Tip:
Highlight text to annotate it
X
Det finnes fisk
som ikke lar seg fange.
Ikke fordi de er raskere
eller sterkere enn andre.
De har bare noe ekstra ved seg.
En slik fisk var Beistet.
Og da jeg ble født,
var han allerede en legende.
Han unngikk flere 100-dollars woblere
enn noen fisk i Alabama.
Enkelte sa at det var gjenferdet til
en tyv som druknet 60 år tidligere.
Andre hevdet at han var en dinosaur
som var igjen fra krittiden.
Jeg trodde ikke på slik
spekulasjon og overtro.
Men jeg hadde prøvd å fange den
siden jeg var på din alder.
Og den dagen du ble født...
Det var dagen da
jeg endelig fanget ham.
Jeg hadde prøvd alt.
Mark, woblere, peanøttsmør.
Peanøttsmør og ost.
Men den dagen slo en tanke meg.
Var fisken Henry Walls' gjenferd,
ville ikke vanlig agn virke.
Jeg måtte bruke noe
han virkelig ville ha.
-Fingeren din?
-Gull!
Jeg bandt ringen min
i verdens sterkeste snøre-
-sterkt nok til å holde ei bru,
iallfall noen minutter.
Så kastet jeg motstrøms.
Beistet sprang opp og tok agnet
før det traff vannet.
Og straks bet han snøret tvers av.
Jeg var i knipe.
Gifteringen min,
symbolet på troskap til min kone-
-som skulle føde mitt barn...
-Stans ham.
...lå i magen til en ufangbar fisk.
Hva gjorde du?
Jeg fulgte fisken opp og ned elva.
Hele tiden kalte vi Beistet ham.
Men egentlig var det en hun.
Den var stinn av egg som skulle legges
når som helst.
Jeg var i knipe.
Jeg kunne sløye den,
og få tilbake ringen.
Men da ville jeg drepe
den smarteste mallen i Ashton-elva.
Ville jeg frata sønnen min sjansen
til å fange en slik fisk selv?
Denne damefisken og jeg...
-Vi hadde samme skjebne.
-"Vi var like, vi to."
Det er din kveld uansett,
vennen min.
Men hvorfor tok den gull,
mens den aldri rørte noe annet?
Det var leksjonen jeg lærte-
-den dagen sønnen min ble født.
Iblant er eneste løsning for å fange
en ufangbar kvinne-
-å tilby henne en giftering.
Får ikke en far snakke om sønnen sin?
Jeg er en fotnote i den historien.
Rammen for ditt store eventyr.
Som aldri fant sted.
Da jeg ble født,
solgte du moroartikler i Wichita.
Gi deg. Alle elsker den historien!
Nei. Jeg elsker den ikke.
Jeg har hørt den 1 000 ganger!
Jeg kan hver vits!
Like godt som du gjør!
En eneste kveld i ditt liv-
-dreier ikke alt i verden seg
om Edward Bloom.
-Kan du ikke forstå det?
-Unnskyld hvis det føles pinlig.
Du er pinlig, men du forstår ikke!
Etter den kvelden
snakket jeg ikke med far på 3 år.
William Bloom, United Press
International.
Vi kommuniserte indirekte.
I brev og kort
skrev mor for dem begge.
Når jeg ringte, sa hun at far var
ute og kjørte, eller i bassenget.
Vi snakket selvsagt aldri
om at vi ikke snakket.
Sannheten er at jeg ikke
så noe av meg selv i far.
Og jeg tror ikke han så
seg selv i meg.
Vi var som fremmede
som kjente hverandre godt.
Når jeg forteller om fars liv-
-går fakta og diktning,
mann og myte i ett.
Jeg kan bare fortelle
slik han fortalte det.
Det rimer ikke alltid,
og det meste fant aldri sted.
Gi tilbake ringen min!
Takk!
Men den slags historie er det.
Fødselen hans anla tonen
i hans utrolige liv.
Ikke lengre enn andres,
men mer storstilt.
Historiene var merkelige-
-men avslutningene var alltid
det mest overraskende.
Ja, han er her.
Det er moren din.
Hva sier Dr. Bennett?
Ja, jeg vil gjerne snakke med ham.
Ja, jeg venter.
Er det ille?
Verre enn de trodde.
De avbryter cellegiftkuren.
-Du må reise.
-Antagelig i kveld.
-Jeg blir med.
-Nei, du bør ikke det.
Jeg blir med deg.
Hva vil du ha? Apen på låven,
eller hunden på veien?
Den om heksa.
Den om heksa.
Mamma sier at jeg ikke får
fortelle den.
Mamma sier at jeg ikke får
fortelle den.
-Du får mareritt.
-Men jeg er ikke redd.
Det var ikke jeg heller...først.
Dette foregikk i sumpen
utenfor Ashton.
Barn fikk ikke gå dit,
på grunn av slanger, edderkopper-
-og kvikksand som slukte folk
før de fikk tid til å skrike.
Det var fem av oss.
Meg, Ruthie, Wilbur Freely-
-og Price-brødrene. Don og Zacky.
Ingen av oss visste
hva vi hadde i vente.
Alle vet at de fleste byer
har en heks.
I det minste en som eter
uskikkelige barn og rømte valper.
De bruker knoklene til å kaste
besvergelser og gjøre jord ufruktbar.
-Er det sant at hun har glassøye?
-Hun fikk det av sigøynere.
-Hva er det?
-Mora di er sigøyner.
Mora di er ei merr.
Ikke bann, det er damer her.
-Dritt.
-Faen.
Pule.
Slå av lyktene, hun ser dere!
Men av alle Alabamas hekser-
-var det en som var
mer fryktet enn andre.
Hun hadde et glassøye
som skulle ha mystiske krefter.
Hvis man ser rett i det,
ser man hvordan man skal dø.
Det er tullprat,
hun er ikke en ordentlig heks engang.
Er du så sikker, så hent øyet.
Det ligger i en eske på nattbordet.
Eller tør du ikke?
Jeg går og henter det nå.
-Gjør det, da.
-Ja, det gjør jeg.
-Gjør det!
-Jeg gjør det!
Ikke gjør det, Edward!
Hun lager såpe av deg.
Det er det hun gjør.
Lager såpe av folk.
Jeg heter Edward Bloom.
Det er noen
som gjerne vil se øyet ditt.
-Har du øyet?
-Jeg har det.
Få se.
Jeg så hvordan jeg skal dø.
Jeg var gammel, og jeg falt.
Jeg var ikke gammel i det hele tatt.
Jeg har tenkt på døden.
På å se hvordan man dør.
Hvis man bare tenker på
måten man skal dø på-
-kan det ødelegge alt.
Men det kunne jo hjelpe også?
For da vet man
at man overlever alt annet.
Det jeg mener,
er at jeg gjerne vil vite det.
Sånn skal jeg dø.
Hei, mamma.
-Er det bilen til Dr. Bennett?
-Ja. Han er oppe hos faren din nå.
-Hvordan er det?
-Jeg tar den.
Han er umulig. Vil ikke spise.
Han spiser ikke, så han er svak.
Han er svak, så han spiser ikke.
-Hvor lenge har han igjen?
-Ikke snakk om det.
Ikke ennå.
Hyggelig å se deg, Dr. Bennett.
Min kone Josephine.
Det gleder meg.
-7 måneder.
-På dagen!
Det er en gutt.
Prøv å få ham til å drikke en slik.
Han gjør det ikke, men prøv.
Pappa?
Vil du ha vann?
-Du kan vente deg en overraskelse.
-Kan jeg?
Alt forandres når man får barn.
Bleier og raping og nattmåltider.
-Tok du deg av det?
-Nei.
Men jeg hører
at det er forferdelig.
Så bruker man mange år
på å prøve å forderve og villede barnet-
-på å fylle hodet dets med tull,
og likevel blir det helt normalt.
-Tror du jeg klarer det?
-Du har lært av den beste.
Drikk halvparten, så sier
jeg at du drakk alt.
Alle vinner på det.
Ingen vits i å være bekymret.
Tiden er ikke inne for meg ennå.
Det er ikke slik jeg dør.
-Ikke?
-Nei. Jeg så det i øyet.
-Den gamle damen i sumpen?
-Hun var en heks.
Hun var gammel, antagelig senil.
Jeg så min død i det øyet,
og det er ikke slik det skjer.
Hvordan skjer det?
Overraskelse. Jeg vil ikke
ødelegge den for deg.
Din mor trodde vi aldri
ville snakke sammen mer.
Nå snakker vi helt fint.
Vi er historiefortellere, begge to.
Jeg taler mine, du skriver dine.
Det er det samme.
Jeg håpet å snakke om ting
mens jeg er her.
Mens jeg er her, mener du.
Jeg vil bare vite
den sanne versjonen av ting.
Hendelser. Historier.
Deg.
Moren din har ikke holdt
bassenget i stand.
-Du kan ordne det.
-Jeg gjør det.
-Vet du hvor kjemikaliene er?
-Jeg gjorde det når du var borte.
Jeg var ikke så glad i å være hjemme.
For innskrenkende.
Og nå er jeg bundet til sengen.
Å dø er det verste
som noen gang er hendt meg.
-Du sa at du ikke var døende.
-Jeg sa at det ikke er slik jeg dør.
Den siste delen er mye mer uvanlig.
Stol på meg.
Dr. Bennett sier at jeg må
bli hjemme hele uka.
Det er ingen ting.
En gang måtte jeg ligge i tre år.
-Var det vannkopper?
-Gid det hadde vært.
Ingen visste hva det var.
De fleste vokser gradvis.
Jeg fikk det plutselig travelt.
Muskler og ben holdt ikke følge
med kroppens ambisjoner.
I nærmere 3 år
var jeg bundet til sengen-
-med leksikon som eneste
utforskingsmulighet.
Jeg kom til G, i håp om å finne
svaret på gigantifiseringen min-
-da jeg fant en artikkel om gullfisk.
"I en liten bolle
vil gullfisk forbli små.
Får de mer plass, kan gullfiskene
firedoble sin størrelse."
Det slo meg at grunnen til veksten-
-var at jeg var tiltenkt større ting.
En kjempe kan ikke ha
et liv i normal størrelse.
Straks bena mine nådde
sin voksne form-
-startet jeg planen om å finne
en større plass til meg selv i Ashton.
Gå på, Tigers!
Edward Bloom!
LANDSKAPSGARTNER
BLOOM
VITENSKAPSKONKURRANSE
Hunden min!
Den kommer ikke ut!
Jeg var det største
Ashton noen gang hadde sett.
Inntil en fremmed ankom en dag.
Ro dere ned, alle sammen!
Det holder!
-Han har spist en hel åker!
-Han har spist hunden min!
Stanser ikke du ham, så gjør vi det!
Ingen pøbelvold her i byen!
Har noen prøvd å snakke med ham?
-Snakk går ikke!
-Han er et uhyre!
Jeg skal gjøre det.
Jeg prøver å be ham dra videre.
Han kan knuse deg uten anstrengelse!
Å, han ville måtte anstrenge seg.
Hallo?
Jeg heter Edward Bloom,
og jeg vil snakke med deg!
Gå din vei!
Jeg går ikke før du viser deg!
Gå din vei, sa jeg!
Jeg visste hvordan jeg skulle dø.
Kjempen kunne ikke drepe meg.
Men jeg foretrakk å unngå brukne ben.
Hvorfor er du her?
Så du kan spise meg.
Byen ville sende et menneskeoffer,
jeg meldte meg frivillig.
Armene mine er litt magre,
men bena er saftige.
Er nesten fristet til å spise dem selv.
Kanskje du kan få det overstått raskt.
Jeg liker ikke smerte.
Gi deg! Jeg kan ikke gå tilbake,
jeg er et menneskeoffer!
Går jeg tilbake, syns de jeg er feig.
Jeg vil heller være middag enn feig.
Se her.
Begynn med hånden, som forrett.
Jeg vil ikke spise deg.
Jeg vil ikke spise noen.
Jeg blir bare så sulten.
Jeg er altfor stor.
Har du tenkt på at du
kanskje ikke er for stor-
-men at byen er for liten?
I virkelige byer er det bygninger
så store at man ikke ser toppene.
-Er det sant?
-Jeg lyver ikke.
Og "spis alt du vil"-anretninger.
-Du kan vel spise mye?
-Ja.
Hvorfor kaste bort tiden i en småby?
En stor mann bør være i en stor by.
Du vil bare ha meg vekk.
-Hva heter du, kjempe?
-Karl.
Jeg heter Edward.
Ærlig talt vil jeg at du skal dra.
Men jeg vil dra sammen med deg.
Du syns byen er for liten for deg?
Den er for liten
for en med mine ambisjoner.
Hva sier du? Blir du med meg?
Ja vel.
Først må vi gjøre deg
klar til storbyen.
Edward Bloom, Ashtons største sønn.
Det er med tungt hjerte
vi ser deg reise.
Ta med deg nøkkelen til byen.
Når du måtte komme tilbake,
er alle dører åpne for deg.
Da jeg forlot Ashton,
hadde alle gode råd til meg.
Finn deg en søt pike!
Pass deg for hovmod!
Men det var én hvis råd
jeg satte høyere enn alle andres.
Hun sa at elvas største fisk-
-er størst fordi den aldri blir fanget.
-Hva sa hun?
-Aner ikke.
To veier førte ut av Ashton.
En ny med veidekke, en gammel uten.
Den gamle ble ikke brukt,
og fikk rykte for å være hjemsøkt.
Jeg aktet ikke å vende tilbake-
-så det var på tide å finne ut
hva som lå langs den gamle veien.
-Har noen gått den?
-Poeten Norther Winslow.
Han skulle til Paris. Han likte
seg vel, ingen hørte fra ham mer.
Ta den andre veien, jeg går her
og møter deg på den andre siden.
Du prøver bare å stikke av.
Ta sekken min, så er du sikker.
Din..!
Til slutt må en fornuftig mann...
ADVARSEL
SPRETT-EDDERKOPPER
... innrømme stygge feilgrep.
Sannheten er at jeg aldri
var noen fornuftig mann.
Det jeg husker fra søndagsskolen var-
-at jo vanskeligere ting var,
jo mer givende var løsningen.
Min venn! Velkommen!
-Hva heter du?
-Edward Bloom.
Bloom, som en blomst?
Her er du! Edward Bloom.
Vi ventet deg ikke ennå.
-Ventet dere meg?
-Ikke ennå.
-Du må ha tatt en snarvei.
-Ja, den tok nesten livet av meg.
Livet gjør slikt.
Den lange omveien er enklere.
-Men lengre.
-Mye lengre.
Alt som teller, er at du er her.
Hva er dette for et sted?
Byen Spectre.
Alabamas best bevarte hemmelighet!
Det står at du er fra Ashton?
Den siste fra Ashton
var Norther Winslow.
Poeten? Hva hendte med ham?
Han er her ennå.
Jeg spanderer en drink, og forteller.
Nei, han kan fortelle!
Jeg må møte noen, jeg er sent ute.
Jeg har allerede sagt
at du er tidlig ute.
Er ikke det den beste pai du har spist?
Sikkert og visst.
Alt smaker bedre her.
Selv vannet smaker søtt.
Det blir aldri for varmt,
for kaldt eller for fuktig.
Om natten lyder vinden i trærne-
-som din egen symfoni.
Jenny!
Kom tilbake!
Jeg trenger dem!
-Føtter har det bløtt her.
-Det rimer nesten.
Han er dikterhøvdingen vår. Kom.
Jeg sa ja til å bli
den ettermiddagen, for å forstå-
-hvorfor et sted kunne virke
så fremmed, og likevel så kjent.
Jeg har arbeidet med et dikt i 12 år.
Er det sant?
Forventningene er store.
Jeg kan ikke skuffe tilhengerne mine.
Får jeg lov?
Gress så grønt, himmel så blå
Spectre er helt topp!
Det er bare tre linjer.
Man burde aldri vise fram
verk under utførelse!
Jeg tok den!
Det er igler der.
-Så du den kvinnen?
-Hvordan så hun ut?
-Hun var...
-Var hun naken?
Ja.
Det er en fisk, ikke en kvinne.
Ingen kan fange henne.
Fisk ser forskjellige ut for alle.
Pappa sa at den lignet
hunden han hadde da han var liten.
Oppstått fra de døde.
Pokker ta!
-Hvor gammel er du?
-18.
Jeg er 8. Det betyr at når jeg er 18,
er du 28.
-Og når jeg er 28, er du bare 38.
-Du er flink i regning.
Og når jeg er 38, er du 48.
Det er ikke store forskjellen.
Men det er mye nå.
Roser er røde
Fioler er blå
Jeg elsker Spectre...
Unnskyld meg.
Jenny syns du er litt av en fangst.
Alle syns det.
Hva?
Du er litt av en fangst.
Jeg må reise.
I kveld.
Hvorfor?
Denne byen er mer enn
noen kan ønske seg.
Jeg ville være heldig om jeg endte her.
Men for å være ærlig,
er jeg ikke klar til å ende noe sted.
Ingen har reist herfra!
Hvordan skal du klare deg uten sko?
Det vil vel gjøre vondt. Veldig.
Jeg er lei for det. Adjø.
-Du finner ikke noe bedre sted!
-Sikkert ikke.
Lov at du kommer tilbake.
Jeg lover. En dag.
Når det virkelig er meningen.
Den kvelden trakk jeg to konklusjoner.
Den første var at en farlig vei
er mye verre i mørket.
Den andre var at jeg
hadde gått meg fullstendig vill.
Denne skogen ville bli min grav.
Det var vanskelig å nå Spectre,
men det var min skjebne å ende der.
Ingen kan unngå å nå livets slutt.
Men så forsto jeg
at livet mitt ikke endte her.
Det er ikke slik jeg dør.
Min venn!
-Hvor er skoene dine?
-De gikk foran meg.
Josephine hadde noen fotografier
i siste Newsweek.
Er det sant?
Så fantastisk.
Jeg var i Marokko i en uke
og arbeidet med artikkelen. Utrolig.
Vi må finne et eksemplar.
Jeg vet ikke om du er klar over-
-at afrikanske papegøyer i Kongo
bare snakker fransk.
Er det sant?
Man kan knapt få et par ord
på engelsk ut av dem.
Men går man gjennom jungelen-
-hører man dem snakke
fremragende fransk.
Papegøyene snakker om alt.
Politikk, film, klesmoter.
Alt, bortsett fra religion.
Hvorfor ikke religion?
Det er uhøflig å snakke om det.
Man vet aldri hvem man kan støte.
Josephine var faktisk i Kongo i fjor.
Da vet du det!
Hei.
Hvordan har du det?
Jeg drømte.
Hva drømte du om?
Jeg husker vanligvis ikke-
-med mindre det er spesielt
illevarslende. Vet du hva det betyr?
Det er å drømme om
noe som skal hende.
En natt-
-drømte jeg at det kom
en kråke som sa:
"Din tante kommer til å dø."
Jeg var så redd.
Jeg vekket mor og far.
De sa at det bare var
en drøm, og ba meg legge meg.
Men neste morgen var tante Stacy død.
Det er forferdelig!
Forferdelig for henne, men tenk på
meg. En liten gutt, med slike evner.
Knapt tre uker senere kom kråka
tilbake i en drøm-
-og sa: "Faren din kommer til å dø."
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Til slutt sa jeg det til far, og han sa-
-at jeg ikke skulle være redd.
Men jeg så at han var nervøs.
Neste morgen var han ikke seg selv.
Han gikk rundt og var redd
for å få noe i hodet.
For kråka sa ikke
hvordan det skulle skje. Den sa bare:
"Faren din kommer til å dø."
Han dro hjemmefra tidlig,
og ble lenge borte.
Da han kom tilbake,
så han skrekkelig ut.
Som om han hadde ventet
på døden dagen lang.
Han sa til mor:
"Jeg har hatt
den verste dagen i mitt liv."
"Tror du du har hatt en fæl dag?"
sa hun.
"I morges falt melkemannen sammen
og døde på verandaen!"
Skjønner du?
Mor sto i med melkemannen.
-Kan jeg fotografere deg?
-Du trenger ikke noe fotografi.
Bare se på "kjekk" i leksikon.
Vær så snill.
Ja vel.
Jeg har bryllupsbilder å vise deg.
Det er et flott et av deg og far.
Jeg vil se bildene fra ditt bryllup.
Jeg har aldri sett noen.
Fordi vi ikke hadde
et ordentlig bryllup.
Svigermoren din skulle
ikke gifte seg med meg.
-Hun var forlovet med en annen.
-Det visste jeg ikke.
Har ikke Will sagt det?
Det er vel best.
Han ville fortalt det galt.
Bare fakta, ingen form.
Så det er en litt drøy historie?
Kort er den iallfall ikke.
Jeg hadde forlatt Spectre,
og skulle ut og oppdage skjebnen.
Siden jeg ikke visste hva den var-
-utforsket jeg enhver mulighet
som dukket opp.
Popo og Coco! Se på dem!
Mine damer og herrer!
Dere tror kanskje
dere har sett det uvanlige.
Dere tror dere har sett det underlige.
Men jeg har besøkt
alle verdenshjørner-
-og la meg si dere: Jeg har aldri
sett noe som kan måle seg med dette!
Da jeg møtte denne mannen,
plukket han appelsiner i Florida.
Arbeidskameratene
kalte ham El Penumbra, "Skyggen".
Når man arbeidet ved siden av ham,
skygget han for solen!
Jeg vil ikke skremme deg, frue.
Men om han ville-
-kunne han knuse hodet ditt
mellom tærne-
-som en liten valnøtt!
Men han gjør det ikke.
Nei, mine damer og herrer.
Han vil ikke skade henne-
-for han er vår snille kjempe.
Mine damer og herrer,
la meg presentere Colossus!
Mine damer og herrer,
gutter og piker:
Takk for at dere kom.
Kjør forsiktig hjem.
Takk for at dere kom.
Den kvelden fant Karl sin skjebne.
Og jeg min...nesten.
Folk sier at når man møter
sitt livs kjærlighet, står tiden stille.
Det er sant.
Det de ikke sier,
er at så snart tiden starter igjen-
-går den ekstra fort for å ta seg inn.
Hva heter du?
Karl.
Si meg, har du noen gang hørt
uttrykket "ufrivillig livegenskap"?
-Nei.
-"Urimelig kontrakt"?
-Nei.
-Flott.
Vær så god.
Herr Blautibaken, kom hit-
-så han kan skrive på ryggen din.
-Kameraten din er blitt en stjerne.
-Flott.
-Blautibaken er advokaten min.
-Gleder meg.
Hva er det?
Har ikke sett en så beklemt tilskuer-
-siden elefanten satt på bondekona.
"Beklemt"?
Ser du? Kjempen likte vitsen.
Jeg har sett kvinnen jeg skal
gifte meg med.
Men hun forsvant.
Uflaks.
De fleste må gifte seg
før de mister konene sine.
Jeg skal lete etter henne
resten av livet, eller dø ensom.
Pokker ta, gutt!
La meg gjette. Veldig pen?
Rødblondt hår?
Blå kjole?
Jeg kjenner onkelen hennes.
Venner av familien.
Hvem er hun? Hvor bor hun?
Glem det, du er ikke på hennes nivå.
-Du kjenner meg ikke.
-Å, jo.
Storkar på bondelandet,
men et null i den virkelige verden.
Du har ingen plan, ingen jobb.
Ikke annet enn klærne du står og går i.
Jeg har en sekk full av klær.
Noen har stjålet sekken min!
Du var en stor fisk i en liten dam,
men dette er havet-
-og du drukner.
Dra hjem til pytten din.
-Bli lykkelig.
-Jeg har en plan.
Jeg finner henne, gifter meg,
lever livet med henne!
Og hvis du gir meg jobb,
så har jeg det også.
Jeg har ikke stort-
-men jeg har mer besluttsomhet
enn noen annen mann.
Beklager, driver ikke veldedighet.
Kom igjen, storegutt.
Vent! Jeg jobber for deg dag og natt,
uten lønn.
Bare si meg hvem hun er.
Hver måned du arbeider-
-sier jeg én ting om henne.
Det er siste tilbud.
Vi setter i gang.
Fra da av gjorde jeg
alt Mr. Calloway ba om.
Jeg kunne jobbe 3 dager uten å spise.
4 dager uten å sove.
Tanken på å møte piken jeg skulle
gifte meg med, holdt meg gående.
Vi holder sammen. Slik har det vært,
og slik skal det fortsette.
Mr. Calloway?
Det er gått en måned.
Piken som er ditt livs kjærlighet-
-har påskelilje som yndlingsblomst.
Påskelilje.
Påskelilje.
Som han lovte, fortalte Amos
hver måned meg noe-
-om drømmekvinnen min.
Mor dere!
Hun går på college.
College. Hun går på college.
Hun liker musikk.
Musikk. Hun liker musikk.
Tiden gikk, og jeg fant ut mye
om kvinnen jeg skulle gifte meg med.
Men ikke hva hun het
eller hvor hun var.
Tiden var inne.
Jeg kunne ikke vente lenger.
Mr. Calloway?
Det er Edward Bloom.
Jeg må snakke med deg.
Mr. Calloway?
Nei!
Den kvelden fant jeg ut at
de fleste ting man anser som onde-
-gansk enkelt er ensomme
og sosialt ubehjelpelige.
Jeg drepte vel ikke noe?
Noen få kaniner.
Men en av dem var visst allerede død.
Det forklarer magebesværet.
Takk.
Jeg tok feil av deg, gutt.
Du har ikke stort,
men det du har, har du mye av.
Du kan få hvem som helst.
Det er bare én jeg vil ha.
Hun heter...
Sandra Templeton.
Hun går på Auburn.
Semesteret er snart slutt,
så skynd deg.
Takk!
-Lykke til, gutt!
-Takk, sir!
Adjø!
Jeg tok farvel, hoppet på tre toget-
-og nådde Auburn den ettermiddagen.
Du kjenner meg ikke, men jeg heter
Edward Bloom, og jeg elsker deg.
I tre år har jeg arbeidet
for å finne ut hvem du er.
Jeg er blitt skutt, knivstukket,
tråkket ned. Brakk ribben to ganger.
Men det var verdt det for å få
møte deg og snakke med deg.
Min skjebne er å gifte meg med deg.
Jeg visste det straks jeg så deg
på sirkuset, og jeg vet det nå.
-Jeg er lei meg.
-Ikke si det.
Jeg er det heldigste
mennesket du kan treffe.
Jeg er lei meg, jeg er forlovet.
Men du tar feil. Jeg kjenner deg.
Iallfall av omtale.
Edward Bloom fra Ashton.
Jeg er forlovet med en gutt
fra Ashton. Don Price.
Han er noen år eldre enn deg.
Gratulerer.
Unnskyld at jeg har brydd deg.
Hold opp! Det er ikke morsomt.
Stakkars gutt.
Skjebnens onde vane er å gå i ring.
Etter alt slitet for å forlate Ashton-
-var piken jeg elsket
forlovet med byens største idiot.
Det fins en tid da man må slåss-
-og en tid da man må
innse at man har tapt.
At båten er gått.
Bare en tosk ville fortsette.
Men jeg har alltid vært en tosk.
Sandra Templeton, jeg elsker deg,
og jeg skal gifte meg med deg!
Hvis vi bruker disse lovene
i hverdagslivet-
-er tilbud og etterspørsel
lettere å forstå.
Se på neste diagram...
JEG ELSKER
SANDRA TEMPLETON
JEG ELSKER
SANDRA
-Påskeliljer!
-Det er yndlingsblomsten din.
Hvordan fant du så mange?
Jeg ringte rundt 5 stater.
Sa at det var eneste måte
å få min kone på.
Du kjenner meg ikke.
Jeg har hele livet på meg.
Sandra!
Det er Don. Ikke gjør ham noe.
Hvis du ber meg, så sverger jeg.
-Bloom?
-Don.
Hva pokker er det du gjør?
Hun er min!
Jeg visste ikke at hun tilhørte noen.
Hva er det? Er du redd for å slåss?
Jeg lovte å la være.
Stans!
Don, hold opp!
Jeg fikk mitt livs verste juling,
men det var Don som led nederlag.
All den fysiske aktiviteten
forverret en medfødt klappefeil.
Enkelt forklart:
Hjertet var ikke sterkt nok.
Don! Jeg vil aldri gifte meg med deg!
Elsker du ham?
Han er fremmed,
men jeg foretrekker ham!
Sandra klarte å beholde
samme dato i bryllupskapellet.
Hun byttet bare brudgom.
Sa du ikke at dere
ikke hadde kirkebryllup?
Vi skulle ha det,
men vi fikk et problem.
Er det medisinen som gjør deg tørst?
Jeg har vært tørst hele mitt liv.
Jeg har aldri visst hvorfor.
En gang, da jeg var elleve år...
Vi snakket om bryllupet deres.
Jeg har ikke glemt det.
Jeg kom inn på en digresjon.
De fleste forteller en historie
rett fram.
Den blir ikke komplisert,
men den blir ikke interessant heller.
Jeg liker historiene dine.
Jeg liker historiene dine.
Og jeg liker deg.
Når man jobber på sirkus,
har man ingen fast adresse.
Når man jobber på sirkus,
har man ingen fast adresse.
Etter 3 år var det mye
post jeg ikke hadde fått.
I de 4 ukene jeg var på sykehus-
-fant postvesenet meg.
Og selv om hjertet mitt
tilhørte Sandra-
-tilhørte resten av kroppen min
den amerikanske regjeringen.
INNKALLING TIL MILITÆRTJENESTE
Militærtjenesten varte 3 år.
Jeg hadde ventet på Sandra i 3 år-
-og visste at jeg ikke ville overleve
et så langt fravær.
Jeg tok ethvert
farlig oppdrag-
-for å redusere tjenestetiden.
Hopp!
Jeg ble tilbudt et hemmelig oppdrag-
-om å stjele planene
til Wong Kai Tang kraftverk-
-og grep sjansen.
Hopp!
Iblant kan en pike
Bli ensom
Uten en elsker
Ved sin side
Det blir nesten
Så fælt at hun sprekker
Nesten kaster seg over
den første hun ser
Og river klærne av ham
Men hun gjør det ikke
Hun kan det ikke
Hun trenger en spesiell,
annerledes, uvanlig mann
En pike som ser ut som jeg
Har sine ønsker
Har sine behov
Har dere behov?
Jeg har hatt dobbelt så mange eventyr
Har grått dobbelt så mange tårer
Jeg har hatt det dobbelt så ille
På halvparten så lang tid
Nå trenger jeg en mann
Med dobbelt livslyst
Jeg trenger dobbelt så mye mann
For jeg har dobbelt så mye kjærlighet
Jeg trenger dobbelt så mye kjærlighet
For jeg har dobbelt så mye
Å gi
Du bommet på stikkordet.
Du fikk meg til å se ut som en idiot
der ute alene!
Du var ikke alene!
Hvem pokker er du?
Jeg gjør dere ikke noe.
Vær sikker!
Vakt!
Si at soldatene ikke skal plage oss!
Og trekk for!
Jeg trenger hjelp.
Hvorfor skulle vi hjelpe deg?
Den neste timen beskrev jeg
min kjærlighet til Sandra Templeton-
-og prøvelsene som hadde ført meg dit.
Som alltid
var kjærligheten redningen for meg.
Slik var skjebnen.
Vi la en omstendelig fluktplan-
-med hvalfangstbåt til Russland-
-lekter til Cuba,
og en skitten, liten kano til Miami.
Vi visste at det ble farlig.
Hva skal vi gjøre i Amerika?
Jeg skaffer dere jobb.
Jeg kjenner toppmannen
i show business.
Bob Hope?
Større.
Klar?
Tvillingene og jeg
startet vår anstrengende reise-
-halve jorden rundt.
Dessverre var det umulig
å sende et budskap til Amerika.
Hæren trodde, ikke overraskende,
at jeg var død.
Gud, nei!
Etter 4 måneder kom Sandra over det
verste marerittet.
Ringte telefonen, trodde hun ikke
lenger at det var jeg som ringte.
Kjørte en bil forbi, måtte hun
ikke lenger se ut av vinduet.
Jeg snakket med faren din i går kveld.
Du har aldri sagt hvordan de møttes.
De møttes på Auburn.
Og detaljene?
Hvordan de forelsket seg.
Sirkuset. Krigen.
Det fortalte du aldri.
Fordi det meste aldri hendte.
Men det er romantisk.
-Hva?
-Jeg ville aldri-
-diskutere romantikk
med en fransk kvinne.
Er du glad i faren din?
Alle er glade i ham.
Han er lett å like.
Er du glad i ham?
Du må forstå at mens jeg vokste opp,
var han sjelden der.
Jeg begynte å tro at han hadde
et liv et annet sted.
En annen familie, et annet hus.
At han dro fra oss, og til dem.
Eller...
At det ikke var noen andre.
At han aldri ønsket seg familie.
Uansett, at han likte det andre
livet bedre, og fortalte historier-
-fordi han kjedet seg her.
-Det er ikke sant.
-Hva er "sant"?
Han har aldri fortalt meg noe sant.
Jeg vet hvorfor du liker ham.
Alle liker ham.
Overbevis meg om at jeg ikke er gal.
Du er ikke det.
Og jeg syns du burde snakke med ham.
Larry Puckett Chevrolet
lar kunden bestemme.
-Har jeg noen gang fortalt...
-Ja.
Om lønnetreet og Buicken?
Vi har hørt den.
Jeg vet en som ikke har det.
Treet falt på bilen,
slik at det rant sirup over den.
Det tiltrakk fluer,
som ble sittende fast.
De fløy av sted med hele bilen.
Men den virkelige historien
er hvordan jeg fikk bilen.
Pappa.
Gutten min.
Kan vi snakke sammen?
Jeg tar oppvasken.
Jeg hjelper deg.
-Vet du noe om isfjell?
-Om jeg gjør!
Jeg så et isfjell en gang.
De tauet det til Texas som drikkevann.
De ventet ikke at det skulle være
en elefant inne i det.
-En krøllete en. Mammut.
-Pappa!
Det var en metafor.
Da burde du ikke begynne
med et spørsmål.
Folk liker å svare på spørsmål.
Du burde sagt:
"Poenget med isfjell..."
Ja vel. Poenget med isfjell
er at man bare ser 10%.
90% er under vann.
Og slik-
-er det med deg.
Jeg ser bare det lille-
-som stikker opp over vannet.
Ser du bare til nesen min? Til haken?
Pappa, jeg aner ikke hvem du er.
Du har aldri fortalt meg
en eneste kjensgjerning.
Jeg har fortalt tusen!
Historiefortelling er livet mitt!
Du forteller løgner, pappa.
Morsomme løgner.
Historier er noe man
forteller femåringer på sengen.
Ikke innviklete myter som holdes
gående når barnet er 10, 15, 20, 30.
Jeg trodde deg.
Jeg trodde på historiene
mye lenger enn jeg burde.
Da jeg forsto at alt du sa var umulig,
følte jeg meg dum som stolte på deg.
Du er som julenissen
og påskeharen i ett.
Sjarmerende og falsk.
Du mener at jeg er falsk.
Bare på overflaten,
men det er alt jeg har sett.
Jeg skal snart få-
-mitt eget barn.
Det ville ta livet
av meg hvis han aldri forsto meg.
Det ville ta livet av deg?
Hva ønsker du, Will?
Hva vil du at jeg skal være?
Bare deg selv.
På godt og vondt.
Vis meg hva du er, for én gangs skyld.
Jeg har vært meg selv
siden den dag jeg ble født.
Skjønner du ikke det,
er det ditt problem.
Faren din bestemte
at han trengte et kontor.
Det holdt jo ikke å ha det i huset.
Du vet bedre enn jeg
hva som er viktig.
Hva er det?
Det var under krigen.
Faren din var savnet,
de trodde han var død.
Hendte det virkelig?
Ikke alt han sier
er rent oppspinn.
Jeg ser hvordan det går.
Jeg må legge meg litt.
Ja vel.
Etter krigen kom Alabamas sønner
hjem for å finne arbeid.
Alle hadde et fortrinn framfor meg:
Jeg var offisielt død.
Utsiktene var dårlige-
-så jeg tok jobb som handelsreisende.
Jeg likte det.
Én ting kan man si om Edward Bloom:
Jeg er sosial av meg.
-Gratulerer.
-Takk, sir.
Jeg kunne være borte i ukevis.
Men annenhver fredag
satte jeg alt jeg hadde tjent-
-i banken, for å spare til et
ordentlig hus med hvitt stakittgjerde.
Jeg vil fortelle om mitt
nyeste produkt: Handi-matic.
Noen år senere kom nye produkter
og andre byer-
-helt til området mitt strakte seg
fra kysten til Vest-Texas.
Edward?
Edward Bloom!
Det er meg, Norther Winslow.
Det er ikke til å tro.
Det forbauset meg å se Ashtons
og Spectres største poet-
-her i Texas.
Da du forlot Spectre,
åpnet det øynene mine.
Jeg gikk glipp av et helt liv.
Så jeg la ut på reise.
Frankrike,
Afrika, halve Sør-Amerika.
Et nytt eventyr hver dag.
Det er mitt motto.
Flott, Norther.
Hva gjør du her?
Jeg skal rane banken.
Ned på gulvet!
Send den over hit!
Ta den.
Pistolen.
Jeg tar alle kontantene-
-og kompanjongen min
tar seg av hvelvet.
Hjelp kameraten min!
Kom igjen!
Jeg er virkelig lei meg.
Jeg vil ikke at noen skal bli skadd.
Det er ikke det.
Det er bare...
Det er ikke noen penger.
Vi er konkurs.
Ikke si det til noen.
Det viste seg at sparebanken
allerede var ranet.
Ikke av banditter,
men av eiendomsspekulanter.
Kom!
Norther!
Det er nesten 400 dollar her!
Og det er bare fra kassene!
Og hvelvet?
Er det alt? Hele hvelvet?
Jeg er redd for det.
Innbetalingskvitteringen din.
Ville ikke la deg gå tomhendt.
Grunnen til at sparebanken var tom...
Jeg fortalte om det vilkårlige
i Texas' oljeinntekter-
-og effekten på eiendomspriser.
At dårlig sikkerhetslovhåndheving-
-hadde gjort sparebankene
spesielt sårbare.
Da han hørte dette,
trakk Norther en konklusjon:
Jeg drar til Wall Street.
Det er der pengene er.
Min tid som forbryter var forbi...
Takk for håndsrekningen!
...men Northers var i startfasen.
Da Norther tjente sin første million,
sendte han meg 10 000.
Jeg protesterte, men han kalte det
karriererådgiver-honorar.
Det var nok til å kjøpe hus
med stakittgjerde til min kone.
Det var all den rikdom
noen kunne ønske seg.
Jeg tørket inn.
Jeg forstår.
Jeg tror vi burde skaffe deg
en plantesprøyte-
-så vi kan sprøyte deg som en bregne.
Ikke gråt.
Jeg tror ikke jeg noen gang tørker inn.
SKJØTE
Til Jennifer Hill
Brook Lane 31 24, Spectre
VELKOMMEN TIL
SPECTRE
Fortsett å spille.
-Er du Jennifer Hill?
-Ja.
Og du er Will.
Jeg har sett et bilde av deg.
Skal vi droppe denne timen?
Vi tar den i neste uke.
Må jeg gi mamma pengene?
Jeg sier ingen ting.
Hvordan kjente du far?
Spectre var på salgsruten hans.
Han var her stadig.
Alle her kjente ham.
Hadde dere et forhold?
Jøss, du sa det faktisk.
Jeg ventet å gå rundt grøten
i en halv time.
Jeg har sett ham med kvinner.
Han flørter alltid.
På en eller annen måte
antok jeg at han-
-var utro mot mor.
Men jeg hadde ikke bevis.
Kan jeg spørre om noe?
Du fant skjøtet.
Hvorfor spurte du ikke Eddie?
Fordi han er døende.
Jeg vet ikke hvor mye
du bør vite om noe av dette.
Det ville være galt å endre
måten du ser faren din på.
Særlig nå, så sent.
Far har sagt mye han aldri gjorde.
Han har sikkert gjort mye
han aldri sa noe om.
Jeg prøver å balansere det.
Det første du må forstå-
-er at faren din aldri hadde til
hensikt å ende her, men han gjorde det.
To ganger.
Første gang kom han for tidlig.
Annen gang kom han for sent.
Han var selvstendig
næringsdrivende den gangen.
En ting man kan si om Edward Bloom-
-er at han var sosial av seg.
Folk likte ham.
En kveld,
etter å ha reist rundt i 3 uker-
-opplevde han sitt livs tordenvær.
Skjebnen har for vane å gå i ring,
og overraske folk.
Man ser ting forskjellig
til forskjellige tider.
Nå som han var eldre,
virket ikke denne byen som før.
En ny vei hadde ført
utenverdenen til Spectre.
Med den kom banker, pant og gjeld.
Overalt var folk konkurs.
Dagens auksjon gjelder byen Spectre.
-Åpningsbudet er 10 000 dollar.
-Edward Bloom-
-bestemte å kjøpe byen.
-50 000.
Han var ikke rik.
Men han hadde gjort andre rike.
Nå ba han dem om hjelp.
-En økonomisk plan...
-De fleste hadde aldri vært i Spectre.
De hadde bare Edwards beskrivelse.
Mer trengte han ikke.
Drømmen overtalte dem.
Først kjøpte han bondegårdene.
Så husene.
Så kjøpte han butikkene.
Ingen ble bedt om å reise sin vei,
eller å betale husleie.
De ble bedt om å fortsette som før.
Slik kunne han sørge for
at byen aldri ville dø.
På 6 måneder
hadde han kjøpt hele byen.
Med ett unntak.
Du er nok Edward Bloom.
Hvordan vet du det?
Ingen kommer hit
uten å ha forretninger.
Og du er den eneste som kan
ha det med meg.
Du kjøper byen.
Jeg overså dette ene stedet,
og det vil jeg gjerne rette på.
Skal byen bevares,
må fondet eie alt.
Jeg har hørt det.
Jeg tilbyr mer enn det er verdt.
Du trenger ikke å flytte.
Bare navnet på skjøtet blir endret.
Forstår jeg riktig?
Du kjøper sumpen, og jeg bor her?
Du eier huset, likevel er det mitt?
Jeg er her, og du kan
komme og gå som du vil?
Stemmer det?
Ja, du kan si det slik.
Da tror jeg ikke det, Mr. Bloom.
Skal ingen ting forandres,
vil jeg at det ikke skal forandres-
-slik det aldri har forandret seg.
Du mister ingen ting.
Spør hvem som helst i byen.
Hvorfor kjøper du dette, Mr. Bloom?
Har du en midtlivskrise?
I stedet for sportsbil
kjøper du en by?
Jeg blir lykkelig av å hjelpe folk.
Jeg vet ikke om du bør være lykkelig.
-Tilgi meg. Har jeg krenket deg?
-Nei.
Du har gjort
nøyaktig det du lovte.
Du kom tilbake.
Men jeg ventet deg tidligere.
Du er Beamens datter.
Nytt navn. Giftet du deg?
Jeg var 18, han var 28.
Forskjellen var for stor.
Jeg selger ikke dette huset, Mr. Bloom.
Jeg forstår.
Takk for at du snakket med meg.
Den sitter fast.
-Jeg er så lei meg!
-Bare la det være.
Vær så snill! Bare gå.
Gå.
De fleste menn ville innsett
at de hadde mislykkes, og gått videre.
Men Edward var ikke
som de fleste menn.
De var helt forskjellige av karakter,
men hadde bare ett sett ben.
Månedene gikk,
og han fant mer å reparere.
Til slutt lignet ikke rønna
lenger seg selv.
Det beste var å finne
et helt nytt program til dem.
Innen vi nådde Havana-
-hadde vi utarbeidet en ny opptreden,
med bare ukulele og munnspill.
Du kunne la den henge der.
Nei.
Ikke gjør det.
Ikke vær pinlig berørt.
Jeg burde aldri ha latt deg tro det.
Jeg er forelsket i min kone.
Jeg vet det.
Fra første gang jeg så henne
til min dødsdag, er hun den eneste.
Heldig pike.
Jeg er lei for det, Jenny.
Vent!
OVERDRAGELSE AV SKJØTE
En dag reiste Edward Bloom-
-og kom aldri tilbake
til byen han hadde reddet.
Hva piken angikk-
-mente de fleste
at hun var blitt en heks-
-og gal også.
Hun ble litt av en legende selv.
Historien endte
der den hadde begynt.
Det er ulogisk at du er heksa.
Hun var gammel da han var ung.
Det er logisk om man tenker
som faren din.
For ham finnes det bare to kvinner.
Moren din, og alle andre.
Og en dag-
-forsto jeg at jeg elsket en mann
som aldri kunne elske meg.
Jeg levde i et eventyr.
Jeg burde kanskje ikke fortalt dette.
Jeg ville vite det.
Jeg er glad jeg vet det.
Jeg ville være like viktig for ham
som dere var.
Og det kom aldri til å skje.
Jeg var en fantasi.
Og det andre livet hans, dere...
Dere var virkeligheten.
Mamma?
Josephine?
Hva er hendt?
Faren din fikk slag.
Han er oppe
med moren din og Dr. Bennett.
Klarer han seg?
Kan jeg bli her hos ham?
Hvis han-
-skulle våkne, burde jeg være her.
Jeg blir her.
Reis hjem med Josephine,
jeg blir her i natt.
-Er det i orden?
-Ja.
Du ringer hvis det hender noe?
Ja, jeg skal ringe.
-Vil du ha litt tid hos pappa?
-Ja, takk.
Godt at du ikke prøver å ha
en dyp og inderlig samtale.
Noe som virkelig irriterer meg-
-er folk som prøver å snakke med
en som ikke hører.
Vi har et fortrinn.
Far og jeg snakker aldri sammen.
Har faren din fortalt
om da du ble født?
Tusen ganger.
Han fanget en ufangbar fisk.
Ikke det. Den virkelige historien.
Har han fortalt den?
Nei.
Moren din kom til sykehuset
3 om ettermiddagen.
En nabo kjørte henne,
for faren din var på forretningsreise-
-i Wichita.
Du kom en uke for tidlig,
men uten komplikasjoner.
Det var en perfekt fødsel. Faren din
var lei for at han ikke var der.
Men det var ikke vanlig at menn
var til stede på fødestuen-
-så det ville ikke hatt stort å si
om han hadde vært der.
Det er den virkelige historien.
Den er ikke særlig spennende?
Hadde jeg måttet velge
mellom den sanne versjonen-
-og en kunstferdig en med
en fisk og en giftering-
-ville jeg kanskje valgt den flotte.
Men det er min holdning.
Jeg likte din versjon.
Pappa?
Skal jeg hente sykepleieren?
Hva vil du ha? Hva kan jeg gjøre?
Vil du ha vann?
Litt vann?
Elva.
Elva?
Fortell meg hvordan det skjer.
Hvordan hva skjer?
Hvordan jeg dør.
Det du så i øyet?
Jeg kan ikke den historien.
Du har aldri fortalt den.
Ja vel, jeg skal forsøke.
Du må hjelpe meg.
Si hvordan den begynner.
Slik.
Ja vel.
Det er morgen-
-og du og jeg er på sykehuset,
og jeg har sovnet. Og jeg våkner-
-og ser deg,
og du er plutselig bedre.
Pappa?
Du er forandret.
-Pappa.
-Vi stikker herfra.
Jeg sier:
Du er ikke sterk nok.
Ta den rullestolen.
Skynd deg! Vi har dårlig tid!
Er vi ute av etasjen,
går det bra.
Vi tar rullestolen...
-Raskere!
-... og vi flykter.
Hva gjør dere?
Dr. Bennett vil stanse oss.
-Vakt! Stans dem!
-Vi raser ned gangen-
-med portører etter oss.
Mamma og Josephine er der.
Ingen tid til forklaringer!
Sink dem!
Vi raser ut hoveddøra-
-og den gamle, røde Chargeren er der.
Men den er helt ny.
Jeg løfter deg opp-
-og på mystisk vis veier
du nesten ingen ting. Uforklarlig.
La den stå! Vi trenger den ikke!
Jeg må ha vann.
-Hvor skal vi?
-Til elva.
Vi kjører Glenville
for å unngå kirkegjengertrafikken-
-for de kjører altfor sakte.
Og idet vi nærmer oss elva...
Her er han!
...ser vi at alle
allerede er der.
Og jeg mener virkelig-
-alle.
Det er utrolig.
Historien om mitt liv.
Og merkelig nok
er det ikke ett trist ansikt der.
Alle er bare glade for å se deg-
-og ta ordentlig farvel.
Adjø, alle sammen! Farvel!
Adieu!
Jenta mi i elva.
Du blir det du alltid var.
En veldig stor fisk.
Og det er slik det skjer.
Ja.
Akkurat.
Mamma?
Har du hørt en vits så ofte
at du glemmer hvorfor den er morsom?
Så hører du den igjen,
og plutselig er den ny.
Og du husk er hvorfor du elsket den.
Han ville slåss med kjempen,
som var 5 meter høy!
-Nei!
-Var det ikke sånn?
Omtrent.
Der ser dere. Han var en kjempe.
Det var vel fars endelige spøk.
En mann forteller historier så ofte
at han blir til historiene sine.
De lever videre etter ham.
Og på den måten blir han udødelig.