Tip:
Highlight text to annotate it
X
Når gutten ble født
Ble han som tidligere
spartanere, kontrollert
Hadde han vært liten eller bitteliten,
skrøpelig eller misdannet.
hadde han vært kassert.
Fra det den tiden han kunne stå,
var han døpt i kampens brann.
Lærte seg aldri å trekke seg
tilbake, aldri å overgi seg,
Lærte at døden i kampplassen
i Spartas tjeneste
er en stor ære han kunne
oppnå i sitt liv.
I alder av sju, ble han brukelig
i Sparta.
Gutten ble tatt fra moren
og styrtet i en verden av vold.
Fremstillet i 300 års,
spartansk krigssamfunn
for å kunne skape de beste
soldatene verden hadde sett.
Agoge som det kalles.
Tvinger gutten til å kjempe,
sulter han.
Tvinger han til å stjele.
Og, om nødvendig å drepe.
Med ris og piskeslag
ble gutten straffet.
Lærte å vise ingen smerte,
ingen nåde.
Ble konstant testet,
kastet inn i villmarken.
Sluppet fri, for å sette hans vett
og vilje opp mot naturens raseri.
Det var hans innvielse.
Hans tid i villmarken.
For han ville returne til
hans folk som Spartaner
eller overhodet ikke.
Ulven begynte å gå i
sirkel rundt gutten.
Klør av svart ståI
brenner dette mørke natt.
Rødglødende øyne,
juveler fra helvettes huler.
Den gigante ulven snuser,
nyter duften av det kommende
måItidet.
Det er ikke frykt
som griper han,
bare en skarp mening av ting,
kalde luften i hans lunger
Vindblåste trær, beveger
seg mot den kommende natten.
Hans hender er rolige.
Hans form... perfekt.
Og så gutten, der døden ble tilbudt,
returnerte han til hans folk.
Tilbake til hellige Sparta,
en konge. Våres konge!
Leonidas!
Det er gått 30 år siden ulven
og den kalde vinteren.
Som den gang, nærmer et beist seg.
TåImodig og selvsikker, fornemmer
det det kommende måItid.
Dette beistet er laget av men
og hester, sverder og spyder.
En hær av slaver, langt ut
over fantasiens grænser,
klar til å sluke lille Hellas.
Klar til å sluke verdens eneste
håp for årsak og rettferdighet.
Et beist nærmer seg.
Det var Kong Leonidas han selv
som forarget det.
Oversatt av Joachiiim og MKej
www. divxnorway. com
300- Heroes of Thermopylae
Min far lærte meg, at frykt
er en konstant faktor.
Ved å akseptere det,
blir du sterkere.
Min dronning.
Den persiske venter
Leondias.
Til slutt, Spartans sanne styrke
krigeren ved siden av han.
Så vis han respekt og ære,
og det vil returnere til deg.
Først, så slåss du med hodet.
Så slåss du med hjertet.
Hva er det?
Den persiske budbringer
venter deg.
Glem ikke dagens lekser.
- Respekt og ære.
- Respekt og ære.
Rådsformann Theron, du finner deg
selv nyttig for en gangs skyld.
Min konge og dronning, jeg bare
underholdt dere gjester.
Sikkert.
Før du prater, Perser,
skal du vite at i Sparta
blir alle, selv kongens
budbringer, holdt ansvarlig
for sine ord.
Til saken, hvilken
beskjed bringer du?
Jord og vann.
Dro du hele veien fra Persia for
jord og vann?
Ikke vær bly eller dum, perser.
Du har ikke råd til det i Sparta.
Hva får denne damen til å tro
hun kan prate blant menn?
Fordi kun Spartanske kvinner gir
fødsel til ekte menn.
La oss gå, og kjøle
ned våre tunger.
Setter du ditt liv høyere enn din
komplette tilintetgjørelse, -
hør nå, Leonidas.
Xerxes beseirer og kontrollerer
alt, han hviler øynene på.
Han styrer en hær så mektig, at
det får jorden til å skjelve.
Så enormt at det tørker ut elvene.
Alt hva Konge Xerxes ønsker,
er dette.
Et simpelt tilbud om jord
og vann.
Et tegn på Spartas underkastelse
overfor Xerxes' vilje.
Underkastelse?
Vel, det er et problem.
Ryktet lyder, at Athenerne allerede
har vendt deg ned.
Og om de filosofer og gutt-elskere
funnet den type av nerve...
Vi må være diplomatisk.
Og selføIgelig, Spartans...
...har deres rykte
til sette pris på.
Velg dine neste ord
forsiktig, Leonidas.
Det blir dine siste som konge.
Jord og vann.
Sinnsyk person.
Du er en sinnsyk person.
Jord og vann.
Du finner det rikelig der nede.
Ingen mann, Perser eller Greker...
Ingen mann truer en budbringer.
De fører Deres kroner og hoder av
erobret konger til min bytrinn.
Du håner min dronning.
Du truer mine folk
med slaveri og død.
Oh, jeg velger mine ord forsiktig,
Perser.
Kanskje du skulle gjort
det samme.
Dette er blasfemi.
Dette er galskap.
Galskap?
Dette er Sparta!
Velkommen, Leonidas.
Vi har ventet deg.
Eforerne.
Prestene for de gamle guder.
Innavlet svin, mere
dyr enn mennesker.
Skapninger som selv Leonidas
må bestikke og tigge.
Ingen spartansk konge er gått i
krig uten forenes velsignelse
Perserne anslår deres styrker,
til å bestå av en million.
Jeg håper for våres skyld
at dem overdriver.
Men det er ingen tvil om at vi møter
den største hær, noensinne sammensatt.
Før din plan blir hørt, hva er
det du tilbyr?
Vi vil bruke vår overordnet
kampferdigheter,
og Greske landskap til
ødelegge dem.
Vi går mot nord til kysten.
- Vi sikrer oss...
- Det er august, Leonidas.
Fullmånen nærmer seg.
Den hellige og gamle høytid.
Sparta fører ingen krig
under Carneia.
Sparta vil brenne!
Våre menn vil dø armert
og våre kvinner og barn vil bli
slaver eller verre.
Nå, stopper vi det persiske
kystangrep,
ved å gjenoppbygge den store mur.
Fra nå, leder vi dem igjennom
bergpasset
som vi kaller
"De Varme Korridorene".
Nå, i den smale korridorene, vil
deres store hær være uten betydning.
BøIge etter bøIge av Persiske angrep
vil smelle imot Spartan skjold.
Xerxes tap vil være så enorme,
og hans menn så demoralisere
at han vil være tvunget till
å trekke sitt felttog tilbake.
Vi må rådspørre Orakelet.
Stol på gudene, Leonidas.
Jeg foretrekker de stoler
på deres grunn.
Din blasfemi har kostet oss
nok allerede.
Bland det ikke sammen.
Vi vil rådspørre Orakelet.
Syke, gamle mysterier.
Verdiløse rester av tiden
før Sparta's oppstigning
fra mørket.
Rester av meningsløs
tradisjon.
En tradisjon selv
Leonidas ikke trosser.
Da han må respektere
Eforernes ord.
Det er loven.
Og ingen spartansk
person eller borger,
mann eller kvinne, slave
eller konge hevet over loven.
Eforerne velger kun
de mest deiligste pikene,
til at leve blant dem,
som orakler.
Der skjønnheten
er forbannelse.
For ulykkelig mennesker har
behov for menn...
...og sjeler så
svart som helvete.
Be til vinden.
Sparta vil falle.
Og Grekerne vil falle.
Stol ikke på menn.
Ær gudene.
Ær Carneia.
Kongens stigning ned
er hardere.
Praktfullt, innavlet svin.
Verdiløst, sykt, råttent.
Korrupt.
Sant, De er i Guds
Kongens favør nå.
Oh, vise og hellige menn.
Ja.
Og når Sparta brenner,
vil du bade i gull.
Friske orakler vil du gitt
til deg daglig,
fra hver krok av rike.
Dine lepper vil ferdiggjøre
hva dine fingre har startet.
Har oraklet også fraristet deg
ditt begjær.
Det skal mere til enn ord fra
en ung pike
for å frariste meg mitt
begjær til deg.
Hvorfor er det så fjernt?
Fordi det tyder på, at jeg er...
...en slave, fanget av
luksuriøse gamle menn.
Orakles ord setter brann
til alle, dem jeg elsker.
Så det er derfor min konge
mister søvn,
og er tvunget fra varmen av
hans seng.
Det er bare en kvinnes ord
det skal påvirke humøret til min
mann...
Disse er mine.
Hva må til for en konge å
redde sin verden
når lovene han har sverget og beskytte
tvinget han til og gjøre ingenting.
Det er ikke spørsmåI
hva en Spartansk borger bør gjøre,
heller ikke ektemann,
heller ikke en konge.
Spør i stedet deg selv,
min kjære:
Hva skal en fri man gjøre?
- Er det dem alle?
- Som du bestilte, 300.
Alle med fødte sønner,
til at videreføre deres navn.
Vi er med deg, Sir.
For Sparta, for frihet.
Til døden.
Han er din sønn.
Han er for ung, for
å ha føIt kvinnens varme.
Jeg har andre å
erstatte han.
Astinos er modig og klar
som enhver.
Ikke eldre en vi var første
gang du stod ved min side i kamp.
Du er en god venn.
Men en bedre kaptein...
Finnes ikke.
Min gode konge.
Min gode konge, oraklet
har snakket.
Eforene har snakket.
Det må bli ingen marsj.
Det er loven, min herre.
Den Spartanske hær må ikke
gå i krig.
Det gjør den heller ikke.
Jeg har ikke utgitt
noen slik ordre.
Jeg er her kun for å gå,
og strekke mine ben.
Disse 300 er mine
private livvakter.
- Vår hær vil være i Sparta.
- Hvor vil du gå?
Jeg har ikke tenkt
over det, men jeg...
...nå som du spør, så
antar jeg at jeg drar mot nord.
De Varme Korridorene.
Flytte ut!
Flytte ut!
Hva skal vi gjøre?
- Hva kan vi gjøre?
- Hva kan du gjøre?
Sparta vil trenge sønner.
Sparta!
Ja, min frue?
Kom tilbake med ditt skjold
eller på det.
Ja, min frue.
Adjø, min elskede.
Han sier det ikke.
Det er ingen rom for bløthet,
ikke i Sparta.
Ingen plass for svakhet.
Bare de harde og sterke kan
kalle seg selv Spartaner.
Bare de harde,
bare de sterke.
Drar vi.
For vårt land, for vår familie,
for vår frihet.
Drar vi.
Daxos, hvilken overraskelse.
Denne morningen er full av
overraskelser, Leonidas.
Vi har blitt lurt. Det kan
ikke være mer en fem hundre.
- Dette er en overraskelse.
- Stille!
Vi hørte at Sparta var
på krigsstien.
Vi var ivrige å slutte
oss til en hær.
Vis det er blod du søker,
så er du velkommen til oss.
Men du bringer kun håndfull
av soldater mot Xerxes?
Jeg ser, jeg hadde feil, da jeg trodde
at Spartans hær kunne matche vår.
Gjør den ikke?
Du der.
- Hva er din profesjon?
- Jeg er pottemaker, sir.
Og du, Arcadian, hva er
din profesjon?
- Skulptør, Sir.
- Skulptør.
- Og du?
- Smed.
Spartan, hva er deres profesjon?
Se, gamle venn?
Jeg tok med mer soldater
en du gjorde.
Ingen soving i natt.
Ikke for kongen.
All hans førti år
vært en rett vei
til denne strålende
øyeblikk i skjebne.
Denne strålende kollisjon
av skjold og gjennomborer,
Sverd og ben, og
kjøtt og blod.
Hans eneste beklagelse er
at han har altfor få ofre.
Vi blir forfulgt.
Vi har blitt forfulgt siden
vi gikk fra Sparta.
Min konge, se!
Hva skjer her?
Hvor er alle folkene?
Persere.
Jeg anbringer deres
antall omkring 20.
Skygge-sti.
Men disse fotsporene.
Leonidas.
Barn.
Det er stille nå.
De kom fra tåken fra mørket.
De tok oss og fanget oss
med klør og huggtenner.
Alle... men meg.
Landsbyboerne... De fant dem.
Har gud ingen nåde?
Vi er dødsdømt.
Ro dem ned.
Barnet taler for den Persiske
gjenferd.
Kjent fra gamle tider.
De er jegere fra folkets sjeler.
De kan ikke bli drept
eller beseires.
Ikke i mørket.
Ikke disse udødelige.
Udødelige?
La oss sette ditt navn
på prøve.
Inni de Varme
Korridorene går vi.
Inni de smale
korridorene går vi.
Hvor Xerxes antall
ikke teller noe.
Spartanere, borgelige
soldater, frie slaver.
Alle tapre Grekere.
Brødre, fedre, sønner.
Drar vi.
For ærens skyld, for pliktens skyld,
for hederens skyld, drar vi.
Se!
Persere.
Inni helvettes munn, drar vi.
Det er vår sjø,
morløse hunder,
som de er omfavnelse av
Grekernes kjærlige armer.
Kom.
Sant.
Der ser ikke ut som regn.
Zeus stikker skyene
med lynstråler.
Og slår de Persiske skipene
med orkanvind.
Ærefull.
Bare en blant oss holder
sin spartaner reserve.
Bare han.
Bare vår konge.
Min dronning?
Min dronning, gårdsplassen er ikke
et sted for en gift kvinne.
Jeg er redd sladder og protokoll er
mine siste bekymringer nå,rådsmedlem.
Slik diskresjon er ønsket.
Hvordan skal jeg, kunne være troverdig
bak murene til mitt eget hjem?
Selv her, Theron har øyne og øre
som fyller Sparta med tvil og frykt.
Du snakker som om all Sparta
vendt seg mot De.
Jeg ønsker de var
bare mot meg.
Mange på vår råd ville stemt
for å gi alt, vi har
og føIge Leonidas.
Men du må vise dem favør.
Og du kan arrangere,
at jeg taler for rådet?
Er det en grunn de mangler,
vil jeg gi dem beskjed.
Beskjed om hva, min dronning?
Frihet er ikke frihet.
At det har høyeste pris å føIge.
Kostnaden av blod.
Jeg skal gjøre det beste for å
samle vårt råd
og kammer vil bli
fylt med deres stemme.
- Jeg står til gjeld til deg.
- Nei.
Leonidas er min konge,
tillegg er du.
Jeg så de skipene smadre
mot klippene.
Hvordan kan det være?
Vi så kun en brøkdel av uhyret
som er Xerxes hær.
Det kan ikke seires her.
Hvorfor smiler du?
Arcadian, jeg har kjempet
utallige ganger
men har ennå ikke møtt en
motstander der kunne tilby meg
hva vi Spartanere kaller
en vakker død.
Jeg kan bare håpe,
at der med hele verdens krigere
er samlet mot oss,
Det er kanskje en der nede,
som kan leve opp til det.
Gå!
Forsatt gå, hunder.
Gå!
Frem sier jeg.
Stopp her.
Hvem kommandoer her?
Jeg er sendebud
for hele verdens hersker.
Gud av guder.
Konge av konger.
Og ved den myndighet, krever jeg
at noen viser meg Deres kommandant.
Hør. Tror du det stakkarslig
dusinet du har med, skremmer oss?
Disse bakker svermer
av våres speidere.
Og tror du at
din patetiske vegg
vil gjøre noe annet en
å falle sammen
som en haug av tørre
blader i ansiktet.
Våre forfedre bygde denne veggen,
Ved hjelp av gamle sted fra
selve Grekerens barm.
Og med litt hjelp fra Sparta,
deres Persiske speidere
tilført. mørtelen.
Du vil betale for dine barbari.
Min arm.
Det er ikke din lengre.
Gå nå. Løp alene og fortell deres
Xerxes han vender mot frie menn her.
Ikke slaver.
Gjør det fort.
Før vi avgjør å lage vår mur
bare bitte litt større.
Nei, ikke slaver.
Deres kvinner vil bli slaver.
Deres sønner, Deres døtre,
Deres eldste
vil bli slaver, men ikke deg.
Ved midt på dagen i dag,
er du en død mann.
En tusen nasjoner av den Persisk
rike går over deg.
Våre piler vil skygge for solen.
Vi vil kjempe i skyggen.
Muren er solid.
Den vil føIge Perserne in i
De Varme Korridorene
Kaptein, har mennene funnet noen
vei gjennom bakkene til vår rygg?
Ingen, Sir.
Det er en slik vei, gode konge.
Like over vestlige fure.
Det er en gammel gjeit-sti.
Perserne kan bruke det,
til å utspille oss.
Ikke et trinn nærmere.
Monster!
Vise konge, jeg ber deg med
største ydmykhet om et publikum.
Jeg spidder deg der du står.
Jeg ga ingen slik ordre.
Tilgi kapteinen.
Han er en god soldat.
Men litt dårlig på manérer.
Det er ingenting å tilgi,
modige konge.
Jeg vet hva jeg ser ut som.
Du bærer en spartaner røde farge.
Jeg er Ephialtes,
født i Sparta.
Min mors kjærlighet, gjorde at mine
foreldre måtte flykte fra Sparta
og jeg ble kassert.
Men ditt skjold?
Og rustning?
Min fars, sir?
Jeg ber deg, modige konge,
la meg frelse mitt
fars navn
ved å tjene deg i kamp.
Min far lærte meg å føle
ingen frykt.
Å gjøre spyd,skjold og sverd
til en stor del av meg
som mitt bankende hjerte.
Jeg vil tjene min fars rustning,
herlige konge,
ved å tjene dem i kamp.
Det er stor tillit.
Jeg vil drepe mange Persere.
- Løft ditt skjold.
- Sir?
Løft ditt skjold så høyt
du kan.
Din far skulle lært deg hvordan
vår falanks virker.
Vi kjemper enkelt,
ugjennomtrengelig enhet.
Det er kilden til våres styrker.
Hver Spartaner beskytter
mannen til venstre,
fra lår til hals med
hans skjold.
Et enkelt svakt led,
og kjeden knekker.
Fra lår til hals, Ephialtes.
Jeg beklager, min venn.
Men alle er ikke født til
å være soldater.
Men jeg...
Vis du vil hjelpe Spartan seier...
- Ja?
- Rydd kampplass av dem døde.
Hjelp dem sårete,
gi dem vann.
Hvorfor?
Men til selve kampen,
kan jeg ikke bruke deg.
Mor, far, dere hadde feil.
Du har feil, Leonidas.
Du har feil.
Send Phocianerne til gjeit-stien.
Be så til gudene, at ingen
forteller Perserne om det.
Jordskjelv.
Nei, Kaptein.
Kamp formasjon.
Det er her, vi holder dem.
Det er her, vi kjemper.
Det er her, vi dør!
På disse skjoldene, gutter!
Hus denne dagen, menn,
Får den vil være i deres liv evig.
Spartanere, legg ned deres våpen.
Persere!
Kom å ta dem.
Grep!
Gi dem ingenting.
Men ta fra dem alt.
Stå klar.
Er det beste du kan?
Dytt!
Nå!
Dytt!
Ingen fanger.
Ingen nåde!
De ser tørste ut.
Vel, la oss gi dem noe å drikke.
Til klippen.
Hold tilbake!
Helvette så god start!
Legg bak!
Persiske feiginger.
Hva i helvette ler du av?
Vi må si dette.
- Hva?
- Vi kjemper i skyggen.
Kom på fot.
I dag, dør ingen Spartanere.
Rolig, sønn.
Vi gjorde det vi hadde
trent å gjøre.
Hva vi er oppdratt til.
Hva vi er født til.
Ingen fanger, ingen nåde.
En god start.
Jeg var redd du kanskje ikke kom.
- Jeg beklager, min sønn er...
- Gjør, hva barn gjør best.
Vær så snill, ikke beklag.
Din sønn starter Agoge neste år.
Det er en vanskelig tid
for Spartansk mor.
Ja, det vil være vanskelig,
men også nødvendig.
Du vil tale for rådet
innen to dager.
Min ektemann har ikke to dager.
Tenk på de to dagene som gave.
Det er ingen hemmelighet.
Theron ønsker det du kontrollerer.
Det er hans stemme, så du må tie.
Allier deg med han, og
du vil ha deres seier.
Takk!
Du er klok, som du er rar.
Ah, der er deres mor.
Du burde holde bedre øye på han
vis han vil bli konge en dag.
Det ville ha vært trist vis
det skulle hende han noe.
Eller hans vakre mor.
Våre Greker kamerater begynner
å revne mot Perserne.
Godt. Jeg har noe.
Jeg tror de kan klare.
Fortell Daxos jeg vil ha han
og 20 av hans beste, ivrige, edrue
klare til å gjøre neste jobb.
Konge Leonidas.
- Stelios, ta å pust, gutt.
- Ja, min herre.
Perserne nærmer seg.
En liten kontingent.
Og liten for et angrep.
Kaptein, jeg lar deg overta.
- Men, sir...
- Rolig, gamle venn.
Angriper de meg, så går
hele Sparta i krig.
Be, at dem er så dumme.
Be... at vi er heldige.
Ved siden av...
...er det ingen grunn,
vi ikke kan være sivile.
Er det?
Nei, sir.
La meg tippe.
Du må være... Xerxes.
Kom, Leonidas.
La oss være fornuftige.
Det ville være et beklagelig tap.
Det ville være det rene galskap -
- hvor du, modige konge, og
dine tapre tropper ville dø.
Alt på grunn av en
simpel misforståelse.
Der er mye, våre
kulturer kunne dele.
Har du ikke lagt merke til,at vi har
delt våres kulturer hele morgenen?
Du er av en fascinerende stamme.
Selv nå er du utfordrende,til tross for
at du står overfor din utslettelse -
- i en guds nærvær. Det er ikke
klokt, og stå i mot meg, Leonidas.
Forestill deg, hvilken forferdelig
skjebne, som må vente mine fiender, -
- når jeg med glede dreper hver
og en av mine egne menn, for seier.
Og jeg vil dø, for hver
og en av mine.
Dere grekere er stolte
av deres logikk, -
-jeg foreslår,at dere bruker den.
Betrakt det fine landskapet,
du så energisk forsvarer.
Forestill deg, at det blir
til aske, ved min befaling.
Tenk over skjebnen
for deres kvinner.
Du kjenner tydeligvis
ikke våres kvinner.
Jeg kunne like godt,
ha sendt dem hit, -
- tatt i betraktning av,
hva jeg ser.
Du har mange slaver, Xerxes...
...men få krigere.
Det vil ikke være lenge,
før de frykter mine spyd...
...mer enn dine pisk.
Det er ikke piskeslaget,
de frykter.
Det er min guddommelige kreft.
Men jeg er en sjenerøs gud.
Jeg kan gjøre deg rik
utover alle grenser.
Jeg vil gjøre deg til krigsherre
av hele Grekenland.
Du vil føre min kampstandard
til Europas hjerte.
Dine athenske rivaler
vil knele seg for dine føtter.
Hvis du vil knele deg for mine.
Du er sjenerøs...
...som du er guddommelig.
Kongen av konger. Et sånt tilbud
kun en galning ville avslå.
Men...
...idéen av og knele...
Ser du...
Slaktningen alle dine menn, har
gitt meg en stygg krampe i benene.
Så og knele meg for deg,
vil være vanskelig.
Det vil ikke være noe ære
i din død.
Jeg vil slette selve minnet om
Sparta fra historiebøkerne.
Hver eneste bit av gresk
pergament vil bli brent.
Hver eneste greske
historiker og skrifter -
- vil få deres øyne stukket ut, og
deres tunger fjernet fra deres munn.
Mens og ære Spartas navn eller
Leonidas,vil bli straffet med døden.
Verden vil aldri vite,
at du har eksistert.
Verden vil vite,
at frie menn sto i mot en tyrann.
At få sto i mot mange.
Og før denne kampen er over, at
selv en guddommelig konge kan blø.
Du kjempet godt i dag.
For en kvinne.
Det samme gjorde du.
Du er kanskje blitt såret, jeg synes
ikke, du kunne holde føIge med meg.
Kanskje var jeg så langt foran,
at du ikke kunne se meg.
Eller var du ved,
og tilby din rygg til Thespianerne.
Jalousi...
...er ikke min ven.
Fortere, menn!
Stabel de persere høyt.
For tar jeg ikke veldig feil...
...har vi oss en vill
natt i vente.
De har tjent de persiske
kongers mørke vilje i 500 år.
Øyne så mørke som natten.
Tenner spisse som huggtenner.
Sjæleløse.
Den personlige livvakt
for selveste Kong Xerxes.
Den persiske krigselite.
Den mest dødbringende
kampstyrken i hele Asia.
De udødelige.
Den guddommelige konge hadde
avsløret et skjebnesvangert brist.
Hubris.
Lett og se. Lett og lure.
Før sår og tretthet
krever deres pris, -
- kaster den gale kongen,
det beste han har mot oss.
Xerxes er bitt på kroken.
Spartanere, skyv!
Udødelige.
De setter deres navn
på en prøve.
Fader!
Min konge!
Arcadianere, nå!
Gå!
La oss vise spartanerne,
hva vi er i stand til.
Gå!
De roper og banner,
stikker vilt rundt seg -
- mer slagbrødre enn krigere.
De lager et vidunderlig
rott i tingene.
Modige amatører. De gjør sitt
Udødelige.
De feilet i vår konges test.
Og en mann,
som ser på seg selv som en gud...
...føler et menneskelig sus
kravle opp i ryggraden.
For vår konge!
Og våre ærefulle døde!
Hvem tør Xerxes sende nå?
Der er ingen ting,
som kan stoppe oss nå.
Selv kongen, tillater seg selv
og håpe på mer enn ære.
Et sånt vilt håp.
Men der er det.
I mot Asias uendelige horde,
i mot alle odds -
- gjør vi det, vi tar
De Varme Korridorer.
Vi kan vinne.
Daggry.
Piskelyder.
Barbariske hyl.
De bakerste skriker: "Fremover!".
De fremste skriker: "Tilbake!".
Våres øyne er vitne
til et grotesk skue, -
- kaldt frem fra det mørkeste
hjørne av Xerxes' rike.
Da musklene tapte,
tydde de til deres magi.
Et hundrede nasjoner
kastet over oss.
Styrker fra hele Asia.
Led inn i de smale gangene.
Deres antall har
ingen betydning.
De faller i hundrevis.
Vi sender de radbrekkete kropper
og de skrøpelige hjerter -
- tilbake til Xerxes' fot.
Kong Xerxes er utilfreds
med sine generaler.
Han disiplinerer dem.
Xerxes sender sine monstre
fra andre siden av jorda.
De er klossete mostrer.
Og bunken av døde
persere er glatt.
- Er du her ennå?
- Noen må jo holde øye med deg.
Akkurat nå er jeg litt opptatt!
Omgrupper!
Astinos, min sønn!
Astinos!
Nei!
Dagen fortsetter.
Vi mister få...
...men hver av de falte
er en venn eller av eget blod.
Og etter og ha sett sin egen
unge sønns hodeløse kropp, -
- ser kapteinen rødt.
Han blir vill, blodsberuset.
Kapteinen skrik av smerte
over tapet av sin sønn, -
- er mer skremmende for fienden
enn de dypeste krigstrommer.
Det må tre menn,
til og holde ham tilbake, -
- og føre ham tilbake
til vår egne.
Dagen er vår.
Ingen sanger er sunget.
Gudene var ond, og skape
deg sånn, min venn, Ephialtes.
Også spartanerne...
var ond, og avise deg.
Men jeg er snill.
Alt du noensinne har ønsket.
All den lykken du
kan forestille deg.
Hver en glede som dine grekere
og falske guder har benektet deg.
Vil jeg giv deg.
For jeg er snill.
Ta meg som din konge
og som din gud.
Ja!
Led mine soldater til
den skjulte stien, -
- som går bak de
forbandede spartaner, -
- og din glede vil ingen ende ta.
Ja, jeg vil ha det hele.
Rikdom, kvinner...
Og én ting til.
Jeg vil ha en uniform.
Avtale.
Du vil oppdage, at jeg er snill.
I motsetning til den onde Leonidas,
som krever, at du står.
Ønsker jeg kun, at du kneler.
Fin natt.
Ja, men jeg ba deg ikke
hit, for småprat, Theron.
Det tror jeg gjerne.
Du har aldri snakket med meg.
Kan jeg tilby deg noe?
Noe og drikke kanskje?
Er det gift?
Jeg beklager og måtte skuffe deg,
det er bare vann.
Jeg har blitt fortalt,
at du skal tale for rådet?
Ja.
Jeg trenger din hjelp, -
- til og vinne stemmer, for og sende
hæren nord til vår konge.
Ja.
Jeg kan forestille meg,
at vi to står sammen.
Meg som politikker, og deg som
kriger. Våres stemmer forenes.
Men hvorfor skulle jeg gjøre det?
Det beviser, at du bekymrer
deg om en konge, -
- som akkurat nå kjemper for
det vannet, som vi drikker.
Sant.
Men det her er politikk, ikke krig.
- Leonidas er idealist.
- Jeg kjenner din type alt for godt.
Du sender menn til slakting
til din egen fordel.
Din mann, vår konge, har tatt
300 av våre beste til slakting.
Han har brutt våre lov,
og reist uten rådets samtykke.
- Jeg er blot realist.
- Du er opportunist.
Du er like dum som Leonidas, -
- hvis ikke du tror, at menn
har en pris i denne verden.
Alle menn er ikke skapt lik. Det er det
spartanske kodeks, min lille dronning.
Jeg beundrer din lidenskap.
Men tro ikke at du, som kvinne,
selv som dronning -
- kan gå inn i rådets kammer,
og overtale menn.
Jeg eier det kammere.
Som var det bygget med disse hender.
Jeg kunne klemme livet
ut av deg akkurat nå.
Du vil tale for rådet, men dine
ord vil falle for døve øre.
Leonidas vil ikke motta forsterkninger, -
- og vender han tilbake uten min hjelp,
blir han satt i fengsel eller verre.
- Elsker du ditt Sparta?
- Ja.
- Og din konge?
- Jeg gjør det.
Din mann kjemper for sitt land -
- og sin kjærlighet.
Hva har du og tilby?...
Til gjengjeld for, at jeg
sender vår hær nordover?
Hva kan en realist
ønske av sin dronning?
Det tror jeg du vet.
Dette vil ikke være over fort
Du vil ikke nyte dette.
Jeg er ikke din konge.
Dilios!
Jeg går ut i fra, at den skrammen
har ikke gjort deg nytesløs?
Neppe, min Herre. Det er kun et øye.
Gud har heldigvis laget et ekstra.
Og kapteinen?
Forbanner gudene og sørger alene.
Leonidas!
Det er ikke over ennå.
Ikke over, sier jeg deg.
- Ødelagt...
- Daxos, ro deg ned!
En forræder har led Xerxes' udødelige -
- til den skjulte stien bak oss.
De phocianere du plasserte der,
ble drevet bort uten kamp.
Krigen er slutt, Leonidas!
Krigen er slutt,
når jeg sier, den er det.
Til i morgen vil de udødelige
ha omringet oss.
De Varme Korridorer vil falle.
Spartanere!
Forbered dere på ære!
Ære?
Er du blitt skinnsykt?
Ære er ikke en mulighet nå.
Kun tilbaketrekning eller
overgivelse eller døden.
Det er et lett valg
for oss, arcadianer.
Spartanere trekker seg aldri tilbake
Spartanere overgir seg aldri.
Gå ut, og spre ordet.
La alle utsendte grekere,
kjenne sannheten omkring dette.
La hver av dem, finne sin sjel.
Og mens du holder på med det...
...så finn din egen.
Mine menn vil dra med meg.
Lykke til, Leonidas.
Barn! Barn!
Kom nærmere.
Ingen tilbaketrekning.
Ingen overgivelse.
Det er spartansk lov.
Og ved spartansk lov
vil vi stå og slåss...
...og dø.
En ny tid har begynt.
En tid av frihet.
Og alle vil vite,
at 300 spartanere -
- ofret sitt siste åndedrag,
for og forsvare den.
Min venn.
Jeg har levet hele mitt liv
uten anger, inntil nå.
Det er ikke fordi min sønn,
ofret sitt liv for sitt land.
Det handler om, at jeg aldri fikk
fortalt ham, hvor høyt jeg elsket ham.
At han ærefult sto ved min side.
At han var alt godt i mig.
Mitt hjerte er knust over ditt tap.
Hjerte?
Jeg har fylt mitt hjerte med hat.
Fint.
Dilios!
La oss gå en tur.
Ja vel, min Herre.
Men sir, jeg er klar.
Jeg er klar til kamp.
Det er du, en av de beste.
Men du har et annet talent,
ulikt fra en hver annen spartaner.
Du skal overbringe min
endelige ordre til rådet -
- med styrke og kraft.
Fortell dem min historie.
Sørg for, at hver eneste greker
får vite, hva som skjedde her.
Du får litt av en historie,
og fortelle.
En historie om seier.
Seier.
Ja vel, min Herre.
Sir, noen beskjeder...
...til dronningen?
Ikke noe som behøver og bli nevnt.
Hundrevis dra.
En håndfull blir igjen.
Kun én ser seg tilbake.
Spartanere!
Gjør deres morgenmat klar,
og spis med sjelen.
For i kveld spiser vi i Helvete!
Jeg overlater nå gulvet til Leonidas
kone, dronningen av Sparta.
Rådmenn.
Jeg står foran dere
ikke bare som deres dronning.
Jeg kommer til dere som en mor.
Jeg kommer til dere som en kone.
Jeg kommer til dere som
spartansk kvinne.
Jeg kommer til dere
med stor ydmykhet.
Jeg er ikke her,
for og representere Leonidas.
Hans handlinger snakker høyere,
enn mine ord noensinne vil kunne.
Jeg er her, for alle
de stemmer, som ikke høres.
Mødre, døtre, fedre og sønner.
Tre hundrede familier som lider
av våres rettigheter, -
- og for de prinsipper
som dette rommet er bygget etter.
Vi er i krig, mine herrer.
Vi må sende hele den spartanske
hær, til vår konges hjelp, -
- ikke bare for og beskyttelse
oss selv, men våre barn.
Send hæren for beskyttelse
av frihet.
Send den for rettferdighet.
Send den for lov og orden.
Send den for begrunnelse.
Men viktigste av alt,
send vår hær for håp.
Håp om at vår konge og hans menn
ikke er gått tapt i historiebøkerne.
At deres mot binder oss sammen.
At vi er blitt sterkere
av deres handlinger.
Og at deres valg i dag,
reflekterer deres heltemot.
Tre hundrede.
Rørende.
Velformuleret, lidenskapelig.
Men det endrer ikke,
at din mann har sendt oss i krig.
Du tar feil.
Xerxes fremkalte det, -
- og før det, hans far
Darius ved Marathon.
Perserne stopper ikke,
før det eneste lyen vi kan finne -
- er mursteiner og kaos.
Dette kammer behøver ingen
historielektioner, min dronning.
Hva er det så for en leksjon,
du vil etterlate deg?
Skal jeg begynne,
og oppstille dem alle?
Ære, plikt, berømmelse.
Snakker du om ære?
Plikt? Berømmelse?
Men hva med hor?
- Hvordan våger du?
- Hvordan våger jeg?
Se henne, nøye.
Hun er en sann svindler.
Ikke lek med medlemmene av dette
hellige kammer, min dronning.
For bare få timer siden,
kastet du deg over meg.
Hadde jeg vært svakere, ville
jeg ennå ha hatt duftet av henne.
- Dette er en skandale.
- Ser man det, hykleren snakker.
Mottok ikke du en lignende betaling?
Som du tok i mot, i bytte for at hun
fikk en audiens hos disse vise menn.
- Det er en løgn.
- Er det?
Ble han ikke, ved din invitasjon,
bed om og møte opp i sovekammeret?
I samme seng hvor du
forsøkte og overtale meg -
- så ondsindigt.
Du ser sjokkert ut.
Kjøttets bestikkelse, Mine Herrer, -
- mens hennes ektemann
fremmer anarki og krig.
Ord unnslipper selv de
mest listige tunger.
Min lille horedronning.
For en dronningenær oppførsel.
Fjern henne fra dette kammere,
før hun infiserer oss yderligere -
- med sitt uglorværdige
og beskitte jeg.
Dette vil ikke være over fort.
Du vil ikke nyte dette.
Jeg er ikke din dronning.
Forræder.
Forræder, forræder, forræder.
Leonidas. Mine komplimenter.
Og gratulasjoner.
Du har virkelig gjort om
katastrofe til seier.
Tross din ulidelige arroganse -
- er den guddommelige konge kommet,
for og beundre spartansk mot -
- og kampferdigheter.
Du vil være en mektig allianse.
Trekk deg tilbake, Leonidas.
Bruk din fornuft. Tenk på dine menn.
Jeg ber deg.
Lytt til din landsmann.
Han kan sett den
enorme gavmildheten.
Tross dine mange fornærmelser.
Tross din vemmelige blasfemi -
- er vertens herre,
klar til og tilgi deg.
Og belønne din tjeneste.
Du kjemper for ditt land.
Behold dem.
Du kjemper for Sparta.
Hun vil være rikere og mer
maktfull enn noensinne.
Du kjemper for din trone.
Du vil blir krigsherre
av hele Grekenland.
Kun ansvarlig overfor den
eneste sanne mester av verden.
Leonidas. Din seier
vil være komplett.
Hvis du tar ned armene dine,
og kneler for den hellige Xerxes.
Det har gått over 30 år siden
ulven og den kalde vinteren.
Og nå, som da, er det
ikke frykten som griper ham.
Kun rastløshet.
En skjerpet fornemmelse av ting.
Havets kalde bris kysser
svettet på hans bryst og nakke.
Måger skriker.
Beklager seg, selv om de metter
seg på tusenvis av flytende døde.
Den rolige trekken av de
tre hundrede ved hans rygg.
Klar til at dø for ham,
uten et sekunds tvil.
Hver og en av dem,
klar til og dø.
Hans hjelm er kvelende.
Hans skjold er tungt.
Ditt spyd.
Du, der.
Ephialtes.
Må du leve i all evighet.
Leonidas, ditt spyd.
Stelios!
Slakt dem!
Hans hjelm var kvelende.
Den innskrenket hans syn.
Og han måtte se langt.
Hans skjold var tungt.
Det sendte ham ut av balanse.
Og hans måI er langt borte.
De gamle mener, at vi spartanere
stammet fra selveste Herkules.
Dristige Leonidas er bevis
på vår blodsbånd.
Hans brøI er langt og høyt.
Min konge.
Det er en ære, og dø ved din side.
Det er en ære, og ha levd ved din.
Min dronning.
Min hustru.
Min elskede.
Husk oss.
Så simpel en ordre
som en konge kan gi
Husk, hvorfor vi døde.
For han ønsker verken
hyllest eller sang.
Ingen statuer, ingen dikt
om krig og tapperhet.
Hans ønske var simpelt.
"Husk oss".
Sa han til meg.
Det var hans håp.
Kommer det noen frie sjeler
til den plassen-
- i de neste århundrene, -
- skal alle våre stemmer hviske
til deg fra den tidløse grunnen.
Gå ut og fortell de
spartanske etterkommerne, -
- at her, ved spartansk lov,
ligger vi.
Så døde min konge...
Og mine brødre døde.
For bare et år siden.
Jeg funderte lenge over min
konges kryptiske snakk om seier, -
- og tiden har bevist hans visdom.
For fra det frie Grekenland,
til det frie Grekenland -
- snakkes det om, at dristige
Leonidas og hans tre hundrede -
- så langt fra deres hjem, -
- ofret deres liv,
ikke alene for Sparta, -
- men for hele Grekenland og
det løfte, som dette land holder.
Og nå, her på denne forrevne
stump jord, kalt Plathea, -
- står Xerxes' flokk over for
sin tilintetgjørelse.
Nettopp der, samles barbarene.
Rent og skjær redsel griper stramt
om deres hjerter med iskalde fingre -
- velvitende om den nådeløse
skrekken, de har måtte lide -
- ved de tre hundredes
sverd og spyd.
Ennå ser de nå utover sletten.
- på ti tusen spartanere, de leder
treogtyve tusen frie grekere.
Fienden overstiger oss
med tre i mot en.
God sjanse for en hver greker.
I dag befrier vi en verden
fra mystisisme og tyranni, -
- og se på en fremtid, lysere,
enn noe vi kan forestille oss.
Vær takknemmelige, menn!
For Leonidas og hans
modige tre hundrede.
For seier!