Tip:
Highlight text to annotate it
X
Så hvordan gikk det, sir?
Geni-kontakten møtte ikke opp.
Jeg kan ikke si jeg er overrasket.
Major, sier du
at man ikke kan stole på geniene?
De prøvde å drepe deg og dr. McKay
sammen med den vesle jenta.
Sant nok, og normalt
ville jeg tatt det personlig,
men Ladon sier
han ikke ga ordre til attentatet.
Han prøver å berolige oss.
Tror du de vet noe om
hvor Michael tok Teyla?
De får mye etterretning,
og vi følger opp hver ledetråd.
- Ok, så hva vil du gjøre?
- Jeg skal gå foran.
Du blir her noen timer
og sier om han møter fram.
Det skal jeg gjøre.
Vi skal finne henne, major.
Ja, sir.
Har noen skrudd opp varmen?
Hallo?
Er dette en overraskelsesfest,
er det ikke fødselsdagen min!
Dette er Sheppard. Kan noen høre meg?
Jeg gjentar,
dette er Sheppard.
Er det noen på kanalen?
Dette er enten
den grundigste spøken i historien,
eller så har jeg store problemer.
Dette er Sheppard.
Er det noen på denne frekvensen?
- Sheppard, er det virkelig deg?
- McKay?
Utrolig! Det virket faktisk!
Hva snakker du om? Hva foregår her?
Jeg tenker du er litt forvirret nå.
Herregud, for deg
har det vel gått fem minutter.
Rodney!
Du må forklare meg nøyaktig hva du ser.
- Hvor er du?
- Jeg er i kontrollrommet. Det er forlatt.
- Er det noe strøm?
- Nei, alt er dødt.
Og sa jeg at havet er borte?
Beklager, hva?
Det store blå utenfor vinduet!
Det er borte. Det er en ørken.
Og det er omkring 50 grader her inne.
Planeten må ha gått gjennom
store klimaforandringer!
Hvis du ikke snart
begynner å gi meg svar...
Jeg skjønner at dette er vanskelig.
Bare gjør meg en tjeneste
og gå til hologramrommet.
- Hvorfor det?
- Bare gjør det.
- Jeg er her.
- Aktiver hologramprosjektøren.
Det er ikke noe strøm.
Den bruker en uavhengig kraftkilde.
Ikke vær redd, den vil virke.
Hei, der.
- Rodney?
- Det er godt å se deg igjen.
- Du er et hologram?
- Nei.
Selvsagt!
Jeg er lagt inn i byens indre sensorer,
så jeg har øyne og ører.
Du ser godt ut.
Du ser
annerledes ut.
Det er fordi du husker meg slik jeg var.
- Du mener tidligere i dag?
- Det er rart.
Jeg har brukt de siste 25 år
på å få dette til å fungere,
og jeg tenkte ikke på
hva jeg skulle si når du kom.
Du kan begynne med å si
hva som foregår her.
Nettopp. Ok...
Husker du oppdragsrapporten?
SG-1 gikk gjennom porten,
markhullet krysset ved et uhell
gjennom et solutbrudd,
og de ble sendt tilbake til 1969?
Vagt.
Noe lignende har nettopp skjedd med deg.
Ble jeg sendt tilbake i tid?
Nei, du ble faktisk sendt fram,
inn i framtida.
Hvor langt inn i framtida?
Et spørsmål det var vanskelig
å finne svar på.
Jeg måtte finne eksakte egenskaper
- til solutbruddet...
- Rodney!
48000 år, mer eller mindre.
- Dette er en spøk.
- Nei. En rar ulykke. Beklager.
Sier du at jeg nettopp har reist
48000 år inn i framtida
på 10 sekunder?
Det er ganske kult når du tenker på det.
Å surfe på 30-fot høye bølger er kult.
Å date en supermodell.
- Dette er ikke kult!
- Greit, ro deg ned.
Hvis jeg er i framtida,
det betyr at du er...
Død.
Død, begravd og forvandlet til støv
for lenge siden.
Sammen med alle du har kjent.
Du kan ikke vite tilstanden
til menneskesivilisasjonen,
om den ennå eksisterer.
Vi har åpenbart forlatt denne byen.
Ja, åpenbart.
Ikke nok strøm til at du kan dra til jorda,
og uten en MALP
er det for risikabelt å dra noe annet sted.
Det er mulig
at du er det siste mennesket som lever.
Du er ikke særlig flink
til å muntre meg opp.
Se på deg selv som heldig, unge mann.
Mens jeg tenkte ut denne planen,
ante jeg ikke
om byen ville overleve så lenge.
Hvilken plan?
Jeg dro fordel av en viss framgang
innen hologramteknologi
for å skape denne simuleringen.
Jeg kan bevege meg
hvor som helst i byen.
Jeg er helt interaktiv, og jeg kan mime
de nøyaktige svarene og utseendet
til den store dr. Rodney McKay.
Du kunne ikke bruke noen annen?
Morsomt.
Nei.
Jeg er knyttet til byens hovedsystem,
men jeg har en uavhengig kjernedrift,
som er i fundamentet
til en av de ytre bygningene,
sammen med
en Mark-12 naquadah-generator
og et par andre
nøkkelkomponenter.
Det er som en...
Hva ville du sagt?
Som en tidskapsel, så å si.
Det er veldig fint med selskap,
men om det du sier, er sant,
hva godt gjør det meg?
Stol på meg, jeg ville ikke gjort alt dette
så vi kunne ta en prat.
Nei, jeg...
Jeg er her for å hente deg tilbake.
Kom igjen.
- Hvor skal vi?
- Stasiskammeret.
- Hvorfor det?
- For å kjøpe tid.
Det forklarer virkelig alt.
Teoretisk sett kan vi sende deg tilbake
nøyaktig slik du kom hit,
ved hjelp av porten, riktig adresse
og et solutbrudd.
Problemet er at vi venter på noe spesifikt,
en protuberans med eksakt riktig form,
størrelse, egenskaper,
og relative posisjon i rommet,
slik at det vil samhandle med markhullet
på nøyaktig samme måte
og sende deg tilbake
den nøyaktig riktige mengden tid.
- Det skjer ikke hver dag.
- Nettopp.
- Hvor lenge snakker vi om?
- Å, 700, 800 år. Toppen 1000.
Er det planen din?
Jeg er 48000 år inn i framtida,
og du vil legge meg på is i 1000 til?
Toppen.
Vi må være presise.
Er du ikke tilbake
med to måneders presisjon,
er det for sent.
For sent? Hva skal det bety?
Ting gikk ikke så bra for oss
etter at du forsvant.
Da jeg fant ut hva som skjedde med deg,
skjønte jeg at vi ikke kunne gjøre noe.
Luftforsvaret erklærte deg drept i kamp,
ga deg en veldig fin militær begravelse
på jorda.
Kisten var tom,
men det er tanken som teller.
Derfra...
Derfra gikk ting fra ille til verre.
Vi fortsatte å lete etter Teyla,
men vi hadde ikke ressurser
til å dekke store nok områder.
Det tok to måneder
før vi endelig fant henne,
i ett av Michaels skjulesteder.
Men da var det for sent.
Hun hadde født babyen.
Etter det
hadde han vel ikke bruk for henne lenger.
Så han drepte henne.
- Det er ikke din feil.
- Jeg skulle vært der.
Og det vil du.
Og siden vi vet adressen
der vi eventuelt fant Teyla,
vil du komme dit mye raskere.
Du vil redde Teyla, redde babyen,
endre skjebnen til galaksen.
Hva mener du?
Det var vendepunktet. Nøkkelen til alt.
Så snart Michael fikk den babyen,
kunne han fullføre forskningen sin
og perfeksjonere hybridene.
Etter det ble det virkelig fart på sakene.
Han trappet opp det å eksponere folk
for Hoffan-stoffet.
Jennifer gjorde sitt beste
for å bekjempe virkningene
og prøvde å senke dødelighetsraten,
men det var til slutt en tapt slag.
Matforsyningene deres ble fordervet,
og kampene mellom
skrømt-fraksjonene ble verre.
Michael ventet
til de var i strupen på hverandre,
og så handlet han.
- Status.
- Begge kuber er alvorlig skadet.
De har mistet hyperfartdrift,
og de lekker atmosfære.
Så la oss avslutte det.
Han utnyttet deres svekkede tilstand
og indre splid,
og på mindre enn et år
hadde han skrømtene på knærne.
Bokstavelig talt.
Ironien er
at jeg aldri har bedt om noe av dette.
Jeg ble tatt til fange av menneskene.
Torturert,
eksperimentert med.
Og da jeg endelig slapp unna
og kom tilbake til skrømtene,
istedenfor å ønske meg
velkommen tilbake,
ble jeg møtt med forakt.
Du vil måtte betale for dette.
Du har ennå stoltheten din.
Bra for deg.
Med skrømtene i uorden
gikk Michael tilbake til menneskene
han hadde infisert med Hoffan-stoffet.
Han valgte de sterkeste og sunneste
av de overlevende
og forvandlet dem til hybrider.
Resten utryddet han.
Du tror at ved å redde Teyla
så kan vi endre alt dette?
Jeg vet det. Alt jeg må gjøre,
er å få deg til et stasiskammer,
jeg vil omprogrammere sensorene...
Å. Det kan bli et problem.
Nei, det er ikke noe problem.
Vi finner bare en annen vei rundt.
Rodney?
Det er ingen annen vei rundt.
Sanden har trengt gjennom
de lavere nivåene.
48000 år inn i framtida
har du ennå en evne
til å si det selvfølgelige.
- Hva skal vi gjøre?
- Jeg vet ikke.
Hva mener du med det?
Jeg ble ikke programmert for dette.
Du sa du hadde 25 år
på å jobbe med planen!
Det gjorde McKay,
han forutså mange potensielle problemer.
Det er bare at...
Dette var ikke et av dem.
Greit.
Gå opp to nivåer, til høyre,
der er det ei ytterdør.
Noen hundre meter over plassen.
- Du kan ikke gjøre det.
- Hvorfor ikke?
lkke bare er det ekstremt varmt der ute,
men den siste halvtimen
har barometertrykket falt
og vindhastigheten har økt betydelig.
- En storm kommer.
- En sandstorm.
- Har du vært i en av dem?
- Det har jeg faktisk.
Å.
- Da vet du hva det betyr.
- Vi har ikke mange muligheter.
Virker ganske ille der ute.
Vinden blåser over 80 km i timen,
og den øker.
Sikten er i praksis null.
Du kan ikke gå ut dit.
- Du må vente til den er over.
- Hvor lenge?
Jeg vet ikke. Kanskje et par timer.
Er du sulten? Har du noe mat?
- Nei.
- Å.
Det spiller vel ingen rolle.
Vi får vente på at stormen tar slutt
og få deg bort straks.
Du må faktisk være her i 700 år,
men du vet hva jeg mener.
Hva med alle andre?
Du fortalte meg om Teyla,
hva med resten?
Vi ville aldri lagt oss ned
og latt Michael ta over hele galaksen.
Nei.
Hva skjedde?
IOA og militæret var motvillige
mot å bruke mye ressurser
til å beskytte menneskebefolkningene
i en annen galakse.
Men Sam?
Sam godtok ikke et nei.
Til sist bestemte de seg
for å gi henne et nytt skip, Phoenix.
Det var helt nytt.
Halvparten av asgard-systemene var ikke
ferdige, den andre halvparten virket ikke.
Vi brukte nesten en måned
på å gjøre henne klar til kamp.
Vi arbeidet dag og natt, side ved side.
Zelenka kan også ha vært der.
Jeg husker ikke helt.
Jeg husker jeg aldri har følt meg
så utmattet hele mitt liv.
Men til slutt fikk vi det i stand.
Greit, alt virker.
Våpen, skjold, langtrekkende sensorer,
alt er klart.
- Hun er klar til å dra.
- Flott jobba, Rodney.
Nå skal du, Radek og gruppa
dra tilbake til Atlantis
og ta noen dager fri.
Vel uthvilt skal du arbeide på byens skjold.
Gjør alt du kan
for å maksimere effektiviteten.
Du vil trenge dem.
- Hva med deg?
- Jeg skal ta det med ut.
Nå har major Lorne
kommandoen i Atlantis.
Du må ta fri. Du er like utmattet som oss.
Det er sannsynlig at Michael
vil angripe flere menneskeverdener.
- Vi må ut dit nå.
- Så la en annen dra!
Greit.
Hei.
Lykke til?
Takk, Rodney.
For alt.
De begynte en serie lynangrep,
på geriljamåten.
En av kubene er nøytralisert.
- Hva med den andre?
- Minimal skade.
- De lader våpnene.
- Pokker ta.
Skal vi snu og prøve på nytt?
Glem det. La oss komme oss vekk.
En stund fungerte det.
De kunne påføre betydelig skade,
tross forferdelige odds.
Men så tok flaksen slutt.
Michael lekket med hensikt ut informasjon
om at han skulle angripe
en tett befolket menneskeverden.
Sam trodde hun kunne komme dit først.
Men hun tok feil.
- Vi har et kubeskip, rett bak oss.
- Det er bakhold.
- Her kommer et til, rett foran oss.
- Unnvikelsesmanøvre!
- Vi er omringet.
- Besvar ilden!
Vi har mistet asgard-våpnene!
Skift til missiler! Avfyr alle batterier!
Hjelp ham. Gå.
Vi har en overbelastning.
Hyperfartsystemet!
Omdiriger strømmen!
Ingen respons.
Systemet er i en kritisk tilstand.
Jeg stråler dere til planeten.
Dra raskt til porten.
- Hva med deg?
- Jeg er like bak dere.
Etter at mannskapet dro,
må hun ha mistet transportsystemet.
Med maskiner i kritisk tilstand,
hadde hun vel ikke noe å tape.
I siste åndedrag
tok hun tre av Michaels kubeskip,
og vi begravde nok en tom kiste.
Hvor i helvete har du vært?
Jeg la inn våre nye solutbruddskrav
i de langtrekkende sensorene,
og jeg fant ut hva som skjedde med havet.
Skal du si det eller holde det hemmelig.
Sola i systemet dør!
Den går tom for drivstoff.
- Vil ikke det gjøre det kaldere?
- Nei.
Når den brenner de tyngre elementene,
ekspanderer den.
Den holder på å bli en rød kjempe.
- Ok, så mysteriet er løst. Vi fortsetter.
- Nei. Du skjønner det ikke.
Dette er ikke en syklisk klimaendring,
dette er en enveisbillett.
Denne planeten blir varmere og varmere.
Til slutt vil atmosfæren brenne vekk.
- Hvor lenge til det skjer?
- Umulig å si,
men mitt beste anslag er under 500 år.
- Du sa jeg vil være i stasis i minst 700!
- Nettopp.
Så det øyeblikket
du går ut av stasiskammeret, blir du drept.
Kom igjen, Rodney, du må komme på noe!
- Jeg prøver! Det er som jeg sa...
- Du forutså ikke variabelen. Jeg skjønner.
Greit, kan Mark-12-en
gi strøm til skjoldene?
Teoretisk, men det blir ikke
nok strøm igjen
til å opprettholde mine systemer,
de langtrekkende sensorene,
stasiskammeret...
Byen har solkraftgeneratorer, ikke sant?
Ja, som ville komme godt med
om vi prøvde å gi strøm
til elektriske golfbiler.
Så du tenker ennå som gamle McKay.
Jeg kan ikke noe for det! Hva sier du?
Sola blir til en rød kjempe. Økt solenergi.
Jo verre det blir, jo mer strøm får vi.
Herregud, det kan virke.
Vi bruker skjoldene
til å beskytte atmosfæren.
Nettopp.
Vi kan ikke gjøre det på ubestemt tid,
men det gir oss 100 år.
Det får holde for nå. Åpne døra.
Hva med stormen?
Den har pågått i sju timer.
Den kan pågå i dagevis.
- Det blir mørkt snart.
- Bedre grunn til å dra.
Jeg må bare gå i en rett linje.
- Det blir ikke så lett som du tror!
- Jeg sa ikke det ville bli lett.
Jeg har ikke spist.
Jeg var sulten på vei tilbake til Atlantis.
- Jo lenger vi venter, jo svakere blir jeg.
- Greit.
Jeg kan ikke gå utenfor,
men jeg kan holde kontakten med deg
på radio.
Som du sa! Gå i rett linje!
Du treffer bygningen på den andre siden!
Føl deg fram til døra!
Jeg venter på deg der!
Sheppard.
Sheppard, kan du høre meg?
Ja, jeg hører deg!
- Hvordan går det?
- Aldri hatt det bedre!
Rodney!
- Ja, jeg er ennå her.
- Fortell meg om Ronon!
- Hva, nå?
- Ja, nå! Snakk til meg!
Nettopp.
Etter det som skjedde med deg
og så Teyla,
likte han seg vel ikke på basen lenger.
Han overbeviste Sam om å la ham dra
bort fra verden og rekruttere en styrke.
På den tida var hele galaksen i panikk.
Det gikk rykter om at Michaels agenda
var å utrydde skrømter og mennesker.
Ronon hadde ikke problemer
med å finne frivillige.
En!
To!
- Tre!
- De var enkle landsbyfolk
uten militær erfaring,
- men han lærte dem opp i alt...
- Fire!
... innen kamp.
Han overbeviste Sam om å la dem få
utstyr av oss.
Radioer, sprengstoff, P90-er.
Det var ikke lenge
før han hadde en effektiv kampstyrke.
De hadde noen vellykkede angrep
mot Michaels bakkeanlegg,
og så en dag
fikk de et viktig stykke etterretning.
Michael hadde tatt over en skrømt-lab
og brukte den til å skape flere hybrider.
De bestemte seg for å ødelegge den.
Det var da de møtte en
uventet.
- Hva gjør dere her?
- Jeg mistenker det samme som dere.
Michael bruker dette
til å skape flere soldater.
- Jeg vil ødelegge det.
- Selv?
List har flere fordeler enn rå makt.
Ronon, kom inn.
Kom igjen.
En av vaktene må ha fått varslet
fordi en krysser nettopp landet.
Vi blir overmannet.
- Som jeg sa...
- Vi må avbryte.
Gi meg sprengstoffet.
Ta mennene tilbake, møt andre lag,
og gå så mot porten.
Signaliser meg når du kommer dit.
Gå!
Du vil fullføre oppdraget ditt?
- Det har du rett i.
- Jeg også.
Jeg skulle skrive et utførlig program
som skulle lage en alvorlig feil
i primærkondensatoren,
men det blir vel ikke tid til det nå.
Jeg skulle bare sprenge det.
Naturligvis.
Vanens makt.
Ja visst.
Her er det.
Om vi detonerer det her,
vil sekundæreksplosjonene
helt sikkert ta ut hele anlegget.
Greit. Vet du en annen vei ut herfra?
Følg meg.
Tilbake!
Inn her!
Jeg foreslår at du detonerer nå
mens vi har en sjanse.
- Vi venter til mine folk drar. Punktum.
- Greit.
- Vi kan ikke holde dem unna for alltid.
- Bare skyt.
Vi har nådd porten.
Jeg vil at du drar tilbake nå,
ingen spørsmål. Forstått?
Forstått.
Er vi ferdige?
Ja.
Jeg beklager, jeg...
Jeg skulle ønske noen av historiene
hadde lykkeligere slutter.
Sheppard?
Sheppard! Kan du fortsatt høre meg?
Sheppard!
Biosignaturen din er
knapt registrerbar! Sheppard!
Herregud!
Slik. Du klarer det.
Rodney?
Jeg er her ennå.
Jeg vil gjerne hjelpe deg opp, men jeg...
- Hvor lenge var jeg borte?
- Hele natta. Du ser ikke så bra ut.
Du bør gå til stasiskammeret
så snart som mulig.
Enig.
Jeg har alt gjort klar solpanelene.
Du er klar.
Her.
Ta første krystall.
Jeg har lastet opp all etterretning
vi har om Michael etter at du forsvant,
inkludert adressen der vi fant Teyla.
Du fortalte meg ikke
hva som skjedde med deg.
- I fortida.
- Du vil ikke høre om det.
Hvorfor ikke? Du overlevde åpenbart.
- Bare fordi jeg sluttet.
- Sluttet hva?
Atlantis, Stargate-kommandoen,
alt sammen.
- Det høres ikke ut som deg.
- Jo.
Vi hadde en ny ledelse.
Jeg var på sykestua fordi jeg led av...
En ganske alvorlig skade.
- Det er en splint.
- Det betyr ikke at det ikke gjør vondt.
Greit. Det er bare...
Du er kommet på et dårlig tidspunkt.
Det er travelt her nå.
Ja, jeg skjønner det.
Dr. Keller, dr. McKay.
Mr. Wolsey.
Du har blitt utnevnt
til vår nye kommandør.
Det stemmer.
Skulle bare ønske
det var under bedre omstendigheter.
Får jeg spørre hva som skjer her?
Vi organiserer medisinske forsyninger
til en flyktningeleir utenfor verden.
Jeg skjønner.
Jeg må be dere om å stoppe.
- Jeg beklager?
- IOA starter en ny politikk.
Umiddelbar tilbaketrekking
av alt basepersonell.
Fra nå av skal vi bare fokusere
på forsvaret av denne byen.
Dessuten, doktor,
skal avdelingen din reduseres.
Uten portbroen
og fordi vi må ha minst ett skip
i bane til alle tider av defensive hensyn,
blir nye forsyninger vanskelig.
Vi må prioritere.
Jeg skjønner ikke. Jeg har alt for få folk.
Fordi du har tatt på deg for mye
med alle disse humanitære tiltakene
og dine forsøk på å finne et antistoff
mot Hoffan-stoffet.
Når du igjen bare tenker på
de medisinske behovene
til denne basen og dens personell,
tror jeg ikke du har et problem.
Vent litt! Folk dør der ute!
Jeg vet det.
Tro meg, om jeg trodde det var noe
jeg kunne gjøre med det,
- ville jeg gjort det.
- Hva med Michael?
Michael kjenner den defensive styrken
til denne basen og skipene våre.
IOA tror det er lite sannsynlig
at han vil angripe uprovosert.
Så det er alt?
Vi skal bare trekke oss tilbake
og la ham ta over resten av galaksen?
Hvor mange av våre egne må dø, doktor?
Oberst Sheppard, oberst Carter,
Ronon, Teyla, de var vennene dine.
Sheppard er ikke død.
Nettopp.
Han er bare transportert 48000 år
inn i framtida.
Det gjør ham vel til en av de heldige.
Ideen om bare å vente og ikke gjøre noe
mens resten av galaksen led, var...
Var for mye å bære for Jennifer.
Jo mer jeg tenkte på det,
jo mer skjønte jeg at hun hadde rett.
Kommer du for å overbevise meg
om å bli, Rodney,
kaster du bort tid.
Jeg har alt bestemt meg.
Nei. Jeg har kommet for å si
at jeg også slutter.
Vi hadde tre uker på Daedalus
uten annet å tenke på
enn alt som hadde skjedd.
Vi gikk gjennom det tusen ganger,
prøvde å finne hva annet vi kunne gjort.
Det var forferdelig.
I det minste hadde vi hverandre.
Da vi kom tilbake til jorda,
var vi ikke bare kollegaer lenger.
Vent litt. Du og Keller?
- Hvorfor er det så overraskende?
- Jeg sier det bare.
Starter vi å rote med tidslinja,
er det ikke sikkert
det blir det samme for dere.
- Jeg håper på det.
- Hvorfor?
Du overlevde og fikk jenta.
Høres ikke så galt ut.
Nei, først var det flott.
Jeg fikk en godt lønnet jobb
hos en flyprodusent,
Jennifer startet sin egen praksis...
Ting begynte å falle på plass.
Vi burde visst
at vi ikke ville slippe unna så lett.
Jeg beklager å si det,
men alle hennes indre organer svikter.
Ingen vanlig lege kunne selvsagt si
hva som feilte henne.
Vi dro til Stargate-kommandoen
mindre enn et år etter at vi dro.
Komplikasjoner på grunn av gjentatt
utsettelse for Hoffan-stoffet.
- Jeg beklager.
- Ingen kur.
Jeg trodde jeg skulle gå fra forstanden.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Etter alt vi hadde vært gjennom,
at dette skulle skje? Det var for mye.
Og det var da jeg fikk ideen.
- Hei.
- Hei.
- Hvor har du vært?
- Jeg har jobbet.
- Jobbet? Med hva?
- Løsningen,
på alt.
Du, dette, alt dette.
Jeg mener, Atlantis, Pegasus, Michael, alt.
- Hva snakker du om?
- Jeg skal skifte tidslinja.
Slik at dette aldri skjedde.
Du blir ikke syk, Teyla dør ikke,
Michael fullfører ikke forskningen sin.
Å, Rodney.
Jeg har alt utarbeidet grunnplanen.
Detaljene blir mer komplisert.
Jeg må skape en ny form for matematikk
for å gjøre beregningene.
Det som er gjort, er gjort.
Du kan ikke forandre fortida.
Du kan det! Jeg kan! Og det skal jeg,
selv om det tar hele livet mitt.
Tror du det er det jeg vil?
Hvorfor ikke?
Det året jeg tilbrakte i Atlantis, jeg...
Jeg så mer
enn folk drømmer om hele sitt liv.
- Jeg angrer ikke på noe.
- Det gjør jeg.
Jeg har massevis av dem,
og jeg vil gjøre noe med det.
Nei.
Bare lov meg at du ikke vil kaste bort
resten av livet ditt
på å jakte på noe som alt er borte.
Men jeg kunne ikke slippe det.
Hun døde tre dager senere.
Jeg sluttet i forskningssenteret,
fikk meg jobb som fysikklærer
på et lokalt college.
Ikke mye penger,
men det ga meg fritida jeg trengte.
Jeg innrømmer at det ikke var mye til liv.
Jeannie stakk innom av og til
for å se til meg.
Da hun innså
at hun ikke ville få meg til å stoppe,
bestemte hun seg for å blande seg inn
og hjelpe meg med beregningene.
Det er åpenbart ingenting.
Jeg gjorde det i går.
- Det gjorde du ikke.
- Se, jeg tenker dette...
Men til slutt gikk også hun lei.
Jeg vaklet aldri.
Mange år gikk.
Tjuefem år, for å være nøyaktig.
Og plutselig hadde jeg det.
Det var bare ett problem.
Jeg måtte tilbake til Atlantis.
Jeg hadde ikke mange venner
på Stargate-kommandoen.
Men jeg trengte bare én.
- Dr. McKay. Hyggelig å se deg.
- General Lorne.
Kom inn og sett deg.
Jeg...
- Jeg har lest forslaget ditt.
- Du har vel ikke sagt det til andre?
Jeg er ikke så dum som du tror.
Men jeg beklager, det er umulig
at jeg kan få dette godkjent.
Ikke gjør det.
Du trenger ikke si hva det er. Jeg mener,
si det er et forskningsprosjekt.
Si hva du vil.
Rodney, du snakker om å endre tidslinja.
Endre historien. Endre alt.
Tror du at noen av oss har rett
til å avgjøre det?
La oss komme til poenget.
Du så hva som skjedde i Pegasus,
du vet hva som skjer her.
Tror du virkelig det skal være slik?
Kanskje han syntes synd på meg,
kanskje han tenkte
at det ikke ville virke uansett,
men han lot meg gjøre det.
Resten vet du.
Jeg har hatt en tøff dag,
men du har hatt tøffe 25 år.
Ok, vi er klare.
Om dette fungerer,
venter jeg her når du kommer ut.
Vi må få deg fort gjennom porten,
men jeg tror vi kan klare det.
Og om det ikke fungerer?
Du vil ikke føle noe.
Du vil bare ikke våkne opp.
Nettopp.
Har du de siste 25 år lagt merke
til hvem som vant Super Bowl?
Å. Jeg er redd ikke.
Stanley Cup? Nei? World Series?
- Jeg har aldri vært glad i sport.
- Nettopp.
Jeg måtte spørre.
Lykke til, John.
Ikke planlagt borteverden-aktivering!
Hva har dere?
Mottar IDC.
- Det er oberst Sheppard!
- Senk skjoldet.
Vakter!
Jøye meg!
- John!
- Oberst!
Det fungerte.
- Det fungerte. Rodney, du er et geni.
- Ok.
- Hva skjedde?
- Hvor lang tid har gått?
Du har vært savnet i 12 dager.
Tolv dager.
Hun ville ikke fått babyen ennå.
Jeg vet dette høres rart ut,
men tida er viktig.
- Hva snakker du om?
- Jeg vet hvor Teyla er.
Vi har ikke tid til dette!
Vi må følge prosedyrer. Det vet du.
Jeg er ingen klone!
Medisinsjekken din var ok,
telomerer og alt.
Men vi må snakke om andre ting.
Du må innrømme
at dette er en vill historie.
Det er poenget!
Hvordan kan jeg finne på det?
Sam, tro det eller ei, jeg fant det.
Det var i sensorloggen.
Det er et solutbrudd som kan påvirke
markhullet fra M4S-587
det tidspunktet
Lorne sier at han signaliserte.
Hvorfor hindret ikke porten
markhullet i å låse seg?
Vi har hatt noen feil
siden vi sist oppdaterte operativsystemet.
Er det det du kaller en feil?
Ja...
Jeg skal gi Zelenka strengt tilsnakk.
Kan vi gå nå?
Jeg vet at du alt har blitt debrifet
om framtidas hendelser,
alt vi håper å unngå,
men det er bare én ting til jeg må vite.
Hva da?
Har jeg ennå hår?
Nei. La oss da!
Rodney, har du noe?
Vent.
Ja.
Ja, jeg har en slags dataterminal.
La meg se om jeg kan slå på strømmen
og hacke meg inn.
Her er det. De fant henne her.
- Hvordan vet du det?
- Fordi han beskrev det for meg.
Hei.
Se på dette.
- McKay har noe.
- Hva er det?
En forskrudd versjon av en fødestue.
Jeg tror vi er for tidlig,
men han må bringe henne hit.
Vent...
Jeg er inne.
Jøss! Fulltreffer!
- Hva har du?
- Jeg har alt!
Portadresser, underromsambandskoder,
og forskningen hans om hybrider!
Han er ferdig!
Nei, nei. Hva skjedde?
- Hva er det?
- Å nei.
- Doc?
- Det er en nedtelling.
Oberst, det er en felle.
Vi må vekk herfra nå!
FORTSETTELSE FØLGER