Persona - Norsk Transcript

VÅR TIDS HELT PERSONA -Legen ville snakke med meg. -Har du vært hos fru Vogler? Ikke? Jeg skal forklare hvorfor du er blitt ansatt for å pleie henne. Fru Vogler er skuespillerinne og spilte "Elektra". Midt under stykket ble hun taus og så seg overrasket rundt. Hun tidde i godt og vel et minutt. Etterpå unnskyldte hun seg med at hun var blitt så lattermild. Neste dag ringte de fra teateret og spurte om hun hadde glemt prøvene. Da husholdersken gikk inn, lå hun til sengs. Hun var våken, men taus. Denne tilstanden har vart i tre måneder. Så vidt vi forstår er hun helt frisk, både åndelig og kroppslig. Det er ikke engang en hysterisk reaksjon. Vil du spørre om noe? Ikke? Da kan du gå inn til fru Vogler. God dag, fru Vogler. Jeg heter søster Alma. Jeg skal ta meg av deg den nærmeste tiden. Jeg bør kanskje fortelle litt om meg selv. Jeg er 25 år og forlovet. Jeg ble sykepleier for to år siden. Foreldrene mine har en gård på landet. Mor var også sykepleier før hun giftet seg. Jeg kan hente middagsbrettet. Det var helstekt lever med fruktsalat. Skal jeg ikke heve hodet? Er det bra slik? -Søster Alma. Ditt første inntrykk? -Jeg vet ikke riktig, doktor. Først ser ansiktet mykt ut, men så ser man på øynene hennes, og da... Hun har så strengt blikk. Jeg vet ikke, forresten. Jeg burde kanskje... Et øyeblikk tenkte jeg at jeg burde frasi meg oppdraget. Fru Vogler trenger kanskje en pleierske som er eldre og mer erfaren. Jeg takler henne kanskje ikke, sjelelig. Er fru Voglers stumhet og urørlighet resultat av en avgjørelse... ...vitner det om stor sjelelig kraft. Jeg strekker kanskje ikke til. Du vil kanskje se på skumringen, så kan jeg trekke for senere. Skal jeg sette på radioen? Det er et stykke, tror jeg. Tilgi, min elskede. Du må tilgi meg. Hva ler fru Vogler av? Er skuespillerinnen morsom? Jeg forstår meg nok ikke på sånt. Det blir så sjelden film og teater. Men jeg beundrer kunstnere. Jeg tror kunsten har stor betydning. Særlig for mennesker som har det vanskelig. Jeg bør ikke snakke med deg om sånt. Jeg skal se om jeg får inn musikk. Er det bra? God natt. Sov godt. Fanken. Det er rart. En kan gå omkring som en vil. Gjøre nesten hva som helst. Jeg gifter meg med Karl-Henrik, og vi får et par barn som jeg skal oppdra. Det er bestemt, det fins i meg. Det er ingenting å gruble over. Det er en veldig trygghet. Så har jeg et arbeid som jeg liker. Det er fint det også. Men på en annen måte. Men det er bra. Jeg lurer på hva det feiler henne egentlig. Elisabet Vogler. Elisabet. Vil fru Vogler at jeg skal åpne brevet? Skal jeg lese det? Skal jeg lese det for deg? "Kjæreste Elisabet. Siden jeg ikke får treffe deg, skriver jeg til deg." "Vil du ikke lese brevet mitt, kan du la det være." "Jeg må likevel kontakte deg siden jeg plages av et spørsmål:" "Har jeg gjort deg noe? Har jeg såret deg uten å vite om det?" "Har det oppstått en fryktelig misforståelse mellom oss?" Skal jeg virkelig lese mer? "Så vidt jeg forstår var vi lykkelige. Vi har vel aldri vært"... ..."så nær hverandre. Husker du at du sa:" "Først nå forstår jeg hva et ekteskap innebærer. Du har lært meg"... Jeg ser ikke hva det står. "Du har lært"... Jo, nå ser jeg. "Du har lært meg at vi må se på hverandre som to engstelige barn"- -"oppfylt av god vilje og de beste forutsetninger...men rea..." Nei, nå ser jeg det. "Regjert av krefter vi bare delvis behersker." "Husker du at du sa alt det?" "Vi var ute på en tur. Du stanset og holdt fast i frakkebeltet mitt." Det var et bilde med i brevet også. Det er et bilde av sønnen. Jeg vet ikke om... Vil fru Vogler ha det? Han ser fryktelig søt ut. Elisabet. Det er ingen hensikt i at du er på sykehuset lenger. Du og søster Alma kan flytte ut til sommerstedet mitt ved havet. Tror du ikke at jeg forstår? Den håpløse drømmen om å være. Ikke virke, men være. I hvert øyeblikk bevisst og vaktsom. Avgrunnen mellom hva du er foran andre og hva du er foran deg selv. Svindelfølelsen og den evige hungeren etter endelig å bli avslørt. Å bli gjennomskuet, redusert, kanskje til og med utslettet. Hvert tonefall en løgn, hver gest en forfalskning, hvert smil en grimase. Ta livet av seg? Nei, det er for ubehagelig. Det gjør man ikke. Men man kan bli urørlig og taus. Da lyver man ikke. Man kan stenge seg inne og skjerme av. Da trenger man ikke spille noen roller, vise ansikter. Tror man. Men virkeligheten er slem. Skjulestedet er ikke tett nok. Overalt pipler det inn livsytringer. Du tvinges til å reagere. Ingen spør om det er ekte eller uekte. Om du er sann eller full av løgner. Bare på teateret er sånt viktig. Knapt der heller. Jeg forstår at du tier og er urørlig. At du har satt viljeløsheten i system. Jeg forstår og beundrer. Spill rollen til den er ferdigspilt. Til den ikke lenger er interessant. Da kan du forlate den. Akkurat som du forlater alle dine andre roller. På sensommeren flytter fru Vogler og Alma ut til doktorens sommerhus. Besøket ved havet gjør skuespillerinnen godt. Apatien som har lammet henne viker for lange gåturer- -og andre atspredelser. Søster Alma trives med landlivet- -og pleier sin pasient med omsorg. Det betyr ulykke å sammenlikne hender. Elisabeth? Kan jeg få lese et stykke fra boken min for deg? Det står: "All denne engstelsen vi bærer med oss, våre brustne drømmer,"- -"den smertefulle innsikten i våre jordiske vilkår"- -"har utkrystallisert vår forhåpning om en ikkeverdslig frelse." "Vår tro og tvils rop mot mørket og stillheten er"- -"et av bevisene for vår ensomhet og vår uuttalte viten." Tror du at det er slik? Jeg tror ikke på dette. Endre seg, ja. Det verste med meg er at jeg er så lat. Karl-Henrik sier at jeg ikke har noen ambisjoner. Det er urettferdig. På eksamen hadde jeg beste karakter. Men antakelig mener han noe annet. Du... Unnskyld. Vet du hva jeg pleier å tenke på? På sykehuset der jeg tok eksamen, er det et hjem for gamle sykepleiere. Det er slike som bare har levd med arbeidet. De bor der på små rom. Tenk å tro på noe så sterkt at man vier hele livet til det. Tro på noe, utrette noe, føle at livet har en mening. Sånt liker jeg. Holde fast ved noe, urokkelig. Det syns jeg at man skal. Bety noe for andre mennesker. Syns ikke du det også? Det høres barnslig ut, men jeg tror på det. Å, som det regner! Han var gift. Vi hadde et forhold i fem år. Så gikk han lei. Jeg var fryktelig forelsket. Han var den første. Jeg husker alt som en lang pine. Lange plager, og korte øyeblikk som skulle... Jeg tenkte på det nå som du har lært meg å røyke. Han røykte enormt. Når en tenker på det, er det naturligvis banalt. En novelle. På en måte var det aldri virkelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Jeg var aldri virkelig for ham. Mine plager var nok virkelige. Det var som om det hørte med på et vis. At det skulle være slik. Til og med slikt vi sa til hverandre. Mange har sagt at jeg er flink til å lytte. Ingen har brydd seg om å høre på meg, som du gjør nå. Du er den første som har hørt på meg. Det kan ikke være interessant. Som jeg prater. Du blir ikke irritert? Det er så godt å snakke. Jeg er i en stemning som jeg aldri har vært i hele mitt liv. Jeg har alltid ønsket meg en søster. Jeg har sju brødre. Jeg har alltid vært omgitt av gutter. Jeg liker gutter. Dette vet vel du som har så mye erfaring. Jeg er veldig glad i Karl-Henrik. Men elske gjør man bare én gang. Men jeg er trofast. Ellers fins det visse muligheter i yrket mitt. Karl-Henrik og jeg hadde leid en hytte ved havet. Det var i juni. En dag da Karl-Henrik hadde reist til byen, gikk jeg ned til stranden. Det var varmt og deilig. Det lå en annen pike der nede. Hun hadde padlet over til vår strand fordi den var mer usjenert. Vi lå der ved siden av hverandre nakne og solte oss. Så sovnet vi litt, våknet og smurte oss inn. Vi hadde slike basthatter på hodet. Jeg hadde et blått bånd rundt hatten min. Jeg lå der og kikket fram under hatten. Så ut på landskapet. Det var pussig. Plutselig så jeg to figurer hoppe rundt på klippene ovenfor oss. De gjemte seg og kikket fram iblant. "To gutter titter på oss," sa jeg til piken. Hun het Katarina. "La meg se, da," sa hun og snudde seg over på ryggen. Det var en rar følelse. Jeg ville kle på meg, men ble liggende. På magen med baken i været, helt usjenert og rolig. Hele tiden lå Katarina ved siden av med brystene og de tykke lårene. Hun bare lå der og kniste litt for seg selv. Plutselig hadde guttene kommet nær. De bare sto der og så på oss. Da så jeg at de var svært unge. Den ene kom bort til oss og satte seg på huk ved Katarina. Han lot som om han var opptatt av den ene foten og pirket seg mellom tærne. Jeg følte meg helt rar. Plutselig hørte jeg at Katarina sa: "Du, skal du ikke komme hit litt?" Hun hjalp ham av med buksene og skjorten. Plutselig var han oppå henne. Hun hjalp ham til rette. Den andre gutten satt oppe i bakken og så på. Katarina visket i øret på ham og lo. Jeg hadde ansiktet hans helt inntil meg. Det var helt rødt og hovent. Plutselig snudde jeg meg og sa: "Skal du ikke komme til meg også?" Katarina sa: "Gå til henne, nå." Han trakk seg ut av henne- -og falt hardt over meg. Han tok tak i det ene brystet. Det gjorde vondt. Jeg var helt ferdig, jeg kom nesten med en gang. Jeg skulle si at han måtte være forsiktig. Da gikk det for ham. Jeg kjente det som jeg aldri har kjent det at han sprutet sæd i meg. Han holdt meg om skuldrene og bøyde seg bakover. Bare kom gang på gang. Katarina lå der på siden og så på. Holdt om ham bakfra. Da han var ferdig, holdt hun ham og gjorde ferdig med hånden hans. Da det gikk for henne, skrek hun høyt. Så begynte vi å le alle tre. Så ropte vi på den andre gutten oppe i bakken. Han het Peter. Han kom ned helt forvirret og så ut som om han frøs i solskinnet. Katarina knepte opp buksene hans og begynte å leke med ham. Da det gikk for ham, tok hun imot ham i munnen. Han kysset henne på ryggen. Da snudde hun seg og ga ham brystet sitt. Den andre gutten ble så opphisset at han og og jeg begynte om igjen. Det var like deilig som forrige gang. Så badet vi og skilte lag. Da jeg kom tilbake, hadde Karl-Henrik allerede kommet hjem fra byen. Vi spiste middag og drakk rødvin som han hadde hatt med seg. Og så lå vi med hverandre. Vi har aldri hatt det så deilig, verken før eller senere. Så ble jeg gravid, selvsagt. Karl-Henrik som skal bli lege, hadde en venn som utførte abort på meg. Vi ville ikke ha noen barn. I hvert fall ikke akkurat da. Det er jo ikke sant. Det henger ikke sammen! Så får en dårlig samvittighet for småting. Hvordan blir det med det man setter seg fore? Trenger man ikke gjøre det? Kan en være et og samme menneske på en gang? Jeg mener være to mennesker. Jeg har ingen grunn til å gråte. Jeg skal hente et lommetørkle. Nå er det nesten morgen. Og det regner fremdeles. Jeg har snakket hele tiden, og du har hørt på meg. Så kjedelig for deg. Hva slags interesse kan du ha av mitt liv? En skulle vært som deg. Vet du hva jeg tenkte da jeg hadde sett filmen din? Da jeg kom hjem, så jeg meg i speilet og tenkte: "Vi er jo like." Du er vakrere, men vi erlike. Jeg tror at jeg kunne forvandlet meg til deg. lnni meg. Du kunne forvandlet deg til meg så lett som bare der. Men du ville hatt for stor sjel. Den ville trengt seg ut overalt. Nå skal du gå til sengs. Ellers sovner du her ved bordet. Nå må jeg gå og legge meg. Ellers sovner jeg ved bordet. Det ville vært litt ubehagelig. God natt. Nei. Du, Elisabet... Snakket du til meg i går kveld? Var du inne hos meg i natt? Skal jeg ta posten din også? Få smake litt. Ha det. Kjære deg. Slik ville jeg alltid ønsket å leve. Tie, leve atskilt, kjenne hvordan sjelen begynner å rette seg utover. Alma er så søt og rørende. Hun virker glad i meg, til og med litt forelsket på en fin måte. Det er for øvrig svært morsomt å studere henne. Iblant gråter hun over gamle synder, en orgie samt en påfølgende abort. Hun sier at hennes syn på livet ikke stemmer med hennes handlinger. Au! Jeg ser at du leser et stykke. Det er et sunnhetstegn. Tror du ikke at vi får reise herfra snart? Jeg begynner å lengte til byen. Gjør ikke du det? Vil du glede meg ordentlig? Jeg vet at det er en oppofring, men jeg trenger din hjelp. Jeg vil at du skal snakke med meg. Det trenger ikke å være noe spesielt. Vi kan prate om hva vi skal spise til middag eller om det er kaldt i vannet. Du trenger bare snakke noen minutter. Et minutt. Du kan lese fra boken. Jeg må ikke bli sint. Du tier, og det er din sak. Men nå trenger jeg at du snakker med meg. Kjære søte deg, kan du ikke si bare et eneste ord? Jeg visste at du ville nekte. Du kan ikke vite hvordan jeg har det. Jeg trodde at store kunstnere opplevde andre med stor medfølelse. At de skapte fra en stor medlidenhet, at de ville hjelpe. Det var dumt. Du har brukt meg. Nå trenger du meg ikke lenger, så da kaster du meg bort. Ja, jeg hører hvor falskt det lyder. "Du har brukt meg"... Det er slik det er blitt. Hvert bidige ord. Og så disse brillene! Du har såret meg. Du har ledd av meg bak ryggen på meg. Jeg har lest brevet du skrev til legen. Det var ikke limt igjen. Du fikk meg til å fortelle ting jeg aldri har sagt til noen. Og så forteller du det videre. For et studium! Nå skal du snakke! Har du noe å si, skal du fanken meg... Nei, la være! Nå ble du vel redd. Et sekund ble du faktisk ekte redd. En ekte dødsangst. Alma er blitt gal, tenker du. Hva slags menneske er du? Eller tenker du kanskje slik: "Det ansiktet skal jeg huske, det tonefallet." Jeg skal gi deg så du ikke glemmer! Du ler, du. For meg er det ikke så enkelt. Ikke så morsomt heller. Men du har jo alltid latteren din. Må det være slik? Er det virkelig viktig at en ikke lyver? At en sier sannheten? Kan en leve uten å lyve og komme med utflukter? Bør en ikke gi seg selv lov til å være sløv og slapp og løgnaktig? En blir kanskje bedre av å la seg selv være som en er. Du forstår ikke. En som deg er utilnærmelig. Legen sa at du var frisk, men din galskap er nok verre enn de verste. Du spiller frisk så godt at alle tror deg unntatt jeg som vet bedre. Som jeg oppfører meg. Elisabet! Tilgi meg! Jeg oppfører meg som en tosk. Jeg er jo her for å hjelpe deg. Og så var det det fryktelige brevet. Jeg ble så skuffet. Du ba meg jo fortelle om meg selv. Du så så forståelsesfull ut. Jeg hadde jo drukket masse. Jeg var smigret over at en som deg ville høre på meg. Jeg tenkte at det ville vært morsomt om du hadde noen glede av det jeg sa. Det var rene eksibisjonismen. Nå vil jeg at du skal tilgi meg. Jeg bryr meg sånn om deg. Jeg har lært så mye av deg. Vi må ikke skilles som uvenner. Du vil ikke tilgi fordi du er hovmodig. Du vil ikke nedlate deg! Jeg skal ikke! Jeg skal ikke. Vi snakker...ikke...hører ikke... Elisabet. Når du sover, er ansiktet ditt slapt. Munnen din er hoven og stygg. Du har en streng rynke i pannen. Du lukter søvn og gråt. Jeg kan se pulsen på halsen din. Der har du et arr som du pleier å sminke over. Elisabet! Nå roper han igjen. Jeg skal finne ut hva han vil oss. Her langt borte i ensomheten vår. Elisabet. -Unnskyld at jeg skremte deg. -Jeg er ikke Elisabet. Jeg har ingen krav. Jeg har ikke ønsket å forstyrre deg. Legen har forklart det meste. Det er verst å forklare det for den lille gutten. Jeg gjør mitt beste. Det fins noe som ligger dypere som er vanskelig å få øye på. En sier at en elsker noen... Det er fattbart, påtakelig som ord. Herr Vogler. Jeg er ikke din hustru. En blir også elsket. En danner et lite fellesskap. En ser mulighet til å holde ut. Hvordan skal jeg si alt jeg har tenkt uten å rote meg vekk? Jeg elsker deg like høyt som før. Ikke vær så engstelig, min elskede. Vi har jo hverandre. Vi har tillit til hverandre. Vi elsker hverandre, ikke sant? Det viktigste er selve anstrengelsen, ikke hva vi oppnår. Å oppfatte hverandre som barn. Plagede, hjelpeløse, ensomme barn. Hilse gutten min at mor snart kommer tilbake. Hun har vært syk. Kjøp en leke til ham. Det skal være en presang fra mor. Jeg har en så stor ømhet for deg. Den er nesten vanskelig å holde ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med all ømheten. Jeg lever av din ømhet. Elisabet. Har du det godt hos meg? Har du det deilig? -Du er en fantastisk elsker. -Min lille kjære. Gi meg et bedøvelsesmiddel. Kast meg bort! Nei, jeg kan ikke mer! La meg være! Det er en skam, alt sammen! La meg være! Jeg er kald, råtten og likegyldig! Alt er bare løgn og forfalskning! Elisabet. Hva har du der? Hva er det du gjemmer under hånden? La meg se. Det er bildet av den lille gutten som du rev i stykker. Det må vi snakke om. Fortell nå. Da gjør jeg det. Det var en kveld på en fest. Det ble sent og ganske støyende. I morgentimene sa noen: "Elisabet. Du har nesten alt, som kvinne og kunstner,"- -"men du mangler moderlighet". Du lo. Du syntes det var latterlig. Men etter en tid merket du at du gikk og tenkte på det han hadde sagt. Du ble stadig mer urolig. Så lot du din mann gjøre deg med barn. Du ville bli mor. Da du merket at det var definitivt, ble du redd. Redd for ansvar,- -redd for å forsvinne fra teateret. Redd for smerte, redd for å dø. Redd for kroppen som svulmet opp. Men hele tiden spilte du rollen som en lykkelig, ung ventende mor. Og alle sa: "Så vakker hun er nå. Så vakker som hun aldri har vært." Du prøvde å fjerne fosteret flere ganger. Men det mislyktes. Da du forsto at det var ugjenkallelig, begynte du å hate barnet. Du ønsket at barnet skulle være dødt. Du ønsket deg et dødt barn. Det ble en vanskelig og langvarig fødsel. Du ble pint i flere døgn. Til slutt ble barnet tatt med tang. Du så med motvilje på barnet og sa: "Kan du ikke dø snart?" Men han overlevde. Gutten skrek dag og natt. Og du hatet ham. Du var redd, du hadde dårlig samvittighet. Til slutt ble gutten tatt hånd om av slektninger og en barnepleier. Du kunne stå opp fra sykesengen og gå tilbake til teateret. Men lidelsen var ikke over. Gutten ble grepet av en heftig og ufattelig kjærlighet til moren. Du står fortvilet imot. Du føler at du ikke kan gjengjelde den, og du prøver og prøver. Men det blir bare grusomme og tafatte møter mellom deg og gutten. Du er kald og likegyldig. Han ser på deg. Han elsker deg, og han er så myk. Du vil slå ham fordi han ikke lar deg være i fred. Du syns han er ekkel med den tykke munnen og de bedende øynene. Du syns han er ekkel. Du er redd. Hva har du der? Hva er det du skjuler under hånden? La meg se. Det er bildet av gutten din som du rev i stykker. Det må vi snakke om. Fortell nå. Da gjør jeg det. Det var en kveld på en fest. Det ble sent og ganske støyende. I morgentimene sa noen: "Elisabet. Du eier nesten alt, som kvinne og kunstner,"- -"men du mangler moderlighet." Du lo fordi du syntes det var latterlig. Men etter en stund merket du at du gikk og tenkte på det han hadde sagt. Så lot du din mann gjøre deg med barn. Du ville bli mor. Da du merket at det var definitivt, ble du redd. Redd for ansvar,- -for å forsvinne fra teateret. Redd for smerte, redd for å dø. Redd for kroppen som svulmet opp. Men hele tiden spilte du rollen som en lykkelig, ung, ventende mor. Og alle sa: "Så vakker hun er nå. Så vakker har hun aldri vært." Du prøvde flere ganger å fjerne fosteret. Men du mislyktes. Da du forsto det var ugjenkallelig, begynte du å hate barnet- -og ønske at det skulle være dødt ved fødselen. Du ønsket at barnet skulle være dødt. Du ønsket deg et dødt barn. Det ble en vanskelig og langvarig fødsel. Du ble pint i flere døgn. Til slutt ble barnet tatt med tang. Du så med motvilje på det og hvisket: "Kan du ikke dø snart?" Gutten skrek dag og natt, og du hatet ham. Du var redd. Du hadde dårlig samvittighet. Til slutt ble gutten tatt hånd om av slektninger og en barnepleier. Du kunne stå opp fra sykesengen og gå tilbake til teateret. Men lidelsen var ikke over. Gutten ble grepet av en heftig og ufattelig kjærlighet til moren. Du sto fortvilet imot. Du følte at du ikke kunne gjengjelde den. Så prøvde du, og prøvde. Men det ble bare grusomme og tafatte møter mellom deg og gutten. Du er kald og likegyldig. Han ser på deg. Han elsker deg, og han er så myk. Du vil slå ham fordi han ikke lar deg være i fred. Du synes han er ekkel med den tykke munnen og de bedende øyne. Du syns han er ekkel. Du er redd. Nei. Jeg er ikke som deg. Jeg føler ikke som deg. Jeg er søster Alma. Jeg er ikke Elisabet Vogler. Du er Elisabet Vogler. Jeg vil gjerne ha... Jeg elsker... Jeg har ikke... Jeg har lært ganske mye. Vi får se hvor lenge jeg klarer det. Jeg blir aldri som deg. Gjør hva du vil med meg, du når meg likevel ikke. Si hindrer ingenting. Skjær et lys. Noe annet. Ikke nå, nei. Nei, nei. Advarsel og uten tider. Det skjedde ikke som noe mislykket. Selv der jo står. Men jeg burde gjøre det. lnnover, ikke nei. Si samle råder andre det! Et fortvilet, et kanskje! Tar, ja...men hvor er nærmest... Det heter hva. Nei, nei, nei... Oss, vi, meg, jeg! Ordene mange og så ekkel... ...ubegripelige smerten. Kastet... Prøv å høre på meg. Gjenta etter meg det jeg sier. Ingenting. Ingenting. Nei, ingenting. Ingenting. Sånn, ja. Nå er det bra. Sånn skal det være.