Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hei, jeg heter Pete Docter.
Jeg regisserte filmen.
Jeg heter Bob Peterson,
og er medregissør.
Vi blir ofte spurt om
opprinnelsen til filmen
på grunn av de rare forutsetningene,
og folk spør:
"Hvordan kom dere på denne ideen?"
Jeg husker ikke detaljene, men...
Det som satte i gang
- tanken om gamlinger...
- Ja.
...var tegningen du lagde av en gammel
mann med lykkelige ballonger,
en gretten gubbe
med verdens lykkeligste ballonger.
En gretten gubbe
med verdens lykkeligste ballonger.
Slik begynte vi å tenke på det.
Det slo oss begge at gamle folk er kule
og har mange bra historier.
Det var på tide å lage en historie
om en pensjonist.
Det var på tide å lage en historie
om en pensjonist.
I tillegg var det tanken
om å komme seg bort fra alt.
- Ja.
- Noen ganger
blir man overveldet av folk
blir man overveldet av folk
og samspill og sosial ubekvemhet...
- Ja.
- For meg,
da jeg vokste opp som en nerd,
likte jeg å rømme til rommet mitt.
Tanken om å rømme fra verden,
det flytende huset begynte med det.
Denne nyhetsfilmen ble inspirert
av filmer som King Kong
og noe av musikken der,
og utseendet til
eventyrfilmer i svart-hvitt.
Vi så på mange nyhetsfilmer
fra 30-, 40- og 50-tallet.
En kinomaskinist her,
John Hazelton, fortalte oss
om mange av artefaktene som
kan sees fra forskjellige perioder.
Lyssetterne gjorde en kjempejobb
med å gjenskape filmteksturen.
- Ja, den er så flekkete.
- Ja, og uskarp.
Vi så på nyhetsfilmer
der råfilmen ikke passet.
Den de filmet med i feltet
er mer falmet
enn den de brukte i New York.
Det er morsomt hvordan musikken
hopper rundt, også.
- Ja.
- Med hakkete overganger.
Vi lekte oss med dårlige overganger
fordi det var slik vi spilte dem inn,
med Giacchino.
- Ja.
- Uten kobling til bildene,
heroiske eventyr, mysterier,
intriger, drama.
- Romantikk.
- Sett alt sammen og...
- Ja.
- Sett alt sammen.
En liten ting: Scenen der han avslører
Paradisfossen-monsteret
er på Presto-teateret.
- Det er det.
- Stemmer.
En annen ting,
scenen der Muntz sier:
"Jeg kommer ikke tilbake
før jeg gjør det!"
Folkemengden med hatter
består bare av hatter.
Det er ikke folk under dem.
Han må ha syntes
at det så rart ut fra hans synspunkt.
Det hadde vært en god bonus,
å se hvordan det så ut
fra hans synspunkt.
Dette er noe som Ronnie Del Carmen,
som er story supervisor, bidro mye til.
Han hadde en god idé
om disse overgangene,
Han hadde en god idé
om disse overgangene,
og det føles akkurat som
når man er skikkelig opptatt med noe.
Unge Carl ser på nyhetsfilmen
og uten at han beveger seg,
forandrer verden seg
og han er i sitt eget hode,
og slik føles det.
Vi gjorde det visuelt,
Vi gjorde det visuelt,
overgangen til at han nå
leker at han er Muntz
og man ser det andre steder
i filmen også.
Snakk om tittelen, Se opp.
Skal vi se.
Tittelen Se opp ble valgt
Tittelen Se opp ble valgt
fordi den virket veldig mystisk
og interessant
og sa ikke for mye,
men var spennende.
Det er retningen Carl vil gå,
men det han egentlig må gjøre
er å komme seg ned på jorda
og i kontakt med folk igjen.
Det har en følelse av håp også.
Ja.
Det er morsomt å se
hvor falleferdig huset er,
Det er morsomt å se
hvor falleferdig huset er,
i forhold til når det fikses senere.
Det er så uflidd.
Vi bygde det først for Carl,
slik det ser ut senere i filmen.
Og så lagde vi en skinnende
ren versjon til når de gifter seg,
og et skikkelig forfallent, ødelagt sted,
og det er det vi bruker her.
Hun hadde opprinnelig
ikke noe i huset.
På et tidspunkt tenkte vi
at noen av tingene hun
bruker til å styre
peker til det Carl gjør senere
når han styrer huset
og letter fra bakken.
Det er samme sted i huset,
så der han legger kaffekverna
er der hun bruker sykkelen.
Og tauet beveger hanen på taket
akkurat som han gjør senere.
Scenen der Ellie tar av seg hjelmen
og håret stikker ut
var i dreieboken,
og den var enkel å tegne.
Men når man skulle lage
den faktiske effekten,
så tok det litt tid.
Når en fortelling fungerer,
som vi håper denne gjør,
virker det usynlig og rett fram,
og man bruker ting som virker
som skapt for øyeblikket,
men som egentlig
peker til noe som kommer senere.
Som fortellere visste vi hvor vi skulle,
men gikk bakover og tenkte:
"Hvordan kan vi skjule denne pekeren
"så man tror at den er her
på grunn av øyeblikket når hun sier:
"'Hei, vi er venner. Her er en nål."'
Som du sa,
hadde den to eller tre funksjoner.
Som du sa,
hadde den to eller tre funksjoner.
Som på reisen til tepuien,
det å kunne se den
var en påminnelse
om at hun var med på reisen.
Huset som var der
og druebrusen på jakken
som minnet om henne.
Som minnet om henne.
Se på de tennene.
Jeg liker de store melketennene.
Se på de tennene.
Jeg liker de store melketennene.
Barna mine er sånn,
gamle nok til å ha fått store tenner.
- Hun har mistet fortennene.
- Ja.
Den ene voksentanna har kommet,
den andre mangler fortsatt.
Og melketenner på siden.
- Hun er tiltalende.
- Hva skulle du si?
Jeg glemte det fordi jeg nyter...
Barna mine har
en enkelt kjempetann som den der.
Hun er en suksess
når det gjelder å tiltale.
Hun er en suksess
når det gjelder å tiltale.
- Det er flott.
- Ja, fullstendig.
Filmdesignet begynte med historien,
en film der et hus svever i luften
ved hjelp av ballonger.
Den måtte inneholde en del fantasi
for å være troverdig.
Det ga grobunn til tanken om karikatur
og som Ricky Nierva, produksjons-
designeren sier: Klumpifisering.
Proporsjonene er veldig
overdrevne og karikerte.
Stoffets tykkelse,
som du ser på buksene til Ellie,
kjeledressen,
er ganske tykt.
Men det passer inn
med det generelle utseendet.
Men det passer inn
med det generelle utseendet.
Vi ville også at huset til Carl
skulle være lite, koselig og intimt.
Motstykket til det
er når han drar til Paradisfossen
og ser på den utrolige utsikten.
For alle som har vært i Grand Canyon
eller sett utrolige severdigheter
i naturen,
hvis det ser ut som en modell
eller det ser ut som om
den er laget av isopor,
eller det ser ut som om
den er laget av isopor,
så ser det feil ut. Det funker bare ikke.
Vi måtte ha med begge ytterpunktene.
Karikatur og enkelthet,
men også steder som virker
troverdige og ekte
at man nesten føler vinden i ansiktet.
Her er
sekvensen vi kalte "Married Life."
Dette var en av sekvensene
jeg bekymret meg mest over
fordi, Bob, din opprinnelige idé
og manuset og Ronnie
og alle andre i manusteamet,
deres utrolige dreiebøker...
Det fungerte.
Vi satte det sammen
og til og med dreiebøkene
fikk folk til å gråte og beveget dem.
Jeg tenkte: "Hvis vi klarer
å fange 50% eller 75%
"av det som er i dreiebøkene,
så blir det en suksess."
Jeg tror det til slutt
overgikk dreiebøkene.
- Helt klart.
- Det er så vakkert.
Mine instruksjoner til kunstnerne
og lyssetterne var
at det skulle føles
som Carls minne om livet sitt.
Vi følger ham ikke bokstavelig talt,
selv om vi gjør det,
men det erindres gjennom minnet
om livet sammen med
denne utrolige kvinnen.
Det virker kanskje litt mer rosenrødt
og idyllisk
enn det egentlig var.
Vi snakket vel om
å gjøre alt sepiabrunt?
Jeg er glad vi droppet det.
Jeg er glad det ble
en stilisert, fargerik, minnerik sak.
"Married Life" som sekvens,
som vi snakket om, begynte...
Klassisk nok
begynte det med et langt brev
som ble redusert og redusert
til kun det viktigste gjenstod.
Jeg har glemt...
Det finnes et sitat:
"Jeg fikk ikke tid
til å skrive et kort brev,
"så jeg skrev et langt et."
Man begynner med alt av informasjon,
og fjerner og fjerner
til man har bare litt igjen.
Det er som et helt liv gjenfortalt
på fire eller fem minutter
i form av en montasje med musikk.
I form av en montasje med musikk.
Musikken her
er laget av Michael Giacchino,
Musikken her
er laget av Michael Giacchino,
komponisten som vi fikk med på laget.
En av de første tingene vi gjorde
med musikken
En av de første tingene vi gjorde
med musikken
var å finne Ellies ledemotiv.
Vi hørte det faktisk tidligere
da vi møtte Ellie som liten jente.
Og vi hører det senere når Carl
ser gjennom eventyrboken
Og vi hører det senere når Carl
ser gjennom eventyrboken
og når han er actionhelt.
Og når han er actionhelt.
Det spilles på forskjellige måter.
Det var slik vi holdt liv
i karakteren Ellie gjennom filmen.
Hun er drivkraften i filmen,
og det var en måte
å beholde tilstedeværelsen hennes.
En beat vi slet med
var angeren om
at det ikke var før senere i livet
at Carl tenkte: "Jøsses,
"vi ville dra på denne reisen,
men fikk aldri sjansen,"
og hvordan vi skulle vise det.
- Vi prøvde å skylde mer på ham.
- På Carl.
Det som holdt dem tilbake var hans feil.
Det som holdt dem tilbake var hans feil.
Vi syntes at skyldfølelsen var viktig.
Det var ikke så viktig til slutt.
Det var ikke så viktig til slutt.
Vi gikk hele tiden tilbake til
- at livet kom i veien.
- Ja.
- Livet hans kom i veien.
- Det skjer med alle.
Det er Carls svakhet
at han ser på det
som noe han ikke gjorde,
men hun tenkte:
"Du har gjort det.
Du har levd et utrolig liv."
Vi håper det er tydelig
at når hun gir ham eventyrboken
på sykehuset,
så betyr det: "Dra hjem og se på denne
og det utrolige livet
"og gå videre til neste kapittel."
Han ser ikke i den
før han er i Sør-Amerika.
Da vi designet filmen
og ville beholde Ellie i live, tenkte vi:
"La oss velge noen elementer
i utseendet som representerer Ellie."
Hun representeres av lyse farger,
primært magenta.
Det er magentaaksenter
mange steder i filmen.
Når hun dør og Carl går inn i huset,
ser man de siste restene av magenta
falme bort
og bildet blir nesten svart-hvitt
mot slutten.
Mot slutten.
Når hun er borte, etterlates Carl med
nøytrale, kjølige, skyggelagte farger.
Uten Ellie, forsvinner fargene
og fargemetningen fra livet hans.
Når hun dør, og det skjer en overgang
til begravelsesbyrået
eller til kirken...
Det er faktisk samme kirke
som de giftet seg i.
Så er det en overgang direkte til huset.
Alt er i en slags tåke,
der vi prøvde å fange følelsen,
mer enn virkeligheten,
der vi prøvde å fange følelsen,
mer enn virkeligheten,
følelsen av slike øyeblikk.
Fraværet, tapet, en slags tomhet.
Det faktum at han har ballongen
når han går.
Det er veldig rørende.
Vi snakket om talismaner
vi skulle ha i filmen,
og en av dem er den blå ballongen
som vi begynner med
og som er med hele veien.
Dette var en ømtålig scene å lage.
Vi drar fra
en veldig følelsesmessig del av filmen
der han har mistet kona,
hans store kjærlighet.
Og nå kommer vi til et sted
der vi vil la folk le,
fordi dette skal være en komedie.
Å gå tilbake til det var vanskelig.
Og scenen med ham i sengen
fanget det,
når han våkner opp
kan vi tydelig se
at hennes side av sengen er tom.
På grunn av morskheten hans
og stokken som dukker opp
og knekkingen i ryggen,
gjør at man tenker:
"Nå har jeg lov til å le."
Derfor puttet vi klien tilbake,
fordi vi tenkte:
"Hvis folk kan le litt av det
"så er det bra."
Kli i seg selv er morsomt,
men jeg sier ikke hvorfor.
Det som er kult er at det er en del ting
som kunstavdelingen puttet
i noen av bildene
som var fra huset
til besteforeldrene våre.
Ja.
I kli-bildet,
hvis man ser i hjørnet til venstre,
er det en tavle: "Livets klokke,"
og den var i huset
til besteforeldrene mine.
Jeg kan den fortsatt, for vi satt der
og hele familien leste diktet,
"Livets klokke."
Og hele familien leste diktet,
"Livets klokke."
Vi puttet den der.
Det er noen flere slike også,
som husnummer 18, som også var
på huset til besteforeldrene mine,
og det er en fisker skåret ut av tre
som også er der.
- Stemmer.
- Den ble
mer som en vikingfisker eller noe,
for å hedre
- vår norske og danske historie.
- Opphav.
Stemmer.
Her avslører vi nabolaget til Carl
og forandringene som har skjedd
siden han og Ellie flyttet dit.
Vi forandret på det noen ganger
under utviklingen også.
Vi begynte med tanken
om at huset til Carl
er midt i et kjøpesenter,
med Dillard's på den ene siden
og en Putt-Putt på den andre siden.
- Stemmer. Han hadde Disco Bowl.
- Ja.
Det var Disco Bowl ved siden av,
og en stor bowlingkjegle
med helium
som han brukte til å løfte huset,
- Disco Bowl-kjeglen.
- Vi har tegninger av det.
Om natten la han seg
og man hørte bare dunking
fra diskoen ved siden av
og sengen hans beveget seg
rundt i rommet.
Det var morsomt.
"For morsomt, ut med det."
Det som skjedde var
at det føltes velkjent,
- som om vi hadde sett det før.
- Ja.
Det føltes også som om faren var over.
"Hvis de allerede har bygd senteret
"og huset fortsatt står,
hva er da problemet?"
Vi fant på dette konseptet.
Det har skjedd flere steder i verden
at det bygges store konstruksjoner
og ett lite hus gjenstår,
med en gamling som ikke vil selge
- for millioner engang.
- Ja.
Det har også en dobbel funksjon
og viser at det har gått en stund.
Det er en måte å si:
"Nå er vi i nåtiden,"
og at han er en fyr
som ikke vil gi slipp på fortiden.
Man lærer litt om karakteren
fordi han ikke ville selge.
Nabolaget til Carl
er basert på et kjøpesenter
ikke så langt herfra i Emeryville.
Er basert på et kjøpesenter
ikke så langt herfra i Emeryville.
Dette er til stede overalt, ideen om...
Jeg tror det stammer fra italiensk stil.
Det skal se ut som
forskjellige bygninger
ved siden av hverandre
men det er egentlig et stort lager
malt i forskjellige farger.
Det skal se koselig og innbydende ut,
men er moderne og kaldt.
Vi fant på moderne navn som
Laser Tan og Sushi Pronto,
og alt dette står
på andre siden av veien fra Carl.
Veldig annerledes
fra da han vokste opp.
- Ja.
- Her er Russell.
Russell het egentlig Lewis...
- Ja.
...da vi først skrev det,
men en av filmene som Disney
lagde hadde en Lewis-karakter,
så vi tenkte: "Vi holder dem adskilt."
Vi tenkte oss om og valgte Russell.
- Vi byttet det til Donald Duck.
- Ja.
Russell fungerte bedre uansett
fordi det er litt beskrivende.
Hva heter ordet? Onomatopoetisk?
Det er vel mer sisyfosarbeid,
men fortsett.
Ikke vær servil mot meg, mister.
Jeg aner ikke hva du snakker om.
- Kom igjen.
- Det høres ut som
måten Russell er som karakter.
Han står ikke stille.
Han er basert på flere forskjellige ting.
Den ene er fortelleren, skuespilleren
og animatøren, Pete Sohn,
som er den første... Han lagde
den første sekvensen i filmen,
- som vi skal snakke om.
- Lagde dreiebok til den, ja.
Han gjorde også en del design
og den midlertidige dialogen.
Han er morsom og anga tonen
for det vi senere gjorde med Jordan,
som gjorde det til sitt eget
og til noe troverdig.
Vi liker Jordans
avsluttende strøk til karakteren.
- Ja.
- Han var morsom å jobbe med.
Han drev med judo og var et barn.
Vi så på ham
og fikk ham til å gjøre noe.
Vi snakket med hverandre,
og imens
klatret han på isolasjonsmaterialet
- og det falt nesten.
- "Å, nei!"
Men det var morsomt å jobbe med ham.
Det var gøy å jobbe med Asner, også.
Ed Asner var utrolig.
Han likte å være der.
Han ville virkelig jobbe med dette.
Han trodde på det og er veldig morsom,
- fortalte oss historier.
- Ja.
Det er en av gavene i denne jobben,
å få jobbe med utrolige skuespillere
som vi så på TV da vi vokste opp.
Du er fra Minnesota, jeg er fra Ohio
og vi sitter og sier:
"Jeg liker buen, kjære."
"Ed Asner!"
"Hei, mr. Asner."
Han ertet oss og sa:
"Hva vil dere, sa du?"
Han var veldig gretten,
men så blunket han til slutt.
- "Dere to har tæl."
- Ja.
- "Jeg hater tæl."
- Ja.
Her slår Carl fyren på hodet
og dette var interessant å se
med publikum.
Folk tror i begynnelsen at vi tuller.
De ler av slaget,
men når de ser blodet,
noe jeg ikke nødvendigvis ville ha med,
så fungerer det.
Det forteller folk: "Dette er alvorlig.
"Carl har krysset en grense."
Lyssettingen og kontrasten
forandrer seg.
Lyssettingen og kontrasten
forandrer seg.
Hvis man ser "Russells introduksjon,"
så er den myk og varm,
men nå øker vi mengden skygger
og lys.
Sollyset er mer gjennomtrengende
og intenst,
og gjenspeiler Carls følelser.
Han bygger opp et raseri
når han ser den kjære gjenstanden
bli truffet av gravemaskinen,
og vi prøvde
å gjenspeile det visuelt også.
Vi undersøkte ganske mye
for å finne ut
hvordan en utvendig kraft
kan sparke ut noen som er...
Han eier huset. Carl eier huset.
Vi lekte mye med tanken om
ekspropriasjonsrett
og utfordringen her,
som med alle juridiske ting,
er å gjøre det filmatisk interessant
og dramatisk.
Vi syntes det var viktig
at det ikke bare var
verden utenfor som presset ham ut,
men at Carl er grunnen til sin egen
bortgang, på grunn av noe han gjør.
Han tråkker over streken.
Han slår fyren på hodet,
og derfor blir han sett på
som en trussel.
I virkeligheten,
hvis han hadde vært en trussel,
ville han blitt fjernet med en gang.
Men vi tøyde det litt
for å gi ham en siste natt hjemme,
for å pakke og gjøre seg klar.
For å gi ham en siste natt hjemme,
for å pakke og gjøre seg klar.
I tidligere utgaver
var det ingenting som tydet på
at Carl skulle opp i luften
med huset sitt,
i stedet for å dra med sykepleierne.
Vi tenkte:
"Hva om vi planter ledetråder
"for de som ser filmen for andre gang,
"at man kan se ham ta ballongkurven
ut av skapet?
"At man kan se ham ta ballongkurven
ut av skapet?
"Eller at han tar ned gardinene
for å lage seil?"
Men for førstegangsseerne
ville det han gjør vært mer uklart.
Det fungerte ikke,
og folk ble forvirret av det Carl gjorde.
Jeg tror vi kom frem til
at man ønsker å se øyeblikket
når han bestemmer seg,
når han beslutter å ikke bare forsvinne,
at han skal gjøre noe.
Selv om vi ikke vet
hva han kommer til å gjøre,
ser vi at han skal noe.
Han bestemmer seg for noe
som vi får se i neste sekvens.
Den første sekvensen
det ble laget dreiebøker til,
og det er påfallende...
Dette skjer visst ofte.
Den første sekvensen var lik
dreieboken nesten bilde for bilde.
Pete Sohn, som spilte
den midlertidige stemmen til Russell,
som vi sa, planla den
og kom på disse karakterene.
De var i dreiebøkene,
og hvis man ser nøye etter,
så er det George som er en av pleierne
og på navnelappen til den andre
står det Nancy.
Det definerte hvordan karakteren er.
Han gadd ikke sjekke
om det var navnelappen hans.
- Han bare tok en.
- Ja.
Vi fant på en forhistorie
for hvordan de oppfører seg.
Den ene er nøye og renslig,
og har derfor fine, hvite sko.
Den andre har støvler og hockeysveis.
Det tror jeg er Pixars første,
- hockeysveisen.
- Sikkert.
Det er en hel forhistorie
på grunn av de to karene.
Det er et rap cowboyen gjør
eller Nancy gjør på et tidspunkt?
- Ja.
- Han har vært ute for lenge
- kvelden før.
- Ja.
Jeg tror han valgte Nancy
så folk ville si noe
og han kunne slåss med dem
fordi han...
Slik blir gode dreieboktegnere til.
Alle som jobbet med filmen gjorde slikt,
la inn små detaljer
som er spesifikke og unike
og beriker verden.
Det ga igjen følelsen av
at Pete i dreiebøkene sine,
klarte å fange en utrolig...
Man kunne gjort ulike valg
for denne scenen.
Er det en heroisk triumf over folkene
som prøvde å stjele huset hans?
Eller er det en flukt, en rømning,
en rask:
"Jeg må komme meg vekk
før de tar meg"?
Men vi tenkte: "Vi lager heller en vals."
Det er en vakker, gripende,
lyrisk sorti fra verden
og en gjenforening med kona,
som er det han er ute etter
når han drar til fossen,
å prøve å få tilbake kona
eller føle en tilknytning.
Det er offisielt 10297 ballonger
på huset,
så når den svever i luften,
er det det man ser.
Men vi jukser mye,
så avhengig av bildet
kan det være flere eller færre.
Jeg tror aldri det er flere,
men helt klart færre.
Når man ser på noen av utsiktsbildene,
der huset svever i luften,
hvis man ser alle ballongene
så blir det bare prikker og visuell støy.
Så vi økte dem til tre- eller firedobbel
størrelse i forhold til andre bilder.
Man ser det ikke.
Det er stilistisk juks i filmen.
Ballonger ved siden av karakterer,
eller noe man gjenkjenner
som vinduet eller pipa,
måtte gjøres mindre fordi man innser:
"Oi, den er plutselig
dobbelt så stor som Carl."
Men når man ser dem over huset
uten sammenheng
øker vi størrelsen
så det blir visuelt enklere
å se på en stor baldakin av ballonger.
En av de tekniske sjefene beregnet
at man ville trengt omtrent
26,5 millioner ballonger
for å gjøre dette i virkeligheten.
Og da har man ikke tatt i betraktning
ballongenes egenvekt eller trådene.
Så man ville nok trengt enda flere.
Hvis noen har tenkt
å gjøre dette hjemme,
kjøp aksjer i et ballongselskap.
Vi jobbet mye med ballongdynamikken.
Måten de beveger seg
og støter på hverandre,
vet hvor de andre er
og oppfører seg sammen med...
- Vind.
- Nettopp.
Og det eksisterte.
Systemet eksisterte,
men i mindre skala,
og vi ville ha 10000 ballonger.
Så vi måtte bygge videre på det.
Utseendet til hver ballong...
Utseendet til hver ballong...
Vi har fått mange kommentarer.
Folk sier: "Man kan se
"gjennom ballongen."
Det virket ikke så viktig for meg,
men det ser visst kult ut.
Vi ville at hver ballong i seg selv
skulle se ekte ut.
Vi studerte ballonger nøye.
Vi så gjennomskinneligheten
og gjennomsiktigheten.
Det vi også fant ut
og klarte å fange i filmen
er at i begynnelsen
så er de veldig gjennomsiktige.
Men så skjer det noe,
oksidasjon eller noe,
som gjør at de blir mer grumsete
og alt det fikk vi med.
Man ser utviklingen over tid,
når Carl først letter, er ballongene
mer livlige og fargerike.
I midten av andre akt,
når huset dras nedover
og begynner å slepe,
blir ballongene mer grumsete.
Fargene blir mindre livlige.
Så gjorde vi dem finere igjen
mot slutten.
De gjenspeiler
Carls følelsesmessige tilstand.
Når han drar etter Russell,
blir ballongene mer fargerike igjen,
selv om de er færre og mer frynsete.
Russells introduksjon i huset,
som vi kalte "Avbrytelse,"
var en av
de vanskeligere scenene å finne
fordi vi ville være oppriktige til
hvordan vil et barn reagere
i et svevende hus?
Vi tenkte: "Hvis han ikke
reagerer følelsesmessig,
"gråter eller får et anfall eller noe..."
Det virket oppriktig
at et barn ville friket ut.
Han er borte fra moren sin
og fra nabolaget sitt.
Vi skrev en hel scene der han gråt,
og Carl prøvde å underholde ham
med å heise ham opp og ned
i den elektriske stolen.
- Hjelpestolen for gamlinger.
- Ja.
Da vi jobbet med Jordan,
fant vi ut at det var mer riktig for ham
å være nysgjerrig.
Vi rekonstruerte scenen
rundt utførelsen hans
og spilte på hans styrker.
Scenen der Carl senker ham
ut av vinduet kom fra...
Jeg husker vi planla en scene.
Vi tenkte:
"Hva gjør Carl
for å kvitte seg med ungen?"
Han gjør det som er lettest.
Han vil ikke kutte bort ballongene
og begynne på nytt.
Så han senker ungen ut med en tråd.
- Og, Jamie...
- Jamie Baker, ja.
Jamie Baker tegnet det,
og tenkte at hva om han tilfeldigvis...
Vi bare tullet, og sa:
"Han senker ham med tråden
og mister ham
"eller tråden ryker."
Så kom vi på ideen:
"Hva om Carl våkner
og alt var en slags drøm?"
Vi tuller litt med seerne,
men det blir masse latter. Det er gøy.
Jeg tror vi tettet plotthullet her.
Jeg tror vi tettet plotthullet her.
Tanken var:
"Hvordan ender de opp i Sør-Amerika
"hvis Carl ikke vil dra dit med ungen?"
Så kom vi på ideen om en storm,
en ekstern kraft
som tvinger dem til å fortsette.
Kombinert med GPS-systemet
og at Carl sovner
så fører det til at man tror
- de endte opp der.
- Ja.
Russell måtte også vite
hvor Carl skulle.
Han drar til Sør-Amerika og alt det der.
Han er også klar for eventyr.
- Ja.
- Han har ikke vært utenfor byen,
og er oppspilt. Han vil dra.
Gyngingen av huset føltes som...
Med en gang vi fant opp konseptet
om et svevende hus,
tenkte vi på Charlie Chaplin
og Helan og Halvan-filmer
ombord på båter,
der de spiser suppe
og alt flytter på seg.
Der de spiser suppe
og alt flytter på seg.
Vi tenkte det ville vært morsomt.
Vi hadde en scene
der Carl sa instinktivt:
"Storm. Fort, ned i kjelleren!"
De løp til døren, ned trappene,
men det var ingen kjeller.
De falt nesten gjennom.
Så: "Fort, opp igjen!"
- Som var kult.
- Det var kult.
Den ble litt lang, så vi fjernet det.
En annen ting vi skulle gjøre
var oppvåkningen. Han er i en storm,
svimer av, våkner opp i sengen,
ser seg rundt og det var bare en drøm.
- Ja.
- Bare en drøm.
Så går han til badet.
Han løfter toalettlokket,
og det er en måke der.
Han ser ned
og det er 3000 meter til jorda.
Så dukker ungen opp.
- "Du sovnet!"
- Ja.
Så kommer han ned og...
Alt som ble fjernet var morsomt.
Som et GPS-øyeblikk
der Russell kaster den.
Den var med, men så hadde vi
en stor debatt om Russells dugelighet.
Den var også koblet til faren,
at faren gav ham GPS'en
var et hint til hva som skulle komme.
Vi fjernet det og puttet det tilbake
tre, fire, fem ganger?
Kevin Nolting, klipperen vår, hatet oss.
"Ikke si at den skal tilbake? Greit."
Når man ser det med tilskuere,
så skaper det gode reaksjoner.
Vi tenkte: "Jeg er glad vi tok det med."
Ja.
Kollisjonen her var en av de...
I hver film er det scener
som er lette å lage,
man trenger kun små justeringer.
Man trenger kun små justeringer.
Og noen lages om og om igjen.
Denne var veldig vanskelig.
Vi kalte den "Sitte fast,"
og det føltes som om navnet...
Vi satt fast.
En forbannelse på oss selv.
Det endte med,
jeg håper ikke det er synlig i filmen,
at det er her man lager mange regler
for resten av filmen.
Det er ganske komplisert
at de kastes ut av huset.
De får så vidt tak i hageslangen
før den svever bort.
Begge to holder den fast.
Hvis Russell slipper, forsvinner den.
De kan ikke klatre opp.
Det er en eksposisjon
som vi måtte komme til,
forhåpentligvis på en morsom måte.
Det er der klatrespøkene kommer fra.
Vi prøver å lage regler for tilskuerne,
at dette blir
det man får se i andre akt.
Det er derfor karakterene er
bundet til huset
og dit de skal.
Jeg ville at fossen
alltid skulle være der.
Uansett hvor i landskapet man er,
så kan man alltid se opp
og beregne avstanden,
hvor langt det er igjen,
så vi ikke trenger å snakke om det.
Vi kan bare vise det.
En av de store undersøkelsene
til filmen,
var å se på skyer.
De er vanskelige å lage
fordi de ikke er faste legemer.
Som kaffekopper
eller leker eller mennesker,
ganske enkelt.
Skyene er en samling
bittesmå partikler
som beveger seg sammen i en fasong.
De er ikke uten fasong,
men de er i dampform,
og det var litt vanskelig å få til.
Spesialeffekt-gutta
gjorde en fantastisk jobb
med å skape skyer,
som ikke bare så ut som skyer,
med å skape skyer,
som ikke bare så ut som skyer,
men som beveget seg naturlig.
De var justerbare
så vi kunne få tordenskyer,
synlige skyer med harde kanter.
Vi kunne også lage
mer pjuskete fjærskyer.
Det var et kraftig system de lagde
som vises utover i filmen,
i tillegg til fine bakgrunnsmalerier.
Noen av skyene er malt.
Noen av dem er volumetriske,
som betyr at man kan se dem
snu i rommet.
De har dimensjoner.
Likevel kan man se
gjennom dem ved kantene
og de fungerte kjempebra.
Da vi fant på beliggenheten til filmen,
lekte vi med ideer som:
"La oss velge en tropisk øy,
"at de er strandet på en øy
uten andre mennesker
"og uten håp, og nå må begge
"takle å være strandet og hverandre."
Så tenkte vi:
"Det har blitt gjort mange ganger.
"Vi har sett mange filmer
der folk har vært strandet på en øy.
"Hvor ellers i verden kunne vi dra
"der de ville være utenfor sivilisasjon?"
Ralph Eggleston, en scenograf,
en produksjonsdesigner her,
hadde en video med virkelige steder.
- Jeg hadde ikke hørt om dem, du?
- Nei. Aldri hørt om dem.
Vi så på dokumentaren
og ble forbløffet
over at disse fantastiske, rare
formene faktisk eksisterer
i virkeligheten
og at vi aldri hadde hørt om dem.
Det passet ikke bare til historien
at karakteren sitter fast,
men det gjenspeilet også
hvem Carl er som karakter.
Han fjerner seg fra resten av verden,
helt isolert.
I millioner av år
har disse i virkeligheten,
det er 120 av dem,
ikke blitt berørt av menneskeføtter.
Vi kontaktet han
som laget dokumentaren,
og han ledet en ekspedisjon dit.
En del av oss dro dit.
- Vi gjorde det faktisk, gjorde vi ikke?
- Jo. Det virker som en rar drøm.
En av tingene vi prøvde
å ha med i filmen
spesielt når vi bestemte
hvordan Jordan bidro til Russell-rollen,
var de oppriktige,
ikke nødvendigvis
morsomt skrevne replikkene,
men måten han sier dem
gjør dem morsomme.
- "Goggles"
- Nettopp.
Eller: "Jeg trenger en milliard
overgangsbilletter hvis jeg vil hjem."
Du skrev den replikken
og vi jobbet med ham, og sa:
"Du får alle TVene
og klokkene og tingene dine."
Nei, TV er i entall.
"Du får TV og klokkeen
og tingene dine."
Vi skrev det så det skulle høres
mer ut som et ekte barn
og så jobbet med det.
Det høres forhåpentligvis naturlig ut,
men vi jobbet mye med det.
Vi prøvde å gjøre det
så mye som mulig.
Denne replikken:
"Vi skal leke stille-leken,"
og Russell sier:
"Kult, moren min elsker den leken!"
Ting som gir et lite innblikk i livet hans,
hva som skjer utenfor skjermen
når han ikke er sammen med Carl.
Denne sekvensen ble satt inn senere
i prosessen,
og var et forsøk på å
sette i gang handlingen.
Vi har hatt mye eksposisjon
og treg rytme.
Og tenkte: "La oss gjøre noe uventet,"
og plutselig introdusere noe
tilskuerne ikke aner hva...
De tenker:
"Hva? Ser jeg på riktig film?
"Hva skjer? Hvem er disse folka?"
Forhåpentligvis
setter folk seg frem i setene
og tenker: "Oi, nå skjer det noe nytt."
Man lurer på koblingen.
Hvordan kobles dette
til folkene vi har sett?
Scenene som er filmet i jungelen...
Filmet og filmet. De tar sted i jungelen.
Plantene var flotte
å bruke som visuelle påskudd for lys.
At noen karakterer er i lyset
og andre i skyggen,
er for det meste jukset til,
basert på hva vi trengte
for å gjøre ting tydelig, visuelt.
Men det fungerer
på grunn av
den visuelle kompleksiteten.
Dette bringer oss til fuglen.
Fuglen ender opp med å bli
ganske sentral, nesten som...
- Hva kalte Hitchcock det?
- MacGuffin.
MacGuffin, ja, nettopp.
Fuglen blir en slags MacGuffin
fordi både Carl og Russell vil ha den
og Muntz vil ha den,
og som setter dem mot hverandre.
Hundene representerer Muntz i feltet.
De har lett etter denne tingen lenge
og Russell og Carl snubler over den.
I en tidligere versjon var Russell
nesten som Damocles and the Lion.
Er det sånn man sier det?
- Damocles?
- Jeg tror det.
"Darnacles" for barn, bare fortsett.
- Han finner...
- Androcles.
- Androcles, er det Androcles?
- Ja, Androcles.
I de opprinnelige planene
fant Russell fuglen i et stort nett,
og slipper den løs.
Som takk, følger fuglen alltid etter ham
og vil redde livet hans og slikt.
Det fungerte bra,
men kompliserte tanken om
at Muntz ikke har funnet den på 50 år.
Hvorfor klarte han plutselig
å fange fuglen?
Vi gikk i motsatt retning
og lot den løpe forbi fellene,
for å se hvor kjapp
og unnvikende den var,
og at den ikke kan fanges
med annet enn sjokolade.
Her kommer snikingen inn i bildet.
- Ja.
- Han vil se den.
Dette er Pete Docter på sitt beste.
Barna i salen ropte:
"Den er der! Fuglen er der!"
"Nå er den der!"
Jeg liker forledelsen her.
Når fuglen reiser seg bak ham,
tror man:
"Å, nei, Russell blir spist eller noe."
Og så er det et motsatt bilde
der fuglen kommer inn.
Man tenker:
"Den river ut Carls innvoller."
Men så er den vennlig.
Vi beskjærer bildet som i
Police Squad! der høye folk kuttes.
Fuglen var noe av det første i filmen.
Helt i starten
var det bare Carl og fuglen.
- Ja, før Russell.
- Russell eller noen av hundene.
Men det var vanskelig å få til
utseendemessig,
ikke fordi det i seg selv er så vanskelig,
selv om de gjorde en god jobb med det,
men dens rolle i filmen forandret seg.
Er den en vill kobling
mellom fugler og dinosaurer
som i den ene versjonen?
Er det en magisk
og mytisk skapning med gullfjær?
Vi hadde mange forskjellige utseender
basert på
kravene i filmen som forandret seg.
Den må være monsteret
i Paradisfossen.
Man må tro at denne kjempefuglen
kan tolkes, som skjelett tidligere,
som et monster.
Det handler om hvorfor
Muntz leter etter den.
Vi snakket om, som du sa,
at den skulle være verdifull,
som en føniks eller noe.
Men til slutt handlet det mer om
at den ikke er så verdifull,
men at han er blitt krenket
av beskyldninger...
Muntz blir beskyldt
for å ha skapt kjempefuglen.
Fuglen var en av de første tingene
som utviklet seg med historien.
Det var litt...
Jeg var i en dyrehage med barna
og så en rar trane,
og det var morsomt fordi den
lignet på en marionett.
Ansiktet forandret seg ikke.
Øyet blunker, men det er alt.
Bare små rykk
og bevegelser med hodet, og den var...
Den var morsom å se på.
Man visste ikke hva den tenkte på.
Den virket dum og intelligent samtidig.
Og tankegangen:
"Jeg vil animere den,"
som utviklet fuglekarakteren.
En sammensmelting
av dukketeater og animasjon.
- Ja.
- To av dine store interesser.
Og når Carl sier:
"Kom igjen, forsvinn!"
Og fuglen hermer etter.
Det var ting som vi...
Jeg tenkte:
"Det blir morsomt å animere."
Man må ha tro på det
når man lager dreiebøker
og dialog og slikt,
men at Russell klatrer på Carl
for å nå slangen,
det kan ikke planlegges.
Og man må tro på
at når man animerer det
så blir det bra.
Steinfasongene i bakgrunnen
er basert på virkeligheten.
Da vi var i Sør-Amerika,
så vi noen rare, forblåste steiner
som så ut som en frosk og en mann.
Når vi dro tilbake,
fortalte vi John Lasseter om det.
Han sa: "Det må dere bruke!"
Så vi gjorde om scenen
for å ta det med i filmen,
og det ble en minneverdig
introduksjon for Hunn.
Hundeintroduksjonen,
her kommer Hunn.
Hunn ble funnet opp i en annen film
- som Bob og jeg utviklet.
- Stemmer.
Men den ble ikke noe av.
Men et av konseptene i den
var et halsbånd
eller en mekanisme
som kunne tolke tankene til en karakter.
Dette var i 2004 eller noe,
og det fantes ingenting som lignet.
Det som var spennende for oss
var at man hørte tankene hans,
men at han oppførte seg som en hund.
Leppene er ikke synkronisert
med dialogen.
Tanken om å høre hva en hund tenker,
som: "Ekorn!"
Hunden min gjør det hele tiden,
han er helt avslappet, og plutselig
peser han og stopper opp og ser...
- Ja.
...og så slapper han av igjen.
Åpningsreplikken til Hunn:
"Jeg har nettopp møtt dere
og elsker dere," kom fra...
Da jeg var en leirrådgiver
i Ohio sent på 50-tallet...
Nei, når var det?
Det må ha vært på 80-tallet,
kom det en gutt til meg
i begynnelsen av uken og sa:
"Du er rådgiveren min. Jeg elsker deg."
Det har jeg ikke glemt.
En liten unge, den rene kjærligheten,
og det føltes som: "Det hadde blitt
en god replikk for Hunn."
Den andre replikken fant du på,
du skrev på sekvensen
og kom en morgen
og sa: "Jeg har en idé.
"De går gjennom tåken,
"og hører i det fjerne: 'Jeg lukter dere!"'
Jeg tenkte: "Så utrolig sært.
"Det kommer aldri til å fungere. Hva?"
Heldigvis tok vi det med,
og Bob hadde helt rett.
Det er en rar greie som bare...
Det morsomme er at folk ler nesten mer
når de allerede har sett det.
Det tror jeg og. Folk vet ikke
hva de skal tenke første gang.
De får din reaksjon: "Hva i..."
Hunn er en fin karakter.
Som Bob sa, er han basert på
observasjoner av ekte hunder.
Vi gjør det hele tiden,
begge to,
alle som har kjæledyr, tror jeg.
Man sitter og ser på dem,
og finner på hva de sier.
"Skal du spise den?" og lignende.
Det var fra den inspirasjonen
alle hundene kom fra.
Jeg skulle si noe mer
om de snakkende hundene.
Bob, vi har begge snakket om
hvor morsomt det var som barn
da vi økte hastigheten på LP-plater.
Nå tenker alle barn:
"Hva snakker de om?"
Men, platene,
man økte hastigheten
så det hørtes ut som...
Det er sånn de lagde
Alvin and the Chipmunks.
Det var mange timer
med underholdning.
Vi gjør det samme nå.
- Ler med lys stemme.
- Ja, kjempemorsomt.
Dialogen til hundene
startet som dårlige japanske anime-
- oversettelser som vi puttet inn.
- Godzilla eller noe.
Godzilla, det er blitt gjort ofte.
Så vi tenkte: "Det er blitt gjort ofte."
- Så vi skulle ta det bort.
- Men det var basert på ideen om
at de har halsbånd
som oversetter tankene deres.
Jeg liker svulstig dialog
som: "Nå går jeg dit.
Du skal få se at jeg gjør det."
Du vet, sånne ting.
Men så tenkte vi
å justere et av halsbåndene
skikkelig høyt
så det hørtes ut som om
Alfa var på helium eller noe.
Det ble også tatt ut og puttet inn igjen,
flere ganger.
Vi spilte det og sa: "Utrolig bra,
"men altfor rart. Vi må fjerne det."
Det var for mye rart i filmen allerede.
Så vi måtte ta det bort.
Kori Rae, som produserte filmen, kom
og sa: "Hvor er hundene
med de lyse stemmene?
"Hvor er de lyse stemmene?
"Putt dem tilbake, det er
kjempemorsomt." Så vi gjorde det.
Vi må bare ha troen på
at selv om det er en rar idé,
brukte vi den som, jeg vet ikke,
The Munchkins var en
interessant eller sær idé
i Trollmannen fra Oz.
Man starter på et normalt sted,
og går til et fantasisted.
Når huset løftes av ballongene,
tenker vi at det er lov
å gjøre morsomme,
rare ting på tepuien.
Det er derfor vi gjorde alt
så følelsesmessig og dystert
og vanskelig i livene deres til tider.
Vi ville vise oppgangene
og nedturene i det virkelige liv.
Det er basert på det grunnlaget
at man kan dra til et slikt snodig sted.
Uten det
hadde ikke filmen hatt mye tyngde.
Derfor var vi så seriøse
som vi var til tider
i montasjen.
Vi håpte at
det ville bidra til resten av filmen.
Hvorfor vil han gjøre dette?
Han måtte ikke dra på denne reisen.
Dette er et annet eksempel
på hvor mye animasjon
bidrar til fremgangsmåten.
Disse spøkene er oppfinnsomme
og morsomme,
og det er vanskelig å planlegge det.
La oss hoppe framover i tid
til der Russell lager et telt.
Noen ganger er det bra
med begrensninger.
I dreiebøkene hadde vi en scene
der han lager et telt
og sier: "Det er til deg."
Og sier: "Det er til deg."
Og man ser på det
og i løpet av ett bilde så kollapser det.
Det var bare morsomt
da det var kjemperaskt.
Da vi gjorde det i "virkeligheten"
på en datamaskin, så det falskt ut.
Det så rart ut.
Vi så på andre måter
å skape den samme humoren
som vi fikk med kollapsen,
men slik at det fungerte med
begrensningene våre.
Noen ganger tvinger de hjernen din
til å gjøre ting
du ellers ikke ville ha gjort.
Dette begynte i en hule.
De var i en hule og så ut,
og for å minne folk på
at Ellie er med på turen,
fjernet vi hulen
og la til et bilde av huset
som på en måte beskytter Carl
der regnet faller i en firkant rundt ham.
Enda en av tingene
som skulle holde Ellie i live underveis.
Vi ville ha henne der,
nesten som en egen karakter,
en fjerde karakter, eller femte,
tilstedeværelsen hennes på reisen.
Vi gjorde det med skiltet,
huset, musikken.
- At han snakker til huset.
- Ja.
Giacchino skrev dette.
Det var noe av det første
vi gjorde med ham.
Jeg ville at vi skulle få til
de følelsesmessige delene,
så han skrev Ellies ledemotiv,
som brukes nå
når vi introduserer karakteren.
Det brukes gjennomgående
og eksklusivt, uten noe annet,
når vi ser livet deres
i "Married Life"-sekvensen.
Så plasseres det strategisk
utover i filmen her
og gjennom handlingen på slutten.
Det samme motivet spilles
på forskjellige måter
for å minne oss følelsesmessig
på denne karakteren.
Vi var bevisst tvetydige
rundt Russells hjemmesituasjon.
Vi vet ikke om foreldrene er separerte
eller om faren reiser mye med jobben,
men det har ikke noe å si.
Det som er mer virkelig,
er at Carl ikke trenger seg på og sier:
"Er faren din borte? Hva skjer?"
Han vil ikke vite det.
Vi vet nok,
at faren til Russell ikke er til stede,
og at Carl kan fylle den rollen.
I begynnelsen
snakket vi med Tom Myers,
som er lyddesigner på filmen,
og poengterte at vi ville ha det enkelt.
Datamaskiner pleier,
på grunn av kompleksiteten,
å spørre etter
et stort visuelt og lydmessig detaljnivå.
Det er enkelt å...
Man kan se hvor som helst i bildet
og se ting
som er spesifikke og detaljerte.
Man ønsker
å legge inn lyder for alle tingene
og gjøre det følbart og ekte.
Men når man ser på
de store animerte filmene
på 40- og 50-tallet,
er det påfallende hvor få lyder det er.
Hvis man ser på Alice in Wonderland,
er det utrolig lite der.
Jeg synes det å bruke lyd
til å styre øyet, er ganske kult.
Man kan ha en åker full av katter
og hunder og mus og annet,
Man kan ha en åker full av katter
og hunder og mus og annet,
og hvis det er én lyd
som passer en av karakterene,
så går øyet dit.
Det er en måte å styre øyet på.
Når vi snakket med Tom, sa vi bare:
"Vi vil ha det så enkelt som mulig,"
og han kom på ideen
om å lage mindre enn vi har gjort før.
Når vi trenger noe, finner vi det frem
og legger det til.
Likevel, når vi begynte
å sette sammen lydsporene,
føltes det som
å skrive et langt brev først,
å kvitte seg med alt
som er unødvendig
og ende opp med et kort brev.
Det var det samme med lyden,
der vi skar bort og forenklet
og reduserte og fjernet,
og endte opp med noe jeg synes
er en fin blanding av musikk og lyd.
I lyddesign og musikk,
snakket vi med både
Giacchino og Tom Myers,
om å prøve å fremkalle klassiske filmer
fra 50- og 40-tallet.
Filmen skulle ikke høres slik ut,
men den skulle være inspirert av dem.
- Den blir bedre forankret.
- Ja.
Fordi det er en karikert film,
forankrer musikken filmen
i virkeligheten.
Jeg liker hvordan Michael Giacchino
ikke engang blunker til tilskuerne.
I scenen der hundene
legger planer for å finne Hunn
og de har lyse, pipete stemmer,
sier musikken: "Dette er alvorlig.
- "De er som politi eller detektiver."
- Ja.
Musikken er alvorlig, som for meg
- gjør det morsommere.
- Ja.
Musikken er som Margaret Dumont
- for Marx-brødrene.
- Nettopp.
Dette er også en av tingene
jeg syntes fungerte bra for Hunn,
at han prøver å parere Alfa.
Men det vi prøvde
å skape en balanse til var...
Hundene kan snakke, de har halsbånd
som gir dem lys stemme,
men så ville vi vise
at de også kan være slemme,
så de føltes som en ekte trussel.
Vi prøvde
å få med nok av det med Alfa.
Utseendet hans hjalp, han er så sterk.
Vi gikk ganske langt
da vi overkompenserte for
demaskuliniseringen av Alfa
og gjorde Beta ikke bare fysisk sterk,
men også stemmen.
Delroy gjør stemmen,
man hører på ham når han snakker.
Denne overgangen kom fra...
Den fungerte ikke så bra.
Den føltes litt langtekkelig
og anstrengt.
Michael Giacchino
hadde sett en tidlig versjon
og sa: "Jeg vil lage
"dramatisk musikk som bygger seg opp
og ender
"nesten som i King Kong,
der det er mye trommer og slikt."
"Nesten som i King Kong,
der det er mye trommer og slikt."
Den tanken
fikk oss til å se på overgangen igjen
fra den forrige sekvensen
til Muntz' tilfluktssted.
Tilfluktsstedet til Muntz i seg selv...
Hver gang vi lager en slik film,
har vi en sekvens
som gir oss flest problemer.
I Monsterbedriften,
var det "Yetis hule."
Den hulen ble aldri bra. I denne filmen
var den tilfluktsstedet til Muntz.
Vi har snakket om dette før,
men vi lagde mange utkast av denne.
Vi må slutte å lage ting i huler, tror jeg.
Det er også vanskelig å balansere
hvor mye Muntz vet
om Carl, reisen hans,
og at Muntz er en behagelig karakter
i begynnelsen av sekvensen,
men at han samtidig er tøff
og en som man ville vært
engstelig over
utover i sekvensen.
Det er mye å holde styr på her.
Det første utkastet i dreiebøkene
var en stor luftskiphangar.
- Husker du?
- Ja, som han hadde bygd.
Jeg husker ikke hvor ideen kom fra,
men vi refererte til mrs. Havisham.
Det er en slags falmende,
forfallende hyllest til fortiden.
Han levde fortsatt på 30-tallet
i hodet sitt.
Vi tenkte helt klart litt på
Howard Hughes også.
- Ja.
- Hans besettelse av flygning
og alt han utrettet. Han nektet å gi seg.
Det er litt Howard Hughes her også.
Det var en flott scene
der hundene førte dem inn,
og det var uforklarlig nok
en liten del av en stue
i en gigantisk hangar.
Det var bare tomt,
man kunne høre ekkoet av musikk
og dråper
som falt fra knuste vinduer i taket.
Og det var bare rart,
surrealistisk og merkelig.
Og så kom Muntz ut
og var 30 år gammel.
Det så ut som
om han hadde spilt tennis
- på 30-tallet.
- Hundene fulgte ham og alt.
Det var en ungdomskilde-versjon
der fugleegget var...
Når man spiser det,
blir man ung for alltid.
Det var fint,
men var til slutt for vanskelig
til å fungere med historien.
Det var enda en av de tingene.
Det var enda en av de tingene.
Ofte har man en tilnærmelse
til interessante ting,
visuelt eller intellektuelt.
Det var utrolig interessant
og det var mye bra materiale der,
men når vi tenkte gjennom det,
skjønte vi: "Dette fungerer ikke med
Carls karakter."
- Ja.
- Temaet hans
handler ikke om å bli gammel
eller å holde fast på fortiden,
som vi trodde i begynnelsen.
Det handler ikke så mye
om å prøve å holde seg ung.
Det handler mer om
å fullføre noe han har begynt...
- Ja.
...å nærme seg Ellie.
Det målet er et villedende mål
som går igjen i hele filmen,
og det er slik han knytter seg til Muntz,
som har et villedende mål
om å vise seg frem
etter at karrieren blir tatt fra ham.
Som en bisetning,
vi hadde en replikk:
"Vil du komme opp i luftskipet?"
Og Carl sier: "Ja!"
Hver gang vi var på klipperommet
med Kathy Ringgold, en av klipperne,
sa vi alltid: "Hva? Ja! Hva?"
Dette er Muntz' troférom.
Det er et slags eksempel
på alt som er utrolig.
Han er symbolet på eventyr i filmen,
så han har utrolig sjeldne ting
rundt seg.
Arsinoitherium, som ble utryddet
for 15 millioner år siden,
men vi tenkte det kunne være en igjen
som han hadde.
Det er beinet som hunden tygger på.
Vi overdrev den somaliske
kjempeleopardskilpadden.
Den er egentlig bare en meter bred,
men vår var nærmere ti.
Jeg ler alltid
av at han hadde sju tonn bein
i et fartøy lettere enn luft.
Dere burde se noen av
de tidlige utkastene.
Vi hadde et av hodene fra Påskeøya,
- en massiv sak.
- Ja, stemmer.
Jeg tror ikke luftskipet
- ville klart å lette med alt.
- Jeg vet.
En av grunnene til at
denne sekvensen var så vanskelig var:
Hva er Muntz' motivasjon?
Hvorfor har han vært her i 50 år
og lett etter fuglen?
Hvorfor er fuglen så viktig?
Vi prøvde mange forskjellige ting,
å gjøre fuglen sjelden
eller en kobling til dinosaurene,
alt mulig.
Til slutt endte vi opp på:
"Det handler vel mer om Muntz.
"Hva om det handler mindre om fuglen
og mer om hans selvfølelse
- "og viktighet?"
- Ja.
Stoltheten over den han var.
Det er tåpelig at han gjorde dette,
fordi han ville fortsatt
ha vært den berømte Charles Muntz
hadde han blitt.
Verden elsket ham den gang.
- Ja.
- Dette er en av de vanskelige tingene
som vi møter, vanskelige valg mellom
ting som fungerer og er morsomme,
men trekker ned historien på et vis,
og man må fjerne dem,
noe som er vanskelig.
Vi hadde en sekvens
med en fødselsdagskake...
- Å, nei.
...der hundene kom inn med kake
med 100 lys? Det var virkelig...
- Og alle sang, det var flott.
- Ja.
- Idet Carl...
- Veldig morsomt.
Carl og Russell dro, og alle ble stille,
og det var et anspent øyeblikk
da de dro.
Noen av dreiebok-kunstnerne...
Jamie Baker hadde tegnet sekvensen
med hundene som skjærer
og serverer kaken.
Det var utrolig morsomt.
Det er vanskelig når
man finner slike underholdende deler
og ikke kan gi slipp på dem.
De er så bra.
Til syvende og sist,
måtte vi få det til å fungere.
Kanskje du skulle til å si det, Pete,
men det som er kult med luftskipet
er at det viser Muntz' historie
fra begynnelsen,
fyren på 30-tallet som samlet på ting,
og jo dypere man går,
jo mer hermer det
etter galskapen hans,
helt til enden der
han har kart med streker
og man ser
at han har blitt litt uberegnelig.
Det meste av sølvtøyet og kuvertene
stjal vi fra Rattatouille.
Jeg tror det Muntz og Carl spiser
er brunede kamskjell
som ble servert i Rattatouille.
Det er faktisk en hodeskalle
på veggen bak Muntz,
og jeg tror den brukes igjen senere
under slåsskampen.
Det er Gazerbeams skalle
fra The Incredibles.
- Digitale tjæregroper som de kalles.
- Ja.
Vi tror det en gang vil komme
et gigantisk digitalt studioområde.
Man kan bygge noe en gang
som er bra.
Så kan man gå tilbake
og hente det senere.
I virkeligheten,
selv om det meste er brukt før,
så må det fargelegges
og lyssettes på nytt,
fordi vi forandrer på systemet
hele tiden,
gjengivelsen og lysene og slikt.
Noen ganger
passer de ikke til karikaturen.
- Stilen, ja.
- Og stilen, ja.
Jeg vil snakke litt om lyssetting.
Når de skulle spise middag,
ville jeg ha levende lys
som føltes som en
romantisk middag på en fin restaurant.
Lyset strekker seg langt,
og har en varme
og omkringliggende glød.
Når Muntz går mot fuglen,
gjorde vi fokuset mindre
så lys og skygger blir mer dramatisk.
Lyssettingen er den samme,
men vi øker kontrasten som en effekt,
og det fungerte bra.
Noe annet jeg liker med lyssettingen
er når han går fremover her
etter hjelmene.
Han sier: "Gutten har rett.
Du spiste ikke dessert."
Han går ut av det varme lyset
inn i et blått lys,
og det gir meg virkelig grøsninger.
Jeg håper ikke det er for tydelig,
men det er her Muntz forandrer seg.
Han er ikke lenger kun en snill vert,
han vil ha fuglen
og stopper ikke før han har den.
Dette er kult...
Vi har hatt mange scener
uten særlig mye action,
og har hatt hele denne sekvensen
med kun prating.
Og har hatt hele denne sekvensen
med kun prating.
Nå kommer det en actionsekvens
som forhåpentligvis
øker energinivået i filmen,
i det Carl og Russell
prøver å rømme fra Muntz.
På et tidspunkt løp de bare ut av hulen
og startet der. Men manusfolkene
kom opp med ideen om en sidetunnell,
som er bra på grunn av lyset
som velter inn her.
Det gir oss en grunn til
å straffe huset til Carl litt,
fordi det ikke dro til fossen.
Man kan se at han er på vei
mot venstre på skjermen,
og det betyr alltid
at han er på vei bort fra målet.
Fordi han gjør det, viser han at han
vil hjelpe Russell og fuglen
og huset blir litt skadet.
Vi brukte også endelig ideen om
nøytral oppdrift,
at når Carl og Russell
henger fast i huset
har de akkurat nok tyngdekraft
til å holde dem nede.
Så når de hopper ned steinen,
kan de springe som astronauter.
Vi hadde en hel sekvens
i begynnelsen av filmen
når de først knyter seg fast.
Ja, det er når de ser Paradisfossen
for første gang.
De hopper rundt, i en tidlig versjon,
og løper over en høyde og ser den.
Jeg tror du snakker om den neste,
ikke sant?
Hva var den neste versjonen?
Vi gjorde mye tidlig eksperimentering
med animasjon
der det virket morsomt,
og vi benyttet oss av
særegenheten i å være bundet
til ballonger som trakk dem opp i luften.
I begynnelsen av filmen
føltes det som om vi stod stille.
"Vi har definert målene, kom igjen."
I stedet satt vi der og tullet.
Vi tok det bort da,
men fant flere muligheter
til å bruke det i denne sekvensen.
Hulen er basert på en ekte...
I virkeligheten har tepuiene
i Sør-Amerika underjordiske elver
som etterlater seg
store, uthulede tunneler.
Og på grunn av erosjon,
er det som var på bakkenivå
nå 800 meter høyere oppe.
Det var lange tunneler inne i fjellene,
og det var det vi baserte dette på.
- Mye av det er ikke så langt unna.
- Nei.
- Det ligner på det vi så...
- Jeg vet.
...på en karikert måte.
Vi brukte lang tid på plaskene,
hundene og effektene i elven.
Elver er alltid veldig vanskelige,
Elver er alltid veldig vanskelige,
og hunder som faller i elven
og svømmer og sånn
var en utfordring.
Alt organisk er vanskelig.
Carl ser på huset, er alt bra?
Det er det han bryr seg mest om.
Vi bestemte at fuglen...
Vi tenkte det var greit
om fuglen var litt skadet,
så Carl måtte hjelpe den,
bare en siste ting.
Han visste at fuglen ikke ville klare det
uten ham.
Igjen er det Russell
som leder Carl bort fra målet.
Det er som en stor Y.
Han kan enten dra til fossen
eller dra med sin nye familie,
sin nye hund og sitt nye barnebarn
og sin nye uendelig lange fugl.
Vi tenkte at eneste måte for ham
å velge det
var hvis han klarte å skade
en av dem på et vis,
så skyldfølelsen er,
som for alle i her livet,
en motiverende faktor.
Fordi han beskytter huset sitt,
blir fuglen skadet.
Fordi han beskytter huset sitt,
blir fuglen skadet.
Her klipper vi tilbake til Muntz.
Vi måtte alltid finne en balanse, og sa:
"Hvor ofte er vi innom Muntz
etter at han er blitt introdusert?"
Han kommer inn sent i filmen
og vi ville ikke at han skulle bli
den viktigste karakteren
i historien,
men man vil vite hva han driver med,
så vi prøvde å være raske.
Så gikk vi tilbake til Hunn.
Hunn bare snuser,
slik som hunder snuser i virkeligheten,
og som får meg til å le.
"Jeg kan en vits!"
Den vitsen ble skrevet
til en annen sekvens.
Bob, du skrev den
til en annen del av filmen.
Vi fant ut at fuglen har unger
ved steinene.
Og Carl stod der og Hunn plaget ham,
stod ved siden av ham
og prøvde å villede ham.
På det tidspunktet var Hunn
mer interessert
i å føre fuglen tilbake til eieren
enn det vi endte opp med.
Men det var med.
Så la vi det til denne sekvensen
som en slags åpningsreplikk.
Så var det borte en stund,
men så kom det tilbake i siste liten.
Det var ikke i en versjon...
Vi hadde en visning for publikum
og viste dem hele filmen.
Cirka halvparten var animert,
resten var i dreiebokform.
Det var mye pusling på det tidspunktet
fordi vi kom fra mye handling
og plutselig var det en stille gåtur.
Vi puttet vitsen tilbake
for underholdningsverdiens skyld.
Det gir også Carl muligheten til å
fjerne seg enda litt mer fra Hunn.
Han himler med øynene. Det viser at
han ikke er helt komfortabel
med målet til Russell.
Han er ikke helt overbevist
over sin nye familie. Men det kommer.
Det var interessant.
Vi animerte det opprinnelig
slik at han allerede hørte på Russell.
- "Oi, gutten vet hva han snakker om."
- Ja.
Men det var ingen kontrast,
og man kom ikke til punktet
der han sier: "Kjedelig,"
som er en viktig replikk.
- Ja.
- Og det gir gjenlyd.
Det er en peker
til når han ser på
Paradisfossen-eventyrboken.
- Ja.
- At små ting i livet
- er eventyr.
- Vi gikk tilbake
til en tidligere scene
og fikk ham til å spille motsatt.
Når Carl himler med øynene og sier:
"Huff og huff."
Og når han sier: "Kjedelig,"
får man en fin forandring.
Og det gjør at man legger merke til det.
Dette var opprinnelig
en mer fastlåst situasjon
- mellom Carl og Russell.
- Ja.
- Carl og Muntz.
- Hvem som helst.
Carl har fuglen
og prøver å kutte den løs,
og Muntz sier: "Stopp!"
Og: "Jeg har huset ditt,
"jeg skal knuse det
eller brenne det eller noe,"
- "med mindre jeg får fuglen."
- Ja.
Carl fikk muligheten til å stoppe
og se på fuglen og se på huset,
og endelig klarte han ikke å velge.
Han gikk for huset.
Så tok Muntz frem boken og sa:
"La oss se på boken til kona di.
Du vil se Paradisfossen."
- Og det gikk innpå Carl.
- Ja.
Han trykker
på de følsomme punktene hans.
Men det ble litt for langt,
og gjorde at Carl ble usympatisk.
Vi som seere har nå
begynt å bry oss om fuglen
og vil at den kommer seg hjem.
Den er skadet.
Den har unger. Den trenger vår hjelp.
Det trengtes flammer under huset
for at vi skulle tro på
at Carl vil gi den bort.
Vi økte intensiteten så Muntz...
Han gir ingen valgmuligheter.
Han sier bare: "Gi meg den.
Gi meg den nå,
"ellers brenner jeg huset ditt,"
noe han gjør.
En annen ting vi prøvde
var ideen om
at Carl er der med fuglen,
og plutselig beveger huset seg
og Muntz kommer ut.
- Han er inne i huset.
- Ja.
Han har tingene til Carl
og ser gjennom det.
Det er en krenkelse
av hans private rom.
Det var en god idé,
men førte til en del ting.
For det første så kommer man
inn i huset igjen uten Carl
på en måte som vi prøver å bevare
til slutten her
- når han kommer til Paradisfossen.
- Første gang han går tilbake inn
er på slutten av reisen. Det var
annerledes med denne varianten.
I mye av dette
prøver man å balansere
følelser og logikk.
Vi tenker: "Hvorfor bryr Muntz seg
om huset til Carl?"
Han vet at Carl bryr seg om det
og det er kanskje nok,
men det fungerte bare ikke.
Heder til lyssetterne her.
Det sinte daggryet
- som kommer her er utrolig.
- Ja.
Det var noe du skrev
i den første utgaven av manuset.
Her kom også
ideen om at huset endelig kommer dit,
og puster for siste...
- Vi jobbet med den.
- Og Ronnie Del Carmen
tegnet flotte dreiebøker til sekvensen.
Følelsen av atskillelse,
linen som han har festet på sekken
beveger seg alene
og Ronnie fanget det bra.
Jeg vil snakke litt om terrenget.
I virkeligheten, hvis det var en foss der
ville det vært kupert og erodert.
Men vi ville
at det skulle føles flatt og tomt
slik at når Carl når målet sitt...
Vi tenkte faktisk på...
På avstand, ser det ut som himmelen.
- Det er frodig, en jungel.
- Som en oase.
Når du kommer dit er det dødt og flatt,
fordi det er et falskt mål.
Vi ville at den skulle se
så tom ut som mulig.
Lyden har mye ekko
og gjenklang i huset.
Det er første gang vi er tilbake,
og første gang vi ser
hvor rufsete alt er blitt for Carl.
Så putter han den tilbake som den var,
og vi tenker:
"Han har klart det.
Han nådde målet og er fornøyd."
Men det er han ikke.
Dette var selvfølgelig...
Hvis man ser på filmen som en vits,
som Andrew Stanton ofte gjør,
så er dette sluttpoenget.
Det er her Carl snur
og går fra å være en som ser bakover
og prøver å holde fast på minner,
til å gå fremover.
Vi viser det i denne sekvensen
uten dialog
og bruker to rekvisitter til det.
Den ene er eventyrboken
og avsløringen av
at sidene ikke er blanke.
De er fulle av eventyr,
men man må redefinere
hva eventyr betydde for ham.
Carl trodde eventyr bestod av reising
og eksotiske dyr og steder,
men i stedet for, er det vanlige ting,
som å bytte dekk eller dra på piknik
- og slike ting.
- Det å være i et forhold.
- Det er et eventyr.
- Vi kjempet
med logikken en del.
Det er her det blir interessant,
som forteller. Det var mange som sa:
Som forteller. Det var mange som sa:
"Hvis boken har vært der hele tiden,
burde han ikke ha sett den allerede?
"Den tilhører kona.
Det var hennes kjære bok.
"Hadde han ikke sett i den?"
Han ville sett gjennom
alle tingene hennes da hun døde.
Logisk sett er det nok sant,
men i filmen
fungerte det bedre
som en avslører for Carls forandring.
Vi prøvde å gjøre det mer logisk,
at den har vært
- i et skap og han har glemt den.
- Ja.
Vi skulle lage et bånd rundt den
som han ville åpne,
men animasjon fungerer bra.
- Ja.
- Man skjønner det.
Den andre rekvisitten vi brukte
er beltet, som representerer Russell.
Når han plukker den opp mot slutten,
betyr det at han skal gå.
Han godtar konas oppdrag
om å leve livet igjen,
som er det han skulle ha gjort
fra begynnelsen av.
Jeg gråter faktisk.
Selv om vi ikke hører lyden
så gråter jeg nå.
Det er en følelsesladet film,
og vi holdt ikke igjen.
Jeg er stolt av oss, det er bare et liv.
Vi viste et liv
- og hvor fint det er...
- Ja.
- Og hvor fint det er...
- Ja.
...spesielt når man deler det med noen.
Det er en del viktige ting
som gjør dette følelsesladet.
Da Ronnie tegnet dette, var han smart.
Mange av komposisjonene her
er basert på ekte bilder av folk
fra 40- og 50-tallet.
Det er en sannhet og ekthet i dem,
selv om vi gjenskapte dem
på en datamaskin,
så skinner det gjennom
så skinner det gjennom
at de ikke er tilfeldige, de er ekte.
Ronnie lagde håndskriften til Ellie,
Ronnie lagde håndskriften til Ellie,
"Takk for eventyret. Finn et nytt et."
Noen av tegningene i boken
ble laget av datteren min
som hun lagde for unge Ellie.
I disse filmene,
som du snakket om tidligere,
som du snakket om tidligere,
"Livets klokke" i bakgrunnen.
Vi har lagt inn mye egne ting
og egne opplevelser
i disse filmene,
de blir veldig personlige.
Forhåpentligvis berører de andre
- like mye som oss.
- Stolene for eksempel.
- Like mye som oss.
- Stolene for eksempel.
Det at han har en stol
og hun har en stol,
at de pleide å sitte sammen,
så på TV, spiste, snakket, leste.
Det husker jeg fra oppveksten,
dette er tingene til bestefar,
dette er tingene til bestemor.
De er alltid ved siden av hverandre.
- Ja.
- Jeg liker lyssettingen,
hvordan den gikk fra å være
fargeløs i rommet.
Og når han plukker opp beltet
så er fargene tilbake i rommet. Vakkert.
Sånt er vanskelig å få til,
og gjøre det fra scene til scene
og kanskje med forskjellige lyssettere.
J.C. Kalache og teamet hans
gjorde en kjempejobb.
Han rydder ut av huset.
Det går fremover.
Vi prøver igjen å vise
hva som skjer i hodet hans
med ytre handlinger.
Han rydder ut gamle ting
han har holdt fast ved,
som har trukket ham ned,
- og drar etter Russell.
- På dette tidspunktet
skjønner han at huset bare er et hus
og ikke Ellie, og tingene er ikke Ellie,
og ikke Ellie, og tingene er ikke Ellie,
det som betyr noe for ham
er hans nye familie.
Jeg har likt det visuelle
med de to stolene som står der.
Selv om Carl har kvittet seg med alt,
hyller han fortsatt Ellie.
Russell drar med løvblåseren.
Men Russell dro opprinnelig
med en haug med ballonger,
som virket mer poetisk,
som når han sier:
"Jeg skal hjelpe Kevin
selv om ikke du vil."
- Du tok det mer seriøst.
- Man trodde
at han tar igjen luftskipet,
som var et problem.
- Hvordan kunne han styre?
- Nettopp.
Folk ga oss innspill:
"Hvordan kan han ta det igjen?
"Luftskipet flyr 100 km i timen
eller mer."
Det dro kvelden før,
og han må ta det igjen.
Det andre vi prøvde
var paraplyen han åpnet.
En villmarksspeider-paraply.
- Ja.
- Men det så ut som:
"Jeg er Russell Poppins!"
Det virket som...
- Man tok det ikke seriøst.
- Når vi kom på
løvblåserideen,
så var den ikke bare morsom,
som ikke var poenget,
men som vi er fornøyd med,
men vi måtte også
plante løvblåseren tidligere,
for ellers ville folk sagt:
"Hvor kom løvblåseren fra?"
- Ja.
- Det var tanken.
Vi gikk tilbake til begynnelsen,
og Carl renser postkassen med den.
Vi skulle teipe den fast til huset
når han først drar, så han kunne styre
- gjennom bakdøren.
- Ja.
Her er sekvensen
der huset til Carl letter
og man hører... Hele tiden.
Det var et problem når han sier:
"Jeg skal hjelpe Kevin
selv om ikke du vil!"
Man vil ha litt sorgløshet
etter alle eventyrbokgreiene.
Her begynner
den forventede tredje akten
der Carl blir til en actioneventyrhelt.
Vi prøvde å...
Vi prøvde å utvikle ham
i animasjonsprosessen.
Han starter halvhjertet, med bøyd rygg.
Han tar bare små skritt.
- Carl?
- Carl, ja.
Utover i filmen blir han tøffere.
På slutten her er han Indiana Jones.
- Rak i ryggen.
- Som en hvilken som helst helt.
Han gjør det han må
for å redde Russell.
Han er fysisk sprekere
enn det han var i begynnelsen.
Luftskip er kule.
Det var gøy å finne ut ting om dem
på grunn av
noen utrolige bilder av Hindenburg
og Graf Zeppelin,
og de var 250 meter lange.
- Ja.
- Svære, utrolige greier.
Og Muntz'... I virkeligheten er den
nesten halvannen km lang,
og det er meningsløst,
men det ser bra ut
når huset står ved siden av.
I noen av bildene minket vi størrelsen
eller økte den,
akkurat som med ballongene,
- som jeg nevnte tidligere.
- Noe jeg liker
er å bruke hverdagslige objekter
på en ny måte,
som slangen.
Hageslangen til en gammel mann
som han vanner planter med,
som nå brukes som entrehake.
Og det at han bruker stokken.
- Alt det får en...
- Gebiss.
...ny mening for actionhelten.
- Ja, vi lagde...
Bob, du er en talsmann for lister.
Når vi begynte med filmen,
lagde vi en liste
over ting gamle menn har hjemme
og hvordan de kunne brukes
i et actioneventyr. Vi hadde
en boks med piller
som han kaster på bakken
som Muntz sklir på.
Han kaster høreapparatet
som en granat.
Han kaster høreapparatet
som en granat.
- En annen idé vi hadde.
- Hundene uler og løper.
- Den var med lenge.
- Ja.
Vi ville se en gubbeslåsskamp,
to karer som kjemper
med eventyrmusikk i bakgrunnen.
De er bare ikke så unge lenger
- og ryggene går i lås.
- Ja.
- Det var med tidlig.
- Ja.
Så ble det tatt bort, og puttet tilbake.
Vi prøvde å finne en balanse
mellom komedie og alvor.
Hvis man ser på hele filmen,
og bare lager den morsom
og ikke tar den seriøst,
så kan man miste folk.
Det var en fin balanse.
Jeg er glad vi puttet inn alle spøkene
fordi de gjør den morsom og særegen.
Særegen for disse karene.
Det kunne ikke vært Supermann
eller Batman
som gjorde dette. Det er disse karene.
Av hundene hadde vi designet
Alfa, Beta, Gamma og Hunn.
Fire heltehunder
som skulle gjøre
mesteparten av jobben.
Men så måtte Muntz ha
minst 50 hunder,
og i stedet for å lage 50 unike,
individuelle hunder,
lagde vi bare noen få
og varierte farger og pels,
høyden på lemmene.
- Størrelsen.
- Øyefargen.
Vi lagde et stort bingobrett
med alle hundene og så på bildene
og fant ut hvilken hund som skulle hvor
for mest mulig variasjon.
Det var et utrolig team,
folkemengdegruppen,
som tok oppførselen
laget av animatører
og puttet den inn i scenene
der det var 50, 30 hunder som løp,
unngikk hindre,
løp opp og ned overalt.
Det var utrolige ting de fikk til
med et program kalt Massive.
Et annet eksempel på teknologi
som bakes inn.
Man vet ikke at det ble brukt.
Tanken om å ta oppførselsmønstre
og påføre dem
til en gruppe hunder,
og man ser det ikke.
Noen av hundene er en blanding,
Noen av hundene er en blanding,
eller noen av bildene
har en blanding av gruppeoppførsel
blandet med animasjoner
fra heltehundene.
Man kan fortsatt ikke se
hva som er hva i noen scener.
Jeg vet ikke hvordan de lagde
noen av disse bildene
med hunder som klatrer over hunder
når Gamma får ballen.
Det er utrolig komplekse bilder.
Scenene er helt utrolige.
Her fortsetter gubbekampen.
Jeg liker at Muntz
også ødelegger ting
som er viktige for ham,
- med sverdet.
- Ja.
Den har vært der en stund,
ideen om en tennisball
som treffer begge.
Det er kult, symbolsk,
for å være litt filmskolenerd et øyeblikk,
at Muntz bruker et ekte sverd.
Han er en ekte actioneventyr-fyr.
- Ja.
- Carl bruker bare gamlingsaker,
- stokken, gebisset.
- Ja.
Kampen er i Muntz' favør
i begynnelsen.
Han har på seg beltet.
Han slåss for Russell
når han gjør dette.
- Russell og fuglen og Hunn.
- Dette er...
Hvorfor ville Muntz installert en spake
som får luftskipet til å krenge?
- Jeg vet ikke.
- "Ikke rør den spaken, hunder,
"hva dere enn gjør."
Her kommer det viktige 3D-bildet.
Det var kult.
Manusfolkene hjalp til med tredje akt.
Vi skrev mange småhistorier
og ga dem til dem
og de utviklet mange flotte ideer
- til handling.
- Ja.
Dette ville vært
umulig i virkeligheten,
men det gjør det spennende.
Lyssettingen er utrolig her også,
det kalde, stålgrå mens de klatrer
understreker Carls problemer.
I dreiebøkene, når Carl klatrer opp,
gikk han rett opp.
Det var skummelt nok
å klatre opp en loddrett side.
Men da settet var klart, innså vi:
"Gondolen ligger under ballongen."
Han måtte klatre nesten opp-ned,
som gjorde det skumlere.
Vi prøvde å dra fordel av det
ved at han blant annet sklir.
Det var mange ting å balansere,
Alfas nederlag
og Hunn som overtar flokken,
blandet med det Carl gjør.
Samtidig er Russell ute,
og vi visste at de ville samles,
men å få dem dit var vanskelig.
Ja, "Kra, kra! Brøl!",
brukte vi flere steder i filmen
som villmarksspeiderropet,
og Carl himler alltid med øynene.
På et tidspunkt sa han:
"Jeg trenger ikke din hjelp,"
flere ganger.
Her på slutten når han spør om det,
så har det en mening.
I begynnelsen var denne sekvensen
omtrent halvannen time med materiale,
og sånn pleier vi å jobbe,
så fjerner man det
som ikke er nødvendig eller morsomt.
Forhåpentligvis ender man med noe
som er fylt med alt som er bra.
For lenge siden
ropte noen: "Ekorn," til Alfa.
Alfa var på flyet og hundene
løp etter et ekorn.
- Det var et ekorn...
- Ja.
Stakkars ekornet ble jaget
mellom to fly. Så krasjet flyene.
Jeg liker hvordan Russell
blir flinkere til det han gjør.
Han flyr huset,
og blir en ekte villmarksspeider.
Det er en merkelig referanse
til da de først kom til tepuien,
da Carl løp etter slangen
og nesten mistet den.
I stedet for å fly opp, faller det ned.
Han løp etter Ellie i huset,
og nå vil han bare redde
folkene i huset.
På slutten her
eksperimenterte vi
med forskjellige ting.
Vi måtte ha med elementer
som Muntz,
huset måtte være sentralt,
vi hadde noen versjoner
der flyene var involvert
og huset hadde falt ned allerede.
Fuglen måtte være med.
Vi måtte sjonglere med mange ting
og hvordan de skulle brukes.
Vi ville at Carl skulle ofre
det som var viktigst for ham,
huset, på slutten,
for å redde Russell og fuglen.
Men hvordan det skulle skje
eksperimenterte vi mye med.
Som vanlig jobbet vi oss bakover.
Ideen om at de skulle ta tak i hverandre
plantet vi tidligere i filmen.
Ronnie Del Carmen stod for det.
Så hopper Muntz etter dem og bommer.
Vi likte ikke det i begynnelsen,
det føltes som: "Dette har vi sett før."
Vi prøvde mange forskjellige ting,
en av dem var
at han fikk tak i ballonger
og svevde opp og bort.
Men de føltes tvetydige,
at vi kanskje sparte Muntz
til en oppfølger.
Det skulle føles endelig
at Muntz var borte
og at han ikke ville plage fuglen mer.
Det var også viktig å skille
Muntz fra huset.
Når Carl ser ned
og ser huset sveve bort,
er det hans siste avskjed.
Hvis Muntz var der,
ville det... For mange ideer
og følelsesmessig uklart.
Ved å ha ballongene og trådene der
ble det mer unikt.
Symbolsk føltes det litt som...
Dette høres rart ut,
men Ellie hjalp Carl litt,
ballongene og trådene
som fanget Muntz.
Det kom fra
når han hopper fra huset
og vikler seg inn i trådene,
er det nesten som om Ellie
strekker ut en hånd
- og hjelper.
- "Slutt å plage
- "mannen min."
- Stemmer.
Vi kjempet med flere alternative slutter,
fordi når Muntz er borte
og Carl sier: "Det er bare et hus,"
er filmen slutt.
Ringen er sluttet.
Han vet at Russell er det viktigste,
ikke det han har holdt fast ved.
Han holder Ellie i live,
men ser fremover.
- Han hyller henne ved å se fremover.
- Ja.
Hvis man ser på Capra-filmer,
så hadde han nok endt filmen der.
Slutt. Men vi ville avslutte
og se hva som skjer med dem.
Jeg ville at Carl skulle si:
"Flink gutt, Clarence!"
- Ja.
- Men jeg fikk ikke lov.
- Fortsett.
- Vi eksperimenterte med
å fjerne denne seremonien.
Men som Bob sa,
handler det om Carl som godtar livet,
alt han har lært, nå drar han tilbake
og vi vet det kommer til å gå bra.
Ellie-skiltet peker tilbake
til de første tingene vi så i filmen.
Hun tok ham til seg
og ble venner med ham,
lille Ellie og Carl,
nå gjør han det samme med Russell.
Vi jobbet med...
Selv om dette er en offentlig seremoni,
gjorde vi mye med planløsning
og lyssetting
for å skape et personlig øyeblikk
mellom de to.
Vi fjerner alle i bakgrunnen.
Bakgrunnen er enkel, lyden blir borte,
alt for å understreke
hvordan dette, midt i all offentlighet,
er et personlig øyeblikk.
Det er et framtidshåp.
De kommer til å være
- kompiser resten av livet.
- Ja.
Jeg liker hvordan slutten ble
helt vanlig. Det er poenget med filmen.
Det viktigste er
det som ikke virker så viktig,
som å sitte og telle biler,
og over dem er det et kjempeluftskip.
- På handikapplassen.
- Stemmer.
Jeg håper folk ler der.
På slutten her lekte vi
med mange forskjellige ting,
men dette føltes riktig, om det så er
bokstavelig eller symbolsk,
at Carl endelig får huset dit,
at han har levd eventyret.
Det gjorde han
ved å bli kjent med Russell.
Godt sagt.
Det er derfor jeg liker det også.
Det er et symbol på nytt vennskap.
Jeg leser det ikke bokstavelig.
Han har gjort det han må gjøre,
ved å strekke ut en hånd til Russell,
så har han fått huset til fossen.
Du sa det bedre.
Jeg tenkte på å bruke
eventyrboken nå,
ikke bare for å vise
hvem som lagde filmen,
men også for å gå videre med filmen.
Man ser små enkeltbilder
av livet til Carl og Russell
og hvor de er og hva de gjør.
Det er en måte å antyde ting,
og seerne kan innbille seg scenen selv.
Hvordan det var
da alle valpene løp rundt
i huset til Carl på Sjelero.
Hvordan gikk det med Carl
som speiderleder? Sånne ting.
Med hofteholdere og shorts.
- Ja.
- Gammelmannsbein.
Jeg liker at bildene
gjenspeiler rulleteksten,
hva folk gjorde,
om det var lyssetting eller animasjon.
Og tråden som kobler det
til resten av rulleteksten.
Det var utrolig å lage denne filmen.
Det var et morsomt prosjekt,
helt fra starten av
har jeg følt meg så heldig
som har fått jobbe med Bob
og utvikle dette sammen.
Jeg så frem til hver dag,
å komme på jobb
og jobbe med deg, Bob.
- Jeg også.
- Det var morsomt.
Pete, du ser alltid etter følelser
og underholdning,
- og det var gøy.
- Ja, jeg tror...
- Gøy hver dag.
- Vi balanserte hverandre godt,
og Bob er så festlig.
Det meste som er morsomt i filmen
er fra deg.
Det meste som er morsomt i filmen
er fra deg.
Manusfolkene var utrolig flinke.
Jeg må innom alle avdelinger nå
og snakke om hvor flinke de er,
men vi har vært hos Pixar en stund,
og dette er Pixars tiende film.
Folk har finslipt yrkene sine
til dit hvor alle filmer som lages
får meg til å si:
"Hvordan kan man lage
noe som er bedre?"
Animatørene, utrolige folk,
lyssetterne, alle sammen,
tegnerne... Alt er gjort så bra.
Vi er utrolig heldige
som får jobbe med disse talentene.
Enig.
Man så at de likte denne filmen
og karakterene.
De ga alt og jobbet hardt
for å få det til å bli bra.
Filmen var en interessant blanding
mellom komedie
og ganske tunge, følelsesmessige
emner som tap.
For meg er begge like viktige,
man får ikke til ekte komedie
uten litt smerte.
Det motsatte stemmer også.
Det handler om kontrast,
og det var en vanskelig balanse,
men det fungerte for meg.
Jeg håper folk liker den.
Er det noe mer du vil...
Det var en lang reise.
Nesten som da vi dro til tepuiene,
hele prosjektet har vært en reise.
Jeg har sagt det før,
og vet du tenker det samme,
men når man ser filmene igjen,
så husker man ting som skjedde.
- Et lappeteppe av minner.
- Ja.
Du husker når vi fant opp det
eller hvem som fikset det
eller hvor vanskelig det var.
Det er en krønike for meg
av den utrolige reisen vi var på.
Mange spør:
"Hvordan er det for deg å se filmene?"
Det er som du sier, man ser ikke filmen.
- Man ser hvordan den ble til.
- Ja.
Og det vi har prøvd å gjøre
på dette kommentarsporet,
er å gi dere
litt bakgrunnsinformasjon om filmen.
Man må bare forbli åpen for ideer.
Prøver noe og ser om det funker.
Hvis ikke, prøver man noe annet.
Man viser den til folk
og spør hva de synes.
Så enkelt er det.
Man må være sta
og lage den så bra som mulig.
Vi snakket kanskje om dette tidligere.
Når man ser vellykkede filmer,
sprer de myten om spontanitet,
at filmen hoppet i ferdig form
ut av noens hode.
Sannheten er, i hvert fall for oss,
og sikkert for alle,
at det er en prosess.
En oppdagelsesprosess.
Man begynner med noe man liker,
som gir en god følelse,
og fortsetter med det, legger til noe,
beskjærer og lar det vokse.
Og så beskjærer man det.
Til slutt, forhåpentligvis,
føles det som at filmen
hoppet i ferdig form ut av noens hode.
Sannheten er at det er
en oppdagelsesprosess på veien.
Jeg tror det hjalp
at vi likte karakterene.
- Ja.
- Vi liker Carl,
og vi liker Russell og Hunn.
Vi likte historien vi fortalte
og ville at den skulle fortelles
på best mulig måte.
- Takk.
- Selv takk.
- Det var gøy. Kjipt at det er over.
- Det var det.