Tip:
Highlight text to annotate it
X
Min tittel: "Særere enn vi kan tenke oss: vitenskapens merkelighet."
"Særere enn vi kan tenke oss" kommer fra J.B.S. Haldane,
den berømte biologen, som sa, "Jeg mistanker at
universet ikke bare er særere enn vi tror,
men særere enn vi kan tenke oss.
Jeg mistenker at det er mer mellom himmel og jord
enn blir drømt, eller kan bli drømt om, i noen filosofi."
Richard Feynman sammenlignet nøyaktigheten i kvante-teorier --
eksperimentelle forutsigelser -- med å spesifisere bredden av Nord-Amerika
innenfor et hårstrås bredde i nøyaktighet.
Dette betyr at kvante-teori i noen forstand må være sann.
Likevel er antagelsene kvante-teori må begå
for å fremlegge de forutsigelsene så mystiske
at til og med Feynman selv ble presset til å ytre,
"Dersom du tror du forstår kvante-teori,
forstår du ikke kvante-teori."
Det er så sært at fysikere griper til en eller annen
selvmotstridende tolkning av den.
David Deutsch, som snakker her, i "The Fabric of Reality"
omfavner "mange verdener" tolkningen av kvante-teori,
fordi det verste du kan si om den er
at den er latterlig sløsende.
Den tilsier at det finnes et høyt og stadig økende antall universer
som eksisterer parallelt -- gjensidig umerkbare utenom gjennom
den trange gluggen i kvantemekaniske eksperimenter.
Og det er Richard Feynman.
Biologen Lewis Wolpert
mener at særheten i moderne fysikk
bare er et ekstremt eksempel. Vitenskap, i motsetning til teknologi,
skader sunn fornuft.
Hver gang du drikker et glass vann, viser han til,
er det sannsynlig at du vil få i deg iallefall et molekyl
som gikk gjennom blæren til Oliver Cromwell. (Latter)
Det er bare elementær sannsynlighetsregning.
Antallet molekyler per glass vann er enormt høyere
enn antallet glass, eller blærer i verden --
og, selvsagt er det ikke noe spesielt ved Cromwell
eller blærer. Du har nettopp pustet inn et nitrogen atom
som gikk gjennom den høyre lungen til den tredje iguanodonen
til venstre for den høye konglepalmen.
"Særere enn vi kan tenke oss."
Hva er det som gjør oss kapable til å tenke oss noe som helst,
og sier det oss noe om hva vi kan tenke oss?
Er det ting om universet som vil være
for alltid utenfor vår rekkevidde, men ikke utenfor rekkevidden til et
overlegent sinn? Er det ting om universet
som er, grunnlegende, ubegripelige, for noe sinn,
uansett hvor overlegent?
Vitenskapens historie har vært en lang serie
av voldelige idédugnader, imens påfølgende generasjoner
har funnet seg til rette med de økende særhetsgradene
i universet.
Vi er nå så vant til konseptet at Jorden snurrer --
istedet for at Solen beveger seg over himmelen -- at det er vanskelig for oss å innse
hvilken knusende sinnsomveltning det må ha vært.
I bunn og grunn virker det jo åpenbart at Jorden er stor og stillestående,
at Solen er liten og bevegelig. Men det er verdt å huske
Wittgenstein's uttalelse om saken.
"Si meg," spurte han en venn, "hvorfor folk alltid sier at det var naturlig
for mennesket å anta at solen gikk rundt jorden
istedet for at jorden roterte?"
Vennen hans svarte, "Åpenbart fordi det ser ut som om
solen går rundt jorden."
Wittgenstein svarte, "Hvordan ville det da ha sett ut
dersom det hadde sett ut som om jorden roterte?" (Latter)
Vitenskap har lært oss, mot all intuisjon,
at tilsynelatende massive ting, som krystaller og steiner,
består av nesten utelukkende tomrom.
Og den kjente illustrasjonen om at atomkjernen er en flue
midt i en sportsarena og at det neste atomet
er i den neste arenaen.
Så det tyder til at den hardeste, mest massive, tetteste steinen
er nesten bare tomrom, avbrutt bare av bittesmå partikler
så spredt at de ikke burde telle.
Hvorfor synes og føles steiner da massive og harde og ugjennomtrengelige?
Som utviklingsbiolog vil jeg svare slik: våre hjerner har utviklet seg
for å hjelpe oss i å overleve innenfor de størrelses- og hastighetsordenene
som kroppene våre opererer i. Vi utviklet oss aldri for å forflytte oss
i atomverdenen.
Hadde vi gjort det, hadde antagelig hjernene våre oppfattet steiner
som fulle av tomrom. Steiner føles harde og ugjennomtrengelige
for hendene våre nettopp fordi gjenstander som steiner og hender
ikke kan gjennomtrenge hverandre. Det er derfor nyttig
for hjernene våre å konstruere konsepter som "soliditet" og "ugjennomtrengelighet"
fordi slike konsepter hjelper oss i å bevege kroppene våre gjennom
den mellom-store verdenen vi må forflytte oss gjennom.
For å bevege oss mot den andre enden, måtte aldri forfedrene våre
forflytte seg gjennom kosmos i hastigheter nærme
lyshastigheten. Dersom de hadde det, hadde hjernene våre vært bedre
i å forstå Einstein. Jeg vil gi navnet "Midtverden"
til det mellomstore miljøet vi har utviklet
evnen til å ta del i -- det har ingenting med Midgard å gjøre
Midtverden. (Latter)
Vi er tilpassede innbyggere av Midtverden, og det begrenser
hva vi er kapable til å forestille oss. Du vil ha intuitivt lett
for å forstå idéer som, når en kanin beveger seg ved den -- liksom
mellom-hastigheten som en kanin og andre Midtverden gjenstander beveger seg,
og treffer en annen Midtverden gjenstand, som en stein, så setter den seg ut av spill.
Får jeg presentere Generalmajor Albert Stubblebine III
kommandør av militær etterretning i 1983.
Han stirret på veggen sin i Arlington, Virginia og bestemte seg for å gjøre det.
Likegyldig hvor skummel muligheten var, så skulle han gå inn i det neste kontoret.
Han reiste seg, og flyttet seg ut fra bak pulten sin.
Hva er atomet for det meste lagd av? tenkte han. Tomrom.
Han begynte å gå. Hva er jeg for det meste lagd av? Atomer.
Han økte tempoet sitt, nesten til joggetempo.
Hva er veggen for det meste lagd av? Atomer.
Alt jeg trenger å gjøre er å føre tomrommet sammen.
Så, slo General Stubblebine nesen sin hardt i veggen
på kontoret sitt. Stubblebine, som kommanderte 16,000 soldater,
var forbasket av sin vedvarende manglende evne til å gå gjennom veggen.
Han har ingen tvil om at denne evnen vil, en dag, være et vanlig verktøy
i det militære arsenal. Hvem ville køddet med en armé
som kunne gjøre det? Det er fra en artikkel i Playboy.
som jeg leste her om dagen. (Latter)
Jeg har all grunn til å tro at den er sann; jeg leste Playboy
siden jeg selv hadde en artikkel i det. (Latter)
Uhjulpet mennesklig intuisjon fra Midtverden
synes det er vanskelig å tro Galileo når han forteller oss
at et tungt og et lett objekt, uten luftfriksjon,
ville truffet bakken samtidig.
Og det er fordi luftfriksjonen alltid er tilstede i Midtverden.
Hvis vi hadde utviklet oss i vacuum ville vi ha forventet
at de skulle treffe bakken samtidig. Hvis vi var bakterier,
som konstant påvirkes av termiske bevegelse fra molekyler,
ville det vært annerledes,
men vi Midtverden-innbyggere er for store til å legge merke til Brownsk bevegelse.
På samme måte, er våre liv dominerte av tyngdekraft
imens vi ikke merker overflatespenning.
Et lite innsekt villehatt omvendte prioriteter.
Steve Grand -- det er han til venstre,
Douglas Adams er til høyre -- Steve Grand, i boken hans
Skapelse: Liv og hvordan man lager det, er direkte fornærmende
mot vår opptatthet over materie.
Vi har en tendens til å tenke at bare massive, materielle ting
er ting i det hele tatt. Bølger av elektromagnetisk fluktasjon
i et vakuum virker uvirkelig.
Under Dronning Victoria trodde man at bølger måtte være være bølger i noe --
eteren. Men vi finner trøst i ekte materie bare fordi
vi har tilpasset oss Midtverden
hvor konseptet materie er nyttig.
En virvelvind, er for Steve Grand, en virkelig ting like mye
som en stein.
På en ørkenslette i Tanzania, i skyggen av vulkanen
OI Donyo Lengai, fins en sanddyne lagd av vulkansk aske.
Det vakre er at den beveger seg kropslig.
Det er det som teknisk sett er kjent som en barchan, og hele sanddynen
vandrer over ørkenen mot vest
i en hastighet på 17 meter om året.
Den holder på halvmåne formen og flytter seg mot hornene.
Det som skjer er at vinden blåser sanden
opp den slake bakken på den andre siden, og så,
når hvert sandkorn treffer toppen av kanten,
faller den ned på innsiden av halvmånen,
og sånn flytter hele den horn-formede sanddynen seg.
Steve Grand gjør oss oppmerksomme på at du og jeg, selv,
er mer som bølger enn permanente ting.
Han inviterer oss, leseren, til å "tenke oss en opplevelse
fra barndommen -- noe du husker klart,
noe du kan se, føle, kanskje til og med lukte,
som om du virkelig var der.
Alt i alt, var du jo der da, ikke sant?
Hvordan ellers ville du husket det?
Men her kommer bomben: Du var ikke der.
Ikke et eneste atom som er i kroppen din idag var der
når hendelsen tok sted. Materie flyter fra sted til sted
og i et lite øyeblikk er det deg.
Hva du nå enn er, er du, altså, ikke det
du er lagd av.
Hvis det ikke gir deg gåsehud i nakken,
les det igjen til du får det, for det er viktig."
Så "virkelig" er ikke et ord vi bør bruke med enkel selvsikkerhet.
Hvis en neutrino hadde en hjerne,
som den hadde utviklet i nøytrino-størrelses forfedre,
ville den sagt at steiner faktisk er lagd av tomrom.
Vi har hjerner som utviklet seg i mellomstore forfedre
som ikke kunne gå gjennom steiner.
"Virkelig," for et dyr, er det hjernen trenger at den er
for å overleve,
og siden forskjellige dyr bor i forskjellige verdener,
kommer det til å finnes en en urovekkende variasjon av virkelig'er
Det vi ser av den virkelige verden er ikke den ulakkerte verden
men en modell av verden, regulert og forandret av sanseinntrykk,
men bygd opp så den er nyttig for å ha med den virkelige verden å gjøre.
Modellens natur avhenger av hva slags dyr vi er.
Et flyvende dyr trenger en annen modell
enn et gående, klatrende eller svømmende dyr.
En apekatts hjerne må ha software som kan simulere
en tredimensjonal verden av kvister og stokker.
En mulvarps software for å konstruere modeller av sin verden
vil være tilpasset for underjordisk bruk.
En vannløpers hjerne trenger ikke 3D software i det hele tatt,
siden den lever på overflaten av dammen
i et Edwin Abbott flatland.
Jeg har spekulert at flaggermus kanskje ser farger med ørene.
Den verdensmodellen som en flaggermus trenger for å navigere
gjennom tre dimensjoner når den fanger insekter
må være ganske lik den som noen flygende fugl,
en dag-flyvende fugl som en svale, trenger for å utføre
de samme typene oppgaver.
Det faktum at flaggermusen bruker ekko i stummende mørke
for å mate inn de nåværende variablene i modellen,
imens svalen bruker lys, er tilfeldig.
Flaggermus, foreslo jeg til og med, bruker skjær, som rød og blå,
som merkelapper, interne merkelapper, for et eller annet brukbart aspekt av ekkoer --
kanskje den akustiske overflateteksturen, lodden eller glatt og så videre,
på samme måten som svaner eller, faktisk, vi, bruker de
mottatte skjærene -- rødskjær og blåskjær og så videre --
for å markere lange bølgelengder for lys.
Det er ikke noe spesielt ved rødfargen som gjør den til lang bølgelengde.
Og poenget er at modellens natur er styrt av
hvordan den skal brukes, istedet for av den sanselige modaliteten som er inni bildet.
J.B.S. Haldane selv hadde noe å si om dyr
hvis verden dominert av lukt.
Hunder kan skille mellom to veldig like fete syrer, ekstremt utblandet:
caprylic syre og caproic syre.
Den eneste forskjellen, som dere ser, er at en har et ekstra par
karbon atomer i kjeden.
Haldane gjetter at en hund antagelig kan plassere syrene
i rekkefølge etter molekylvekt på bakgrunn av lukt,
akkurat som at en man kan plassere et antall pianostrenger
i rekkefølge etter lengde på bakgrunn av notene deres.
Det finnes en annen fet syre, capric syre,
som er akkurat som de andre to,
bortsett fra at den har to karbon atomer til.
En hund som aldri har kommet borti capric syre ville, kanskje,
ikke hatt noe mer problem med å tenke seg lukten den har enn vi ville hatt problemer
med å tenke oss en trumpet spille, si, en note høyere
enn vi har hørt en trumpet spille før.
Kanskje hunder og nesehorn og andre lukt-orienterte dyr
lukter farger. Og argumentet ville vært
nøyaktig som med flaggermus.
Midtverden -- det spekteret av størrelser og hastigheter
som vi har utviklet oss til å føle oss intuitivt komfortable med --
er litt som den lille delen av det elektromagnetiske spekteret
som vi oppfatter som synlig lys.
Vi er blinde ovenfor alle de andre frekvensene,
med mindre vi bruker instrumenter til å hjelpe oss.
Midtverden er det smale spekteret av virkelighet
som vi anser som normalt, i motsetning til særheten
til det som er veldig lite, veldig stort eller veldig raskt.
Vi kunne lagd en lignende skala for usannsynlighet;
ingenting er helt umulig.
Mirakler er bare ekstremt usannsynlige hendelser.
En marmorstatue kunne vinket til oss; alle atomene som
krystallstrukturen består av vibrerer frem og tilbake uansett.
Fordi det er så mange av dem,
og fordi det ikke finnes noen enighet
om hvilken retning er foretrukket for bevegelse, blir marmoren
som vi ser i Midtverden stødig som en stein.
Men atomene i hånden kunne tilfeldigvis beveget seg
samme vei, samtidig, og igjen og igjen.
I dette tilfelle, ville hånden beveget seg og vi ville sett den vinke til oss
i Midtverden. Oddsen mot det er, selvsagt, så store
at hvis du hadde satt igang med å skrive null'er når Universet
ble til, ville du ikke ha skrevet nok null'er
den dag idag.
Utvikling i Midtverden har ikke utstyrt oss til å takle
veldig usannsynlige hendelse; vi lever ikke lenge nok.
I den storheten som er astronomisk rom og geologisk tid,
er det som virker umulig i Midtverden
kanskje uunngåelig.
En måte å tenke på det er ved å telle planeter.
Vi vet ikke hvor mange planeter som finnes i Universet,
men et godt anslag er ti i tyvende potens, eller hundre milliarder milliarder.
Og det gir oss en fin måte å uttrykke vårt anslag
for livs usannsynlighet.
Kunne lagd noen landemerke punkter
langs med et spekter av usannsynlighet, som kanskje ville sett ut som
det elektromagnetiske spekteret vi nettopp så på.
Hvis liv bare har oppstått en gang på noen --
hvis -- hvis liv kunne -- jeg mener, hvis liv kunne oppstå en gang per planet,
kunne vært ekstremt vanlig, eller det kan oppstå en gang per stjerne,
eller en gang per galakse, eller bare en gang i hele Universet,
I hvilket tilfelle det må være her. Og et sted der oppe
ville sjansen for at en frosk ble til en prins være
og lignende magiske ting som det.
Hvis liv har oppstått på bare en planet i hele Universet,
da må den planeten være vår planet, siden vi er her og prater om det.
Og det betyr at hvis vi vil bruke det,
kan vi tillate oss å postulere kjemiske hendelser i livets opprinnelse
som har en sannsynlighet så lav som en av hundre milliarder milliarder.
Jeg tror ikke vi trenger å tillate oss det,
fordi jeg mistenker at liv er ganske vanlig i Universet.
Og når jeg sier ganske vanlig, kan det fortsatt være så sjeldent
at ingen enkelt øy av liv noen sinne møter på en annen,
som er en trist tanke.
Hvordan skal vi tolke "særere enn vi kan tenke oss?"
Særere enn i prinsippet kan tenkes,
eller bare særere enn vi kan tenke oss, gitt våre begrensninger
i vår hjernes utviklingsmessige læretid i Midtverden?
Kunne vi, ved trening og øvelse, fri oss
fra Midtverden og oppnå en slags intuitiv,
like som matematisk, forståelse av det bittelille
og det kjempestore? Jeg vet virkelig ikke svaret.
Jeg lurer på om det kanskje ville hjulpet oss med å forstå, si,
kvanteteori, hvis vi oppdro barn til å spille dataspill,
som starter tidlig i barndommen, som har en slags
liksomverden av baller som går gjennom to sprekker på en skjerm,
en verden i hvilket de sære hendelser i i kvantemekanik
ble blåst opp av datamaskinens virkelighetsflukt,
sånn at de ble kjent med strømmens Midtverden.
Og, lignende, et relativistisk dataspill i hvilket
objekter på skjermen manifesterer Lorenz sammentrekning, og så videre,
for å prøve å få oss i riktige tankebaner --
få barn inn i tankebanene.
Jeg vil til slutt bruke Midtverden idéen
på våre inntrykk av hverandre.
De fleste vitenskapsfolk idag har et mekanisk syn på sinnet:
Vi er som vi er fordi hjernene våre er koblet sammen som de er;
hormonene våre er som de er.
Vi hadde vært annerledes, karakteren vår ville vært annerledes,
om neuro-anatomien og den fysiologiske kjemien vår var annerledes.
Men vi vitenskapsfolk er inkonsistente. Hvis vi var konsistente,
skulle vår respons på en person som oppfører seg feil, som en barnemorderer,
være noe sånn som, denne enheten har en feilfungerende komponent;
den trenger å repareres. Det er ikke det vi sier.
Det vi sier -- og jeg inkluderer de mest strengt mekanistiske av oss,
som antagelig er meg --
det vi sier er, "Fæle monster, fengsel er for bra for deg."
Eller enda verre, vi søker hevn, i all sannsynlighet starter det
den neste fasen i en stigende syklus av hevngjerninger,
som vi ser, så klart, over hele verden idag.
Kort fattet, når vi tenker som akademikere,
anser vi mennesker som sammensatte og kompliserte maskiner,
som datamaskiner eller biler, men når vi går tilbake til å være mennesker
oppfører vi oss mer som Basil Fawlty som, som vi husker,
ødela bilen sin for å gi den en lærepenge når den ikke ville starte
på gourmetkvelden. (Latter)
Grunnen til at vi personifiserer ting som biler og datamaskiner
er at akkurat som apekatter bor i en trefylt verden
og mulvarper bor i en underjordisk verden
og vannløpere bor i en overflatespenning dominert flatmark,
bor vi i en sosial verden. Vi svømmer gjennom en sjø av folk --
en sosial versjon av Midtverden.
Vi har utviklet oss til å forutse andres oppførsel
ved å bli enestående, intuitive psykologer.
Å behandle folk som maskiner
er kanskje vitenskapelig og filosofisk nøyaktig,
men det er en slitsom sløsing med tid.
hvis du vil gjette hva denne personen skal til å gjøre.
Den økonomisk nyttige måten å lage en modell av en person
er å behandle vedkommende som en meningsfylt, målsøkende enhet
med gleder og sorger, lyster og intensjoner,
skyldfølelse, ansvar.
Personifisering og å beskylde for tilsiktet hensikt
er en så enestående suksessrik måte å modellere mennesker,
at det ikke er overraskende at det samme modelleringsprogrammet
ofte tar kontroll når vi prøver å tenke på enheter
som det ikke passer med, som Basil Fawlty med bilen sin
eller som millioner av mennesker med vrangforestillinger om Universet i sin helhet. (Latter)
Hvis Universet er særere enn vi kan tenke oss,
er det fordi vi har blitt naturlig utvalgt for å tenke oss
bare det vi trenger å tenke oss for å overleve
i Pleistocenepoken i Afrika?
Eller er hjernene våre så allsidige og tilpasningsdyktige at vi kan
trene oss til å å bryte ut av vår utviklings eske?
Eller, til slutt, finnes det noen ting i Universet som er så sære
at ingen filosofi fra skikkelser, uansett hvor gudelige, kunne drømt dem opp?
Tusen takk for meg.