Tip:
Highlight text to annotate it
X
BREV TIL JULIE
Sophie Hall fra The New Yorker.
Så fint at du ringer tilbake, Mr. Beal!
Nei, jeg er ikke skribent,
jeg er faktasjekker.
Det likner litt på detektivarbeid, ja.
Vi får se om du er
den rette Robert Beal, da.
Hvor var du da du fikk vite
at andre verdenskrig var slutt?
Poughkeepsie? Greit.
Tusen takk.
Ja, da krigen var over.
Palm Beach? Heldiggris!
Tusen takk. Ha det bra.
Bobby?
Ingenting foreløpig, men det er to igjen.
Og en av dem er kvartermester.
Vent...
Jeg ringer tilbake.
Sophie Hall?
Hvor var du
da andre verdenskrig tok slutt?
På Time Square? Jeg står der nå,
akkurat der bildet ble tatt.
Endelig fant jeg deg! Kan du
beskrive hva så du den dagen?
Kysset.
Var det spontant eller iscenesatt?
Det var det, ja?
Du er helt sikker?
- Du er helt sikker?
- Beal sa at sykepleieren var alle tiders.
At kysset var helt spontant
og en hyllest til kjærligheten.
- Og han sa dette selv?
- Ja.
- Jeg må vite at du er helt sikker.
- Hundre prosent.
Flott. Folk vil jo gjerne tro
på den ekte kjærligheten.
Og du skal til Verona
og ta bryllupsreisen på forskudd?
Bare en ferie før bryllupet
for å få litt tid sammen.
Er ikke det kjærlighetens by?
Et godt valg! Takk for innsatsen.
Jeg tenkte at jeg kanskje
kunne skrive noe mens jeg...
Du er en utmerket faktasjekker.
God tur!
Takk. Ha det.
Bryllupsreise før bryllupet?!
Heldiggris!
Victors restaurant åpner om seks uker.
Husk at du skal ha
all hans oppmerksomhet.
- *** mobilen hans i Adriaterhavet.
- Han skal møte leverandører.
Hei, skal jeg bære bladet for deg?
- Hei, Victor.
- Hei. Lukk øynene!
Lukk øynene.
Lukk øynene, og gap opp.
God, ikke sant? Ja?
Jeg har oppfunnet nudlene på nytt!
Smak på denne, den er nydelig.
Samme sak, men fetere.
Den er mer...
God, ikke sant? Ja?
Jeg tror dette blir et mesterverk.
Det var en som ble helt perfekt.
Jeg tror det er denne.
- Smak!
- Kan jeg få si noe?
Vi drar om 12 timer,
og du har ikke pakket.
Skal du rydde opp her?
Arrividerci, New York. Ciao,
bella Verona! Det blir helt utrolig!
Ciao, bella!
Sophia!
Hvorfor er du min Sophia?
Jeg snakker med forloveden min.
Ha det.
- For et sted!
- Jeg må vise deg noe.
Jeg har akkurat
snakket med signor Morini.
Han har ordnet
en rundtur til alle leverandørene.
Vi begynner på den eldste
og vakreste vingården i hele Veneto.
- Victor...
- Sophie, du skjønner visst ikke.
Vi skal til den eldste og vakreste
vingården. Dette er romantisk.
Vi drar dit, drikker litt vin, blir
litt brisne, kommer tilbake hit og...
- Hvordan gikk det?
- Jeg prøvde å snakke med Bobby.
Men så torde jeg ikke likevel. Det er
på tide jeg begynner å skrive selv nå.
Ja.
Det er jo det du brenner for!
Det er den druen jeg fortalte deg om.
Den de bruker her. Du husker vel det?
Typisk farge.
Og duft av friske frukter og blomster.
Veldig god. Friske blomster og frukt,
kjenner du det?
- Nydelig!
- Smil!
- Smak på oljen min! Min beste.
- Ja. Sophie...
- God? Liker du den?
- Den er kjempegod!
Vi må kjøpe operabilletter, se Castel-
vecchio, Gardasjøen og Julies hus.
Nå skal dere få smake deilig ost.
Duften er bare helt utrolig.
- Sophie, noe så utrolig!
- Denne er lagret i ti år.
- Vil dere smake en liten bit?
- Ja.
Kjenn på den duften.
Du kan ikke unngå å bli fornøyd.
Nå?
Er den ikke god?
- God lukt, ikke sant?
- Helt fabelaktig!
Jeg skulle ønske jeg var
en liten mus som bodde her!
Ja, ja, ja.
Da snakkes vi senere. Ha det!
Det var signor Morini. Han ba oss
med til en skog bare 120 km herfra.
- Det er utsøkte trøfler der, og...
- 120 km?
Det er ikke engelske mil.
Hvorfor vil du kjøre så langt
bare for å se en sopp?
Det er ikke sopp, det er trøfler!
En tartufo!
Det man har over pastaen.
Du har da hatt det fint i dag?
Ja da. Men jeg har ikke lyst til
å dra for å se på en sopp nå.
Greit.
Helt greit.
- Men ikke kall det en sopp.
- Kan ikke du dra til trøffelskogen?
- Så kan jeg gå på sightseeing?
- Ja! Vinn-vinn!
JULIES HUS
Jeg må snakke med min elskede...
Kjære Julie...
Kjære Julie, hjelp meg...
Kjære Julie,
jeg elsker en annen enn min mann.
Romeo, Romeo,
hvorfor er du Romeo?
- Er alt bra med deg?
- Jeg er redd.
Jeg er redd,
for jeg kan ikke leve uten ham.
Kan noen fortelle meg...
Hvorfor jeg må være alene?
Hvorfor vil han ikke ha meg lenger?
Unnskyld.
- Snakker dere engelsk?
- Gudskjelov!
Ta denne kurven og...
Hva heter det... Gyv løs.
- Gyv løs?
- Er du ikke oversetteren, da?
- Nei, jeg...
- Jeg har ventet i to uker.
Jeg heter Sophie.
Jeg fulgte etter deg.
Jeg så at du la brevene i en kurv
og lurte på hvorfor.
Hvorfor?
Jaså, er du skribent?
Ja, det er jeg.
Hun er skribent.
Jeg skal vise deg.
- De kommer fra hele verden.
- Men dere tar brevene.
Er ikke det
som å ta mynter fra en ønskebrønn?
Hvordan skulle vi ellers
kunne svare dem?
Svarer dere på alle?
- Ja.
- Er dere Julie alle sammen?
Sekretærene hennes.
Donatella har vært gift i 51 år
og tar seg av ekteskapsproblemer.
Ektemenn er som vin.
Det tar lang tid før de modner.
Francesca er sykepleier.
Hun tar sykdom og sorg.
- Og Maria...
- Hvorfor sukker du?
Hun har 12 barn, 29 barnebarn
og 16 oldebarn.
- Hun skriver det hun vil.
- Og du?
Isabella tar de
som nesten er uleselige.
Kranglene, bruddene, de brustne
hjertene. Noen må gjøre det også.
- Da går vi til bords, jenter!
- Min mor. Blir du til middag, Sophie?
Hele byen snakker om det,
og hun vil ikke bli her og spise.
Du vet at jeg ikke
kan fordra å bli avvist!
- Det er ikke for å fornærme deg.
- Ikke det?
Her lager jeg en deilig rett.
Det er nok til hele byen!
- Og hun sier nei!
- Jeg skulle så gjerne, men jeg må gå.
Typisk amerikanerne.
De har alltid dårlig tid.
- Jeg må møte forloveden min.
- Forlovede?
- Gratulerer!
- Så flott! Gratulerer, kjære.
Da må du ta med deg
litt dessert til dere.
Takk.
Ha en fin kveld.
- 12 mil hver vei og jeg slo deg?
- Gratulerer.
Nå, hvordan var Verona uten meg?
Tom? Halvtom? Helt tom?
- Halvtom. Jeg traff Julies sekretærer.
- Julie? Julie Capulet?
Ja. Noen kvinner
kaller seg Julies sekretærer.
De skriver brev til dem som skriver til
Julie. Sekretærene er kommunalt ansatt.
Kvinner kommer hit fra hele verden
og skriver brev som de...
- Hva har du i posen?
- Jeg vet ikke.
De fester brevene til muren, og
sekretærene legger dem i en kurv.
De samler inn brevene hver dag.
Og svarer alle som har avsender-
adresse. Det er jobben deres.
Det er så utrolig. Det er det
de brenner for, og gjør hver dag.
- De jobber hele dagen med å...
- Herregud, denne er helt utrolig!
Herregud! Så god!
Smak på denne!
Nei, ta en skikkelig bit.
- Din Victor er veldig lidenskapelig.
- Ja.
Men han tror visst
at han er blitt italiener nå.
Og jeg syns ikke
hans etterlikning er så god.
For en fantastisk kvinne!
Jeg tror jeg er forelsket!
- Så du har forelsket deg?
- Ja.
Men du kan bare si nei,
da lar jeg være.
- Jeg vil gjerne, men jeg lar være.
- Hva da?
Angelina har tilbudt seg
å lære meg noen hemmeligheter.
- Nå eller i hele dag?
- Nå! Det er jo fantastisk!
- Hun lager risotto all'amarone.
- Bitter risotto, ja.
- Oppskriften er 300 år gammel!
- Så da blir det ikke Gardasjøen i dag?
Den har ligget der i 500 000 år.
Og nå vil Angelina hjelpe meg.
- Vi er jo her og koser oss.
- Du, Paul Newman!
- Vil du arbeide, må du følge med!
- Skjønner du?
Jeg er blitt Paul Newman!
Men hva skal jeg gjøre, da?
- Du kan godt få hjelpe oss.
- Ja! Med brevene!
Du skriver brev, jeg lager mat,
og så spiser vi. Vinn-vinn!
- Hvor lenge har dere vært forlovet?
- Nesten et år.
- Hvorfor har du ikke ring?
- Fordi jeg ikke ville ha det.
Han var så opptatt med restauranten,
så jeg syntes det var unødvendig.
Jeg syns nå jenta bør ha en ring.
"Jeg gikk ikke til ham, Julie.
Jeg gikk ikke for å møte Lorenzo."
"Han var så tillitsfull."
"Jeg lovte at vi skulle rømme
fordi foreldrene mine sier nei."
"I stedet lot jeg ham vente under treet
vårt mens han lurte på hvor jeg var."
"Jeg er i Verona nå. Jeg reiser tilbake
til London i morgen. Jeg er så redd."
"Vær så snill, Julie.
Si hva jeg skal gjøre."
"Jeg er sønderknust og har ingen
andre å spørre. Hilsen Claire."
Og der har det altså ligget så lenge.
Jeg tror hun kom tilbake
for å finne sin store kjærlighet.
Og de fikk ti barn,
men elsker likevel hver bidige natt.
Men han er blitt skallet og tykk,
og hun må gjøre alt.
Kanskje hun ble i London,
giftet seg med en hertug-
- og levde lykkelig alle sine dager
som meg?
- Du giftet deg jo med en revisor.
- Og når hun elsker med hertugen-
- ser hun sin første kjærlighet,
Lorenzo, for seg.
Isabella, jeg må svare henne.
Så gjør det.
- God natt, jenter.
- God natt.
God natt, venner.
- God natt, Sophie.
- God natt.
- Hei!
- Hei.
- Beklager at jeg er så sein.
- Alt i orden! Har du hatt det fint?
- Kjempefint.
- Så bra.
- Og Angelina?
- Det var flott. Hun er jo helt utrolig.
Hun bruker ikke oppskrifter.
Hun inviterte meg tilbake.
Jeg tror jeg kan lære mye av henne.
Men...
Du først, beklager.
Jeg har hatt en fabelaktig dag.
Jeg fikk svare på et brev
som ble skrevet for 50 år siden.
- Det var så godt å skrive det.
- Ja. Du bør være der mer.
- Hvorfor det?
- Det er jo det du brenner for.
Dessuten er det midt i blinken.
For signor Morini har bedt meg med
på en fantastisk vinauksjon i Livorno.
Den er veldig eksklusiv.
Jeg vet ikke om jeg får billett engang.
Jeg blir toppen borte i to dager.
Jeg kan godt prøve å få to billetter.
- Til en vinauksjon i Livorno?
- Jeg vet det høres fælt ut. Beklager.
Nå får jeg dårlig samvittighet.
Jeg savner deg alt.
Jeg er snart tilbake.
Ha det!
Hør på denne stakkars jenta: "Julie,
fins det noe verre enn en mann?"
Ja, to menn!
Unnskyld.
Beklager at jeg forstyrrer,
men er dere Julies sekretærer?
- Ja.
- Si meg...
Hvem av dere skrev
til min bestemor Claire Smith?
- Jeg. Kom det fram, altså?
- Ja.
Vi briter blir gjerne boende
i barndomshjemmet.
- Det er under en uke siden jeg skrev.
- Det var et svært omtenksomt brev.
Hva tenkte du egentlig på?
At hun fortjente et svar.
- For 50 år siden, ja! Ikke nå.
- Går ekte kjærlighet ut på dato?
Ekte kjærlighet?! Hva ville skjedd
om hun ikke hadde tatt til vettet?
- Du ville ikke vært her. Et klart pluss.
- Hva gjør en ensom amerikaner her?
- Jeg er ikke ensom, jeg er forlovet.
- Stakkars brudgom!
Unnskyld! Har du reist
helt fra London for å kjefte på meg?
- Nei. Bestemor kunne ikke dra alene.
- Er Claire her? Hvorfor det?
Selv du må da kunne tenke deg det.
Herregud! Dødskult! Hun har
kommet for å finne sin Lorenzo.
- Dødskult?
- Ja!
Og hvis Lorenzo har glemt henne,
er alvorlig syk eller død.
Hva skjer da?
- Tenkte meg det.
- Jeg vil gjerne treffe henne.
Og jeg vil spille på Manchester United.
Hun har ingen interesse av å møte-
- en som greier å si "herregud"
og "dødskult" i samme setning.
Bestemor.
De skal stenge nå. Vi må gå.
Unnskyld. Claire?
Hei, jeg heter Sophie.
Det var jeg
som skrev brevet til deg.
Brevet fa Julie?
Du store tid. Takk!
- Hvordan i all verden fant du oss?
- Barnebarnet ditt fant meg.
- Jeg sa at dette...
- Han er veldig søt og sjarmerende.
Og han mente
at du hadde lyst til å treffe meg.
Uvanlig omtenksomt til deg å være.
Det måtte jo få møte personen
som fikk i stand denne vanvittige turen.
Charlie er så imot dette.
Det gjør det desto mer morsomt.
- Vil du ta et glass vin med oss?
- Det kommer ikke på tale.
- Det har vært en altfor lang dag.
- Ja vel, kjære. Sov godt.
- Vet du om et sted vi kan gå?
- Et helt perfekt sted.
Det er så ufattelig at du er her.
Jeg var på malekurs i Toscana og
bodde hos en familie utenfor Siena.
Sønnen der het Lorenzo,
og det var kjærlighet ved første blikk.
Han hadde milde blå øyne,
og han sa at jeg var vakker.
- Den vakreste jenta i verden.
- De er fremdeles svært vakker.
Takk.
Han ga meg denne ringen.
Han ville gifte seg,
men jeg skulle ta eksamen, -
- og mine foreldre ville aldri tillatt det.
Så jeg ble redd og dro min vei.
Og nå...
Det jeg så inderlig gjerne vil,
er å fortelle ham-
- at jeg er lei for at jeg var så feig.
Og et kort eller et brev
duger selvsagt ikke!
- Så du vil finne din Lorenzo?
- Ja, og jeg tror jeg vet hvor han er.
- Hvor da?
- På gården like utenfor Siena.
- Charlie kjører meg dit i morgen.
- Fordi jeg ikke ville du skulle haike.
- Han mener det er et feilgrep.
- Fordi du ikke vet hva romantikk er.
- Nei, jeg er realist.
- Nei, du er engelsk.
- Kald som en fisk!
- Og hvem skrev "Romeo og Julie"?
Williamo Shakespearelli.
En stor italiener.
De er gale!
Kjære Sophie...
God natt og tusen takk!
Det er jeg som skal takke.
God natt, alle sammen.
- God natt.
- Lykke til. Ciao.
Tenk så flott det hadde vært
om hun finner sin Romeo!
50 år etter,
bare fordi du fant det brevet.
Ingen ville ha trodd på dette
om det ikke var sant...
- Vent!
- Å, for... Her er hun igjen!
- Kan jeg få bli med og finne Lorenzo?
- Bli med?
Du er her med forloveden din
og vil være med oss?
Ja, for han er opptatt, og det er ikke jeg.
Hvis det ikke er for innpåslitent, da.
Men det er noe jeg må si først.
Det er ikke helt uten baktanke.
Det begynte jo med at jeg svarte på
brevet, og det du gjør er så fantastisk.
- Jeg vil gjerne skrive om det.
- Journalist!
- Hun vil snoke i vårt privatliv!
- Det er da ikke statshemmeligheter.
- Jeg vil gjerne bli journalist.
- Og dette er inngangsbilletten?
- Jeg vil gjerne ha deg med.
- Sikkert?
- Selvsagt.
- Selvsagt...
Utrolig! Claire er her!
Hun som jeg skrev til som Julie.
Elsker Livorno! Vinprisene er
fantastiske! Ringer senere. Victor.
Hvor mye var du og Lorenzo sammen?
Så mye vi kunne. Etter skoletid
gikk jeg til gården der han arbeidet.
Vi satt under trærne og spiste
brød med tomater og olivenolje.
- Så romantisk.
- Er det romantisk å spise på bakken?
Han var så glad i jorda.
Han elsket å snakke om regnet.
Om de friske oppkommene.
Og vi gikk lange turer.
Vi lå i det tørre gresset.
Jeg husker ennå-
- duften av den friske svetten hans.
Ja da, bestemor. Det greier seg.
Og nå kan du snart finne igjen
sjelevennen du mistet.
Bestefar var hennes sjelevenn!
Det er derfor jeg er her!
Det var ikke det jeg mente.
Charlie likner så på min mann.
Skeptikere begge to.
Min mann mente
at kjærlighet bare var hormoner.
Men innerst inne var han varm og
lidenskapelig. Sånn er Charlie også.
Fortell om ham du er forelsket i.
- Victor?
- Ja.
Victor er en fantastisk kjøkkensjef.
Han skal åpne
sin egen restaurant i New York.
Det er derfor vi er her.
Vi møter leverandører hele tiden.
Han er faktisk
på en vinauksjon i Livorno akkurat nå.
- Det høres gøy ut.
- For ham er det det, ja.
Liker foreldrene dine ham?
Ja.
Faren min liker ham.
Mamma reiste fra oss da jeg var ni.
Uff, da.
- Det var leit.
- Alt i orden. Det er så lenge siden.
Ikke så fort.
Hvordan har du tenkt å gripe det an?
Ringe på dørklokken.
Tenk om kona kommer ut
og får sjalusianfall?
Da ville jeg blitt smigret.
Jeg er mer bekymret for
at han ikke husker meg.
Da drar vi hjem
før dette ender i tårer.
- Ingen hjemme.
- Jeg ser etter på baksiden.
Vi har gjort vårt beste!
Hvorfor trekke skuffelsen i langdrag?
Ja?
God dag.
God dag.
Er De Lorenzo Bartolini?
- Ja, det er meg.
- God dag. Charlie Wyman.
Dette er min bestemor Claire,
og dette er Sophie.
Det er Claire.
Husker du meg?
- Det er ikke ham.
- Er du sikker?
Det er ikke hans øyne.
Beklager, jeg tok feil.
La oss forvisse oss. Husker du
hva du gjorde sommeren 1957?
Sommeren 1957?
Den glemmer jeg aldri!
Da møtte jeg en vakker kvinne
med langt, blondt hår.
Vi giftet oss det året.
Jeg forbanner den kvinnen!
Jeg forbanner øynene, tennene
og barten hennes! Hvorfor spør du?
Hvorfor mane fram
et så forferdelig minne?!
Det gikk jo bra!
Men vi prøvde i hvert fall.
- Er det mulig?!
- Hva mener du med det?
Han er nok ikke den eneste
Lorenzo Bartolini i Toscana.
- Han er den eneste her, så...
- Jeg gir meg ikke ennå!
Hva vil du, da? Gå fra dør til dør
og spørre om Lorenzo er hjemme?
Hvor mange kan det være?
74! 74 Lorenzo Bartolini-er
og dere vil på skattejakt?
- Umulig! Vi drar hjem i morgen.
- Ro deg ned. Sophie, hva syns du?
Hva hun syns? Hun tenker jo ikke!
Dette var hennes forslag!
Det er slutt! Vi fant Nemo!
Teppet har gått ned, alle går ut!
- Sophie...
- Det er jobben min å finne ting.
Med eliminasjonsmetoden-
- og caveat emptor som krever flere
opplysninger, blir listen mye kortere.
Sa frøken "Er-det-mulig-dødskult"
virkelig caveat emptor?
Jeg studerte ved Brown
og tok latin som støttefag.
- Dette er galskap.
- Skulle ikke du bade?
- Vi jobber her. Gå med deg!
- Reinspikka galsk...
Utrolig.
Latterlig.
Han er da flott, ikke sant?
Er du sikker på at Lorenzo ikke
ville ha reist fra dette området?
Han elsket disse traktene.
Jeg er ganske så sikker.
Får jeg lov?
Lorenzoene våre.
Er du sikker på at du har tid til dette?
Hei.
Hvordan har du det?
Fint.
Og du?
Jeg har akkurat overvært
en helt utrolig Sauternes-auksjon!
- Hvordan går det?
- Bra. Jeg er i Siena nå.
- Hva gjør du der?
- Jeg skriver på noe.
Vi skal prøve å finne
en hun kjente for 50 år siden.
Du, jeg er egentlig litt opptatt nå,
men jeg er glad du ringte.
Jeg hadde nemlig tenkt å ringe deg.
Dette er bare så utrolig.
Jeg må nok bli her til fredag.
Men kan jeg det?
- Ja, gjør det. Jeg blir også til fredag.
- Da sier vi fredag, da. Bra! Ha det!
Claire?
- Jeg har tid.
- Til hva da?
- Hun blir med oss!
- Nei, så strålende! Fantastisk!
Skulle ønske jeg var
den Lorenzoen du ser etter.
Hvis du ikke finner ham,
så kom tilbake hit.
Jeg skal lage
en deilig fiskelunsj til deg.
Takk.
Beklager at jeg forstyrret.
Bare hyggelig.
Lykke til.
Lykke til.
- Det er ikke ham.
- Herregud, se!
Dette hadde vel vært fint? At han eide
markene istedenfor å jobbe på dem?
Da slipper du strevet.
Livet er å streve.
- Synd det var ikke meg.
- Ja.
Kjære signora Clara,
jeg ville aldri latt deg gå.
- Tro meg.
- Takk.
Arrividerci.
Hva er det med deg
og italienske menn? De faller pladask.
- Synd. Her kunne jeg blitt lykkelig.
- Sa han virkelig lykkelig?
Kunne, sa jeg.
Ikke ta helt av, nå.
Hvorfor forteller du ikke Sophie
at du driver med fri rettshjelp?
- Det interesserer henne neppe.
- Prøv.
Jeg jobber med menneskerettigheter
og hjelper flyktninger med å få asyl.
- Overrasket?
- Veldig.
Jeg trodde ikke du var
typen til å redde verden.
Ikke det?
Og hvilken type trodde du jeg var, da?
Jeg helte mot blasert Oxford-snobb.
Men selvtilfreds idealist kan også gå.
- En dårlig menneskekjenner altså.
- Det er fakta hun driver med, Charlie.
- Da går jeg og legger meg.
- Ja vel.
God natt.
Oppfør dere pent.
- Hun er dødskul.
- En grei bruk av ordet denne gangen.
- Så smigrende. Tusen takk!
- Ingen årsak.
Skal vi hoppe til køys, da?
Beklager, jeg...
Jeg skulle gjerne sittet her
og tømt hele Carpazoen, men...
Nei, gå og legg deg. Det er nok best.
God natt, Charlie.
- God natt, da.
- God natt.
- Unnskyld. Eier jeg ikke manerer?
- Det har jeg lurt på fra første stund.
Jeg vet ikke hvorfor,
men du får visst frem det verste i meg.
- Så det er min skyld?
- Alt! Du skrev det hersens brevet.
Men jeg vil likevel
gjerne følge deg til rommet.
Jeg er ikke den avmålte,
stive gledesdreperen som du tror.
Akkurat. Og det var jeg som fikk deg
til å si at ekte kjærlighet er vås.
Jeg er bare oppriktig bekymret
for henne. Hun kan virke sorgløs, -
- men hun har ikke hatt det så enkelt.
Er det så rart at jeg engster meg?
Nei, men jeg tror
dette kommer til å gå bra.
Vi får håpe du har rett.
Signora Claire.
Dette er signor Bartolini.
Signor Bartolini, husker De meg?
Jeg er Claire Smith.
Det vakre ansiktet ditt virker så kjent.
God aften.
Vi er ikke ferdig ennå.
Nei da, vennen min.
Takk.
- Hallo?
- Hallo.
- Hei. Er ikke Claire med deg?
- Nei, hun la seg tidlig.
- Jeg tenkte å be deg på middag...
- Jeg må få begynt å skrive.
- Begynner den å ta form?
- Ja da.
- Er jeg med?
- Kanskje. Hvordan det?
- Får jeg lese litt?
- Tuller du? Ikke snakk om!
- Men blir jeg riktig fremstilt?
- Å, det blir du!
- Hva betyr det?
- Det betyr god natt, Charlie.
God natt!
Ja.
God natt.
Hva er det?
Sier du egentlig
det motsatte av det du mener nå?
- Nei.
- Nei vel. God natt, da.
God natt, Charlie.
God morgen.
Bestemor vil ligge litt lenger i dag.
- Er hun bra? Trenger hun noe?
- Nei da.
Hun er robust som bare det.
En Churchill i kjole.
Jeg tenkte å ta en *** på Siena
siden vi først er her.
- Men du vil vel fortsette å skrive?
- Tja...
Jobbe, jobbe, jobbe.
Beundringsverdig egenskap.
Ja, bare fortsett, du.
Charlie?
Siden vi først er her...
Jeg vil nødig rose deg,
men det du gjør for Claire er snilt.
Jeg kan tenke meg du helst ville
tilbrakt ferien din et annet sted.
Meldte du deg frivillig til dette?
Hva med foreldrene dine?
Jeg vil gjerne tro
at de er på et hyggelig sted.
De omkom i en bilulykke da jeg var ti.
Så leit.
Uff, så forferdelig.
Takk, Sophie.
Det var en vanskelig tid.
Bestemor mistet sin sønn
og jeg mine foreldre.
Så jeg tror ikke så mye på
at alt ender lykkelig.
Men bestemor tok en sint, uutholdelig
guttunge under sine vinger-
- og gjorde meg til
den uspiselige mannen jeg er i dag.
- Blir ikke forloveden din ensom?
- Victor er i sitt ess nå.
Han merker sikkert ikke
at jeg ikke er der. Du, da?
- Er du ikke sammen med noen?
- Det er en svært lang historie.
- Jeg har ikke sett Patricia på et år.
- Var det du som gjorde det slutt?
Antyder du
at det burde vært omvendt?
- Kanskje det.
- Det var faktisk meg denne gangen.
Nå holder det.
Det holder.
- Sophie...
- Det holder!
- Du skriver veldig godt.
- Takk.
- Nei! Det er virkelig bra!
- Hvorfor overrasker det deg?
- Hvorfor har ingen fått se det?
- Jeg blir aldri ferdig.
- Jeg er vel perfeksjonist.
- Det er bare et annet ord for feig.
Du har ingenting å være redd for!
Du kan skrive!
- Hvorfor gjorde du det?
- Jeg er ikke feig!
Og jeg er ingen gentleman.
- Kanskje vi bør dra tilbake til Claire?
- Ja. Det er mange Lorenzoer igjen.
Vi må dra tilbake.
Jeg er Lorenzo Bartolini!
Bare ta ham med deg!
- Jeg er Lorenzo Bartolini.
- Jeg er Lorenzo Bartolini.
Jeg er Lorenzo Bartolini.
Vet du hva du er?
Du er familiene Montague og Capulet.
- Jeg er i det minste ikke Romeo.
- For å si det mildt!
Nei.
Hadde jeg funnet mitt livs kjærlighet, -
- ville jeg ikke stått der som en dust
og hvisket i hagen.
Jeg hadde bare hentet henne
på balkongen, ferdig med det.
- Tror du på skjebnen?
- Gjør du?
Jeg gjør vel det. Jeg tror
det er skjebnen at jeg er her nå.
Med Claire...
Selvfølgelig.
Med Claire.
Dette er riktig gate.
Her er nummer 2.
God kveld.
Leter dere etter Lorenzo Bartolini?
Ja.
Vet du hvor han er?
- Det var dette jeg var redd for.
- Vi vet ikke om det er ham.
- Uansett er jakten over.
- Nei, ikke her!
Når skal vi stoppe? Har du tenkt
å tråle hele landet? Nei, nå er det nok!
- Det er flere Lorenzoer i nærheten.
- Det er ikke denne slutten du vil ha.
Dette er ikke en god historie,
det er vårt liv! Bestemors liv!
Hun har allerede mistet ham en gang.
Hvor mange flere ganger må det skje?
Du forstår ikke dette, for du aner
ikke hva det vil si å miste noen!
Du tar feil.
Sophies mor reiste fra henne
da hun var liten.
Det er noe annet, bestemor.
Du har rett, men...
Sophies mor valgte å dra fra henne.
Du har alltid visst
at dine foreldre var glad i deg.
Kom inn.
Hei.
Kjære vene...
- Jeg ville bare se om det gikk bra.
- Ja da.
- Beklager hvis jeg har påført deg...
- Nei, jeg har nytt hvert eneste minutt.
Kjære deg...
Får jeg lov?
En av livets store gleder
er å få børstet håret.
Charlie, be om unnskyldning.
Se henne inn i øynene.
Vis at du angrer.
Sophie, jeg...
- Ansikt til ansikt.
- Ja da, jeg er ikke 12 år.
Bevis det, da.
Jeg er oppriktig lei for det, Sophie.
- Det skal ikke gjenta seg.
- Utmerket.
Sophie, jeg vil utbringe en skål.
Jeg vil takke for det fantastiske
du gjorde, og det for en fremmed.
- Det skal jeg aldri glemme.
- Ikke jeg heller.
Det har vært fantastiske dager.
Tusen takk for at jeg fikk henge meg på.
Du har da gjort mer enn som så.
Skål for våre kjære,
hvor de enn måtte være.
- Kan jeg få slå meg ned?
- Ja, vær så god.
Jeg beklager, Sophie.
Da jeg var liten, lå jeg gjerne
og så på stjernene om sommeren.
"Betvil at stjerner står i brann,
betvil at solen går ned"...
"Betvil at sannheten er sann,
men tvil ei på min kjærlighet."
- Tror du Lorenzo er der ute et sted?
- Ja.
Et eller annet sted.
- Er det feil av meg å be henne gi opp?
- Nei.
Dere kan ikke fortsette i all evighet.
Man må stoppe en gang.
Hvorfor føler jeg meg
som en skolegutt på en søndag da?
Det er snart morgen,
og jeg vil ikke gå.
Ikke jeg heller.
Og jeg har alltid likt å gå på skolen.
- God morgen.
- God morgen. Takk.
- Sovet godt?
- Ja, og du?
Ja da.
Helt topp.
- God morgen.
- God morgen!
God morgen, vennen min.
For en flott dag!
Sophie, kan du sitte foran?
Jeg vil gjerne strekke bena litt.
Ja vel.
Fantastisk, vennen min.
Stjernene var
helt praktfulle fra vinduet.
Se! Det er vingården
som lager yndlingsvinen vår.
Kan vi ikke dra innom der
og ta en avskjedsskål?
Charlie! Stans!
Bestemor, hva er det?
Det er Lorenzo.
Hvem da?
Gutten?
Nå går vi inn i skyggen, du.
Unnskyld,
vet du hvor Lorenzo Bartolini er?
Det er meg.
Sophie, jeg tror dette er...
Kjenner du en Lorenzo Bartolini?
- Det er meg.
- Er du?!
- Sophie, dette er barnebarnet!
- God dag. Kan jeg hjelpe med noe?
- Ja. Vi leter etter Lorenzo Bartolini.
- Det er meg.
- Har du en far som heter det også?
- Ja, han er ute og rir.
Unnskyld, så uhøflige vi er.
Mitt navn er Charlie Wyman.
Vi har reist langt for å finne din far.
- Min bestemor Claire kjenner ham.
- Charlie, nå drar vi.
Vi drar.
- Unnskyld.
- Bestemor, Lorenzo er her!
Han er ute og rir, men kommer snart.
- Da drar vi før han kommer.
- Vi har reist så langt. Gi deg, da.
Nei, jeg har oppført meg tåpelig.
Han kjente meg da jeg var 15 år.
En jentunge.
Den jenta er borte nå.
Gode gud!
Claire?
Ja.
Gode gud!
Så mange år!
Ja. 50.
Min skjønne!
Brødrasp.
Jeg vil gjerne si noen ord.
Jeg vet ikke
hvordan jeg skal få sagt dette.
Vel, i morges red jeg ut
som en gammel mann-
- og kom hjem igjen som tenåring.
Jeg er så glad for at dere alle får møte
Claire, hennes barnebarn Charlie, -
- og deres nydelige venninne Sophie.
Min kjære Claire...
Du har fortalt at din Jack har gått bort.
Og du vet at jeg har mistet min Rosa.
Skjebnen ville at vi skulle møtes igjen.
Takk, skjebne!
- Skål for Bartolini-familien!
- Skål!
Det er synd jeg kom så sent.
Nei, når det er snakk om kjærlighet,
er det aldri for sent.
Uflaks, hva?
Håpet er ute, og så rir han inn på en
hvit hest. Ingen kommer til å tro det.
Lov meg
at du skriver artikkelen ferdig.
Da er det vel over, da?
Og det er jeg lei meg for.
Ja, jeg også.
Sophie, jeg...
Jeg skulle ikke ha kysset deg.
Jeg gikk over streken.
Du er jo forlovet.
Jeg må dra.
Ha det, Charlie.
Jeg kommer til å savne deg.
Hei, det er på tide å...
- Jeg må tilbake til Victor. Beklager.
- Naturligvis. Hvor er Charlie?
- Vi kjører deg dit med en gang.
- Nei, jeg...
- Claire, du kan ikke dra herfra nå.
- Sønnen min kan kjøre deg.
- Et lite øyeblikk.
- Takk.
Jeg gleder meg sånn på dine vegne.
- Er det noe i veien?
- Nei. Nei da, det bare...
Og nå reiser du?
Det var en engel som kom med deg.
Takk!
Takk.
Jeg er deg evig takknemlig.
Så snilt. Takk.
Tusen takk skal du ha.
- Du er alltid velkommen her.
- Takk, Lorenzo.
- Vi snakkes.
- Ha det.
Vennen min, vi er jo i familie, -
- så jeg antar du forstår
hvorfor jeg sier at du er en tosk!
- Du trenger ikke pakke det inn.
- Nei.
Hvor mange Sophier
tror du det fins på denne kloden?
Ikke vent i 50 år som jeg gjorde.
Dra! Dra! Dra!
En e-post ville bare vært dumt.
Jeg visste jo at du...
Et øyeblikk.
Hallo?
Ja.
- Hva skjedde?
- Liker du ikke slutten?
Jo, den er rørende,
men hva skjedde med dem?
Er de fremdeles sammen?
Og hva med Charlie?
Jeg vet ikke.
Vi har ikke holdt kontakten.
Har du noen råd til meg?
Kjøp aksjer i Alitalia. Kvinnene
kommer til å strømme til Verona.
- Skal du trykke den?
- Ja, den er god. Har du mer til meg?
Nei, ikke akkurat nå.
Herregud!
Du sa gyllen Toscana, ikke sant?
Dette er gult.
Det er verken Toscana eller gull her.
Det ser ut som limoncello.
Kan du gjøre det om igjen?
Hei, Sophie!
Hvordan har du hatt det i dag?
- Bobby fikk se historien min.
- Likte han den?
- Ja, den kommer på trykk.
- Så flott, da!
Ja. Fikk du lest den?
Jeg la den fram til deg.
Det er ikke så farlig.
Jeg vet at den er bra.
Jeg leser den når den kommer ut.
Jeg vil kjøpe den.
Vent litt.
Hva skjer?
Dette fortjener du! Jeg skal
sjekke fakta for deg resten av livet!
Hei.
Disse beskjedene er til deg, Sophie.
Og et brev.
Claire Smith og Lorenzo Bartolini
feirer bryllup lørdag 28. august.
Hva lukter det her?
Nei, Alfonso!
Løken skulle blankes,
ikke karamelliseres. Om igjen!
- Hei.
- Hei, Sophie.
Hei! Går det bra?
Er alt i orden?
- Lorenzo og Claire skal gifte seg.
- Skal de?! Jøss!
- Når da?
- På lørdag.
Førstkommende?
Jeg drar dit.
Alene.
Alene?
Hallo!
Kan dere stikke ut en tur?
Bare la alt stå.
Alfonso, du også, er du snill.
Kan alle gå ut av kjøkkenet!
- Nei, vent, Sophie...
- La meg snakke ut.
Jeg vet ikke hva dette er lenger.
Jeg vet ikke hva vi holder på med.
Vi dro på ferie,
men var overhodet ikke sammen.
- Du skrev. Det var greit for meg.
- Jeg vet det!
Du var også opptatt. Du dro til
Livorno, og det var greit for meg.
Vi skulle liksom
på en slags bryllupsreise, -
- men det var greit å være på hver
vår kant. Sånn skal det ikke være.
Vi skulle hatt lyst til
å være sammen hele tiden.
Jeg skulle gjerne sagt
at jeg kommer til å forandre meg.
Men jeg...
Jeg er den jeg er.
Jeg vet det.
Jeg elsker... den du er.
Men jeg har forandret meg.
Det fungerer ikke.
Jeg må gå.
- Sophie?
- Hei!
Tenk at du er her!
Du er nydelig.
- Når kom du, og hvor bor du?
- Det vet jeg ikke ennå.
Da bor du her.
Det er sånn Lorenzo vil ha det.
Jeg håper det.
Er Lorenzo like utrolig som før?
Mer enn noensinne.
- Jeg ville faktisk bare...
- Der er du!
Alt er klart.
Hun kommer hvert øyeblikk.
Sophie, dette er Patricia.
- Å, hei...
- Den Sophie?
- Ja.
- Så hyggelig endelig å få treffe deg!
- Vi ses inne. Nå snubler du ikke!
- Ikke gjør meg enda mer nervøs.
- Det er så godt å se deg igjen!
- Jeg må...
Vi ses etterpå.
- Hei.
- Hei, Sophie! Så godt å se deg.
- Hvordan har du det?
- Så pen du er!
Tenk at vi er her.
Musikanter, vi tar en liten pause.
Dere også, kjære venner.
Kan dere være litt stille? Takk.
Jeg vil bare få si takk på vegne
av meg selv og min nydelige kone.
Min vakre Claire.
Og nå er det din tur.
Kom igjen.
Kjære venner. For 50 år siden
var jeg i Julies hus i Verona.
Jeg skrev et brev
der jeg spurte henne om noe.
For to måneder siden fikk jeg svar.
Og uten det brevet
ville ingen av oss vært her i dag.
Sophie, har du noe imot
at jeg leser høyt det du skrev?
Det er greit?
"Kjære Claire. Ordene "tenk" og "om"
er så tilforlatelige som ord kan være."
"Men setter du dem etter hverandre,
kan de plage deg resten av livet."
"Tenk om"...
"Tenk om"...
"Tenk om! Jeg vet ikke
hvordan det gikk med deg,"-
- "men hvis det du følte da, var ekte
kjærlighet, er det aldri for sent."
"Hvis den var ekte da,
hvorfor skulle den ikke være ekte nå?"
"Du trenger bare mot til
å følge ditt hjertes stemme."
"Jeg vet ikke
hvordan Julies kjærlighet føltes."
"En kjærlighet
som får en til å forsake alt."
"Men jeg håper at hvis den
noensinne blir meg til del,"-
- "har jeg mot nok til å gripe den."
"Og Claire, hvis du ikke gjorde det,
håper jeg at du gjør det en gang."
"Med kjærlig hilsen Julie."
Og nå musikk!
Jeg er straks tilbake.
- Så vakre ord.
- Sophie!
Sophie!
Sophie?
Selvsagt!
En balkong!
- Hva gjør du der oppe?
- Jeg må dra.
- Hvorfor det?
- Fordi det er så vondt.
Jeg burde ha skjønt det før.
Det kunne jeg vel ikke, men...
Victor og jeg er ikke sammen lenger.
- Og jeg kom hit fordi jeg håpet at...
- Vent! Er du ikke forlovet?
Nei.
Men det er for sent.
Det er tydeligvis for sent.
Det spiller ingen rolle lenger,
for ærlig talt...
Jeg elsker deg.
Tenk at jeg sa det!
Men jeg gjør det.
Men det betyr jo ingenting for deg,
for du er her med Patricia.
- Patricia?
- Du må gå tilbake til henne.
- Patricia er kusinen min!
- Kan det være lovlig, da?
Nei...
Sophie, nei!
La meg forklare.
Jeg er så dum.
Det er to Patriciaer. Kusinen min som
er her, og hun som jeg har glemt helt.
Og det er bare én Sophie!
Kan du ikke komme ned, da?!
Charlie, da. Hold opp.
Hva driver du med?
Hør her.
Hør nøye etter nå.
Jeg bor i London. En vakker, levende,
historisk by som jeg er veldig glad i.
- Du bor i New York, som er oppskrytt.
- Hva?!
Men siden vi ikke kan
pendle over Atlanteren hver dag, -
- får vi kaste kron og mynt.
- Hva mener du?
- Og hvis det ikke går...
Forlater jeg London med glede,
så lenge du venter på den andre siden.
For sannheten er...
Jeg er vilt, inderlig, oppriktig
og lidenskapelig forelsket i deg.
Er du det?
Ja!
- Skal du kysse meg?
- Ja.
Hjelpe meg!
- Charlie!
- At det går an!
Hei.
Gikk det bra med deg?
Det var vel ingen som så det?
Ingen så det.
Bra!
Det er bra.
Kan du røre på deg?
Bare på leppene.