Tip:
Highlight text to annotate it
X
Översatt av: Xenzai[NEF]
Resynck: Xenzai[NEF]
Skal du være
med eller ikke?
-Unnskyld meg?
-Et øyeblikk er du snill.
Fyll i den her
og vent der borte.
Nei altså, jeg er Dr. Forester.
Jeg skulle melde min ankomst her.
Du kommer å overvåke 22 pasienter på
runden idag, på to etasjer.
Stille morgen. Søk på meg, om du får noen
problemer. Men ikke gjør det til en vane.
De andre hjelper deg å finne.
- Hva gjør han her? Jeg ba om røntgen.
-Det kan ta 4 timmer sa de.
-Han kan vare død om 4 timmer.
Glem det. Dr. Forster, røntgen.
Høyre, så to til venstre, så heisen
til andre. Følg skiltene, så tillbake.
Dr. Kly?
-Fører du meg noen steder?
-Det håpes jeg virkelig.
-Hvordan har vi det i dag?
-Kommer jeg å klare meg?
Ja, absolutt.
Alex!
Jeg har gjort min berømte spinatpai.
Husvognen er varm og deilig.
Jeg kan ikke nå.
Men du! Det er virklig kaldt her ute.
Bli nå ikke syk eller noe.
Jeg blir aldri syk.
Hørte at du kjøpte hus, og tydelig
så får jeg vite det sist.
-Jeg trodde at jeg hadde nevt det.
-Vent...Hvor?
-Et stykke utenfor byen. Ved stranden.
-Ved stranden? Der finnes ingen hus.
Mener du stedet
som står på stylter?
-Klarar du deg?
-Ja. Er du gal?
Hvorfor kjøpte du
det huset, Alex?
-Et glasshus. Du får ingen privatliv.
-Mona? Skaff deg et par støvler.
Gonzalez!
-44.
-Gått vill?
Det tar en stund før
man får peiling.
-Jeg heter, Madhvi.
-Hei. Kate Forster.
Du er i feil etasje.
-Hvor tok du din utdannelse?
På et litet kommunalt sted
borte ved nordre stranden.
Kjære leieboer, velkommen.
Som tidigere leieboer så håper
jeg at du trives like bra som meg.
Jeg leverte inn adressendring på
posten, men du vet hvordan det er.
Om noe skulle dukke opp, kan
du videresende det til meg?
Jeg hadde virkelig verdsatt det.
Min nye adresse er lengre ned.
Takk på forhånd. - P.S:
"Beklager skrapemerker på entredøren.
De var der når jeg flyttet inn."
"Samme sak med boksen
oppe på loftet."
Skrapemerker?
Hva prater hun om?
Ordne lampen.
Ordne hundemat også, hva?
Skaffe mat til folk.
Kom her!
16 grader på valetinsdag.
Det her kan ikke være Chicago.
De sier at det
er drivhuseffekten.
Isbreene smelter,
vannet dekker jorden.
Takk gode Gud så
slipper vi se det.
-Hva er det der?
-Ingenting. En av din fars.
-Dostoyevsky?
-Javisst.
Den handler om en gutt som knekker
nakken på en fattig kvinne med en øks..
Og etterpå går han
omkring og angrer det.
Det her er godt.
Det er virklig riktigt godt.
Hva tenker du på?
Ingenting.
Det var vanskelig når din far gikk bort.
Og, det er fremdeles vanskelig.
Når jeg holder bøkene så kjennes det
som om at han er med meg på et vis.
Å vite at han en gang var på
samme side... og leste samme ord.
Herregud! Ring ambulanse!
Send en ambulanse til Daley Plaza.
En mann er blitt påkjørt.
Bort fra fortauet!
Jeg vil få klart
fundamentet på nr 17 idag.
-Jeg vet at du er ny, gutt.
-Unnskyld?
Jeg kan ikke komme til nr. 17
før tidligst i neste uke.
Kom igjen nå, Mulhern. Det er drittprat.
Ta Clemens og Rodriguez fra taket.
Jorge kan ta gravemaskinen, de bruker
ikke den. Ta 4-5 av de guttene-
-som ikke gjør noe
på nummer 7 og 10.
Paulie, Carlos, Frank, Danny, og han
hva han nå heter, han den lange?
-Rafael.
-Rafael.
-Da starter vi.
-Ok.
Jeg hørte hva som
hendte på Daley Plaza.
-De sier at du prøvde masse.
-Ja visst. Som bra som alle andre.
Jeg skal si en sak som jeg
forteller alle unge leger, Kate.
Forhåpentligvis, så blir du
den første som hører på.
På en fridag, dra så langt
fra det her stedet som du kan.
Dra et sted der du
kan vare deg selv.
Kjære, Ms Forster:
Jeg fikk din beskjed. Og er redd for
at det kan ha blitt en misforståelse.
Meg bekjent så har sjøhuset
stått tomt i flere år.
Ditt brev skulle trolig vis til
Sandburghytten nede ved stranden...
"...da ingen har bodd i huset på lenge.
Men jeg er nyskjerrig på skrapemerkene."
Kjære, Mr. Wyler. Jeg kjenner til plassen,
og garanterer at jeg aldri bodd der.
Jeg er gammeldags, men synes ikke at
en hytte skal vare over 180 m2.
Så jeg gjør et nytt forsøk. Jeg har
bodd i sjøhuset, men har nå flyttet.
I dag bor jeg på 1620
North Racine i Chicago.
Jeg hadde verdsatt om kunne videresendt
min post. En sak til, det er 2006.
Det har det vært hele året,
spør hvem som helst.
2006? Hva mener hun med 2006?
God morgon, Mr. Wyler.
-God morgon, god morgon.
-Hei, Mr. Wyler.
-Mr. Wyler.
-Sir.
Som synes, så kommer min inspirasjon
fra metaforen om fugen og loppen.
-To timmer med sånt skit. Tuller du?
-Hva prater du om? Han sa ikke et ord.
Sadistisk, bitter,
bitter gammel mann.
Jeg synes at du er litt
vel overdramatiskt nå.
Hvor skal du?
Jeg fatter ikke at den
fremdeles tar seg fram.
-Du ser for jævlig ut.
-Jeg har savnet deg også.
Skit i ham.
-Condos.
-Riviera Estates.
Jeg forstår ikke. Jeg kommer
tilbake etter alle de her årene,-
-og det her er hva som serveres.
-Hva da?
-Bror som tror at han er Frank Lloyd.
-Gi deg!
Pappa holder deg som
gissel i mytefabrikken.
Under tiden har du ikke engang bygget en
telefonkiosk eller et hamsterbur.
Vilket kul sammentreff. Jeg har
planlagt et hamsterbur.
En utbyggning faktiskt. Halvfabrikat,
ingen grunn. Hva sierr du om det?
Det er det jeg sier.
Du har det i sinnet.
Når vi snakker om det...
Så har jeg kjøpt hus.
-Hvor da?
-På sjøen.
-Et sjøhus. Du har tjent litt penger.
-Det er en dump. Overgitt for lenge siden.
Så du har et overgitt, hjemsøkt hus.
Ja, det er vel en bra anledning nok-
-for å svike oss og begynne på
Fet og dårlig bygg.
-Hør her da. Jeg har en hund også.
-Har du en hund?
Han bare dukket opp ved huset.
Fra ingensteder.
-Hva gjør vi her?
-Jeg skal avlevere et brev.
Det burde være her.
1620 North Racine.
Men...
Det finnes jo
ingenting her.
Skal vi treffe noen?
Bor det noen her?
-Jeg trodde det.
-Skal vi ringe på?
Kjære Ms. Forster: Jeg dro til din
adresse, men det var ikke noe der.
Det var bare en byggeplass.
På bildene så det fint ut,
men det er ikke før om 18 månader.
Hva er det jeg mangler?
Kanskje skrev du feil adresse, for
jag ser at du skrev feil dato også.
Du vil virkelig leke
den her leken.
Om du virklig befinner deg i 2004.
Så...
Vær da forberedt.
Husker du den dagen? Du var ikke glad da.
Husker du? - Jeg vet.
Ok min mystiske brevskriver.
Jeg følger med.
Men om du faktiskt er der du tror at
du er, så kommer du å behøve den her.
Det kom et plutselig snøvær
den våren og alle ble syke.
Så. Mye hvile, mye veske.
Doktorens ordre.
Snø. Javisst.
Jackie.
Jack.
Kom nå, Jack. Kom her jente.
Kom nå her. Jack.
"Umulig, jeg vet. Ikke mulig...
men det skjer faktiskt."
Hvor er jeg?
Veldig begavet.
"Sjøhuset."
Sjøhuset. Ja, som du ser så er selv jeg
ved sjøhuset. Men jeg begynner å bli trøtt-
-de her legene, så jeg går nå.
Ok? Hade. - Takk så mye!
Vi burde kanskje
presentere oss skikkelig.
Jeg er lege som lever
for å gjøre de syke frisk.
Jeg forsøker i alle fall.
Jeg er arkitekt.
Jeg liker å bygge.
Og selv om jeg ikke ser mitt
nåværende prosjekt som mitt ideal...
så lar det meg være her på plassen,
og det er mer enn nok for meg.
Men si meg noe. Du jobber i
Chicago nå. Men hvor var du på min tid?
For to år siden, på din tid...da jobbet
jeg på intern medisin på Madison
Fortell noe om framtiden.
Hvordan er det i år 2006?
Jeg er redd for at verden er
stort sett er den samme.
Men selvklart går vi kledde i sølv
klær og drar runt i flygende biler.
Ingen prater med hverandre lengre
for alle har blitt tankelesere.
Sannheten er, mannen fra fortiden.
At det er ikke mye som er forandret.
Når vi snakker om fortiden,
så har jeg tenkt på skrapemerkene.
-Hvordan er det mulig?
-Jo. Jeg tror at vi har samme hund.
Jaså? Hvordan er din hund da?
I følge veterinæren så er min
8 år i min tid...6 år i din tid da.
Hun er spinkel, triste øyne,
snorker, og sover som et menneske.
Jeg vet ikke hvorfor,
men jeg kaller henne for Jack.
Hei på deg, Jack.
Hva gjør du?
Du burde sove nå.
Tenker hun å gifte
seg med ham?
-Hva tror du?
-Jeg vet ikke. Han er litt gammel.
Så gammel er han ikke.
Min mammas forrige mann
var skallet. Men han var snill.
-Men mamma giftet seg aldri med ham.
-Ikke det?
"Det finnes alltid noe bedre som venter
runt hjørnet" -Det er hva hun sier.
Kanskje burde hun der gjøre det samme.
Vente på noe bedre istedet.
Kanskje det.
Men om hun ikke er forsiktig nok så
får hun kanskje vente resten av livet.
Beklager at jeg ikke har hatt tid å
ta meg til postkassen i det siste.
Det har vært en lang uke.
Bare nattskift.
Hyggelig å høre fra deg igjen.
Jeg trodde at du forlot meg.
Du bør vite at du er min
eneste kontakt med framtiden.
Hvorfor prater vi aldri om
tingene som vi faktisk liker?
La meg se. Lese en
klassiker for jack.
-Hvem er hans favoritt?
-Dostoyevsky.
For meg? Den her byen en dag da
lyset er så klart at jeg kan røre ved-
-Hver en detalj, hver en tegelsten og
vinduer på byggningene som jeg elsker.
Kom igjen, Bli med på en tur,
på Lørdag. La meg vise deg.
Du er gal. Hvorfor gjør
du så mye for min skyld?
Ikke noe besvær.
Sommeren er her.
-Ok, din tur. Favoritt saker?
-Hvor skal jeg begynne? Ok.
Når jeg kjenner duften av
blomstene før jeg ser dem.
Når det begynner å regne
akkurat ved picknickens slutt.
-Og jeg elsker duften av Jacks poter.
-Du glemte ikke å nevne din mann nå hva?
Jo, selvklart elsker jeg min mann.
Min mann som til og med er lege
-Plastikkirurg for små bondedyr.
-Bra. Jeg er også gift.
Jeg har 8 barn,
og ingen av dem er lik meg.
-Jeg er urolig, Kate.
-Det skulle jeg også være.
-Jeg er singel.
-Jeg også.
Nummer 27.
Hun er en skjønnhet. Min far brukte si
at hun var farmor til alle andre hus.
Han brukte å ta med meg på gåturer
akkurat som jeg har gjort med deg.
-Alex?
-Kate?
i>Jeg ønsker at vi hadde kunnet
ta den her gåturen sammen.
-Så, hva tror du?
-Han høres som en hyggelig gutt.
-Høres ut som en hyggelig gutt.Noe mer?
-Han skriver helt vidunderlig.
Sjekk datoen på brevet, mamma.
Datoen.
Jaså du mener tidspunktet?
Det er bare en liten detalj.
Bare en liten detalje?
Apropo her om dagen...
Det var ikke et bra tilfelle.
Jeg var stresset til tusen.
Selvklart.
Du har en del
fine stykker her.
Javisst. Musikken er bra,
musikken hjelper.
Som Nietzsche sa:
-"Livet skulle være meningsløst..."
-"...uten musikken."
Jeg antar at jeg sagt det.
Ta en drink. Setter du pris
på en fin vin nå for tiden?
Det kan du banne på.
Du får unnskylde din far for
at han er litt nyskjerrig.
Men hvor har du holdt til
de seneste årene?
Jeg trodde at dine novelle
dager var over.
-Unnskyld, hva da for noe?
-Hva?
Du kan komme opp om du vil.
-Hva jobber du på?
-Nei ikke noe. Jeg bare husker tilbake.
Det er ingen enkel
jobb skal du vite.
Ikke heller er de spesiellt uskyldig i
mitt tilfelle. Jeg skriver mine memoarer.
-Er vi med i dem?
-Hva tror du? Vil du vare det?
Vil du det?
Selvklart. Dere har alle vært
en del av deres fars liv.
Hvorfor pratar du med
meg i tredje person?
For at jeg skriver om meg selv, skulle
jeg tro. Hva da? Forstyrrer det deg?
Jeg tenkte at du kanskje
skulle like de her.
-Hva er dette? Noe du har jobbet med?
-Nei, det er dine.
Fra et hus jeg akkurat
kjøpte ved sjøen.
Jeg hørte det. De sa at en slesk
entrepenør som kjøpte det opp.
Kom igjen nå.
Fortell til din far.
Klarer du ikke en spøk?
Kom igjen nå. Fortell.
-Hvor har du vært? Jeg vil vite.
-Jeg har forsøkt å glemme deg.
Eller forlate deg.
Lykkes du?
Nei.
Si ifra om du behøver
hjelp med minnet.
Ja, da. Det skal jeg gjøre.
Lade til 360. Hent 1 milligram Epi.
Ha 300 Amio klar om vi skulle behøve.
Er det klart? Unna.
-Hold trykket, koble på posen.
-Han har hjerterytme igjen.
-Har vi puls?
-Vi ha puls, anstrengt.
Det har vært lange dager i det siste.
Jeg har jobbet 30 timer i strekk.
När jeg stopper opp et øyeblikk,
så innser jeg hvor isolert jeg har blitt.
Tro meg, man kan
bli litt desperat.
Den der? Ok. Værsegod.
Bra drag. Veldig bra.
Det er ikke så at jeg klager,
for jeg elsker faktisk mitt arbeid.
Og vår tur i Chicago åpnet
mine øyne for deres skjønhet.
Men mitt hjerte savner fortsatt
sjøhuset...og trærne der.
Jeg savner virkelig
trærne der veldig mye.
Uroe deg ikke, Kate. Vi
kommer å være tilsammen en gang.
Selv om vi er langt fra hverandre,
så skal jeg finne en måtet å være deg nær-
-og ta hånd om deg.
Katerina.
Hold den her.
Du burde spise mer. Du er spinkel. Husker
du hvor mye du åt når du var liten?
Ja, jeg husker. Men nå, skrev
dere eller ikke til hverandre?
-Til deres far?
-Nei, til Clark Gable. -Ja, til far.
-Hva, mamma?
-Innen jeg traff din far.
Så fantes det en mann.
-Elsket du ham?
-Ja.
Men hvorfor giftet du deg
ikke med ham da?
Bare for at du skulle stille
spørsmålet en vakker dag.
Det ser mindre ut.
-Når ble han ferdig med det?
-Du var ikke født, og jeg var 8 år.
Corbusier møter
Frank Lloyd Wright.
Du vet, pappa spilte faktiskt
kort med dem begge.
-De delte leilighet.
-Ja, men...
Jeg kan ikke svømme.
Det burde finnes en trapp
ned til vannet, en verenda.
Her er du nå, i en boks.
En glassboks med utsikt mot alt som
finnes runt omkring deg...men du kan-
-ikke røre det. Ingen kobling
mellom deg og det du ser på.
Jeg vet ikke. Han har et stort
lønntre som vokser midt i huset.
Innhold.
Innhold og kontroll.
Huset her handler om
eiendomsrett. ikke om kobling.
Jeg mener, det er vakkert.
Forførende. Men ufullstendig.
Det har alltid
handlet om ham.
Pappa viste hvordan man byggde et hus,
ikke et hjem. Men vet du hva?
Jeg tror han vil vi skal gjøre
det han mislykkes med.
Men å erkjenne det...
det skulle være å erkjenne at han ikke
lykkes fullt ut. At han kunne bedre.
Og det plager ham.
Husker du når vi
var her med mamma?
Jeg husker at hun forsøkte få det til
å fungere her. Med oss...og med ham.
-Visionary Vanguard da?
-Hva er det med det?
Kom igjen. Du skal ikke innbille meg at
du blir lykkelig av å bygge-
-de her hyttene for turister?
Ingen kommer å beundre deg for det.
-Beundre meg for det?
-Ja, Visionary Vanguard!
Det er din ide.
-Jeg kan ikke. Men behold navnet du.
-Kom igjen! Det må være med oss begge
Jeg kan ikke, Henry. Unnskyld.
Jeg bare...
-Jeg har andre planer.
-Har du kjæreste?
Nei...
-Hva var det? Du nølte.
-Nei, jeg nølte ikke.
-Slutt nå, jeg har ikke tid til det her.
-Hva har tiden med saken å gjøre?
Du kommer tro
at jeg er gal.
Min kjære Mr. Wyler:
Er du villig å spille
et spill med meg?
För to år siden så tok jeg
tog 145 til Madison-
-fra Riverside stasjonen og
jeg glemte noe der.
Det var en gave
fra min far.
Om du finner det, kan du da
legge det i postkassen?
Det skulle bety
mye for meg.
Din, Kate.
-Siste utrop for toget til Madison.
-Vil du virkelig vite? Kom igjen.
Alle må gå på nå!
Jeg ringer deg.
Jeg fant den, Kate.
Jeg har den med meg.
En dag får du den. Stol på meg.
Jeg vet hvor viktig den er for deg.
Du kanske ikke husker nå,
men vi så hverandre.
I allefall så jeg deg.
Du har aldri fortalt
hvor vakker du er.
Du kanskje så noen andre.
Det var et dålig
hår år for meg da.
Langt brunt hår. Vanlige,
vennlige øyne.
Ok, ok, ok.
Du så meg.
Men jeg vet fremdeles
ikke hvordan du ser ut.
Men, vi kan vel treffes i framtiden.
Så kan du fortelle hva du syntes.
Se det som en date.
Ok. Du kan jo ringe meg den
10 Juli, 2006...
klokken 21:05?
-Hallo?
-Kate?
-Ja.
-Det er Morgan.
Morgan.
Jeg er i Chicago. Jeg skulle på et
møte, men det ble innstilt.
så jeg tenkte at
jeg kunne ringe deg.
Har du spist?
-Nei, men jeg er ikke...
-Ikke jeg heller. Jeg kjente det nå.
-Vi kan ta noe kjappt å spise.
-Ok.
Det her ser vel
ut å være ok?
-Nei, Morgan. Det er ikke...
-Stol på meg.
-Hei på deg.
-Har du et minutt til overs?
-Vi skulle hatt et bord for to.
-Hva var navnet?
-Vi har ikke reservert.
-Jeg beklager. Fullboket til Oktober.
Oktober?
Jeg får komme tilbake.
-Det gikk jo bra.
-Det spiller ingen rolle.
Kom igjen, slutt. Det er byens beste
restaurant. Ingen får et bord her.
-Nei. Det er ikke det.
-Hva er det da?
Jeg gjorde ikke det
her på rett måte.
-Det fantes ingen møte, eller hva?
-Ellers ville du ikke ha truffet meg.
Du vet, kaffe. Kaffe som siden kan lede
til middag. Middag som kan lede til...
-Leder til hva da
-Jeg erkjenner at jeg ofte forhaster meg.
Morgan, forhaster deg?
Du er alltid 10 steg foran.
Vi datet en uke? Og du hadde
allerde hele vår framtid planlagt?
Min residens, du valgte ut en leilighet.
Jeg dro til ditt hus forrige helg,-
-og du hadde hele byen
hjemme som skulle få treffe meg.
-Du ble veldig kjent med en av dem.
-Hva prater du om?
Du vet hva jeg prater om. Han der.
Han som jeg så deg kline med.
Jeg småklinte ikke med ham.
Er vi småbarn eller?
-Hva kaller du det da?
-Et kyss.
Det var bare et kyss, med en gutt.
For flere år siden.. -Vet du hva?
Gentlemen... enhet 381 på
Riviera Estates er klar.
Gratulerer. Dere har
gjort en bra jobb.
-En ordnet...
-...44 igjen.
Vi er ikke mye forsinket,
bare merkbart.
Det går bra. Guttene har forstått det nå.
Men vi hadde behøvd en til gravemaskin.
-Og vannet på nr. 14 behøver å fikses.
-Hold kjeft.
-Hva?
-Jeg er litt misfornøyd med deg.
-Hvorfor det?
-Du skal ha kontroll på tingene.
-Det trodde jeg at jeg hadde.
-Men du har ikke sett de her.
-Husker du? Du ba meg å hente dem.
-Akkura. Ikke som jeg tenkte meg.
-Liker du dem?
-Jeg liker dem.
Jeg synes vi skal gå ut. I kveld.
Om du ikke er opptatt.
Jack? Jack.
Jack!
Kom her, Jack!
Alex, vent!
Jack!
Jack!
Oversettelse: Xenzai[NEF]
Resynck: Xenzai[NEF]-Din antar jeg?
-Ja. Unnskyld. Takk. Kom her, jack.
Hva tenkte du på, jente?
-Hun har aldri gjort sånt tidligere.
-Man får holde kontrollen. Hva heter han?
-Henne. Jack.
-Jack. Bra navnevalg for en jente.
Jeg burde skaffe en som deg til min
kjæreste. Hun elsker hunder.
-Har vi truffet før?
-Nei, det tror jeg ikke.
-Morgan Price.
-Alex Wyler.
-Behøver du hjelp med det der?
-Ja.
-Bodd her lenge?
-Et par månder. Nede ved sjøen.
-Ved sjøen? Der ser man. Jeg tenkte...
-Alex.
Hvilken flaks at du fant ham.
-Mona, det her er Morgan. Morgan, Mona.
-Hallo.
-Hyggelig å treffes.
-Det samme til deg og.
Fine støvler du har. -For at dere
ikke skal tro at jeg drikker alt-
-det her selv. Jeg skal ha en fest.
Dere er begge velkommen.
Også du, Alex.
Ta mitt kort. Jeg kanskje leier et
sted ved sjøen også en dag.
Det er min kjæreste, Kate. Hun har
aldri likt det her stedet...
Jeg sa at vi skulle se etter noe
nytt når hun ble ferdig utdannet.
Så om du hører noe...
-Javisst. Hun er lege.
-Ja.
Alex.
-Kult å treffes, Morgan.
-Det samme til deg.
-Du, Morgan! Når er festen?
-Klokken 20:00. Det er Kates bursdag.
Det er Kates bursedag.
- Kom nå, jack.
-Hva vil du ha?
-Et glass vin takk.
-Takk.
-Du er velkommen.
Ifølge de akksepterte sosialnormene
så bør en person ikke drikka alene-
-etter kl.22, såvidt de ikke har en
veldig bra unnskyldning. Hva er din?
-Fanken, jeg har ingen.
-Jeg har.
Min yngste dro
på College idag.
Marie. Ene dagen så skvetter
hun rundt i basenget i bleier.
Så plutslig så er det av gårde
i Volvon til California.
Jeg håper bare at hun
vet hva hun gir seg inn i.
La meg gjette. Formedisinering?
-Bingo.
-Hyggelig å treffes. Hvordag går det?
-Helt ok, takk.
Jeg vil presentere dere for noen
venner. Alex, Mona, paret Wootch.
Susan, Johnny.
Nå ordner vi noe å drikke.
Baren er her bak. Kom nå.
Hvorfor sa du ikke at det var idag?
Vi hade ordnet en kake eller noe.
Det er bare tid som passerer. Jeg
liker ikke å gjøre en stor sak av det.
Du holder deg mye for deg
selv. Ingen feil med det da.
Men iblant lunrer jeg hva mer
du har uten jobben i livet.
Familie? Kjæreste?
Jeg har hatt. En gang
i tiden. Han het Morgan.
Morgan? Morgan.
Et sexy navn.
Overraskelse!
Gratulerer, Kate!
-Det her er selvklart, Kate da.
-Hei, Kate.
Det her er Alex og Mona.
De skal hjelpe oss å finne
et sjøhus. Eller hva?
Du har ikke tatt kake.
Jeg avsluttet det.
Jeg er lykkelig nå, og
det var vel rett valg.
Hvem er det du skriver til da?
Jeg kunne ikke unvike å se det, for
ved hver pause så skriver du noe.
Det finnes noen. Det er et
slags langdistanse forhold.
-Hvordan traff dere?
-Det har vi ikke. Typisk meg.
-Du tuller?
-Hold alt på avstand. Eller alle.
Mannen som står framfor meg,
som vil gifte seg med meg.
Han dytter jeg bort. Og jeg
flyr fra ham. Mens...
Mannen jeg aldri kan treffe. Ham
hadde jeg gjerne gitt mitt hjerte.
Han må vare en
djevel på å skrive.
Det er fint.
Det kjennes sikkert.
-Jøsses! Han sitter i fengel, eller?
-Nei.
-Du er en sånn kvinne, eller hva?
-Nei.
Han er bare en mann som
bor ved sjøen. En arkitekt.
Herregud.
-Gratulerer på bursdagen.
-Takk så mye.
-Jeg hopper at det blir et bra år.
-Takk.
Jeg heter, Alex.
Mannen med sjøhuset.
Ok. Hvordan står det til?
Får jeg?
Så du tenker hjelpe oss å
finne et sted ved sjøen?
-Jeg håper det. Om jeg kan.
-Er du megler?
-Nei, jeg har bara et sjøhus selv.
-Er det fint?
Ja, du kommer å elske det. Du kommer
å leie det etter at jeg flytter ut.
Kate, har du...
lest boken Persuasion?
-Hvilken?
-Av Jane Austin.
Jeg vet hvem som skrev den.
Det er min favoritt bok.
Hvorfor dro du opp noe sånt?
Hva fikk deg til å nevne den?
En venn ga den til meg, og jeg
undret bare hva den handlet om.
Den er vidunderlig.
Den handler om...
Om lengsel på noe.
To personer møtes. De blir nesten
forelskadet, men tiden er ikke rett.
De må gå sine veier. Og da...
Flere år senere, møtes de igjen.
De får da en annen sjanse til.
Men de vet ikke om det har
gått lang nok tid.
Eller om de har
ventet for lenge.
Du forstår. Om det er for sent
for dem til få det til å fungera.
Hva er det du liker med det?
Jeg vet ikke.
-Förstå meg rett. Det er vakkert...
-Nei, det er fryktelig.
-Ja, vist er det fryktelig?
-Så fryktelig.
-Det er...
-Ja, det er fryktelig.
Det her er et
personlig spørsmål.
Men har du noensinne vært
med på noet lignende?
Jeg? Nei.
Når jeg var 16...
så var jeg forelsket i en gutt.
Han spilte gitar...
Jeg rømte hjemmefra for å flytte
hjem til ham i San Francisco.
Han sa jeg hadde pen stemme, og
jeg hadde drømt om å bli sanger.
-Jeg elsker San Francisco.
-Ja, han var min første kjærlighet.
Troligvis den eneste.
-Han må ha vært en bra gutt.
-Jeg vet ikke.
Sikkert det. Det holdt ikke lenge
nok for at jeg skulle få vite.
Sanheten er at jeg ikke husker
hvordan han ser ut lengre.
-Virkelig? Det var synd.
-Min far kom dit.
-Da fikk du et problem.
-Ja. Han tok meg til Chicago etterpå.
Og han var syk, og han hadde en
drøm om å bli doktor, forstår du?
Og til slutt så
ble det min dröm.
Han hadde rett.
Jeg føler meg bra
ved å hjelpe andre.
Siden døde han.
Kate.
Hva er det?
Jeg...
Du...?
Jeg bare...
Hva?
-Kjenner du denne sangen?
-Ja.
-Synger du?
-Nei.
Ingen vil høre meg synge.
Du vil ikke høre meg synge.
Jeg mente ikke, du forstår...
Men, ja.
Men jeg kan danse.
Kate.
Hei. Alex fortalte
meg om sjøhuset.
-Ja, det høres fantastisk.
-Så bra.
Klokken er mye, Alex.
Ja.
-God natt.
-God natt.
Det var du.
Hvorfor sa du ingen ting?
Du hadde bare trodd at jeg
var gal, full eller begge deler.
Ja, men...
-Jeg likte deg. Du skulle fortalt.
-Hvordan? Du var med din kjæreste.
Vet du hva? Det er bare
unnskyldninger. Du er feig.
Jeg er ingen feiging.
Jaså ikke? Din kjæreste da?
Hva så? Jeg har jo
allerde fortalt.
-Hun er ikke min kjæreste.
-Og han er ikke min kjæreste.
Jaså ikke?
Hva er han da? Din bror?
En komiker. Spiste du
en klovn til frokost?
Vidunderlig.
Vår første krangel.
Du skulle skrive en sang om
det og synge den i San Francisco.
Hva?!
-Hallo.
-Hei, Henry.
Hva?
Jeg ser etter min far, jeg vet ikke
hvor hans rom er. Simon Wyler?
-Mr. Wyler, arkitekten?
-Ja.
Mitt navn er Anna Klyczynski.
Jeg tar vare på din far.
Hva hendte? Er han ok?
Han er ok. Han fikk et hjertinfarkt.
Antageligvis en liten en.
Det vitale er ok, og han er stabil.
Men en operasjon kreves.
Han har gått med på det og
det er planlagt imorgon.
Fint å se at du tar det rolig.
Du behøvde ikke å komme. Jeg har
det bra. Så bra som jeg kan.
Men du hadde en
hjerteinfarkt, pappa.
Jeg hadde en episode. Herre gud!
- Ikke noe mer.
Jeg hadde satt pris på om du
beholder perspektiv på tingene.
Ok. Men vit at jeg er
her om du behøver noe.
-Kaffe.
-Hva?
-Du hørte meg.
-Kaffe.
Det finnes en sak
som jeg ikke har sagt.
Det var min far
som byggde sjøhuset.
Jeg mener med
sine egne hender da.
For lenge siden,
før han ble kjent.
Da han fortsatt hadde en
familie og avgudet min mor.
Hun het Mary. Og huset
var en gave til henne.
Hun var smart og rolig.
Hun kunne blitt hva som helst, men
valgte ta hand om meg og min bror...
og hjap han til å
skape sin egen karriere.
Du forstår, jo mer han lykkees,
jo verre ble han å leve med.
Til slutt så klarte
hun ikke å bo med ham lengre.
Hun dro fra ham.
Innen et år, ble hun syk.
Uheldigvis, så hadde hun
aldri lært å slutte å elske ham.
Han kom ikke til begravelsen.
Når jeg spurte ham, hvorfor...?
Fortsett, Alex. Hva sa han?
Han sa: "Hun var død for meg det
øyeblikket hun levnet huset."
Siden ga han meg et av hans
årets-arkitekt flir.
Jeg håper at du verdsetter det her.
Jeg fikk snike forbi tre-
-sykesøstrer for din skyld.
-Herre gud, det er varmt.
-Det er ikke koffeinfritt nå hva?
-Det burde være, men det er det ikke.
Det var ikke ille. Takk så mye.
Min sønn...
-Værsegod.
-Hvar er din bror?
Jeg sendte han hjem.
Han var dårlig.
-Han blir det når han blir urolig.
-Jeg vet. Han har det etter sin mor.
-Hun brydde seg alltid for mye.
-Hva er det du ser på?
Jaha. Her, ta en ***.
Det er et forslag på et museum.
-Hvem er det?
-Noen ny.
Jeg liker gangene,
og at lyset faller ned der.
-Hva er det for et materiale?
-Granitt og aluminium.
De hvite panelene er
taket direke fra Meier.
Men fargene inne som kommer gjennom
vinduet foran, det var anderledes.
Det er ingenting nytt, men
det er stilrent. Jeg liker det.
Når besøkte du
sist Barcelona?
Flere år siden,
med mamma og Henry.
Husker du besøket på
Casa de la Caritat?
-Fattighuset.
-Akkurat. Du nevnte nettopp Meier.
Hans museum i Barcelona står på
samme areal som Casa de la Caritat.
Det drikker samme lys.
Meier designet en serie ventilations-
åpninger for å fange inn lyset.
Og så kaste det innover for å
opplyse kunsten. Via på omveier.
Og det var viktig, for
lyset forhøyer kunsten...
Så det kan også svekke den. Men
det visste du vel allerede, tulling.
Angående det her da?
-Hvor tror du det her skal bygges?
-Jeg vet ikke.
-Men du sa at du likte det.
-Konseptet.
Kom igjen nå.
Du vet like bra som jeg at lyset i
Barcelona og Tokyo er forskjellig.
Og lyset i Tokyo skiller
seg fra det i Praha.
En høyverdig struktur, en som er
ment å stå der gjennom tidens tester..
og aldri ignorere
sine omgivelser.
En seriøs arkitekt tar med det i sine
beregninger. Han vet at om han vil ha-
-nærvær, så må han
sammarbeide med naturen.
Han må fengsles av lyset.
Det handler alltid
om lyset. Alltid.
Jeg har et akkutt ærend.
Ta over mitt skift.
-Hallo.
-Mr. Wyler?
Det her er Dr. Klyczynski på
Chicago sykehuset.
Jeg er redd for at jeg har
dårlige nyheter til deg.
Jeg beklager, Alex.
Jeg ønsker at jeg på en måte
kunne være der med deg...
Så kunne vi sitte der sammen
og se ut over vannet og lyset...
i det hus som din far bygget.
Jeg kan være en støtte for
deg, som du har vært for meg.
Og fortelle for deg at
allt kommer å bli bra.
Om jeg kan gjøre noe
for deg idag. Her ifra...
En liten enkel sak fra fremtiden...
så hopper jeg at det her er det.
Det kommer ikke å bli
publisert på ett par år.
Jeg synes ikke at du skal
behøve å vente så lenge.
Jeg håper at det hjelper deg
å forstå hvor elsket du var.
Velg et sted. Jeg kommer,
jeg lover. I morgen? Hva sier?
Men det kommer ikke å være i morgen
for deg, Alex. Du får vente 2år.
-Jeg vet. Jeg bryr meg ikke, jeg venter.
-Er du sikker? Jeg vet ikke.
-Jeg vet. Jeg har aldri vært så sikker.
-Ok vi sees om to år.
Vi sees i morgen da.
Kate...Hvor ville
du ønsket å gå?
-ll Mare.
-Til når ville du bestillt et bord?
-Om to år fra i morgen?
-Om to år?
-To år?
-Fra i morgon.
-Hallo. Navn?
-Forester.
Wyler.
-Eller, Wyler. Jeg er ikke sikker.
-Det skal vi ordne, sir.
-Så bra.
-Wyler?
Wyler.
Er servitør kommer straks.
God kveld, miss.
På huset.
-Takk skal du ha.
-Lykka til.
Et glass til, for damen?
Du var ikke der.
Du dukket ikke opp.
Jeg förstår ikke.
Noe må ha hendt.
Unnskyld meg.
-Jeg har to år, Kate. Vi testar igjen.
-Nei, Alex. Det er for sent.
Det har allerede skjedd.
Det fungerte ikke.
Gi ikke opp, Kate. Husker du hva
du sa om overbevisning? De venter.
-De treffes igjen, de får en ny sjanse.
-Livet er ikke som en bok, Alex.
Og det kan forsvinne
på et øyeblikk.
Jeg spiste lunsj med min mamma på Daley
Plaza når en mann døde rett foran meg.
Han døde i mine armer.
Og jeg tenkte: Det kan faktiskt
slutte så selv på Valentins dag.
Etterpå tenkte jeg på de mennesker
som elsket ham, som ventet hjemme...
som aldri skulle
få treffe ham igjen.
Og siden tenkte jeg: Tenk om
det ikke finnes den rette?
Tenk om man lever hele sitt liv
uten at det er noen som venter på en?
Så jeg kjørte ned til sjøhuset
letende etter noe slags svar.
Og da fant jeg deg.
Og jeg lot meg
selv gå vill.
Vill i den her vakre fantasien
der tiden stod stille.
Men det er ikke
på riktig, Alex.
Jeg må lære meg å leve
det livet jeg allrede har
Vær snill å slutt
å skrive mer til meg.
Försøk ikke å finne meg.
La meg la deg gå.
Hallo? Hvada?
Vent litt jeg hører deg ikke.
Hallo?
Hvor lenge blir du her?
-Jeg er på en bar med noen venner.
-Kom her.
Bli ikke helt for forelsket nå.
-Det finner jeg vanskelig å tro på.
-Det var bra.
Og det var virklig morsomt
å høre din stemme igjen.
Jeg er overrasket over hvor bra
det var å høre din stemme igjen.
-Hvordan var møtet ditt?
-Det var ok.
Ja, jeg fikk jobben.
-Er det sant?
-Ja.
Da får jeg gratulere.
Ja. Et telefonselskap. Jeg kommer å
jobbe med omlegginger. Bra betalt.
Og jobben er her...
i Chicago.
Det er gode nyheter.
Hva?
Jack. Jack!
Kommer du ned hit,
denne helgen?
Savner du ikke meg litt?
Bare litt da, ikke mye?
Ok. Nei, Jeg hørte.
Jeg får ringe igjen, Kate. Ok?
Vil du fortsatt leie et sjøhus?
Det er akkurat hva Kate ønsker.
Hvordan vet du
hva hun vil ha?
Stol på meg.
Hei på deg. Jeg kjenner deg.
Hva synes du?
Du er fiksert. Vet du det?
hvorfor jobber du med sjøhuset?
Hvorfor lager du ikke noe eget isteden?
For at det er hennes.
Du prater om jenten
fra fremtiden?
Kate.
Og du skriver fortsatt til Kate?
-Nei.
-Hvorfor ikke?
Han ba meg å slutte.
Hvorfor?
Tiden.
Kom igjen nå! det er bra.
Du behøver en riktig kvinne.
-En kvinne...
-Hør etter, Henry.
Hør her. Hun var virkeligere for
meg enn noen annet så lenge det varte.
Hun var virkeligere for meg enn
noe annet jeg kjenner til.
Jeg så henne. Jeg kysset henne.
Jeg elsker henne.
Og nå er hun borte.
Hun er borte.
Kan du skru ned litt?
"Der kan ikke ha funnets to
hjerter så åpene...
ingen smak så lik...
ingen følelser som er mer samstemte."
Godt nytt år!
Kom inn.
-Hva synes du?
-Hoppet jeg over lunsj for det her?
-Jeg vet at det krever arbeide.
-Arbeid? Hva sier du om en rivningskule?
Jeg fant en arkitekt som er
spesialisert på renovering.
Jeg ordnet et møte i morgen.
-Bakhold.
-Kom igjen.
Vi kan ikke bli i min leilighet.
Vi har bodd der i over et år nå.
Jeg vil bevege meg fremover.
-Det er et nytt firma.
-"Nytt" som i uerfaren?
Nei. "Nytt" som i billig.
-Hei, Dr. Forster. Vi kommer straks.
-Bra, takk så mye.
Jo, forresten...
det er Valentins dag i dag.
Men jøsses, Katie.
Jeg har ikke kjøpt noe.
-Unnskylde. Jeg har vært så opptatt.
-Ingen fare.
-Hva er det her?
-Drivhuseffekten
Dr. Forster? Jeg beklager
for at det har tatt lang tid.
-Hei. Hyggelig å treffes.
-Det samme til deg.
-Morgan.
-Hei, Morgan. Vanessa Vanderbeck.
Det første dere ser, er det vi
pratet om. Solcellene.
Kjempe pent. Så man kunne løsne
ned all glasspanel og metalstruktur?
Vil du ta en øl etter jobb?
Desverre. Jeg skal ut med
Vanessa, det er Valenins dag.
Vent litt. Si det igjen.
Det er velentins dag idag.
Jeg ska ut med Vanessa, min kjæreste.
Kald Champagne, noen østers,
kanskje litt sjokolade.
-Hva er det for dato?
-14 Februar.
14 februar, 2006.
-Kjempe pent. Takk så mye.
-Gleden er på vår side.
Henry sørger så dere får alt.
Det er virkelig vakkert.
Takk så mye.
Hva er det?
Jeg må tilbake på jobb, Katie.
-Hvem har gjort den her tegningen?
-Min bror faktiskt.
-Hvem er din bror?
-Alex Wyler.
Kjente du til ham?
Ja, jeg kjenner til ham.
Hvordan kan jeg kontakte ham?
-Er han i nærheten så jeg kan...?
-Jeg beklagar...
Han har gått bort.
For to år siden,
idag faktiskt.
Det var en ulykke.
Hvor da?
Kate.
Vent. Bli nå.
Svar for faen.
Hva er det som skjer, Kate?
Kate!
16 grader varmt
på Valentinsdaen.
Det her kan ikke være Chicago.
På TV sier de at
det er drivhuseffekten.
-Det er ingen feil på det.
-Det er farlig.
Alex...
Jeg vet hvorfor du ikke
dukket opp den kvelden.
Det var du på Daley Plaza
den dagen. Det var du.
Vær så snille, ikke gå.
Vent bare litt. Vær så¨snill.
Let ikke etter meg.
Forsøk ikke å finne meg.
Jeg elsker deg.
Og det har tatt så lang tid
for å si det. Jeg elsker deg.
Og om du fortsatt bryr
deg om meg...så vent på meg.
Vent på meg.
Vente bare. Vente.
Vent to år, Alex.
Kom til sjøhuset.
Jeg er her.
Du ventet.
Resynck: Xenzai[NEF]
Översatt av: Xenzai[NEF]