Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL XIV del 2 RELEASE
Miriam skalv. Hun trakk ham til henne, hun presset ham til henne
bryst, hun kysset ham og kysset ham. Han sendt, men det var tortur.
Hun kunne ikke kysse sin dødskamp.
Som forble alene og hverandre. Hun kysset ansiktet hans, og vekket hans blod,
mens hans sjel var fra hverandre vred seg med pine av døden.
Og hun kysset ham og fingret kroppen hans, til sist, føler han ville gå gal, han
kom bort fra henne. Det var ikke det han ville akkurat da - ikke
det.
Og hun trodde hun hadde beroliget ham og gjort ham godt.
Desember kom, og litt snø. Han var hjemme hele tiden nå.
De kunne ikke råd til en sykepleier.
Annie kom til å lete etter sin mor; sognet sykepleier, som de elsket, kom i
morgen og kveld. Paul delte sykepleie med Annie.
Ofte på kveldene, da venner var på kjøkkenet med dem, de alle lo
sammen og ristet av latter. Det var reaksjonen.
Paulus var så komisk, var Annie så sjarmerende.
Hele festen lo så de gråt, prøver å undertrykke lyden.
Og fru Morel, liggende alene i mørket hørte dem, og blant bitterhet hennes var en
følelse av lettelse.
Da Paulus ville gå ovenpå gingerly, skyldbevisst, for å se om hun hadde hørt.
"Skal jeg gi deg litt melk?" Spurte han. "A little," svarte hun klagende.
Og han ville putte litt vann med den, slik at det ikke skal ernære henne.
Men han elsket henne mer enn hans eget liv. Hun hadde morfin hver natt, og hjertet hennes
ble urolig.
Annie sov ved siden av henne. Paul ville gå i tidlig om morgenen, når
søsteren hans reiste seg. Hans mor var bortkastet og nesten ashen i
morgenen med morfin.
Mørkere og mørkere vokste øynene hennes, alle elev, med tortur.
Om morgenen den tretthet og verke var for mye å bære.
Men hun kunne ikke - vil ikke - gråte, eller klager mye.
"Du sov litt senere i morgen, lille," han ville si til henne.
"Gjorde jeg?" Hun svarte med gretten tretthet.
"Ja,. Det er nesten åtte" Han sto og så ut av vinduet.
Hele landet var dyster og gusten under snøen.
Da han følte hennes puls. Det var et sterkt slag og en svak en,
som en lyd og ekko.
Som skulle betoken slutten. Hun lot ham kjenne henne håndleddet, vel vitende om hva han
ønsket. Noen ganger er de så i hverandres øyne.
Da de nesten syntes å gjøre en avtale.
Det var nesten som om han var enige om å dø også.
Men hun ville ikke samtykke til å dø, hun ville ikke.
Kroppen hennes var bortkastet til et fragment av aske. Øynene var mørke og fulle av tortur.
"Kan du ikke gi henne noe å sette en stopper for det?" Spurte han legen til slutt.
Men legen ristet på hodet. "Hun kan ikke vare i mange dager nå, Mr. Morel,"
sa han.
Paul gikk innendørs. "Jeg kan ikke bære det mye lenger, vi skal alle
go mad ", sier Annie. De to satte seg til frokost.
«Gå og sitte med henne mens vi spise frokost, Minnie,» sa Annie.
Men jenta ble redd. Paul gikk gjennom landet, gjennom
skogen, over snøen.
Han så spor av kaniner og fugler i den hvite snøen.
Han vandret miles og miles. En røykfylt rød solnedgang kom sakte,
smertefullt, dvelende.
Han trodde hun skulle dø den dagen. Det var et esel som kom opp til ham over
snøen ved treets kant, og satte hodet mot ham, og gikk med ham
sammen.
Han la armene rundt esel hals, og strøk ham over kinnet mot hans ører.
Hans mor, stille, var fremdeles i live, med sin harde munnen grepet uhyggelig, hennes øyne
mørk tortur eneste levende.
Det nærmet seg jul, det var mer snø.
Annie og han følte det som om de kunne gå på ikke mer.
Likevel hennes mørke øyne var i live.
Morel, stille og redd, utslettet seg selv.
Noen ganger han ville gå inn på syke-rommet og ser på henne.
Da han trakk seg, forvirret.
Hun holdt sitt grep på livet likevel. Gruvearbeiderne hadde vært ute i streik, og
returnerte fjorten dager eller så før jul.
Minnie gikk opp med fôring-cup.
Det var to dager etter at mennene hadde vært i. "Har mennene sagt deres hender er
sår, Minnie? "spurte hun, i den svake, klagende stemme som ikke ville gi seg
Minnie sto overrasket.
"Ikke som jeg vet om, fru Morel," svarte hun.
"Men jeg vedder på at de er såre," sa den døende kvinnen, mens hun beveget hodet med en
sukk av tretthet.
"Men, i alle fall, vil det være noe å kjøpe i denne uken."
Ikke en ting gjorde hun la slip.
"Din fars grav ting vil ønske god lufting, Annie," sa hun, da mennene
gå tilbake til arbeidet. "Vil du ikke bry deg om det, min kjære,"
sa Annie.
En natt Annie og Paul var alene. Sykepleier var ovenpå.
"Hun vil leve over julen,» sa Annie. De var begge fulle av redsel.
"Hun vil ikke," svarte han bistert.
"Jeg s'll gi henne morfin." "Which?" Sa Annie.
"Alle som kom fra Sheffield," sa Paul. "Ay - do" sa Annie.
Den neste dagen var han maleri på soverommet.
Hun virket som han sov. Han gikk forsiktig bakover og forover på
hans maleri.
Plutselig hennes lille stemmen jamret: "Ikke gå rundt, Paul."
Han så seg rundt. Øynene hennes, som mørke bobler i ansiktet,
var ute på ham.
"Nei, kjære," sa han forsiktig. En annen fiber syntes å knipse i hans hjerte.
Den kvelden fikk han alle morfin piller var det, og tok dem nede.
Nøye han knuste dem til pulver.
"Hva gjør du?" Sa Annie. "Jeg s'll sette dem i hennes natt melk."
Da de begge lo sammen som to konspirere barn.
På toppen av alle sin forskrekkelse knipset denne lille forstanden.
Sykepleier kom ikke denne kvelden å bosette Mrs. Morel ned.
Paul gikk opp med varm melk i en fôring-cup.
Det var ni.
Hun ble fostret opp i sengen, og han satte fôring-cup mellom leppene at han ville
har dødd for å redde fra noen vondt.
Hun tok en slurk, og deretter sette tuten av koppen unna og så på ham med sitt mørke,
lurer øyne. Han så på henne.
"Å, det er bitter, Paul" sa hun, og gjør en liten grimase.
"Det er en ny sovende utkast legen ga meg for deg," sa han.
"Han trodde det ville forlate deg i en slik tilstand i morgen."
"Og jeg håper det vil ikke," sa hun, som et barn.
Hun drakk litt mer av melken.
"Men det er vemmelig!" Sa hun. Han så henne skrøpelig fingrene over koppen, hennes
lepper gjør et lite trekk. "Jeg vet - jeg smakte på det," sa han.
"Men jeg skal gi deg litt ren melk etterpå."
"Jeg tror det," sa hun, og hun gikk videre med utkastet.
Hun var lydig mot ham som et barn.
Han lurte på om hun visste. Han så henne dårlig bortkastet strupen beveger seg som hun
drakk med vanskeligheter. Da han løp ned for mer melk.
Det var ingen korn i bunnen av koppen.
"Har hun hadde det?" Hvisket Annie. "Ja - og hun sa det var bitter."
"Å!" Lo Annie, sette henne under leppa mellom tennene.
"Og jeg fortalte henne at det var et nytt utkast. Hvor er det melk? "
Begge gikk ovenpå.
"Jeg lurer på hvorfor sykepleieren ikke kom til å slå meg ned?" Klaget moren, som en
barn, forventningsfullt. "Hun sa at hun skulle til en konsert, min
kjærlighet, "svarte Annie.
"Har hun?" De var stille et minutt.
Mrs. Morel svelgte den lille ren melk. "Annie, var at utkastet vemmelig!" Sa hun
klagende.
"Var det, min kjærlighet? Vel, never mind. "
Moren sukket igjen med tretthet. Hennes puls var veldig uregelmessig.
"La oss slå deg ned,» sa Annie.
". Kanskje sykepleier vil være så sent" "Ja," sa moren - "prøve".
De snudde klærne tilbake. Paulus så moren som en jente krøllet opp
i hennes flanell nattkjole.
Raskt de gjorde den ene halvdelen av sengen, flyttet henne, gjorde den andre, rettet hun
nattkjole over hennes små føtter, og dekket henne opp.
"Det", sa Paul, stryke henne sakte.
"There -!. Nå får du sove" "Ja," sa hun.
"Jeg trodde ikke du kunne gjøre sengen så fint," la hun til, nesten muntert.
Da hun krøllet opp, med kinnet på hånden hennes, snugged hodet mellom hennes
skuldre. Paul setter den lange tynne fletten av grå hår
over skulderen hennes og kysset henne.
"Du vil sove, min kjærlighet," sa han. "Ja," svarte hun tillitsfullt.
"God natt." De slukket lyset, og det var stille.
Morel var i sengen.
Sykepleier kom ikke. Annie og Paul kom til å se på henne på ca
elleve. Hun syntes å være sover som vanlig etter
hennes utkast.
Munnen hadde kommet litt åpen. "Skal vi sette opp?" Sa Paul.
"Jeg s'll ligge med henne som jeg alltid gjør,» sa Annie.
"Hun kan våkne opp."
"All right. Og ring meg hvis du ser noen forskjell. "
"Ja."
De nølte før soverommet brannen, følelsen natten stor og svart og snørike
utenfor, deres to selv alene i verden.
Til slutt gikk han inn i det neste rommet og gikk til sengs.
Han sov nesten umiddelbart, men holdt våkne nå og da.
Så gikk han i dyp søvn.
Han begynte å våkne om Annie sin hvisket, "Paul, Paul!"
Han så sin søster i hennes hvite nattkjolen, med sin lange flette håret nedover ryggen hennes,
stående i mørket.
"Ja?" Hvisket han, sittende opp. "Kom og se på henne."
Han gled ut av sengen. En knopp av gass brant i syke
kammer.
Hans mor lå med kinnet på hånden hennes, krøllet opp som hun hadde sovnet.
Men munnen hadde falt åpen, og hun pustet med stor, hes åndedrag, som
snorking, og det var lange intervaller mellom.
"Hun kommer!" Hvisket han.
"Ja," sa Annie. "Hvor lenge har hun vært som det?"
"Jeg har bare nettopp våknet." Annie sammenkrøpet i slåbrok, Paul
pakket seg inn i et brunt teppe.
Det var tre. Han lappet brannen.
Da de to satt venter. Den store, snorking pusten ble tatt - holdt
stund - så gitt tilbake.
Det var et mellomrom - en lang plass. Da de startet.
Den store, snorking pusten ble tatt igjen. Han bøyde legge ned og så på henne.
"Er det ikke forferdelig!" Hvisket Annie.
Han nikket. De satte seg ned igjen hjelpeløst.
Igjen kom den store, snorking pusten. Igjen de hang suspendert.
Igjen ble det gitt tilbake, lange og harde.
Lyden, så uregelmessig, ved slike brede intervaller, hørtes gjennom huset.
Morel, på rommet hans, sov på. Paul og Annie Lør sammenkrøpet, sammenkrøpet,
ubevegelig.
Den store snorking lyden begynte igjen - det var en smertefull pause mens pusten ble
holdt - tilbake kom rasping pusten. Minutt etter minutt bestått.
Paul så på henne igjen, bøyer lavt over henne.
"Hun kan vare som dette," sa han. De var begge tause.
Han så ut av vinduet, og kunne svakt skjelne snøen på hagen.
"Du går til sengen min," sa han til Annie. "Jeg vil sitte opp."
"Nei," sa hun, "jeg skal slutte med deg."
"Jeg vil heller at du ikke gjorde det," sa han. Endelig Annie krøp ut av rommet, og han
var alene. Han klemte seg i hans brune teppet,
sammenkrøpet foran sin mor, ser på.
Hun så fryktelig, med bunnen kjeven falt tilbake.
Han så på. Noen ganger han trodde den store pusten ville
aldri begynne igjen.
Han kunne ikke bære det - de ventende. Så plutselig, oppsiktsvekkende ham, kom
flott harde lyd. Han lappet ilden igjen, lydløst.
Hun må ikke forstyrres.
Minuttene gikk. Natten gikk, pust etter pust.
Hver gang lyden kom han følte det vri ham til sist kunne han ikke føler seg så
mye.
Faren reiste seg. Paulus hørte gruvearbeideren tegningen hans strømper
på, gjesping. Deretter Morel, i skjorte og strømper,
inn.
"Hysj!" Sa Paul. Morel står og ser på.
Da han så på sønnen sin, hjelpeløst, og i redsel.
"Hadde jeg bedre stop a-whoam?" Hvisket han.
"Nei. Gå på jobb. Hun vil vare gjennom i morgen. "
"Jeg tror ikke det." "Ja.
Gå på jobb. "
Gruvearbeideren så på henne igjen, i frykt, og gikk lydig ut av rommet.
Paulus så tapen hans garters svingende mot bena.
Etter en halv times Paul gikk ned og drakk en kopp te, da
returnert. Morel, kledd for pit, kom opp trappen
igjen.
"Er jeg gå?" Sa han. "Ja."
Og i et par minutter Paulus hørte farens tunge skritt går dunkar over
lyddempende snø.
Gruvearbeidere kalles i gatene som de trasket i gjenger for å arbeide.
Den forferdelige, lang-trukket åndedrag fortsatte--*** - *** - heave, så en lang pause -
da - ah-hhhh! som det kom tilbake.
Langt over snøen hørtes det *** av jernverket.
En etter en de gol og oppsving, noen små og langt borte, noen nær, det
blåsere av collieries og den andre arbeider.
Så ble det stille.
Han lappet brannen. Den store åndedrag brøt stillheten - hun
så akkurat det samme. Han la tilbake blind og kikket ut.
Likevel var det mørkt.
Kanskje var det en lighter skjær. Kanskje snøen var blåere.
Han trakk opp blind og fikk kledd. Så, grøsser, drakk han brennevin fra
flaske på vaskeservanten.
Snøen vokste blå. Han hørte en vogn clanking nedover gaten.
Ja, det var syv, og det kom litt lys.
Han hørte noen folk ringer.
Verden var våkne. En grå, dødelig daggry krøp over snøen.
Ja, han kunne se husene. Han la ut gassen.
Det virket veldig mørkt.
Den puste kom enda, men han var nesten vant til det.
Han kunne se henne. Hun var akkurat det samme.
Han lurte på om han stablet tunge klær oppå henne det ville stoppe.
Han så på henne. Det var ikke hennes - ikke henne litt.
Hvis han stablet teppet og tunge strøk på henne -
Plutselig døren åpnet, og Annie inn.
Hun så spørrende på ham.
"Akkurat det samme," sa han rolig. De hvisket sammen et minutt, da han
gikk nedenunder for å få frokost. Det var tjue til åtte.
Snart Annie kom ned.
"Er det ikke forferdelig! Har hun ikke ser forferdelig! "Hvisket hun,
omtumlet med skrekk. Han nikket.
"Hvis hun ser ut som det!" Sa Annie.
«Drikk litt te," sa han. De gikk opp trappen igjen.
Snart naboene kom med sine skremt spørsmål:
"Hvordan er hun?"
Det gikk på akkurat det samme. Hun lå med kinnet i hånden hennes, hennes
munn falt åpen, og den store, uhyggelig snorker kom og gikk.
På ti sykepleier kom.
Hun så rart og woebegone. "Nurse," ropte Paulus, "hun vil vare som dette
for dager? "" Hun kan ikke, Mr. Morel, "sa sykepleieren.
"Hun kan ikke."
Det var en stillhet. "Er det ikke forferdelig!" Klaget sykepleieren.
"Hvem ville trodd at hun kunne stå det? Gå ned nå, Mr. Morel, gå ned. "
Endelig, på om lag elleve, gikk han ned trappen og satte i naboens
huset. Annie var nede også.
Sykepleier og Arthur var ovenpå.
Paul satt med hodet i hånden. Plutselig Annie kom flygende over gårdsplassen
gråt, halv gal: «Paul - Paul - hun er borte"
I et sekund var han tilbake i sitt eget hus og ovenpå.
Hun lå krøllet opp og stille, med ansiktet på hånden hennes, og sykepleieren ble tørke hennes
munnen.
De sto alle tilbake. Han knelte ned, og satte ansiktet til hennes
og armene rundt henne: "Min kjærlighet - min kjærlighet - oh, my love!" han
hvisket igjen og igjen.
"Min kjærlighet - Oh, my love" Da han hørte sykepleieren bak ham, gråt,
sa: "Hun er bedre, Mr. Morel, hun er bedre."
Da han tok sitt ansikt opp fra hans varme, døde moren han gikk rett ned og
begynte mørkla støvlene hans. Det var en god del å gjøre, brev til
skrive, og så videre.
Legen kom og kikket på henne, og sukket.
"Ay - stakkar" sa han, snudde seg bort.
"Vel, anløper kirurgi omtrent seks for sertifikatet."
Faren kom hjem fra jobb på rundt fire.
Han dro lydløst inn i huset og satte seg.
Minnie vimser å gi ham middag. Trøtt, la han svarte armene på bordet.
Det var svensken turnips til middag, som han likte.
Paul lurte på om han visste. Det var en tid, og ingen hadde sagt.
Endelig sønnen sa:
"Du la merke til blindene var nede?" Morel så opp.
"Nei," sa han. "Hvorfor - har hun gått?"
"Ja."
"Når wor det?" "Om tolv i morges."
«Hm!" The gruvearbeideren ble sittende en stund, så
begynte sin middag.
Det var som om ingenting hadde skjedd. Han spiste neper i stillhet.
Etterpå han vasket og gikk opp til kjole.
Døren til rommet hennes var lukket.
"Har du sett henne?" Annie spurte ham da han kom ned.
"Nei," sa han. I en liten stund gikk han ut.
Annie gikk bort, og Paulus kalte på undertaker, presten, legen, det
registrar. Det var en lang virksomhet.
Han kom tilbake på nesten åtte.
The Undertaker kom snart til å måle for kisten.
Huset var tom bortsett fra henne. Han tok et stearinlys og gikk ovenpå.
Rommet var kaldt, det hadde vært varmt i så lang tid.
Blomster, flasker, tallerkener, ble alle syke-room kullet tatt bort, alt var tøffe
og strenge.
Hun lå hevet på senga, var feie av arket fra hevet føtter som et rent
kurve av snø, så stille. Hun lå som en jomfru sover.
Med sin stearinlys i hånden, bøyde han over henne.
Hun lå som en jente sover og drømmer om hennes kjærlighet.
Munnen var litt åpen som lurer fra lidelse, men ansiktet hennes var ung,
pannen klar og hvit som om livet aldri hadde rørt den.
Han så igjen på øyenbrynene, på den lille, yndig nese litt på den ene siden.
Hun var ung igjen.
Bare håret som det buet så vakkert fra hennes templer ble blandet med sølv, og
de to enkle fletter som lå på hennes skuldre var filigran av sølv og
brun.
Hun ville våkne opp. Hun ville løfte øyelokkene.
Hun var med ham ennå. Han bøyde seg og kysset henne lidenskapelig.
Men det var kulde mot munnen hans.
Han bit leppene med forferdelse. Ser på henne, følte han at han aldri kunne,
aldri la henne gå. Nei!
Han strøk håret fra hennes templer.
Det var også kald. Han så på munnen så dum og lurer på
det vondt. Da han krøp på gulvet, hvisker
til henne:
"Mor, mor!" Han var fremdeles med henne når begravelsesbyrået
kom, unge menn som hadde gått på skole med ham.
De rørte ved henne ærbødig, og i et rolig, forretningsmessig måte.
De så ikke på henne. Han så sjalu.
Han og Annie voktet henne voldsomt.
De ville ikke la noen komme å se henne, og naboene var fornærmet.
Etter en stund Paul gikk ut av huset, og spilte kort hos en venn.
Det var midnatt da han kom tilbake.
Faren reiste seg fra sofaen da han kom inn, sier i en klagende måte:
"Jeg trodde tha wor niver Comin ', gutt." "Jeg trodde ikke du skulle sitte opp," sa Paul.
Faren så så forlatt.
Morel hadde vært en mann uten frykt - rett og slett ingenting skremte ham.
Paul realisert med en start at han hadde vært redd for å gå til sengs, alene i huset
med hans døde.
Han var lei. "Jeg glemte at du ville være alene, far,» sa han.
"Dost ønsker owt å spise?" Spurte Morel. "Nei."
"Sithee - Jeg gjorde dig en dråpe o 'varm melk.
Få det ned deg, det er kaldt nok for owt ".
Paul drakk det. Etter en stund Morel gikk til sengs.
Han skyndte seg forbi lukket døren, og forlot sin egen dør åpen.
Snart sønnen kom opp trappen også. Han gikk inn for å kysse henne god natt, som
vanlig.
Det var kaldt og mørkt. Han ønsket at de hadde holdt henne brenner.
Fortsatt drømte hun sin unge drøm. Men hun ville være kaldt.
"Min kjære" hvisket han.
«Min kjære!" Og han ikke kysse henne, av frykt for hun
bør være kaldt og rart for ham. Det lettet ham at hun sov så vakkert.
Han lukket døren hennes mykt, ikke for å vekke henne, og gikk til sengs.
I morgen Morel tilkalte hans mot, hørsel Annie nede og Paul hoste
i rommet over landing.
Han åpnet døren hennes, og gikk inn i mørkt rom.
Han så den hvite løftet formen i skumringen, men hun torde han ikke se.
Forvirret, for redd til å eie noen av sine evner, fikk han ut av rommet
igjen og forlot henne. Han aldri så på henne igjen.
Han hadde ikke sett henne på måneder, fordi han ikke hadde våget å se.
Og hun så ut som hans unge kone igjen. "Har du sett henne?"
Annie bedt ham kraftig etter frokost.
"Ja," sa han. "Og ikke tror du hun ser fin?"
"Ja." Han gikk ut av huset kort tid etter.
Og all den tid han syntes å være snikende til side for å unngå det.
Paulus gikk omkring fra sted til sted, gjør virksomheten av dødsfallet.
Han møtte Clara i Nottingham, og de hadde te sammen i en kafé, da de var
ganske lystig igjen. Hun var uendelig lettet over å finne han gjorde
ikke ta det tragisk.
Senere, da de pårørende begynte å komme for begravelsen, ble saken offentlig, og
barna ble sosiale vesener. De satte seg selv til side.
De begravde henne i en rasende storm av regn og vind.
Den våte leire glinset, alle de hvite blomstene var gjennomvåt.
Annie grepet armen og lente seg fremover.
Down under hun så et mørkt hjørne av William kiste.
Den eik boksen sank jevnt og trutt. Hun var borte.
Regnet strømmet i graven.
Prosesjonen av svart, med sine paraplyer glinsende, vendte bort.
Kirkegården ble forlatt under drenching kaldt regn.
Paul dro hjem og beskjeftiget seg forsyne gjestene med drikke.
Faren satt på kjøkkenet med fru Morel slektninger, "overlegen" mennesker, og
gråt, og sa hva en god jente hun hadde vært, og hvordan han hadde forsøkt å gjøre alt han
kunne for henne - alt.
Han hadde strevd hele sitt liv til å gjøre hva han kunne for henne, og han hadde ingenting å bebreide
seg med. Hun var borte, men han hadde gjort sitt beste for
henne.
Han tørket øynene med sitt hvite lommetørkle.
Han hadde ingenting å bebreide seg selv for, gjentok han.
Hele livet han hadde gjort sitt beste for henne.
Og det var slik han prøvde å avskjedige henne. Han har aldri tenkt på henne personlig.
Alt dypt i ham, han nektet. Paul hatet sin far for å sitte
sentimentalising over henne.
Han visste at han ville gjøre det i den offentlige-husene.
For den virkelige tragedien skjedde i Morel på tross av seg selv.
Noen ganger, senere kom han ned fra sin ettermiddag søvn, hvit og gjemme.
"Jeg har drømt om moren din", sa han i en liten stemme.
"Har du, far?
Når jeg drømmer om henne er det alltid like hun var da hun var godt.
Jeg drømmer om henne ofte, men det virker ganske fin og naturlig, som om ingenting hadde
endret. "
Men Morel krøp sammen i foran peisen i terror.
Ukene gikk halv ekte, ikke mye smerter, ikke mye av noe, kanskje litt
lettelse, for det meste en Nuit Blanche.
Paul gikk rastløs fra sted til sted. For noen måneder siden hans mor hadde vært
verre, hadde han ikke elsket Clara. Hun var, som det var, dum til ham, snarere
fjernt.
Dawes så henne en sjelden gang, men de to kunne ikke få en tomme over det store
avstanden mellom dem. De tre av dem var drivende fremover.
Dawes lappet veldig sakte.
Han var i rekonvalesenthjem på Skegness i julen, nesten frisk igjen.
Paulus dro til kysten for et par dager. Hans far var med Annie i Sheffield.
Dawes kom til Paulus 'losji.
Hans tid i hjemmet var opp. De to mennene, mellom hvem ble en så stor
reserve, virket trofaste mot hverandre. Dawes avhengig av Morel nå.
Han visste Paul og Clara hadde praktisk talt separert.
To dager etter jul Paulus var å gå tilbake til Nottingham.
Kvelden før han satt med Dawes røyke før brannen.
"Du vet Clara kommer nedover for dagen i morgen?" Sa han.
Den andre mannen kastet et blikk på ham.
"Ja, du fortalte meg," svarte han. Paul drakk resten av hans glass
whisky. "Jeg fortalte vertinnen din kone var på vei,"
sa han.
"Visste du?" Sa Dawes, krymping, men nesten forlate seg i den andres
hender. Han reiste seg ganske stivt, og nådde for
Morel er glass.
"La meg fylle deg opp," sa han. Paul hoppet opp.
"Du sitter stille," sa han. Men Dawes, med ganske skjelven hånd,
fortsatte å blande drikke.
"Si da," sa han. "Takk!" Svarte den andre.
"Men du har ingen ting med å stå opp." "Det gjør meg godt, gutten," svarte Dawes.
"Jeg begynner å tro jeg er høyre igjen, da."
"Du er omtrent riktig, vet du." "Jeg er, i hvert fall jeg," sier Dawes, nikker
til ham. "Og Len sier han kan få deg på i
Sheffield. "
Dawes kikket på ham igjen, med mørke øyne som var enig med alt det andre ville
si, kanskje en bagatell dominert av ham. "Det er morsomt,» sa Paulus, "start igjen.
Jeg føler meg i mye større kaos enn deg. "
"På hvilken måte, gutt?" "Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke.
Det er som om jeg var i en tangled slags hull, ganske mørk og trist, og ingen vei
hvor som helst "" Jeg vet - jeg forstår det. "Dawes sa,
nikker.
"Men du finner det vil komme all right." Han snakket kjærtegnende.
"Jeg antar det," sa Paul. Dawes banket pipa i en håpløs
mote.
"Du har ikke gjort for deg selv som om jeg har", sa han.
Morel så håndleddet og den hvite hånden til den andre mannen gripende stammen av røret
og slo ut asken, som om han hadde gitt opp.
"Hvor gammel er du?"
Paul spurt. "Tretti-ni," svarte Dawes, titte på
ham.
De brune øyne, fulle av bevissthet svikt, nesten bedende for
trygghet, å for noen re-etablere mannen i seg selv, for å varme ham, for å sette ham
seg fast igjen, plaget Paul.
"Du vil bare være i prime", sier Morel. "Du ser ikke ut som om mye liv hadde gått
ut av deg. "Den brune øynene til den andre flashed
plutselig.
"Det har ikke", sa han. "The go er der."
Paul så opp og lo. "Vi har begge fått nok av liv i oss ennå
gjøre ting fly, "sier han.
Øynene til de to mennene møttes. De vekslet et blikk.
Etter å ha anerkjent stress lidenskap hver i den andre, drakk de begge sine
whisky.
"Ja, begod!" Sier Dawes, andpusten. Det var en pause.
"Og jeg ser ikke,» sa Paulus, "hvorfor du ikke bør gå på der du slapp."
"Hva -" sa Dawes, suggererende.
"Ja -. Passer ditt gamle hjem sammen igjen" Dawes gjemte ansiktet og ristet på hodet.
"Kunne ikke skje,» sa han, og så opp med et ironisk smil.
"Hvorfor?
Fordi du ikke vil ha? "" Kanskje ".
De røykte i stillhet. Dawes viser tennene når han bit pipa
stem.
"Du mener at du ikke vil ha henne?" Spurte Paul. Dawes stirret opp på bildet med en
etsende uttrykk i ansiktet. "Jeg vet nesten ikke," sa han.
Røyken fløt mykt opp.
"Jeg tror hun vil ha deg," sa Paul. "Gjør du?" Svarte den andre, myke,
satirisk, abstrakte. "Ja.
Hun aldri virkelig spent på meg - du var alltid der i bakgrunnen.
Derfor har hun ikke ville få en skilsmisse. "
Dawes fortsatte å stirre på en satirisk måte på bildet over
peishyllen. "Det er hvordan kvinner er med meg," sa Paul.
"De vil som meg gal, men de ønsker ikke å tilhøre meg.
Og hun tilhørte deg hele tiden. Jeg visste det. "
Den triumferende mannlige kom opp i Dawes.
Han viste tennene mer tydelig. "Kanskje jeg var en tosk," sa han.
«Du var en stor tosk," sa Morel. "Men kanskje selv da du var en større
fool ", sier Dawes.
Det var et snev av triumf og ondskap i det.
"Tror du det?" Sa Paul. De var stille en stund.
"I alle fall, jeg clearing ut i morgen," sa Morel.
"Jeg ser", svarte Dawes. Da de ikke snakke mer.
Den instinkt å myrde hverandre hadde returnert.
De nesten unngikk hverandre. De delte det samme soverommet.
Når de pensjonerte Dawes virket abstrakt, tenker på noe.
Han satte seg på siden av sengen i skjorten hans, ser på bena.
"Er du ikke blir kald?" Spurte Morel.
"Jeg ble lookin 'på disse strekningene," svarte den andre.
"Hva er det med dem? De ser all right, "svarte Paul, fra
hans seng.
"De ser all right. Men det er litt vann i dem ennå. "
"Og hva med det?" "Kom og se."
Paul motvillig slapp ut av sengen og gikk for å se på heller kjekke bena på
andre mannen som var dekket med glinsende, mørkt gull hår.
"Se her," sier Dawes, og pekte på leggen hans.
"Se på vannet under her." "Hvor?" Sa Paul.
Mannen trykket i sin finger-tips.
De forlot lite bulker som fylles opp sakte.
"Det er ingenting," sa Paul. "Du føler deg", sier Dawes.
Paul prøvd med fingrene.
Det gjorde litt bulker. «Hm," sa han.
"Rotten, er ikke det?" Sa Dawes. "Hvorfor?
Det er ikke noe mye. "
"Du er ikke mye av en mann med vann i bena."
"Jeg kan ikke se fordi det gjør noen forskjell,» sa Morel.
"Jeg har fått en svak brystet."
Han vendte tilbake til sin egen seng. "Jeg antar at resten av meg er all right,"
sier Dawes, og han slukket lyset. Om morgenen var det regn.
Morel pakket sekken.
Havet var grå og lurvete og dyster. Han syntes å være å kutte seg fri fra
livet mer og mer. Det ga ham en ond glede å gjøre det.
De to mennene var på stasjonen.
Clara gikk ut av toget, og kom langs plattformen, veldig oppreist og kaldt
komponert. Hun hadde en lang frakk og en tweed hatt.
Begge mennene hatet henne for fatning henne.
Paul håndhilste med henne ved bommen. Dawes sto lent mot bookstall,
ser på. Hans svart frakk var kneppet opp til
haken på grunn av regn.
Han var blek, med nesten en snev av adelen i stillhet hans.
Han kom fram, halter litt. "Du burde se bedre ut enn dette," hun
"Å, jeg er akkurat nå." De tre sto på et tap.
Hun holdt de to mennene nølende nær henne. "Skal vi gå til overnattingsmuligheter rett av,"
sa Paulus, "eller et annet sted?"
"Vi kan like godt gå hjem," sier Dawes. Paul gikk på utsiden av fortauet,
da Dawes, så Clara. De gjorde høflig samtale.
Til stuen møtte havet, som tidevann, grå og lurvete, hveste ikke langt unna.
Morel svingte opp den store lenestolen. "Sitt ned, Jack," sa han.
"Jeg ønsker ikke at stol", sier Dawes.
"Sitt ned!" Morel gjentas.
Clara tok av seg ting og la dem på sofaen.
Hun hadde en liten luft av harme.
Lifting håret med fingrene, satte hun seg, snarere reservert og komponerte.
Paul løp ned å snakke med vertinnen.
"Jeg skulle tro du er kald," sier Dawes til sin kone.
"Kom nærmere ilden." "Takk, jeg er ganske varmt," svarte hun.
Hun så ut av vinduet på regnet og på sjøen.
"Når skal du tilbake?" Spurte hun. "Vel, rommene er tatt før i morgen,
så han vil at jeg skal stoppe.
Han kommer tilbake i natt. "" Så du tenker på å gå til
Sheffield? "" Ja. "
"Er du passer til å starte arbeidet?"
"Jeg skal begynne." "Du har virkelig fått et sted?"
"Ja - begynner på mandag." "Du ser ikke passer".
"Hvorfor jeg ikke?"
Hun så igjen ut av vinduet i stedet for å svare.
"Og har du fått losji i Sheffield?" "Ja."
Igjen hun så bort ut av vinduet.
Rutene var uklart med streaming regn. "Og kan du administrere alle rett?" Spurte hun.
"Jeg s'd tror det. Jeg s'll må! "
De var stille når Morel returnert.
"Jeg skal gå med de fire-tjue,» sa han da han gikk.
Ingen svarte. "Jeg skulle ønske du hadde ta støvlene av," sa han
til Clara.
"Finnes det en par tøfler av meg." "Takk," sa hun.
"De er ikke våte." Han la tøflene ved føttene.
Hun forlot dem der.
Morel satte seg. Begge mennene virket hjelpeløse, og hver av
dem hadde en ganske jaget utseende.
Men Dawes nå gjennomført selv stille, syntes å gi seg, mens Paul virket
å skru seg opp. Clara trodde hun aldri hadde sett ham se
så liten og mener.
Han var som prøver å komme seg inn i den minste mulige kompass.
Og da han gikk om å arrangere, og som han satt snakke, det virket noe falsk
om ham og ustemt.
Watching ham ukjent, sa hun til seg selv var det ingen stabilitet om ham.
Han var fin i veien for ham, lidenskapelig, og i stand til å gi henne drikke av rent liv når
han befant seg i humør.
Og nå er han så ussel og ubetydelig. Det var ingenting stabilt om ham.
Hennes mann hadde mer mandig verdighet. I alle fall ikke han gjorde waft om med noen
vind.
Det var noe evanescent om Morel, tenkte hun, noe skiftende og falske.
Han ville aldri sørg bakken for enhver kvinne å stå på.
Hun foraktet ham heller for hans krymper sammen, blir mindre.
Hennes ektemann minst var mandig, og da han ble banket ga i.
Men denne andre aldri ville egne til å bli slått.
Han ville flytte rundt og rundt, luske, blir mindre.
Hun foraktet ham.
Og likevel er hun så ham snarere enn Dawes, og det virket som om deres tre skjebner legge
i hendene. Hun hatet ham for det.
Hun syntes å forstå bedre nå om menn, og hva de kunne eller ville gjøre.
Hun var mindre redd for dem, mer sikker på seg selv.
At de var ikke de små egoister hun hadde forestilt seg dem gjorde henne mer
komfortabel. Hun hadde lært en god del - nesten like mye
som hun ønsket å lære.
Hennes cup hadde vært full. Det var fortsatt så full som hun kunne bære.
I det hele tatt, hun ville ikke være lei når han var borte.
De spiste middag, og satt og spiste nøtter og drikking av brannen.
Ikke et alvorlig ord hadde blitt talt.
Likevel Clara innså at Morel var å trekke seg fra sirkelen, etterlot henne
muligheten til å bo med sin mann. Det sint henne.
Han var en gjennomsnittlig fyr, tross alt, å ta hva han ville, og deretter gi henne tilbake.
Hun husket ikke at hun selv hadde hatt det hun ønsket, og virkelig, på
bunnen av hjertet hennes, ønsket å bli gitt tilbake.
Paul følte sammenkrøllet og ensom.
Hans mor hadde virkelig støttet hans liv. Han hadde elsket henne, de to hadde, faktisk,
møtte verden sammen.
Nå var hun borte, og for alltid bak ham var gapet i livet, rift i forhenget,
gjennom som hans liv syntes å drive langsomt, som om han ble trukket mot døden.
Han ville ha noen av sine egne frie initiativ for å hjelpe ham.
De mindre tingene han begynte å la gå fra ham, av frykt for denne store ting, lapse
mot døden, som følger i kjølvannet av sin elskede.
Clara kunne ikke stå for ham å holde på.
Hun ville ha ham, men ikke å forstå ham. Han følte hun ville mannen på toppen, ikke
ekte ham som var i trøbbel.
Det ville være for mye trøbbel for henne, han torde ikke gi det henne.
Hun kunne ikke takle ham. Det gjorde ham til skamme.
Så hemmelighet skamfull fordi han var i et slikt rot, fordi hans eget tak på livet var så
usikker, fordi ingen holdt ham, føler uvesentlig, skyggeaktig, som om han ikke
teller for mye i dette konkrete verden, trakk han seg sammen mindre og mindre.
Han ville ikke dø, han ville ikke gi i.
Men han var ikke redd for døden.
Dersom ingen ville hjelpe, ville han gå videre alene. Dawes hadde blitt kjørt til ytterpunkt
liv, inntil han var redd. Han kunne dra til randen av døden, han kunne
ligge på kanten og se i.
Så, kuet, redd, måtte han krype tilbake, og som en tigger ta hva som tilbys.
Det var en viss adelen i det. Som Clara så, eide han selv slått, og
han ønsket å bli tatt tilbake hvorvidt eller ikke.
At hun kunne gjøre for ham. Det var tre.
"Jeg kommer fra de fire-tjue,» sa Paul igjen til Clara.
"Kommer du da eller senere?"
"Jeg vet ikke,» sa hun. "Jeg skal møte min far i Nottingham på
7-15, "sa han. "Så," hun svarte: «Jeg kommer senere."
Dawes rykket plutselig, som om han hadde blitt holdt på en påkjenning.
Han så ut over sjøen, men han så ingenting.
"Det er en eller to bøker i hjørnet," sa Morel.
"Jeg har gjort med dem." Omtrent fire gikk han.
"Jeg skal se dere begge senere," sa han, mens han ristet hender.
"Jeg antar det," sier Dawes. "En 'kanskje - en dag - jeg s'll kunne
betale tilbake pengene som - "
"Jeg kommer for det, vil du se," lo Paul.
"Jeg s'll være på steinene før jeg er veldig mye eldre."
"Ay - vel -" sa Dawes.
"Good-bye," sa han til Clara. "Good-bye," sa hun, ga ham hånden.
Da hun kikket på ham for siste gang, stum og ydmyk.
Han var borte.
Dawes og hans kone satte seg igjen. "Det er en stygg dag for reise," sa
mann. "Ja," svarte hun.
De snakket i en desultory mote til det ble mørkt.
Den vertinnen brakte i te. Dawes trakk opp sin stol til bordet
uten å være invitert, som en mann.
Så satte han seg ydmykt venter på koppen. Hun tjente ham som hun ville, som en kone,
ikke rådgivning hans ønske. Etter te, da det trakk nær seks,
Han gikk bort til vinduet.
Alt var mørkt ute. Havet var brølende.
"Det regner ennå," sa han. "Er det?" Svarte hun.
"Du vil ikke gå i natt, skal du?" Sa han, nølende.
Hun svarte ikke. Han ventet.
"Jeg skal ikke gå i dette regnet," sa han.
"Vil du jeg skal bli?" Spurte hun. Hånden som han holdt det mørke teppet
skalv. "Ja," sa han.
Han forble med ryggen til henne.
Hun reiste seg og gikk sakte mot ham. Han lot gå forhenget, snudde, nølende,
mot henne.
Hun sto med hendene bak ryggen hennes, ser opp på ham i en tung, uransakelige
mote. "Vil du meg, Baxter?" Spurte hun.
Stemmen hans var hes da han svarte:
"Vil du komme tilbake til meg?" Hun gjorde et stønn støy, løftet armene,
og legg dem rundt halsen hans, og trekker ham til henne.
Han gjemte ansiktet hans på skulderen hennes, holder henne clasped.
"Ta meg tilbake!" Hvisket hun, ekstatisk. "Ta meg tilbake, ta meg tilbake!"
Og hun satte fingrene gjennom sin fine, tynne mørkt hår, som om hun var bare semi-
bevisst. Han strammet sitt grep om henne.
«Vil du meg igjen?" Han mumlet brutt.