Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hva i helvete?
Vet du hvilken side av grensen
du er på? Hva heter du?
Du har vel...
mistet mælet, tenker jeg.
Enten det...
...eller så har du noe å skjule.
Mer vet jeg ikke.
Du hører meg utmerket.
"Walter R. Henderson."
Da har jeg bare
et siste spørsmål til deg.
Kan du se dette kortet?
Er det deg?
Eller en slektning?
Nå ringer jeg til dette nummeret
og hører om de vet hvem du er.
Jeg har ikke nok senger
til å ha stumme personer liggende.
Sentralen?
Jeg vil ha en utgående linje.
Los Angeles, California.
Hva?
Hvor ligger sykehuset deres
helt nøyaktig?
Hvor pokker er det?
Greit.
Jeg kommer så fort som mulig.
Bare si til ham at jeg kommer.
Greit.
Steven, du må endre det der.
Det er med i kopien.
Anne, elskling?
Jeg har fått en rar telefon.
- Fra hvem?
- Et sykehus i det sørlige Texas.
Et sted som heter Terlingua.
De sier de har funnet Travis.
- Å, nei. Hva vil du gjøre?
- Dra ned og hente ham.
Jeg kan ikke bare
la ham bli der nede.
Hva med Hunter?
Hva skal jeg si til ham?
- At jeg er på forretningsreise.
- Om Travis, mener jeg.
Det er nok best
du forteller ham sannheten.
Hovedvei 10 til Van Horn,
90 til Alpine og 118 sørgående.
Terlingua.
Du må være den stummes bror.
- Den stumme?
- Ja.
Han er ikke til å få et ord ut av.
Han må være
i en eller annen form for knipe.
Jeg har ikke sett ham i over fire år.
Sier du det.
Mye kan skje med en på fire år.
Alle mulige slags problemer.
Dyre problemer.
- Hva mener du?
- Man kan komme i knipe her nede.
Det koster litt å komme ut av den,
hvis du forstår.
Det gjør jeg ikke. Kom til saken,
for jeg vil se broren min.
Ja vel. Men først
vil jeg stille deg et spørsmål.
Har broren din noensinne
vært involvert i en bilulykke?
En bilulykke?
Nei, ikke så vidt jeg vet.
Da må han ferdes i tøffe kretser.
Nå vil jeg gjerne få se broren min.
- Han er forsvunnet.
- Vil det si at han ikke er her?
Han forsvant tidlig i morges.
Men vi har eiendelene hans.
Dem har vi reddet.
Og vi overdrar dem gjerne til deg, -
- mot en mindre finnelønn.
Travis?
Hei, Travis?
Kjenner du meg ikke igjen?
Det er Walt.
Broren din, Walt.
Hva pokker er skjedd med deg?
Du ser ut som en lang kjerrevei.
La oss sette oss i bilen, Trav.
Kom igjen.
Her.
Kom igjen.
Her er tingene dine, Travis.
Jeg fikk dem på legeklinikken.
Litt av et sted å havne.
Jeg skjønner at du stakk av.
Trav... Vi har en lang tur foran oss.
Akter du å være taus hele veien?
Det blir litt kjedelig.
Trav?
Kan man få vite
hvor du har vært i fire år?
Har du sett Jane
eller snakket med henne?
Anne og jeg
hadde nærmest oppgitt deg.
Vi trodde faktisk...
Vi trodde du var død.
Det er jo ganske...
Greit.
Vel, men... Ja.
Men, Trav,
du vil kanskje ta deg en dusj?
Jeg kjøper noen nye klær til deg.
Kunne du ikke trenge det?
Hvilken størrelse bruker du i sko?
La oss se.
De er nok et nummer større.
Hvor har du funnet det skjegget?
Det er ganske flott.
Jeg stikker inn til byen.
Jeg er straks tilbake.
Det går bra, ikke sant, Trav?
Jeg skynder meg tilbake.
Pokker ta...
Vil du fortelle meg
hvor du skal, Trav?
Hva er det der ute?
Det er ikke noe der ute.
Stoler du ikke på meg?
Jeg vil bare hjelpe deg, Trav.
Bare kom inn i bilen.
Deilig å få skiftet, ikke sant?
Hei, Hunter. Det er pappa.
- Jeg trodde du hadde lagt deg.
- Jeg ser på tv.
Vet du hvem
jeg besøker her i Texas?
- Faren din? Husker du faren din?
- Nei.
- Ikke i det hele tatt?
- Jeg husker at han var tynn.
Var han det?
Vet du hva?
Han blir med hjem på besøk.
Travis?
Husker du sønnen din? Hunter?
Han har bodd hos Anne og meg
siden du forsvant.
Vi visste ikke hva vi skulle gjøre,
så vi beholdt ham.
Plutselig sto han bare
i døren en dag.
Han sa bare
at han hadde blitt kjørt.
Han visste ikke hva som var skjedd
med deg eller Jane.
Vi gjorde alt
for å finne deg eller Jane.
Hun var også forsvunnet.
Vi visste ikke
hva vi ellers skulle gjøre.
Travis, jeg vet ikke hva du hadde
rotet deg ut i eller hva som skjedde.
Men jeg er broren din.
Du kan betro deg til meg.
Jeg er lei av å være
den eneste som sier noe.
Fyll opp med blyfri, takk.
Jeg er lei av den tausheten din.
Du kan jo snakke.
Jeg kan også være stille.
Så kan begge to klappe igjen
resten av turen... Hva?
Paris.
- Paris.
- Paris?
- Har du noensinne vært i Paris?
- Nei.
- Kan vi dra dit nå?
- Det er litt av en omvei.
Nei, jeg har aldri vært i Europa.
Anne vil dra. Hun er jo fra Frankrike.
Men vi har aldri tid.
Det er for mye å gjøre i firmaet.
Kom, Trav.
- Hva er det?
- Hvor skal vi?
Vi flyr til LA.
Du er vel ikke redd for å fly?
- Skal vi lette fra bakken?
- Ja.
- Hvorfor det?
- Det er for langt å kjøre.
- Jeg har ikke tid til det.
- Hvorfor ikke?
Det er bare lettere å fly.
Raskere. Kom igjen.
Når du først er kommet hjem,
kan du gjøre hva du vil.
Vi kan ikke stoppe flyet
hver gang noen er redd.
Man går ikke om bord på et fly
hvis man ikke vil lette.
Vi er ikke ute i villmarken.
Du er blant mennesker nå.
Du skulle ha chartret et privatfly.
Tenk på hvor mange du forsinker.
- Beklager, beklager.
- Greit. Ha det.
- Dette er latterlig, Travis.
- Reiser du fra meg?
- Nei, det gjør jeg ikke.
- Det er greit hvis du gjør.
Jeg vet ikke, skatt.
Han gikk i panikk.
Det nytter ikke å ta et annet fly.
Han bare står av igjen.
Vi får bare kjøre.
Ja, det tar et par dager.
Hvorfor må det absolutt
være den samme bilen?
De er makne. Vi har bare Thunderbird,
Oldsmobile og Chevrolet.
- Jeg vet ikke om jeg kan finne den.
- Nei, nei.
Men broren min glemte noe i den
som vi gjerne vil finne.
- Jeg kontakter hittegods.
- Nei. Det må være samme bil.
- Den kan jeg ikke finne til deg.
- Nummeret står jo på papiret.
- Gi oss nummeret, så finner vi den.
- Dere får ikke oppholde dere her.
- Hvorfor ikke? Vi er jo her alt.
- Dere må bli med tilbake til kontoret.
Travis?
- Vi får nok ikke akkurat den bilen.
- Men dere kan få en maken til.
Vi kan ikke kjøre
i en annen bil, Walt.
La oss få det nummeret.
Kom igjen, vær så snill.
- Greit. Det er 667 DJP.
- Husker du det? 667 DJP?
- Den har en bulk i panseret.
- Ja.
Hva har du i hånden?
- Et bilde.
- Av hva?
Et bilde av... av Paris.
- Av Paris, sier du?
- En bit av Paris.
Hvor har du et bilde av Paris fra?
Får jeg se?
Er det Paris?
Det ligner på Texas, spør du meg.
- Det er det.
- Paris i Texas?
- Den er her på kartet.
- Fins det et sted som heter det?
Hvorfor har du et bilde
av en tomt i Paris, Texas?
- Jeg eier den.
- Ja, men hvor har du den fra?
Jeg kjøpte den på postordre
for lenge siden.
- Kjøpte du et bilde av en tomt?
- Nei, jeg kjøpte tomten.
Kjøpte du tomten?
Få se igjen.
- Det er jo ikke noe på den.
- Tom.
Hva pokker ville du
med en tomt i Paris, Texas?
- Det har jeg glemt.
- Her, Trav.
- Husker du hva mor het?
- Mary.
Nei, jeg mener før hun fant far.
- Husker du ikke pikenavnet hennes?
- Nei.
- Sequine.
- Sequine?
- Spansk?
- Faren hennes var.
Utrolig. Du har endelig
bestemt deg for å spise.
Nå både spiser og snakker du. Snart
er du tilbake blant de levende, Trav.
- Skal jeg kjøre?
- Ja. Husker du hvordan man gjør?
Kroppen min husker det.
- Du kan sove mens jeg kjører.
- Ok.
Vel, Trav. Nå kan du visst fortelle
hva som er skjedd de siste fire årene.
Nei, ikke ennå.
- Travis?
- Hva er det?
Hvor er vi, Travis?
Hva er skjedd?
Hvorfor har vi kjørt av hovedveien?
Herregud...
Man lukker øynene i fem minutter...
Hvorfor tok du av?
Jeg vet ikke hvor jeg tok av.
Det het ikke noe.
Alle tiders.
Vi står midt ute i Mojave-ørkenen
et sted som ikke heter noe.
Jeg kan finne tilbake
til hovedveien.
- Trav, vi må snakke om Hunter.
- Hvor gammel er han nå?
Han blir åtte til januar.
- Så han er sju?
- Ja.
Det jeg vil snakke med deg om er -
- at han jo liksom
er blitt en del av familien.
- Anne og jeg er foreldre for ham nå.
- Er Anne kona di?
- Ja. Du husker henne, ikke sant?
- Nei. Tror han at du er faren hans?
Vel... Anne har sagt at du kommer.
- Hvem tror han jeg er da?
- Jeg har fortalt ham at du er faren.
Men du har jo vært borte
så lenge, Trav.
- Vet du hvor lenge?
- Fire år.
Er fire år lang tid?
For en liten gutt, så.
Det er halve livet hans.
Halve guttens liv.
- Nå husker jeg det.
- Hva da?
- Hvorfor jeg kjøpte den jorda.
- Hvorfor det?
Mor fortalte meg at det var der
hun og far elsket første gang.
- I Paris, Texas? Sa hun det?
- Ja.
Så det var jo liksom der
det startet for meg.
For meg, Travis Clay Henderson.
Det kalte de meg.
Der startet det for meg.
- I Paris, Texas?
- Ja.
Tror du du ble unnfanget der?
- Ja.
- Du kan ha rett.
- Far fleipet alltid med det.
- Hvordan da?
Han presenterte mor
som en jente han hadde truffet i Paris.
Han ventet med å si "Texas" -
- til alle trodde at han mente...
Han ventet med å si "Texas"
til alle trodde han mente i Frankrike.
Og så lo han høyt.
Du bor altså i Los Angeles?
Vi bor i utkanten,
men har firma inne i byen.
- Hva slags firma?
- Jeg lager reklameskilt.
Å, er det du som lager dem?
Jeg elsker dem.
- Noen av dem er pene.
- Det er andre som lager dem også.
Trav? Denne veien. Hyggelig, ikke sant?
Vi har bare bodd her i tre måneder.
Jeg liker det godt,
men det er dyrt her i LA.
Hei, elskling.
Går alt bra her?
- Ja da. Vi har bare savnet deg.
- Jeg har savnet dere også.
- Stig på.
- Travis.
Vi begynte å tvile på
om vi noensinne fikk se deg igjen.
Det er så lenge siden.
- Hadde dere en god tur?
- Ja, fin.
Hunter?
Hunter, dette er Travis.
- Hei.
- Hei.
Det må ha vært en varm tur
gjennom Mojave-ørkenen.
- Ja.
- Ergerlig at dere måtte kjøre.
- Hva skjedde?
- Travis hadde ikke lyst til å fly.
Jeg kan heller ikke fordra fly mer.
Særlig ikke etter at vi flyttet hit.
Vi hører fly dag inn og dag ut.
Jeg liker dem.
- Du fløy før i tiden, ikke sant?
- Nei.
Jeg synes jeg husker at Jane fortalte
at dere fløy til Dallas sammen.
Eller et eller annet sted.
Men jeg husker kanskje feil.
Elskling, han har ikke sovet
i en seng på hele turen.
- Jeg tror du kan spare deg.
- Hvor har han sovet da?
- Han sover ikke.
- Et eller annet sted må han jo sove.
Greit.
Men jeg tror ikke han bruker den.
Han blir vel trett på et tidspunkt.
Det ligger et håndkle til deg.
Og undertøy og strømper.
- God natt.
- Takk.
Ok.
Se å få deg en blund.
Sov godt.
Du har pusset dem.
Det var snilt av deg, Travis.
Vil du bli med inn
og få litt frokost?
Er du ikke sulten?
Vi skal ha vafler med jordbær.
Liker du det?
Vil du ha noen?
Vel, det står varm kaffe inne,
hvis du har lyst.
Se på den lastebilen.
Hei.
- Jaså, du tar den på feltmanér?
- Ja.
Har du spyttpusset dem?
Du kan få jobb på flyplassen.
Vil du ha disse nye støvlene
i stedet for de gamle?
Ja, bare ta dem.
Takk.
Travis? Jeg må stikke
hvis Hunter skal rekke skolen.
Vi kommer hjem i ettermiddag.
Walts nummer ligger på spisebordet.
Vi ses senere.
Ha det.
Anne? Jeg tenkte
at jeg kunne hente Hunter fra skolen.
- Vi kunne gå hjem sammen.
- Det var en god idé, Travis.
- Jeg gidder ikke gå hjem, mamma.
- Hvorfor ikke?
- Alle andre kjører.
- Du tar ikke skade av det, Hunter.
- Nei, glem det.
- Jo, Travis. Han møter deg ute foran.
Walt kan forklare deg veien.
Sett deg inn, Hunter. Vi er sent ute.
Det er dårlig gjort.
- Kan jeg sitte på med dere?
- Ja.
- Jeg er lei for det, Travis.
- Det er ikke lett for ham, Anne.
Han er her, Anne.
- Hva gjør du?
- Kjører.
- Hvor da?
- Jeg bare kjører.
- Ikke for å gjemme deg, vel?
- Nei.
Hunter, Travis er din virkelige far.
Du vet det, ikke sant?
Pappa, når begynner man å lage
romskip som man lager biler?
- Jeg spurte deg om noe, Hunter.
- Hva da?
Travis kom for å hente deg på skolen
og gå hjem sammen med deg.
- Det er ingen som går.
- Det er ikke poenget.
Travis er din virkelige far,
og han vil snakke med deg.
Hvorfor det? Om hva?
Ok. La oss gå inn og spise.
Kom.
Trav, husker du da Anne og jeg
besøkte dere for fem år siden?
- Nei.
- Det var i Texas ute ved kysten.
Hunter var vel tre år.
Husker du ikke det?
- Nei.
- Det gjør jeg. Vi var på fisketur.
Ja. Jeg opptok noe smalfilm.
Kanskje du har lyst til å se det.
- Hva er det?
- Film. Smalfilm, vet du.
- Walt... Kanskje Travis ikke har lyst.
- Til hva da?
Kanskje han vil vente litt
med å se det.
Det er opp til ham. Jeg bare tenkte
at du kanskje ville se det.
- Film? Gjerne.
- Alle tiders.
- Det er noen gode opptak av Hunter.
- Jeg har sett den.
Du skal se den igjen.
Hjelp meg å sette opp apparatet.
- Det er jeg som kjører.
- Ja. Du blir god.
- Det er sengetid, Hunter.
- Å, mamma...
Hold opp. Klokka er over ti.
- God natt, pappa.
- God natt, vennen min.
God natt, pappa.
- Tror du han fortsatt elsker henne?
- Hvordan skulle jeg vite det?
Jeg tror han gjør.
- Hvorfor det?
- Måten han så på henne på.
- Da han så henne på filmen?
- Ja. Det er jo ikke henne.
Hva mener du?
Det er bare henne i en film
for lenge siden...
...i en fjern galakse.
- Hva leter du etter?
- Jeg leter etter faren.
- Faren din?
- Nei, bare en eller annen far.
- Hvordan ser en far ut?
- Det er mange slags, señor Travis.
- Jeg trenger bare én.
- Tror du du finner ham der?
- Hvor skal jeg ellers lete?
- Å, skjønner. Du vil ligne en far.
- Vil du være en rik far?
- Nei.
- En fattig?
- Nei. Noe midt i mellom.
Det er ikke noe midt i mellom.
- Du er enten rik eller fattig.
- Rik.
Nå skal vi se.
- Hvordan passer den?
- Bra.
Men som en rik far må du alltid
se opp mot himmelen, aldri ned.
Litt høyere.
Sånn, ja.
Prøv å gå.
Nei.
Du må være rank, señor Travis.
Selvsikkert, ikke sant?
Respektinngytende.
- Verdig?
- Ja. Med verdighet.
Helt riktig.
- Kjenner du han der?
- Ja, det er pappas bror.
Nei, begge to er brødre.
Nei, begge to er fedre.
- Nei... Bare glem det.
- Begge to hvem sin far?
- Min far.
- Hvordan kan du ha to fedre?
- Jeg er vel bare heldig. Ha det.
- Ha det.
Det er pappas dress.
Walts, mener jeg.
Du kan godt kalle ham pappa.
Jeg har fått låne den av ham.
- Hva er det for noen bilder?
- Det er faren min.
Din bestefar.
- Hva het han?
- Travis.
Akkurat som deg.
Hvor er han nå?
Han døde et par år etter
at bildet ble tatt, i den bilen.
Så han er død?
Kan du merke at han er død?
- Hva mener du?
- Før gikk han jo rundt og snakket.
Kan du merke at han er borte?
Ja, noen ganger.
Men jeg vet at han er død.
Jeg har alltid kunnet merke at du gikk
rundt og snakket et eller annet sted.
- Jeg merker mor også.
- Gjør du?
- Gjør ikke du?
- Jo.
- Det er meg da jeg var i Marinen.
- Var du general?
Nei, det er fra da jeg var
i skolekorpset.
Her er du. Jeg liker det bildet.
Se på det.
- Det er vilt.
- Rart.
Det er vann i mellom,
og så blir det til ingenting.
Godt bilde.
Det er min mor.
Din bestemor.
Jeg forstår det ikke.
Det er som om alt er annerledes
mellom oss etter at Travis er kommet.
- Hva er annerledes?
- Jeg er bare redd.
- Er du redd for Travis?
- Nei.
Hva da?
For hva som vil skje med oss
om vi mister Hunter.
- Vi mister ikke Hunter.
- Hvorfor presser du dem sammen?
- Man skulle tro du ville bli kvitt ham.
- Hvem?
Hunter. Du fortsetter
å fremelske de far/sønn-greiene.
"Greiene"? Travis er hans far,
og Hunter er hans sønn.
Det har vi visst hele tiden.
Og Travis er faktisk broren min.
- Jeg vet det.
- Så hva mener du med "fremelske"?
Skal vi fortsette å late som om
at vi er foreldre til min brors sønn?
- Trodde du Hunter ville kjøpe det?
- Jeg har aldri latet som.
Jeg elsker ham som om
han var mitt eget kjøtt og blod.
Det gjør jeg også.
- Hei, Anne.
- Hei, Travis.
Du sover ikke stort.
Travis, det er noe
jeg må fortelle deg.
Jeg hadde ikke tenkt å gjøre det,
for det er lettere at ingen vet det.
Jeg har ikke engang
fortalt Walt og Hunter det.
Hva er det?
Da Hunter hadde
flyttet inn hos oss, -
- ringte Jane
og spurte til ham.
Jeg lovet henne at jeg ikke
fortalte noen at hun ringte.
Spurte hun til meg?
Ja, i begynnelsen.
- Hvor ringte hun fra?
- Forskjellige steder i Texas.
Hvilke steder?
La meg snakke ferdig, Travis.
Etter det som hadde skjedd
mellom deg og Jane, -
- besluttet hun
at Hunter skulle være hos oss.
Hun sa at hun ikke kunne
være mor for ham mer.
Hun sluttet å være mor for ham
lenge før da.
Travis, jeg vil ikke gå og føle
at jeg skjuler noe for deg.
Hun var ung.
Hun lengtet etter noe,
og jeg kunne ikke finne ut hva det var.
Jeg innså ikke hvor sint jeg var.
For litt over et år siden sluttet hun
å ringe. Jeg har ikke hørt noe siden.
- Ingenting?
- Ikke en lyd.
Men siste gang hun ringte, ba hun
meg opprette en konto til Hunter.
En bankkonto?
Det eneste jeg vet om Jane nå -
- er at hun går i banken den 5. hver
måned og setter inn penger til Hunter.
Sender hun fortsatt penger til ham?
Noen ganger $100,
noen ganger $50 eller $5 -
- til Hunters fremtid.
Jeg fikk banken til å spore dem.
De kommer fra en bank i Houston.
- Hvilken bank?
- Jeg har navnet, hvis du vil ha det.
- Hvilken dato er det?
- 1. november.
Det skal vi ikke gjøre.
Nei.
Det var det andre jeg mente.
Dere blir alle tatt
med buksene nede.
Det forsikrer jeg dere
ved min mors hode.
For jeg står nettopp her i dag
på min mors hode, -
- det vil si på Guds grønne jord, -
- og det burde alle som ikke er født
i en rennestein kunne merke -
- langt inn i margen.
De vil overfalle dere i deres senger,
fiske dere opp av deres boblebad.
Plukke dere ut
av deres fancy sportsbiler.
Det er ikke noe sted...
...overhodet ikke noe sted
i denne gudsforlatte dalen.
Derfor sier jeg til alle,
som min stemmer når herfra:
Skynd dere ut i den fordømte
Mojave-ørkenen og enda lenger.
Kom dere vekk fra Barstow og andre
steder i dalen, hele veien til Arizona.
Intet sted i det området blir
sikkerhetssone.
Det blir ingen sikkerhetssone.
Sikkerhetssonen blir fjernet.
Utryddet.
Dere blir alle utlevert til landet
som ingen kommer tilbake fra.
Det er en reise mot ingenting.
Og hvis dere tror det blir gøy,
kan dere tro om igjen.
Jeg er kanskje et utskudd,
men jeg vet hva jeg snakker om.
Jeg er ikke sinnssyk. Og kom ikke
og si at jeg ikke advarte dere.
Jeg har advart dere alle.
- Jeg trodde du hadde høydeskrekk.
- Jeg er bare redd for å falle ned.
Så ikke se ned.
Slik skulle alt se ut
nede fra bakken også.
Hva mener du?
Alt er tydeligere herfra.
Kanskje man så klarere.
Jeg snakket med Anne i går.
Hun er ganske fortvilet.
Jeg vet det.
Jeg reiser.
- Hva?
- Jeg reiser.
Jeg sa det ikke
for å bli kvitt deg.
- Til hvilken nytte?
- Jeg vil finne Jane.
Hvordan da?
Det er fire år siden hun forsvant.
- Jeg har ikke kunnet finne henne.
- Jeg skal nok finne henne.
- Hvorfor tror du det?
- Jeg bare vet det.
- Kan vi gå ned?
- Nei.
Nå forteller du meg
hva som skjedde, Travis.
Jeg har behandlet deg som et bortskjemt
barn siden jeg fant deg i ørkenen.
Nå forteller du meg hva som skjedde
mellom deg og Jane. Pokker!
Jeg vet det ikke raker meg.
Jeg trenger penger og kredittkort.
- Det får du.
- Jeg betaler deg tilbake.
- Det er greit.
- Jeg vil finne henne, Walt.
Hunter?
Er det bilen din?
Ja. Kom.
Kult.
Det smaker ganske godt.
Anne gir meg det hver dag.
"La vache qui rit". Det er klissete.
La vache hva-for-noe?
Rit.
Jeg liker den.
Far?
Hvor har du vært i all den tiden?
- Mexico.
- Hvorfor det?
Jeg visste ikke
hvor jeg ellers skulle dra.
- Hvor dro mor?
- Jeg vet ikke.
- Men nå er hun i Houston.
- Der ligger romforskningssentret.
Ja.
Det var det jeg ville snakke med
deg om. Jeg er nødt til å reise.
- Hvorfor det?
- Fordi jeg vil finne henne.
Nå har du jo nettopp funnet meg.
Kan jeg bli med?
- Hva med Walt og Anne?
- Kommer vi aldri tilbake?
Jo, men... Jeg vet ikke når.
Jeg vil bli med.
Jeg vil også finne henne.
Når drar vi?
- Nå.
- Så la oss komme av gårde.
Vi må kjøpe noe proviant
til turen først.
Vi trenger jakker, T-skjorter,
tannbørster og kanskje walkietalkier.
- Hvorfor det?
- Bare for en sikkerhets skyld.
- Vet du hva?
- Nei, hva da?
En gang var hele galaksen, hele
universet, ikke mer enn en liten prikk.
Og vet du hva som skjedde?
Den ble sprengt i stumper og stykker.
Gnister og alt mulig fløy rundt
og ble til rommet.
Det var bare gass som fløt rundt.
Jorden var faktisk bare gass.
Så ble Solen skapt,
og den var så varm -
- at Jorden ble
til en stor, hard kule -
- som bare besto av hav.
Det var havdyr, og under vannet
var det vulkaner som...
Den varme lavaen traff vannet
og ble til steingrunn.
- Du ringer sentralen og...
- Jeg vet det.
- Bra. Så ringer du til Walt og Anne.
- Hvorfor det?
- Så de vet hvor du er.
- Hva skal jeg si?
At du er sammen med meg,
og at vi er på vei til Texas.
- De kommer til å flippe.
- Du takler det, ikke sant?
- Kan ikke du gjøre det?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Det må være deg.
Hvorfor kan ikke han gjøre det?
Hallo? Hunter? Hvor er du?
Jeg har ringt rundt for å finne deg.
Travis har fått bil.
Ja, ja. Hør her, Hunter.
Hvor er du helt nøyaktig?
- I San Bernardino.
- San Bernardino?
Hva mener du med det, Hunter?
Vent litt.
La meg snakke med ham.
- Hunter? Har du det bra?
- Ja.
- Hva gjør du?
- Jeg skal finne mamma.
Sammen med Travis?
Hvor skal dere?
Bare fortell meg hvor du er, Hunter.
- På en bensinstasjon.
- Hva heter den?
Herregud...
Hunter, si til Travis at han skal snu
og komme tilbake med en gang.
Forstått?
La meg snakke med ham.
- Hva skal jeg gjøre?
- Bare legg på.
Ha det, mamma.
Jeg må stikke.
Hunter? Hunter?
- Flippet de?
- Ja, hun gjorde.
- Angrer du på at du ble med?
- Nei.
- Du kan godt komme tilbake til dem.
- Det vil jeg ikke.
Nei, men om du skulle angre.
Jeg er så vant til
å kalle henne mamma.
- Anne?
- Ja.
Hun hørtes så lei seg ut.
Ja.
Hvordan tror du mamma ser ut nå?
Jeg vet ikke.
- Husker du henne?
- Bare fra den lille filmen vi så.
- Dere ser lykkelige ut der.
- Ja.
Bare behold det.
- God natt.
- God natt.
Pappa, hvis en mann
la et lite barn fra seg -
- og reiste med lysets hastighet -
- i en time,
ville han være en time eldre -
- mens barnet ville være
en gammel mann.
Ja vel? Hvor lang tid ville det ta ham
å komme til Houston?
Hvis de reiste...
Tre sekunder, vil jeg tro.
Jeg fikk ikke tak i det siste.
Det ville ta tre sekunder
fra California til Houston -
- med lysets hastighet.
- Er det Houston?
- Ja.
- Hvordan skal vi finne henne her?
- Jeg vet det.
- Hvor?
- En bank hvor hun setter inn penger.
Er det en bank?
- Hva slags bank er det?
- En drive-in, ser det ut til.
- Jeg har aldri sett en slik bank før.
- Ikke jeg heller.
Vi finner henne aldri
mellom alle de bilene.
Jo da.
Vi bare deler oss opp.
- Vi kan bruke walkietalkiene.
- God idé. Jeg setter deg av her.
- Hører du meg, pappa? Over.
- Klart og tydelig.
Bra.
- Hunter i posisjon 1. Over.
- Travis i posisjon 2. Vi er på plass.
- Jeg sa jo at det ikke var leketøy.
- Mottatt. Slutt.
Pappa. Hun kjører fra banken nå.
Kom hit. Hører du meg?
Hun kjører bort nå.
Kom hit!
Pappa? Kom igjen! Pappa?
Våkne opp! Hun kjører nå.
Hun kjører bort fra banken.
Våkne opp, pappa.
Hvor er?
Jeg er på vei.
Å, nei.
Hun kjørte den veien.
Er du sikker på at det var henne?
Sett deg inn. La oss komme av gårde.
Fikk du sett henne ordentlig?
- Jeg vet at det var henne.
- Bare vi ikke har mistet henne.
Kan ikke denne skraphaugen
kjøre fortere?
- Det er 10000 biler her, Hunter.
- Fortere, pappa. Fortere.
- Det var en rød bil, ikke sant?
- Jo. En liten, rød Chevrolet.
Jeg vet jo ikke hvordan den ser ut.
Du må hjelpe meg. Ser du den?
Ikke ennå.
- Nå ser jeg henne.
- Hvor?
- I den filen der.
- Hvilken fil?
- Den høyre.
- Slapp av. Jeg ser den.
Er det henne?
Kan du se det?
- Nei, det kan jeg ikke.
- Nå er det to røde biler.
- Hvilken av dem er det?
- Den til høyre... Nei, venstre.
- Sikker?
- Ja, den venstre.
- Er du sikker på at det er den?
- Ja.
Hvis det er feil bil,
må vi vente i en hel måned.
Da blir jeg åtte.
- Kjør nærmere så vi kan vinke.
- Nei. Hun skulle nødig krasje.
- Vel?
- Du har nok rett.
- Hvor skal hun, tro?
- På jobb, kanskje. Hva tror du?
Det kan tenkes.
Det ser ut som en jentebil.
Det må være hennes.
Sett deg i bilen,
så skal du høre hva planen er.
Lås dørene,
og kommer det noen så si -
- at faren din er der inne
og kommer straks.
- Er det greit?
- Ja.
Sersjant Jojo til boks 22.
Sersjant Jojo til boks 22.
Det gikk for fort.
Mange av jentene her bor alene,
og det er en voldelig by.
Det blir begått voldtekter og drap,
særlig av politiet.
Sykepleier Bibs til boks 7.
- Igjen?
- Det er mange syke folk.
La oss spille noe rock'n'roll.
Hei, står til?
Sir... Du har gått feil.
Det er for tidlig.
Alle jentene er nede.
Ta dere sammen,
ellers blir jeg sprø.
Pasadena til boks 19.
- Hvem vil du ha?
- En korthåret blondine på ca. 25 år.
Ok. Hun kommer.
Bli på linjen.
Hei.
Jøye meg...
Jeg har vært i 23
av de 24 boksene her.
Med bassenget blir det 24.
Hva skal vi finne på i dag?
Jeg har en idé.
Hva med vannpolo?
Det blir gøy.
Fortell søster Bibs hvor
det gjør vondt, så jeg kan hjelpe.
- Se på meg.
- Jeg gjør jo det.
- Jeg er her. Ser du meg ikke?
- Da hadde jeg ikke jobbet her.
- Hva ser du da?
- Søster Bibs.
Søster Bibs
på en gummihest.
- Ja vel. Takk, søster Bibs.
- I like måte.
Er du der?
Lyset er fortsatt på,
så det må du jo være.
Det er greit. Jeg har heller
ikke alltid lyst til å snakke.
Da har jeg bare lyst
til å være stille.
Gjør det noe
om jeg setter meg ned?
Gjør det noe
om jeg setter meg ned?
Nei.
Takk. Man blir sliten i bena
av å stå hele tiden.
- Er det første gang du er her?
- Ja.
Da må det virke litt rart.
Jeg kan jo ikke se deg,
selv om du kan se meg.
Det krever noe tilvenning.
Ser jeg på ansiktet ditt nå?
Herregud...
Det spiller jo ingen rolle.
Hvis det er noe du vil snakke om,
kan jeg bare lytte.
Jeg er flink til å lytte.
Er det noe
jeg kan gjøre for deg?
Har du noe imot
at jeg tar av genseren?
- Da tar jeg av genseren.
- Nei. Ikke gjør det.
Vær snill å beholde den på.
Unnskyld.
Jeg bare vet ikke helt
hva du vil ha.
- Jeg vil ikke ha noe.
- Hvorfor er du kommet da?
Jeg vil snakke med deg.
Er det noe du vil fortelle meg?
Nei.
Bare si det. Jeg kan holde
på en hemmelighet.
Er det alt du gjør?
Sitter du bare og snakker?
Ja. For det meste.
Og lytter.
Hva gjør du ellers?
- Hvorfor ler du?
- Unnskyld.
- Unnskyld.
- Hva gjør du ellers?
Ikke noe særlig.
Vi får ikke se kundene
andre steder.
Når dere ser dem,
blir dere med dem hjem da?
Nei, det gjør vi ikke.
Vi får ikke ha noe med kundene
å gjøre utenfor stedet.
Dere kan jo gjøre det likevel.
Hvor mye ekstra gir det?
Hvor mye tjener du på si?
Du får snakke med en annen.
Jeg prøver å finne en.
Nei, nei, nei.
Ikke gjør det.
Ikke gå.
Jeg bare tror ikke
det er meg du skal snakke med.
Ikke gå. Unnskyld.
Grelt.
Jeg er lei for det.
Alt i orden.
Jeg vet hvor vanskelig det kan være
å snakke med fremmede.
Bare slapp av
og fortell meg hva som er galt.
Jeg lytter... til deg.
Jeg har ikke noe imot å lytte.
Jeg er så vant til det.
Hun var der inne, ikke sant?
Hva er det?
En tomt. Jeg kjøpte den
da vi var sammen med mamma.
Jeg tenkte
vi kunne bo der en dag.
- Hvor?
- Paris... i Texas.
- Hvor er det?
- Like ved Red River.
Liker du det?
Skulle vi bo på bare bakken?
Hvorfor drikker du det der?
Det stinker.
- Hvor skal du?
- Ut i bilen.
Får jeg en til?
Her, pappa.
Man tar ikke en fin dame med
til et slikt sted.
Hvis du hadde en fin dame,
ville du ta henne med hit?
Hva er en fin dame?
Min mor... Ikke din mor, -
- men min mor,
var ikke noen fin dame.
Hun var...
Hun prøvde ikke på å være fin
eller lot som om hun var det.
- Hva var hun da?
- Hun var bare helt alminnelig.
Helt alminnelig god.
Hun var utrolig god.
Men faren min...
Faren min...
Faren min hadde fått en fiks idé, -
- som nærmest var blitt sykelig.
- Hva var det for en fiks idé?
- En fiks idé om henne.
Og...
...han så på henne,
men han så henne ikke.
Han fikk denne idéen.
Han sa til folk
at hun var fra Paris.
Det var for moro skyld, -
- men han sa det til alle,
så til slutt var det ikke morsomt mer.
Han begynte å tro på det.
Han trodde faktisk at hun...
Herregud...
Hun ble fryktelig flau.
Hun... Hun var så...
Hun var så sjenert.
Vamonos, muchacho.
Til venstre, pappa.
Hunter, det er meg.
Jeg var redd jeg ikke kunne få sagt
det ordentlig til deg, ansikt til ansikt.
Så nå prøver jeg
å gjøre det på denne måten.
Da jeg så deg for første gang igjen
hos Walt, -
- begynte jeg
å håpe på alt mulig.
Jeg håpet at jeg kunne vise deg
at jeg var faren din.
Det viste du meg at jeg var.
Men det jeg først og fremst
håpet på, -
- kan ikke gå i oppfyllelse.
Det har jeg skjønt nå.
Du hører til hos moren din.
Du hører til hos moren din.
Det var min skyld
at dere ble revet fra hverandre, -
- så jeg skylder dere
å føre dere sammen igjen.
Men jeg blir ikke sammen med dere.
Jeg kan ikke gjøre det godt igjen.
Sånn bare er det.
Jeg kan så vidt huske hva
som skjedde. Det er et hull.
Men det ga meg en ensomhetsfølelse
jeg ikke har kommet over.
Og nå er jeg redd.
Jeg er redd for å gå min vei igjen.
Redd for hva jeg vil finne.
Men jeg er enda mer redd
for ikke å se frykten i øynene.
Jeg elsker deg, Hunter.
Høyere enn mitt eget liv.
- Hei.
- Hei.
Kan jeg fortelle deg noe?
Selvfølgelig.
Fortell hva du vil.
- Det er en lang historie.
- Jeg har god tid.
- Jeg kjente noen mennesker...
- Hvilke mennesker?
To mennesker.
De var forelsket i hverandre.
Jenta var veldig ung.
Hun var vel 17-18 år.
Og fyren var en del eldre.
Han var flossete i kanten, vill.
- Og hun var vakker, hvis du forstår.
- Ja.
Sammen gjorde de alt til et eventyr.
Det likte hun.
En alminnelig tur til butikken
var full av eventyr.
De lo av alle mulige rare ting.
Han likte å få henne
til å le. Og...
Det eneste som virkelig betydde noe
for dem var at de var sammen.
- De var alltid sammen.
- De høres lykkelige ut.
Ja, det var de.
Veldig lykkelige.
Han elsket henne høyere enn...
...han noensinne hadde trodd mulig.
Han kunne ikke unnvære henne
om dagen når han var på jobb.
Så han sa opp for å kunne være
hjemme sammen med henne.
Så tok han en annen jobb
når de gikk tom for penger.
Og så sa han opp igjen.
Etter hvert ble hun bekymret.
- Over hva?
- At pengene ikke strakte til, vel.
At de ikke visste
hvor de neste skulle komme fra.
Ja. Den følelsen kjenner jeg.
Han begynte å føle seg splittet.
- Hva mener du?
- Han skulle jo forsørge henne.
- Men han kunne ikke unnvære henne.
- Å, på den måten.
Jo mer han var vekk fra henne,
jo sprøere ble han.
Han ble helt sprø.
- Han forestilte seg alt mulig.
- Hva da, for eksempel?
At hun så andre menn i smug.
Han kom hjem og beskyldte henne for
å ha tilbrakt dagen med en annen.
Han ropte og skrek
og knuste ting i husvognen.
Husvognen?
Ja.
De bodde i en husvogn.
Unnskyld, men var du her forleden?
Ikke for å snoke.
Nei.
Jeg syntes
jeg gjenkjente stemmen.
Nei. Det var ikke meg.
Fortell videre.
Han begynte å drikke tett -
- og ble ute sent
for å *** henne.
- Hvordan *** henne?
- For å se om hun ble sjalu.
Men hun ble ikke sjalu.
Hun var bare bekymret for ham,
og det gjorde ham enda sintere.
Hvorfor det?
Han trodde at når hun ikke ble sjalu,
var det fordi hun ga blaffen.
Sjalusi var et uttrykk
for kjærlighet for ham.
Så en kveld fortalte hun ham
at hun var gravid.
Hun var tre-fire måneder på vei,
og han visste det ikke engang.
Det endret alt. Han sluttet
å drikke og fikk fast arbeid.
Han var overbevist om at hun elsket
ham nå som hun ventet hans barn.
Han ville gjøre alt han kunne
for å skape et hjem for henne.
- Men så skjedde det noe rart.
- Hva da?
I begynnelsen bemerket han det ikke.
Hun forandret seg.
Da barnet kom, begynte hun
å bli irritert over alt med ham.
Hun ble sint over alt. Selv barnet
var en urettferdighet mot henne.
Han gjorde alt for henne. Kjøpte
gaver og inviterte henne ut å spise.
Men det var ikke nok.
I to år kjempet han for at de
skulle ha det som i begynnelsen.
Til slutt visste han
at det aldri kom til å fungere.
Så han slo seg på flasken igjen,
men denne gangen ble det verre.
Når han kom sent hjem, var hun
hverken bekymret eller sjalu.
Hun var bare sint.
Hun sa at barnet hadde gjort
så hun var blitt hans fange.
Hun sa at hun bare drømte
om å komme unna.
I drømme løp hun
naken ned en hovedvei, -
- over åkrer
og gjennom elveleier.
Alltid løpende, og idet hun holdt på
å slippe unna, sto han der.
Han stoppet henne
på en eller annen måte.
Han dukket opp
og stoppet henne.
Når hun fortalte ham om drømmene,
trodde han på dem.
Han visste at hun kunne finne på
å forlate ham.
Han bandt en klokke
rundt foten hennes -
- så han kunne høre
hvis hun sto opp om natten.
Men hun stakk
en strømpe i klokken -
- og snek seg ut av sengen
og ut i mørket.
En kveld hørte han henne
da hun ville løpe ut til hovedveien.
Han dro henne hjem og bandt
henne til komfyren med beltet sitt.
Det etterlot han henne
og gikk og la seg igjen -
- og lå og hørte
på hennes skrik.
Og på sin sønns skrik.
Til sin egen overraskelse
følte han ikke noe mer.
Han ville bare sove.
Og for første gang
ønsket han seg langt bort.
Alene i et digert land
hvor ingen kjente ham.
Et sted uten språk og gater.
Han drømte om dette stedet
uten å kjenne dets navn.
Og da han våknet,
var det fyr i ham.
Det var blå flammer
i sengetøyet hans.
Han løp gjennom flammene -
- mot de eneste to menneskene
han elsket, men de var borte.
Armene hans brant,
og han kastet seg ut -
- og rullet rundt
på den våte bakken.
Og så løp han.
Han så seg ikke tilbake
mot brannen.
Han bare løp.
Han løp inntil solen sto opp -
- og han ikke kunne løpe mer.
Da solen gikk ned,
løp han videre.
Slik løp han i fem dager.
Inntil ethvert tegn på menneskeliv...
... var forsvunnet.
Travis?
Kan du se meg
hvis du slår av lyset der inne?
Jeg vet ikke.
Jeg har aldri prøvd.
- Kan du se meg?
- Ja.
Kan du gjenkjenne meg?
Å, Travis...
Jeg har med Hunter.
Vil du se ham?
Ja.
Jeg ville så gjerne se ham at jeg ikke
engang torde forestille meg ham mer.
Anne fortsatte med
å sende meg bilder av ham.
Inntil jeg ba henne slutte.
Det var for vondt å se ham vokse opp
og så gå glipp av alt.
Hvorfor beholdt du ham ikke, Jane?
Jeg kunne ikke, Travis.
Jeg hadde ikke det jeg visste
han hadde behov for.
Jeg ville ikke bruke ham
til å fylle tomrommet.
Han trenger deg nå, Jane,
og han vil gjerne se deg.
Vil han?
Ja.
- Han venter på deg.
- Hvor?
Inne i sentrum, på et hotell.
The Meridian. Rom 1520.
1520.
Du går vel ikke?
Jeg kan ikke se deg, Jane.
Ikke gå ennå.
Ikke gå ennå.
Hei.
Jeg skrev lange taler til deg
etter at du var forsvunnet.
Jeg snakket til deg hele tiden,
selv om jeg var alene.
Jeg gikk rundt og snakket til deg
i flere måneder.
Nå vet jeg ikke hva jeg skal si.
Det var lettere
da jeg bare forestilte meg deg.
Jeg forestilte meg til og med
at du svarte meg.
Vi hadde lange samtaler... vi to.
Det var nesten som om du var der.
Jeg kunne høre deg.
Se deg, lukte deg.
Jeg kunne høre stemmen din.
Noen ganger
vekket stemmen din meg.
Den vekket meg midt på natten,
som om du var i soverommet.
Så...
...avtok det etter hvert.
Jeg kunne ikke se deg for meg mer.
Jeg prøvde å snakke til deg som før,
men det skjedde ikke noe.
Jeg kunne ikke høre deg.
Så...
...bare ga jeg opp.
Alt stoppet.
Du...
...bare forsvant.
Nå jobber jeg her.
Jeg hører stemmen din hele tiden.
Alle menn har din stemme.
Jeg sier til Hunter at du kommer.
- Travis?
- Ja?
Jeg kommer.
Bra.
- Meridian Hotel?
- Ja.
Rom 1520.
Håret ditt. Det er vått.