Tip:
Highlight text to annotate it
X
Retail tekst av jeem.
Synket til 7SinS av jeem.
Kallenavnet mitt kommer fra denne sangen.
I militæret uttalte de Segerman
som "Sugarman",-
- og så ble kallenavnet mitt Sugar.
Det er 40 år siden LP-en 'Cold Fact'
av Rodriguez ble sluppet.
I Sør-Afrika ble albumet veldig populært.
Men vi ante ikke hvem artisten var.
Vi visste alt om de andre rockestjernene,
men ingenting om denne fyren.
Så hørte vi at han hadde begått selvmord.
Han satte fyr på seg selv på scenen
og brant i hjel foran publikum.
Helt utrolig.
Det var ikke bare et selvmord,-
- det var trolig det mest groteske
selvmordet i rockens historie.
Den første gangen jeg la merke til ham,-
- var da Mike Theodore ville ha meg med
og se på en musiker.
"Han heter Rodriguez og spiller på en bar
nede ved Detroit-elven."
"Jeg tror du kommer til å like ham."
Så vi stanset på et øde sted
nede ved elven-
- og vi kunne både se og føle
skodden fra elven.
Idet vi gikk inn kunne vi høre lyden
av frakteskipene på elven.
Det var som en Sherlock Holmes-roman.
Vi gikk fra skodden ute
til tåken av sigarettrøyk inne.
Vi gikk rett inn i en vegg av røyk.
Det var øl og peanøttskall overalt.
Et salig rot.
Og så hører du noen som slår
på strengene og på gitarkassen...
Og så hører du en stemme.
En underlig stemme.
Vi kom oss gjennom røyken,
og der i hjørnet-
- så jeg omrisset av en mann,
men ikke ansiktet hans.
Så vi gikk litt nærmere.
Og der sitter det en fyr med ryggen til.
Så du ser bare ryggen hans,
og han synger.
Det var et nesten overjordisk syn.
Skodden ute, tåkeluren,
røykskyen inne...
Og så denne stemmen.
Du hører kanskje på tekstene
når du ikke ser musikerens ansikt.
Vi snakket med ham
og ble enige om å utgi et album.
Den eneste som skrev så gode tekster
på den tiden, var Bob Dylan.
Han var ofte på vandring rundt i byen.
Av og til støtte jeg på ham.
Detroit har nok av forlatte områder.
Iblant så jeg ham langt fra The Brewery,-
- og det gjorde ham bare enda mer mystisk.
"Hva gjør han her?
Hva driver han egentlig med?"
Han jobbet visstnok på byggeplasser.
Det var sånn han skaffet penger.
Han var... Og dette sier jeg
med kjærlighet og respekt,-
- jeg tenkte at han ikke var
stort annet enn en hjemløs.
Han var en omstreifer.
Jeg visste ikke
om han hadde noe sted å bo.
Han så ut som om
han gikk fra hospits til hospits.
Detroit var en tøff by på 70-tallet.
Det er den fortsatt.
Mye forfall og falleferdige hus.
Virkelig fattigdom.
Og de gatene var miljøet til Rodriguez.
Når vi skulle møte ham for å planlegge,-
- avtalte han alltid
å møtes på et hjørne i nabolaget.
Han kom ikke hjem til meg.
Vi møttes på gatehjørner.
Så Mike og jeg parkerte bilen
og sto der på gatehjørnet,-
- og plutselig dukket han opp.
Vi tenkte at han var en urban poet
som satte ord og musikk på det han så.
Det var en upolert versjon
av det han så i Detroits gater,-
- og folk han så vandre rundt i nabolaget.
Måten han formidlet det i en sang på,
var veldig interessant.
Vi jobbet i Tera Shirma-studioet.
Da vi hørte ham synge, tenkte vi:
"Han her er bra!"
Alt lå til rette for Rodriguez
på det tidspunktet.
Mektige hjelpere og penger i ryggen.
Alt stemte.
Hvorfor funket det ikke?
Det spørsmålet plager meg fortsatt.
Fikk han nok PR?
Spilte han nok konserter?
Var han for politisk?
Var det det eller noe annet?
Skulle det vært grønt, ikke oransje?
Skulle vi brukt fiolin i stedet for obo?
Sånn kan du holde på.
Men når jeg hører på musikken hans i dag,
tenker jeg bare:
"Jeg fatter det ikke!
Dette er dødsbra!"
Jeg var bare på én konsert.
En av sangene hans het...
Var det 'The Sugar Man'?
Jeg kjente jo Sugar Man!
Han het egentlig Volkswagen Frank.
Han bodde rett rundt hjørnet. Du gikk dit
hvis du trengte sukker, hvis du forstår.
Jeg har noen bilder å vise dere.
Jeg har tatt vare på dem
siden jeg var i England med Rodriguez.
Mulig de er i dette albumet.
Det er bilder fra da jeg var skuespiller.
Det er meg og Jimmy Dean i 1955.
Vent, jeg tror jeg har funnet dem.
Her er de.
Ja, her er de.
Du store min.
Her er de.
Jeg har ikke sett disse bildene
på nesten 35 år.
Han er den artisten
som har gjort mest inntrykk på meg.
Jeg har produsert for mange store, men...
Han gjorde mest inntrykk.
Han var ikke bare talentfull.
Han var en slags...
En vismann, en profet.
Han var mye mer enn en musikkartist.
Han kunne gjort det uhyre skarpt
hvis han hadde fortsatt.
Da jeg møtte ham, sa noen: "Rodriguez,
Steve Rowland liker platene dine."
Og Rodriguez spurte meg:
"Likte du 'Cold Fact'?"
"Jeg syntes det var helt fantastisk."
"Jeg fatter ikke at det floppet.
Det er helt fantastisk."
Han spilte det neste albumet for meg.
På den tiden brukte vi kassetter.
Det neste albumet skulle hete
'Coming From Reality'.
Jeg sa: "Dette må bli en suksess.
Låtene er virkelig gode."
"Det er litt annerledes,
men veldig gode låter."
Noen av dem er veldig triste.
En av dem er helt spesiell.
Den er så... Jeg ler, men det er
en av de tristeste sangene jeg har hørt.
Den er helt enkel.
Jeg skal spille den for dere.
Hør på denne teksten.
Dæven!
Det sørgelige er at dette var
den siste sangen vi spilte inn.
Og det var den siste sangen
Rodriguez spilte inn.
Det som er enda tristere, er at
albumet ble sluppet i november 1971.
Vi hadde store forhåpninger,
men ingenting skjedde.
Og to uker før jul-
- sparket plateselskapet Sussex ham.
Og det var jo den første linjen i sangen,
akkurat som et forvarsel:
"Jeg mistet jobben to uker før jul."
Tenk på det, da!
Denne fyren fortjener anerkjennelse.
Ingen i USA hadde hørt om ham engang.
Ingen...
Ingen var interessert i
å høre på ham engang.
Hvordan er det mulig?
En fyr som skriver så gode låter?
Jeg mener...
Det er uvisst hvordan et eksemplar
av 'Cold Fact' havnet i Sør-Afrika.
En teori er at en amerikansk jente hadde
det med da hun besøkte kjæresten sin her.
Paret og vennene deres likte albumet,
men det var ikke i butikkene her.
Så de begynte
å kopiere albumet til kassetter.
Uansett hvordan det skjedde,
spredde albumet seg veldig raskt her.
Da jeg gikk på high school-
- hørte vi teksten til 'I Wonder':
"Jeg undres hvor ofte du har hatt sex."
På den tiden
var Sør-Afrika veldig konservativt.
Vi hadde ikke TV.
Så konservative var vi.
For TVvar kommunistisk.
Det var helt utrolig.
Alt var forbudt og sensurert.
Og så kommer denne sangen.
"Hvem er det?" "Rodriguez."
Han ble et slags ikon for opprørere.
Det rare var at selv om alle kjøpte
platene hans... Og 'I Wonder'-
- var låten alle sang. På coveret
så han ut som en hippie med solbriller.
Men ingen visste noe om ham.
Han var et mysterium.
Andre artister fra USA kunne vi lese om.
Men det sto ingenting om ham.
Han var et mysterium.
Vi hadde bare bilder på coveret.
For mange i Sør-Afrika er det hans musikk
som definerer denne perioden.
Hvis du så på platebunken hos en hvit
middelklassefamilie midt på 70-tallet,-
- hadde de alltid 'Abbey Road'
av The Beatles,-
- 'Bridge Over Troubled Water'
av Simon and Garfunkel-
- og 'Cold Fact' av Rodriguez. For oss
var det en av tidenes mest kjente plater.
Budskapet var samfunnskritisk.
En av låtene het 'Establishment Blues'.
Vi visste ikke om 'anti-establishment'
før den sangen.
Da fant vi ut at det var greit
å protestere mot samfunnet vårt.
Fordi vi bodde i et samfunn
der alle midler ble tatt i bruk-
- for å hindre at apartheidregimet
gikk i oppløsning,-
- var tekstene på dette albumet-
- noe som virket frigjørende
på det undertrykte folket vi var.
Alle revolusjoner trenger en kampsang.
I Sør-Afrika var 'Cold Fact'
det albumet som ga folk lov til-
- å tenke annerledes.
Det virker nok rart at plateselskapene
ikke gjorde mer for å finne Rodriguez,-
- men dette var
på høyden av apartheid-tiden.
Sør-Afrika opplevde sanksjoner
fra mange land.
Sørafrikanske artister fikk ikke
spille i utlandet og omvendt.
Dørene var stengt
mellom Sør-Afrika og resten av verden.
Andre land i verden sa forferdelige ting
om apartheid-regimet som vi ikke visste,-
- fordi de kontrollerte nyhetene.
Flertallet i befolkningen
var marginalisert.
Akkurat som i Nazi-Tyskland.
Og det var straffbart å skrive om det.
Derfor hadde Sør-Afrika
veldig dårlig rykte i resten av verden.
Vi ble utsatt for
kultur- og idrettsboikott.
Samfunnet vårt ble veldig isolert.
Vi visste at apartheid var galt, men det
var ikke noe vi hvite kunne gjøre,-
- fordi myndighetene var så strenge.
Hvis du ytret deg mot apartheid,
kunne du få tre år i fengsel.
En del hvite var med i kampen,
men flertallet deltok ikke.
Man ble holdt øye med,
og folk var redde.
Men dette samfunnet fostret
en gruppe musikere og låtskrivere.
Og da de hørte Rodriguez,
var det som om en stemme talte til dem:
"Det fins en vei ut!"
"Dere kan skrive sanger,
synge og opptre."
Og det var der motstanden mot apartheid
begynte blant afrikandere.
Alle disse unge mennene
var påvirket av Rodriguez.
Koos Kombuis, Willem Möller,
Johannes Kerkorrel...
Ikonene i Sør-Afrikas
musikalske revolusjon-
- var påvirket av Rodriguez,
alle som en.
Vi var en hel bevegelse av artister
som protesterte mot apartheid.
Og alle hørte på Rodriguez.
Han hadde enorm innflytelse.
Han fikk deg til å tro
at myndighetene ikke viser deg alt.
'Alternative' afrikandere
Ord blir våpen i kampen mot apartheid
Potch-universitetet
forbyr kulturopprørere
Den største hiten var 'Set It Off'.
Dette var da P.W. Botha var president.
Når han var på TV,
snakket han sånn.
Budskapet i denne sangen
er "bare skru av!"
ARKIV MED SENSURERT STOFF
Hvilke tekstlinjer tror du
de hadde problemer med?
Alle sammen!
Sugar man, få opp farten
Jeg er lei av det jeg ser
Ta min blå mynt og gi meg tilbake
Alle fargene i mine drømmer
Den vanskeligste: "Magiske sølvskip
frakter ***, cola, søte Mary Jane."
Hva betyr det, da?
Jeg lar deg tolke det selv.
- Så det er narkotika?
- Helt klart.
I apartheidtiden
var det umulig å spille den.
- Hva skjedde hvis du spilte den?
- Det kunne du ikke. Jeg skalvise deg.
Her har vi albumet på vinyl.
På dette lille klistremerket
står det 'unngå'.
Når du tar platen ut fra omslaget,-
- ser du at de har skrapt opp den sangen
med en skarp gjenstand-
- sånn at den ikke
skulle spilles på lufta.
Det var slik de forbød musikk.
Jeg syntes det var en brutal måte
å sikre at musikken aldri ble spilt på.
De fleste av sangene hans
var bannlyst hos SABC.
Og de kontrollerte all kringkasting.
Det fantes ingen
uavhengige radio-eller TV-kanaler.
Da sensuren ble kjent,
gjorde det bare albumet mer populært.
Gjett om en 16-17-åring vil eie noe som
er forbudt? Det var helt perfekt.
'Cold Fact' var et av flere
album i samlingen.
I 10-20 år var det bare
en plate vi hørte på og likte.
Men så skjedde noe som forandret alt.
Vi satt på stranden i Camps Bay.
En venninne som var fra Sør-Afrika,
men hadde flyttet til Los Angeles,-
- spurte meg
hvor hun kunne få tak i 'Cold Fact'.
Jeg snudde meg og pekte på
en butikk på motsatt side av veien:
"Du kan kjøpe den der."
Hun sa: "Den er umulig å få fatt i i USA.
Ingen har hørt om den engang."
Det forandret alt.
Jeg trodde alle kjente til Rodriguez,
særlig i USA.
"Det var interessant," tenkte jeg.
Jeg gikk hjem og fant frem platene mine,
men det sto ingenting om ham der.
På 'Cold Fact' står det fire navn.
Foran står det bare 'Rodriguez',-
- men hvis du ser nærmere på platen,
er artistens navn Sixto Rodriguez.
Seks av sangene
er skrevet av Jesus Rodriguez,-
- og fire er skrevet av Sixth Prince.
Hvem skrev sangene,
og hvem er disse menneskene?
Vi hadde ikke mer informasjon
enn platen,-
- der han er iført hatt og solbriller.
Vi visste ikke hvor høy han var,
siden han sitter med beina i kors.
Hvordan løser man den gåten?
Man bruker det man har:
Plateomslaget med tekstene.
Vi undersøkte tekstene,
og noen få hadde geografiske referanser.
'Can't Get Away' begynner sånn: "Født i
den urolige byen, Rock and Roll, USA".
Men det var uro i alle byer
sent på 60-tallet.
"I skyggen av den høyeste bygningen".
Vi mente det måtte være i New York.
Til slutt synger han om
"et hotellrom i Amsterdam".
"På en støvete landevei i Georgia".
Georgia?
Vi hadde Amsterdam, Georgia,
verdens høyeste bygning...
Ikke mye å gå etter.
Det jeg hørte... Men det fins
mange versjoner av historien.
Jeg hørte at han ikke
hadde spilt konserter på lenge.
En konsertarrangør fikk ham til å spille.
Han håpet på en flott konsert,
men sånn ble det ikke.
Lyden var dårlig, salen var dårlig,-
- mange faktorer rundt konserten
funket ikke.
Og i løpet av konserten
gikk det verre og verre.
Folk gjorde narr av ham, de buet-
- og spøkte med
at konserten ikke gikk som planlagt.
Til slutt sang han bare
rolig og forsiktig sin siste sang.
"Jeg takker for nå, og du takker likeså.
Og når det er sagt er det glemt."
Han bøyde seg ned,
tok frem et våpen og trakk av.
Og det var den veldig dramatiske slutten
på en karriere som aldri kom i gang.
I 1996 utga
det sørafrikanske plateselskapet-
- Rodriguez' andre album på CD
for første gang i Sør-Afrika.
Og fordi de trodde
jeg visste mye om ham,-
- spurte de om jeg ville
skrive på albumcoveret.
Jeg skal lese litt for dere.
Det begynner sånn:
"Gåter og mysterier omgir
artisten kjent som Rodriguez."
"Mysterier omgir ham ikke
noe annet sted, for hans to album-
- var fiaskoer i alle andre land."
Og her kommer det viktige.
"Vi har ingen konkrete fakta
om Rodriguez."
"Fins det noen musikkdetektiver
der ute?"
Det var setningen som forandret alt.
Jeg begynte jakten på Rodriguez
da jeg var i militæret-
- og noen spurte
hvordan Rodriguez egentlig døde.
Tilfeldigvis var jeg ute etter
et tema for en artikkel.
Jeg hadde fem ideer på en liste, og nr 4
var å finne ut hvordan Rodriguez døde.
Det kunne bli en god historie.
Jeg hadde det i bakhodet i årevis.
Mange år senere kom jeg over
nyutgivelsen av 'Coming From Reality'.
På omslaget sto det: "Vi har ingen fakta
om artisten Rodriguez."
"Fins det noen musikkdetektiver
der ute?"
Det hørtes ut som en invitasjon,
og jeg tenkte: Kanskje det er meg?
Først prøvde jeg å finne ham
ved å følge pengene.
Det pleier å være
måten å finne hva som helst på.
Men hvor blir en død manns penger av?
Merkelig nok visste ingen noe.
Det sier vel litt om
hvor ille musikkindustrien var.
De var kjent for å lure folk for penger.
En ting var om de hadde sagt:
"Vi sender pengene til X eller Y."
Men de var bare veldig vage.
Da jeg la litt press på en person,
fikk jeg en adresse.
Jeg husker ikke om jeg snakket med noen
eller la igjen en beskjed,-
- men da jeg ringte tilbake,
var nummeret endret.
Det er jo en gave
til en som har lyst å være detektiv!
For en hindring virker inspirerende.
Det er ikke inspirerende å bare
finne ting. Dette var en fin hindring.
Jeg kjente lukten av
en historie om skitne penger.
Sammenlignet med andre artister,
hvor stor var han?
Hver måned solgte vi noen album.
Og uansett hvilken fest du var på,
hørte du albumet minst én gang.
Jeg aner ikke
hvor mange album som er solgt her.
For det gikk over en lang periode.
Hvor mange vil du anslå?
Jeg tipper en halv million i årenes løp.
- Det er mange plater.
- Særlig i et lite land.
Ti ganger gullplate.
Rodriguez fikk aldri vite
at han var populær i Sør-Afrika.
Jeg syns det er rart.
Jeg aner ikke hvorfor.
- Men dere må ha sendt royalties?
- Ja, vi sendte dem tilA&M Records.
Jeg husker at det sto A&M/Sussex.
Vet ikke om det var et samarbeid.
Jeg tipper at hvis du finner ut
hvem som eide Sussex Records,-
- finner du ut hvor pengene ble av.
- Er ikke dette merkelig?
- Det er veldig rart.
Var han like populær
som The Rolling Stones eller The Doors?
Han var mye større
enn The Rolling Stones!
Prøvde dere å kontakte ham?
Nei, overhodet ikke.
For ifølge myten om ham-
- var han noe i retning av Jimi Hendrix.
Hvis du plutselig fikk rettighetene til
å utgi Jimi Hendrix i din del av verden,-
- så ringer du ikke Jimi Hendrix.
Han er jo død!
- Hvem betalte du royalties til?
- Til Sussex Music.
- Til Clarence?
- Ja. Eller, til selskapet hans.
Jeg laget et diagram
med alle sporene jeg fulgte.
Alle kontaktpunktene,
alle plateselskapene,-
- alle som hadde hatt med
Rodriguez og albumet hans å gjøre.
Tre sørafrikanske plateselskap
hadde utgitt Rodriguez-plater.
Det førte meg til et plateselskap i USA.
De hadde gitt ut hans første album
og het Sussex.
Jeg undersøkte videre rundt Sussex.
Etter hvert fant jeg ut hvem som eide
Sussex Records: Clarence Avant.
Avant hadde vært sjef for Motown, en av
bransjens mest prestisjefylte jobber.
Jeg prøvde alt for å få tak i Clarence
Avant, men fant bare stengte dører.
Jeg fikk ikke tak i ham.
Jeg vet ikke om du har sett dette bildet?
Det er ham!
Det er Rodriguez.
- Men jeg aner ikke når det er tatt.
- Jeg tror det er i 1970.
Det er kompisen min, det.
Ikke få meg på gråten igjen.
Jeg kan ikke komme på gråten
når jeg sitter og snakker med deg.
Hvis jeg måtte nevne
ti artister jeg har jobbet med,-
- hadde Rodriguez
vært blant de fem første.
Jeg hadde aldri hørt noe lignende.
Folk snakket om Bob Dylan,
men ikke jeg.
Bob Dylan var ingenting mot han her.
Ble det penger av det?
Vi dømmer sangere her i USA.
Var han blant de 100 beste?
Ble han nummer 12 på albumlistene?
Ble han spilt mye på radio?
Svaret er nei.
Ingen visste... Rodriguez?
Navnet festet seg ikke.
Han så hvit ut, men alle visste
at Rodriguez var et spansk navn.
Et latinonavn.
Og latinomusikk var ikke populært.
- Hvor mange plater ble solgt i USA?
- Seks.
Kanskje kona mi kjøpte et,
kanskje Dennis og Mike...
Altså, ingen kjøpte platene.
Det var en del snakk om ham.
Noen agenter
ville ha ham med til California.
Da han kom dit, var han nervøs
og snudde ryggen til publikum.
Det likte ikke folk.
Men saken er at han solgte
hundretusener av plater i et annet land.
Skulle jeg dra til Sør-Afrika, da?
Ikke tale om.
Men visste du
at han var populær i Sør-Afrika?
Rodriguez, unge mann,
lyktes aldri, så vidt jeg vet. Punktum.
Men hvis jeg vil følge pengestrømmen,
hva skal jeg gjøre?
Hva er viktigst? Historien om Rodriguez
eller hva du tror om pengene?
Hvor mange bor det i Sør-Afrika?
40 millioner?
40 millioner innbyggere.
Og de har vært frie i tre timer?
Hva faen skal det bety?
Du fortalte meg over lunsjen
at de skrapte opp plater.
Hvor stor var undergrunnsbevegelsen?
- En halv million plater ble solgt.
- Hva så?
Jeg vet ikke hvem som kjøpte dem.
Hvor mange distributører hadde han?
Tre plateselskap i Sør-Afrika.
Jeg har snakket med alle sjefene.
Si de skal sende meg oppgjøret. Tror du
noen bryr seg om en kontrakt fra 1970?
Buddha Records driver ikke lenger.
Jeg driver ikke lenger.
Så tror du de bryr seg?
Det ville i alle fall ikke jeg gjort.
Jeg hadde lett etter
opplysninger om Rodriguez lenge.
Jeg hadde laget nettsiden
The Great Rodriguez Hunt-
- i håp om at noen skulle
legge inn informasjon på forumet.
Men det kom ingenting.
Så møtte jeg Craig, musikkdetektiven
som hadde lest plateomslaget.
Han lette også etter Rodriguez. Han kom
til Cape Town og møtte meg på en kafé.
Vi utvekslet alt vi hadde av informasjon.
Dessverre var det lite.
På det tidspunktet følte vi
at det var best å gi opp.
Jeg var rådvill.
Jeg ante ikke hvor jeg skulle lete.
Jeg hadde besøkt stedene han sang om.
Jeg var i London. Ingenting.
Han synger om Amsterdam.
Ingenting.
Jeg hadde egentlig gitt opp. Men en dag
hørte jeg på musikken hans i bilen,-
- og hørte sangen 'Inner City Blues'.
Der synger han:
"Møtte ei jente fra Dearborn
Et kaldt faktum"
Jeg hadde aldri sjekket Dearborn.
Jeg syntes det hørtes ut som en by,-
- så jeg ville finne det i et atlas.
Jeg fant frem det gamle atlaset mitt-
- og tenkte: "Nå skal vi se."
"Nå skal vi se om jeg finner Dearborn."
Og så fant jeg det.
Dearborn, Wayne, Michigan. F7.
F7.
Dearborn, en bydel i Detroit.
Jeg syntes det var et svært gjennombrudd.
Detroit, hjembyen til Motown,
Marvin Gaye, Stevie Wonder-
- og Mike Theodore,
som hadde produsert albumet.
Jeg satt hjemme i leiligheten min
og drakk kaffe og så ut på havet.
Telefonen ringer,-
- og det er fra Sør-Afrika.
Det er en skribent
som heter Craig Bartholomew,-
- og han forteller meg
en utrolig historie.
"Vet du at det er solgt millioner av
Rodriguez' album i Sør-Afrika i 25 år?"
Jeg sa: "Hva?"
Og så begynner han:
"Hvordan døde Rodriguez?"
Han fortalte at han hadde hørt-
- at Rodriguez skutt seg selv på scenen
eller satt fyr på seg selv.
Jeg hadde hundre spørsmål å stille.
Jeg håpet bare å rekke alle.
Hvorfor skrev han den og den teksten?
Hvor spilte han inn det og det albumet?
Jeg stilte ham en masse spørsmål,-
- det var en berg-og-dal-bane
av spørsmål og svar.
Jeg var helt euforisk
over endelig å ha oppdaget noe.
Til slutt kom jeg til det spørsmålet
jeg helst ville ha svar på:
Hvordan døde Rodriguez?
Skjøt han seg på scenen?
Hva er den dramatiske historien her?
La oss få sannheten på bordet.
Da sier Mike Theodore:
"Hva mener du? Han er ikke død!"
"Han lever i beste velgående."
"Artisten kjent som Sixto Rodriguez
lever i beste velgående i Detroit."
Jeg husker ikke
hvem som sa de hadde funnet ham.
Jeg sa: "Nei, nå tuller du?
Det er ikke... Nei!"
Først trodde jeg det var bløff.
Jeg trodde noen bare lot som.
Det var som å gå inn i Tutankhamons grav
og finne mumien.
"Han er i live!"
Jeg danset og hoppet rundt
da jeg fikk høre det.
"Vi fant ham!" Det var helt fantastisk.
Vi hadde klart det!
Det var det. Jeg hadde kommet
til slutten av historien.
Jeg lette etter en død mann.
En morgen fant jeg en levende mann.
For meg var historien over. Jeg kalte
artikkelen "På leting etter Jesus."
Jeg fakset den til mange jeg kjente,
men på et eller annet vis-
- fant artikkelen veien overAtlanteren-
- og havnet i hendene på noen i USA.
Og det jeg trodde
var slutten på historien,-
- ble begynnelsen på en ny historie.
Og det beste var foran oss.
Jeg vet ikke hvor den er.
De har de rette datoene.
"Har lett etter død sanger i tre år."
I august 1997 var jeg i Kansas.
Jeg fikk tilsendt et eksemplar på jobb.
Jeg var på et 24-timersskift.
Så gikk jeg på nettet og fant nettsiden.
På nettsiden var det
en melkekartong med et bilde.
Det sto "Ettersøkt"
og "Har du sett denne mannen?"
"Ja, det har jeg faktisk!"
Jeg svarte: "Rodriguez er faren min.
Jeg mener det."
"Vil du virkelig høre om faren min?"
"Noen ganger er illusjonen
bedre enn virkeligheten."
Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev det.
Så ga jeg ham
epostadresse og telefonnummer.
Og så ringte han meg.
Vi hadde altså funnet ut
at Rodriguez var i live.
Da jeg kom på jobb, sa Alex McCrindle,
som også jobbet med nettsiden:
"Du kommer ikke til å tro
hva som står på nettsiden!"
Folk kunne legge inn meldinger
på forumet.
Og der var det en melding fra en
som sa hun var datteren til Rodriguez.
Hun la igjen et telefonnummer
og ville gjerne snakke med noen.
Den kvelden ringte jeg henne.
"Hei, jeg heter Sugar."
"Jeg heter Eva."
Og så hadde vi en kjempefin samtale.
Hun forklarte hva faren hadde gjort
og hvor han hadde vært.
Jeg forklarte hvorfor jeg het Sugar
og hvorfor jeg hadde laget nettsiden.
Til slutt sa jeg:
"Dette har vært helt fantastisk."
"Og det hadde vært supert om jeg kunne få
snakke med faren din en gang."
Dette var liksom slutten på letingen, og
jeg hadde veldig lyst å snakke med ham.
Så gikk jeg og la meg.
Klokka ett om natten ringte telefonen.
Det var kona mi som svarte.
Jeg husker at ansiktet hennes
fikk et uttrykk av ærefrykt.
Hun sa: "Det er ham!"
Jeg var helt i sjokk.
Jeg løp inn på kontoret mitt.
Jeg tok opp røret og sa hallo.
Og en stemme sa:
"Hallo, er det Sugar?"
Og da visste jeg det bare.
Jeg hadde hørt stemmen så ofte på platene
at jeg visste det var ham.
Jeg snakket med Rodriguez!
Det var et av de største øyeblikkene
i mitt liv.
Når du er klar.
Går dette greit?
Burde jeg gjøre noe?
Skulle jeg hatt et glass vann?
Er det bedre?
- Vil du ha det?
- Ja, gjerne.
Dette skal jo være avslappet.
Gjenta spørsmålene en gang,
så jeg kan høre dem i hodet.
På 70- og 80-tallet, fikk du noen gang
noen henvendelser fra Sør-Afrika?
Nei, det fikk jeg ikke.
Kanskje de ikke hadde
noe nummer å kontakte meg på.
Hvordan føles det? Du visste ikke om noe
som ville endret livet ditt fullstendig,-
- trolig til det bedre.
Jeg vet ikke om livet ville blitt bedre,
men det er en interessant tanke.
Hadde det ikke vært fint å vite
at du var en superstjerne?
Vel...
Jeg vet ikke hva jeg skal svare.
Hadde du lyst til å lage flere album
etter 'Coming From Reality'?
Jeg skulle gjerne gjort det,
men virkeligheten var som den var.
Så jeg begynte å jobbe igjen.
Med hva da?
Jeg var løsarbeider.
Jeg jobbet med riving
og oppussing av bygninger og hus.
Renovering.
- Likte du det?
- Ja. Det holder deg i form.
Men det er langt unna musikk?
Ja, det er et stykke unna.
Fortsatte du å lage musikk?
Det gjør jeg fortsatt.
Jeg elsker å spille gitar.
Men jeg liker å høre på musikk
på konsert og sånn.
Jeg kommer meg ut.
Han sa aldri at han var skuffet.
Han gikk bare videre i livet,
for man kan ikke gi opp.
- Hva gjorde han i stedet?
- Han leste mye.
Han engasjerte seg i politikken
og i nærmiljøet.
Han deltok i demonstrasjoner
for saker han trodde på.
Han tok oss med.
Han var tilhenger av å jobbe
for de som ikke hadde noen stemme-
- eller ikke hadde mulighet til å si noe.
Den fattige arbeiderklassen.
Han hadde mye erfaring på det området.
Han hadde en annerledes innstilling
til arbeid. Han tok det veldig alvorlig.
Det var som et sakrament for ham.
Han hadde 8-10 timer med skittent arbeid
foran seg,-
- men han var kledd i smoking!
Han hadde denne evnen
som alle ekte poeter og kunstnere har,-
- til å løfte ting opp
fra det verdslige og trivielle.
All dritten, middelmådigheten overalt.
Kunstneren er en pioner.
Selv om hans musikalske forhåpninger
ble knust, beholdt han kunstnerånden.
Han måtte bare finne nye måter
å la den komme til uttrykk på.
Han visste at det fantes mer i livet.
Han hadde lyst å gjøre noe.
Gjøre noe for andre.
Så tro det eller ei...
Han fortalte
at han ville bli ordførerkandidat.
Velsigne deg, Rodriguez. Kan du
bli ordfører i Detroit, er alt mulig.
Noen av Rodriguez' gamle ting.
Dette klistremerket er fra
hans første valgkamp til kommunestyret.
Jeg tror dette er en stemmeseddel.
Han vant aldri noe valg.
Nummer 139. Det var 169 kandidater.
Ni blir valgt.
De stavet navnet hans feil.
Morssiden av familien min er europeere
og amerikanske urinnvånere.
Og min fars side er meksikansk.
Farfar kom hit fra Mexico.
Meksikanerne kom til Detroit
for å jobbe på bilfabrikkene.
Så vi tilhørte arbeiderklassen,
kroppsarbeiderne.
Vi flyttet rundt
og bodde på 26 ulike steder.
Noen steder var det ikke soverom,
noen steder var det ikke bad.
Og det var ikke hjem,
det var bare steder hvor vi bodde.
Selv om folk er fattige,
eller ikke har så mye,-
- betyr ikke det at de ikke har drømmer
eller at sjelslivet deres ikke er rikt.
Klassetenking og fordommer kommer fra
at det er forskjell på deg og meg,-
- og det er forskjell på dem og oss.
Jeg har spilt alle slags konserter nå
Homsebarer, horebarer,
motorsykkelbegravelser...
I operaen, konsertsaler, hospitser...
Det jeg har sett
der jeg har spilt
Er at alle de jeg har spilt for,
er de samme menneskene
Så hør etter, så ser du kanskje
noen du kjenner i sangen
En helt motbydelig sang
Han drev ikke med vanlig bygningsarbeid.
Han gjorde de renoveringsjobbene
ingen andre ville gjøre.
Det er sant.
Ingen andre ville gjøre det.
Han kom hjem dekket av
støv, skitt og malingflak fra jobben.
Lange arbeidsdager.
Jeg så ham bære kjøleskap på ryggen
ned trappen.
Det var bare en dag på jobben for ham,-
- men jeg visste at han jobbet hardere
enn mange andre fedre jeg kjente.
Byen forteller deg at du ikke skal ha
store drømmer eller forhåpninger.
Men han tok meg alltid med
til steder hvor bare eliten vanker.
Han innprentet i meg
at jeg kan gå hvor jeg vil,-
- uansett hvor mye penger jeg har.
Og det gjør jeg.
Sånn var han.
Han viste meg øverste etasje.
Jeg er like bra som dem, liksom.
Han studerte filosofi på universitetet.
Faren min likte å vise oss kultur.
Han lot oss gå på biblioteket,
kunstmuseer og vitenskapsmuseer.
Det var barnevakten vår.
Vi vandret rundt på museene.
Vi så verkene til Diego Rivera,
Picasso og Delacroix.
Vi lærte om livet utenfor byen-
- gjennom bøker, malerier og musikk.
Jeg begynte å spille da jeg var 16
på familiens gitar.
Jeg spilte på mange forskjellige
barer og klubber rundt i byen.
Så møtte jeg Mike Theodore
og Dennis Coffey, og de hørte meg spille-
- på et sted som het The Sewer,
like ved elva.
Og så fikk vi en plateavtale
med ClarenceAvant. Sånn begynte det.
Men de årene der jobbet jeg samtidig.
Jeg jobbet på en Chrysler-fabrikk
som het Dodge Main.
Jeg jobbet på
Eldon- og Lynch Road-fabrikkene også.
Mye hardt arbeid.
Men det var et godt år for meg,
på grunn av 'Cold Fact'.
Jeg hadde oppnådd det jeg ville.
Jeg hadde skapt et produkt.
Jeg følte det gikk veldig bra.
Det føltes godt å ha fullført noe.
Virkeliggjort noe.
Mente du at det var et godt album?
Jeg gjorde mitt beste med det.
Anmeldelsene var gode, og...
Ja, jeg syntes det var bra.
Det er ikke meg
du skal stille det spørsmålet!
Var du overrasket over
at så få kjøpte det?
Overrasket?
Det er ingen garantier i musikkbransjen.
Jeg sa: "Du er større enn Elvis."
"Hva mener du?"
"I Sør-Afrika er du mer populær
enn Elvis Presley."
Det ble en pause. Jeg merket at han
trodde det var tull og ville legge på,-
- så jeg sa: "Hør på meg! Vent litt!"
"Bare kom hit.
Du vil ikke bli skuffet."
Han jobbet ræva av seg i Woodbridge,-
- og en dag hadde han med
et bilde av seg selv på en melkekartong.
Han sa: "Emmerson, se på dette!
De leter etter meg!"
"Sier du det?
Hvorfor gjør de det, Rodriguez?"
Neste dag sier han:
"Emmerson, jeg må ut på turné."
"Gi deg, Rodriguez!
Mener du det?"
Siden jeg er journalist, tenkte jeg
at slike ting ikke skjer i virkeligheten.
Det er imot Guds og naturens regler.
Det var åpenbart for meg at turneen
var svindel, et smart PR-stunt.
Eller snarere et dumt PR-stunt,
for det var så åpenbart at det var tull.
Bare idioter ville tro på det.
Men jeg tok feil.
Vi gledet oss til å gå av flyet
etter den lange turen.
Vi gikk av flyet og tok bagasjen.
Den var tung.
Men vi bare gikk mot flyplassen.
Plutselig stanset to-tre limousiner.
Vi var sikre på at de ikke var til oss.
Vi prøvde å komme rundt dem.
Tenkte at vi måtte flytte oss, siden
limousinene sikkert var til viktige folk.
Men de var til oss.
Det var da det begynte.
Det var en helt annen verden.
Det var litt som om Madonna-
- skred ut i vinden,
med alle paparazzoene,-
- produksjonsassistentene
og alle som var der for å ta imot ham,-
- og ta oss med til VIP-suiten.
Hvite tepper.
Det var noe...
Vi ville aldri drømt om
å gå på hvite tepper,-
- særlig med skoene på!
Limousinen kjørte inn mot byen.
På alle lyktestolpene langs veien-
- var det plakater for konserten hans.
Ansiktet hans var på alle lyktestolpene.
"Der er jeg! Der er jeg!"
Vi fikk møte alle sammen.
Vi møtte Craig Bartholomew,-
- familiene og barna og Stephen Segerman.
Alle var så glade.
Og vi var enda gladere!
Stephen ringte meg:
"Dette kommer du aldri til å tro,-
- men Rodriguez kommer til Sør-Afrika
og vi kan være oppvarmingsband."
Jeg sa: "Det er klart vi vil det!"
"Hvor er han?" De hadde funnet ham,
og han var i live.
"Han skal på turné i Sør-Afrika,
og vi skal varme opp."
Jeg kunne ikke helt tro det.
Så fikk jeg høre alt,
og Detroit og alt sammen.
Litt senere sa Stephen:
"Han har ikke noe band."
Kunne vi være bandet hans?
Selv da tenkte vi litt sånn:
"Er det virkelig Rodriguez? Det vet vi
først hvis han kan synge sangene."
"Tenk om det bare er
en eller annen fyr?"
En dag fikk vi vite det,
og neste dag var vi der-
- og prøvde å tro våre egne øyne.
Det kom veldig brått på.
Han vente seg raskt til det.
Han bare gikk inn og gjorde greia si.
Jeg var imponert-
- over hvor bra det gikk.
Men han lot seg ikke merke med det.
Han er nesten for jordnær.
Han benyttet seg ikke av
alt han ble tilbudt.
Han sov ikke i den svære dobbelsenga,-
- han bare la seg på en liten sofa.
Og der fant jeg ham.
Han syntes ikke det var nødvendig
å re opp en seng til ham.
En dag var jeg alene i huset
vi overnattet i, for alle var ute.
Telefonen ringte og ringte,
og til slutt svarte jeg.
Det var en reporter som ville avtale tid
for et intervju med Rodriguez.
Før hun la på, etter at jeg hadde sagt
at hun måtte snakke med noen andre,-
- ville hun gjerne vite, mellom oss to,
om det var den ekte Rodriguez.
Vi øvde med en CD med sangene
i et studio her i Cape Town-
- den dagen han kom fra flyplassen.
Vi var midt i en sang da han kom inn,
tok mikrofonen og sang ferdig sangen.
Vi skrudde av CD-spilleren,
og overgangen var helt sømløs.
Det var virkelig ham. Vi visste
at dette ville bli helt spesielt.
Tusen takk, Cape Ton!
Da vi satte oss på flyet,
håpet jeg at han ville få 20 tilskuere.
Forhåpentligvis.
Men det viste seg å bli helt annerledes.
Det var gamle mennesker
og unge mennesker,-
- og de kom for å se konserten.
Jeg gikk ut på scenen før konserten
for å ta et bilde av publikum,-
- for ellers ville ingen trodd meg!
Husk at dette var som
å se Elvis komme tilbake fra de døde.
Folk står der
og kan fortsatt ikke tro det.
De har betalt for billetten, men kan
fortsatt ikke tro at Rodriguez kommer.
Er dere klare?
Ta godt imot-
- Rodriguez!
Han hadde nesten ikke trengt å spille.
De var bare glade for å se ham.
Så en stund var det som om
de hilste på hverandre.
Som et gjensyn.
Jeg er sikker på at alle i salen opplevde
sitt livs mest spennende konsert.
For det var så unikt.
Vi hadde aldri sett Rodriguez.
Og alt du hørte,
var bassgitaristen som spilte...
Rodriguez gikk frem på scenen,
og bassisten sluttet å spille.
Så gikk det kanskje 5-10 minutter
hvor folk bare brølte.
Takk for at dere har holdt meg ilive!
Han gikk på en måte
fra å være et utskudd-
- til å være den han egentlig var.
Det var som om
dette var den han egentlig var:
En musiker som står på scenen
og spiller for fansen sin.
Jeg trodde han ville bli forskrekket
over å se alle disse menneskene.
Men jeg så det motsatte.
Han var helt rolig.
Det var fullstendig sinnsro
i ansiktet hans.
Det var som om han endelig
hadde kommet frem-
- til det han hadde lett etter hele livet.
Å være hjemme er å bli godtatt.
Her var det en fyr
som bodde på den andre siden av kloden,-
- og det var som om
han hadde kommet hjem.
Jeg kikket på alle menneskene rundt meg
og tenkte:
"Dette skjer bare én gang i livet."
"Dette kommer aldri til å skje igjen."
Har ikke alle det sånn?
Du drømmer om
at en dag vil du bli anerkjent,-
- og at talentet ditt og alt annet
blir tydelig for alle andre.
De fleste av oss dør
uten å komme i nærheten av noe så magisk.
Jeg prøvde å få ham til å snakke om det
da jeg intervjuet ham,-
- men han sa ingenting om det.
Jeg visste ikke
om han var veldig sjenert,-
- om jeg stilte feil spørsmål,
eller om det var en språkbarriere.
Kanskje det var like greit,
for han fortsatte å være en gåte.
Etter intervjuet tenkte jeg:
"Dette er for merkelig til å være sant."
"Det er fortsatt for merkelig.
Dette er miraklene og undrenes tid."
Rodriguez spilte seks utsolgte konserter
i Sør-Afrika i 1998.
De var så snille med meg.
Jeg kan fortsatt ikke tro det.
Da jeg gikk på scenen,-
- var det 5000 seter i salen.
Hvite seter.
Det er...
Under konserten reiste folk seg
og løp mot scenen.
Sør-Afrika fikk meg til å føle meg
som mer enn en prins.
Så skrev han autografer i timevis.
Folk sto i kø-
- for å få signert
gitarene og CD-ene sine.
Det mest utrolige
var mannen med 'Cold Fact'-tatovering.
Han var Rodriguez-imitator.
Det er jo helt sprøtt!
Denne er til Rodriguez
for salgstallene til albumet 'Cold Fact'.
Fortell det til USA, ok?
Den amerikanske sangeren Rodriguez
lever i beste velgående-
- og er med oss i studio i kveld.
Jeg har hørt utrolige historier
om hvordan du "døde".
Alt fra at du helte bensin over deg selv
på scenen og begikk selvmord-
- til at du døde av en overdose i fengsel.
Det var en deilig, deilig drøm.
Og så må man dra tilbake.
Min far sa at han hadde to liv.
Vognen ble til et gresskar igjen, liksom.
Trodde folk i Detroit dere
da dere fortalte hva som hadde skjedd?
Folk i Detroit trenger å høre noe godt.
Jeg vet ikke hvor mye de trodde på,
for det er jo en vanvittig historie.
Høres ut som noe man kunne funnet på
bare for å skryte.
Han var skikkelig berømt.
Der gikk han og rev ned et skur
eller sopte sammen noe søppel,-
- og så begynte han å vise meg ting.
Jeg trodde ham ikke.
Hvordan albumet ble så populært.
Noen hadde et opptak av musikken,
og det spredde seg,-
- og det ble så populært
at barn kunne det utenat,-
- de kunne tekstene, ord for ord,
til alle sangene!
Jeg spurte om han kunne skaffe meg
albumet, men det kunne han ikke.
Så obskurt var det.
Men han hadde bilder med enorme
folkemengder, 20 000 mennesker,-
- skulle tro det var Woodstock!
"Tuller du? Er det deg?"
Jeg trodde bildene var manipulert.
Jeg trodde ham ikke.
Det var enorme folkemengder foran ham,
og han syntes det var helt greit-
- å rydde i hagen til folk
og gjøre kroppsarbeid.
Han ble værende.
Han lever
et veldig, veldig beskjedent liv.
Helt klart.
Det er overhodet ingen overflod.
Han jobber fortsatt hardt
for å få endene til å møtes.
Han lever ikke noe glamorøst liv
på den måten.
- Men han må da være rik nå?
- Nei.
Han er rik på mye,
men ikke på materielle goder.
Det ble vel bare aldri sånn.
Det ble jo solgt hundretusener
av platene hans?
Ja. Men jeg tror det har vært en del
piratkopiering og ulovlig nedlasting.
Og kanskje har andre blitt rike.
Den kvelden
da jeg snakket med Eva på telefonen-
- kunne vi aldri forestilt oss
hvor mye livet ville forandre seg.
Eva ble med Rodriguez på turné, sammen
med en livvakt arrangørene hyrte inn.
De ble forelsket og fikk barn sammen!
Så Rodriguez
har et sørafrikansk barnebarn.
Jeg for min del
var gullsmed i Johannesburg.
Nå har jeg en platebutikk i Cape Town.
Mye forandret seg for oss,-
- men ikke for Rodriguez.
For ham har ingenting forandret seg.
Han lever det samme livet nå som før.
Han viste veldig tydelig
at man har et valg.
Han tok all lidelse, angst,
uro og smerte-
- og gjorde det om til noe vakkert.
Han er som en silkeorm.
Du tar råmateriale, forvandler det-
- og ender opp med
noe som ikke var der fra før.
Noe vakkert. Noe transcendent.
Noe som kanskje er evig.
I så måte mener jeg
at han representerer-
- den menneskelige ånd,
det som er mulig.
At du har et valg.
Og dette var mitt valg.
Å gi dere 'Sugar Man'.
Har du gjort det?
Still deg selv spørsmålet.
Rodriguez dro tilbake til Sør-Afrika fire
ganger og spilte over tretti konserter.
Han har gitt det meste av pengene
fra turneene til familie og venner.
Rodriguez bor fortsatt i Detroit sentrum
i det huset han har bodd i i 40 år.
Til norsk ved
Ingun Leidland