Tip:
Highlight text to annotate it
X
Gjenta etter meg.
Frankrike, 1949
lkke plag meg, Paul.
Bygget på to sanne historier
Bon appé***.
Sole meunière, madame.
Smør.
Du store min.
Dette må du smake.
Det er...
- Ja, jeg vet det.
- Jeg er...
Jeg vet det.
Se! Paul, det er så vakkert!
lkke så fort.
Unnskyld.
Her er det. Bare stans.
Det er ikke til å tro at vi skal få bo her.
Paul!
Det gode franske kjøkken
Kokebøker
Burde vi ha blitt i Brooklyn?
Vi vil elske Queens. Det er nydelig.
Flyttebilen er her.
Alt i orden?
Alt detter ut.
Hva gjør vi her?
Gjenta etter meg:
- 90 kvadratmeter.
- 90 kvadratmeter.
Og det er nær kontoret ditt.
Ja, men vi må ikke flytte.
Vi kan bryte leiekontrakten,
pakke sammen og bo i Jeepen.
Du har rett.
- Hva er det bråket, Eric?
- Hvilket bråk?
Blir det sånn hver kveld?
Kanskje.
Jule?
Det er som Versailles.
Jeg er så glad du liker det, elskling.
Sør-Manhattan utviklingsbyrå.
Utviklingsbyrået, Julie Powell.
- Sønnen min døde da det andre tårnet falt.
- Jeg er lei for det.
Jeg er så lei meg.
Snakker jeg til deg
hvis jeg ikke liker minnesmerkeplanen?
Du kan det.
- Har du noen makt?
- Nei.
Jeg trenger en med makt. Jeg liker den ikke.
Det gjør ikke jeg heller.
Dere er hjerteløse, byråkratiske bøller.
Jeg er ingen bølle.
Jeg er en person i en bås,
og gjør mitt beste.
Jeg har ringt 6 ganger, og får bare høre
at jeg må fylle ut et forsikringsskjema.
Det stemmer. Jeg kan godt fylle det ut,
men du må komme og undertegne.
- Til båsen din?
- Ja.
Jeg beklager det du sliter med.
Du aner ikke hva jeg sliter med.
- Ikke kjeft på meg.
- Ingen effektivitet.
- Ikke kjeft.
- Idiotisk.
- 3-åringen min er bedre.
- Jeg er din venn.
Nå sier legen at han har glassfiber i lungene.
Ikke bli emosjonelt involvert.
Han hoster hele tiden.
Vet ikke hva jeg skal gjøre.
Kona sier at han ikke får puste.
Forsikringsfirmaet nekter
å betale for medisin.
- Ring helserådet.
- Bare en telefonsvarer.
Be henne ringe Andrea Gomez
hos ordføreren.
Takk.
Sjokoladekrem-pai.
- Vet du hva jeg elsker ved matlaging?
- Hva?
Etter en dag da ingen ting er sikkert,
og jeg mener ingen ting,
kan man komme hjem og vite
at hvis man blander egg,
sjokolade, sukker og melk,
tykner det. Det gjør godt.
Dårlig dag?
Når er den ferdig?
Snart. Jeg må piske krem, og la den stivne.
Jeg venter. Det er et mesterverk.
Cobb-salatrituale i morgen.
Gruer meg, gruer meg, gruer meg.
T-banen.
Hva skal det være, damer?
Cobb-salat uten blåost.
- Cobb-salat uten rødbete.
- Uten bacon.
- Cobb-salat uten egg.
- Be dem...
Følger du godt med?
Be dem høyne tilbudet til 185.
Hun gjør det igjen.
Hva?
Ring meg tilbake straks.
Assistenten min. Nesten bortkastet.
Ja. I går ba jeg Allison
kjøpe strømper på apoteket.
"De hadde ingen", sa hun.
Jeg svarte "prøvde du på et annet apotek?"
Ærlig talt!
Hvorfor ikke Bloomingdale's?
Gid jeg kunne være min egen assistent.
Du kan det.
Si opp assistenten, og ikke hyr en ny.
Det var ikke det jeg mente.
Unnskyld meg.
- Så søte.
- Takk.
Si 190, da. 1-9-0. Flott.
1-9-0? Hva driver du med?
190 millioner dollar. En Midtown-pakke.
Jøss, så flott, Cassie.
En pakke med hva?
Bygninger.
Vi river dem, og bygger en skyskraper.
Skål for pakken din.
Det er nok om deg, skål for meg.
I går ble jeg senior-visedirektør
med ansvar for firma-PR.
Jeg får pålegg,
og kan låne ½ million dollar
til 2% hvis jeg vil.
Hvis du vil?
- Hvordan er din jobb, Julie?
- Den er...
- Sikkert hjerteskjærende.
- Så trist.
- Vond.
- Men god.
- Unnskyld, jeg glemte noe.
- Unnskyld meg.
Jules? Jeg må intervjue deg til en artikkel.
Klart, Annabelle. Det er en ære.
Ring Julie om intervju.
Finn ut om rensetøy. Før middagen torsdag.
Selskap lørdag.
Nei.
Hva handler artikkelen om?
Om vår generasjon i det vi fyller 30.
Folk som blir 30. Himmel, jeg er så opptatt.
Vet ikke hvor jeg kan få plass til deg.
Det er du som vil treffe meg, ikke omvendt.
Ja. Hva med frokost?
30: De nye 20-årene?
Portrett av en forlist generasjon
Jeg trodde henne. For en idiot!
"Vår generasjon som blir 30", sa hun.
Hva ventet du? Hun er en løgner.
"Hun var litteraturmagasin-redaktør
på college."
"Alle ventet at hun ble klassens stjerne."
"8 år som vikar. Så oppga hun romanen sin."
"Sitter nå i en bås som byråkrat,
"og prøver å takle følgene av 9l11."
Husker du det ordrett? Så patetisk.
Hun utelot så mye.
Bildet var fint.
- Jeg så tykk ut.
- Bare i ansiktet.
Vet du hva Annabelle gjør nå?
- Sarah sa det. En blogg.
- Om hva?
Hva tror du? Om Annabelle.
Hver tanke i hjernen hennes.
I den dumme, tomme, banale...
Jeg kan blogge.
Jeg har tanker.
Du er forfatter, det er ikke hun.
- Gid det var sant.
- Du skrev roman.
En halv roman. Og ingen ville utgi den.
Man er ikke skribent før man er utgitt.
Det er det fine med blogger.
Utgivelse er unødvendig.
Man går inn på nettet,
taster inn, og sender det ut.
Hva skulle jeg blogge om?
Du er redaktør, si det.
Du kan skrive om
hvor høyt du elsker Queens.
Kort blogg.
Du kan skrive om jobben.
Og hvis noen på jobben leste det...
...ikke sant?
- Dette er godt.
Virkelig godt.
Vitsen med å skrive blogg
er å unnslippe hverdagen.
Akkurat som matlaging lar meg slippe unna.
Skriv om matlaging, da.
Jeg er ingen ekte kokk,
som Julia Child eller Batali.
Julia Child var ikke alltid Julia Child.
Ville jeg virkelig lære,
kunne jeg arbeide meg
gjennom boka hennes.
Og blogge om det.
Jeg stjal boka hennes fra mor.
Da jeg var 8, kom pappas sjef til middag.
Det var store greier.
Mamma laget boeuf bourguignon.
Ikke bare boeuf bourguignon.
Julias boeuf bourguignon.
Det var som om Julia var i rommet,
på vår side, som en god fe.
Og alt ville gå bra.
Nå skal jeg prøve å snu den i luften.
Det er ganske dristig.
Hun forandret alt.
Før henne var det frossenmat,
hermetikk, marshmallows.
Ikke kritiser marshmallows.
Når man snur ting slik,
må man bare være dristig
og kaste seg ut i det.
Særlig hvis konsistensen er løs.
Det gikk ikke så bra.
Da jeg snudde den,
- var jeg ikke så dristig...
- Så skjønn.
...som jeg burde vært.
Man kan alltids sette den sammen igjen.
Man er alene på kjøkkenet. Hvem kan se det?
Hun bruker perler på kjøkkenet.
Man må øve, akkurat som piano.
Jeg er Julia Child.
Bon appé***.
Bon appé***.
Julia Child er medforfatter av
"Det gode franske kjøkken."
Bon appé***.
"For den tjenerløse amerikanske kokk."
Meg, ja.
Problem: Jeg har aldri spist et egg.
Og jeg har sur mage. Vi takler det.
Så jeg arbeider meg gjennom
kokeboka til Julia Child,
og skriver blogg om det.
- Med en deadline.
- Hvorfor?
Ellers blir det som alt jeg gjør.
Jeg fullfører aldri noe.
Det er sant.
Vet du hvorfor?
- Jeg tror jeg har ADD.
- Har du ADD?
Derfor er jeg dårlig til husarbeid.
Å, er det derfor?
Deadline ville være bra.
Ja vel, deadline.
"Jeg elsker lyden av
en deadline som stryker forbi."
"Haikerens guide til galaksen."
- Ja vel, et års tid.
- Et år?
Den veier en kilo!
Jeg har heltidsjobb.
Iblant er jeg ikke hjemme før 8, 9.
Det er sprøtt.
- Er det sprøtt?
- Ja.
- Vil du bruke blogg Z?
- Ja.
Da blir det blogg Z.
Det er ingen her.
Bare vi tjenerløse amerikanske kokker.
Tjenerløse amerikanske kokker.
- Hva syns du?
- Flott.
Din blogg er skapt!
"Begynn."
"Julie/Julia-prosjektet."
Boka: "Det gode franske kjøkken."
Første utgave, 1961,
av Simone Beck, Louisette Bertholle
og Julia Child, som lærte amerikanere
å lage mat og å spise.
40 år senere
finnes fremdeles ikke hennes like.
Utfordringen: 365 dager, 524 oppskrifter.
Deltager: Julie Powell.
Statsansatt og renegat-gourmet.
Risikerer ekteskap, jobb og kattens velferd
ved å påta seg et sinnssvakt oppdrag.
Ingen vet hvor langt det vil gå.
Nedtelling
365 dager
524 oppskrifter
Kjære Charlie. Vi har funnet oss til rette,
og Julia elsker det.
Hun vil være her for alltid.
Du vet hvor gretne
franskmenn kan være, kjære bror.
Alle her er så skjønne.
Julia kan blidgjøre en padde.
Sjarmerende.
Så hun syns de er verdens skjønneste folk.
Jeg føler at jeg er fransk.
Jeg må være det.
Kanskje du er det.
A propos å bli her for alltid:
Det ville ikke være meg imot.
Så hyggelig at du kom.
Fin utstilling.
- Takk for at du kom.
- Flott.
- Gratulerer, Paul. Utsøkt utstilling.
- Takk, Jack.
Jack Donovan, min kone Julia.
- Det var en vidunderlig utstilling.
- Takk.
- Jeg er så stolt av deg.
- Flott.
Franske mennesker spiser fransk mat!
- Hver dag! Jeg kommer ikke over det.
- Det gjør de.
Jeg elsker deg så høyt
at jeg lar deg ta første bit.
- Herlig.
- Før jeg har... er det godt?
Hva burde jeg gjøre?
Med hva?
Jeg vil ikke gå tilbake til å arbeide i Staten.
Men burde jeg ikke finne meg noe å gjøre?
Hustruene her gjør ingen ting.
- Jeg er bare ikke slik.
- Jeg vet det.
På ambassadens oppslagstavle
så jeg en notis
om hattemakerkurs.
Du liker hatter.
Jeg gjør det.
Jeg gjør det.
Hva er det du virkelig liker?
Å spise.
- Det er det jeg liker.
- Jeg vet det.
- Og du er så flink til det!
- Ja.
- Så flink.
- Ekspanderer daglig.
Jeg har tenkt på å ta undervisning i bridge.
- Du liker bridge.
- Jeg gjør det. Jeg liker tanken på bridge.
Fire poeng for et ess, tre for en konge,
to for en dronning, ett for en knekt.
Skjul kortene.
Har dere noen
franske kokebøker på engelsk?
- Nei, dessverre.
- Du store.
Ekspeditrisen
ante ikke. For det fins ingen
franske kokebøker på engelsk.
Jeg har bare Rombauers "Joy of Cooking."
Den er utmerket, men den er ikke fransk.
Jeg ba min venninne Avis De Voto
lete i US A, for å finne...
Ja vel. Ja.
Du store, jeg trodde jeg snakket fransk!
Du store min!
Hva er dette?
- Det er...
- Min selvbiografi.
Se her!
Fantastisk! Men den er på fransk!
- Du lærer.
- Takk, elskling.
Jeg vet at jeg lærer. Jeg prøver.
Til lykke med meg.
- Hva kan dette bety?
- Hva?
- "Vask lårene".
- Nei, "smør lårene."
- Men så...
- Hvor er du?
"Med smør". Men hva?
"Smør lårene med smør, og fyll..."
Hva er det?
- Hønen!
- Ja.
"Til hun ikke holder ut mer."
- Det står ikke det.
- Jo,
jeg skal vise deg det senere.
- Skal jeg gå på kokkeskole?
- Hvorfor ikke?
- Jeg mener det.
- Jeg også.
Å, Gud.
Tenk om du ikke hadde forelsket deg i meg?
Men det gjorde jeg.
Å, Gud.
I går var det tirsdag 13. august 2002.
Første dag. 364 dager igjen.
Artiskokk med hollandaise.
Smeltet smør, pisket vanvittig med egg
til det dør og kommer til himmelen.
Og la meg si dette:
Fins det noe bedre enn smør?
Tenk over det.
Hver gang du smaker noe himmelsk,
og sier "hva er i dette?",
vil svaret alltid være "smør."
Fantastisk.
Fordi det er pisket helt føyelig.
Når en meteor truer, og vi har 30 dager igjen,
bruker jeg dem til å spise smør.
Mitt siste ord om det:
Man kan aldri få for mye smør.
24. august, 11. dag.
"lkke tettpakk soppen". Er de det?
353 dager igjen. Fæl dag på jobben.
En nydelig gammel bestemor
kalte meg "blåøyd kapitalistbyråkrat."
Men så laget jeg kylling
med fløte, sopp og portvin.
Salig.
Den store nyheten:
Jeg har stekt sopp feil hele livet.
Ikke for mange i pannen, da brunes de ikke.
Hører du etter, hvem du nå er?
Den vil du elske.
22. dag.
Herlig med fikensyltetøy.
Jeg brukte halve lønnen min
hos Dean & DeLuca.
Da jeg kom inn på T-banen
med mat, katteperler,
olivenolje som jeg ikke kunne leve uten,
og en svær bukett kvister,
forsto jeg at kvistene ikke var en god idé.
Unnskyld.
De dasket folk i fjeset,
og jeg svettet som en gris.
Ikke rart. Har vært for opptatt med
å lage fetende mat til å trimme.
Så kom jeg hjem,
og fikk flott støtte av moren min.
Hvorfor skriver du denne...?
- Bloggen.
- Hva det nå heter.
Det er et program. Som trening.
- Det betyr bare mer press.
- Hvilket press?
Du har heltidsjobb og ektemann.
Nå blir du syk av å blogge.
- Det er som å være i AA.
- Hva mener du?
Noe å gjøre hver dag, en dag av gangen.
Hvordan kan du disse ordene?
Er du alkoholiker?
Det er bra for meg å ha korttidsmål.
Det er rett og slett tåpelig.
Hvem leser dette?
Folk. Det er jeg sikker på.
Du bestemte deg,
og det bryr ingen hvis du ombestemmer deg.
Jeg har nettopp begynt!
Jeg må fullføre. Det er alt jeg har.
Hallo?
Dumme, døde telefon!
Det er ikke alt du har.
Jeg vet det, jeg mente det ikke.
I går pocherte jeg et egg.
En perfekt ting å gjøre
på det som kanskje var
tidenes nest verste dag.
Hvorfor har du aldri spist egg?
Jeg har spist egg i kaker.
Men aldri bare egg. Jeg var et sta barn.
Det småkoker.
Jeg trodde pochering var enkelt.
Gud vet hvorfor.
Jeg tok helt feil.
"Skyv straks hviten forsiktig
over plommen med treskje."
"Straks."
Ekkelt.
Julia sier at eggene må være friske.
De er friske.
Ikke glefs til meg, jeg bare siterer Julia.
Det måtte tre til, trengt rundt en vannkjele,
men vi klarte det til slutt.
- Hallo.
- Velkommen.
Så nydelig!
Og jeg spiste mitt livs aller første egg.
Jeg trodde egg var oljete og slimete,
men det smaker
ostesaus. Nam.
Julia Child, du er så god.
Skål.
Utmerket vin også.
- Tror du Julia vet om deg?
- Ønsketenkning.
Hun kommer til middag,
får se mitt nye sitronskall-rivjern.
Vi blir nære venner.
Sannheten er at ingen vet om meg.
Det føles som om jeg sender ting ut i intet.
A propos det,
har du lest Annabelles blogg nylig?
Ja.
- Den er litt morsom.
- Er den?
Hun er sammen med
en rik type som eier et fly.
De gjør det i lufta. Folk elsker den.
Hva betyr det når man ikke liker venner?
- Helt normalt.
- Menn liker vennene sine.
Hvem snakker om menn?
5 uker unnagjort, 47 igjen.
Og det føles fantastisk.
Iblant må jeg lure.
Er det noen som leser meg?
Det er sikkert det? En eller annen?
Er det noen?
Kommentar
Ernestine, jeg har en kommentar.
Hva er vitsen?
Jeg er eneste leser.
Moren min. Det teller ikke.
I dag skal vi begynne med å lære å koke egg.
Først må dere sørge for at egget er friskt.
Jeg håpet
på noe litt mer avansert, Madame Brassart.
Men De er ingen avansert kokk.
Jeg kan koke egg.
Kan De utbene en and?
Nei, men det er nettopp slikt
jeg er svært interessert i.
Det er ett annet kurs,
men De vil ikke like det.
For profesjonelle,
hvilket jeg er sikker på at De aldri blir.
Bare menn. Alle er militære.
Svært dyrt.
Jeg kan ikke tenke meg
at De vil betale for det.
Hvor mye?
Først av alt: Hold hånden slik.
Avslappet håndledd. Tommelen her.
Hånd og kniv må være ett.
Den andre hånden må beskyttes.
De må bare skjære løken.
- Ikke meg selv.
- Ja.
Hold tommelen her,
og de andre fingrene her.
Jule?
Er du ikke for konkurranseorientert?
Du skulle sett blikkene deres.
Som om jeg var en frivol hjemmehustru.
som ville få tiden til å gå.
- Hvor skal du?
- Ut herfra.
- Er du sulten?
- Nei.
Bra.
Godt gjort, Madame Child.
Kjære Avis, det er min 3. uke
på Cordon Bleu-skolen.
Jeg er i himmelen.
Vekkerklokken ringer halv syv,
og jeg spretter opp.
Jeg er oppe!
Halv åtte er jeg på skolen,
i forkle, og skreller poteter.
Så lager vi kraft, og utbener fisk.
Preparerer duer.
Vi lager deiger med så mye smør
at man nesten får hjertestans
av å se på dem.
Læreren går så fort fram
at jeg iblant blir forvirret.
Men jeg er langt foran de andre.
Alle er menn,
og alle var svært uvennlige
inntil de forsto at jeg er fryktløs.
Jeg forsto det samtidig med dem.
Morgenundervisningen slutter halv ett.
Så går jeg hjem og lager lunsj til Paul.
Så tar Paul en lur.
Senere går han tilbake til ambassaden,
og jeg til skolen.
Dere må ha en morter.
Far er forskrekket
over at jeg går på kokkeskole.
Han tilbød meg ekstra penger
for å hyre en kokk.
Lystighet! Glede! Det er det som teller.
Jeg er nok den eneste amerikaner
jeg vet om her
som syns det er like morsomt
å handle mat som kjoler.
Du ville også ment det,
hvis du levde i et land
der absolutt ingen klær passer.
Visste du forresten
at hvis man ikke tørker kjøtt,
brunes det ikke ordentlig?
Irma Rombauer nevner ikke det
i "Joy of Cooking."
Avis, jeg er i himmelen her.
Hele livet har jeg lett etter en karriere.
- God valentinsdag.
- Nå har jeg funnet den.
Vi møttes i Ceylon, i OSS.
Først la han ikke merke til meg.
Det er ikke sant.
Jeg merket meg bena dine straks.
Du var en stor sjarmør.
- Alle kvinnene elsket ham.
- Slett ikke rart!
Så ble vi sendt til Kina.
Helt herlig, om jeg tør si det selv.
Julia?
Ender du med å undervise på Cordon Bleu?
Jeg tror ikke det.
Kvinnen som driver skolen, hater meg.
Gi deg. Ingen kan da hate deg.
Nei, men hun gjør det.
Var dere spioner?
Nei. Jo. Nei
Hemmelighetskremmer.
Dere var i OSS, men var ikke spioner?
Jeg var bare kontorarbeider.
Men Paul designet de hemmelige
krigsrommene for Mountbatten.
Bare kart og oppstillinger og slikt.
Jo! Han vant krigen, helt alene!
Noen måtte jo det. Det begynte å trekke ut.
Der var vi i Kina, som venner,
og spiste middag sammen.
Og så viste det seg å være Julia.
Det var bare Julia.
Julia, du er smøret på brødet mitt,
luften jeg puster.
Jeg elsker deg, kjæreste pike.
God valentinsdag.
Kjære Charlie.
Julia på kjøkkenet fascinerer meg,
slik som en paukist i en symfoni.
Ovnsdøren åpnes lynraskt.
Man ser knapt skjeen
i det hun fører den fra gryten
til munnen for å smake,
som et presist dobbeltslag på pauken.
Med bare fingrene
snapper hun cannelloni
fra en kokende gryte,
og roper:
"De helvetes greiene
er så varme som en stiv pikk!"
- Hva?
- Jeg vet det.
- Sa Julia "Varme som en?"
- Ja, jeg er sjokkert.
Det er et brev som Paul Child skrev
til tvillingbroren, Charlie, i 1949.
Da Julia begynte på Cordon Bleu.
Så Julia og Paul, beaucoup...
- Ja, der kan man se.
- Hva?
Man kan ikke dømme sexlivet
etter utseendet.
De var så forelsket.
Chilisaus fra en leser.
I dag fikk jeg 12 kommentarer
fra folk jeg ikke kjenner.
Takk for godsakene, til mine trofaste lesere.
Jeg har laget 65 oppskrifter på 47 dager.
59 dager, 437 oppskrifter igjen.
Søte suffléer
103 oppskrifter på to måneder.
Det ser ut som en muffin.
Hummer thermidor er neste.
Da må jeg myrde og lemleste et skalldyr.
Hvordan klarer jeg det?
I natt snakket søvnmaskinen ved sengen,
som skal drukne trafikkstøyen,
til meg. Den sa:
"Hummermorder
"Hummermorder, hummermorder."
En leser sa at hummer sløves
hvis man legger den i fryseren.
Og: "Ta deg sammen,
drep det helsikes dyret.
"Bare ta kniven, og gjør det."
Den lever!
Eric.
Herregud.
"Om levende hummer:
"Hvis å dampe
en levende hummer plager deg"...ja!
"...så stikk kniven i hodet, mellom øynene."
Julia, du får det til å lyde så enkelt.
Hummermorder.
Kom deg ut.
Jeg trenger deg ikke. Du er helt unyttig.
Jeg bare slenger dem i vannet,
setter på lokket, og så er det gjort.
Greit.
Greit.
Hei.
Adjø.
Unnskyld.
Unnskyld.
Alt i orden?
Nå, gutter.
Ny sheriff i byen.
Hummermorder.
Hummermorder.
Under kontroll.
Du er en helgen.
Takk, takk, takk.
- Takk.
- Ingen årsak.
- Jeg kan ikke.
- Jo.
- Mye å gjøre.
- Du kan.
- Jeg kan ikke.
- Greit.
Bare ett til.
Ja vel. Så mye å gjøre. Stikk!
Ut!
- Takk!
- Står til?
Gratulerer.
Flott å se dere.
- Kake.
- Kake. Svoger.
Er så glad i deg.
Bon appé***
Gratulerer.
- Gratulerer med dagen.
- Takk!
Takk for at dere kom helt hit.
Dette er utrolig.
Julia var jomfru da hun møtte Paul.
Er det sant?
Hun var nesten 40.
- Sant?
- Hvordan vet man sånt?
Julia skrev til venninnen, Avis De Voto.
Paul skrev til broren.
Ingen kastet visst noen brev.
Da de møttes, kunne hun knapt koke egg.
Utrolig, hva?
Er det sant?
- Braisert agurk er forbløffende.
- Dette er godt.
Jeg er helt besatt av henne.
Totalt besatt.
Det er bra, for dette er fantastisk.
Det er så godt.
Nyt det, for det er alt. Hummer koster flesk.
Sett PayPal på nettstedet.
De som vil, kan sende penger.
Avgjort.
Du har fans som elsker deg.
Har jeg fans?
Ja, det har du.
- Jeg kan ikke be dem om penger.
- Hvorfor ikke?
Start PayPal, da kan vi spise mer hummer.
- Blås hardere! Ta i!
- 30!
Gratulerer, elskling.
Takk.
Akkurat som Julias.
Hennes var sikkert ekte.
Det er nydelig.
Jeg skal hjelpe deg.
Nå skal vi prøve.
Hva syns du?
Jeg er 30.
Jeg trodde det ville bli forferdelig.
Men takket være deg, og takket være Julia,
føles det som jeg klarer meg.
Kake.
Mer kake. Hva syns dere om den?
Du?
Jeg går og legger meg.
53 kommentarer til hummerbloggen.
Gi deg!
Kan jeg snakke med deg
om et problem?
Hva er problemet, sir?
For mye mat, for lite sex.
Det er ikke morsomt, Eric.
Det syns jeg.
Ja vel, da.
- Vet du hva?
- Hva?
Du er den 3. mest populære bloggen
på salon. com.
- Er jeg?
- Ja.
Ja!
For hver som kommenterer
er det sikkert hundrevis som ikke gjør det.
Ikke sant?
Det er som om jeg har kontakt
med en hel gruppe mennesker.
Som om de trenger meg.
Som om de ville bli lei seg
hvis jeg ikke skrev.
De ville antagelig ta livet av seg med gift.
Lager du fremdeles hatter?
Nei, jeg oppga det.
Men jeg er klar til å ta eksamen
på Cordon Bleu.
Jeg får ikke den fordømte kvinnen
til å gi meg en eksamensdato.
Madame Brassart?
Fælt kvinnemenneske.
Ja, det er sant.
Jeg tror hun omtrent er den eneste i verden
jeg ikke kan fordra.
For meg er hun ikke den eneste.
Kjenner dere hverandre?
Det bør dere. Julia Child, Simone Beck.
- Simca.
- Det gleder meg, Simca.
Min venninne Louisette Bertholle.
At dere ikke kjenner hverandre!
Simca og Louisette skriver kokebok.
- For amerikanere.
- Er det sant?
Hvorfor vil du ta en tåpelig eksamen?
For å få diplom, så jeg kan undervise.
Du trenger ikke diplom til det.
Du har vel rett.
- Det sier Avis også.
- Hvem er Avis?
Min venninne Avis De Voto,
som bor i Cambridge i Massachusetts.
Hun er veldig klok.
Men jeg kan ikke noe for det,
jeg vil ha et diplom.
Jeg er veldig konvensjonell.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Hvorfor ikke skrive til
den grusomme Madame Brassart
og true henne?
True henne med hva?
Med De forente stater.
Ja!
Si at ambassadøren personlig vil at du
skal ta eksamen.
Nei, nei, nei.
Det kan jeg ikke. Himmel, nei!
Den amerikanske ambassadøren?
Jeg kjenner ham knapt.
Jo, selvsagt.
Kjære Madame Brassart.
Alle i ambassaden,
blant annet min kjære venn ambassadøren,
vil bli meget overrasket
hvis jeg ikke får ta eksamen.
De skal skrive oppskriftene
på oeufs mollets,
côtelettes de veau en surprise
og crème renversée au caramel.
Jeg ante ikke hva kalv en surprise var.
Vi laget det i en leksjon.
Det er kalvekotelett med sopp i en pose.
Papirpose. Det er overraskelsen, surprise.
Man åpner posen. Surprise!
Kalv og sopp. Jeg har aldri strøket
til en eksamen i mitt liv!
- Jeg er en A-student.
- Du kan be om å ta den om igjen.
- Kan jeg?
- Naturligvis.
I mellomtiden kan du undervise med oss.
Du store min!
Er det sant at De akter å undervise?
Ja, vi skal lære amerikanere i Paris
å lage mat.
Madame Child, jeg må si Dem at De ikke har
noe virkelig talent for matlaging.
Men amerikanere vil aldri forstå det.
Vi er nå dessverre i ferd med
å starte med aspik.
Aspik er en slags gelé med kjøttsmak.
Lyder ikke det herlig?
Mon tro hvorfor ingen lager det mer?
Man tar en kalvefot.
Min helgen av en mann har skaffet en.
Man koker den til kjøkkenet
lukter som et garveri.
Inn i kjøleskapet.
Så hvelves den på en tallerken.
I følge Julia Child, skal det være lett.
Alt jeg kan si til det,
ha meg unnskyldt, Julia, er:
Kjerringa løy.
Faen.
- Faen!
- Hvor mange aspik-oppskrifter til?
Sju.
Ingen vet det hvis du ikke gjør dem.
Det fins ikke noe aspikpoliti.
Du kan lyve.
Jeg kan bare ikke.
Julie vil vite det.
Det er som om hun holder øye med meg.
Hun gjør meg til et bedre menneske.
Æsj! Se på vasken!
Jeg hater å bo her!
Har du hatt noe i vasken?
Hater du det?
Hvordan kan jeg lage mat her?
lkke rart at den kollapset.
Har vi kaustisk soda?
Bare hvis du kjøpte det.
Kjøpe soda, etter alt jeg gjør her?
Nå er du ikke under innflytelse
av Julia Child.
Tenk om jeg ikke klarer deadline?
Da har jeg kastet bort et helt år.
Jeg var tynn, nå blir jeg tjukk.
Tjukk?
Og jeg må utbene en hel and.
- Når?
- En eller annen gang.
- Kan du tenke deg å utbene en and?
- Nei.
Klart!
Dere husker sikkert
at jeg for noen dager siden
gikk i oppløsning av aspik
og sverget å bli et bedre menneske.
Så bandt jeg opp
en poulet rôti à la normande,
som er en ovnsstekt kylling
med kyllinglever og kremost.
Den datt på gulvet,
og fyllet rant ut som en ekkel guffe.
Så... jeg gikk i oppløsning igjen.
Dette er sprøtt.
Verre enn forrige gang.
Kan ikke binde opp fugl engang.
Og jeg gråt som et lite,
emosjonelt forstyrret barn.
Jeg er et vrak.
Jeg skal ta den.
Hvem er det?
Kan du vente litt?
Jeg vet ikke om hun er her,
hun kan ha gått ut.
Det er en reporter fra
Christian Science Monitor.
Han vil skrive om deg.
Vil han det?
Jeg bør vel be ham ringe senere?
Nei, jeg tar den.
Du vil ta med hvem til middag?
Naturligvis vet jeg hvem det er.
Hvem?
Det ville være fantastisk.
Adjø.
- Hvem?
- Gjett hvem som kommer til middag?
Å, jøss!
Skål for Les Trois Gourmandes.
Én for alle, alle for én.
Ja!
Det var skrekkelig
å omarbeide disse oppskriftene
fra metriske mål.
- Mål har ingen betydning.
- Jo, det har de!
Absolutt.
Det var en av våre største
uenigheter om kokeboken.
Som endelig er ferdig.
Den er hos forlaget.
Simca og jeg blir berømte.
Vi blir de neste Mrs. "Joy of Cooking."
Kanskje. Vi prøver.
Skal jeg hjelpe til?
Ja, det er mieux.
De er tidlig ute. Amerikanere!
Kjære Dorothy.
Din søster Julia underviser nå i matlaging.
Vi har tre elever
som betaler to dollar pr. time.
Knapt nok til å dekke matutgiftene,
men hva så?
Simca, Louisette og jeg
er Les Trois Gourmandes.
Men iblant er vi bare Deux Gourmandes.
For det viser seg
at Louisette ofte har hodepine
og legebesøk som hun
legger til undervisningstiden.
Jeg har litt hodepine.
Du møter begge i neste måned.
Med mindre Louisette har vondt i magen.
Perfekt. Og selv om det ikke er det:
lkke unnskyld dere.
Ingen beklagelser! Ingen forklaringer.
Louisette forlot oss. Enda et mageonde.
Og dagen før
gikk hun før vi var ferdige
med bayersk sjokoladekrem.
Jeg kan ikke tro at det var
eneste mulige tannlegetime.
Hun må ikke gå ubemerket forbi.
Med din søster er det umulig.
Jeg kan ikke se henne!
- Der er hun.
- Dorothy!
Julia! Jeg har savnet deg slik!
Så godt å se deg.
- Paul!
- Hei, elskling.
Jeg har hatt et eventyr på båten!
- Jeg ble ikke kvalm!
- Stø på foten også?
Folk stupte rundt meg!
- Se.
- Å, du store min.
Se på det.
Jeg tenker bare på mat dagen lang,
og så drømmer jeg om det hele natten.
Ja, hun er besatt.
Satt jeg ikke på kjøkkenet,
så jeg henne aldri.
I forrige uke drømte jeg
at jeg laget cassoulet til pappa.
Han hatet det selvsagt.
Han forstår ikke noe av dette.
Jeg syns nesten synd på ham.
Vi skulle bli i Pasadena,
gifte oss republikansk,
formere oss som kaniner.
- Hvorfor gjorde vi ikke det?
- For høye.
Det er jo sant.
Fra starten av
passet vi bokstavelig talt ikke inn.
- Dermed lot vi være å prøve.
- Det er sant.
Ikke provoser ham med politikk
når han kommer.
Ellers tar han ikke regningen.
- Han gjør ikke det?
- Ingen løfter.
- Han elsker senator McCarthy.
- Jeg vet det.
Pasadena.
To sjeler, en tanke.
Dort, har du Brie? Å, ja.
- Er dette Brie?
- Ja.
Er ikke det den beste ost du har smakt?
Jo.
Svaret er jo.
Kjøkkensjefen på Mère Michel
ga meg beurre blanc-oppskriften sin.
Hva er beurre blanc?
- Smør i hvitvinseddik-reduksjon.
- Jeg elsker smør.
Det piskes sammen.
Eddiksyren reagerer
med melkestoffene i smøret.
I stedet for å smelte, blir smøret
en lett, skummende krem
med en fantastisk, elegant...
Pikant.
Det har en pikant smak.
Pikant?
Ja.
Der ser du.
Mannen jeg giftet meg med.
Det serveres til fisk, og er utsøkt.
Jeg lager det til deg.
Himmelsk.
Og vi skal holde selskap for deg.
- Skal dere?
- Det blir spennende.
Jeg vil presentere deg for en mann.
Jeg tror du vil...
Han er...
Veldig høy.
- Hva?
- Han er høy.
- Veldig høy.
- Jeg er veldig høy.
Han er enda høyere, så det er bra.
Ja, bra.
Ganske bra.
Men ikke fantastisk.
Hallo, damer. Har noen lyst på noe?
Forsyn dere. Herlig tapenade.
Der er du, Julia.
John!
Der er du.
Hvor er denne søsteren din?
Hun er der borte. Hei, John.
- Hei, Paul.
- Der.
Vi har fortalt om deg.
Jeg vil ikke avbryte samtalen.
Med lvan Cousins? De møttes nå nettopp.
Jeg tror ikke hun stikker av sted med ham.
Kjære venner...
John, dette er skjønt.
Slikt bryllup har jeg aldri sett.
- For et nydelig bryllup.
- Takk, pappa.
Jeg er ikke entusiastisk for dette bryllupet.
Det var du ikke for vårt heller.
Det er sant.
Hvordan går det i ambassaden?
Fint. Takk, Phila.
Vel, egentlig ikke.
De har kuttet 90% av bibliotekbudsjettet.
Senator McCarthys armer når langt.
Senator McCarthy vet hva han vil.
Jeg beundrer menn som vet det.
Vi kjenner mange i Washington
som har mistet jobbene
etter mange års arbeid i staten,
uten noen grunn.
Og Paul har måttet lage en oversikt
over alle bøker i biblioteket.
Du mener da ikke
at det er bedre i Frankrike?
Skal vi danse?
Kom og dans med meg.
Unnskyld oss.
Du sa at du ikke ville snakke om det.
Jeg lærer aldri.
Hvor er den store kvisten min?
Her oppe. Jeg pisker i vei.
Og til middag? Majones?
- Den er god.
- Ja, ikke sant?
- Veldig. Fra søsteren din.
- Jeg sender Avis denne oppskriften.
Jeg er veldig fornøyd med den.
- Jeg tror dette er et gjennombrudd.
- Det smaker slik.
Dorothy er gravid.
Paul.
Er ikke det fantastisk?
Jo.
- Jeg er så glad.
- Jeg vet det.
Jeg vet det.
Hvis man varmer bollen lett
før man pisker eggeplommen,
forandrer det alt.
Idiotsikker majones. Totalt idiotsikker.
Jeg maskinskrev det.
- Er dere uenige?
- Om majonesen? Langt ifra.
Du har sikkert helt rett.
Vitenskapelig gjennomførbarhet.
Det er mitt motto.
Vi har et lite problem.
- Utgiveren...
- Av kokeboken vår.
...sier at boken ikke er på engelsk.
Men det er den.
De har avvist den.
Men de foreslår at hvis vi fortsetter,
bør vi finne en medarbeider
som tar det vi har,
og får det til å fungere
for amerikanske kokker.
Vil du gjøre det, Julia?
Om jeg vil gjøre det?
Ja.
Nå skal vi leke
"gjett hvem som kommer til middag."
Onsdag skal jeg være vert
for en celeber gjest.
1. spor:
Avstanden mellom Julia Child og meg
vil minke med en faktor på 1000.
Tusen.
Nei, det er ikke Amanda Hesser
i New York Times,
Nigella Lawson eller Ina Garten.
Men her er 2. spor:
Jeg skal lage boeuf bourguignon,
som var det første gjesten laget
da hun leste "Det gode franske kjøkken"
for første gang.
Julia Childs boeuf bourguignon.
Siden ingen gjettet hvem gjesten var,
må jeg si det.
Judith Jones, som fikk
Julias kokebok utgitt
den gangen for så lenge siden.
Kvinnen som forsto
at den ville skape historie.
Hun er eldre,
antagelig ikke vant til å spise 22. 00.
Derfor er jeg omhyggelig,
og lager gryten kvelden før.
Mens jeg lager den,
er det som om vi kommuniserer
gjennom rom og tid
på et dypt, spirituelt, mystisk nivå.
Selv om jeg for det meste
bare snakker til meg selv.
- Hvor lang er koketiden?
- 2 ½ time.
Den franske kokk
Velkommen.
Jeg er Julia Child.
I dag lager vi et høytidsfestmåltid,
"les fêtes de høytid."
Vi starter med halvutbenet kylling,
poularde demi-desossée.
Fjern leveren, og stek den med løk
som en liten snack.
Eller som en herlig leverpostei
som dere brer på en Ritz-kjeks
eller en Saltine.
"Saltine."
Har dere katt eller hund? De elsker lever.
- Spar på leveren.
- "Spar på leveren."
Legg kyllingen på magen.
Skjær langs ryggbenet til gumpen.
Knekk!
Å, nei. Der klarte jeg
å skjære i filler fingeren min.
På et vis er jeg glad det hendte.
Fra tid til annen skjer det uhell på kjøkkenet.
Vi har aldri snakket om hva vi gjør da.
Først må dere stanse blødningen.
Det beste er å legge press med forkleet. Slik.
Hev hånden over hodet.
Jeg anbefaler naturlige koaguleringsstoff,
som kyllinglever.
Enda en grunn til ikke å kaste leveren
Gud, det banker! Trykk er saken.
Hvorfor snurrer dere rundt?
Jeg tror jeg sovner nå. Bon appé***!
Nei!
Det er bare en stor,
kjedelig samling oppskrifter.
Det fungerer ikke.
Jeg må kassere det meste,
og starte om igjen!
Dette må være en kokebok
som gjør fransk matlaging mulig
for amerikanere som ikke har kokk.
Som er tjenerløse.
Er det et ord?
Tjener-løse.
Jeg tror det er et ord.
- Tenk om vi måtte forlate Paris?
- Hvorfor skulle vi måtte forlate Paris?
Fordi oppdraget mitt gjaldt fire år.
Da har vi fremdeles tid.
Åtte måneder.
Og du kan ikke fullføre denne kokeboken
på åtte måneder.
Nei. Men to år kunne la seg gjøre.
Julia.
Tenk om de sender meg et annet sted?
Ville de gjøre det?
Ja.
De bryr seg ikke om meg.
Selvsagt gjør de det.
Nei, egentlig ikke.
Kan vi ikke bli i Paris,
må jeg bare sende sidene
til Louisette og Simca.
Og de sender dem tilbake.
Det var derfor de oppfant postvesen,
blåkopi og onionskin-papir.
Eller jeg kan ta toget til Paris
når vi tre absolutt må arbeide sammen.
Eller vi to, for som vi vet,
gjør Louisette omtrent ingen ting.
Men du tror da at vi
ville være et sted i Europa?
Det er veldig vanskelig å si det
i dagens politiske klima.
Senator McCarthy liker ikke folk som oss.
Oss? Hvorfor? Hva har vi gjort?
Vi har ikke gjort noe. Det er ikke saken.
Saken er at vi var i Kina.
Det er praktisk talt nok.
I mellomtiden er vi jo her.
- Ja, du har rett.
- Ja.
Skål for boken.
"Fransk mat for alle"!
Eller "Fransk mat i hjemmet."
Hva liker du best?
Jeg liker begge.
Kjære Avis. Vedlagt finner du noe
av kokeboken vår. Fra kapittelet om sauser.
Selvsagt må ingen få se det.
Ytterst hemmelig
Med mindre du vet at de aldri har hatt,
og aldri vil ha,
noe med forlagsbransjen å gjøre.
Det finnes mennesker
som over alt i verden ville ønske
å stjele denne hollandaise-oppskriften.
Vi er sent ute! Tror du hun er der?
Louisette? Selvsagt. Det er jo i hennes hus.
Jeg spøkte.
- Hva gjelder dette?
- Louisette ville ikke si det.
Hun sa at det var en overraskelse.
Kanskje hun trekker seg.
Det ville vært vidunderlig.
- Julia!
- Det ville det.
Mine venner, dette er Irma Rombauer.
Mrs. Joy?
Det tok meg et år
å skrive den første utgaven.
Bare et år?
Inkludert testing av oppskriftene?
Jeg testet jo ikke alle oppskriftene.
Det var så mange.
Så fant jeg en forlegger,
et lite trykkeri i St. Louis.
Hvor mye betalte han?
Jeg betalte ham. 3000 dollar.
- 3000 dollar?
- En liten formue.
Men jeg hadde litt penger
fra en livsforsikring, for min mann...
- Nei!
- Tok han livet av seg?
Ja.
Jeg tenkte "hva annet
skal jeg gjøre med forsikringspengene?"
Så begynte boken å selge,
og Bobbs-Merril overtok,
så jeg hadde et virkelig forlag.
Og de betalte?
Absolutt ikke.
De svindlet meg. De stjal rettighetene.
Og hva skjedde med neste utgave?
- Hva?
- Innholdsfortegnelsen er kaos.
Hvis man leter etter "benløse fugler",
så står det ikke under "Fjærkre."
lkke?
Det står under "Farse."
Nei?
Alt hun ville snakke om,
var at forleggeren hadde snytt henne
for tusenvis av dollar i royalties.
Det har fått meg til å forstå
at det ikke vil bli så enkelt å få utgitt boken.
Til deg fra Avis.
Å, du store. Vel!
Hva sier hun nå?
Avis elsker kapittelet om sauser.
Det er strålende, elskling.
Å, nei.
Hun har vist det til noen.
Jeg ba henne spesielt om å la være.
Hun viste det til en redaktør
hos Houghton Mifflin i Boston.
Boston-redaktøren viste det
til forlagssjefen, og...
Paul!
Hva er det?
De vil...
De vil utgi boken vår.
Flotte nyheter!
Og de vil gi oss forskudd.
Hvor mye?
- 250 dollar!
- Nei?
Og 500 til når boken er ferdig!
Jeg er så stolt av deg.
Redaktøren elsker boken!
Hun elsker den.
"Mens lukten av brent mat ennå lå i luften,
"våknet jeg med drepende magekrampe.
"Jeg sykmeldte meg.
"Og gikk tilbake til sengs."
Skriv det, i tilfelle kolleger leser det.
Og gikk tilbake til sengs.
Ved 12-tiden klarte jeg så vidt
å komme meg på bena.
Hva lager du?
Kjøpte nye ingredienser.
Boeuf bourguignon.
Slepte meg hjem.
Laget en ny boeuf bourguignon.
Og bringebær-bavarois til dessert.
Da kvelden kom, var jeg bra.
Jeg laget mat til en legende,
selv om jeg ikke visste om henne før.
Kanskje hun tilbyr bok-kontrakt.
Tenk om hun gjør det?
Hva ville det bety?
At jeg kanskje kan bli forfatter.
Hva tjener folk på bøker?
I forskudd? Jeg aner ikke.
- 100000 dollar?
- Ikke si det engang.
Ja, jeg vet det. Her også. Det øser ned.
Jeg skjønner.
Jeg skjønner.
Takk.
Adjø.
Hun kommer ikke?
Det var typen fra Christian Science Monitor.
Det regner.
Og vi bor i Long Island City,
og hun er eldre.
Det er sårende.
Se den lyse siden. Mer mat til oss.
Kunne du droppe den lyse siden?
Ja. Det er ikke verdens ende.
Jeg tenkte virkelig "bokkontrakt."
Jeg, Judith Jones, evig lykke.
Vi ville få litt penger,
og slippe å bo over en pizzabar.
Hvordan forklarer jeg dette?
Leserne mine blir så lei seg.
De var så tent på dette.
- Leserne blir lei seg?
- Jeg burde aldri ha sagt det.
De overlever.
På et eller annet vis
vil leserne overleve.
- Er det tamt?
- Ikke nå lenger.
Takk for det.
Du lot meg nesten gi henne
tam boeuf bourguignon.
Mareritt. Jeg sa det til alle.
De overlever.
Når det er slutt, og det ser jeg fram til,
vil leserne dine leve videre.
- Og det vil ikke jeg?
- Jeg aner ikke.
Hva skjer når du ikke er universets sentrum?
Flott.
Endelig fordyper jeg meg totalt i noe.
Kanskje jeg er litt selvopptatt.
Litt? På skala fra 1 til 10?
9.3, da. Men en blogg er slik.
Meg, meg, meg.
Jeg trodde det ble gøy. Idiot.
Du gikk i oppløsning,
men det føltes
som å leve med en helt selvopptatt person
som skriver for en gjeng fremmede.
Det skal liksom være et stort eventyr.
Men dette er livet og ekteskapet vårt.
Det føles ikke som et eventyr.
Det føles jævlig.
- Det var ditt påfunn!
- Ja, beklager.
Tåpelig av meg. Og vet du hva?
Jeg er ingen helgen.
- Jo, det er du.
- Nei!
- Jo!
- Nei!
Når du sier det, føler jeg meg som en idiot!
lkke skriv om dette i bloggen.
- Om hva?
- Denne krangelen!
Jeg stikker.
- Er alt bra, Julia?
- Ja, fint.
Jeg har det helt fint.
Kjære Avis, vi pakket ferdig i dag.
I morgen forlater vi
vårt kjære Paris for Marseille.
Paul er blitt utnevnt til
kulturkommissær for Sør-Frankrike.
Det er vanskelig å late som
jeg er noe annet enn helt knust.
Jeg skal kjøpe brød.
Fordelen med Marseille er
at byen mangler Paris' atspredelser.
Så vi kan fullføre boken.
Men ikke til deadline.
Vi er i det minste i Frankrike.
Kjære Avis. Jeg vet ikke
hva vi har gjort for å fortjene det,
men her er vi, i Tyskland.
I en forstad til Bonn,
Plittersdorf ved Rhinen.
Det lyder mer pittoreskt enn det er.
Det er forresten ikke tale om
at vi klarer vår nye deadline.
Det vil ta minst to år til.
Paul er blitt kalt til Washington.
Vi aner ikke hvorfor.
Endelig vil de forfremme deg.
Det er de nødt til.
Hvorfor må de kalle meg tilbake
til Washington for å gjøre det?
De kunne sende telex, det er mye billigere.
Da omplasserer de deg.
De vil spørre om du foretrekker
Paris eller Paris.
Mulig. Ikke sannsynlig, men mulig.
Hvis de flytter oss tilbake,
kan jeg se etter leilighet
mens jeg er der i neste uke.
God idé, ikke sant?
Jeg lover å ringe straks de sier
at vi blir sendt tilbake til Paris. Ja?
Ja vel.
- Jeg vet det.
- Det kan skje.
Det kan.
Ikke rør deg, det er perfekt.
Smil, andemor.
Bena sammen, elskling.
Det er enkelt.
Vi sier bare
at hun bør ha en mindre del av royalties,
siden hun ikke kan arbeide
40 timer i uken, slik du og jeg gjør.
- Snarere 60. 80.
- Nettopp.
- Du og jeg er vaches enragées.
- Det er nettopp det vi er. Gale kuer.
Men jeg klarer ikke å få meg til
å si det til Louisette.
- Du må gjøre det.
- Jeg gjør det. Vi må være kaldblodige.
Jeg blir mye gladere i henne når det er gjort.
Det er ikke det at du ikke hjelper til,
til en viss grad.
Men det gjør jeg da.
Det var min idé å bruke erter
i coq au vin-oppskriften.
Vi vet det, og det var en flott idé.
Men boken er blitt et magnum opus.
Men vi er et team
Vi er Les Trois Gourmandes. En for alle.
Det er helt sant, Louisette. Det er sant.
Og du har vært veldig
verdifull for prosjektet.
Takk.
Men...
Jeg skal skilles.
- Hva?
- Jean-Luc går fra meg.
Jeg er så lei meg. Glem at jeg nevnte det.
Men det er urettferdig at hun får like mye.
Ikke nå, Simca. Hun skal skilles.
Men hun arbeider ikke.
Du arbeider ikke, så du bør få 10%.
10%?
Du arbeider ikke.
25.
- 15.
- 20.
18. Ikke mer.
Og der navnene står, bør det stå:
"Av Julia Child og Simone Beck,
med Louisette Bertholle."
- "Med"?
- Og med mindre bokstaver.
Nei, Simca.
Navnene bør stå helt likt.
I alfabetisk rekkefølge.
Det var ikke engang hennes idé
med erter i coq au vin.
- Nei.
- Men det plager meg.
Til meg?
Kjære Avis, vi har vært gjennom
vår egen versjon av Kafka.
Paul reiste til Washington, og i min uskyld
trodde jeg at det var
fordi den amerikanske stat
endelig forsto hvor verdifull han var.
Langt ifra. Han var under etterforskning.
I tre dager ble han forhørt
i et rom uten vinduer,
med en svær bunke dokumenter
som lå truende på bordet.
De spurte om vennene våre, bøkene våre,
tiden i Kina, patriotisme.
De spurte til og med
om han var homoseksuell.
- Er du homoseksuell, Mr. Child?
- Nei.
Jeg er ikke homoseksuell.
Dette er ingen spøk.
Det er jeg helt klar over.
Han kom hjem renvasket. Men demoralisert.
Det var et mareritt.
Hva skal jeg gjøre?
Det føles som om
hele livet har vært bortkastet.
Jeg har én postering til,
så pensjonerer jeg meg. Og så?
Vi finner ut av det.
Jeg vet ikke hva vitsen var.
Skjønner du?
Du har iallfall boken.
Det er din bok også.
Det er det.
Uten deg ville den ikke ha eksistert.
Ikke at Simca og jeg
noen gang blir ferdige med den.
- En dag blir dere ferdige.
- Jeg begynner å lure.
For å avslutte:
Klokka 18. 22 i går kveld...
gjett hvem som ikke kom til middag?
Det stemmer.
Det begynte å øse ned,
og Judith Jones meldte avbud.
Jeg var knust.
På toppen av det hele
kranglet vi, og mannen min gikk fra meg.
Vi kranglet, og mannen min gikk fra meg.
Slett
Maten var herlig. Ikke at jeg spiste noe.
Bringebærbavaroisen
tar jeg med på kontoret.
God morgen.
Julie, kan du komme hit?
Jeg har ikke sagt noe.
- Føler du deg bedre?
- Mye bedre.
Så du brente gryteretten?
Det var ikke derfor jeg ikke kom på jobben.
Jeg hadde...
Magetrøbbel.
Dette er et fritt land.
Men den lille internettsaken din
vil jeg ikke være med i.
Har du ikke lyst til å jobbe, så si fra.
En annen vil ønske seg jobben.
Vi prøver å utrette noe.
Jeg er lei for det.
En annen ville gitt deg sparken.
En republikaner ville gjort det.
Jeg er ingen tosk.
Jeg er sjokkert. Jeg kan ikke tro det.
Dere var perfekte.
Hvem klarer det, om ikke dere?
Alle kan klare det.
Bare ikke jeg, for jeg er ei kjerring.
Jeg er det. Ei kjerring.
Ja, jeg vet det.
Garth og jeg har slått opp.
Jeg spurte ikke engang.
Eric har rett, jeg er selvsentrert.
Jeg var ikke forelsket i ham.
Er jeg ei kjerring?
- Ja.
- Jeg vet det.
Hvem er ikke det?
Julia.
Jeg har tenkt på meg og Julia.
Hun var sekretær i Staten, det er jeg også.
En flott fyr giftet seg med henne.
En flott fyr giftet seg med meg.
Vi var bortkomne.
Og vi ble reddet av mat.
Vi har store ting felles. Men vi får se det
i øynene: Jeg er ikke Julia Child.
Julia Child mistet aldri besinnelsen
fordi noe kokte over
eller kollapset i ovnen,
eller ikke gikk som ventet.
Hun var sikkert aldri fæl mot mannen sin.
Hun var ikke for hektisk til å være gift.
Det er jeg iblant, dessverre.
Gid jeg lignet henne.
Hun fortjente mannen sin. Jeg? Nei.
Det er sannheten.
lallfall for øyeblikket.
Yoghurt til middag.
Eric Powell, Archaeology Magazine.
Les inn en beskjed.
Jeg hatet å sove uten deg i natt.
Hvor er du?
Jeg savner deg.
Er det noe galt, vennen min?
Nei.
Hvorfor tror du det?
Har du og Eric problemer?
Naturligvis ikke.
- Er han der, så du ikke kan snakke?
- Nei.
Jeg leste bloggen. Den var merkelig,
uvanlig tankefull til deg å være.
- Hvor er han?
- Ute.
Han gikk for å hente pizza.
Har du sluttet å lage mat?
Bare midlertidig. Jeg tar en liten pause.
Begynn igjen.
Det vil gjøre godt å fullføre noe,
for én gangs skyld.
- Julia ga ikke opp.
- Hvem sier at jeg gir opp?
Jeg sier bare: Ikke gjør det.
Er du kommet tilbake?
Si at du er det.
Hva har vi til middag?
Avis sa at hun ville være her,
selv om vi ble forsinket.
Er hun ikke det, tar vi drosje.
De har nok drosjer i Boston.
Hun kommer til å være her.
I skotskrutet jakke.
Slik kjenner jeg henne igjen.
"Kjenner henne igjen"?
Har hun forandret seg?
"Se etter en middelaldrende kvinne
i skotskrutet jakke."
Har dere aldri møtt hverandre?
Vi er bare pennevenner.
Kjenner dere hverandre ikke?
Jo, vi brevveksler.
Hvordan begynte dere å brevveksle?
Det er en lang historie.
Avis' nå avdøde mann, Bernard,
var en vidunderlig forfatter.
Han skrev en artikkel i Harper's Magazine
om kniver av rustfritt stål.
- Om at han hatet dem.
- Ja.
Så jeg skrev et fanbrev til ham,
for han hadde 100% rett,
og Avis svarte.
Så jeg svarte henne. Og hun svarte meg.
Nå er det gått åtte år, tror jeg.
- Avis.
- Julia.
- Min kjæreste venn.
- Så nydelig du er.
Strålende venn. Velsigne deg.
Dette er et imponerende prosjekt,
Mrs. Child og Mrs. Beck.
Mange takk.
Og redaktøren deres elsker det.
Ja. Det er mesterlig.
Det finnes ikke noe lignende.
- Problemet er ikke bare lengden.
- 700 sider.
- Ja, vi vet at det er langt.
- Vi vet det.
Dere har 700 sider
bare om sauser og fjærkre.
Vi tenkte at dere kan utgi det i flere bind.
1. bind: Sauser.
- 2. bind...
- Fjærkre.
Ja.
3. bind: Fisk. Kjøtt, grønnsaker, desserter.
Ett, to, tre... det blir seks bind.
Egg.
- Egg.
- Egg. Det blir syv bind.
Men vi vil ikke utgi en encyklopedi.
Jeg trodde det var for husmødre.
Husmødre vil lage noe kvikt, av pulver.
Noe slikt.
Ekte hjemmelaget mat
Jeg sier dette på vegne av alle:
Hvis dere er villige til å revidere,
ville det sikkert interessere oss.
Jeg er så lei meg, Simca.
Du valgte feil medarbeider.
Ja, jeg burde ha arbeidet med henne.
"Baked Alaska i blomsterpotte."
Vi tar boken fra Houghton Mifflin,
og finner en annen forlegger.
Kampen er så vidt begynt.
Julia, boken er et mesterverk.
Hva er marshmallow-skum?
Og behold forskuddet. Behold de 250 dollar.
Ikke gi noe tilbake.
Hvorfor bestemte vi oss for å gjøre dette?
Hva tenkte vi på?
Hvem kan huske det?
Jeg.
Vi ville skrive en fransk kokebok
for amerikanske kvinner som ikke har kokk.
Så det er det vi skal gjøre.
Vi gjør det bare om igjen.
Det er avgjort. Det blir lett.
Det blir det. Dessertavsnittet er klart.
Fenomenalt, takket være Simca.
Takk.
Jeg har bare ikke maskinskrevet det.
Men det gir meg noe å gjøre. I Oslo.
Île flottante
I går kveld laget jeg Île flottante
Eric, kom og se verdens skjønneste kylling.
Fy.
Jøss.
Å, Gud.
Det er så godt. Jeg mener det. Herlig!
Jeg vil nyte dette øyeblikket.
Da alt er mulig.
Øyeblikket da man kan tenke seg
at de vil elske alt man har gjort.
Det vil selge en million eksemplarer,
og forandre verden.
Ja. Jeg tror det krever en flaske flott vin.
- Ikke sant?
- Jo.
Hva har vi til middag?
Tenk om hun ikke spiser svin?
Hun er matjournalist, klart hun gjør.
Dette går bra.
Du har rett. Helt sikkert.
- Er hun tidlig ute?
- Helt presis.
- Jeg overtar.
- Takk.
Du er et forferdelig menneske.
Og veldig vanskelig å leve med.
Hvem er det?
Amanda Hesser, New York Times.
Kom inn.
Man føler Julia når man gjør dette.
Som lærer, som en stemme.
Jeg snakker med henne på kjøkkenet.
Det føles som om hun er der med meg.
Som en liksom-venn.
Ja.
Og det er henne jeg skriver for.
Men jeg tror ikke hun leser det.
Jeg vet ikke.
Jeg vil så gjerne møte henne.
Jeg skulle gjerne vært brudepike
i bryllupet hennes.
Jeg vet at det ville kreve
uforklarlig tidsreising,
men det er slikt jeg tenker på.
Når dette er slutt,
tar vi en pilegrimsferd til kjøkkenet hennes
på Smithsonian.
Men først må jeg bli ferdig.
Jeg har 15 dager og 24 oppskrifter,
og må fremdeles utbene en and.
Det skal være ufint å si "nam"
mens man spiser. Men nam!
Et kappløp mot
det gode franske kjøkken
Utviklingsbyrået, Julie Powell.
Vennligst vent.
Dette er Julie Powell. Kan du vente litt?
Det er Sarah.
New York Times! Utrolig!
Ja, jeg vet det! Kan jeg ringe senere?
Jeg må ringe senere. Vent.
Julie Powell, hva kan jeg hjelpe med?
Gjett hvor mange meldinger du har.
- 65?
- 65.
Er dette Julie Powell fra NYT?
Dette er Judy Clain
i Little Brown forlag. Jeg lurte på om du
ville skrive en bok.
Ring meg på 212049-0067.
Sarah Chalfant, litterær agent.
Jeg vet ikke om du har en agent,
men jeg representerer deg gjerne.
- Jeg er fra CBS-nyhetene.
- Eric, jeg blir forfatter!
Du er forfatter.
Ruth Spungen, Food & Wine Magazine.
Ring meg på 212157-3245.
- Jeg må lage pæreterte.
- Senere.
Hei, det er mamma. Du er i New York Times!
Alle ringer!
Tante Jessies kusine Dorrie,
hun med mannen som vant
en paispisekonkurranse,
holder New York Times.
De leste det i Abilene!
Alle er så oppspilte!
Ken Dryer, Random House.
Jeg har lest bloggen, den er flott.
Vi vil gjerne utgi noe.
Jeg er fra Bon Appé***.
Jeg er produsent i Food Network.
Vi har noen ideer.
Hva er planen din?
- Bok.
- Film.
- TV-serie.
- Soloshow.
Ring meg.
Takk, Gud!
Gimlet.
- Vær så god.
- Takk.
- Dette er Julie.
- Og Eric.
- Vi lager mat.
- Og blogger.
Og andre ting. Så les inn en beskjed.
- Du lager dem bedre.
- Bare sterkere.
Barry Ryan, Santa Barbara News-Press.
Jeg skriver om Julia Childs 90-årsdag,
og spurte om bloggen.
Hun var faktisk ganske irritabel,
så jeg ville be deg kommentere.
Ja, det er det.
Sa hun det?
Julia Child?
Har hun lest bloggen?
Nei, jeg vil ikke kommentere det.
Men takk for at du ringte.
Julia hater meg.
Jule?
De hater oss.
Hvem?
Houghton Mifflin.
- De hater dere ikke.
- Jo, totalt.
Nei, de sier at boken er god.
Men de vil ikke utgi den.
De syns den er for dyr.
Den er "økonomisk uskikket."
Åtte år av våre liv
ble plutselig bare til noe jeg gjorde
for å ha noe å gjøre.
Vel, vel.
Hulk, hulk.
Hva nå?
- Du er lærer.
- Ja.
Du kan undervise.
Ikke sant? Vi reiser hjem, og...
Hvor er hjemme?
Hvor bor vi?
- Hjemme er der vi er.
- Ja.
Ja? Vi finner ut av dette.
- Du kan undervise på kjøkkenet vårt.
- Sant.
Du kan undervise i fjernsyn.
Fjernsyn?
- Jeg?
- Ja.
- Å, Paul.
- Nei,
jeg tror du ville gjøre deg utmerket
i fjernsyn. Jeg mener det.
- Paul!
- Jeg mener det.
Ikke...
Jeg tuller ikke.
Noen vil utgi boken din.
Noen vil lese boken,
og forstå hva du har gjort.
For boken din er utrolig.
Boken din er en genistrek.
Boken din vil forandre verden.
Hører du?
Du er så skjønn.
Den skjønneste mann.
Gi faen i dem.
Judith, vil du se på dette?
Vår talentspeider, Avis De Voto,
har en venninne som har skrevet
en svær fransk kokebok.
Houghton Mifflin har avvist den.
Franske oppskrifter for amerikanske kokker.
Skrekkelig tittel.
Ha det festlig.
Nam.
Nam.
Å, jøss.
- Her er den. Selvsagt.
- Hva?
- Hvem er det?
- Jeg vet ikke.
Rekommandert brev til Julia Child.
Det er kjølig!
Sånn.
Kjære Mrs. Child.
Vi har lest din fremragende kokebok.
Studert den, laget oppskrifter, kalkulert.
Konklusjonen er at det er en unik bok
som vi ville være stolte av å utgi.
Hva er det?
Knopf...
Knopf vil utgi boken vår.
Uttales det "K-nopf", eller "Nopf"?
- Hvem bryr seg om det?
- Ja, hvem?
De tilbyr oss et forskudd på 1500 dollar.
Gode Gud.
"Vi tror at boken vil gjøre det samme
for fransk matlaging i Amerika
"som Rombauers Joy of Cooking
gjorde for ordinær matlaging
"Og slik vil vi markedsføre den"!
Julia!
Når vi møtes, og jeg håper det blir snart,
vil jeg spesielt diskutere tittelen.
Det er meget viktig at tittelen atskiller boken
fra andre kokebøker på markedet.
- Er det slik du pleier å gjøre det?
- Absolutt ikke.
"Det gode franske kjøkken."
Hva syns du?
Akkurat nå har jeg ingen anelse.
- Julia, det holder ikke.
- Ja vel, da.
Jeg liker det.
Sa hun "hate"?
Brukte Julia Child ordet "hate"?
Nei.
Men hun sa at jeg var respektløs,
eller useriøs, eller noe slikt.
Går det an å være mer seriøs?
Tror du at hun syns at jeg misbruker henne?
Hun kan ikke ha lest bloggen.
Har hun lest den?
Det visste han ikke.
Men hun hadde avgjort en oppfatning.
Tror du det er fordi jeg banner så ofte?
Kanskje. Hvem vet?
Hvis hun ikke forstår hva du gjør,
er det noe galt med henne.
Ingen ting er galt.
Jeg har hatt et år med henne, hun er perfekt.
Julia slik du ser henne, er perfekt.
Hun som ikke skjønner deg, er ikke perfekt.
Det som teller, er Julia slik du ser henne.
Jeg får aldri møte henne.
Men du kjenner henne allerede.
- Takk.
- Ingen årsak. Bare hyggelig.
- Hun reddet meg.
- Du reddet deg selv.
Hun reddet meg fra å drukne.
Ikke overdriv.
Julia Child lærte å lage mat
fordi hun elsket mannen sin, og elsket mat.
Hun visste ikke hva annet hun skulle gjøre.
Og arbeidet ga henne glede.
Lenge forsto jeg ikke det, men nå forstår jeg.
Julia lærte meg det.
Men det hun virkelig lærte meg, var
å lage mat
Så her er vi.
Én dag igjen, én oppskrift.
Dere mener kanskje at å utbene and
er en umulig bedrift.
- Prosessen...
- Ingen ting er umulig.
...kan ta så mye som tre kvarter,
på grunn av frykt.
Vær ikke redde.
Ingen frykt, Julia.
Ta kniven, konfronter anden.
Konfronterer anden. Du er min and.
Skjær et dypt snitt nedover andens rygg,
fra halsen til halen,
for å blottlegge ryggbenet.
Bruk en liten, skarp kniv,
og legg alltid eggen mot benet...
Jeg har klart det. Se, den ligner helt på din.
Skrap og skjær kjøttet fra bena
ned siden av anden, mens dere drar i kjøttet.
Legg den utbenede anden
med skinnsiden ned.
Klapp den i fasong. Kjevle ut deigen.
...to timer. Ta den ut av ovnen,
og avkjøl den i flere timer.
Den ser ut akkurat som den skal.
Her. Kan du ta tallerkenene også?
- Sikker?
- Det går.
Jeg kommer.
Her kommer hun!
Takk. La pièce de résistance.
365 dager. 524 oppskrifter.
- Gratulerer!
- Takk skal dere ha.
Elskling. Det er fantastisk.
Så godt.
Jeg elsker det.
Eric, jeg kunne aldri ha klart dette uten deg.
Som noen en gang sa:
"Du er smøret på brødet mitt,
luften jeg puster."
Skål for mannen min.
Jeg elsker deg.
Takk.
Så nå er det slutt.
Prosjektet er fullført.
Vi er tilbake der vi begynte.
Eric, jeg, katten... litt slitne.
Vi sitter i Queens og spiser.
Takk, alle sammen.
Og vet dere hva?
Bon appé***!
Julia Childs kjøkken
Kjøkkendiskene er hevet.
Hun fikk dem spesiallaget.
Den berømte morteren hennes.
Jeg tror deg.
- Perfekt.
- Ta bilde.
Fint. Gjør noe annet.
Sånn. Jeg snakker med henne.
Det er bra.
Ett til.
Søtt.
Sånn, ja.
Det er det beste.
Et øyeblikk.
Jeg er så glad i deg, Julia.
Der er du!
Det lukter godt. Hva skal vi ha?
Navarin d'agneau.
Her er noe til deg.
Paul Child døde i 1994, 92 år gammel.
Julia Child døde i 2004, 91 år gammel.
"Det gode franske kjøkken"
er nå i 49. opplag.
Julie Powells bok "Julie & Julia"
ble utgitt i 2005.
Hun og Eric bor fremdeles i Queens,
men ikke over en pizzabar.
Hun er forfatter.
Boken hennes er blitt til en film.