Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL XVI
Jeg hadde så perfekt ventet at retur av elevene mine ville bli preget av en
demonstrasjon at jeg var nylig opprørt over å måtte ta hensyn til at de var
dum om mitt fravær.
I stedet for høyt, fordømte og kjærtegnet meg, gjorde de ingen hentydning til min ha
sviktet dem, og jeg ble igjen, for tiden på oppfatte at også hun sa ingenting, for å
Studien Mrs. Grose er rart ansikt.
Jeg gjorde dette til et slikt formål at jeg sørget for at de hadde på noen måte bestikke henne til taushet;
en stillhet som likevel ville jeg engasjere å bryte ned den første private
mulighet.
Denne muligheten kom før te: jeg sikret fem minutter med henne i husholderskens
rom, hvor, i skumringen, midt i et lukten av det siste bakt brød, men med plass
alle feid og pyntet, fant jeg henne
sitter i pained uforstyrrelighet før brannen.
Så jeg ser henne ennå, så jeg ser henne best: vendt mot flammen fra hennes rett stol i
den mørke, skinnende rom, et stort rent bilde av den "satt bort" - av skuffer stengt
og låst og hvile uten en løsning.
"Å ja, spurte de meg om å si ingenting, og å ta dem - så lenge de var der-
-Selvfølgelig lovet jeg. Men hva hadde skjedd med deg? "
"Jeg bare gikk med deg for turen," sa jeg.
"Jeg hadde så å komme tilbake for å møte en venn." Hun viste henne overraskelse.
"En venn - DU?"
"Å, ja, jeg har et par!" Jeg lo.
"Men gjorde barna gi deg en grunn?" "For ikke alluding til å forlate oss?
Ja, de sa at du ville like det bedre.
Liker du det bedre? "Ansiktet mitt hadde gjort henne rueful.
"Nei, jeg liker det verre!" Men etter et øyeblikk la jeg til: "Har de sier
hvorfor jeg skulle liker det bedre? "
«Nei, Master Miles bare sa:" Vi må gjøre noe annet enn hva hun liker! "
"Jeg skulle ønske han virkelig ville. Og hva gjorde Flora si? "
"Miss Flora var for søt.
Hun sa: 'Å, selvfølgelig, selvfølgelig! "- Og jeg sa det samme".
Jeg trodde et øyeblikk. «Du var altfor søt, også - Jeg kan høre deg
alle.
Men likevel, mellom Miles og meg, er det nå alle ut. "
"All out?" Min ledsager stirret.
"Men hva, går glipp av?"
"Everything. Det spiller ingen rolle.
Jeg har bestemt meg. Jeg kom hjem, min kjære, "Jeg gikk på," for en
snakke med Miss Jessel. "
Jeg hadde på denne tiden dannet vane med å ha Mrs. Grose bokstavelig talt godt i hånden
forkant av min høres som notat, slik at selv nå, som hun tappert blunket under
signal på mitt ord, jeg kunne holde henne forholdsvis fast.
"En diskusjon! Mener du snakket hun? "
"Det kom til det.
Jeg fant henne, på retur min, i skolestua ".
"Og hva sa hun?" Jeg kan høre den gode kvinnen fortsatt, og
oppriktighet av forbløffelse henne.
"At hun lider plager -" Det var dette, av en sannhet, som gjorde henne, som
hun fylte ut mitt bilde, gape. "Mener du," hun snublet, "- av
tapt? "
"Av de tapt. Av de fordømte.
Og det er derfor, for å dele dem, "Jeg nølte meg med skrekken av det.
Men min følgesvenn, med mindre fantasi, holdt meg opp.
"Å dele dem -?" "Hun ønsker Flora".
Mrs. Grose kan, så jeg ga den til henne, har ganske falt bort fra meg, hadde jeg ikke
utarbeidet. Jeg fremdeles holdt henne der, for å vise jeg var.
"Som jeg har fortalt deg, men spiller det ingen rolle."
"Fordi du har gjort opp tankene dine? Men til hva? "
"Til alt."
"Og hva kaller du 'alt'?" "Hvorfor, sending for onkel sin."
"Å, savne, gjør i medlidenhet," min venn brøt ut.
"Ah, men jeg vil, jeg vil!
Jeg ser det er den eneste måten. Hva er "ut", som jeg fortalte deg, er med Miles
at hvis han tror jeg er redd for - og har ideer om hva han gevinster av det - han skal
se at han er feil.
Ja, ja, hans onkel skal ha den her fra meg på stedet (og før gutten selv,
hvis nødvendig) at hvis jeg skal bli møtt med å ha gjort noe igjen om mer
skole - "
"Ja, savner -" min følgesvenn presset meg. "Vel, det er forferdelig grunn."
Det var nå klart så mange av disse for min stakkars kollega at hun var unnskyldelig
for å være ***.
"Men - en - som". "Hvorfor, brevet fra sin gamle plass"
"Du skal vise det til mester?" "Jeg burde ha gjort det på timen."
"Å, nei!" Sa fru Grose med avgjørelsen.
"Jeg skal sette det før ham:" Jeg gikk på ubønnhørlig, "at jeg ikke kan påta seg å arbeide
spørsmålet på vegne av et barn som har blitt utvist - "
"For vi har aldri i minst kjente hva!"
Mrs. Grose erklært. "For ondskap.
For hva annet - når han er så flink og vakker og perfekt?
Er han dum?
Er han rotete? Er han uføre?
Er han syk godmodig? Han er utsøkt - slik at det kan være bare det, og
som ville åpne opp hele greia.
Tross alt, »sa jeg," det er deres onkel skyld.
Hvis han venstre her slike mennesker -! "" Han gjorde egentlig ikke i det minste kjenner dem.
Feilen er min. "
Hun hadde blitt ganske blek. "Vel, du skal ikke lide,» svarte jeg.
"Barna skal ikke!" Hun ettertrykkelig tilbake.
Jeg ble stille en stund, vi så på hverandre.
"Så hva skal jeg si til ham?" "Du trenger ikke fortelle ham noe.
Jeg skal fortelle ham. "
Jeg målte dette. "Mener du at du skal skrive -?"
Remembering hun ikke kunne, tok jeg meg opp.
"Hvordan kommuniserer du?"
"Jeg sier lensmannen. Skriver han. "
"Og hvis du liker ham å skrive vår historie?"
Mitt spørsmål hadde en sarkastisk kraft som jeg ikke hadde helt tilsiktet, og det gjorde hun,
etter en stund, inconsequently bryte ned. Tårene ble igjen i hennes øyne.
"Ah, savner, skriv DEG!"
"Vel - i kveld," jeg endelig svarte, og på denne skilles vi.