Tip:
Highlight text to annotate it
X
DEL I. en reise til Lilliput.
KAPITTEL VIII.
Forfatteren, med en heldig tilfeldighet, finner midler til å forlate Blefuscu, og etter noen
vanskeligheter, returnerer trygt til hjemlandet.
Tre dager etter ankomst min, gå ut av nysgjerrighet i nord-øst kysten av
øy, jeg observerte, omtrent halvparten en liga utenfor i sjøen, noe som lignet en
Båten veltet.
Jeg dro av meg skoene og strømpene, og klagende to eller tre hundre meter, fant jeg
objektet for å komme nærmere med makt av tidevannet, og så tydelig så det å være en
virkelige båt, som jeg antok kunne av noen storm er blitt fordrevet fra et skip.
Hvorpå, returnerte jeg umiddelbart mot byen, og ønsket hans keiserlige majestet
å låne meg tjue av høyeste fartøyene han hadde forlatt, etter tapet av flåten sin, og
tretusen sjømenn, under kommando av hans vise-admiral.
Denne flåten seilte runde, mens jeg gikk tilbake korteste vei til kysten, hvor jeg
først oppdaget båten.
Jeg fant tidevannet hadde drevet det fortsatt nærmere.
Sjøfolkene var alle utstyrt med tauverk, som jeg hadde på forhånd vridd til en
tilstrekkelig styrke.
Da skipene kom opp, kledde jeg meg selv, og vasset til jeg kom i hundre
yards av båten, hvoretter jeg ble tvunget til å svømme til jeg kom opp til det.
Sjøfolkene kastet meg enden av ledningen, som jeg festet til et hull i forgrunnen-delen
av båten, og den andre enden til en mann av krig, men jeg fant all min arbeidskraft til litt
formål, for, å være ute av dybde min, var jeg ikke i stand til å fungere.
I denne nødvendigheten jeg ble tvunget til å svømme bak, og skyve båten fremover, så ofte
som jeg kunne, med en av mine hender, og tidevannet favoriserer meg, avanserte jeg så langt at jeg
bare kunne holde opp haken min og føler bakken.
Jeg hvilte to eller tre minutter, og deretter ga båten en annen shove, og så videre,
till havet var ikke høyere enn min arm-groper, og nå, den mest arbeidskrevende delen
å være over, tok jeg ut min andre kabler,
som ble stuet i et av skipene, og festet dem først til båten, og deretter
til ni av fartøyene som deltok meg, vinden er gunstig, sjøfolkene
tauet, og jeg dyttet, før vi ankom
innen førti meter fra land, og vente til tidevannet var ute, fikk jeg tørt til
båten, og ved hjelp av to tusen mann, med tau og motorer, jeg
foretatt et skifte for å slå den på bunnen, og fant det var lite skadet.
Jeg skal ikke plage leseren med de vanskelighetene jeg var under, ved hjelp av
visse padleårer, som kostet meg ti dager å lage, å få min båt til den kongelige havn
Blefuscu, hvor en mektig forsamling av
mennesker dukket opp ved ankomst min, full av undring ved synet av så kolossal en
fartøy.
Jeg fortalte keiseren "at min lykke hadde kastet denne båten på min måte, å bære meg
til et sted hvorfra kan jeg vende tilbake til mitt hjemland, og ba Hans Majestets
ordre for å få materialer til å passe den opp,
sammen med sin lisens til å dra, "som etter en slags expostulations, han
var glad for å gi.
Jeg gjorde veldig mye rart, i hele denne tiden, for ikke å ha hørt om noen uttrykkelig om
til meg fra keiseren vår til hoffet til Blefuscu.
Men jeg ble etterpå gitt privat å forstå, at hans keiserlige majestet,
aldri forestille Jeg hadde minst varsel av hans tegninger, trodde jeg bare var gått til
Blefuscu i utførelsen av mitt løfte,
henhold til tillatelsen han hadde gitt meg, som var kjent ved hoffet vår, og
ville returnere i noen dager, da seremonien var avsluttet.
Men han ble til slutt i smerte på mitt lange fravær, og etter samråd med
kasserer og resten av at Cabal, var en person av kvalitet sendt med
kopi av artiklene mot meg.
Dette utsending hadde instruksjoner for å representere monarken av Blefuscu, "den store lenity
av sin herre, som var innhold til straffe meg ikke lenger enn med tapet av mine øyne;
at jeg hadde flyktet fra rettferdighet, og hvis jeg gjorde
ikke tilbake i to timer, skal jeg fratas mine tittelen nardac, og
erklærte en forræder. "The utsending ytterligere," at for å opprettholde freden
og Amity mellom begge rikene, hans herre
forventet at hans bror Blefuscu ville gi ordre om å ha meg sendt tilbake til
Lilliput, bundet på hender og føtter, for å bli straffet som en forræder. "Keiseren av
Blefuscu, etter å ha tatt tre dager til
konsultere, returneres et svar bestående av mange civilities og unnskyldninger.
Han sa, "at som for å sende meg bundet, hans bror visste at det var umulig; at
selv om jeg hadde frarøvet ham flåten hans, men han skyldte store forpliktelser til meg for
mange gode kontorer jeg hadde gjort ham i å gjøre fred.
Det, derimot, ville begge Deres Majesteter snart gjøres lett, for jeg hadde funnet en
forbløffende fartøy på kysten, i stand til å bære meg på sjøen, som han hadde gitt
ordre om å passe seg, med min egen assistanse
og retning, og han håpet, i noen uker, ville begge imperier bli frigjort fra så
. uutholdelig heftelse "Med dette svaret til utsending tilbake til Lilliput, og
monarken av Blefuscu relatert til meg alle
som hadde gått, og tilbyr meg på samme tid (men under den strengeste tillit)
hans nådige beskyttelse, hvis jeg ville fortsette i hans tjeneste, hvor, selv om
Jeg trodde ham oppriktig, men jeg løst
aldri mer å sette noen tillit til prinser eller ministere, hvor jeg kunne unngå
det, og derfor, med all grunn opphavspersoner for sine gunstige
intensjoner, jeg ydmykt ba seg fritatt.
Jeg fortalte ham, "at siden formue, enten godt eller ondt, hadde kastet et fartøy i mitt
måte, var jeg fast bestemt på å våge meg på havet, snarere enn å bli en anledning
Forskjellen mellom to slike mektige
. monarker "Heller ikke jeg finne keiseren i det hele tatt misfornøyd, og jeg oppdaget, ved en
visse ulykke, at han var veldig glad i oppløsning min, og så var de fleste av hans
ministre.
Disse betraktninger flyttet meg til å fremskynde avreisen min litt raskere enn jeg beregnet;
som retten, utålmodig etter å ha meg borte, veldig lett bidratt.
Fem hundre arbeidere var ansatt for å lage to seil til båten min, ifølge mine
retninger, ved quilting tretten folder av deres sterkeste lin sammen.
Jeg var på smerter lage tau og kabler, ved å vri ti, tjue eller tretti
av den tykkeste og sterkeste av dem.
En stor stein som jeg skjedd å finne, etter en lang søk, ved sjøen-shore,
tjent meg for et anker. Jeg hadde talg på tre hundre kyr, for
smøring båten min, og annet bruk.
Jeg var på utrolige smerter i å kutte ned noen av de største tømmer-trær, for årer
og master, hvor jeg var imidlertid mye assistert av Hans Majestets skip-snekkere,
som hjalp meg i å jevne dem, etter at jeg hadde gjort det grove arbeidet.
I ca en måned, når alle var forberedt, sendte jeg til å motta Hans Majestets kommandoer, og
å ta min permisjon.
Keiseren og kongelige familie kom ut av palasset, jeg la meg på ansiktet mitt for å kysse
hånden, som han svært allernådigst ga meg: det gjorde keiserinnen og unge prinser av
blod.
Hans majestet presenterte meg med femti vesker av to hundre sprugs a-brikke, sammen
med hans bilde på full lengde, som jeg satte umiddelbart inn en av mine hansker, til
holde det blir vondt.
Seremonier ved avreise min var for mange til å plage leseren med på dette
gang.
Jeg lagret båten med skrotter av hundre okser og tre hundre sauer, med
brød og drikke proportionable, og så mye kjøtt klar utkledd som fire hundre kokker
kunne gi.
Jeg tok med meg seks kyr og to okser i live, med så mange søyer og værer,
hensikt å bære dem inn i mitt eget land, og forplanter rasen.
Og for å mate dem om bord, hadde jeg en god bunt av høy, og en pose med mais.
Jeg skulle gjerne ha tatt et dusin av de innfødte, men dette var en ting keiseren
ville på ingen måte tillate, og dessuten en flittig søk inn i min lommene, hans
majestet engasjert min ære "ikke å bære
bort noen av sine ***, men med eget samtykke og ønske. "Etter å ha slik
forberedt alle ting så godt som jeg kunne, satte jeg seil på den tjuefjerde dagen i
1701 september, kl seks om morgenen, og
da jeg hadde gått omtrent fire ligaer i nord, vinden være på sør-øst, ved
seks om kvelden jeg descried en liten øy, ca en halv liga i nord-
vest.
Jeg avanserte fremover, og kastet anker på le-siden av øya, som syntes å være
ubebodd. Jeg så tok noen forfriskninger, og gikk til
min hvile.
Jeg sov godt, og som jeg antatt minst seks timer, for jeg fant dagen brakk i to
timer etter at jeg våknet. Det var en klar natt.
Jeg spiste min frokost før sola var oppe, og heaving anker, vinden blir
gunstig, styrte jeg det samme kurset som jeg hadde gjort dagen før, hvor jeg var
regissert av min lomme kompass.
Min intensjon var å nå, om mulig, en av disse øyene som jeg hadde grunn til å
tror lå mot nord-øst for Van Diemen Land.
Jeg oppdaget ingenting hele dagen, men på den neste, om tre på ettermiddagen,
når jeg hadde ved beregning min gjorde tjuefire ligaer fra Blefuscu, descried jeg en
seile styring i sør-øst; min kurs skyldtes øst.
Jeg hyllet henne, men kunne få noe svar, men jeg fant jeg fikk på henne, for vinden
avtatt.
Jeg gjorde alt seilet jeg kunne, og i en halv time spionerte hun meg, så hang out hennes
gamle, og slippes ut en pistol.
Det er ikke lett å uttrykke gleden jeg var i, på uventede håp om enda en gang
se mitt elskede land, og den kjære løfter jeg igjen i den.
Skipet løyet hennes seil, og jeg kom opp med henne mellom fem og seks i
kveld, 26. september, men mitt hjerte hoppet inni meg å se henne engelsk
farger.
Jeg la kyr og sauer inn i min pels-lommer, og fikk om bord med alle mine
lite last med bestemmelser.
Fartøyet var en engelsk handelsskip, tilbake fra Japan med Nord og Sør
hav, kapteinen, Mr. John Biddel, av Deptford, en meget sivil mann, og en
utmerket sjømann.
Vi var nå i breddegrad på 30 grader syd, det var rundt femti menn i
skip, og her møtte jeg en gammel kamerat av meg, en Peter Williams, som ga meg en
god karakter til kapteinen.
Denne herren behandlet meg med vennlighet, og ønsket jeg ville la ham vite hvilken plass
Jeg kom fra sist, og hvor jeg var bundet, som jeg gjorde i noen få ord, men han trodde
Jeg var enorme, og at farene jeg
gjennomgikk hadde forstyrret hodet mitt, hvorpå jeg tok min sorte storfe og sau ut av mine
lomme, som etter store forbauselse, tydelig overbevist ham om sannheten min.
Jeg så viste ham gullet gitt meg av keiseren av Blefuscu, sammen med hans
Majestets bildet i full lengde, og noen andre sjeldenheter i dette landet.
Jeg ga ham to vesker av to hundre sprugs hver, og lovet, da vi kom
i England, for å gjøre ham en gave av en ku og en sau stort med unge.
Jeg skal ikke plage leseren med en bestemt konto av denne reisen, som
var svært velstående for det meste. Vi ankom i Downs den 13.
April 1702.
Jeg hadde bare en ulykke, at rottene om bord båret bort en av sauene mine, jeg fant
hennes bein i et hull, plukket rent fra kjødet.
Resten av min buskap fikk jeg trygt i land, og satt dem a-beite i bowling-grønn
ved Greenwich, der finhet av gresset gjort dem fôret meget hjertelig, skjønt
Jeg hadde alltid fryktet det motsatte: verken
kunne jeg muligens ha bevart dem i så lang reise, hvis kapteinen ikke hadde
tillot meg noen av hans beste kjeks, som gnis til pulver, og blandet med vann,
var deres konstant mat.
Den korte tiden jeg fortsatte i England, gjorde jeg en betydelig fortjeneste ved å vise min
storfe til mange personer på kvalitet og andre: og før jeg begynte min andre
seilasen, solgte jeg dem seks hundre pounds.
Siden min siste returnere finner jeg rasen er betydelig økt, spesielt
sau, som jeg håper vil vise seg mye til fordel for ull produksjon, ved
finheten av fleeces.
Jeg bodde men to måneder med min kone og familie, for min umettelig trang til å se
fremmede land, ville lide meg å fortsette lenger.
Jeg forlot fifteen hundred pounds med min kone, og festet henne i en god hus på Redriff.
Mine gjenværende lager jeg båret med meg en del i penger og delvis med varer, i håp om å
forbedre mitt formuer.
Min eldste onkel John hadde forlatt meg en eiendom i landet, nær Epping, av omkring tretti
pounds i året, og jeg hadde en lang leiekontrakt av Black Bull i Petter-Lane, som
ga meg så mye mer, slik at jeg ikke var
i fare for å forlate familien min på menigheten.
Min sønn Johnny, oppkalt så etter sin onkel, var på grammatikk-skolen, og en towardly
barn.
Min datter Betty (som nå er godt gift og har barn) var da på henne nål-
arbeidet.
Jeg tok permisjon fra min kone, og gutt og jente, med tårer på begge sider, og gikk om bord
Adventure, et handelsskip på tre hundre tonn, bundet for Surat, kaptein John
Nicholas, av Liverpool, sjef.
Men min beretning om denne ferden må henvises til andre del av mine reiser.