Stargate Atlantis S4E19 - Norsk Transcript

Dette har hendt: Hvem er du? Nabel Golan. Du er ansvarlig for de døde athosianerne. Med mindre jeg løy om det også. Jeg tror jeg hadde et syn i går. Jeg så Kanaan, min sønns far. Hvor er du? Pil! lkke ødelegg fiendeskipet. Teyla kan være om bord. Dårlige nyheter. Krysseren hoppet inn i hyperrommet. Den er borte. Kanaan. Jeg kom, slik du ba om. Slik jeg ba om. Michael. - Noen tegn til henne, sir? - Hun er ikke her. Endelig! Det var på tide. Hvorfor tok det så lang tid? Det er så merkelig. Jeg er lei for alt dette, doktor. Det går bra. Jeg vet om prosedyren når man tar seg av en som har sittet i fangenskap. Faktisk var det jeg som skapte den. Men om du tar noe særlig mer blod, tror jeg jeg besvimer. Det var det siste. Du burde *** for sporingspreparater. Michael ga meg jevnlig en slags injeksjoner, mest beroligende midler, tror jeg. Ja vel. Sikker på han ikke er replikator? Det ville blitt oppdaget med en gang. - Så hvem er han? - Jeg vet ikke. Jeg er like forskrekket som deg. Tror du virkelig det er ham? Nei. Jeg mener... Kanskje. Det er ikke avansert robotikk. Det finnes fortsatt mange andre mulige forklaringer. - Som? - En alternativ tidslinje, parallelt univers, kloning, velg selv. Enda en vanlig dag i det ytre rom. Ja. Vi er ferdige med den foreløpige undersøkelsen. Og? Alle testene bekrefter det. Den mannen er dr. Carson Beckett. - Rodney. - Carson. Lei for at jeg ikke kom. Det har vært hektisk her de siste dagene. Det går bra. Vet du når jeg kan slippe ut herfra? Det kan ta litt tid. Jaså? Det er så fint å se deg. Tenk hvordan jeg har det. Det er jeg som har sittet i fangenskap i nesten to år. To år? Ja. Siden M8G-352. Planeten der vi etterlot Michael og resten. - Ja. Det var der du ble tatt til fange. - Ja. - Du husker vel det? - Ja da, jeg bare... Du må fylle ut noen detaljer. Ja vel. Som du kanskje har forstått, var ikke behandlingen 100% effektiv. Til tross for daglige sprøyter begynte noen å få tilbakefall, inkludert Michael. De kan ha brukt telepatiske evner til å tilkalle et skip, men jeg er ikke sikker. Jeg vet bare at jeg ble forhørt av Michael, og så må han ha gitt meg en eller annen sprøyte. Jeg husker ikke mer før jeg våknet på en annen planet. Hvorfor tok han deg til fange? Han ville ha hjelp til forskning, å kombinere skrømts og menneskers DNA. Jeg nektet jo, men en dag tok han med et annet menneske til cellen min. En ung kvinne. Kunne ikke ha vært eldre enn 20. Og han drepte henne foran øynene på meg. Han sa at hver dag jeg nektet å hjelpe ham ville han drepe en til som henne. Fra da av samarbeidet jeg. Så fryktelig, Carson. Det var ikke lett. Noen ganger ga jeg nesten opp håpet. Så tenkte jeg på deg, oberst Sheppard, Teyla og de andre. Jeg visste dere lette etter meg. Ja. - Men det gjorde vi ikke. - Hva da? Lette. Vi visste ikke du var savnet. Hva? Vi dro tilbake til M8G-352. Vi reddet deg fra Michael. Han kom seg unna, men vi fikk deg tilbake til Atlantis i god behold. Hva er det du sier? lkke deg-deg så klart, men en annen Carson Beckett. Tuller du? Det skulle jeg ønske. Mener du at det går en annen Carson Beckett rundt her? - Nei. - Rodney! Han kom tilbake fra planeten. Han begynte å jobbe igjen. Alt var som normalt. Og omtrent et halvt år senere ble han drept i en eksplosjon. For oss var du ikke savnet, Carson, du var død. Har du snakket med skrømtkontakten? Han sier han ikke vet noe mer, men jeg tror han lyver. Før vi gir ham noe han kan bruke, vil han ikke være til hjelp. Vi må få informasjon andre steder. Det var det jeg ville snakke med deg om. Du mener Beckett. Han har vært hos Michael, og han kan vite noe. Eller han ble plantet der så vi skulle finne ham. Alt sammen kan være en felle. Jo, alt er mulig. Den Carson Beckett du kjente, er død. Du var der. Det var dere alle. Jeg beklager, men du må huske det. - Jeg vet det er mye å fordøye... - Det kan du banne på. Du sier det er en annen Carson Beckett, og så sier du at den andre døde i en fryktelig eksplosjon. Herregud. Moren min! Dere har vel ikke sagt det til henne? Vel, jo. Herregud. Du var død. Beklager, men vi begravde deg. Det var en minnegudstjeneste. Jeg var der. Dette skjer ikke. Jeg må dit. - Jeg må snakke med henne. - Nei. Skjønner du ikke hvor stort sjokk det kan bli? Og hva skal du si? Jeg skal si at Flyvåpenet har gjort en feil! - Carson... - Nei, det er for mye. Få dr. Weir inn hit. Jeg må snakke med henne. Hva er det? - Det kan jeg ikke. - Hvorfor ikke? Hun er død, Carson. Hun ble drept av replikatorer. Ga livet for å redde resten av oss. Jeg er lei for det, jeg... Jeg vet ikke hva jeg skal si. Mesteparten av de to årene forestilte jeg meg hvordan det ville være når jeg endelig kom tilbake til Atlantis. Det er ikke helt slik jeg tenkte meg det. Hva er dette for et sted? Bare enda en død verden. Ødelagt av skrømtene, forlatt av de overlevende, glemt av begge. Et perfekt sted for arbeidet mitt. Lukk opp. Jeg går, så dere kan bli kjent med hverandre igjen. Teyla? Halling? Hva har du til meg? Jeg tror jeg har løst mysteriet. Vet du hva en telomer er? - En del av menneskers kromosomer? - Ja. For hver celledeling blir kromosomet revet i stykker og gjenoppbygd, og en liten del av telomeren blir borte. Derfor blir telomerene kortere over tid. Jo eldre vi blir, jo kortere blir de. Og dette er dr. Becketts? Ja. lfølge bildet er telomerene hans 30% kortere enn de burde være for en mann på hans alder. Det opprinnelige DNA-et må ha kommet fra en voksen celle, en der telomerene alt hadde begynt å brytes ned. - Så... - Du kan glemme parallelle universer. Han er en klon. Jeg trodde jeg aldri ville få se dere mer. Ikke vi heller. Jeg skulle bare ønske det var under bedre omstendigheter. Hvor er resten av folket vårt? De er blitt tatt. - Tatt? - For å eksperimenteres på, gjort om til en av de tingene. Hvor lenge har dette pågått? I månedsvis. Siden dagen vi kom. Kanaan var en av de første. Jeg vet det. Jeg så ham på skipet til Michael. Men jeg ante ikke at det hadde skjedd med så mange. Jeg er så lei for det. Jeg skulle ha vært der da dere ble tatt. Du kunne ikke ha gjort noe. Femti menn kom til landsbyen midt på natten. Vi ble fullstendig overrumplet. Disse fire veggene har vært vårt fengsel siden da. Dere må ikke gi opp håpet. Folket på Atlantis vet jeg er forsvunnet, og de leter etter meg. Det er ikke lenge til de redder oss. Det er en fin tanke, men fram til i dag hadde vi det samme håpet om deg. Jeg visste du ville se resultatene selv. Du er sikker på at det er fra min prøve? Jeg testet det selv, to ganger. Det er ingen feil. - Jeg er lei for det. - Bare... - Det gjør ikke noe. - Det er lett for deg å si. Du har ikke fått vite du kommer fra et prøverør. En av de beste vennene jeg har hatt, kom tilbake fra de døde. Jeg bryr meg ikke om noen telomerer. Takk, men jeg er likevel ikke den virkelige Carson Beckett. Nei, for den virkelige Carson Beckett ville ikke bare gi opp. Han ville prøvd å hjelpe. Jeg vil gjøre hva jeg kan, men jeg vet ikke om hjelpen er velkommen. Hvorfor ikke? Vi snakker om noen som ble framstilt av et av de farligste individene vi har vært borti. Han er ikke så ulik de hybridene, og vi hadde neppe diskutert om de er til å stole på. Men han er ikke en vanlig klon. Michael har klart å reprodusere minnene hans, tenkemåten hans, hele personligheten. Jeg har vært litt sammen med ham, og han er Carson. Det betyr ikke at det er trygt å handle ut fra informasjon han gir oss. Han kan være overbevist om at han hjelper oss, og likevel hjelpe Michael. Hun har et poeng, Rodney. Hva er det egentlig han tilbyr? Han er kjent på minst fire anlegg på ulike planeter. Michael flytter ofte, ett skritt foran skrømtene. Hva med portal-adresser? De ga ham bind for øynene hver gang de flyttet ham. Men han så én adresse en av folkene til Michael tastet. Det kan være et sted å starte. Bare gå, Rodney. Jeg tar deg igjen. Kommer han til å snakke til meg noen gang? Gi ham en sjanse. Han er ikke så god til å takle slike ting. Hva slags ting? Du vet, kloner, duplikater, folk som vender tilbake fra de døde. Vi gikk gjennom dette med Elizabeth. Rodney sa det. Det må ha vært vanskelig. - Han trenger bare litt tid. - Ja. Takk. Jeg må være ute av trening. Du er ikke ute av trening. Du var aldri noe god til det. Greit. John, jeg vil bare si takk. For at du stoler på meg. Du kommer ikke til å angre. - Doktor? - Ja? Du glemte radioen. Ikke angre. Akkurat i tide for happy hour. Jeg håpet du kanskje kunne hjelpe oss. Vi leter etter en venn som pleier å stikke innom her fra tid til annen. Dere har kommet til feil sted. Vi har ikke sagt hvordan han ser ut. Du misforstår. Ingen her bryr seg om hvordan han ser ut. Dere har kommet til feil sted om dere vil ha informasjon. Hør her. Jeg vet du ikke vil tape ansikt foran kameratene dine, men jeg tror vi kan gjøre det verdt bryet. Jeg tror det er best om dere snur og går deres vei. John! Det er P-90-ild! Er han død? Nei, men vi må få ham tilbake til Atlantis så fort som mulig. Hva er det? Oberst Sheppards team kommer tilbake. De har en såret. - Hva skjedde? - Han skjøt på oss med en P-90. Det gikk bra med oss, men han tok et lite stup fra balkongen. - P-90? Hvor fikk han tak i det? - Det er spørsmålet. På tre. En, to, tre, opp. GSC 6, åndedrett 16, puls 150, blodtrykk 70 over 50. Jeg la på trykkbandasje på stedet. Hva er det? Jeg kjenner ham. Han heter Nabel. Da Teyla og jeg dro til New Athos, var han der. Han forsøkte å drepe oss. Det går bra. Han er bevisstløs nå, og han trenger øyeblikkelig hjelp. Du kan konfrontere ham med det senere. Nå må vi redde livet hans. Kom igjen. - Blodtrykk? - 50 over 40. Det faller. Vi må stanse blødningen. Jeg trenger sug. Forbered røntgen av halsvirvelen. - Hva kan jeg gjøre? - Ta klemmer og kom igjen. Ja vel. Jeg tror noen alvorlige rifter... Carson! Få ham på en seng, nå! Det var dr. Becketts idé å dra dit. Hadde vi ikke dratt, hadde vi ikke hatt en fange. Dere hadde heller ikke nesten blitt drept. Det var ikke så ille. Det var bare én mann. Som skjøt på dere med et av våre egne våpen. Han var Michaels spion i den landsbyen. Han fikk P-90-en fra lageret vi etterlot. Det endrer ikke det faktum at dere ble ført i bakhold, enten det var med hensikt eller ikke. Oberst Carter, dette er dr. Keller. Du bør komme til sykestua. Det er et problem med dr. Beckett. Etter at han kollapset, undersøkte jeg ham og fant tegn på nekrose i flere av de indre organene. Cellene fornyes ikke raskt nok til å opprettholde funksjonene. Noen idé om årsaken? Jeg kan ikke tro annet enn at det er en komplikasjon av kloningen. Jeg forsøker å stimulere celleveksten, men det er litt som å forsøke å finne en kur for alderdom. Hva mener du? Utvendig virker han frisk, men innvendig er han... Han er døende. Herregud. Ikke rart jeg har følt meg elendig siden jeg kom. Jeg er lei for det. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe. Hvorfor skjer det nå? Hva mener du? Du overlevde i nesten to år hos Michael. Burde du ikke ha merket noe før nå? Ja, godt poeng. Ikke ta det ille opp, men slik cellene dine forringes, burde du ha dødd for lenge siden. De ukentlige sprøytene han ga meg. Han sa det var beroligende midler så jeg ikke skulle rømme, men det må ha vært en medisin som hindret forringelse av cellene. Du har vel ikke noe med deg. Nei. Michael ga meg dem selv, en dose om gangen, men da oberst Sheppards team reddet meg, var det bare fire dager siden forrige sprøyte. Om det tar sju dager å bryte ned... Vi undersøkte deg da du kom. Nettopp. Og om det går an å registrere det, kan vi kanskje isolere det og lage mer. - Vi må begynne med en gang. - Rolig. - Hvor har du tenkt deg? - Vi må jobbe. Nei, jeg må jobbe. Du må bli liggende. Jo mindre anstrengelse, jo bedre. Du venter vel ikke jeg bare skal ligge her mens livet mitt står på spill? Kanaan, se på meg. Du vet hvem jeg er. Jeg vet ikke hva Michael har gjort med deg, men jeg vet at innerst inne er en del av deg fortsatt mannen jeg husker. Jeg trenger din hjelp. Vi trenger din hjelp. Hvis vi ikke kommer oss bort herfra raskt, vil Michael tvinge på oss det han har tvunget på deg. Barnet vårt blir snart født, og når han blir det, vil Michael bruke ham til noe forferdelig. Du kan ikke la det skje. Kanaan, vent! Jeg blir skjeløyd. Det må være her et sted. Det må være noe vi overser. Vi har sett på alt. Kanskje det brytes ned - raskere enn vi trodde. - Vent litt. - Hva er det? - Uidentifisert polypeptidkjede. Det ble funnet i en av nyrecellene dine. Undersøk om det finnes spor av skrømt-DNA der. Herregud. Det må være et slags skrømtenzym. Men det er utrolig komplekst. Det blir ikke lett å gjenskape. Ja vel. Ikke provoser dem. - Henne. - Nei. Dere tar meg i stedet. Halling! Hold dere unna. - Nei! - Nei! Nei! Nei! Si fra når du får resultatene. - Ok. - Takk. Pokker. - Hva er det? - Se selv. Primeren vil ikke hybridisere seg til DNA-templatet. Det er for mange kontaminanter. Vi er tilbake til start. Jeg er lei for det, Carson. Men vi har bare holdt på en liten stund. Du visste det ikke ville bli lett. Jeg hadde håpet på et gjennombrudd nå. Carson? Det går fint. Nei, det gjør det ikke. Du blir dårligere. Det går bra. Jeg ble bare litt svimmel. Gi meg noen av de PCR-rørene, er du snill. Vær så snill. - Du kan ikke late som ikke noe. - Hva annet kan jeg gjøre? Vi kan stanse forringelsen av cellene i en stasiskapsel. Dere får meg ikke inn i en sånn. Men når jeg finner ut hvordan det kan kureres... Hva om du ikke gjør det? Gudene vet hvor lenge jeg må ligge der. Er det ikke bedre enn å forsøke forgjeves å løse dette mens tiden løper fra deg? Nei. Michael? Er det deg? Kanaan. Fort. Du må få meg løs. Michael kommer snart. Han vil gjøre det samme mot meg som han gjorde mot deg. Vær så snill. Jeg kan hjelpe dere med å rømme. Alle sammen. Teyla? Ja. Det er meg. Sånn ja. Kanaan, hva er det? Gå. Så... La oss begynne. Jeg ser du nok en gang har valgt å redde livet mitt. Det var ikke noe lett valg. Hun gjorde det bare fordi vi trengte informasjon. Om Michael. Jeg vet det. Synd det er bortkastet. Dere skulle bare latt meg dø. Hvorfor det? Så snart Michael finner ut at jeg er tatt til fange, er jeg så godt som død uansett. Kanskje det. Eller kanskje ikke, om du hjelper oss med å finne ham. Han har spioner overalt. Det finnes ingen steder i denne galaksen han ikke kan finne meg. Hvem sa noe om denne galaksen? Jeg har måttet tilpasse denne teknologien for å bruke den på mennesker. Den er primitiv, men fungerer svært bra. Michael, samme hva som skjedde med oss to, jeg ber deg, ikke gjør barnet noe. Det ville ikke falle meg inn. Bare slapp av. Det vil ikke gjøre vondt. Hør. Barnet er friskt. Se. Hvorfor gjør du dette? På skipet sa Kanaan at sønnen vår ville tjene saken. Hva mente han med det? Du har gaven. Det har Kanaan også. Har du tenkt over hva det kan bety for sønnen deres? Han er genetisk unik. Jeg har gjort fremskritt med hybridene, men det er likevel noen detaljer som gjenstår. Dette barnet kan hjelpe meg med dem. Du har tatt godt vare på ham. Du kan være stolt. Likevel, du kan ha bruk for litt hjelp. Michael, hva er det du gjør? Vær så snill... Jeg trenger dette barnet. Jeg kan ikke la det skje ham noe. - Hvordan gikk det? - Nabel ga oss adressen. Vi vet hvor hun er. Det er et av Michaels største anlegg. Laben ligger midt i hovedbygningen, men den er vanskelig å finne, og om han er der, vil det være strengt bevoktet. - Flott. - Du er sikker på at det er riktig sted? Jeg kjenner igjen Nabels beskrivelse. Tro meg, det er dette stedet. Dere burde ta meg med. Det er bare en liten del av anlegget. Det er som en labyrint, og når man er inne, er det lett å gå feil. Greit. Takk skal du ha. Ja vel. Hva tror dere? Hvis han fører oss inn i en felle, spiller det ingen rolle om han er med eller ikke. Men om han ikke gjør det, kan han være til stor hjelp. Vent nå litt. Det kan ta livet av ham. Vi kan ikke be ham om det. Men han meldte seg frivillig. - Å, vær så snill. - Slapp av, Rodney. Beklager, det bekymrer meg at vi lar ham risikere livet slik fordi vi tenker på ham som en slags dårlig kopi. Han gjør det for Teyla. Ikke lat som du ikke ville gjort det samme i hans sted. - Det går bra. Takk. - Carson. Jeg skulle akkurat til å gjøre meg klar. Du klarer knapt å stå på bena. Du er ikke nødt. Du sa selv at den virkelige Carson ikke ville sitte og bekymre seg istedenfor å hjelpe. Den virkelige Carson hørte aldri på mine råd. Du behøver ikke bevise noe, absolutt ikke for meg. Det vet jeg. Ikke vær redd. Det går bra. Kom igjen. Det er mange levende vesener der inne. Kanskje det er athosianerne. Ja. Eller kanskje det er de frankensteinene. Doktor? Jeg tror det er denne veien. - Carson. - Nei, jeg er sikker på at det er denne veien. Hva er det som skjer? Det er en forbindelse mellom oss, Michael, og nå kan jeg føle frykten din. Jeg ville ikke gå så langt. La oss kalle det bekymring. - Hva gjorde du? - Jeg skrudde dem av. Du drepte dem, mener du. Jeg kan ikke dra fra noen løse ender. Og det er flere der de kom fra. Ta henne med til skipet. Vi drar. Jeg er lei av å bli skutt på med våre egne våpen. Jeg er generelt ikke så glad i det, samme hva slags våpen det er. Hallo? Er det noen der? Dere må hjelpe oss! - Hørte du det? - Var det Halling? - Halling? - Oberst, her borte! Jeg er så glad for å se deg. I like måte. - Går det bra med dere? - Det går fint, med oss som er igjen. - Teyla sa dere ville komme. - Hvor er hun? Michael har tatt henne. Dere må dra etter henne. Ok. Ta dem med. Vi møter dere snart. Tiden er inne. Kom. Vær sterke. Kom, alle sammen. Herregud. De er døde. Sheppard. Tror du Teyla? Nei, det tror jeg ikke, og det tror ikke du. Jeg vil ikke mase, men måleren registrerer energi. Noen starter skipet. Carson! Carson! - Carson! - Jeg vet det. Jeg er den siste du hadde ventet å se. Jeg er kommet for å hjelpe deg. Det er umulig. Jeg har ikke tid til å forklare. Oberst Sheppard og de andre venter i laben. Vi må gå, nå. - Jeg kan ikke. - Teyla... Kanaan, faren til sønnen min, er her ennå. Jeg drar ikke uten ham. Vi har ikke tid. Helt korrekt. Du skulle ha stukket av da du hadde sjansen, men du lot følelsene komme i veien. Ikke kom nærmere. Jeg advarer deg. Skyt ham, Carson. Skyt ham nå! Han vil ikke skyte meg. Eller, det er ikke noe han heller vil, men som alt jeg har skapt, lar han seg påvirke av meg. Carson... Jeg er lei for det, Teyla. Nei! Du ser dårlig ut, doktor. Du burde ha blitt hos meg. Jeg skulle gitt deg en sprøyte, men jeg har ikke noen på meg. Uansett, du har oppfylt ditt formål. På tide å dra. Se der, østveggen. Ser det ikke ut som gassbeholdere? Jo. Verdt et forsøk. Hvor er Beckett? Denne veien. Det er Carson. - Hva skjedde? - Du stakk av, det er hva som skjedde. - Teyla... - Så du henne? Å nei. - Hva er det? - Skipet. - Hjelp ham ned. - Ja. Kom. Vi lette overalt. Ikke spor av henne. Vi må gå ut fra at hun fortsatt lever, og at Michael har henne. Vi har fanger. De vil snakke. Vi finner henne. - Hvordan går det med ham? - Kroppen hans bryter sammen. Jeg kan ikke gjøre noe mer for ham. Vi kan ikke vente lenger. Zelenka forbereder stasiskapselen. Jeg hadde ham i sikte. Alt jeg måtte gjøre, var å trekke av. Det var ikke din skyld. Han brukte forbindelsen. Det er sånn han kontrollerer alle sammen, hybridene. Men det hadde vært fint å gjøre noe. Du gjorde noe. Michael måtte stikke av. Det er bare et tidsspørsmål når vi tar ham igjen. - Rodney... - Ikke si noe. Ok? Du skal bare ligge i stasiskapselen til vi finner ut hvordan vi får deg frisk. Jeg er lege. Jeg kjenner min egen prognose. Når jeg kommer inn i den kapselen, er det ganske sannsynlig at jeg aldri kommer ut. Da er alt klart. Vi skal fortsette å jobbe til vi finner en kur. Jeg har et helt team på det. De beste folkene våre. Takk. Uansett får vi kuren så snart vi får tak i Michael. Samantha, det ligger et brev til moren min inne hos meg. Ikke vær redd, jeg passet på å ikke røpe noe. Si dere fant det etter at dere hadde sendt tingene mine. Det er bare noen tanker, ting jeg burde ha sagt for lenge siden. Jeg skal sørge for at hun får det. Takk. Ikke vær redd. Vi skal få deg raskt ut derfra. Oberst, få henne hjem. Det kan du stole på. Det var dette jeg var redd for. Jeg vet det. Jeg er lei for det. Ja vel, greit, du vil ikke merke noen ting, bortsett fra litt kulde når kapselen aktiveres. Og livsfunksjonene dine overvåkes døgnet rundt på denne maskinen. Takk, Rodney. Jeg vil dere skal vite at å være sammen med dere disse dagene, det var verdt det, samme hva som skjer. Jeg har lekt med tanken på å programmere drømmer i disse tingene. Interessert? Du kan fiske i det skotske høylandet med et par høye, blonde massasjeterapeuter. Rodney. Det går bra. Ja, det gjør det. Dette er ikke "farvel", det er "vi ses". - Det var det vi var enige om. - Var det? Det er sånn jeg husker det. Ja vel, da. Vi ses.