Tip:
Highlight text to annotate it
X
Howards End av EM Forster KAPITTEL 26
Neste morgen en fin tåke dekket halvøya.
Været lovet godt, og omrisset av slottet haugen vokste klarere hvert
øyeblikk at Margaret så det.
For tiden så hun beholde, og solen malte ruinene gull, og ladet den
hvit himmel med blått. Skyggen av huset samlet seg
sammen og falt over hagen.
En katt så opp mot vinduet hennes og mewed. Endelig elva dukket opp, fremdeles holder
tåke mellom elvebredden og dens overhengende Alders og bare synlige så langt
som en bakke, klipp som av de øvre delene.
Margaret var fascinert av Oniton. Hun hadde sagt at hun elsket det, men det var
snarere dens romantiske spenningen som holdt henne.
De avrundede Druidene av dem hun hadde fanget glimt i stasjonen sin, elvene haster
ned fra dem til England, de skjødesløst modellerte massene av de lavere åsene,
begeistret henne med poesi.
Huset var ubetydelig, men utsiktene fra det ville være en evig glede,
og hun tenkte på alle de vennene hun måtte slutte i den, og av
konvertering av Henry seg til et landlig liv.
Society, også lovet gunstig.
Rektor i bygda hadde spist sammen med dem i går kveld, og hun fant ut at han var
en venn av hennes far, og så visste hva de skulle finne på henne.
Hun likte ham.
Han ville introdusere henne til byen. Mens på den andre siden, Sir James bud
satt, gjentar at hun bare måtte gi ordet, og han ville piske opp fylket
familier for tjue miles runde.
Enten Sir James, som var Hage Frø, hadde lovet hva han kunne utføre, hun
tvilte, men så lenge Henry forvekslet dem for fylket familier når de gjorde anrop,
hun var fornøyd.
Charles og Albert Fussell nå krysset plenen.
De går for en morgendukkert og en tjener fulgte dem med sine bade-
kjoler.
Hun hadde ment å ta en spasertur selv før frokost, men så at den dagen var
fortsatt hellig for menn, og moret seg ved å se sine contretemps.
For det første nøkkelen til bade-skuret ble ikke funnet.
Charles sto ved elvekanten med foldede hender, tragisk, mens tjener ropte
og ble misforstått av en annen tjener i hagen.
Så kom en vanskelighet om et springbrett, og snart tre personer kjørte
frem og tilbake over enga, med bestillinger og teller bestillinger og
bebreidelser og unnskyldninger.
Hvis Margaret ønsket å hoppe fra en motor-bil, hoppet hun, hvis Tibby trodde padling
ville være til nytte anklene, padlet han, hvis en kontorist ønsket eventyr, tok han en tur i
mørket.
Men disse utøverne virket lammet. De kunne ikke bade uten deres
apparater, men morgensolen ringte og de siste tåke vokste fra
den dimpling stream.
Hadde de funnet liv i kroppen etter alt?
Kunne ikke de mennene som de foraktet som milksops slå dem, selv på egen hånd
bakken?
Hun tenkte på de badende ordninger som de burde være i dag sin - ingen urovekkende av
tjenere, ingen hvitevarer, utover god følelse.
Hennes refleksjoner ble forstyrret av den rolige barn som hadde kommet ut for å snakke med
katt, men ble nå se henne se på menn.
Hun ropte "God morgen, kjære," litt kraftig.
Stemmen spredning bestyrtelse.
Charles ser runde, og selv om fullstendig antrukket i indigo blå, forsvant inn i
skur, og ble sett ikke mer. "Miss Wilcox er opp -" barnet hvisket
og deretter ble uforståelig.
"? Hva er at" Det hørtes ut som, "- cut-åket - sekk back -"
"Jeg kan ikke høre." "- På sengen - vev-papir -"
Samle at bryllupet-kjolen var på visning, og at et besøk ville være sømmelig, hun
gikk til Evie rom. Alt var hilarity her.
Evie, i underskjørt, danset med en av de anglo-indiske damer, mens den andre
ble tilba meter av hvit sateng. De skrek, de lo, de sang, og
hunden bjeffet.
Margaret skrek litt også, men uten overbevisning.
Hun kunne ikke føle at et bryllup var så morsomt.
Kanskje det var noe som manglet i utstyr henne.
Evie gispet: "Dolly er en Rotter ikke å være her!
Å, ville vi fille akkurat da! "
Da Margaret gikk ned til frokost. Henry var allerede installert, han spiste sakte
og snakket litt, og var, i Margaret øyne, det eneste medlemmet av sitt parti som
slapp unna følelser vellykket.
Hun kunne ikke tro ham likegyldig enten til tapet av sin datter eller til
tilstedeværelsen av hans fremtidige kone.
Men han bodde intakt, bare utstede ordre innimellom - bestillinger som fremmet
komforten av sine gjester.
Han spurte etter hånden hennes, han satte henne til å helle ut kaffen og fru Warrington til
helle ut te.
Da Evie kom ned var det et øyeblikks forlegenhet, og både damer steg å fraflytte
plassene sine. "Burton," heter Henry, "serverer te og
kaffe fra siden-styret! "
Det var ikke ekte takt, men det var takt, en sort - den typen som er så nyttig som
ekte, og sparer enda flere situasjoner på styremøtene.
Henry behandlet et ekteskap som en begravelse, post for post, ikke heve øynene til
helhet, og "Death, hvor er din brodd? Kjærlighet, hvor er din seier? "En ville
utbryte ved utgangen.
Etter frokost hevdet hun noen ord med ham.
Det var alltid best å nærme seg ham formelt.
Hun ba om intervju, fordi han skulle på å skyte ryper i morgen, og hun
var på vei tilbake til Helen i byen. "Selvsagt, kjære,» sa han.
"Selvfølgelig, jeg har tid.
Hva vil du? "" Ingenting ".
"Jeg var redd noe hadde gått galt." "Nei, jeg har ingenting å si, men du kan
snakke. "
Skotter på klokken sin, snakket han om den ekle kurven på lych-gate.
Hun hørte ham med interesse.
Hennes overflaten kan alltid svare til hans uten forakt, men alle hennes dypere
være kanskje lengsel etter å hjelpe ham. Hun hadde forlatt noen handlingsplan.
Kjærlighet er den beste, og jo mer hun la kjærligheten seg ham, var det mer sjanse er det
at han ville sette sin sjel i orden.
Et slikt øyeblikk som dette, da de satt under godværet av samfunnslag sin framtid
hjem, var så søt for henne at dens sødme ville sikkert pierce ham.
Hver heis av øynene, hver skill på halmtak leppe fra glattbarbert, må
preludium den ømhet som dreper Monk and the Beast på ett slag.
Skuffet hundre ganger, hun håpet likevel.
Hun elsket ham med altfor fjerne en visjon om å frykte sine skydekke.
Enten han surrer trivialiteter, som i dag, eller sprang kysser på henne i skumringen,
hun kunne tilgi ham, kunne hun svare. "Hvis det er denne stygg kurve," hun
foreslo, "kunne ikke vi gå til kirken?
Selvfølgelig ikke, du og Evie, kanskje, men resten av oss svært godt gå på først, og at
ville bety færre vogner. "" Man kan ikke ha damer gå gjennom
Market Square.
De Fussells ville ikke like det, de var fryktelig spesielt på Charles 'bryllup.
My - hun - en av vårt parti var ivrig etter å gå, og sikkert kirken var bare
rundt hjørnet, og jeg burde ikke ha minded, men obersten gjort en stor poeng
av det. "
"Dere menn skal ikke være så ridderlig,» sa Margaret ettertenksomt.
"Hvorfor ikke?" Hun visste hvorfor ikke, men sa at hun ikke
vet.
Han kunngjorde at hvis hun ikke hadde noe spesielt å si, må han gå til
vinkjeller, og de gikk sammen i jakten på Burton.
Selv klønete og litt upraktisk, var Oniton en ekte herregård.
De ramlet ned flagget passasjer, ser inn i rom etter rom, og skremmer
ukjente tjenestepiker fra utførelsen av obskure oppgaver.
Bryllupet-frokost må være i beredskap når de kom tilbake fra kirken, og te
ville bli servert i hagen.
Synet av så mange opprørte og alvorlige mennesker gjorde Margaret smil, men hun
reflekterte at de ble betalt for å være alvorlig, og nøt å bli opphisset.
Her var de nedre hjulene på maskinen som ble kastet Evie opp i bryllups
herlighet. En liten gutt blokkert veien med pig-
haler.
Hans sinn kunne ikke fatte sin storhet, og han sa: "Ved permisjon din, la meg passere,
please. "Henry spurte ham hvor Burton var.
Men tjenerne var så ny at de ikke visste hverandres navn.
I den stille-rommet satt bandet, som hadde fastsatt for champagne som en del av deres
avgift, og som allerede var drakk øl.
Luktene av Araby kom fra kjøkkenet, blandet med skrik.
Margaret visste hva som hadde skjedd der, for det skjedde på Wickham Place.
En av bryllupet rettene hadde kokt over, og kokken ble kastet sedertre-spon til
skjule lukten. Endelig kom de på butleren.
Henry ga ham nøklene, og overlevert Margaret ned kjellertrappen-trappen.
To dører ble låst opp.
Hun, som holdt alle hennes vin i bunnen av lin-skapet, ble forbauset over den
syn.
"Vi skal aldri komme gjennom det!" Skrek hun, og de to mennene ble plutselig dratt inn i
brorskap, og utvekslet smiler. Hun følte det som om hun hadde igjen hoppet ut av
bilen mens den var i bevegelse.
Gjerne Oniton ville ta litt fordøye. Det ville ikke være noen liten bedrift å forbli
seg, og likevel til å assimilere en slik etablering.
Hun må forbli seg selv, for hans skyld, så vel som hennes egen, ettersom en skyggeaktig kone
forringer mannen som hun følger, og hun må assimilere på grunn av
felles ærlighet, siden hun ikke hadde rett til å gifte seg med en mann og få ham ubehagelig.
Hennes eneste forbundsfelle var kraften i Home. Tapet av Wickham Place hadde lært henne
mer enn WD.
Howards End hadde gjentatt leksjonen. Hun var fast bestemt på å skape nye sanctities
blant disse åsene.
Etter å ha besøkt vinkjeller, kledd hun, og så kom bryllupet, som
virket en liten affære i forhold til forberedelsene til det.
Alt gikk som en.
Mr. Cahill materialisert ut av rommet, og ventet på sin brud i kirken
dør.
Ingen mistet ringen eller mispronounced svarene, eller tråkket på Evie togreise, eller
gråt.
I noen få minutter - prester utførte sin plikt, ble registeret signert, og
de var tilbake i sine vogner, forhandle den farlige kurve ved
lych-gate.
Margaret var overbevist om at de ikke hadde vært gift i det hele tatt, og at Norman
Kirken hadde vært intensjonen hele tiden på annen virksomhet.
Det var flere dokumenter til skilt på huset, og frokosten til å spise, og deretter en
få flere mennesker falt i for hageselskapet.
Det hadde vært svært mange avslag, og etter alt var det ikke en veldig stor affære - ikke
så stor som Margarets ville være.
Hun bemerket rettene og strimler av rød løper, som utad hun kunne gi Henry
hva var riktig.
Men innvendig hun håpet på noe bedre enn denne blandingen av søndag kirke og rev-
jakt. Hvis bare noen hadde blitt opprørt!
Men dette bryllupet hadde gått av så særlig godt - "helt som en Durbar" i
den oppfatning av Lady Edser, og hun grundig enig med henne.
Så bortkastet dag lumbered fremover, kjørte bruden og brudgommen av, roping
med latter, og for andre gang sola trakk seg tilbake mot åsene i Wales.
Henry, som var mer sliten enn han eide, kom opp til henne i slottet Meadow, og,
i toner av uvanlig mykhet, sa at han var fornøyd.
Alt hadde gått så bra.
Hun følte at han ble lovet henne også, og rødmet, sikkert hun hadde gjort alt hun
kunne med sine fastlåste venner, og hadde gjort en spesiell punkt kowtowing til
menn.
De ble bryte leir denne kvelden: bare Warringtons og rolige barn ville bli
natten, og de andre var allerede beveger seg mot huset for å fullføre sin
pakking.
"Jeg tror det gikk seg godt," hun er avtalt. "Siden jeg måtte hoppe ut av motoren, er jeg
takknemlig jeg tente på min venstre hånd.
Jeg er så veldig glad om det, Henry kjære, jeg bare håper at gjestene på vår kan være
halvparten så komfortabelt.
Du må alle huske at vi har ingen praktisk person blant oss, bortsett fra min tante,
og hun er ikke vant til underholdning på en stor skala. "
"Jeg vet," sa han alvorlig.
"Under omstendighetene, ville det være bedre å sette alt i hendene på
Harrod-eller Whitleys, eller selv å gå til noen hotell. "
"Du ønsker et hotell?"
"Ja, fordi - vel, jeg må ikke forstyrre deg.
Ingen tvil om du ønsker å bli gift fra din gamle hjem. "
"Mitt gamle hjem har falle i stykker, Henry.
Jeg vil bare ha min nye. Er det ikke en perfekt kveld - "
"The Alexandrina er ikke dårlig -"
"The Alexandrina," hun gjentok, mer opptatt med tråder av røyken som
ble utstedt fra sine skorsteiner, og styrte den solfylte skråninger med paralleller av
grå.
"Det er off Curzon Street." "Er det?
La oss være gift fra off Curzon Street ". Så snudde hun seg vestover, for å stirre på den
virvlende gull.
Bare der elva rundet bakken solen fanget den.
Eventyrland må ligge over svingen, og dens dyrebare væsken rant mot dem
forbi Charles 'bading-skur.
Hun stirret så lenge at øynene ble blendet, og da de flyttet tilbake til
hus, kunne hun ikke kjenne ansiktene til folk som kom ut av det.
En privaten-hushjelp var forut dem.
"Hvem er disse menneskene?" Spurte hun. "De er innringere!" Utbrøt Henry.
"Det er for sent for de som ringer." "Kanskje de er byens folk som ønsker å
se bryllupet presanger. "
"Jeg er ikke hjemme ennå townees." "Vel, skjuler blant ruinene, og hvis jeg kan
stoppe dem, vil jeg. "Han takket henne.
Margaret gikk fram, smiler sosialt.
Hun antok at dette var unpunctual gjester, som måtte nøye seg med
vikarierende høflighet, ettersom Evie og Charles var borte, Henry sliten, og de andre i
sine rom.
Hun antok at airs av en vertinne, ikke for lenge.
For en av gruppen var Helen - Helen i hennes eldste klær, og dominert av at
anspent, såret spenning som hadde gjort henne en skrekk i deres barnehage dager.
"Hva er det?" Kalte hun.
"Å, hva er galt? Er Tibby syk? "
Helen snakket med sine to ledsagere, som falt tilbake.
Da hun fødte fremover rasende.
"De er sultne!" Ropte hun. "Jeg fant dem sulter!"
"Hvem? Hvorfor er du kommet? "" The Basts ".
"Å, Helen!" Stønnet Margaret.
"Uansett hva du har gjort nå?" "Han har mistet plassen sin.
Han har blitt slått ut av banken sin. Ja, har han gjort for.
Vi overklassen har ødelagt ham, og jeg antar at du skal fortelle meg at det er kampen om
liv. Sulter.
Hans kone er syk.
Sulter. Hun besvimte i toget. "
"Helen, er du gal?" "Kanskje.
Ja. Hvis du liker, jeg er gal.
Men jeg har tatt dem. Jeg skal stå urettferdighet ikke lenger.
Jeg skal vise opp elendighet som ligger under denne luksusen, dette snakket om upersonlig
krefter, dette cant om Gud gjør hva vi er for slakk til å gjøre oss selv. "
"Har du egentlig tatt to sultende mennesker fra London til Shropshire, Helen?"
Helen ble kontrollert. Hun hadde ikke tenkt på dette, og hennes
hysteri avtatt.
"Det var en restaurant bil på toget," sa hun.
"Ikke vær absurd. De er ikke sulter, og du vet det.
Nå begynner fra begynnelsen.
Jeg vil ikke ha en slik teatralsk sludder. Hvordan våger du!
Ja, hvordan våger du! "Gjentok hun, som sinne fylte henne," sprengende i å Evie bryllup
i denne hjerteløs måte.
Min godhet! men du har en pervertert forestilling om filantropi.
Se "- hun antydet huset -" tjenere, folk ut av vinduene.
De tror det er litt vulgært skandale, og jeg må forklare, 'Å nei, det er bare min søster
skriking, og bare to hengere-på av oss, som hun har brakt hit for noen
tenkelig fornuft. "
"Vennligst ta tilbake ordet" kleshengere på, "sa Helen, illevarslende rolig.
"Veldig bra," innrømmet Margaret, som for all vrede hun var fast bestemt på å unngå en reell
krangle.
"Jeg også, unnskyld om dem, men det slår meg hvorfor du har fått dem hit, eller hvorfor
du er her selv. "Det er vår siste sjanse til å se Mr.
Wilcox. "
Margaret beveget seg mot huset på dette. Hun var fast bestemt på ikke å bekymre Henry.
"Han kommer til Skottland. Jeg vet han er.
Jeg insisterer på å se ham. "
"Ja, i morgen." "Jeg visste det var vår siste sjanse."
"Hvordan gjør du, herr Bast?" Sa Margaret, prøver å kontrollere stemmen.
"Dette er en merkelig virksomhet.
Hva visning tar du av det? "" Det er fru Bast, også "bedt Helen.
Jacky også håndhilste.
Hun, i likhet med sin mann, var sjenert, og dessuten syk, og dessuten, så
bestially dum at hun ikke kunne fatte hva som skjedde.
Hun visste bare at damen hadde feid ned som en virvelvind i går kveld, hadde betalt
husleie, forløst møblene, utstyrt dem med en middag og frokost, og bestilte
dem til å møte henne på Paddington neste morgen.
Leonard hadde feebly protestert, og da morgenen kom, hadde foreslått at de
bør ikke gå.
Men hun, halvt hypnotisert, hadde adlydt.
Damen hadde fortalt dem, og de må, og deres bed-stuen hadde tilsvarende
forandret til Paddington, og Paddington i en jernbanevogn, ristet det, og
vokste varm, og vokste kald, og forsvant
helt, og dukket opp midt torrents av dyre duft.
"Du har besvimt,» sa damen i en imponerende slo stemme.
"Kanskje luften vil gjøre deg godt."
Og kanskje det hadde, for her var hun, følte heller bedre blant mange
blomster. "Jeg er sikker på at jeg ønsker ikke å trenge," begynte
Leonard, som svar på Margaret 'spørsmål.
"Men du har vært så snill mot meg i det siste i advarte meg om Porphyrion
at jeg lurte på - hvorfor, lurte jeg på om - "" Enten vi kunne få ham tilbake i
Porphyrion igjen, "levert Helen.
"Meg, har dette vært en munter virksomhet. En lys kveld arbeid som var på Chelsea
Embankment. "Margaret ristet på hodet og vendte tilbake til Mr.
Bast.
"Jeg forstår ikke. Du forlot Porphyrion fordi vi
foreslo det var en dårlig bekymring, ikke sant? "
"Det er riktig."
"Og gikk inn i en bank i stedet?"
"Jeg fortalte deg alt," sa Helen, "og de reduserte sine ansatte etter at han hadde vært
i en måned, og nå er han pengelens, og jeg mener at vi og vår informant er
direkte skylden. "
"Jeg hater alt dette," Leonard mumlet. «Jeg håper du gjør, Mr. Bast.
Men det er ingen gode trippende saker. Du har gjort deg noe godt ved å komme
her.
Hvis du har tenkt å konfrontere Mr. Wilcox, og å kalle ham for å stå for en sjanse bemerkning,
du vil gjøre en meget stor feil. "" Jeg førte dem.
Jeg gjorde alt, "ropte Helen.
"Jeg kan bare anbefale deg å gå på en gang. Min søster har satt deg i en falsk posisjon,
og det er snilleste å fortelle deg det.
Det er for sent å komme til byen, men du vil finne et komfortabelt hotell i Oniton, hvor
Fru Bast kan hvile, og jeg håper du vil være mine gjester der. "
"Det er ikke hva jeg vil, Miss Schlegel," sa Leonard.
"Du er veldig snill, og ingen tvil om det er en falsk posisjon, men gjør du meg elendig.
Jeg synes ikke bra i det hele tatt. "
"Det er en jobb han vil," tolket Helen. "Kan du ikke se?"
Så sa han: "Jacky, la oss gå. Vi er mer bry enn vi er verdt.
Vi koste disse damene pounds og pounds allerede å få jobb for oss, og de
aldri vil. Det er ingenting vi er gode nok til å gjøre. "
"Vi ønsker å finne dere arbeide," sa Margaret heller konvensjonelt.
"Vi vil - Jeg, som min søster. Du er bare nede i flaks.
Gå til hotellet, har en god natts søvn, og en dag du skal betale meg tilbake
regningen, hvis du foretrekker det. "Men Leonard var nær avgrunnen, og at slik
momenter menn ser klart.
"Du vet ikke hva du snakker om," sa han.
"Jeg har aldri skal få jobb nå. Hvis rike mennesker mislykkes i ett yrke, de
kan prøve en annen.
Ikke I. Jeg hadde min groove, og jeg har fått ut av det.
Jeg kunne gjøre en spesiell gren av forsikring på ett bestemt kontor brønn
nok til å kommandere en lønn, men det er alt.
Poesi er ingenting, Miss Schlegel. Ens tanker om ditt og datt er
ingenting. Dine penger, også er ingenting, hvis du vil
forstår meg.
Jeg mener hvis en mann over tjue gang mister sin egen spesielle jobb, er det over med ham.
Jeg har sett det skje med andre. Deres venner ga dem penger for en liten,
men til slutt faller de over kanten.
Det er ikke bra. Det er hele verden som trekker.
Det vil alltid være rik og fattig. "Han sluttet.
"Vil du ikke ha noe å spise?" Sa Margaret.
"Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Det er ikke mitt hus, og selv om Mr. Wilcox ville vært glad for å se deg på noen
annen tid - som jeg sier, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg forplikter seg til å gjøre det jeg kan for
deg.
Helen, tilby dem noe. Gjør prøve en sandwich, fru Bast. "
De flyttet til et langbord bak som en tjener fremdeles sto.
Iced kaker, smørbrød utallige, kaffe, Claret-cup, champagne, forble nesten
intakt: deres forspist gjestene kunne gjøre noe mer.
Leonard nektet.
Jacky trodde hun kunne klare litt. Margaret forlot dem hviske sammen og
hadde noen flere ord med Helen. Hun sa: "Helen, liker jeg Mr. Bast.
Jeg er enig i at han er verdt å hjelpe.
Jeg godtar at vi er direkte ansvarlig. "" Nei, indirekte.
Via Mr. Wilcox. "" La meg fortelle dere en gang for alle at hvis du
ta opp denne holdningen, vil jeg ikke gjøre noe.
Ingen tvil om du har rett logisk, og har rett til å si svært mange bitende
ting om Henry. Only, vil jeg ikke ha det.
Så velger.
Helen så på solnedgangen. "Hvis du lover å ta dem stille til
George, vil jeg snakke med Henry om dem - på min egen måte, sinn, det er å være ingen av
denne absurde skriker om rettferdighet.
Jeg har ikke bruk for rettferdighet. Hvis det var bare et spørsmål om penger, vi
kunne gjøre det selv. Men han ønsker arbeid, og at vi ikke kan gi
ham, men muligens Henry kan. "
"Det er hans plikt å" brummet Helen. "Nor er jeg opptatt av plikt.
Jeg er opptatt med tegnene på forskjellige mennesker som vi kjenner, og hvordan,
ting er som de er, kan ting gjøres litt bedre.
Mr. Wilcox hater å bli spurt favoriserer: alle forretningsområder menn gjør.
Men jeg kommer til å spørre ham, med fare for en rebuff, fordi jeg ønsker å gjøre ting
litt bedre. "
"Veldig bra. Jeg lover.
Du tar det veldig rolig. "" Ta dem av gårde til George, da, og
Jeg skal prøve.
Dårlig skapninger! . men de ser prøvd "Som de skiltes, la hun til:« Jeg har ikke
nesten ferdig med deg, skjønt, Helen. Du har vært mest nytelsessyke.
Jeg kan ikke komme over det.
Du har mindre tilbakeholdenhet snarere enn mer som du blir eldre.
Tenk over det og forandre deg selv, eller vi skal ikke ha lykkelige liv. "
Hun ble gjenforent Henry.
Heldigvis hadde han sittet ned: disse fysiske forholdene var viktige.
"Var det townees?" Spurte han, hilser henne med et hyggelig smil.
"Du vil aldri tro meg,» sa Margaret, sitte ned ved siden av ham.
"Det er greit nå, men det var min søster." "Helen her?" Ropte han, klar til å stige.
"Men hun nektet invitasjonen.
Jeg trodde hun foraktet bryllup. "" Ikke stå opp.
Hun har ikke kommet til bryllupet. Jeg har pakket henne bort til George. "
Naturlig gjestfrie, protesterte han.
"Nei, hun har to av hennes side gjorde med henne, og må holde med dem."
"La 'em all komme." "Kjære Henry, fikk du se dem?"
"Jeg visste øye på en brun haug av en kvinne, sikkert.
"Den brune gjeng var Helen, men visste du få øye på en sjø-grønn og laks
haug? "
"Hva! Er de ute beanfeasting "" Nei,? virksomhet.
De ønsket å se meg, og senere jeg vil snakke med deg om dem. "
Hun var skamfull over sin egen diplomati.
I håndteringen av en Wilcox, hvor fristende det var å forfalle fra kameratskap, og å gi
ham den type kvinne som han ønsket! Henry tok hintet med en gang, og sa: "Hvorfor
senere?
Fortell meg nå. Ingen tid som i dag. "
"Skal jeg?" "Hvis det ikke er noe lang historie."
"Å, ikke fem minutter, men finnes det en Sting på slutten av det, for jeg vil at du skal finne
mannen litt arbeid på kontoret. "" Hva er hans kvalifikasjoner? "
"Jeg vet ikke.
He'sa kontorist. "" Hvor gammel? "
"Twenty-fem, kanskje." "Hva heter han?"
"Bast," sa Margaret, og var i ferd med å minne ham om at de hadde møtt på Wickham
Plass, men stoppet seg selv. Det hadde ikke vært et vellykket møte.
"Hvor var han før?"
"Dempster bank." "Hvorfor forlot han?" Spurte han, fremdeles
huske ingenting. "De reduserte sine ansatte."
"All right, jeg får se ham."
Det var belønning av hennes takt og hengivenhet gjennom dagen.
Nå har hun forstått hvorfor noen kvinner foretrekker innflytelse til rettigheter.
Mrs. Plynlimmon, da fordømmer kvinnesakskvinner, hadde sagt: «Kvinnen som
kan ikke påvirke hennes mann til å stemme slik hun ønsker burde skamme seg over seg selv. "
Margaret hadde krympet, men hun var påvirke Henry nå, og selv fornøyd
på hennes lille seier, visste hun at hun hadde vunnet den ved metodene i haremet.
"Jeg skal være glad hvis du tok ham," sa hun, "men jeg vet ikke om han er
kvalifisert. "" jeg gjør hva jeg kan.
Men, Margaret, må dette ikke tas som en presedens. "
"Nei, selvfølgelig - selvfølgelig -" "Jeg kan ikke passe på dine side gjorde hver dag.
Forretninger ville lide. "
"Jeg kan love deg at han er den siste. Han - han er snarere en spesiell sak ".
"Side gjorde alltid er." Hun la den stå på det.
Han reiste med en liten ekstra touch av selvtilfredshet, og holdt ut hånden for å hjelpe
henne opp. Hvor bred kløft mellom Henry som han var
og Henry som Helen mente han burde være!
Og hun selv - som svever som vanlig mellom de to, nå imot menn som de er nå
lengter med søsteren for Truth. Kjærlighet og sannhet - deres krigføring virker
evig.
Kanskje hele det synlige verden hviler på det, og om de var én, selve livet, som
åndene da Prospero ble forlikt med bror sin, kan forsvinne til luft, inn
tynn luft.
"Din protesjé har gjort oss sent," sa han. "De Fussells vil bare bli starter."
I det hele parti hun med menn som de er.
Henry ville lagre Basts som han hadde spart Howards End, mens Helen og hennes venner
diskuterte etikk frelse.
Hans var en dask-dash metoden, men verden er bygget dask-dash, og skjønnhet
fjell og elv, og solnedgang kan være, men lakken med som ufaglært
artificer skjuler hans sammenføyninger.
Oniton, som selv var ufullkommen. Dens apaltrærne ble forkrøplet, sitt slott
ødeleggende.
Det hadde også lidd i grenseområdet krigføring mellom Anglo Saxon og Kelt,
mellom tingene som de er og som de burde være.
Igjen Vesten ble retrett, en gang en ordnet stjerner ble punktere den
østhimmelen. Det er absolutt ingen hvile for oss på
jord.
Men det er lykke, og som Margaret ned i haugen på elskerens arm, hun
følte at hun hadde sin del.
Til ergrelse henne, var fru Bast fortsatt i hagen, mannen og Helen hadde forlatt
henne der å fullføre sitt måltid mens de gikk å engasjere rom.
Margaret fant denne kvinnen frastøtende.
Hun hadde følt, da rister hånden hennes, en overveldende skam.
Hun husket motiv av samtalen henne Wickham Place, og luktet igjen lukt fra
avgrunnen - lukt mer urovekkende fordi de var ufrivillig.
For det var ingen ondskap i Jacky.
Der satt hun, et stykke kake i en hånd, en tom champagne glass i den andre,
gjør ingen skade til noen. "Hun er overtrøtt," Margaret hvisket.
"Hun er noe annet," sa Henry.
"Dette vil ikke gjøre. Jeg kan ikke ha henne i hagen min i denne
. state "" Er hun - "Margaret nølte med å legge
"Beruset".
Nå som hun skulle gifte seg med ham, hadde han vokst spesielt.
Han discountenanced dristige samtaler nå.
Henry gikk opp til kvinnen.
Hun løftet ansiktet, som lyste i skumringen som en puff-ball.
"Madam, vil du være mer behagelig på hotellet," sa han skarpt.
Jacky svarte: "Hvis det ikke er Hen!"
"Ne crois pas que le mari lui ressemble," unnskyldte Margaret.
"Il est tout et fait annerledes." "Henry" gjentok hun, ganske tydelig.
Mr. Wilcox ble mye irritert.
"Jeg kan ikke gratulere deg på din side gjorde," han bemerket.
"Hen, ikke gå. Du elsker meg, kjære, ikke du? "
"Velsign oss, hva en person!" Sukket Margaret, samle opp skjørtene.
Jacky pekte med kake henne. "Du er en fin gutt, er du."
Hun gjespet.
"Det nå, jeg elsker deg." "Henry, jeg fryktelig lei meg."
"Og be hvorfor?" Spurte han, og så på henne så strengt at hun fryktet at han var syk.
Han virket mer forarget enn fakta krevde.
"Å ha brakt dette ned på deg." "Be ikke om unnskyldning."
Stemmen fortsatte.
"Hvorfor kaller hun deg 'Hen'?" Sa Margaret uskyldig.
"Har hun noen gang sett deg før?" "Seen Hen før!" Sa Jacky.
"Hvem har ikke sett Hen?
Han serverer du som meg, min kjære. Disse gutta!
Vente deg -. Still vi elsker 'em "" Er du nå fornøyd? "
Henry spurte.
Margaret begynte å vokse redd. "Jeg vet ikke hva det handler om," hun
sa. «La oss komme inn»
Men han trodde hun var konstituert.
Han trodde han ble fanget. Han så hele sitt liv smuldrer.
"Gjør du ikke virkelig?" Sa han bitende. "Jeg gjør.
Tillat meg å gratulere deg på suksessen av planen. "
"Dette er Helen plan, ikke mitt." "Jeg forstår nå din interesse i
Basts.
Veldig godt gjennomtenkt. Jeg moret på din forsiktighet, Margaret.
Du er helt rett - det var nødvendig. Jeg er en mann, og har levd en manns fortid.
Jeg har den ære å frigjøre deg fra engasjement din. "
Likevel kunne hun ikke forstå. Hun visste om livets skumle side som en teori;
hun kunne ikke fatte det som et faktum.
Flere ord fra Jacky var nødvendig - ord utvetydig, undenied.
"Så det -" brast fra henne, og hun gikk innendørs.
Hun stoppet seg fra å si mer.
"Hva så?" Spurte oberst Fussell, som gjorde seg klar til å starte i hallen.
"Vi sa - Henry og jeg var bare å ha den sterkeste argumentet, mitt poeng
være - "gripe hans pels fra en Footman, tilbød hun å hjelpe ham på.
Han protesterte, og det var en leken liten scene.
"Nei, la meg gjøre det," sa Henry etter.
"Takk så mye!
! Du se - han har tilgitt meg "The Colonel sa galant:« Jeg forventer ikke
det er mye å tilgi. Han satte seg inn i bilen.
Damene fulgte ham etter et intervall.
Maids, Courier og tyngre bagasje hadde blitt sendt på tidligere av grenen - linjen.
Likevel chattering, likevel takke sin vert og nedlatende deres fremtid vertinne, den
gjestene var hjemme borte.
Da Margaret fortsatte: "Så som kvinnen har vært din elskerinne?"
"Du setter det sammen med din vanlige delikatesse," svarte han.
"Når, please?"
"Hvorfor?" "Når, please?"
"For ti år siden." Hun forlot ham uten et ord.
For det var ikke hennes tragedie: det var fru Wilcox.