjør det.
- Nå begynner vi! Trill!
Jeg skal gjøre klar.
Knapper er ikke leketøy.
Knapper er ikke leketøy.
Da jeg så det jeg skal vise deg,
forsto jeg
at jeg måtte dele hjernen min.
Det er litt...
...uklart.
LASTER
Jeg har sett den.
Det er noe møl.
MAGRATHEAS OFFENTLIGE ARKIV
For millioner av år siden
ble noen hyperintelligente vesener
så frustrerte over den stadige
kranglingen om meningen med livet
at to av de skarpeste
konstruerte en enorm datamaskin
for å kalkulere svaret
på livet, universet, alt.
O, Deep Thought,
vi vil du skal gi oss svaret.
Svaret på hva?
Svaret på livet, på universet, på alt.
Vi vil gjerne ha et svar. Noe enkelt.
Jeg må tenke på det.
Kom tilbake om
nøyaktig 7,5 millioner år.
- Nei, det er mer.
- De kommer tilbake.
- 7,5 millioner år senere?
- Akkurat.
Deep Thought, har du...
Et svar?
Ja. Men dere vil ikke like det.
- Det gjør ingenting. Vi må vite det.
- OK.
Svaret på Det ultimate spørsmålet
om livet, universet, alt...
...er...
...42.
Ja? Hva da?
42?
Ja, jeg tenkte grundig gjennom det.
Det er 42.
Det hadde vært enklere,
hadde jeg visst spørsmålet.
Men det var jo spørsmålet!
Det ultimate spørsmålet! På alt!
Det er ikke noe spørsmål.
Når dere vet spørsmålet,
vet dere hva svaret betyr.
- Så gi oss spørsmålet da!
- Jeg kan ikke, men det er en som kan.
En datamskin som vil kalkulere
Det ultimate spørsmålet.
En damamaskin så kompleks
at livet selv er en del
av dens operasjonsnettverk.
Dere skal selv gå over i nye,
mer primitive former,
entre datamaskinen og styre
dens timillionerårs program.
Jeg skal designe datamaskinen,
og den skal hete...
INFORMASJON SLETTET
- Var det alt?
- Ja.
Du søker Det ultimate spørsmål.
Hvorfor?
Nei, jeg prøvde.
Hvorfor? 42. Stemte ikke.
- Gjør skipet klart.
- Hvorfor...?
...vil du vite Det ultimate spørsmålet?
Delvis av nysgjerrighet,
delvis eventyrlyst,
men mest for berømmelse og penger.
Er ikke du president i galaksen?
- Jo, Arman.
- Arthur.
Presidentberømmelse går over.
Spørsmålet varer evig.
Pluss at alle tror du er dyp.
Vi trykker på knappen og ***,
Så er vi på Magrathea, tror jeg.
Men vi er fortsatt her...
- Blir du med?
- Alltid.
- Bra!
- Jeg vil av.
- Unnskyld. Hva gjør vi?
- Dette!
Usannsynlighetsmotoren gir
en fantastisk mulighet
for interstellariske reiser
på et par sekunder
uten opphold i hyperrommet.
I det skipet når usannsynligheten,
passerer det alle tenkelige universer
nesten samtidig.
Du vet aldri hvor du havner
eller hvilke arter du møter.
Det er derfor viktig å kle seg riktig.
Usannsynlighetsmotoren
kom etter forskning
ofte brukt til å løse opp
stemningen på fester
ved å gjøre at molekylene
i vertinners undertøy
hoppet en fot til venstre
i henhold til teorien om ubesluttsomhet.
Seriøse fysikere
kunne ikke akseptere dette,
fordi forskningen ble nedverdiget,
men mest fordi de ikke
ble invitert i selskapene.
Vil dette skje hver gang
vi trykker på knappen?
Mest sannsynlig, ja.
Jordmannen blir syk.
Spy i i søppelbøtta.
Skipet er helt nytt.
Kom igjen.
Alt er normalt igjen.
Funket det? Er vi fremme?
NORMALITET GJENOPPRETTET
Ja. Vi er her. Magrathea!
Jeg tror ikke det. Eddie...
Hvilken planet er dette?
Jeg skal sjekke.
Hvem trakk ut et hår?
På hodet mitt?
Takk for at dere ventet.
Beklager å skuffe dere,
men dette er ikke Magrathea.
Vi kretser rundt planeten Viltvodle 6.
Humma Kavula!
Magrathea får vente. Det er noe
jeg må gjøre på denne planeten.
Humma Kavula!
I begynnelsen
ble universet skapt.
Dette gjorde mange sinte,
og anses som en dårlig idé.
Mange tror universet ble skapt
av en slags gud,
men folket på Viltvodle 6
tror at hele universet ble snytt ut av
nesa på en skapning
kalt Store Grønne.
Humma Kavula!
Jatravartidene, som levde i frykt for
tiden de kalte Det hvite lommetørkleet,
var blå vesener med 50 armer.
De var unike som den eneste
rasen i historien
som oppfant
spraydeodoranten før hjulet.
President!
Hvordan har dere det?
Hva har vi her? Jeg liker det.
Jeg liker deg. Fantastisk.
Er dere i familie?
Fortsett å stemme på meg.
Arthur? Jeg vil ha en drink.
Har jeg vært her før?
Ixxie!
- Jeg har vært her før.
- Humma Kavula!
Kom igjen.
Tricia, jeg...
Nå venter vi med spenning
På at lommetørklet skal ta oss tilbake
Hallo, Humma!
- Sett deg her hos oss.
- Hyggelig å se deg. Takk.
Et lommetørkle kommer.
La oss be Den allmektige
om å ha medlidenhet med oss alle.
Så det er Humma Kavula.
Jeg trodde han var et bannord.
Allmektige, vi løfter våre
neser, tette og ublåste,
i ærbødighet for deg.
Send lommetørkleet,
så det kan tørke oss rene.
Vi ber om dette
og alle ting i Ditt dyrebare navn.
Velsignet og prosit.
Skal vi inn her?
Det er stort.
Det er gull. Fancy bukser.
Zaphod Beeblebrox,
vår beryktede president.
Hva bringer deg
til vår ydmyke planet?
- Du vet hvorfor jeg er her.
- Jeg tror ikke det.
Jeg tror du tror du ikke vet det.
Men vi vet du gjør det.
Veltalende som alltid.
Din artikuleringsevne imponerer alltid.
Under valgkampen, Humma,
da du stilte mot meg,
sa du jeg var dum.
Valget er gammel historie,
Zaphod, men...
...hvis jeg husker rett, vant du,
dersom utseende og sjarme vinner
over intelligens og evnen til å regjere.
Og tilfeldigvis er du er dum.
Unnskyld, Mr Humma, sir.
Jeg vil bare si at dette
er en misforståelse,
for han er ikke sammen med oss.
Vi kom for å tilbe deg.
Han fulgte etter.
Vokste han? Han er ikke så høy.
Du dro ikke gjennom halve
galaksen på grunn av en gammel krangel.
Hvorfor er du her?
Selvfølgelig ikke.
Det er latterlig.
Jeg var strandet på en fremmed planet
i årevis. Jeg glemte deg ikke.
Du ser strålende ut.
Du har tydeligvis vokst.
Vent! Vi vet ikke hvorfor vi er her.
Vi skulle til Magrathea
og skipet brakte oss hit.
Det virker meget usannsynlig.
Jeg har noen suvenirer
fra mitt tidligere liv.
Den spennende tiden som rompirat.
Til og med usannsynlighetsmotoren
trenger koordinater.
Og de har jeg.
Nei, nei, nei.
Du får dem ikke gratis.
Du må bringe meg noe til gjengjeld.
- Hva da?
- Et gevær.
- Et gevær?
- Et spesielt et.
Designet av historiens
største datamaskin.
Du må til Magrathea for å finne det.
Jeg skal bringe deg geværet.
Bare gi meg koordinatene.
Og hva gir du meg som pant?
Mitt ord som president.
Nei. Jeg trenger et gissel.
Bare noe som
Zaphod Beeblebrox skatter høyt.
Kom igjen.
Å, nei.
Tenk før du gjør det!
Nei, stans!
Gud, det kiler.
To hoder er bedre enn ett!
Dobbel moro.
Det er urettferdig!
Du trenger meg!
Kom tilbake. Ikke dra fra meg.
DUM
Kom tilbake!
Trodde det bare var jeg som så på ham
som en selvopptatt dust,
men hele galaksen gjør det.
Og du, da?
"Unnskyld, Mr. Humma."
"Vi kom for å tilbe deg."
Veldig modig.
Hvor fanken er Ford?
Venstre, marsj!
Venstre, høyre...
President, vi er her for å beskytte deg.
Skyt på kidnapperen.
Hei, kom igjen.
Presidenten er kidnapperen.
Drep ham!
Den er låst!
Jeg holder kontakten.
Kom, Zaphod.
- Hva gikk jeg glipp av?
- Hvor har du vært?
Gjort feltundersøkelser.
De fant oss. Belgia! Synd!
Synd? De skyter på oss!
Hva gjør vi?
- Jeg har en idé.
- Dytter ham ut og stikker?
Det er jo han de vil ha!
Du kan ikke gå ut der. Hva gjør du?
- Tilbake!
- Hva skjer?
Jeg har presidenten,
og jeg dreper ham!
- Kan den drepe ham?
- Jeg tror ikke det.
Det er en sprayboks.
Jeg er redd.
- Hei, småfolk.
- Grip henne.
- Arthur!
- Tricia!
- Arthur.
- Trica. Vent.
Arthur.
Motstand er nytteløst.
Bring henne til Vogsphere
for behandling.
Hvor er sirkuset?
De tok henne og det er min feil.
Etter dem!
Kom igjen!
Før oss til Magrathea!
Nei!
Vi må hente Tricia.
- Hvem?
- Trillian.
De har Trillian,
ditt dumme, hjernedøde kjøtthue.
Og du kommer ut.
Ikke dra til Magrathea.
Følg skipene.
Gjerne,
men navigasjonssystemet er deaktivert.
Kom igjen.
Beklager, ikke min feil.
Hva gjør dere?
- Ford?
- Marvin.
Jeg har snakket med skipets datamaskin.
Og?
Den hater meg.
Eddie? Fins det andre måter
å følge etter skipene på?
Aktiverer nødskip.
Den er superfin og gøy å fly.
Utrolig.
Her er jeg.
Ford, har du peiling?
- Vi trykker på knappen.
- Nei!
IKKE TRYKK PÅ KNAPPEN IGJEN
- Denne knappen.
- OK. Ingenting er... OK.
Bra mann.
- Vi slingrer.
- Du glemte håndkleet.
Få det vekk! Jeg dreper ham!
- OK, Ford, det er en...
- Bedre?
Nei, verre.
- Jeg trenger ikke den.
- OK.
Noen ideer, Marvin?
Millioner av ideer.
Alle peker mot den sikre død.
Mange takk, Marv.
- Magrathea!
- Nei. Vi er på vogon-planeten.
- Det er Magrathea!
- Dette er Vogsphere.
- Ja, Magrathea. Jeg vet om den.
- Nei, det er ikke den!
- Det fins ingen Magrathea.
- Jo!
- Hva gjør du?
- De tok hodet mitt.
De har dem på arcturiske lasteskip.
Kapteinene bruker dem
når de må konsentrere seg.
- Hva er det?
- En tenkehjelm.
Vær så god.
Den gir ham energi i circa ti minutter.
Nå føler jeg meg mye tryggere.
Jeg sjekket guiden om hvordan
man redder noen fra Vogsphere.
Det sto "Ikke gjør det".
Du har nok en bedre plan.
Jeg hadde en idé om at...
- Så dere det?
- Hva da?
Hva var det?
Ingenting. Bare innbilning.
Stans! Se på meg!
Det er noe som foregår.
Bare se.
Bare se.
Jeg tror vi...
Du også!
Hva var det?
Hva tror du, Zaphod?
Jeg tror vi...
Zarquon! Hva var det?
Jeg hadde et forslag,
men du ville ikke høre.
- Ingen har det.
- Jeg har en idé.
Drep den!
Ikke tenk.
Ingen tenker. Ingen ideer.
Ingen teorier. Ikke noe.
Trillian er der inne et sted.
- Vi trenger en idé som redder henne.
- Jeg har en id...
Løp!
Du må stanse!
Jeg tenker ikke.
Ingen ideer spretter fram.
Dette er ingen genial idé,
men Marvin, kan du gi meg en hånd?
Hvor er hun?
Hvem? Direktøren for
Robotarmverkstedet?
Tricia Yggarstuk McMillanus
fra Blaard?
Nei. Tricia McMillan fra Jorda.
Akkurat.
Beklager. Intet arkiv for Jorda.
Galaktisk sektor ZZ-9 Plural Z Alfa.
- Å, ja.
- Hun lyver.
Hun er tynn og pen og hun lyver.
Her er den. Jorda.
"Tilintetgjort".
Har du en hjemmeplanet nr. 2?
- Tilintetgjort? Umulig.
- Det står her.
Tilintetgjort for å gi
plass for en ekspressvei.
Hvem kan gi ordre til
å ødelegge en planet?
- Han sa den grå bygningen?
- Alle bygningene er grå.
"Gi meg en hånd."
Veldig morsomt.
Hvordan kan jeg styre med én hånd?
Dumme menneske.
La meg ordne dette.
Sørg for at når du fyller ut skjemaet...
Overlat dette til meg.
Jeg er britisk og kan stå i kø.
Fyll ut skjemaet og returner
det snarest mulig.
- Skrivesaker til venstre.
- Du er president. Gjør noe.
Presidenter har ingen makt.
Mente ikke å fornærme deg.
Hvordan går det?
Jeg er presidenten deres! Hyggelig
å se dere. Takk for at dere kom.
Den svampen kjenner jeg.
- Neste!
- Gi plass for presidenten!
Ja, det er faktisk meg.
Jeg elsker kabuki.
Unna. Takk.
Gi meg et kyss.
Det gjelder løslatelse av en fange.
Løslatelsesskjema?
Jeg tror deg ikke.
Her er ordren.
KJÆRLIG HILSEN ZAPOD
"Kjærlig hilsen"?
I henhold til Straffeloven
er straffen for
å kidnappe presidenten,
å bli gitt til det
grådige beistet i Traal.
Ha en god dag.
Slipp meg.
Hva pokker er det?
Stans!
Dette er en misforståelse!
- Merk av alle rubrikkene på høyre side.
- Det er gjort.
Ikke den!
Hva gjør du hvis du ikke
har noe håp om redning?
Tenk så heldig du er som har
hatt et godt liv så langt.
Hvis livet ikke har vært godt,
noe som er sannsynlig i din situasjon,
vær glad for
at det ikke vil plage deg lenger.
Sånn.
Kidnapping av presidenten.
Hun kan ikke løslates denne gangen.
Se her.
Dette er presidenten, OK?
OK. Se, der?
Han sier at kidnappingen
var en stor misforståelse.
Å, ja.
Hun mente ikke noe.
Han beordrer deg til å løslate henne.
Men dette er ikke presidentens
skjema for løslatelse.
De er blå.
- Jeg blir her.
- Hold den.
Han er sulten i dag.
Lysblå.
- Jeg er ikke journalist.
- Vi er venner.
Dette er for Tricia McMillan.
Tricia McMillan. OK.
Løslatelsesskjema.
Takk.
Hun skal settes fri.
Løslat henne.
Zaphod er her.
Da er det i orden.
La oss hente ham.
Hvem venter vi på igjen?
Jeg mener det.
Idiot!
Tricia.
- Hei, kom igjen.
- Din idiot.
Du ga ordren
om ødeleggelse av Jorda!
- Gjorde han?
- Gjorde jeg?
"Kjærlig hilsen. Zaphod"?
Du leste den ikke, engang?
Skatt, jeg er president.
Jeg har ikke mye tid til lesing.
En hel planet, mitt hjem,
ødelagt fordi du
ville skrive autografen din!
- De lurte meg!
- Er du idiot?
- Trillian.
- Er du en idiot?
- Han truet meg!
- Har du ingen ryggrad?
Jeg kommer jo for å redde deg! Min idé!
Jeg er så dum!
- Jeg har armen din.
- Så omtenksomt.
Dere som har to armer,
hold godt på dem.
Presidenten tester min tålmodighet.
Denne gangen skal jeg ta ham selv.
Gjør klart skipet mitt.
Fantastisk! Endelig.
Ta en times lunsj.
Jeg tror jeg tar suppe i dag.
Encyclopedia Galacticas
kapittel om kjærlighet
sier det er for vanskelig å definere.
Haikerens guide sier dette om temaet:
"Unngå det hvis mulig. "
Dessverre har Arthur Dent
aldri lest denne guiden.
- Unnskyld.
- Nei, kom inn.
Jeg...
Hør her...
Jeg ville bare si at du hadde rett.
Jeg burde fortalt deg det.
Jeg forstår at du er sint.
Om det betyr noe,
så vet jeg hvordan du føler det.
- Gir du meg et håndkle?
- Ja, dette...
Takk.
Det jeg skulle si, var at
hvis jeg hadde sagt ja
og reist til Madagaskar,
så ville vi ikke vært her nå.
Jeg tenkte kanskje det betydde litt.
Det spiller ingen rolle.
Datamaskin, før oss til...
Hvor skal vi igjen?
Jeg skal gi deg en sitron til.
OK.
Usannsynlighetsmotoren startes.
Nei, Zaphod. Knappene er ikke
leketøy. Hva gjorde du?
Magrathea-koordinatene mottatt.
Sikringene mine ryker av glede
over at vi kretser i
en høyde av 450 kilometer
over den legendariske
planeten Magrathea.
Magrathea!
Utrolig.
Ufattelig!
Enda verre enn jeg trodde.
Dette er et opptak,
fordi alle er ute for øyeblikket.
Magratheas handelskammer
takker for besøket.
Dessverre
er planeten for tiden stengt.
Du kan legge igjen ditt og planetens
navn hvis du vil bli kontaktet
etter pipetonen.
- Kan de stenge en planet?
- Bann på det, fetter.
Datamaskin, fortsett.
Ta oss ned.
Gjerne!
Det er gledelig at deres
entusiasme fortsetter.
Som et tegn på vår takknemlighet,
sender vi to termonuklære raketter
som vil konvergere med deres fartøy.
For å sikre fortsatt
kvalitet på vår service,
vil deres død bli tatt opp
for øvingsformål. Takk.
To termonukleære raketter
har kurs rett mot oss.
Jeg iverksetter unnvikende manøvrer.
Styringssystemet er fastlåst.
Treff om 45 sekunder.
Gjør noe, datamaskin.
Jeg går over til manuell kontroll.
Lykke til.
Jeg trenger hjelp!
Jeg må ha min tredje arm!
Ta hånden min!
- Mistet vi dem?
- Nei, de kommer rett mot oss.
- Skal jeg trykke inn denne?
- Nei! Vi er ikke tilbake til normal!
- Hva vil skje?
- Jeg vet ikke!
Ikke gjør det!
Umulig å vite hvor vi havner!
- Drit i det.
- Nei.
Hvor er vi?
- Nøyaktig der vi var.
- Og rakettene?
De er visst forvandlet
til en vase petuniaer.
Og en svært overrasket hval.
Med en usannsynlighetsfaktor på
8 767 128 mot 1.
Vi har normalitet.
Normalitet, akkurat.
Vi kan snakke om normalitet
til kuene kommer hjem.
- Hva er "normalt"?
- Hva er "hjem"?
Hva er "kuene"?
En kopp te
gjør meg normal igjen.
Plutselig, og mot all sannsynlighet,
hadde en spermhval dukket opp
flere kilometer på
overflaten til en fremmed planet.
Dette er ingen naturlig
posisjon for en hval
og den fikk svært kort tid
til å akseptere sin identitet.
Dette følte den mens den falt:
Hva skjer? Hvem er jeg?
Hvorfor er jeg her? Hva mener jeg med
"Hvem er jeg?"
Slapp av og ta deg sammen.
En interessant følelse.
Det er en slags dirring i...
Jeg må finne navn på ting.
Jeg kaller det "hale".
Og denne brølende lyden forbi det jeg
skal kalle hode?
Vind. Er ikke det det et godt navn?
Så spennende.
Jeg skjelver av forventning.
Eller er det vinden?
Det er mye av det nå.
Og hva er det som kommer
så fort mot meg? Stort, flatt og rundt.
Det trenger et stort, vidstrakt navn.
Akken. Stakken. Bakken!
Vil den bli venner?
Hallo, bakken!
Det eneste som gikk gjennom
tankene til petuniaene
da de falt var "Ikke nå igjen. "
Mange har tenkt at hvis vi
visste hvorfor petuniaene tenkte det,
ville vi visst mye mer
om universet enn vi gjør nå.
Hva er de greiene?
Portaler til andre dimensjoner.
Denne portalen
har visst ikke sentralfyring.
Her er den.
Dette vil ende i tårer.
Jeg bare vet det.
Her.
Da går vi inn!
Vi kan ikke bare gå inn i den...
Vi vet ikke hvor den fører!
Velger vi feil,
går vi bare tilbake
og tar en annen. Ikke noe problem.
Det er et stort problem, Ford!
Tenk om den river oss
i bitte små atomer!
Dette er den rette!
Jeg føler det på meg!
- Ford.
- Han føler ofte rett.
Jeg støtter ham.
En mann med en hjerne
som går på sitroner?
Det er selvmord!
- Tror ikke jeg likte det.
- Blåser jeg i!
Du er ganske fiendtlig
overfor meg, Alex...
- Arthur!
- Du bør prøve yoga.
- Trillian!
- Det måtte vel skje.
Hun er borte, Ford!
Ikke få panikk, Arthur.
- Ford.
- Vent på meg!
Kom igjen.
ldiot. Kom igjen.
Nei, ikke dra.
Bare start.
Jeg sa det ville ende i tårer.
Gjorde du?
Angrep!
Helt konge!
Vi er framme!
Deep Thought, jeg kommer!
Det er altså slik det skal ende.
Alene på en død planet
med en manisk depressiv robot.
Du tror du har problemer.
Og hva gjør du hvis du er
en manisk depressiv robot?
Unnskyld.
- Hvem er du?
- Navnet mitt er uviktig.
Du må bli med meg.
- Forsvinn.
-Forferdelige ting vil skje.
Du må komme, ellers blir det for sent.
- For sent til hva?
- Hva?
Nei. Hva heter du, jordboer?
- Dent. Arthur Dent.
- Vel...
"Den avdøde Dentarthurdent".
Det er en slags trussel.
Forstår du? Nei.
- Nei.
- Dine venner er i sikkerhet.
- Stol på meg.
- Stole på en som ikke sier navnet sitt?
OK. Navnet mitt er...
Navnet mitt er... Slartibartfast.
Jeg sa det ikke var viktig.
Vennene mine er trygge?
Jeg skal vise deg.
Jeg kunne regnet ut dine sjanser for
å overleve, men du ville ikke likt det.
Visste du at vi bygger planeter?
Joda. Interessant bransje.
Kystlinjer var alltid min spesialitet.
Det var kjempegøy å lage
smådetaljene rundt fjordene.
Men så kollapset den galaktiske
økonomien, og da skreddersydde planeter
jo er luksusartikler...
Vel, det ble en forferdelig
misforståelse med planeten din.
Mus og planer, vet du.
- Og mennesker.
- Hva?
Mus, mennesker og planer.
Jeg tror ikke mennesker var involvert.
Jeg må advare deg.
Vi skal passere en slags port.
Jeg bare sier det.
Den skremmer vannet av meg.
Velkommen...til fabrikken.
OK.
Ja, det er her.
Her er det.
O, store Deep Thought!
Vi har reist lenge..
...og langt.
Har du kalkulert
Det ultimate spørsmål om livet
universet og alt?
Nei.
- Hva?
- Jeg har sett på TV.
Jeg har designet
en annen datamaskin til det.
Ja, jeg glemte det.
Er den her?
Nei, ikke her. I en annen verden.
I en annen verden!
Det fins en annen verden, dust.
Eller var, til vogonene ødela den
for å anlegge en romvei.
Vel, OK.
Du er sikker på
at du ikke har spørsmålet,
eller en måte å finne det?
Jeg har slitt for å komme hit.
Hysj!
Programmet begynner igjen.
Jeg skal ikke forstyrre deg,
så jeg drar til...
Jeg skal finne noe annet
å vie livet mitt til.
Zaphod! Der er geværet.
- Geværet?
- Som Humma sendte deg ut etter.
- Du ga ham hodet ditt.
- Hvorfor gjorde jeg det?
- OK.
- Det var dumt.
O, Deep Thought. Vi ble fortalt
at det skulle finnes et gevær.
Der er du.
Ser den kjent ut?
- Ble den ikke ødelagt?
- Jo.
Dette er en kopi. Jorda versjon to.
Har du laget Jorda?
Ikke alene, men jeg gjorde min del.
Hørt om et sted
som jeg tror heter Norge?
Det var en av mine.
Jeg fikk en pris for det.
Hei, Frank!
De er nesten ferdig med havene.
Zaphod.
Her, det er...
Det er som Humma sa.
- Nå får du hodet tilbake.
- Hei, Ford.
Hyggelig å bli kjent med deg, Ford.
Nei.
Det er visst gåent.
Hei. Du må være frustrert.
Kommet den lange veien og ikke få svar.
Det betyr null penger og berømmelse,
noe du fortjener...
Synsvinkelgeværet gjør akkurat
det som navnet antyder.
Fantastisk!
Hvis du peker det mot noen
og trekker av,
ser de tingene fra din synsvinkel.
Gi meg det.
Deep Thought laget det
for intergalaktiske sinte koner,
som, etter mange diskusjoner
med sine ektemenn,
ble leie av å avslutte med
"Du forstår meg ikke."
Du har rett.
Jeg burde ikke bry meg om det.
Livet går jo videre.
Og jeg bør henge med.
Skyt ham igjen.
Haiking er bra.
Og håndklær er bra.
- Hva skjer?
- Det er jo strålende.
Hva foregår?
Jeg ser hvorfor Humma vil ha et slikt.
- Vi drar tilbake. Arthur venter.
- Hvem bryr seg om det?
Jeg. Særlig ettersom vår
art er utsatt, takket være deg.
Hvorfor så sur, jenta mi?
Vil du vite hvorfor jeg er sur?
Selvsagt er du sur.
Planeten din ble ødelagt
og du farter rundt med
fyren som signerte ordren.
Du ville vite spørsmålet,
for du håpet livet var noe mer.
Nå er du knust fordi det ikke er noe.
Fantastisk. Psykedelisk.
Du har ikke noe hjem,
ingen familie, og er hos meg,
en av mange menn som ikke forstår deg.
Det er ikke sant.
Og du frykter for at det ikke
blir noe med fyren som kan det.
Jenta mi.
Gi meg den greia.
Den virker ikke på meg.
Jeg er kvinne.
Det er OK. Bare to små mus.
Voila! Himalaya!
Bra, hva?
Jordbo, vær klar over
at planeten din ble betalt for
og drevet av mus.
Mener du de små hvite
pelsdyrene med værhår, ører, ost?
De er bare representanter
for pandimensjonale vesener.
Jeg kjenner ikke til dette med "ost",
men de var på Jorda som mus
og eksperimenterte med dere.
Du blander sammen.
Vi eksperimenterte med dem.
Nei. Jo. Nei.
De ville dere skulle tro det,
men dere var bare en del
av dataprogrammet deres.
Det forklarer mye.
Hele livet har jeg hatt en rar følelse
av at det forgikk
noe uhyggelig i verden.
Det er normal paranoia. Alle får det.
Jeg er gammel, men jeg tror
at sjansene for å finne ut
hva som foregår er så små
at du bare kan si, "Glem det".
Jeg vil heller være
lykkelig enn å få rett.
- Og er du det?
- Nei.
Det er der det svikter.
Da er du her.
Er dette...?
Alt er der.
Alt virker.
Velkommen hjem.
VELKOMMEN HJEM, ARTHUR
- Der er du jo!
- Overraskelse!
Hva gjør du?
Hva skjedde med dere?
Er det te?
- Først angrep våre verter oss.
- OK.
Så gjorde de det godt igjen
med denne utrolige maten.
Alt er godt.
Alt er deilig.
Nydelig.
Godt du liker den, jordbo.
Snakkende mus. Kult.
- Sitt, jordbo.
- Mange takk.
- Drikk.
- Unnskyld.
- Var det noe mer?
- Nei, vi er fornøyde.
Godt. Da er jeg utenfor...
Du hadde rett.
- Drikk.
- Ja.
Han hadde rett.
Og så til saken.
Skål for saken!
Spis!
Unnskyld.
Vi har søkt lenge etter
Det ultimate spørsmål,
men trynte skikkelig.
Derfor er dere her.
Vi har fått en lukerativ kontrakt
for å lage flere TV-show i 5-D.
Men vi må ha et produkt.
Vi trenger Det ultimate spørsmål,
eller et som høres ut som Det ultimate.
- Selvsagt.
- Planeten er bygd opp igjen.
Vi mangler bare en liten brikke.
- Det er faktisk hjernen din.
- Akkurat.
Mer te?
Mangler dere min hjerne?
Ja. For å fullføre programmet.
Dere kan ikke få den.
Jeg bruker den.
- Nesten ikke.
- Nesten ikke? Nesevise mus.
Zaphod!
Trillian!
Ford!
Hva var det i maten?
Og i teen min?
Slapp av.
Du vil ikke kjenne noe.
Bare vent litt.
Vil dere ha et spørsmål
som passer til svaret "42"?
Hva med 6 ganger 7?
Eller "Hvor mange vogoner må
til for å skifte en lyspære?"
"Hvor mange veier må en mann gå?"
Det var ikke dårlig!
Ta det, for hodet mitt
er fylt med spørsmål,
og ingen svar har noen gang
gjort meg noe lykkeligere.
Unntatt ett.
Det eneste spørsmålet
jeg ville ha svar på:
Er hun den rette?
Og svaret er ikke 42, det er ja.
Utvilsomt, ubetinget,
uten sammenligning, ja.
Og i én uke,
én uke i min triste lille
bit av tilværelsen,
gjorde det meg lykkelig.
Det er et godt svar.
Tull.
Vi vil bli berømte, ikke lykkelige.
- Hva er dette "Er hun den rette"-våset?
- Ta hjernen hans.
Nei, ikke ta hjernen!
Ikke ta hjernen, mus.
Det var ikke meg!
Jeg er berømt.
Fort, skyt ham!
Faen.
Jeg blir kvalm.
Belgia.
Følg meg.
Venstre, høyre...
Giv akt!
Takk for at dere gikk fra meg!
Men jeg klandrer dere ikke.
President, vi er her
for å beskytte deg.
Takk. Det setter jeg pris på.
Skyt!
Nei.
Hva er problemet?
Vogonene er
galaksens dårligste skyttere.
- Stans, for Guds skyld!
- Ild opphører!
Nå fikk jeg vondt i hodet.
Marvin!
Å, nei.
Han har et håndkle! Løp!
Jeg skal få oss ut!
Hvordan kjører du denne?
Hva skjer?
Vi trenger geværet.
Jeg starter skipet.
Kom igjen. Start!
Kom igjen! Ild! Ild!
Ild, ild.
Han låste den!
Vi må ta en annen vei!
Kom igjen.
Stopp.
Stans skytingen!
Jeg kjenner meg så nedfor.
Jeg orker ikke en dag til.
Hva er poenget?
- Alt i orden?
- Ja.
Synd med romskipet ditt, Arthur.
Du reddet livet vårt, Marvin.
Ja. Fryktelig, hva?
Spør deg selv, hva er vitsen?
Kjør!
Ja, men det vil ikke...
Jeg skal spørre.
Jeg har fått opplyst av noen av karene
at siden det gjenstår så lite,
så skal vi fullføre Jorda nå.
Vi kan gjøre den akkurat slik den var.
Hvis ikke...
det er noe du vil forandre.
Noe du tror planeten
kan klare seg uten.
Ja. Meg.
Hallo?
Nei. Som den er. Ingen endringer.
La oss dra et sted.
Absolutt.
Hvor tenkte du?
Jeg vet en god restaurant
ved slutten av universet.
Jeg er litt småsulten.
Jeg må til Humma.
Han har noe som er mitt.
Tror jeg.
Jeg er så forvirret.
Vi skal fikse det. Ja!
La oss ta en dans, bare du og jeg.
Kom igjen.
- Har du håndkleet?
- Ja. Trenger jeg det?
- Alltid.
- OK, ja.
Jeg drar ingen steder
uten mitt deilige håndkle.
Hold dere fast.
Vent på at livssyklus starter.
Tre, to, én.
Ja!
Tankeløst slarv koster liv.
Men dette problemet
blir ikke alltid fullt ut forstått.
For eksempel da Arthur sa:
"Jeg drar ingen steder
uten mitt deilige håndkle",
så åpnet det seg
et ormehull i rommets kontinuum
som brakte ordene hans
langt tilbake i tiden
over uendelige avstander
til en fjern galakse
hvor merkelige, krigerlignende vesener
befant seg på randen av
et interstellarisk slag.
De to lederne i svarte kampshorts,
møttes for siste gang
da en truende stillhet la seg over dem.
I det øyeblikket
drev ordene "Jeg drar ingen steder
uten mitt deilige håndkle"
over forhandlingsbordet.
Uheldigvis var dette en
grusom fornærmelse på deres språk.
Så de to fiendene
ordnet sitt mellomværende
og angrep sammen vår galakse
som ble identifisert
som kilde for fornærmelsen.
I tusener av år raste stjerneskipene
gjennom uendeligheter av rom
og stupte hylende mot planeten Jorda,
hvor, på grunn av en fatal
feilkalkulering av størrelsene,
ble hele flåten slukt
av en liten hund.
De som studerer
forholdet mellom årsak og virkning
i universets historie,
sier at slikt skjer stadig vekk.