Tip:
Highlight text to annotate it
X
Ja, dette er Sunset Boulevard
i Los Angeles i California.
Klokka er rundt fem på morgenen.
Det er drapsavsnittet, komplett
med etterforskere og avisfolk.
Det er meldt fra om et drap
i et av husene i 10000-kvartalet.
Dere kan lese om det
i kveldsavisene.
Dere får høre det på radio
og se det på tv, -
- for en gammel stjerne er involvert.
En av de største.
Men før alt blir forvrengt
til det ugjenkjennelige, -
- før Hollywood-spaltistene
slår kloa i det, -
- vil dere kanskje høre faktaene?
Hele sannheten...
Da er dere kommet til rett sted.
Liket av en ung mann ble funnet
i bassenget ved huset hennes-
- med to kuler i ryggen
og én i magen. Ingen viktig person.
Bare en forfatter
som har skrevet et par B-filmer.
Stakkars tosk.
Han har alltid ønsket seg basseng.
Til slutt fikk han et,
men prisen viste seg å bli høy.
Vi går seks måneder tilbake
til dagen da det hele begynte.
Jeg bodde i en leiegård
ved Franklin og lvar.
Det var harde tider.
Jeg hadde ikke jobbet
for noe studio på lenge.
Så jeg satt der og kvernet ut
nye historier, to i uken.
Men jeg lot til å ha mistet grepet.
Kanskje de ikke var originale nok,
kanskje de var for originale.
Alt jeg vet, er at de ikke solgte.
Ja?
- Joseph C. Gillis?
- Stemmer.
- Vi skal hente bilen.
- Hvilken bil?
1946-modell Plymouth kabriolet.
California-skilter: 40 R 116.
- Hvor er nøklene?
- Hvorfor skal jeg gi dem til dere?
Firmaet har jattet med lenge nok.
Du ligger tre avdrag etter.
Og vi har en rettslig kjennelse.
Nøklene.
- Eller må vi taue den bort?
- Bilen er ikke her.
- Sier du det?
- Jeg har lånt den bort til en venn.
- Han har reist til Palm Springs.
- For helsas skyld?
- Tror dere meg ikke, så se etter.
- Vi tror deg. Og du skal tro oss:
Best at bilen er her kl 12 i morgen,
ellers blir det rabalder.
Du sier så søte ting...
Jeg trengte rundt 290 dollar... fort.
Ellers ville jeg miste bilen.
Den var ikke i Palm Springs,
og den sto ikke i garasjen.
Jeg lå foran finansieringsfirmaet.
Jeg visste at de ville komme,
og tok ingen sjanser.
Den sto over gata,
på P-plassen bak Rudys skopuss.
Rudy stilte aldri spørsmål
om ens økonomi.
Han så på hælene
og forsto hvordan det sto til.
Jeg hadde en historie inne
hos Paramount.
Agenten min sa at den var død,
men en av sjefene der likte meg.
Tiden var inne til å dra
nytte av det. Han het Sheldrake.
Han var en smart produsent,
og magesårene hans beviste det.
Du får fem minutter.
Hva handler historien om?
En baseballspiller, en shortstop
med snitt på 347, har begått et ran.
Han vil bli streit,
men noen gamblere hindrer ham.
Så de krever
at han skal fikse noen kamper?
Unntatt slutten.
Jeg har en gimmick.
- Og tittelen?
- "Bases Loaded". Jeg har et utkast.
Hør med leseavdelingen
hva de har om "Bases Loaded".
20th er ute etter den.
Zanuck er gira.
Kan du se Ty Power som shortstop?
Du har den beste her: Alan Ladd.
Det kan bli en ny retning for Ladd.
Den er enkel å filme.
Masse utendørsgreier. Dere kan
lage den for mindre enn en million.
- Unnskyld.
- Den har en rolle til B. Demarest.
En gammel trener som har hatt
det vanskelig, blir sprø av og til.
Mr Sheldrake. "Bases Loaded".
Jeg har et tosiders synopsis.
- Takk.
- Men ikke bry deg om det.
Hva er i veien?
lkke noe for Ladd?
Det er et oppkok
av noe gammelt og dårlig.
Hils på mr Gillis. Han har
skrevet det. Dette er miss Kramer.
Jeg heter Schaefer, Betty Schaefer.
Jeg skulle gjerne ha sunket i jorden.
- Hvis jeg kan hjelpe til...
- Jeg mente den ikke var god.
Den var slett og banal.
Og hva ville du anbefalt?
Joyce? Dostojevskij?
Filmer bør ha noe å si.
Så en historie alene duger ikke?
Du ville avslått "Tatt av vinden".
Nei, det var jeg. Jeg sa: "Hvem vil se
en film om borgerkrigen?"
Jeg mislikte "Bases Loaded"
fordi jeg har hørt at du har talent.
Jeg prøver å overleve.
Så du tar historie 27 A,
gjør den blank og fin?
Det er fy-ord.
Du låter som New York-kritikere.
- Det var alt, miss Kramer... Schaefer.
- Adjø, mr. Gillis.
Neste gang skal jeg skrive
"De nakne og de døde".
Det ser ut til
at Zanuck har fått en baseball-film.
Jeg tror ikke
at dette blir en Oscar-vinner.
Vi ser etter noe til Betty Hutton.
Ser du det som noe for henne?
- Ærlig talt, nei.
- Et øyeblikk.
En softball-lag for jenter,
noen sangnumre...
En søt musikal: "Fra spillerbenken:
en kvinnes historie."
Prøver du å være morsom,
så ler jeg ikke. Jeg trenger en jobb.
- Jeg har ikke noe.
- Hva som helst. Dialog...
Har ikke noe.
Mr Sheldrake, kan du låne meg
300 dollar som et personlig lån?
Om jeg kan? Gillis...
I fjor kjøpte jeg en ranch.
Jeg lånte pengene.
I år måtte jeg låne på ranchen så
jeg kunne beholde livsforsikringen...
Jeg kjørte ned til hovedkvarteret.
Det er slik vi omtaler Schwab;s.
En kombinasjon av kontor,
kaffeslabberas og venterom.
Vente...
Vente på en god jobb.
Jeg vekslet til meg ti femcenter
og sendte ut et SOS-signal.
Jeg fikk selvsagt ikke
tak i agenten min.
Så ringte jeg en venn: Artie Green.
En kjekk kar, regiassistent.
Han kunne låne meg 20 dollar,
men det ville ikke hjulpet.
Så snakket jeg med noen
;'ja-menn; ; hos Metro. De sa nei.
Til slutt fant jeg agenten min,
den bløffen.
Var han ute og lette etter
en jobb til Joe Gillis?
Han jobbet hardt i Bel Air,
med golfkøllene.
Så du trenger 300 dollar? Jeg kunne
gitt deg dem, men gjør det ikke.
- Ikke?
- Jeg er ikke bare agenten din.
Det er ikke de ti prosentene.
Jeg er din venn.
De fineste tingene
blir skrevet på tom mage.
Går du på Mocambo
og drikker ***, er du ferdig.
Glem det! Mister jeg bilen, er det
som å få kappet av seg beina.
Det beste som kan skje deg.
Nå må du sette deg ned og skrive.
Hva tror du jeg har gjort?
Jeg trenger 300 dollar.
Skatt...
Kanskje du trenger enda en agent.
Da jeg kjørte tilbake til byen,
vurderte jeg mulighetene.
Nå var de lik null.
Jeg hadde tydeligvis ikke
det som måtte til.
På tide å glemme Hollywood-
drømmen og reise hjem.
Pantsatte jeg alt jeg eide, fikk jeg
nok til en billett til Ohio.
Tilbake til; ;35 dollar i uka; ; -jobben
i; ; Dayton Evening Post; ;, -
- hvis den fortsatt eksisterte.
Tilbake, til kontorets store fryd.
; ; Ok, dere kan jo
prøve dere i Hollywood. ; ;
; ; Dere tror vel dere kan... ; ;
Jeg stoppet i innkjørselen
til et stort hus-
- som så forfallent og forlatt ut.
Og jeg så et vakkert syn.
En stor, tom garasje
som sto der til ingen nytte.
Fantes det et bedre sted å skjule
en punktert bil som var etterlyst...
Det var
en annen beboer i garasjen.
En enorm, utenlandsk bil.
Den må ha brukt 250 liter på mila.
Bilskiltene var fra 1932.
Det var vel da eierne flyttet ut.
Jeg kunne ikke gå til leiligheten nå
som blodhundene var etter meg.
Tanken var å bo hos Artie Green
til jeg kunne ta bussen til Ohio.
Fra Dayton ville jeg
sende kredittgutta et kort-
- med beskjed om
hvor de kunne hente kjerra.
Det var en stor, hvit elefant
av et sted.
Et slikt som gale filmfolk bygde
i de ville tjueåra.
Et forsømt hus
får et ulykkelig utseende.
Dette stedet hadde det
så de monnet.
Som den gamle kvinnen
i; ; Store forventninger; ;, -
- miss Haversham i sin råtnende
brudekjole og fillete slør, -
- som lar det gå ut over verden
at hun var blitt forlatt.
Du, der... Hvorfor er du så sen?
Hvorfor har du
latt meg vente så lenge?
Her inne.
Jeg parkerte i garasjen.
Jeg har punktert.
- Gå inn.
- Kanskje jeg skal ta bilen og...
Tørk av skoene.
Inn.
De er ikke passende kledd
for anledningen.
- Hva er anledningen?
- Send ham opp, Max.
- Opp trappene.
- Hør her...
- Madame venter.
- På meg?
Ja vel.
Trenger De hjelp med kisten,
så rop på meg.
Denne veien.
Her.
Han ligger
på massasjebordet foran peisen.
Han likte ilden
og å slå i den med en pinne.
Vi begraver ham i hagen.
Fins det noen lover som forbyr det?
- Jeg vet ikke.
- Jeg gir blaffen.
Kisten skal være hvit
og fôret med hvit sateng.
Hvit eller dyp lilla.
Kanskje rød. Klar, flammerød.
Vi gjør det lystig.
Hvor mye? lkke oppgi en stiv pris
bare fordi jeg er rik.
De har nok fått fatt i gal person.
Jeg har punktert.
Jeg parkerte i garasjen.
Jeg trodde huset var tomt.
- Det er det ikke. Ut!
- Beklager.
Beklager at De har mistet
Deres venn. Rød er neppe rett farge.
- Har jeg ikke sett Dem før?
- Ut, eller må jeg rope på tjeneren?
De er Norma Desmond.
De var stor innen stumfilmen.
Jeg er stor.
Det er filmene som er blitt små.
Jeg visste
at det var noe galt med dem.
De er døde, de er ferdige.
En gang i tiden hadde de
verdens øyne rettet mot seg.
Men det var ikke nok.
De måtte ha verdens ører også.
Så de åpnet de store munnene sine,
og ut kom det prat, prat, prat...
Der kommer popkornet inn i bildet.
Putt dem i ørene.
Se på hjernene bak det hele
der de sitter på kontorene.
De knuste idolene!
Fairbanksene,
Gilbertene, Valentinoene!
Og hva har vi nå?
Noen null.
Ikke klandre meg.
Jeg er bare forfatter.
Er du det?
Du skriver ord, ord og flere ord.
Dere har lagd et rep av ord
og kvalt bransjen.
Men en mikrofon fanger
de siste gispene, -
- og de hovne tungene
filmes i Technicolor.
- Hysj. De vekker apen.
- Kom deg ut! Max!
Neste gang
tar jeg med autografboken.
Eller sement,
og jeg ber om Deres fotavtrykk.
Det er i orden. Jeg skal gå.
Et øyeblikk.
Du sa at du er forfatter.
- Hvordan det?
- Er du, eller er du ikke?
- Det står det på fagforeningskortet.
- Har du skrevet noen filmer?
Det har jeg. Vil De ha en liste?
Jeg vil spørre om noe. Kom her.
Den siste handler om
folk fra Oklahoma.
En forstår det ikke,
for i filmen-
- foregår alt
om bord på en torpedobåt.
Intimt, ikke sant?
Vinden blåser inn i orglet.
Jeg bør fjerne det.
Eller lære det en finere tone.
Si meg en ting, unge mann...
Hvor langt er et filmmanus
i disse dager? Hvor mange sider?
"Donald Duck" eller "Jeanne D'Arc"?
Det skal bli en svært viktig film.
Jeg har skrevet den. Det tok år.
Det er nok til seks filmer.
Det er Salomes historie.
DeMille skal regissere.
- DeMille?
- Vi har lagd mange filmer sammen.
- Og De skal spille Salome.
- Hvem ellers?
Ante ikke
at De planlegger et comeback.
Jeg hater det ordet.
Det er en gjenkomst.
En gjenkomst til millionene som ikke
har tilgitt at jeg forlot dem.
- Greit nok.
- Salome... For en kvinne.
For en rolle. En prinsesse
som er forelsket i en hellig mann.
Hun danser de sju slørs dans.
Han avviser henne,
så hun vil ha hans hode på et gullfat.
Og hun kysser
hans kalde, døde lepper.
- De vil elske det i Pomona.
- De vil elske det overalt.
Les scenen
rett før hun får ham drept.
Andre forfattere kan stjele det.
Jeg er ikke redd for det. Les.
Kom med noe å drikke, Max.
Sett deg. Er det nok lys her?
- Jeg har godt syn.
- Sett deg, sa jeg.
Jeg hadde ingen
presserende avtaler.
Bortsett fra med finansieringsgutta.
Og hun sa noe om noe å drikke.
Hvorfor ikke?
Det er interessant å se hvor ille
dårlig skrevne ting kan være.
Dette lot til å løpe lina ut.
Hva ville en håndskriftekspert sagt
om hennes barnslige kruseduller?
Max rullet inn
champagne og kaviar.
Senere fant jeg ut at Max var den
eneste andre i det dystre slottet.
Og jeg fant ut av
noen andre ting om ham.
Hva henne angår,
satt hun spent som en klokkefjær-
- med sigaretten
i en underlig holder.
Jeg følte blikket hennes
gjennom solbrillene.
Hun utfordret meg
til ikke å like det.
Eller kanskje hun på sin egen
stolte måte ba meg like det.
Det betydde så mye for henne.
Det var litt av et opplegg.
Den nervebunten, og Max...
Og den døde apen ovenpå.
Og vinden som pep
gjennom orgelet en gang iblant.
Litt senere,
som et komisk avbrekk, -
- kom fyren med barnekisten.
Alt ble gjort med stor verdighet.
Han må ha vært
en svært viktig sjimpanse.
Kanskje oldebarnet til King Kong.
Klokka ble elleve,
og jeg var dårlig i magen-
- etter den søte champagnen
og vrøvlet jeg hadde lest.
Den tåpelige smørja
av melodramatiske intriger.
På den tid hadde jeg begynt
å koke sammen min egen plan.
- Nå?
- Det er fascinerende.
Selvsagt.
Kanskje litt lang og gjentakende.
Men du er jo ikke forfatter.
- Jeg har skrevet det med hjertet.
- Naturligvis har du det.
Det er det som er så fint.
- Men det trenger mer dialog.
- Hvorfor det?
- Mine øyne uttrykker det jeg ønsker.
- Det kan trenge beskjæring.
- Det skal ikke bli maltraktert.
- Selvsagt ikke.
Men det må redigeres...
Du kan finne noen.
Hvem?
Det må være en jeg kan stole på.
Når er du født?
Hvilket stjernetegn?
- Jeg vet ikke.
- Hvilken måned?
21. desember.
Skytten. Jeg liker skytter.
Man kan stole på dem.
- Takk.
- Jeg vil at du skal gjøre det.
Jeg? Jeg er opptatt. Jeg har avsluttet
et manus og har en annen oppgave.
Jeg gir blaffen.
Jeg er ganske dyr.
Jeg tjener 500 dollar i uka.
Ikke bekymre deg om pengene.
Jeg skal gjøre det verd bryet.
- Jeg leser resten hjemme.
- Jeg slipper det ikke ut av huset.
- Gjør det ferdig her.
- Det er sent.
- Er du gift, mr.?
- Gillis. Jeg er enslig.
- Hvor bor du?
- Hollywood. Alto Nido Apartments.
- Og det er noe i veien med bilen din?
- Det er det.
- Kan du ikke bli her?
- Jeg kommer i morgen tidlig.
Nonsens.
Det er et rom over garasjen.
Max følger deg dit. Max!
Jeg var ganske fornøyd med
måten jeg taklet situasjonen på.
Jeg slapp ut kroken,
og hun bet på.
Bilen min sto trygt nedenunder
mens jeg flikket på manuset.
Og det burde være
masse penger i det.
Dette rommet
har ikke vært i bruk på lenge.
Det kommer ikke i interiørbladene,
men det duger for én natt.
- Jeg redde opp sengen i ettermiddag.
- Hvordan visste du at jeg skulle bli?
Badet er der. Du finner håndklær,
såpe og tannbørste der.
Hun er noe for seg selv,
hun Norma Desmond.
Hun var den største.
Du er for ung til å vite det.
På én uke
fikk hun 17000 beundrerbrev.
Menn bestakk frisøren
for å få en lokk av håret hennes.
En indisk maharaja kom for å be om
en av silkestrømpene hennes.
Senere kvalte han seg med den.
Jeg valgte en interessant innkjørsel.
Det gjorde De, sir.
God natt, sir.
Jeg antok
at han også var litt koko.
På grunn av slag, kanskje.
Stedet så ut til å være rammet
av en snikende lammelse.
I utakt med resten av verden
falt det sammen i sakte film.
Ute var det en tennisbane,
eller gjenferdet av en tennisbane, -
- med slitt oppmerking
og slapt nett.
Og hun hadde svømmebasseng.
Hvem hadde ikke det på den tiden?
Mabel Normand og John Gilbert
badet i det for 10000 netter siden.
Og Vilma Banky
og Rod La Rocque.
Det var tomt nå. Eller var det det?
Det var noe annet på gang.
Den hårete sjimpansens siste riter-
- utført med det største alvor, -
- som om hun stedte
sitt eneste barn til hvile.
Var livet hennes virkelig så tomt?
Det var underlig,
men underligere ting skulle skje.
Den natten hadde jeg en rar drøm.
Det var en lirekassemann i den.
Jeg så ikke ansiktet,
men lirekassen var drapert i svart.
Og sjimpansen
danset for småpenger.
Da jeg åpnet øynene,
hørte jeg fortsatt musikken.
Hvor var jeg?
Å, ja... I det tomme rommet
over garasjen hennes.
Men det var ikke tomt lenger.
Jeg hadde hatt en gjest.
Noen hadde hentet mine eiendeler:
bøkene, skrivemaskinen, klærne...
Hva var det som foregikk?
Du...! Max, eller hva du nå heter!
Hva gjør tingene mine her?
Jeg snakker til deg! Klærne
og tingene mine er på rommet.
Naturligvis. Jeg bar dem dit.
- Sier du det?
- Hva er i veien? Mangler det noe?
- Hvem ba deg gjøre det?
- Det gjorde jeg.
Jeg aner ikke hvorfor du er så sint.
Slutt å spille, Max.
Det virket som en god idé,
hvis vi nå skal jobbe sammen.
Jeg skal flikke på manuset.
Vi har ikke sagt at jeg skal bli her.
- Du vil like deg her.
- Jeg har egen leilighet.
Du skylder leie for tre måneder.
- Jeg tar meg av det.
- Det er tatt hånd om. Det er betalt.
Vi trekker det fra lønnen min.
La oss ikke være smålige.
Vi fører ikke regnskap.
- Max, pakk ut mr. Gillis' ting.
- Det er gjort, madame.
- Pakk dem igjen. Jeg blir ikke!
- Bestem deg nå.
Vil du ha jobben eller ikke?
Jeg ville ha jobben og pengene,
og jeg ville fort vekk.
Jobbet jeg fort, kunne jeg
være ferdig i løpet av noen uker.
Det var ikke lett å få sammenheng
i hallusinasjonene hennes.
Det gjorde det vanskeligere
at hun stadig hengte over meg, -
- redd for at jeg skulle
skade hennes dyrebare åndsverk.
Hva er det?
- Bare en scene jeg har fjernet.
- Hvilken scene?
Slavemarkedet
Det er bedre å gå rett til...
Fjernet du en scene med meg?
Det blir for mye. De vil ikke
ha deg med i alle scenene.
Hvorfor skriver de fortsatt fanbrev
og ber om fotografier?
Fordi de vil se meg.
Norma Desmond.
Sett den inn igjen.
Ja vel.
Jeg diskuterte det ikke.
Man roper ikke til en søvngjenger.
Han kan falle og brekke nakken.
Hun gikk fortsatt i søvne
langs sin tapte karrieres høyder.
Hun var rett og slett gal når det
gjaldt ett tema: hennes film-jeg.
Den store Norma Desmond.
Hvordan fikk hun puste i huset som
var så fullt av Norma Desmond?
Flere Norma Desmond
og enda flere Norma Desmond.
Det var ikke bare arbeid.
To-tre ganger i uken
heiste Max opp maleriet-
- hun hadde fått
av Nevadas handelskammer.
Og vi så en film i stuen hennes.
; ; Mye koseligere enn å gå ut, ; ;
sa hun.
Faktum var
at hun var redd verdenen utenfor.
Redd den ville minne henne på
at tiden har gått.
Det var stumfilmer.
Max tok seg av framviseren.
Det var like greit.
Det hindret ham i
å akkompagnere filmen på orgel.
Hun satt svært nær meg,
og hun duftet tuberoser.
Ikke min yndlingsparfyme.
Ikke på lang nær.
Iblant berørte hun armen
eller hånden min.
Hun glemte
at hun var min arbeidsgiver.
Hun ble en fan, begeistret
over skuespilleren på lerretet.
Jeg trenger ikke å fortelle
hvem som var stjernen.
Det var alltid hennes filmer.
Det var dem hun ville se.
...FORDRIV DENNE ONDE DRØM
SOM HAR TATT MITT HJERTE...
Fortsatt vidunderlige, ikke sant?
Og ingen dialog.
Vi trengte ikke dialog.
Vi hadde ansikter.
Det fins ikke slike ansikter lenger.
Kanskje ett... Garbo.
Produsentidiotene, imbesillene...
Har de ikke øyne i hodet?
Har de glemt
hvordan en stjerne ser ut?
Jeg skal dit igjen!
lblant var det
et lite bridgelag i huset.
En tjuedels cent per poeng.
Jeg fikk halve gevinsten hennes.
En gang var den på 70 cent. Det
var de eneste kontantene jeg fikk.
De andre ved bordet
var skuespillervenner, -
- uklare figurer dere kanskje husker
fra stumfilmer.
Jeg tenkte på dem
som; ; voksmuseet;; .
- Én ruter.
- Én hjerter.
- Spar.
- Pass.
- Tre, ingen trumf.
- Pass.
- Pass.
- Kan du tømme askebegeret, Joe?
- Noen menn ser etter deg.
- Jeg er ikke her.
- Det var det jeg sa.
- Fint.
Men de fant bilen din i garasjen,
og de vil taue den bort.
Hvor er askebegeret?
Kan vi få askebegeret, Joe?
- Jeg vil snakke med deg.
- Ikke nå. Jeg spiller.
De henter bilen min.
Jeg har glemt
hvor mange spar som er spilt.
- Jeg trenger penger nå.
- Kan det ikke vente?
- Nei.
- Vær så snill.
- Hva er det? Hvor brenner det?
- Jeg har mistet bilen.
Jeg trodde det gjaldt liv eller død.
Det gjør det for meg. Derfor havnet
jeg her, derfor tok jeg jobben.
Nå er du tåpelig. Vi trenger ikke
to biler. Vi har en bil.
Ikke en billig sak av krom
og polish: en Isotta Fraschini.
Har du hørt om Isotta Fraschini?
Den er håndlagd.
Den kostet 28000 dollar.
Max fikk den gamle bussen ned
fra blokkene og polerte den.
Hun tok meg med på kjøreturer
i åsene over Sunset.
Bilen var trukket med leopardskinn.
Og den hadde biltelefon.
Gullforgylt.
- For en fryktelig skjorte.
- Hva er galt med den?
Ingenting, om en jobber på
bensinstasjon. Klærne kjeder meg.
Max, hvilken er
byens beste herreekvipering?
Jeg trenger ikke klær, og jeg vil
ikke at du skal kjøpe dem til meg.
Unner du meg ikke litt moro?
Jeg vil at du skal se godt ut.
Og må du tygge tyggegummi?
Ingenting er som blå flanell.
Denne, enkeltknappet.
Nå trenger vi en overfrakk.
Hvis meg kamelhårsfrakkene.
- Aftenantrekk?
- Trenger ikke smoking.
Selvsagt. Smoking, snippkjole, og
om du ikke er forsiktig, en sjakett.
- Snippkjole? Tåpelig.
- Til selskaper og nyttårsaften.
- Hvor er aftenantrekkene?
- Denne veien, madame.
Her er noen kamelhårsfrakker.
Kjenn på denne. Vicuna.
- Den er litt dyrere.
- Kamelhårsfrakken duger.
Så lenge damen betaler,
kan De vel velge vicuna?
Den siste uken i desember,
kom regnet.
Enormt, voldsomt regn. For mye,
lik alt annet i California.
Det regnet gjennom taket
i rommet mitt over garasjen.
Max hjalp meg
å flytte til hovedbygningen.
Jeg likte ikke tanken på det.
Den eneste tiden jeg hadde
for meg selv, var på det rommet.
Det var bedre enn
å sove med regnfrakk og kalosjer.
- Hvem er dette sitt rom?
- Det har vært ektemannens rom.
Ektemennene, bør jeg vel si.
Madame har vært gift tre ganger.
Det er vel dette rommet man kan se
Catalina fra. Men i dag er ikke dagen.
Det er ikke noen lås i døren.
Det er ingen låser
noe sted i huset, sir.
Hvorfor ikke? Det er vel en grunn?
- Legen foreslo det.
- Hvilken lege?
Madames lege.
Madame har melankolske øyeblikk.
Det har forekommet
noen selvmordsforsøk.
Vi må være varsomme.
Ingen sovepiller, ingen barberblader.
Vi har stengt gassen
på madames soverom.
På grunn av karrieren?
Hun er da ikke glemt.
- Hun får fortsatt beundrerbrev.
- Ikke se nærmere på poststemplene.
Du sender dem.
Stemmer det, Max?
Jeg skal
presse aftenantrekket Deres.
Mr Gillis har vel ikke glemt
madames nyttårsselskap?
Nei, det har jeg ikke. Jeg antar
at hele voksmuseet kommer.
Jeg vet ikke, sir.
Madame har stått for forberedelsene.
Der var det...
Rommet hennes.
Fullt av sateng og rysjer.
Og sengen... En gyllen robåt.
En perfekt scene for
en stumfilmdronning. Stakkars...
Hun vinket fortsatt stolt til et
opptog som for lengst har passert.
Det var under nyttårsselskapet
jeg forsto hva hun følte for meg.
Jeg var nok en idiot
som ikke merket hva som foregikk.
Den sørgelige, flaue avsløringen.
Joe!
Du ser guddommelig ut.
Snu deg.
- Vennligst...
- Kom igjen.
Perfekt! Fantastiske skuldrer,
og jeg elsker snittet.
Det er stoppen. Ikke la deg narre.
Før var det å pynte seg
å ta på blådressen.
Jeg liker ikke krageknappen.
Du skulle hatt en perle.
Jeg tar ikke på meg øreringer.
- Vi tar en drink.
- Skal vi ikke vente på de andre?
Max, champagne.
Det er glatt.
Jeg har fått det bonet.
Skål for oss! Golvet var opprinnelig
av tre, men jeg byttet det ut.
Valentino sa: "Ingenting er
som å danse tango på fliser." Kom.
- Ikke på samme golv som Valentino.
- Følg meg.
- Ikke len deg bakover.
- Den tingen kiler.
Gjør den?
- Klokken er 22.15. Når kommer de?
- Hvem?
- De andre gjestene.
- Det er ingen andre.
Vi ønsker ikke å dele kvelden
med andre. Dette er for deg og meg.
- Å?
- Hold tettere rundt meg.
Ja vel...
Når det blir midnatt,
kan vi knuse glass mot hodet til Max?
- Du syns vel at dette er morsomt?
- Litt.
En time slepte seg av sted.
Jeg følte meg fanget, lik sigaretten
i dingsen på fingeren hennes.
Så vidunderlig det nye året vil bli.
Så morsomt vi skal få det.
Jeg fyller bassenget, eller åpner
huset i Malibu så du får hele havet.
Når filmen vår er ferdig, kjøper jeg
en båt til deg så vi kan seile til...
Du skal ikke kjøpe mer til meg.
Ikke vær tåpelig. Vær så god.
Jeg skulle gi deg denne ved midnatt.
Kan ikke ta imot. Du har kjøpt nok.
Hold munn. Jeg er rik. Jeg er rikere
enn den nye Hollywood-bermen.
Jeg har en million dollar.
Jeg eier tre kvartaler i byen. Jeg har
olje som strømmer opp i Bakersfield.
Så vi kan kjøpe alt vi ønsker.
- Slutt å snakke om "oss".
- Hva feiler det deg?
Hvilken rett har du
til å ta meg for gitt?
Hvilken rett? Skal jeg fortelle det?
Har du tenkt på at jeg kanskje har
et liv, eller en jente jeg er glad i?
Hvem? En servitør, eller en statist?
Jeg er ikke riktig for deg.
Du ønsker en Valentino,
en med polohester, en kakse.
Det du prøver å si, er du ikke ønsker
at jeg skal elske deg. Si det!
Jeg ante ikke hvor jeg skulle.
Jeg var nødt til å komme meg ut.
Jeg måtte treffe folk på min alder.
Jeg måtte høre folk le igjen.
Jeg tenkte på Artie Green.
Det var garantert nyttårsfest
i leiligheten hans.
Forfattere uten jobb,
komponister uten utgivere, -
- unge skuespillerinner
som tror gutta på castingkontoret.
Ungdom som ga blaffen
så lenge de hadde noe felles.
Hollywood har ikke vært snill mot oss
Har ikke noe svømmebasseng
Lite klær
Vi tjener kun knapper og glansbilder
- Hei, Joe.
- Tom.
- Hvordan har du det?
- Hei, Joe.
- Har man sett... Joe Gillis!
- Hei, Artie.
Hvor har du holdt deg skjult?
Jeg meldte deg nesten savnet.
Kjenner dere Joe Gillis?
Manusforfatter, uransmugler, -
- mistenkt for Black Dahlia-drapet.
- Gi meg frakken din.
- La den være.
- Du blir vel?
- Ja.
Så kom igjen, da.
Er det mink?
Milde måne... Hvem har du
lånt den av? Adolphe Menjou?
- Nær, men ikke riktig.
- Du er vel ikke smugler?
- Hvor er baren?
- Kom.
Fin fest.
Jeg er
regiassistentenes Elsa Maxwell.
Rolig med punsjen. Budsjettet tillater
bare tre drinker per statist.
- Bare lat som.
- Kan jeg bli en stund?
- Selvsagt. Festen varer hele natten.
- Nei, noen uker.
- Sofaen er ledig.
- Jeg tar den.
Pikkoloen tar bagasjen din.
Skriv deg inn her.
- Hei, Mr Gillis.
- Hei.
- Kjenner dere hverandre?
- Betty Schaefer, hos Sheldrake.
- Akkurat. "Bases Loaded".
- Et øyeblikk.
Dette er kvinnen jeg elsker.
Hva skjer?
Hun er fan
av mine litterære utgytelser.
- Sårede følelser-avdelingen.
- Hvor er telefonen?
Ved "Rainbow Room".
Kan jeg få den når dere er ferdige?
- Du glemte denne.
- Takk.
- Jeg håpet på å møte deg igjen.
- For å få igjen kniven du stakk i meg?
Dårlig samvittighet.
Jeg fant noen av historiene dine.
- Så snilt av deg.
- En av dem heter "Vindu".
- "Mørke vinduer". Likte du den?
- Nei. Med unntak av seks sider.
Du har et tilbakeblikk der som...
Kan vi snakke sammen noe sted?
Hva med "Rainbow Room"?
Joe, jeg sa du kunne låne sofaen min,
men ikke jenta mi.
Det gjelder jobb.
Fins det en snutt av fiksjonen min
som det er verdt å merke seg?
Tilbakeblikkscenen
der hun forteller om læreren...
- Jeg hadde en lærer som henne.
- Trolig derfor den er god.
- Den er sann, rørende. Hvorfor ikke...
- Hvem ønsker noe slikt?
lkke ta den tonen.
Det er verdt bryet.
- Skal jeg begynne å skrive nå?
- Jeg har noen idéer.
Jeg har også noen idéer.
Det er nyttårsaften. La oss more oss.
Vi kan lage papirbåter
og arrangere en regatta.
- Eller skru dusjen på full styrke.
- Eller okkupere kjøkkenet.
- Er du sulten?
- Sulten?
Etter tolv år i Burmas jungel,
er jeg skrubbsulten, lady Agatha...
- Jeg sulter etter en hvit skulder.
- Phillip, du er gal.
Jeg tørster etter
dine leppers kjølighet.
Du kan ta telefonen nå.
Nei, Phillip, vi må være sterke.
Du er fortsatt i uniform, -
- og dessuten kan du ringe nå.
Ok.
Plutselig frykter jeg å miste deg.
Det gjør du ikke. Jeg henter mer
av dette fæle fluidumet.
- Venter du på meg?
- Med et hjerte som hamrer vilt.
Livet kan være vakkert.
Hei, Max. Gjør meg en tjeneste.
Beklager,
men jeg kan ikke snakke nå.
Jo da. Legg klærne
og skrivemaskinen i kofferten min.
- Jeg får noen til å hente det.
- Jeg har ikke tid. Legen er her.
Hva er det som skjer?
Madame tok barberkniven fra
Deres rom og skar over pulsårene.
Hva? Max!
Jeg fikk oppskriften.
To pakker halspastiller
oppløses i lunken grapefruktjuice...
Joe!
Godt nyttår!
- Hvordan går det med henne?
- Hun er på rommet.
Forsiktig. Ikke løp opp.
Musikerne må ikke forstå noe.
Forsvinn.
For en tåpelig ting å gjøre.
At jeg forelsket meg i deg
var idiotisk.
Det ville skapt fine overskrifter.
"Stjerne tar livet av seg
pga. ukjent forfatter."
Store stjerner har mye stolthet.
Forsvinn. Gå til den jenta.
Jeg bare fant det på.
For jeg mente
at det hele var en tabbe.
Jeg ville ikke såre deg.
Du har vært vennlig mot meg.
Du er den eneste i denne
stinkende byen som har vært vennlig.
Kan du ikke bare si takk og gå?! Gå!
lkke før du lover
å oppføre deg fornuftig.
Jeg gjør det igjen!
Jeg gjør det igjen!
Jeg gjør det igjen.
Godt nyttår, Norma.
Godt nyttår, elskling.
- Hallo.
- Er det Crestview 51733?
Unnskyld at jeg plager Dem.
Jeg må snakke med mr. Gillis.
- Han er ikke her.
- Hvor kan jeg få tak i ham?
- Kanskje noen andre kan si...
- Ingen her kan si Dem noe.
Og vennligst ikke ring igjen.
Max!
Hvem var det, Max?
Hva gjaldt det?
Ingenting, madame. Noen forhørte
seg om en bortkommen hund.
Nummeret vårt
må ligne nummeret til kennelen.
Et øyeblikk. Kjør fram bilen
og lever manuset til Paramount.
- Lever det til mr. DeMille personlig.
- Ja vel, madame.
- Skal du sende manuset til DeMille?
- Ja. I dag er dagen.
Astrologen min
har lest DeMilles og mitt horoskop.
- Og manuset?
- DeMille er løve, jeg er skorpion.
Mars har stått i Jupiter i flere uker.
I dag er konjunksjonen sterkest.
Snu deg, elskling. La meg tørke deg.
Manus selger ikke
basert på astrologers diagrammer.
Jeg selger også meg.
DeMille har sagt
at jeg er hans største stjerne.
Når sa han det, Norma?
Det er noen år siden.
Men jeg har aldri sett bedre ut.
Vet du hvorfor?
Fordi jeg aldri har vært så lykkelig.
Noen kvelder senere skulle vi spille
bridge hos en av voksdokkene.
Hun hadde lært meg å spille
bridge, noen flotte tangotrinn-
- og hva slags vin
man drikker til forskjellig fisk.
Den idioten! Han har glemt
å fylle sigarettetuiet mitt.
- Ta en av mine.
- De er fryktelige. Jeg hoster av dem.
Stopp ved apoteket.
Jeg kjøper noen til deg.
Du er en knupp.
SCHWABS APOTEK
Gi meg en pakke
tyrkiske sigaretter. Abdullas.
Opp med hendene, Gillis,
ellers smeller det.
Hei, Artie.
God kveld, miss Schaefer.
- Jeg er glad for å se deg.
- Hvorfor stakk du av fra gjengen?
Beklager. Tror du meg hvis jeg sier
at jeg var hos en syk venn?
Av den formelle typen,
med en tikarats nyrestein?
Kutt ut. Hvor har du gjemt deg?
- Jeg har gode nyheter til deg.
- Jeg har ikke gjemt meg.
Jeg har ringt agenten din
og foreningen.
Jeg fikk et Crestview-nummer.
En fyr med aksent brummet til meg
at du ikke var der.
De hadde ikke hørt om deg.
Sier du det?
Hva er den gode nyheten?
- Sheldrake liker læreren.
- Hvilken lærer?
"Mørke vinduer".
Han tror det kan bli noe av det.
- Hvor er pengene?
- Hvor er historien?
Jeg bløffet,
og brukte noen av mine innfall.
Men det trenger arbeid.
Jeg har 20 sider
og en god mannlig rollefigur.
Med så omfattende bakgrunn
at de må ha en regiassistent.
Hold munn.
Hvis vi kan lage en historie...
Jeg skriver ikke lenger
på spekulasjon.
- Det er halvveis solgt.
- Jeg har faktisk sluttet å skrive.
- Mr Gillis, kan De vennligst?
- Jeg kommer straks.
Aksenten! Fyren jobber
for utenlandske myndigheter.
- Sjekk de mansjettknappene.
- Jeg må gå.
- Takk for interessen for min karriere.
- Ikke din, men min.
Jeg håper på denne avtalen.
Jeg vil ikke bare lese.
Jeg vil skrive.
- Beklager hvis jeg har...
- Det har du.
På gjensyn.
- Det tok deg timer.
- Jeg støtte på noen kjente.
- Hvor er sigarettene mine?
- Hvor er?
Du røyker for mye, Norma.
Hver gang hun fryktet
at jeg kjedet meg, -
- oppførte hun en forestilling:
; ; Norma Desmond-revyen;; .
Hennes første nummer var alltid
Mack Sennetts badende skjønnhet.
Jeg ser fortsatt meg selv i rekken:
Marie Prevost, Mabel Normand.
Mabel tråkket meg alltid på foten.
Hva er i veien?
Hvorfor er du så gretten?
Det er ingenting i veien.
Jeg har det fint. Vis meg mer.
Ja vel. Gi meg den. Jeg trenger den
til bart. Lukk øynene.
Noe var i veien, ja.
Jeg tenkte på jenta til Artie,
miss Schaefer.
Hun var som en fersk forfatter
i Hollywood.
Store ambisjoner, et ønske om
å se sitt navn på lerretet:
; ; Manus skrevet av; ;,
; ; Original-historie av; ;...
Publikum aner ikke
at noen skriver filmer.
De tror at skuespillerne
finner på alt underveis.
Lukk opp øynene.
- Madame er ønsket på telefonen.
- Ikke forstyrr meg.
- Paramount ringer.
- Hvem?
Paramount Studios.
Tror du meg nå? Jeg sa jo
at DeMille ville kaste seg over det.
Det er ikke mr. DeMille selv.
Det er en som heter Gordon Cole.
- Han sier at det er viktig.
- Naturligvis.
Mr DeMille bør ringe personlig.
At en assistent skal ringe meg...
Si at jeg er opptatt og legg på.
Ja vel, madame.
Hva gir du meg?
Vi har lagd tolv filmer sammen.
Hans største suksesser!
- Kanskje han filmer.
- Jeg kjenner det trikset.
Han prøver å gjøre meg mindre,
for å få ned prisen.
Jeg har ventet 20 år på dette.
DeMille kan vente til jeg er klar.
Cirka tre dager senere
var hun klar.
Utrolig nok var det kommet-
- flere viktige telefoner
fra Paramount.
Hun tok på en kvartkilo sminke,
draperte det med et slør-
- og dro
for å møte DeMille personlig.
Unnskyld meg, Madame. Skyggen
over det venstre øyet er ujevn.
Takk, Max.
Kutt ut bråket!
- Du...
- Vi skal møte mr. DeMille. Lukk opp.
Han filmer. Har dere en avtale?
Det er ikke nødvendig.
- Jeg har Norma Desmond her.
- Norma hvem?
- Norma Desmond.
- Jonesy. Hei, Jonesy.
Ja?
Sannelig er det ikke miss Desmond!
- Hvordan står det til, miss Desmond?
- Lukk opp.
- Ja visst, miss Desmond. Kom an.
- Ikke uten passerseddel.
Miss Desmond kan det.
- Hvor filmer mr. DeMille?
- Scene 18.
Takk, Jonesy.
Og lær vennene dine manerer.
Uten meg ville han ikke hatt jobb.
Paramount ville ikke eksistert.
- De har rett, miss Desmond.
- Fortsett, Max.
Scene 18.
Ok. Gi Henry Wilcoxon beskjed.
Spre det så jeg kan se det.
Vær stille der bak.
Norma Desmond
skal møte mr. DeMille.
Lyssett det
så jeg kan se formen.
Litt tilbake. Unna.
Du, der bakerst...
Norma Desmond til mr. DeMille.
Norma Desmond?
- Et øyeblikk.
- Harry Wilcoxon?
Trekk sverdet og løft draperingen
med det. Samson ligger der.
Norma Desmond er her
for å treffe Dem, mr. DeMille.
- Norma Desmond?
- Hun må være en million år gammel.
Og hva gjør det med meg?
Jeg kunne vært faren hennes.
- Unnskyld, mr. DeMille.
- Det må gjelde det elendige manuset.
Hva kan jeg si til henne?
Jeg kan si at De er i visningssalen.
Jeg kan avfeie henne.
30 millioner fans har avfeid henne.
Er ikke det nok?
- Mente ikke å...
- Selvsagt ikke.
De kjente ikke Norma Desmond
som en deilig pike på 17,-
- med mer mot og vidd og kraft
enn noen annen ungdom.
- Har hørt at hun var fæl å jobbe med.
- Bare mot slutten.
Et dusin pressesekretærer
som jobber overtid-
- kan gjøre fryktelige ting
mot menneskeånden.
Ta pause.
- Vil du ikke bli med?
- Det er ditt manus, ditt show.
- Lykke til.
- Takk, elskling.
Hei sann, unge dame.
- Hei, mr. DeMille.
- Godt å se deg.
Jeg så deg sist et lystig sted.
Jeg danset på bordet.
Mange gjorde det. Lindbergh hadde
nettopp landet i Paris. Kom inn.
Norma, om forlatelse
for at jeg ikke har ringt deg.
Jeg er sint.
- Jeg har det travelt.
- Det er ingen unnskyldning.
- Og du har selvsagt lest manuset?
- Ja.
Du kunne ha ringt selv i stedet for
å overlate det til en assistent.
- Hvilken assistent?
- Ikke spill uskyldig. Gordon Cole.
Gordon Cole?
Hvis du ikke er interessert, -
- ville han ikke prøvd å ringe meg
minst ti ganger.
Vi holder på med prøver.
Sett deg i stolen min
og føl deg som hjemme.
- Takk.
- Det er jenta si. Et øyeblikk.
Hent en telefon
og få tak i Gordon Cole.
Hei, miss Desmond.
- Miss Desmond, det er Hog Eye.
- Hei, Hog Eye.
Få se ordentlig på deg.
Se, det er Norma Desmond.
Norma Desmond!
- Norma Desmond!
- Trodde hun var død.
- Så hyggelig å se deg.
- Velkommen hjem. Husker du meg?
Selvsagt gjør jeg det.
Hei, Patsy.
- Har du truffet miss Desmond?
- Det er en stor glede.
Gordon, dette er C. B. DeMille.
Har du ringt Norma Desmond?
Ja, mr. DeMille. Det gjelder
bilen hennes, en Isotta Fraschini.
Sjåføren var her i den.
Den er perfekt til Crosby-filmen.
- Vi vil leie den i to uker.
- Jeg forstår.
Mange takk. Takk.
Hog Eye,
snu lyset dit det hører hjemme.
Jeg fikk tak i Gordon Cole.
Så du hvordan de strømmet til?
Du vet... Det skjer rare ting
i denne bransjen, Norma.
Jeg håper du ikke har mistet
din sans for humor.
- Hva er i veien?
- Ingenting.
Forsto ikke hvordan det ville bli
å komme tilbake til studioet.
- Ante ikke hvor dypt jeg savnet det.
- Og vi har savnet deg.
Vi skal jobbe igjen.
Vi skal lage vår største film.
- Jeg vil snakke med deg om det.
- Er ikke manuset godt?
Det har sine gode sider,
men det vil bli en svært dyr film.
Blås i pengene.
Jeg vil jobbe igjen. Det er så godt
å vite at du vil ha meg med.
Ingenting ville gjort meg
mer tilfreds, hvis det var mulig.
Husk at jeg ikke jobber før kl 10
og etter kl 16.30.
- Vi er klare, mr. DeMille.
- Ja vel.
Kan du ikke sitte her og se på?
Filmene er blitt ganske forandret.
Ja vel. Sett i gang.
Slå på alle.
Kamera.
Ser De kontorene, mr. Gillis?
De var madames garderobe.
Hele rekken.
Ikke mye til Wallace Reid.
Han hadde en flott mobil bungalow.
Jeg hadde overetasjen.
Ser De der det står "Leseavdeling"?
Veggene var kledd med svart lakklær.
Jeg kommer straks.
Det er den pussige bilen som Cole
snakket om. Kan vi ta en ***?
Hva er så pussig med den?
Hvis du kan bruke noe
fra "Mørke vinduer", så bare ta det.
I himmelens navn...
Kom inn. Sett deg.
- Jeg mener det. Forsyn deg.
- Hvorfor gjør du det?
Får du 100000, kjøp konfekt til meg.
En Oscar, gi meg venstrebeinet.
Gjerne, men jeg er ikke
dyktig nok til å gjøre det alene.
- Hva med idéene dine?
- Se om de gir noen mening.
Kutt ut psykologi-tullet, det med
å utforske morderens syke sinn.
Psykopater selger.
Det er en historie om lærere
og deres slit.
Hun underviser på dagtid,
han på aftenskole.
Første gangen de møtes...
- Jeg har ikke tid.
- Jeg skal gjøre det kort.
- Nå er det din baby.
- Kan vi jobbe om kveldene?
Om morgenen? Denne måneden
står jeg til din disposisjon.
- Artie er utenbys.
- Hva har han med saken å gjøre?
- Vi er forlovet.
- Så fint.
- Du kunne ikke funnet en bedre fyr.
- Enig.
De er i Arizona
og spiller inn en western.
Jeg er ledig hver kveld og helg.
Vi kan jobbe hos deg.
Det er umulig. Ikke vær så feig.
Se å få skrevet den historien.
- Jeg avskyr deg.
- Ikke la den bli kjedelig.
Hva med dette? Hun underviser
om dagen, han om kvelden.
De kjenner ikke hverandre,
men deler et rom. Det er billigere.
De sover i samme seng.
På skift, selvsagt.
Tuller du? Jeg syns det er bra.
- Det syns jeg også.
- Jeg viser deg hvor du passer inn.
- På gjensyn.
- Å, du...
Hva er det?
Jeg fant ut
hvorfor de har ringt fra Paramount.
De er ikke ute etter madame.
De vil leie bilen hennes.
Hva?
Adjø, Norma.
Vi skal se hva vi kan få til.
Jeg er ikke bekymret. Det gamle laget
samlet. Ingenting kan stoppe oss.
Det gamle laget? Ja.
- Adjø, kjære.
- Adjø, mr DeMille.
- Hvordan gikk det?
- Det kunne ikke gått bedre.
Han må gjøre ferdig filmen først.
Min blir den neste.
Få tak i Gordon Cole.
Si at han kan glemme bilen hennes.
Si at han kan finne
en annen gammel bil.
Jeg kjøper fem gamle biler til ham
om nødvendig.
En hær av skjønnhetseksperter-
- invaderte huset hennes
i Sunset Boulevard.
Hun gikk gjennom
en nådeløs serie behandlinger.
Lik en idrettsmann
telte hun hver kalori-
- og la seg hver kveld klokken ni.
Han var fast bestemt på
å være klar...
Klar for kameraene
som ikke ville filme henne.
- Elskling, er du her?
- Ja.
Ikke snu deg. Se på boken.
Jeg vil bare si god natt.
Du må ikke se meg.
- Jeg er ikke særlig tiltrekkende.
- God natt.
- Jeg har gått ned en kvart kilo.
- Fint.
Jeg var bekymret for halsen.
Hun har utført mirakler.
- Fint.
- Du bør også legge deg.
- Jeg tror jeg leser en stund til.
- Du var ute i går kveld, ikke sant?
- Hvorfor sier du det?
- Jeg vet det.
Jeg hadde mareritt og ropte på deg.
Hvor var du?
- Jeg spaserte en tur.
- Nei da. Du tok bilen.
Jeg kjørte til stranden. Du vil vel
ikke at jeg skal føle meg innesperret?
Selvsagt ikke.
Jeg vil bare ikke være alene.
Ikke mens jeg er under slikt press.
Nervene mine er frynsete.
Jeg ber deg bare om
å være litt tålmodig og vennlig.
- Jeg har ikke gjort noe.
- Selvsagt har du ikke det.
Jeg ville ikke latt deg få lov.
God natt, elskling.
Ja, jeg snek meg ut
hver eneste kveld.
Det minte om da jeg var tolv og
snek meg ut for å se gangsterfilm.
Denne gangen skulle jeg ikke
se en film, jeg skulle skrive en.
Historien Betty Schaefer
gravde opp, -
- turet fram i hodet mitt
som et dusin lokomotiver.
Så vi begynte å jobbe med den.
På kveldstid når studioet var tomt, -
- på det lille kontoret hennes.
Jeg fikk et morsomt brev fra Artie.
Det har regnet siden de kom dit.
De skrev om filmen så alt fant sted
i regn og filmet halve.
Nå skinner solen igjen.
Ingen vet når de er tilbake.
- Fint.
- Fint? Jeg savner ham voldsomt.
- Denne dialogen er fin.
- Er den?
Ja visst. Spesielt med masse musikk
som drukner den.
- Avskyr du ikke deg selv iblant?
- Ustanselig.
Alvorlig talt, dette er virkelig bra.
- Det er morsomt å skrive med deg.
- Takk.
GAL ETTER GUTTEN. NORMA
- Hvem er Norma?
- Hvem er hvem?
Jeg leser vanligvis ikke
private sigarettetuier.
Å, det...
Det er fra en venn av meg.
En middelaldrende dame.
Tåpelig og sjenerøs.
Dette er jo rent gull.
Jeg ga henne råd
om et idiotisk manus.
Den gamle historien. En hjelper
en redd sjel over en trafikkert gate.
Hun er mangemillionær,
og en arver alle pengene hennes.
Det er problemet med dere.
Dere kjenner alle historiene.
Kan du korrekturlese side ti
mens vannet koker? Ok?
Ok.
Iblant, når vi sto fast, -
- gikk vi en tur
på det slumrende området.
Vi sa ikke mye. Vi gikk gjennom
smugene, mellom scenene-
- eller gjennom settene de
klargjorde til neste dags filming.
Det var under en av disse turene
hun fortalte om nesen sin.
Se på denne gaten.
Alt er av papp, alt er hult,
alt er falskt, lagd med speil.
Jeg liker den bedre
enn noen annen gate i verden.
Kanskje fordi jeg lekte her
da jeg var barn.
Var du barneskuespillerinne?
Nei, jeg ble født to kvartaler
fra studioet. I Lemon Grove Avenue.
Far var elektriker her.
Mor jobber fortsatt i garderoben.
- Andre generasjon?
- Tredje.
Bestemor gjorde stunt for
Pearl White. Jeg er av filmfamilie.
De forventet
at jeg skulle bli stjerne.
I ti år fikk jeg dramatimer,
lærte diksjon og dans...
Så prøvde jeg for studioet.
De likte ikke nesen min.
Den skrånet litt denne veien.
Så jeg opererte den.
Da likte de nesen min,
men de likte ikke spillet mitt.
- Fin jobb.
- Det bør den være. Den kostet 300.
- Det var leit.
- Overhodet ikke.
Det lærte meg fornuft. Jeg jobbet meg
fra postrommet til å lese.
Innrøm det. Om kvelden gråter du
over tapte nærbilder, gallaene...
Aldri. Hva er galt med å være
på den andre siden av kameraene?
- Det er morsommere.
- Hipp, hipp hurra for Betty Schaefer.
- Jeg skal nå kysse nesen din.
- Hvis du vil...
Kan jeg si at du dufter spesielt?
- Det må være min nye sjampo.
- Det er ingen sjampo.
Det dufter mer
som nyvaskede linlommetørklær, -
- som en flunkende ny bil.
- Hvor gammel er du?
- 22.
Lur jente.
Ingenting er som å være 22.
Hvis vi skal gjøre ferdig manuset,
må du holde deg en meter unna meg.
Første gang jeg kommer nærmere, -
- slår du meg i hodet med en sko.
Og nå... Tilbake til skrivemaskinene.
Hva er det, Max?
Skal du vaske bilen?
Eller spionerer du i fritiden?
Forsiktig når du går over plassen.
Madame følger kanskje med.
Hva med å gå opp kjøkkentrappen
og kle av seg i mørket?
Jeg spør ikke
hvor mr. Gillis er hver kveld.
Hvorfor ikke? Jeg skriver et manus,
og jeg skal gjøre det ferdig.
Jeg er svært bekymret for madame.
Selvsagt er du det.
Og vi hjelper henne ikke.
Vi fôrer henne med løgn etter løgn.
Hun gjør seg klar til en film.
- Hva skjer når hun finner det ut?
- Det gjør hun ikke.
Det er jobben min,
og det har det vært lenge.
Jeg oppdaget henne da hun var 16.
Jeg gjorde henne til stjerne.
Jeg kan ikke la henne bli knust.
- Gjorde du henne til stjerne?
- Jeg regisserte hennes tidlige filmer.
Det var tre unge regissører
som var lovende på den tiden.
D.W. Griffith, Cecil B. DeMille
og Max von Mayerling.
Og hun gjorde deg til tjener.
Det var jeg som ba om det,
hvor ydmykende det enn virker.
Jeg kunne ha fortsatt karrieren min, -
- men jeg fant alt uutholdelig
etter at hun gikk fra meg.
Du forstår...
Jeg var hennes første mann.
Du er her, Joe.
Når kom du hjem?
Å, Joe, hvor var du?
Er det en kvinne?
Jeg vet at det er en kvinne. Hvem?
Hvorfor kan jeg ikke spørre deg?
Jeg må få vite det.
KJÆRLIGHETSHISTORIE
UTEN TITTEL
AV JOSEPH C. GILLIS
OG BETTY SCHAEFER
Hva er i veien?
Våkne, Betty.
Hvorfor ser du slik på meg?
Å, gjorde jeg det? Unnskyld.
Hva er det med deg i kveld?
- Hva er det?
- Noe har dukket opp.
- Jeg vil ikke snakke om det.
- Hvorfor ikke?
Jeg vil bare ikke.
Hva har du hørt?
Kom an, få høre.
Gjelder det meg?
Betty, det hjelper ikke å flykte.
Se det i øynene, hva det enn er.
- Jeg har fått et telegram fra Artie.
- Fra Artie? Hva er i veien?
Han vil at jeg skal komme til Arizona.
Han sier at det bare koster to dollar
å gifte seg der.
Det sparer oss for en bryllupsreise.
Hvorfor gjør du det ikke? Vi kan gjøre
ferdig manuset til torsdag.
Ikke gråt. Du skal gifte deg.
Det er jo det du ønsker.
Jeg ønsker det ikke nå.
- Hvorfor ikke? Elsker du ikke Artie?
- Jeg elsker ham. Det vil jeg alltid.
Men jeg er ikke
forelsket i ham lenger.
Hva har hendt?
Du har hendt.
Da jeg kom tilbake
til mitt underlige fengsel, -
- begynte jeg å forstå det.
Der lå den. Betty Schaefers framtid
lå i mine hender.
Betty Schaefer, forlovet med Artie
Green, verdens hyggeligste kar, -
- og hun var forelsket i meg. Meg!
Hun var en tosk om hun ikke så
at det var noe falskt over meg.
Jeg var en bedrager
som ikke fortalte det.
Men man kan ikke fortelle
slike ting til en man er gal etter.
Kanskje jeg kunne slippe unna
med det, slippe unna Norma.
Kanskje jeg kunne fjerne
det stygge rotet fra livet mitt.
Hallo, er det Gladstone 9281?
Få snakke med miss Betty Schaefer.
Hun må være hjemme nå.
Betty, det er
den underlige kvinnen igjen.
Hva er dette for noe?
Dette er Betty Schaefer.
Unnskyld at jeg ringer så sent,
men jeg føler at det er min plikt.
Det gjelder mr. Gillis.
Kjenner De mr. Gillis?
Nøyaktig hvor mye vet De om ham?
Vet De hvor han bor,
hvordan han bor, hva han lever av?
Hvem er De? Hva er det De vil?
Hva angår det Dem?
Miss Schaefer,
jeg prøver å gjøre Dem en tjeneste.
Jeg prøver
å spare Dem for elendighet.
De er kanskje for ung til å mistenke
at det fins menn som ham.
Jeg vet ikke hva han har sagt,
men han bor ikke hos slektninger.
Og heller ikke hos venner,
i vanlig forstand.
Spør ham. Spør ham igjen.
Det stemmer, Betty.
Spør meg igjen. Det er Joe.
Hvor er du, Joe?
Hva er det dette dreier seg om?
Enda bedre...
Kom hit og se selv.
Adressen er
Sunset Boulevard nr. 10086.
Ikke avsky meg, Joe.
Jeg gjorde det fordi jeg trenger deg.
Jeg trenger deg slik jeg aldri har
trengt noen før. Se på meg.
Se på hendene mine,
ansiktet mitt, under øynene mine.
Hvordan kan jeg jobbe
når jeg vansmekter slik?
Du aner ikke hva jeg har
gjennomgått de siste ukene.
Jeg har kjøpt en revolver. Jeg sto
foran speilet, men klarte det ikke.
Ikke bare stå der og avsky meg.
Skrik til meg, slå meg,
men ikke avsky meg!
Si at du ikke avskyr meg, Joe!
Her er nr 10079, Connie.
Det må være der borte.
- La meg bli med deg, Betty.
- Nei, det går bra.
Jeg elsker deg, Joe.
Jeg elsker deg.
Hva skal du gjøre, Joe?
Hva har du tenkt å gjøre?
Det går bra, Max. Jeg åpner.
Hei, Betty.
Jeg er så redd.
Er det noe fryktelig?
Kom inn.
Har du vært i
et gammelt Hollywood-palass?
Det er fra da de tjente
18000 dollar i uken, skattefritt.
Forsiktig med flisene. De er glatte.
Valentino pleide å danse her.
- Er det her du bor?
- Nemlig.
- Hvem eier huset?
- Hun.
- Hvem?
- Se deg rundt. Det er mye av henne.
Husker du ikke ansiktet, så har du
nok hørt navnet: Norma Desmond.
- Var det henne på telefonen?
- Drink?
Det er alltid champagne her,
masse kaviar.
- Hvorfor ringte hun meg?
- Hun er sjalu.
Har du noen gang sett så mye skrot?
Hun hentet taket fra Portugal.
Og se på dette...
En egen kino.
Jeg kom ikke for å se et hus.
Hva med Norma Desmond?
Det er det jeg prøver å fortelle deg.
Dette er et enormt sted.
Åtte store soverom.
Nedsenket badekar på alle badene.
Bowlingbane i kjelleren.
Det er ensomt her,
så hun har skaffet seg selskap.
Et svært enkelt opplegg.
En eldre, velstående dame.
En yngre mann
som ikke er så velstående.
- Forstår du det?
- Nei.
- Du skal få noen hint til.
- Nei, jeg har ikke hørt noe av dette.
Jeg har ikke fått telefonene,
og jeg har ikke vært her i huset.
Hent tingene dine, så går vi.
Alle tingene mine?
De 18 dressene, de spesiallagde
skoene, de 6 dusin skjortene, -
- mansjettknappene, platina-
nøkkelringene og sigarettetuiene?
- Bli med, Joe.
- Bli med hvor?
Til en ettromsleilighet
jeg ikke kan betale for?
Til en historie som kanskje selger,
men neppe gjør det?
- Hvis du elsker meg, Joe.
- Hør her, søta. Vær praktisk.
Jeg har en god greie. En
langtidskontrakt uten valgmuligheter.
Jeg liker det slik. Det er neppe
særlig beundringsverdig.
Du og Artie
kan være beundringsverdige.
Jeg kan ikke se på deg lenger, Joe.
Hva med å se etter utgangen?
Denne veien, Betty.
Lykke til, Betty. Du kan gjøre ferdig
manuset på veien til Arizona.
Når du og Artie er tilbake...
Hvis du føler for å ta en dukkert, -
- så er bassenget her.
Takk, elskling. Takk, Joe.
Joe.
Kan jeg komme inn, Joe?
Jeg har sluttet å gråte.
Alt er i orden.
Si at du ikke er sur.
Si at alt er slik det var, Joe.
Joe.
Hva er det du gjør, Joe?
- Hva er det du gjør?
- Jeg pakker.
- Går du fra meg?
- Ja, det gjør jeg, Norma.
Nei, det gjør du ikke!
Max! Max!
Takk for den kjekke garderoben og
for lånet av alle de små tingestene.
- Resten av smykkene er i skuffen.
- De er dine.
De er litt for fjonge
for en redaksjon i Dayton, Ohio.
Det er ingenting.
Du kan få hva du vil. Hva vil du ha?
Penger?
Det er bortkastet. Jeg er ikke
kvalifisert til jobben lenger.
Du kan ikke gå. Max!
Jeg kan ikke leve uten deg.
- Du vet at jeg ikke er redd for å dø.
- Det er en sak mellom du og deg.
Du tror at jeg bare fant på
det med våpenet, ikke sant? Ok...
Ser du det? Du tror meg ikke.
Tror du ikke jeg tør?
- Jo. Det blir en fin scene.
- Bryr meg ikke om det.
Hundretusener vil det.
Du tar livet av deg foran en tom sal.
Publikum er gått for lengst.
- Løgn! De vil fortsatt ha meg.
- Nei, det vil de ikke.
- Hva med DeMille?
- Han ville ikke såre deg.
- Studioet ville bare ha bilen din.
- Hva?
DeMille hadde ikke hjerte til
å si det. Ingen av oss har det.
Løgn! De vil ha meg.
Jeg får brev hver dag.
Si det, Max. Gjør henne tjenesten.
Si at det ikke blir noen film.
De eneste fanbrevene
er dem du skriver.
Det er ikke sant, Max!
Madame er
den største stjernen av alle.
Jeg bærer mr. Gillis' kofferter
ut i bilen.
Du hørte hva han sa.
Jeg er en stjerne.
Du er en kvinne på 50. Bli voksen.
Det er ikke tragisk å være 50,
med mindre du prøver å bli 25.
Den største stjernen av alle.
Adjø, Norma.
Ingen forlater en stjerne.
Det er det som gjør en til stjerne.
Joe! Joe!
Joe!
Joe!
Stjernene er tidløse, er de ikke?
Vel...
Det er her dere kom inn.
Tilbake i bassenget igjen.
Det jeg alltid har ønsket meg.
Det er daggry nå, og de må
ha fotografert meg tusen ganger.
Så hentet de beskjæringskroker
og fisket meg opp...
... forsiktig.
Pussig hvor varsomme folk
er med en når en er død.
De halte meg inn
som en harpunert hvalunge.
Og de undersøkte skadene,
for ordens skyld.
Kåken yret av liv. Politi,
reportere, naboer, forbipasserende.
Like mye oppstyr som
når en åpner et nytt supermarked.
Selv filmavis-folkene kom.
Her hadde man en sak der alle
kunne være med på moroa.
Alle de hjerteløse...
Hva ville de gjøre mot Norma?
Selv om hun slipper unna i retten,
lidenskapsdrap, sinnssykdom, -
- vil overskriftene
ta livet av henne:
; ; Glemt stjerne myrder. ; ;
; ; Aldrende skuespillerinne. ; ;
; ; Gårsdagens glamourdronning. ; ;
Likskuemannens kontor.
Jeg vil snakke med likskuemannen.
- Hvem snakker i telefonen?
- Jeg. Legg på!
Dette er viktigere.
Redaksjonen? Hedda Hopper.
Jeg ringer
fra Norma Desmonds soverom.
Ikke bry deg om å skrive det om.
Ta det rett inn. Klar?
Ved daggry på åstedet...
Norma Desmond, -
- en av gårsdagens berømte stjerner,
er fullstendig i sjokk.
Et slør av stillhet omgir henne-
- i budoaret i huset
i Sunset Boulevard...
Var det en krangel?
Har dere hatt problemer før?
Hvorfor var dette våpenet her?
Hvor traff De mannen?
Hvor kom han fra?
Har De tidligere vurdert
å gjøre noe slikt?
Gjaldt det tyveri? Overrasket De ham
da han prøvde å stjele?
- Filmavisen er her.
- Si at de skal gå.
Ingen kameraer nå.
Nå, Miss Desmond?
Er det noe De vil fortelle oss?
Kameraer? Hva er det, Max?
- Kameraene er kommet.
- Er de?
- Si til mr. DeMille at jeg kommer.
- Hva er dette?
Det er en måte å få henne ned på.
Parker bilen rett utenfor. Ok?
- Alt skal være klart, madame.
- Takk, Max.
Unnskyld meg, mine herrer, men jeg
må gjøre meg klar til scenen min.
- Hva er det som skjer?
- En uttalelse?
En bekjennelse?
- Er alt klart?
- Nesten.
- Er lysene klare?
- Alt klart.
Ok, folkens. Vent, vent!
Stille, alle sammen!
Lys.
Klar, Norma?
Hvilken scene er det? Hvor er jeg?
Dette er slottstrappen.
Å, ja... Ja.
De står nede
og venter på prinsessen.
Jeg er klar.
Ok. Kamera... Vær så god!
Så gikk de til slutt, da, kameraene.
Livet, som kan være barmhjertig,
viste Norma Desmond medynk.
Drømmen hun så desperat hadde
klamret seg til, innhyllet henne.
Jeg kan ikke fortsette med
denne scenen. Jeg er for lykkelig.
Mr DeMille, har du noe imot
at jeg sier noen ord? Takk.
Jeg vil fortelle hvor glad jeg er for
å være i studioet og lage film igjen.
Jeg har savnet dere slik.
Jeg forlater dere ikke igjen.
For etter "Salome"
skal vi lage enda en film, og enda en.
For dette er livet mitt. Det vil det
alltid være. Det fins ikke noe annet.
Bare oss og kameraene-
- og de vidunderlige menneskene
der ute i mørket.
Mr DeMille,
jeg er klar for nærbildene.