Tip:
Highlight text to annotate it
X
Tjek den igennem først, mange ord sidder sammen
Check it first, many words are stick together
- Hva ser du på, Caroline?
- Vinden, mor.
De sier at det er en orkan på vei.
Det kjennes ut som om jeg erpå en båt.
Flyter...
Kan jeg gjøre noe for deg, mor?
Gjøre noe lettere?
Åh, min kjære.
Det er ikke noe man kan gjøre.
Det er som det er.
Det er vanskeligere å
holde øynene åpne.
Munnen miner fylt med... bomull.
Så så, miss Daisy.
De klør Dem selv ihjel.
Vil du ha mer medisin, mor?
Doktoren sa at
du kunne få så myeduville.
Ingengrunntilå lide.
Enavmine vennersa engang,
athunaldrifikkmulighet
tilå sifarveltilsin mor.
Jeg vil baresi,
hvormyejeg vilsavnedeg, mor.
Åh, Caroline.
- Erdu redd?
- Jeg ernysgjerrig.
Hva vil komme...
De bygde togstasjonen i 1918.
Vårfarvarder,
dendagendenåpnet.
Hansa,
atettubaband spilte.
De fikk den beste urmakeren
i helesørstatene,
tilå byggedetflotte uret.
Hans navn var,
MrGateau.
MrCake.
Han vargiftmed en Kreol
fra Evangelinene -sognet,
og de fikk ensønn.
MrGateauvarfødtblind.
Da deressønn vargammel nok,
meldte hanseg i hæren.
De ba tilGud. Forat
ingenting skulle hende ham.
I fire månedergjorde han
ikkeannetennåjobbe på uret.
Endag komdetetbrev.
MrGateau, ferdig med dagensjobb,
gikkaleneovenpå, og iseng.
Og deressønn vendte hjem.
De begravde ham ienfamiliegrav,
så de kunne væresammen,
nårderestid varinne.
MrCakejobbetmed uret,
og gledetseg tildetvarferdig.
Detvaren minneverdig morgen.
Farsa atdetvarfolk overalt.
SelvTeddyRooseveltkom.
Detgårbaklengs!
Slikharjeg lagetden.
Kanskje vilvåre barn,
som vi harmisteti krigen,
komme til live, og komme hjem igjen.
Hjemtilgården,
jobb,
få barn,
og leve langeog rike liv.
Kanskje vil minegensønn
også komme hjem igjen.
Jeg beklager,
omjeg harfornærmetnoen.
Jeg håperatdere likerdetnye uret.
Manså aldri MrCake igjen.
Noensierathan
dødeavhjertesorg.
Noensierathandro tilsjøs...
Unnskyld meg, kanjeg
ta entelefon?
- Deterensom passerbarnetmitt.
- Selvfølgelig.
Jeg håperatjeg ikke harskuffetdeg.
Du kan ikkeskuffe meg.
Jeg...
Jeg harikkeså mye
å vise formeg selv.
Kofferten.
Deterendagbok.
Denne?
- Kandu lesedenformeg, kjære?
- Erdetdetteduvil?
Jeg harprøvd å leseden
hundrevisavganger...
Mor, denerikke helt...
Bare lydenavstemmendin, kjære.
Deterdatert"4. April, 1985."
Detstår"NewOrleans."
Minesisteord og testamente.
Jeg etterlaterikke mange ting...
Få eiendeler. Lite penger.
Jeg vilforlatedenne verden,
på samme måtejeg kom...
Aleneog uten noesom helst.
Altjeg har, ermin historie.
Jeg skriverden nå,
mensjeg ennå kan huskeden.
MittnavnerBenjamin.
Benjamin Button.
Ogjeg ble fødtunder
usedvanligeomstendigheter.
Krigen varnettoppover.
Jeg harblittfortaltat
detvarenfin kveld å blifødt.
Vivantkrigen!
- Hva gjørdu her?
- Thomas...
Jeg erredd forathunerdøende.
Deternok! Allesammen!
Gå vekkfra henne!
Jeg komså fortjeg kunne.
Gateneerfyltmed mennesker.
Thomas lovmeg, han haretsted...
Ja.
Hunofretsittlivformeg.
Og fordet,
erjeg evig takknemmelig.
MrButton...!
Thomas!
Thomas, hvorskaldu?
Hva gjørdu?!
Hva harduder?
Luftenersøt.
Duserflottutiaften,
missQueenie.
Penereenn noensinne.
- Detbrune klerøynenedine.
- Åh, tistille!
Duerhellerikkeså verst.
Hambertertilbake i byen.
Han kom hjem uten bein,
men hanerhjemme. Jeg vetat
duvarforelsketi hanengang.
- Merennjeg burde ha vært.
- MissSimone harhattetuhell.
Du milde! Detmå hunslutte med
ellersfårhun på en bleie.
- Jeg kommersnart!
- Deterveldig fintherute.
Kom utog få tankeneavdet.
Hva iGuds navn...!?
Herren hargjortnoe her...!
Jeg håperikkeden komtilskade,
sliksomjeg tråkketpå den.
- Vifåroverlatedettil politiet.
- Åh, kjære.
Jeg går.
Virkersomom noen ikke ville beholdeden.
Komda, vennen.
- Quennie!
- Vent!
Jeg kommertilbake.
Hun haddeenda etuhell...
JaneChildress, gi henneetbad.
Og hold Dem utenfor, Mrs Duprey.
Dufårsikkertogså snartetuhell.
Noen harstjålethalskjedetmitt.
Mrs Hollister, ventlitt.
Gå ovenpå igjen.
Duerså stygg somengammel krukke,
menduerlikeveletbarnavGud.
Queenie, hun vil ikke
ta etbad utendeg.
Jeg kommerstraks!
Ventpå meg her, ok?
Minsøsterga meg de perlene.
Jeg kan ikke finnedem.
Noen harstjåletsmykkene mine.
Deerher, Mrs Hollister.
Seselv.
På Deres pene, hvite hals.
Komda.
Hjertetdittersterkt, mendu må
unngå unødvendig stimulering.
Jeg håperpå atdere
fruervil hjelpe meg med det?
Jeg haraldrisettnoe lignende.
Nesten blind avgrå stær.
Jeg vetikkeom han kan høre.
Han harenalvorlig leddbetennelse.
Huden hans harmistetallelastisitet
og henderog føttererstive.
Han viseralle tegn på,
...ikkeen nyfødt,
menen mann,
...nær80, og nærgraven.
- Erhandøende?
Kroppen hanssvikterham,
førlivethanserbegynt.
- Hvorkommerhanfra?
- Determinsøsters barn.
Fra Lafayette. Hun harhatt
en uheldig opplevelse.
Stakkars barn. Hanfikk detverst.
Ble fødthvit.
Deterstederforuønskede barn
somdisse, Queenie.
Dererikke plasstilenda
en munnå mette her.
Nolan Foundation har,
tiltrossforderesgode intensjoner,
dettestedet. En baby...
Dusa han ikke harlenge igjen.
Queenie, noenskapningerer
ikke mentå overleve.
Nei, dette barneteretmirakel,
detersikkert.
Bare ikkeetmirakel,
manønskerå oppleve.
Høretter! Vifåren besøkende,
somskal bo heren kortstund.
Minsøsterfikk etbarn,
men hun kunne ikke beholdedet.
Han kalles...
Benjamin.
Benjamin...
Hanerikkeetfrisktbarn,
så vi må ta ossgodtavhan.
Jeg harhatt10 barn, detfins
ikkedetbarnetjeg ikke kansørge for.
La meg se han.
Du mildeGud, han ligner
mineksmann på en prikk.
Hør... hanerblittgammelførtiden.
DoktorRosesa athan
ikke harlenge igjen.
Velkommen i klubben.
Åh, hansmiler!
Hambertsenderdeg en påminnelse.
Erduved dine fulle fem?
Jeg vetdu ikke haralledelene
tilå få dinegen,
mendenne kandu ikke beholde.
Deterkanskje ikkeetmenneskebarn.
Mr. Weathers, komtilbake!
"Man vetaldri hva som kommer"
Detså uttilat
jeg hadde funnetmeg ethjem.
Ernoeavdettesant?
Du haren vidunderlig stemme.
Mor, engammelsporvognsbillett.
Uretfortsatte bare med å gå,
åretteråretterår...
- Jeg visste ikkeatjeg varetbarn.
- Sammegamledritten, hverdag.
Jeg troddeatjeg var
somalledeandreder.
Engammel mann,
i hanssiste levetid.
Hold opp. Denskal
brukestil matog ikke tiltøys.
Og værvennlig å brukserviettendin,
Mr. Benjamin.
Queenie!
Hallo, gutt!
Jeg haralltid værtveldig nysgjerrig.
Hva vardetiendenavgaten,
ellerrundtneste hjørne?
Benjamin! Deterfarlig.
Kom hit!
Blisittende!
Jeg elskethenne.
Hun varmin mor.
Mor... mor!
Noendagerfølerjeg meg
annerledesenndagenfør.
Alle menneskerfølerseg
annerledes på settog vis.
Men viskalalledensamme veien.
Vitarforskjellige veierdit.
Slik erdetbare.
Dutarenspesiellvei, Benjamin.
Mor, hvorlang tid harjeg igjen?
Bare værtakknemmelig
fordentidendu harfått.
Du harallerede værther
lengreennduskulle.
Noen nettermåttejeg sovealene.
Detgjorde ikke noe.
Jeg lyttettil husets åndedrag.
Alle menneskenesomsov.
Jeg følte meg trygg.
Detvaretsted med mange rutiner.
Hvermorgen klokken 5:30,
uansettvær,
villeGeneralWinslow,
pensjonertsoldat, heise flagget.
MrsSybilWagner,
forhenværendeoperasanger,
synge Wagner.
Ok... kom igjen.
Vi må få igang
degamle beina dine.
Få deg utå gå.
Uansettårstid, villesuppen
bliservertpresis klokken 17:30.
- Si-rup...
- Sirup.
Sirup.
Jeg lærteå lesedajeg varfemår.
Min bestefarvarpåkleder
foren berømtskuespiller.
Hantokalle teaterstykkene med hjem,
såjeg kunne lesedem.
"Vennlige voktereavmin
svake forfalnealder"
"la døende Mortimer
selvgå til hvile."
"Somenfriskmann
fra pinebenken."
"Så farforsiktig
på mine lemmersfangenskap."
"Og dissegrå lokker,
dødensfølgesvenn,"
"bevitnerenden på Edmund Mortimer."
Dutroddeatjeg varuvitende,
ikkesant?
Skuespilleren min bestefarjobbet
for, varJohn Wilkes Booth.
HandrepteAbraham Lincoln.
Man vetaldri hva som kommer.
Min mortokmeg med til kirken,
hverlørdag kveld.
Benjamin!
Amen!
Hva kanjeg gjøre forDem, søster?
Hunerheltødelagt
på innsiden,
hun kan ikke få barn.
Herre, tilgidenne kvinnenssynder,
så hun kan bære livmorensfrukt.
Ut, fordømte plage!
PrisetværeGud!
Og hva erdennegamle
mannens problem?
Han harDjevelen på ryggen,
som prøverå få ham
igravenførhanstid.
Forsvinn, Zebuchar!
Gå vekk, Belzebub!
Hvorgammelerdu?
Syv, menjeg sermyeeldre ut.
Gud velsignedeg.
Hanersyvår!
Detteeren mann
med optimisme i hjertet!
Tro, i hanssjel!
Vieralle barn, iGudsøyne!
Viskal nok
få deg utavdenstolen.
Og viskalfå deg tilå gå.
I Gudsæres navn, reisdeg!
Kom igjen!
Kom igjen!
Og nå vilGud sedeg gå frem i livet.
Han vilsedenne
lillegamle mannengå,
uten brukavkrykkerellerstokk.
Han vilsedeg gå med tro
og guddommelig inspirasjon!
Gå.
Ikke rørham!
Reisdeg, gamle mann!
Reisdeg som Lazarus!
Jeg sa, reisdeg!
Ja!
Si hallelujah!
Gå. Gå fremover.
Nårjeg sertilbake på det,
vardetetmirakel.
Menduvethva mansier...
"Herrengirog Herrentar."
Ære væreGud, idethøyeste...
Detvarså mange fødselsdager.
Viville ikkegå tomme,
så visparte på stearinlysene.
Jeg likerfaktiskikke fødselsdager,
ogjeg likerikke kake.
Og døden varenjevnlig gjest.
Folkkomog folk gikk.
Man visstealltid nårnoenforlotoss.
Husetvartyngetavstillhet.
Detvaretvidunderlig
sted å vokseopp.
Jeg varblantfolksom hadde
glemtaltomderestidligere liv.
Etterlattmed tankerom været,
temperaturen på badet,
solnedgangen.
Forhversomdøde,
villeen nyfylle plassen.
Jeg harværtgiftfemganger.
Minførste koneogjeg, ble
fangetavnabostammens kannibaler.
Vi unnslapp langselva.
Min kone kan ikkesvømme,
så hun bledesverrespist.
Minandre kone tråkketpå
en brilleslangeog døde.
Detbringerulykke
å væregiftmed meg.
DeterMr. Oti. Haneren bekjent
aven bekjentavmeg.
Nestesommer, blejeg fanget,
sammen med seksandre,
avBaschielestammen.
De byttetoss
motgriser, skoog øl
tilen veldig merkelig
amerikanskmann.
Jeg høreratdu ikkeerså gammel,
somduserutsom.
Du harbare narretdemalle.
Hva ergalt,
fikk du Madjembe?
- Hva erMadjembe?
- Orm.
Jeg trorikkejeg harorm.
Jeg erbaresånn.
Kom, la ossfå ossen kald brus.
Jeg fantmedisin underputendin.
Detburdejeg ikke...
Deterfarlig.
Hvem harsagtdet?
Kom nå, lille mann.
Skynd deg.
Stopp...
Så erjeg iapehuseti
Philadelphia Zoo.
Tre tusen mennesker
kom på denførstedagen.
- Se.
BUSKMANN DELERBURMED APER
- Hvordanerdetå bo ietbur?
- Detlukter.
Menapenegjørkunster.
Jeg kasteretspyd...
Brytermed Kowali.
Hunerenorangutang.
Nårjeg ikke lekermed apene,
vildeatjeg skal
løpe rundtog vise tenner.
- Hva gjordeduså?
- Jeg forlotZoo.
Dro fra sted tilsted...
Streifetomkring detmesteavtiden.
- Vardu heltalene?
- Myeavtiden varjeg alene.
Nårmanerannerledes, somoss,
erdetsånndeter.
Men la meg fortelledeg en hemmelighet.
Fete mennesker, tynne mennesker,
høye mennesker, hvite mennesker...
Deerakkuratså alenesom vier.
Mendeerredde.
Jeg tenkerpå elva,
somjeg voksteopp ved.
Detville være fint,
å sitte ved elva igjen.
Kom. Jeg harenavtale.
Derermin lille mann.
Erdu klar?
Alltid klar.
Alltid klar.
Filamena, mrBenjamin.
- Enfornøyelseå møte Dem, mister.
- Fornøyelsenermin, madam.
Dufinnerveien hjem, ikkesant?
Ta St. Charles rutentil Napoleon.
Hvori himmelens navn harduvært?
Kom her!
Duslitermeg heltut,
vetdudet?
Herregud,
jeg varså bekymretfordeg.
Dethadde værtmittlivs bestedag.
- Hvordan pusterhun?
- Svakt.
Desieratden vil
rammeossomfå timer.
Jeg må hente barnetmitt
og få hamovertil minsøster.
Desieratdeteringenting
å bekymreseg om ***å sykehuset.
Sykepleierne vilvære her, hvis
dufårbrukfordem. Eraltiorden?
Ja, jeg leser...
Detburde ikke ta merennentime.
Hardu hattbesøk?
Detvarbare Dorothysomgikk.
Fortsett, Caroline.
Omsøndagen kommerfamiliene på besøk.
DetvarHøst-takke-fest, 1930.
Jeg møtte personen,
somendretlivetmittforalltid.
Altså, Benjamin...
Tillatmeg å si,
atduserytterstungdommelig ut.
God dag, mrs Fuller.
Enenkelstokk,
ryggenså rettsomen pil...
Hvilkeneliksirhardudrukket?
- Takk, Madam.
- Bestemor, se på meg!
Detvarsannelig flott!
Kom borthit.
Detteerbarnebarnetmitt, Daisy.
Detherer...
Jeg erredd for, Benjamin,
atjeg ikke kjenneretternavnetditt.
Benjaminerfint.
Jeg kommeraldritilå glemme
de blå øynene hennes.
Godtfolk... suppenerservert.
Vetduatkalkuner
faktiskikkeerfugler?
- Hvorforsierdudet?
- De tilhørerfasan-familien.
De kan knaptfly. Sørgelig, synes
du ikke? Fuglersom ikke kanfly.
Jeg elskerfuglersom ikke kanfly.
Deerdelikate.
- Detvarstygt.
- Deternoejeg vilfortelledere.
Mens vitakker
forGuds velsignelse...
Jeg haropplevd etmirakel.
Herren besvarte mine bønner.
Hva menerhun med;
"besvarte mine bønner"?
Hunskal ha en baby, tullebukk.
Detvarhva min morsa,
dajeg skulle få en lillebror.
Men han levde ikke lenge.
Forhan pustetikkeordentlig.
...da hanfikksine flotte ben,
nøyaktig somstoreGud Ngog
hadde lovetham.
Man kanseatklokkenerfem,
forstoreGud Ngogs
klokke viserdet.
Erikkedetflott?
- Igjen. Lesden igjen.
- Værså snillog lesden igjen.
Okay. Menda skaldugå rett
iseng etterpå.
Detloverjeg.
Gamle Kangaroo...
Soverdu?
- Hvemerdet?
- Determeg, Daisy.
- Hei!
- Kom!
- Hvorskalvi?
- Kom nå. Inn her.
- Her... tenndet.
- Jeg fårikke lovå leke med fyrstikker.
Ikke værslik en kylling.
Tenndet!
Jeg fortellerdeg en hemmelighet,
hvisdufortellermeg en.
Jeg så min morkysseenannen mann.
Ansiktethennes ble heltrødt.
Dintur.
- Jeg sereldre utennjeg er.
- Dettenktejeg meg vel.
Duvirkerikkesomengammel person.
Som min bestemor.
- Deterjeg ikke heller.
- Erdusyk?
Jeg hørte morog Tizzyhviske,
og desa atjeg snartskulledø.
Men kanskje ikke.
Duerspesiell.
Duerforskjellig
fra andrejeg harkjent.
- Fårjeg lov?
- Okay.
Hva erdetderegjør?
Vildere komme ut,
og iseng med dere.
Klokkenerovermidnatt!
- Dere fårikke lekesammen.
- Javel, madam.
Ikke mange folksomoppleverdet.
Skaljeg fortsette?
Hva med vennendin?
"Den høyedame"?
Vierikke vennerlenger.
Detersliktsomskjer,
med høye menneskerengang iblant.
Javel... farvel.
Jeg varmyealenedetåret.
Hallo?
- Hei.
- Jeg flytterinn idag.
Velkommen. Vi harventetDem.
Vilduvennligstvise henneopp,
til mrs Rousseausgamle rom?
Unnskyld, men vi pleiernormaltikke
å tillate hunderheri huset.
Hunergammelsomalle hauger,
og nesten blind.
Hun vil ikke væreen plageså lenge.
Javel.
Så lenge hun ikkegåriveien.
Selvomjeg prøver,
kanjeg ikke huske navnethennes.
Mrs Lawsonellermrs Hartford,
ellerkanskjedetvarMaple?
Deterpussig, atmenneskersom
vi huskerdårligst,
hargjortstørstinntrykkpå oss.
Jeg kan huskeat
hun hadde på seg diamanter.
Og hun kleddeseg alltid pent,
somom hunskulle til byen.
Selvom hunaldrigikknoested,
og ingen komog besøkte henne.
Hun lærte meg å spille på klaver.
Dethandlerikkeom
hvorgodtmanspiller,
menom hvormye innlevelse
man har, idetmanspiller.
Prøvdette.
Man kan ikke unngå
å leveseg inn i musikken.
Detskjedde mangeendringer. Noen kunne
manse, andre kunne man ikkese.
Hårbegynteå vokse
på forskjelligesteder.
Også andre ting.
Menjeg haddedetbra.
- Å, kjære... smerten.
- Jeg hentersykepleieren.
Se på detøyet.
Detteerenstororkan.
Hardudetikke bra?
Ingen vetom viskal bliellerikke.
Jeg rirstormenav.
Sånn... detburdegjøredetbedre.
Hardu hattanledning til
å sifarvel?
Minfarventetfire timerpå
min bror, som komfra BogerCity.
Kunne ikkedra uten ham.
- Hun virkersomen hyggelig dame.
- Ja.
- Jeg harikke hattså mye tid med...
- Hardutravelt?
- Unnskyld meg.
- Selvfølgelig.
Queenie ville la meg reise til
PovertyPointmed MrDaws,
forå se båtene
seileoppog ned på elven.
Detvarharde tider.
Harjeg noensinne fortaltatjeg
erblitttruffetavlynet, syvganger?
Engang, dajeg varpåjordene,
og passetpå kyrne.
Mann nummer4erikke kommet.
Noensom viltjene 2dollar
forendagsarbeid?
Hva ergalt?
Erdetingensom viltjene penger
på etærlig stykkearbeid?
Han betaleraldri.
- Ingensom vil hajobben?
- Jeg vilgjerne.
Tålerdusjøgang, gamle mann?
Dettrorjeg.
Detergodtnokformeg.
Komdeg ombord,
så finnervifaen meg utavdet!
- Jeg kunne ikke være merlykkelig.
- Jeg trengerenfrivillig!
- Jeg villegjørealt.
- Javel, kaptein!
- Skrapavallfuglelorten.
- Javel, Kaptein.
Jeg fikkbetaling fornoe
somjeg villegjortgratis.
Navnethans varKaptein MikeClark.
Han hadde værtpå entaubåt
siden han varsyvår.
Kom igjen!
Kom her.
Kandu... fremdelesfå denopp?
Detkanjeg, hvermorgen.
Dengamlesnabelen? Jernet?
Detmenerjeg da.
Nårvardusist
sammen med en kvinne?
- Aldri.
- Aldri?
Ikkesomjeg vetom.
Etøyeblikk!
Sierdu, atdu harvært
på dennejord, i hvormangeår,
og aldriværtsammen
med en kvinne?
Deterfaen meg dettristeste,
jeg noensinne harhørt.
- Aldri?
- Nei.
Så, forGudsskyld,
duskal bli med meg.
- Hva gjordedinfar?
- Jeg haraldri møttminfar.
Din heldigesatan!
Deteneste fedregjør,
erå holdeentilbake.
På minfars båt
jobbetjeg livetavmeg.
Den lilledritten.
"Tug Irish" kaltede ham.
Jeg fikk endelig tattmeg sammen
og sa til ham;
"Jeg vil ikke bruke restenav
mittlivpå en bedritentaubåt."
Forstårdu meg?
Duvil ikkesløse bortrestenav
dittlivpå entaubåt.
Akkurat. Ikke faen!
Og vetdu,
hva minfarsa til meg?
Hansa:
"Hvemfaentrorduatduer?"
"Hva faentrorduatdu kan?"
Jeg sa til ham;
"Hvisdugjerne vilvitedet..."
"Jeg vilværeen kunstner."
Han lo..."En kunstner?"
"Gud villeatduskulle
jobbe på entaubåt, som meg."
"Og deterakkurathva duskal."
Jeg gjorde meg tilen kunstner.
Entatoveringskunstner!
Jeg harselvlagetalledisse her.
Du må flå hudenavmeg,
forå fjerne kunsten min!
Nårjeg erdød,
viljeg sende hamarmen min.
Denne her.
La ingensnakkedeg
fra å gjøre ting!
Manskalgjøre hva maner
sattpåjordenforå gjøre.
Jeg erherforå væreen kunstner!
Menduerentaubåtkaptein.
Kaptein Mike, vierklar
fordeg og din venn.
Avsted, gamle kar.
Bli kvittjomfrudommen.
God dag, damer!
Hei.
Hangirmeg gåsehud.
Hanerikke noe formeg.
Hvordan hardudet, bestefar?
Detvaren minneverdig aften.
Erdu DickTracyellerhva?
Jeg må hvile.
Jeg kan ikke...
- Takk.
- Nei, selvtakk. God aften.
- Erdu heri morgen?
- Hveraften, unntattsøndag.
Detfikkmeg sannelig tilå
verdsetteå tjene penger.
Slike ting man kan
kjøpe forpenger.
Deterfarlig på gaten.
Kanjeg tilbydeg skyss?
Determegetvennlig avdeg.
- MittnavnerThomas Button.
- Jeg heterBenjamin.
Benjamin...
Enfornøyelseå møtedeg.
Skalvistoppeetsted
og ta endrink?
Ok.
God aften.
- Hva skaldetvære?
- Detsammesom hantar.
EnSazeractiloss begge.
Med whiskey... ikkecognac.
- Dedrikkerikke, vel?
- Detteerførstegangen.
Jeg harhelleraldri
værtpå etbordellfør.
- Deterenopplevelse.
- Ja.
- Deterenførstegang foralt.
- Detersant.
Deresdrinker.
Ikke forå være uhøflig...
Men hendenedine, erdetsmertefullt?
- Jeg ble fødtmed enslagssykdom.
- Hva slagssykdom?
Jeg ble fødtgammel.
- Jeg erlei meg, på deres vegne.
- Deterda ingenting galtmed alderdom.
Min konegikkbort, formangeårsiden.
Jeg beklager.
Hundøde i barsel.
- Forbarn.
- Formødre.
- Hva slagsjobb hardu, mrButton?
- Knapper.
Button's knapper. Deterikke
den knapp, vi ikke lager.
Vårstørste konkurrenterB.F.
Goodrichog hansdjevelskeglidelåser.
Vil Herrene ha noeannet?
Entilveien Benjamin?
Bareomdu larmeg
betale forden, mrButton.
Hva slagsjobb hardu?
Jeg erentaubåtmann.
- Jeg harhattgledeavsamtalen vår.
- Jeg harhattgledeavå drikke med deg.
Benjamin...
Villedu ha noe imotatjeg
komog hilste på, avog til?
Nårsom helst.
God natt, HerrButton.
God natt, Benjamin.
Kjør.
Hvorharduvært?
Ingensteder. Jeg møtte noenfolk,
og hørte på musikk...
Åh, herregud, gutt!
Åvokseopperen underlig ting.
Detskjerså fort.
Detkan væreen person,
og plutselig,
harenannentattplassen.
Hun varikke bare
skinnog ben lenger.
- Benjamin! Komda.
- Ok.
Jeg elskethelgeneda hun kom,
og besøktesin bestemor.
Daisy! Daisy!
Vilduse noe?
Du må holdedethemmelig.
Kle på deg, så møtes vi utenfor.
Komda!
- Kandusvømme?
- Jeg kanaltdetdu kan.
Ta på denne. Vi må skyndeoss.
- Erhanok?
- Kaptein!
Kaptein Mike!
God morgen, Kaptein.
Kanduseileoss?
- Vetdu hvilkendag deter?
- Søndag.
Vetdu hva detbetyr?
Detbetyratjeg varfull igårkveld.
Duerfull hverkveld.
- Erdetkjæresten?
- En venn. Jeg vilvise henneelven.
Jeg kan ikkeseile
hyggeturermed sivile.
Jeg kan miste lisensen.
Hva venterdere på?
Hunerakkuratblittreparert.
Hun varensåretand.
Nå flyrhun!
Skulleønske vi kunne
seile med dem.
Sa du noe mor?
Detblirganske ille.
Kandu høre meg mor?
Tiden harløptfra meg.
Tingeneendretseg fort.
Jeg vetikke hvordan,
mendetserutsomomdu harmerhår.
Hvisjeg sa atjeg ikke blireldre,
men bliryngreennalleandre.
Jamen, da erdetda synd fordeg.
Åsealle manelsker,
dø førenselv.
Deteretforferdelig ansvar.
Slikharjeg ikke
tenktoverlivetellerdødenfør.
Determeningen viskal
mistede vielsker.
Hvordan ville viellers vite
hvorviktigedeerfoross.
Endag i høstkomengammel bekjent
og banketpå vårdør.
Blirdu med meg til butikken?
- Hun lærte meg å spille klaver.
- Amen!
Og hun lærte meg hvordan
detvarå følesavn.
La ossgå.
Jeg hadde værtpå en bordell,
og hadde fåttminførstedrink...
sagtfarveltilen venn,
og begravetenannen.
I 1936,dajeg nådde
sluttenavmitt17 årige liv...
pakketjeg sakene mineog sa farvel.
Jeg vissteatsånnsom livetvar,
villejeg sannsynligvis
ikkesede igjen.
- Hellog lykkegutten min.
- Takk.
- Jeg elskerdeg mor.
- Jeg elskerdeg også, min venn.
Du må huskeå beaftenbønn.
Hørerdu?
Pass på deg selv!
Benjamin!
- Hvorskaldu hen?
- Tilsjøs.
Jeg senderdeg etpostkort.
Fra allestedene.
Send meg etpostkort,
fra allestedene.
Kanduforestilledeg det?
Hansendte meg etpostkort,
fra alledestedene han var.
Alledestedene hanarbeidet.
Newfoundland, Baffin Bay,
Glasgow, Liverpool, Narvik...
Handroavgårde med kaptein Mike.
Kaptein Mike haddeseiletfor
Moran brødrene itreår.
Tug og Salvage. Detgamleskipet
varpussetopp,
med endieselmotor
og etnyttlossespill.
Viseilte rundtFlorida
og langsdenAtlantiske kysten.
Nå hadde vietmannskap på syv.
Kaptain Mikeog meg,
kokken, Prentiss Mayes
fra Wilmington, Delaware.
Brodytvillingene, Rick og Vic
somgikk godtsammen på sjøen,
menavenellergrunn,
ikkegikksammen på land.
- På land gikk detgaltfordem.
- Så erdetnok!
Enavåtte båter
komaldritilbake.
DetvarJohnGrimm,
somjammen levdeopp til navnetsitt.
...alle mannforsvunnettil havs.
Fra Belvedere, South Dakota.
Og PleasantCurtis, fra Nashville.
Somaldrisa etord til noen,
bortsettfra hamselv.
Jeg skrevtil ham konstant.
Jeg fortalteatjeg varinvitert
tilenaudition i New YorkCity,
hos "Schoolof American Ballet".
Værså snillå bli. Takk.
Du må gjerne bli her.
Jeg bledegradert.
Nok endansendesigøyner.
Benjamin, hvordan kandetha seg,
atda dudukketopp førstegangen,
- vardu ikkestørreennsånn,
med denene foten igraven.
Og... endtendrikkerjeg
mye merennjeg trorjeg gjør,
ellerså harduvokst!
Hva erhemmelighetendin?
Vel, kaptein...
Dedrikkerjo mye.
Vi bodde på etlite hotell med det
prektige navnet"The WinterPalace."
Duvetikke hva dusnakkerom.
Kolibrienerikkesomandre fugler.
Hjertetdensslår
1200gangeri minuttet.
Vingeslagetdens
slår80gangerisekundet.
Stopperman vingeslagene,
villedendø i løpetav10sekunder.
Denerikkeen vanlig fugl.
Denerså visstetmirakel!
Med bevegelige bilder, tok de
ned farten på vingeslagene...
og vetdu hva deså?
Vingespissene formet...
Duvethva symbolet"8"
eri matematikk, ikkesant?
Uendelighet!
Alle... uansetthvilke
forskjellerdetellers måtte være,
språk, hudfarge...
De haddeenting felles.
De varfulle hverkveld.
- Vilde være vennlig å vente på meg?
- Tusentakk.
Hennes navn varElizabeth Abbott.
Hun varikke vakker.
Hun varjevn, som papir.
Men hun varlikeså pen,
somså myeannetformeg.
Hva serDe på?
Hvis Deabsoluttmå vitedet,
harviengammelavtale,
aldriå gå edrutilsengs.
Ikkesant, vennen?
- Ja, min kjære.
- Hennes mann varWalterAbbott.
Han varøverstesjefforden
Britiske handelsdelegasjonen i Murmansk.
Og han varenspion.
- Eraltiorden min kjære?
- Åhja.
Jeg harbrukkethelen på
enavskoene mine.
Jeg flyrnormaltsett
ikke rundtistrømper.
Detvarnoen langedager.
Og ennå lengernetter.
Enspesiell nattfikkjeg ikkesove.
Unnskyld.
Jeg fikkikkesove.
Jeg vil lage noe te.
Vil Deogså ha noe?
Neitakk.
- Melk? Honning?
- Litthonning, takk.
- LikerDe flueri honningen?
- Kanskje ikke.
Kanskje... deterbedre
å la denstå litt.
- Stå?
- Trekke.
Jeg mener... deterden
riktige måtenå lage te på.
Derjeg kommerfra,
vilfolkbare ha teen varm.
Deterogså riktig.
- ErDeensjømann?
- Matros.
Jeg håperjeg ikkeeruhøflig,
menjeg må barespørre...
Erikke De littforgammel,
forå arbeide på en båt?
Deteringenaldersgrense,
så lenge man kan utførearbeidet.
Og De harproblemermed å sove?
Dettroddejeg ikkeatjeg ville ha.
Jeg sovernormaltfortreffelig.
Noe holdermeg våken.
Minfar, som varmidti80 årene,
varså overbevistomat
han komtilå dø mens hansov,
så han begrenset
seg tilå sove middag.
Han varoverbevistom
athan komtilå luredøden.
Døde han mens hansov?
Handødesittende
i hans yndlingsstol,
mens han lyttettil
favorittprogrammetsittpå radioen.
Han må ha hatten vitenom noe.
Mannen minerbritiskhandelsminister,
- og vi harværtheri 14måneder.
- Herregud!
- Viskulle ha værti Peking.
Mendetgikkikkesomdetskulle.
HarDe værtidetfjerneØsten?
Jeg harfaktiskaldrivært
andresteder, utenom havnene.
- Og hvorkommerDe fra?
- NewOrleans, Louisiana.
Jeg visste ikkeomandre.
Og hunfortalte meg omalle
destedene hun hadde vært.
Hva hun haddeopplevd.
Og visnakkettildaggry.
Så gikkvitilbake til rommene våre,
hvertilsittliv.
Men hvereneste natt,
møttes vi i lobbyen.
Ethotell, midtpå natten,
kan væreetmagisksted.
En mus løpog stoppetopp.
En radiatorhveste.
Engardin blåste ivinden.
Deternoe fredfullt,
tilog med betryggende,
ved å viteatde manelsker,
soverisengenesine,
hvorintetvondtkan hendedem.
Elizabethogjeg
glemte tiden,
til rettførdaggry.
Jeg troratjeg har
gittdeg feil inntrykk...
Unnskyld?
Gifte kvinnersitternormaltikke,
midtpå natten,
med fremmede menn.
Jeg vetikke hva engift
kvinnegjørellerikkegjør.
God natt!
Murmansk.
"Jeg harmøttenog
blittforelsket". Mor?
Deterover60 årsiden.
- Elsketdu ham, mor?
- Hva veten pikeom kjærlighet?
- Jeg erikke påkledd.
- Duserpraktfull ut.
Kastikke borttiden med å
spekulere iom vinenellerosten,
erMurmansk,
da deernokså ordinære.
Men kaviarenog vodkaen,
erfantastisk og ioverflod.
Så...
Smak... og ikkespis
altpå engang.
Forda erdetikke noe igjenå nyte.
Ta littavvodkaen i
munnenog nytden.
Nazdrovia.
Du harikke værtsammen
med mange kvinner, hardu?
Ikke på søndager.
- Og du harikke hattnoen kjæreste?
- Nei, madam.
Dajeg var19 år,
prøvdejeg å bli,
denførste kvinnensom
svømteoverdenengelske kanalen.
Virkelig?
Menstrømmen varså sterk dendagen,
så forhverttakjeg svømte,
blejeg pressetto tilbake.
Jeg varivanneti 32timer.
Og dajeg varto milfra Calais,
begyntedetå regne.
Sidenjeg ikke kunne komme lenger,
stoppetjeg.
Jeg barestoppet.
Allespurteomjeg ville prøve igjen.
Hvorforskullejeg ikkedet?
Jeg gjordedetaldri. Faktiskså,
harjeg ikke utrettetnoeetterdentid.
Hendenedineerså ru.
Jeg kanføle vinden i kinnenedine.
Jeg erredd foratden
magiske timenerover.
Detvarførstegang
en kvinne kyssetmeg.
Deternoe man ikkeglemmer.
- Benjamin!
- Dufårmeg tilå føle meg yngre.
Dufårmeg også tilå
føle meg mangeåryngre.
Jeg villegjortting anderledes.
Rettetopp feiltrinnene.
Hvilke feiltrinn?
Somduvet, ventetjeg mye.
Villegjøre noesomjeg
trodde villeendre ting.
Gjøreetellerannet.
Så bortkastet.
Manfårdetaldritilbake.
Bortkastettid.
Om viskal ha enaffære,
må du ikkese på meg i løpetavdagen,
Og vi må alltid skillesførsoloppgang,
og vi må aldrisi;
"Jeg elskerdeg".
Sånnerreglene.
- Erdu kald?
- Ja, jeg fryser.
Hun vardenførste kvinnen
som haddeelsketmeg.
Skaljeg utelate noe?
Nei, jeg erglad forathan
hadde noentilå varmeseg.
Jeg gledetmeg tilå se henne igjen.
Vi møttes hvernatt.
Alltid detsamme værelset.
Men hvergang føltes
detnyttog anderledes.
Kom her.
Elizabeth...
God natt.
Inntilen natt...
I gården 7. Desember, 1941,
varskammensdag.
...og iden nærmeste fremtiden,
muligensforalltid.
Planeneerendret, gutter.
Somdere kanskje vet,
Harjapanerne bombet
Pearl Harborigår.
FrankD. Roosevelthar
bedtalleomå gjøresindel.
BåtenChelsea erinnrullert
forå tjene i USA'sflåte.
Til reperasjoner, vareleveringer
og redningsaksjoner.
Hvis noen ikke vil i krig,
så sifra nå!
Så snartderegåri båten
erdere iflåten, mine venner.
Jeg harvilletsnakke med deg, Mike.
Min koneerdårlig.
Jeg vilgjerne
se henneensistegang.
Deerinnvilget
hjemreise, MrMayes.
Hvis handrar, hvemskal lage maten?
Matforgiftning erstørste
dødsårsakentilsjøs.
Tettfulgtav
utilstrekkelig sikringsutsyr.
Jeg kan kokkelere, kaptein.
Jeg hargjortdethele mittliv.
Jeg vetdet, menduerfor
gammeltilå delta i krig, Benjamin.
Hva faen.
Jeg taralle...
som vilsloss motjapsene.
Detvaralt! Pakksakenederes.
Mine herrer, viskal i krigen!
Hunetterloten beskjed.
Hunskrev;
"Detvarfintå møte Dem."
Detvaralt.
Detvarikke krig,
sliksom vi hadde ventet.
Vi hjalp bareskadedeskip.
Metallskrap, faktisk.
Hvisdetvaren krig,
så merketviden ikke.
Vi hadde fåtttildelten mann.
Artilleri-sersjantenelsketflåten.
Men mestavalt,
elskethanAmerika.
Deterintetbedre land iverden!
NårmanstaverA.M.E.R.I. KA,
stavermanfrihet.
Hans navn varDennisSmith
og han varenfullblodsCherokee.
Familien hans hadde vært
amerikanere iover500 år.
Disse pasifistene. Desieratde
ikke vil kjempe motsamvittigheten.
Hvorville vivært,
omalle hadde fulgtderessamvittighet?
Dempdeg litt, høvding?!
Ok?
Jeg harholdtøye med deg.
Duvirkerpålitelig.
Skulledetskje meg noe,
vildusørge forat
min kone fårde her?
Hangavmeg hele lønnensin.
Han hadde ikke brukten krone.
Familien minskalvite
atjeg haddede itankene.
Alle mann på dekk!
Få utfingeren, dovnesataner!
Krigen haddeomsiderfunnetoss.
Fullstopp!
Pleasant, gjørklarlampen.
Ettransportskip med 1300 mann,
varskuttisenkaventorpedo.
Vivarde første på stedet.
- Stopp motoren!
- Fullstopp!
Vivardeneneste lyden.
Gutter!
Ubåt!
Vi kan ikke regne med
å seile fra desatanene.
Kampformasjon!
Hva?
Erdetdensiste?
Kaptein!
De harskutttatoveringene mine istykker!
Detskal nok gå bra.
Detskal nok gå bra, kaptein Mike.
Detventerenfin plass
tildeg i himmelen.
Med tanke på hvordanting hargått,
kunne man værtklinsprø.
Man kunne forbannetskjebnen,
men nåraltkommertilalt,
erman nødttilå gislipp.
Kaptein.
1328 menndødedendagen.
Jeg måttesifarvel
tilCherokeen, DennisSmith.
JohnGrimmsomfikk
rettiathanskulledøder.
Jeg sendte PleasantCurtis'
kone pengene hans.
Jeg sa farvel
tiltvillingen VicBrody,
og til MikeClark,
Kapteinen på skuta "Chelsea."
Jeg sa farveltilalledeandre,
som haddederesegnedrømmer.
Tildemsom ville være
forsikringsagenterellerleger,
elleradvokater,
ellerindianerhøvding.
Den blirikke reparert.
Herute kommerikkedøden naturlig.
Jeg haddealdrisetten kolibri
så langtute på havet.
Hverkenførellersiden...
Og i Mai, 1945,dajeg var
26 årgammel...
Jeg kommernå!
- Queenie...?
- Ja?
Herren være lovet!
Duerhjemme!
ÅhGud, du komtilbake!
La meg få se på deg!
- Hvemerdet, mor?
- Deterdin brorBenjamin.
Jeg visste ikkeat
han varbroren min.
Deterfaen meg myedu ikke vet.
Feiferdig, vaskhendenedine,
og komog hjelp tilved bordet!
Snudeg. Du ligneren
somerfødtpå ny!
Yngreenn på vårparten.
Jeg troratden predikantensom la
hånden på deg, gavdeg etekstra liv.
Jeg visste med engang
jeg så deg atduvarspesiell.
Mine knærerømme, forjeg sierdeg,
hverkveld harjeg bedtHerren,
bringedeg trygthjem.
Huskerdu hvajeg fortaltedeg?
- Man vetaldri hva som kommer?
- Nemlig. Settdeg.
Hardu lærtnoe
somerverdtå gjenta?
- Jeg harda opplevd ting.
- Du haropplevd smerte.
- Gledeogså?
- Selvfølgelig, detogså.
Detviljeg høre merom.
- Se på deg...
- HvorerTizzy?
Åh, kjære!
Mr. Weatherssovnet
stille innsistApril.
- Jeg erleifordet.
- Detskaldu ikke bekymredeg om.
Deterbareeneller
to igjenavde nå.
Alleandreernesten nye.
De ventervel på derestur,
akkuratsomalleandre.
Jeg erså glad foratdu
erhjemme hos meg igjen.
Nå kan vifinneen kone
tildeg og en nyjobb.
Komog hjelp meg med bordet.
Benjamin!
Du kasterborttidendin, min kjære.
Hunerstokk døv.
Duskal bo idetgamle rommet
til Mrs DeSerouxs.
Duerforstornå tilå bo
sammen med deandre.
Deterpussig å komme hjem.
Lignerdetsamme. Lukter
detsamme. Følesdetsamme.
Harjeg noengang fortaltatjeg
erblitttruffetavlynet, syvganger?
Engang dajeg satti bilenog
passetmineegnesaker,
Detsom harendretseg, erenselv...
Og så, en morgen, ikkeså lenge
etteratjeg varkommethjem...
Unnskyld, menerQueenie her?
Daisy?
- Determeg... Benjamin.
- Benjamin?
ÅhGud!
Selvfølgelig erdetdeg!
Benjamin!
Hvordan hardudet?
Detersannelig lengesiden!
Deterså myejeg vilvite!
- Nårkomdutilbake?
- Foretparukersiden.
Jeg snakketmed Queenie,
og hunsa atduvarmed i krigen,
etsted på havet. Vivarså
redde på dine vegne.
Se på deg...
Duerhenrivende.
Dustoppetå skrive.
Dajeg dro, varhunen pike.
Nå haddeen kvinne tattplassen hennes.
Hun varden vakreste kvinnen
jeg noengang haddesett.
Vakker.
"Den vakreste."
Huskerdu bestemorFuller?
Hunergåttbort.
Detharjeg hørt,
ogjeg erleifordet.
Jeg kan ikke tro
atvi beggeerher.
Detmå væreskjebnen...
Hva kalte handet? Skjebnebestemt.
- Kjennerdudensynske EdgarCayce?
- Jeg trorikke, jeg...
Hansieratalterforutbestemt,
menjeg...
Jeg vil helsttroatdeterskjebnen.
Jeg vetikke hvordandetvirker,
menjeg erglad foratdetskjedde.
Harduværtpå Manhattan?
Deterrettoverelvenfra derjeg bor.
Jeg kanse EmpireState Building,
hvisjeg stårisengen min.
Og hvorharduvært?
Fortell meg altsammen!
Sistduskrev, skrevduat
du hadde værti Russland.
Jeg haralltid ønsketå se Russland.
Erdetså kaldtdersomdesier?
- Dobbeltså kaldt.
- DustoreGud!
Vi haralltid sagtatduvaranderledes.
Dettrorjeg virkelig atduerogså.
Duskrevatdu hadde møtten.
Bledetnoeavdet?
Detgikksingang.
Kandu huskeden her?
Detteeretbilde, avGamle
Kangaroo klokkenfemomettermiddagen.
Skalvigå utog spise?
Fortaltejeg deg at
jeg dansetforBallenchine?
Haneren berømtkoreograf.
Hansa atjeg haddeen perfektholdning.
Engang faltenavdanserne
underen prøve.
Hanskrevdetbare inn istykket.
Kanduforestilledeg det,
ien klassiskballet?
Atendanserfallermed vilje?
Deternoe heltnyttidans nå,
detkallesabstrakt.
Hanerjo ikkedeneneste,
vi harjoog Lincoln Kirstein,
og Lucia Chaseog Agnes DeMille...
Hun harakkuratvendtopp
ned på atdetkonvensjonelle,
og de ulike linjene...
Hunfortalte meg omden
store, nye verdenen.
Navnsom ikkesa meg noe.
Jeg hørte faktiskikkeså
myeavdethunfortalte.
Deternyttog moderne,
og deteramerikansk.
De forsto virkelig
vårfysiske form.
ÅhGud, jeg har
baresnakketog snakket.
Nei nei, jeg hargledeavå lytte.
- Jeg visste ikkeatdu røkte.
- Jeg ergammel nok.
Jeg ergammel nok, til mange ting.
I New York ervioppe hele natten.
Sersolenstå oppoverhustakene.
Deteralltid noeå gjøreder.
Jeg må hjem igjen i morgen.
- Allerede?
- Jeg skulleønskejeg kunne bli.
Dansere harikke brukfor
kostymerellerkulisserlenger.
Jeg kanse formeg
å danse fullstendig naken.
Hardu lestD.H. Lawrence?
Bøkene hanserblittbannlyst.
Ordeneersomå ha elskov.
I vårtkompani må
vistole på hverandre.
Sex erendelavdet.
Jeg vetatnoenav
danserneerlesbiske.
Detvaren kvinnesom
ville ha meg tilsengs.
- Sjokkererdetdeg?
- Hvilkendelda?
- Atnoen ville ha meg tilsengs?
- Duervakker.
Jeg skulle troatde fleste ville
ha deg tilsengs.
La ossgå tilbake til huset.
Ellerså kunne vifåttossetrometsted.
- Vi kan legge nedjakkendin.
- Jeg vetikke, Daisy...
Ikke fordiatjeg ikke vil.
Jeg erredd forå skuffedeg.
Benjamin, jeg harvært
sammen med eldre mennfør.
Duskaltilbake til New Yorki morgen,
du burde væresammen med dine venner.
- Manerung bareengang.
- Jeg erda så visstgammel nok.
Daisy, bare ikke i kveld.
Vi kan høre på musikk.
Livetvårterdefinertavhendelser.
Selvde vigårglippav.
Duerså pen... så utpreget.
Orkanen rammeross nokikke.
- Detvarherlig.
- Jeg blirunderdynen.
Morsierikke noe tildet...
Benjamin?
Ting forandrerseg...
Håretmittvarbare littgrått,
og vokstesomgress.
Luktesansen min,
og hørselen varbedre.
Jeg kunnegå lengerog raskere.
Mensalleandre bleeldre,
blejeg yngre. Kun meg.
Kom inn.
Benjamin!
- Huskerdu meg?
- Selvfølgelig, Mr. Button.
- Hva harskjedd med deg?
- Den helvetesfoten minerinfisert.
Velkommen hjem, min venn.
Jeg seratDe fremdeles
drikkerSazeracmed whiskey.
Jeg erbundetavvanen.
BesøkerDe fremdeles huset
på BourbonStreet?
Deterlengesiden nå.
Spennende tider.
Vigikkfra å lage 40tusen,
til nestenen halvmill knapperomdagen.
Vi hadde 10gangerflereansatte.
Viarbeidetpå døgnskift.
Enforbannetskam.
Krigen varinnbringende
forknappe-industrien.
Duvet...
Jeg ersyk. Jeg vetikke
hvorlengejeg harigjen.
- Deterjeg leiforMrButton.
- Nei...
Jeg kjenneringen mennesker.
Jeg holdermeg formeg selv.
Jeg håperdeteriorden,
atjeg nårdetlarseg gjøre,
serinnom.
Jeg vilgjøre hvajeg kan.
Benjamin, vetdu noeom knapper?
Button's knapperharvært
ivårfamilie i 124år.
Min bestefarvarskredder.
Han haddeen liten butikki Richmond.
EtterBorgerkrigen
flyttethantil NewOrleans,
og faren minfikk en visjon
omå lage våreegne knapper.
Så med hans hjelp, vokste
butikkentildette.
Og nå, nå kanjeg ikkesyetsting.
Deterveldig interessant.
De harsannelig klartDemgodt.
Hva kanjeg gjøre forDem, MrButton?
Benjamin, duerminsønn.
Jeg erleiforatjeg
ikke harsagtdetfør.
Du ble fødtden
kvelden krigenendte.
Din mordøde underfødselen.
Jeg troddeatduvaretmonster.
Jeg lovetmorendinå forsikre
meg omatdu haddedetbra.
Jeg skullealdri ha forlattdeg.
Min mor?
Detteersommerhusetvårt
ved Lake Pontchartrain.
Som barnelsketjeg
å stå opp føralleandre,
og løpe ned tilsjøen,
og se på dagensopprinnelse.
Detføltessomomjeg var
denenestesom levde.
Jeg ble forelsketdenførste
gangenjeg så henne.
Morendin hetCaroline Murphy.
Hunarbeidetidin bestefars kjøkken.
Hun varfra Dublin.
I 1903 komCaroline
og allesøsknene hennes hit,
forå bosetteseg i NewOrleans.
Jeg fantpå unnskyldninger
forå ned i kjøkkenet,
såjeg kunnese på henne.
25 April 1918,
varden lykkeligstedagen i mittliv.
Detvardagenjeg giftet
meg med din mor.
Hvorforsa dudetikke?
Jeg hartenktå testamentere
altjeg eiertildeg.
Jeg må gå.
- Hvorda?
- Hjem.
Trorhanathan bare
kandukkeopp,
og ataltskalværesuperdupert?!
Atalleervenner?!
Så lettslipperhan ikke.
Detersikkert!
Med Gud som mittvitne,
så lettslipperhansannelig ikke!
Hanetterlotoss 18dollar,
den nattendu ble funnet.
Stakkars 18dollar,
og en møkkete bleie!
- God natt, Mor.
- God natt, kjære.
Harjeg noengang fortaltatjeg har
blitttruffetavlynet, syvganger.
Enegangen, gikkjeg turmed hunden.
Jeg erblind på deteneøyet,
og kan nesten ikke høre.
Jeg fårkramperog
rykkerplutselig til.
Jeg glemmerhele tiden
hvajeg tenkerpå.
Men vetdu hva?
Gud minnermeg hele tiden
på atjeg erheldig som lever.
Orkanen kommer.
Våknopp.
La ossfå på deg tøyet.
Man kunne værtlikesint,
somensinthund.
Man kunne forbannetskjebnen,
men nåraltkommertilalt,
erman nødttilå gislipp.
Detersannelig en
flottbegravelse.
Han blirbegravet
rettved sidenavdin mor.
Duermoren min.
Min kjære.
Jeg haddealdrisettNew York.
- Unnskyld, jeg eren vennavDaisy.
- Denne veien.
Daisy!
Ja! Jeg erigarderoben!
Erdetnoensom leterettermeg?
- Benjamin!
- Hei.
- Hva gjørdu her?
- Jeg ville bare besøkedeg.
Være littsammen med deg,
hvisdetvarmulig.
Baredu hadde ringtførst.
Duoverrasketmeg.
- Erdusurfremdeles?
- Nei. Takk, de varfine.
Jeg kunne ikke la væreå se på deg.
Jeg synestatduvarhypnotiserende.
Takk. Deterpentavdeg å sidet.
Jeg må nestenfå skiftet.
Noenavossskal på fest.
Vildu bli med?
Jeg harhørtomen restaurant
somjeg trorduville likt.
Jeg harbestiltbord.
Forsikkerhetsskyld.
Alledanserne pleier
å gå på byenettershowet.
Duervelkommentilå bli med.
Jeg skifter, ok?
DetteererDavid.
Handanseri kompaniet.
DetteerBenjamin.
Jeg harfortaltom ham.
Nåja... hvordangårdet?
Jeg kjøperendrinktildeg.
Så duvarvenner
med hennes bestemor?
Ellernoe iden retning?
- Noe iden retning.
- Unnskyld meg.
Jeg ante ikkeatduskulle komme!
Herregud, Benjamin...
Hva haddedu regnetmed?
Skaljeg bareslippealt?
Detteerlivetmitt.
Blirdere med ned til byen?
Kom nå.
Få en hyggelig aften. Detvilvære
musikere, spennende mennesker...
Detbehøverdu ikke.
Determinskyld.
Jeg burde ha ringtførst.
Jeg trodde...
Jeg ville kommeog feie beina
underdeg, ellernoesånt.
- Daisy, kom nå!
- Jeg kommernå.
Han virkergrei.
Elskerdu ham?
Jeg trordet.
Jeg erglad på dine vegne.
Kanskjesees viderhjemme.
Ok.
Jeg likteshowet!
Han komforå fortelleat
hansfarhaddegåttbort.
Detkunnedu ikke vite.
Jeg var23 år.
Jeg varlikgyldig.
- Hva gjordeduetterdet?
- Ernoen bilder, jeg tror...
Deerivesken min.
Jeg varenså god danser
somjeg kunne bli.
I femår...
Dansetjeg hele tiden.
London, Vienna, Praha...
Jeg haraldrisettde her.
Mor, du haraldrifortalt
atdudanset.
Jeg vardenenesteamerikaner,
som ble invitert,
tilatdanse med Bolshoi.
Detvarfantastisk.
Men Benjamin varikke
uteavtankene mine.
Ogjeg sa ofte;
"God natt, Benjamin."
- "God natt, Daisy."
- Sa handet?
Livetvarså visstikkeså komplisert.
Man kunnesiatjeg letteetternoe.
Benjamin, mrs La Tourneau
ergåttbort.
- MrBenjamin Button?
- Determeg.
- Bonjour.
- Oui, monsieur?
- Miss DaisyFuller.
- Bareetøyeblikk.
- Vennligstta plass.
- Selvsagt.
Noengangerervi på
kollisjonskurs, utenå vitedet.
Omdetnå varved etuhell,
elleromdetvarplanlagt,
så erdetikke noe
vi kangjøre med det.
En kvinne i Paris,
varpå vei utforå handle.
Men hun haddeglemtjakken,
og gikktilbakeetterden.
Da hun hadde tattjakken,
ringte telefonen,
så huntoktelefonenog
snakketi noen minutter.
Mens kvinnensnakketitelefonen,
øvde Daisyseg på sinfremføring
av"The ParisOpera House".
Og mens hunøvde, varkvinnen,
som ikkesnakketitelefonen lenger...
gåttutforå få takiendrosje.
Taxisjåføren, somakkurat
haddeavsluttetentur,
varstoppetforen kopp kaffe.
Og altmens Daisyøvde.
Og denne taxisjåførensomakkurat
haddeavsluttetentur,
og varstoppetforen kopp kaffe,
hadde plukketoppdamen
somskulle utog handle,
som ikke hadde rukkettaxienfør.
Taxien måttestoppe for
en mannsom kryssetgaten,
som haddegåtttilarbeidet
5 minsenereenn vanlig,
fordi han haddeglemtå stille klokken.
Mens mannen kryssetgaten...
avsluttetDaisytreningen,
og tokseg etbad.
Mens Daisybadet, og taxisjøføren
ventetved en butikk,
på atkvinnenskulle få en pakke,
som ikke varblittpakketinnennå,
da pikensomskulle pakkeden inn,
haddeslåttopp med kjærestensin
kveldenfør, og derforglemtedet.
Da pakken varpakketinn, ble
kvinnen, som vartilbake itaxien,
holdttilbakeaven varebil.
Altdette mens Daisykleddeseg.
Varebilen kjørte, og taxien kunne komme videre.
Og Daisy, som vardensiste tilå få på seg klær,
ventetpå enavsine venner
som haddeødelagtenskolisse.
Nårtaxien måttestoppe ietlyskryss,
kom Daisyog hennes
venn utfra teateret.
Og dersom bareenavde hendelsene
haddeskjedd anderledes...
omskolissen ikke varødelagt,
ellervarebilen hadde flyttetseg littfør,
ellerpakken hadde værtpakketog klar,
om piken ikke haddeslått
opp med kjærestensin,
ellermannen haddestiltklokkensin,
ellerattaxisjåføren ikke hadde
stoppetforen kopp kaffe,
elleratkvinnen ikke
haddeglemtjakkensin,
og derforhadde rukket
entidligere taxi,
ville Daisyog hennes venn kryssetgaten,
og taxien kjørtforbi.
Men nårlivetengang erslik,
enserieavhendelserog
livsom krysserhverandre,
og utenforalles kontroll,
kjørte ikke bare taxienforbi,
og sjåføren varuoppmerksom
etliteøyeblikk.
Og dentaxien kjørte på Daisy.
- Daisy! Hjelp!
Og bena hennes ble knust.
Daisy...
- Hvemfortaltedeg det?
- Vennendinsendte meg ettelegram.
Megetvennlig avdeg
å kommeog se til meg.
Duvillegjortdetsamme formeg.
Åhgud!
Se på deg. Duerperfekt.
Jeg skulleønskedu ikke varkommet.
Duskulle ikke ha settmeg sånn.
Bena hennes varbrukketpå 5steder.
Med trening og rehabiltering
vil hun muligens kunnegå igjen.
Men hun vilaldri kunnedanse igjen.
Jeg tardeg med hjem.
Jeg skalta meg avdeg.
Jeg vil ikke tilbake til NewOrleans.
Så blirjeg i Paris.
Forstårdu ikke?
Jeg vil ikke ha din hjelp.
Jeg vetatjeg synssynd på meg selv,
menjeg vil ikke væresammen med deg.
Jeg prøvdeå sideti New York,
mendu hørte ikkeetter.
Kanskjeduskiftermening.
Vierikkesmå barn lenger,
Benjamin.
Hold deg unna livetmitt.
Jeg varveldig ubarmhjertig.
Hanforstod ikke...
atjeg ikke kunne la hamse meg slik.
Jeg dro ikke med engang.
Jeg ble i Parisenstund,
forå ta meg avhenne.
Detvisstejeg ikke.
Kjære...
Vildu hentesykepleieren?
Jeg lærte meg å gå igjen.
Jeg toktogettil Lourdes.
La ossse...
Deterheltnormalt.
Pulsenerlangsom.
Hun vil nokhive littetterluft.
- Greierdudeg?
- Ja.
Ok, hansier;
"Jeg dro hjem igjen..."
Menså manglerdetnoensider.
"Jeg lyttettil husets åndedrett."
Detharjeg visstlest.
Han harsøltnoe på den,
så deterikke lettå lese, mor.
Noe med "å seile".
Girdetnoe mening?
Jeg lærteå seile på minfarsgamle båt,
fra husetved sjøen.
Jeg må innrømmeatjeg hadde
selskapaven kvinneellerto.
Ellerkanskje tre...
Jeg skjønnerikkeatdugidder, Sam
Detkommernye i morgen.
Mor.
Og på våren i 1962...
...kom huntilbake.
- Vilduvite hvorjeg harvært?
- Nei.
Hvorforhardu ikke hørtavdeg?
Du ble bare borte.
Detvarnoejeg måtte klareselv.
Jeg haraldritrodd atdu
varavdenegoistiske typen.
Jeg håpervirkelig ikke
atjeg hartattfeil.
Jeg pleierikkeå
ta feilavmennesker.
- God natt, Mor.
- God natt, kjære.
Kosdere...
- Du harikkesagtnoe.
- Jeg vil ikkeødeleggedet.
- Sovhos meg.
- Absolutt.
Jeg bad hennedra bort
sammen med meg.
Viseilte tilGolfen,
langs Florida Keys.
Jeg erglad foratvi ikke
fanthverandre nårjeg var26.
- Hvorfordet?
- Jeg varså ung.
Og duvarså gammel.
Detskjedde nårdetskulleskje.
Jeg skal nyte hvertetøyeblikk
jeg harsammen med deg.
Jeg vedderpå atjeg kan være herute,
lengerenndeg.
Du harknaptnok en rynke.
Jeg fårflere rynkerhverdag.
Deterikke rettferdig.
Jeg elskerrynkenedine.
Begge to.
Hvordanerdetå bliyngre?
Detkanjeg ikke forklare.
Jeg seralltid utavmineegneøyne.
Vilduelske meg selvnårhuden
minerblittgammelog posete?
Vilduelske meg nårjeg
kommertil kvise-alderen?
Nårjeg tisserisengen?
Nårjeg erredd
foruhyrerundertrappen?
Hva erdet?
- Hva tenkerdu på?
- Atingenting varerevig.
Og hvilkenskamdeter.
Enkelte ting erforevig.
- God natt, Daisy.
- God natt, Benjamin.
Mor?
- Nårmøttedufar?
- Entid etterdet.
Fortaltedu hamom Benjamin?
Han visste, kjære.
Mor!
Queenie!
Hallo?
Hei Mrs. Carter. DeterBenjamin.
Hvorerallesammen?
Åh, Benjamin.
Queenieergåttbort.
Jeg beklager.
Jeg kondolerer.
Hun varenstorartetkvinne.
Vi begravde henne ved sidenav
henneselskede MrWeathers.
Og da vi hadde våreegne minner,
solgte vi minfars hus.
Deteretvidunderlig
gammeltsted, kjære.
Jeg trornokatvi
blirlykkelige her.
Foren lang familiehistoriedu har.
Denfølgermed huset.
Vi må sedetstoresoverommet.
Vi kjøpteossetnytthus.
Jeg elsketdethuset.
Detluktetavbrensel.
Ikkestopp, kjære.
Detvaretavmittlivs
lykkeligstestunder.
Vi hadde ikke møbler.
Vi kunne ha piknikkistuen.
Vispiste nårviville.
Varlengeoppe nårviville.
Vi lovethverandre
å aldri blivanemennesker,
ved å stå oppog gå og
leggeosstilfaste tider.
Vi levde på en madrass.
Naboen vårMrs Van Dam,
varfysioterapeut.
Vi bodde firegaterfra
enoffentlig svømmehall.
Du hadde likevel bare noenfå årigjen.
Duvalgteå gjøre noe
spesielltog unikt,
og detvarbareenspesiell
tid du kunnegjøredetpå.
Så selvomdetikke
haddeskjedd noe uhell,
villeduværther, somduernå.
Jeg likerbare ikkeå bligammel.
De harformye klori.
Jeg loveratjeg aldri mer
skalværeselvmedlidende.
Jeg trorathunakkuratderog da forsto,
atingenavosser
perfekte tilevig tid.
Hunfanten indre fred.
Hunåpnetdanseskole,
og lærte unge pikerå danse.
Komtilbakedenandre veien.
Fremragende!
Takkfori kveld!
Duersannelig vakkerå se på.
Dansdreierseg om holdning.
Kroppens holdning.
Førellersenere mistermanden,
og manfårdenaldritilbake.
Jeg tenkte...
Du ble fødti 1918, for49 årsiden.
Jeg er43.
Viernesten på sammealder.
Vi møtes på midten.
Vitraff endelig på hverandre.
Vent. Jeg vilgjerne huske
oss, akkuratsom viernå.
Jeg ergravid.
Jeg menersykepleierensa
atdetville bliengutt.
Menjeg trordetblirenjente.
Jeg vetatduerredd.
- Jeg skjulerdetikke.
- Ok.
- Hva erdin verste frykt?
- Atbarnetblirfødtsom meg.
Så viljeg bareelske
barnetennå mer.
Ok.
Hvordan kanjeg være far,
nårjeg bevegermeg andre veien?
Deterikke riktig overforetbarn.
Jeg vil ikke væreen byrde fornoen.
Kjæredeg, viender
alleopp med bleierpå.
Jeg skal nokfå dettilå gå.
Jeg vil ha det, sammen med deg.
Jeg ønskeratduskal ha
althva duønskerdeg.
Jeg vetbare ikke hvordanjeg
skalforsone meg med det.
Villedusagttilen blind mann
athan ikke burde få barn?
Duerfar, så lengedu kan.
Jeg kjennerkonsekvensene.
Jeg harakseptertde.
Åelskedeg, betyraltformeg.
Jeg må utog tisse.
Deneldste kvinnensom noensinne har
svømtoverden Engelske kanal
- ankom idag Calais,
Behold resten!
Etterå ha klartsvømmeturen på
34timer, 22minutterog 14sekunder.
68-årige Elizabeth Abbott,
ankom klokken 5:38 GMT,
- utmattet, menglad.
Mrs Abbott, hvordan vil De
oppsummeredenne bedriften?
Jeg tror... ataltermulig.
Skalvigå...?
Ja.
Om våren,
på en heltvanlig dag...
Jeg ertilbakeomentime!
Kjære!
Ring etterenambulanse!
Babyen kommer.
Jeg trengerenambulanse!
De hardetbra, begge to.
Huneretvelskaptpikebarn.
Kjære...
Hun hadde fødten pike
på nestentre kilo.
Taltedutærne?
Hunerperfekt.
"Og vigavhenne navn
ettermin mor, Caroline."
Vardenne Benjamin minfar?
Og detteermåtendu
fortellermeg det?
Unnskyld meg.
...alle forholdene leggertil rette
foren kraftig orkan,
som kan blien kategori 5.
Jeg vetdetervanskelig,
mendu kan ikke røyke her.
Ingen vetakkurathvordentreffer...
Duvoksteopp, akkuratsom legensa;
frisk og normal.
Du må finneen
ordentlig fartil henne.
Hva menerdu?
Huntrengeren hun
kan vokseopp med.
Hun lærerseg å forstå, uansett
hva somskjer. Hunelskerdeg.
Kjære... huntrengerenfar,
ikkeen lekekamerat.
- Erdetminskyld?
- Selvfølgelig ikke.
Erminalderbegyntå bekymredeg?
Erdetdétdusier?
Du kan ikke være
foreldertiloss begge.
Detvardinførste fødselsdag.
Vi holdtfestfordeg.
Husetvarfylltmed barn.
Hva så...
Førduvetordetavdet,
erde i ungdomsskolenog harkjæreste.
Jeg solgtesommerhuset
ved Lake Pontchartrain.
Jeg solgte Buttons knapper.
Jeg solgte minfarsseilbåt.
Jeg sattealtinn på en konto,
så duog din mor
skulle få etgodtliv,
somjeg forlot,
førdu kunne huske meg.
"Jeg dro, med kun
detjeg stoog gikki"
Jeg vil ikke lesedette nå.
Kandu ikke bare fortelle
hvorhandro?
Jeg vetdetfaktiskikke.
Detertil meg. Fra 1970.
Da varjeg toårgammel.
"Gratulerermed fødselsdagen."
"Jeg skulleønskejeg kunne
kyssetdeg god natt."
Deerallesammentil meg.
Fem,
"Jeg skulleønskejeg kunne fulgtdeg tilskolen."
Seks,
"Jeg skulleønskejeg kunne lærtdeg å spille klaver."
1981... da varjeg 13 årgammel,
"Jeg skulleønsketjeg kunnesagttil
deg atduskulle holdedeg unna guttene."
"Jeg skulleønsketatjeg kunne trøste
deg nårdu hadde kjærlighetssorg."
"Jeg skulleønsketatjeg
kunne værtdinfar."
"Intetjeg hargjort, kanerstattedet."
Jeg trorathandro til India.
Hva detennerverdt, så er
detaldriforsentå blidetman vil,
elleri mitttilfell, fortidlig,
å blidetmangjerne vil.
Deteringentidsfrist,
så begynn nårduvil.
Du kanforandredeg ellerikke.
Deteringen reglerfordenslags.
Vi kanfå detbeste,
ellerdetverste utavdet.
Jeg håperatdufår
detbeste utavdet.
Ogjeg håperatdufårdet.
Jeg håperatduvilføle ting,
somdualdri harføltfør.
Jeg håperatdu møterfolk
med etannetsyn på livet.
Jeg håperatdu leveretliv
duerstoltav.
Hvisdetikke lykkes,
håperjeg atdu harstyrken
tilatstarte forfra igjen.
Han hadde værtborte i lang tid.
Vises neste torsdag.
- God natt, miss Daisy.
- God natt, kjære venn.
Beklager, mendeterstengetid.
Kanjeg hjelpedeg?
Skaldu hente noen...?
Hvorforkomdutilbake?
Mor?
Mor!
Erdusnartklar?
Mor, hva erdetsomergalt?
Jeg hørteen megetsørgelig
historie, omenfelles venn,
somjeg ikke harsettpå lenge.
Caroline, detteerBenjamin.
Du kjente ham,
da duvaren liten baby.
- Hei.
- Hei.
Unnskyld, jeg troddeduvarferdig.
Detteeren vennavfamilien,
Benjamin Button.
- Detteermin mann, Robert.
- God dag.
Englede.
Detvarhyggelig å møtedeg.
Viventeri bilen, kjære.
- Ok.
- Farvel.
Jeg låserigjen.
Hunerlike vakkersomsin mor.
- Danserhun?
- Ikkesærlig godt.
Detharhun nokfra meg...
Hunerensøtog kjærliten pike.
Hunserlittfortaptut.
Men hvilken 12-årig erikkedet...
Determye i hennesom
minnermeg omdeg.
Min mannerenenkemann.
Var... enenkemann.
Haneren utrolig snill, klok
og megeteventyrlysten mann.
- Han harværtenfortreffelig far.
- Bra.
- Duerså mye yngre.
- Kun på yttersiden.
Du hadde rett.
Jeg kunne ikke være
foreldre fordere begge.
Så sterk erjeg ikke.
Hvorbordu?
Hva vildugjøre?
Jeg borpå Hotel Pontchartrain
ved boulevarden.
Jeg vetikke hvajeg skalgjøre.
De venter...
Dethuskerjeg godt.
Detvarham.
Orkanen harskiftetretning.
Den viltreffe kysten,
megetsnart.
- Burdejeg gjøre noe?
Folk eriferd med å blievakuert,
mendeteropp tildeg.
Nei, vi blirher.
Jeg skalsifra omdetblirendringer.
Den kvelden nårjeg sattog tenkte
overhvorforjeg komtilbake,
hvorforjeg idethele tattkomtilbake,
banketdetpå døren.
Kom inn.
Eraltiorden?
Unnskyld.
Jeg vetikke hvorforjeg erher.
Inteterforevig.
Jeg elskerdeg fremdeles.
Benjamin,
jeg erengammel kvinne nå.
Enkelte ting glemmermanaldri.
God natt, Benjamin.
God natt, Daisy.
Og somjeg vissteatjeg ville,
Såjeg på henne nårhundro...
Deterdetsiste hanskrev.
Entid etteratfarendingikkbort,
så ringte telefonen.
Hallo? Ja, determeg.
Unnskyld, jeg forstårikke.
Deterhusetpå hjørnet.
Bare kom inn!
- Jeg heterDaisyFuller.
- Jeg heterDavid Hernandez.
Jeg erfra barnevernet
i NewOrleans kommune.
Han bodde ien nedlagtbygning.
Politietfantdenne hos ham,
med dinadresse...
og navn, skrevetmangeganger.
Tilstanden hansermegetdårlig.
Han ble kjørttilsykehuset.
Han vetikke hvorellerhvem haner.
Han virkermegetforvirret.
Jeg fortalte MrHernandez
atBenjaminerenavvåre.
Hvis han harbrukforetsted å være,
må hangjerne bo her.
Benjamin.
Duspillervakkert.
Han likervisstikkeatmantarpå ham.
Han blirofte veldig fjern.
Doktorensa atdet,
kunne væreenformfordemens.
Kandu huske meg?
Jeg heterDaisy.
Jeg heterBenjamin.
Hyggelig å hilse på deg, Benjamin.
Kanjeg sitte litther?
Jeg vilgjerne høredeg spille.
Kjennerjeg deg?
Og hverdag såjeg innom,
forsikretmeg omathan haddedetbra.
Ikke troatjeg ikke vethva
deredrivermed, satans løgnere!
Dereernoensatans løgnere!
Han nekterå troatathan
akkuratharspistfrokost.
Vi kanseom vifinner
noeannetdu kangjøre.
Jeg harpå følelsenatdet
ermyejeg ikke husker.
Som hva da, kjære vennen?
Somomjeg harhattetheltliv,
menjeg kan ikke huskedet.
Deterheltiordenå glemme ting.
Hanglemteofte hvem han var.
- Detvarikke lett.
- Benjamin!
Jeg kansealt!
Jeg kansedenstoreelven!
Ja, du kansealt, kjære venn.
Jeg kanse kirkegården, hvormor
og andre folkliggerbegravet.
- Kom ned derfra!
- Hva omjeg kanfly?
Jeg kjenteen mannsom kunne fly.
Kom ned, så skaljeg
fortelledeg om ham.
Noen må gå oppder.
Han varfemår, dajeg flyttetinn.
Nestensammealdersomjeg,
dajeg møtte hamførstegangen.
DetteeretbildeavGamle
Kangaroo klokkenfemomettermiddagen,
da hanfikkøye på sine flotte bakbein.
Dagenegikk, ogjeg måtte
se på hvordan hanglemteå gå...
Hva heterjeg?
- Hvordan mansnakker.
Jeg heterDaisy.
Kandusi Daisy?
I 2002sattedeoppetnyttur
på togstasjonen.
Og på våren i 2003...
...kikkethan på meg...
...ogjeg skjønteathan
visste hvemjeg var.
Og så lukkethanøynenesine,
somom hansov.
Jeg skulleønskejeg hadde kjentham.
Detgjørdu nå.
Mor, jeg trorjeg må se
etterhva somskjer.
God natt, Benjamin.
Noenerfødttilå sitte ved enelv.
Noen blirtruffetavlynet.
Noen harsansformusikk.
Noenerkunstnere.
Noensvømmer.
Noen vetaltom knapper.
Noen kjennerShakespeare.
Noenermødre.
Og noen mennesker... danser.
Oversattav: Lotta, Perulvog pusejenta
FBcustom
www.filmbits.net