Tip:
Highlight text to annotate it
X
Du kan fortsette, Rodney.
DAG 15
Jeg husker ikke begynnelsen.
- Jo, det gjør du sikkert.
- Nei.
Begynn med navnet ditt, slik vi har gjort.
Så tar vi det derfra.
Mitt navn er...
Mr. Rodney McKay.
- Nei.
- Jo.
Kom igjen, nå. Du er dr. McKay.
Nei, ikke nå lenger.
Jeg er ikke smart lenger.
Leger er smarte, så jeg er mr. nå.
Ok.
Jeg var kjempesmart før.
Og nå er jeg ikke det.
Det er det vi prøver å fikse.
Nei, dere klarer ikke å fikse meg.
Du vet vi gjør vårt beste...
Nei, dere klarer ikke.
Det er greit.
Rodney, hva er det neste du skal si?
Hvor ble det av John?
Han måtte gå litt.
- Han kommer... Rodney...
- John!
Jeg er din venn, jeg er her.
Hvor er du, John?
John!
Hvorfor sa dere ikke
at broren min var så syk?
- Det skjedde så fort, Jeannie.
- Nei, jeg...
Jeg fikk en melding fra ham
for et par uker siden. Han...
Han virket helt fin.
Han hadde aldri vært så hyggelig.
Det må ha vært rett etter
at han ble smittet.
Jeg så ikke symptomene i tide.
Det er ikke din feil, doktor.
For å være ærlig, mrs. Miller,
vi kontaktet deg så snart vi forsto
alvoret i sykdommen hans.
Daedalus tok deg til
første tilgjengelige port i Pegasus
siden vi var bekymret for
at du ikke skulle komme i tide.
Vi tenkte du fortjente
en mulighet til å ta farvel.
Dr. Keller ville bruke litt tid
på å forberede ham på ditt besøk.
Ja, jeg tror jeg trenger litt tid selv.
Hvordan skjedde dette med ham?
Ting gikk litt galt i forrige oppdrag.
Når du kommer til forskningsleiren,
minn dr. Nichols om at han nå er
en time og et kvarter
etter innsjekkingstida.
Skal jeg gi ham en liten omgang?
En påminnelse holder.
Burde vi ikke tenke på dr. Nichols team?
Nei, bosettingen er en halvtime fra porten.
De sjekker inn hver sjette time.
Nichols er sikkert bare lei av rundturen.
Han ville ikke ta skade av å anstrenge seg.
Denne Nichols er så arrogant.
Amelia, jeg tror jeg tar sjansen på
å spise frokost før de sjekker inn.
Det vil sikkert ta dem litt tid
å komme til leiren,
og enda lenger tid for Nichols
å komme tilbake til porten og rapportere.
Det er ikke noe poeng i at jeg
forteller deg dette.
- Ikke egentlig.
- Nei.
Er tilbake om 20 minutter.
Uvanlig utenomjordisk aktivitet!
Aktiver skjoldet.
Jeg mottar ingen IDC.
Dette er Sheppard.
Ikke senk skjoldet.
Hele tårnet vil bli oversvømt.
Jeg har ikke til hensikt å gjøre det, oberst.
Hva er din status?
Det er kaldt og vått.
Stargate er under vann.
- Hele dalen er oversvømt.
- Og det er iskaldt!
Send en hopper gjennom.
Vi må holde oss varme
til vannet trekker seg tilbake.
Ok, oberst. Vent litt.
Vi venter. Sheppard ut.
Redning 1 avventer.
Hva er det som tar så lang tid?
Hvorfor lukkes ikke porten?
Det er vannet.
Det konstante trykket
holder ormehullet aktivt,
og det betyr at vi må vente maks tid
en stjerneport kan holdes åpen,
38 minutter.
Vi er nede i 32,
og før du kan si "hva sa jeg",
vi hadde ikke noe valg.
Jeg skjelver ustanselig.
Du slipper all den varme lufta
ut av munnen.
Folkens, dere er varme nok.
Jeg vet ikke,
jeg tror jeg ble våtere enn deg.
Jeg vet ikke.
Jeg ble litt fuktig da jeg ringte hjem.
Forskningsleiren var lenger opp i dalen.
Jeg er litt bekymret for dr. Nichols team.
Ja.
Hvis det er noen i forskningsleiren,
dette er oberst Sheppard. Vennligst svar.
Jeg gjentar, dette er oberst Sheppard.
Vennligst svar.
- Jeg tror de er døde alle sammen.
- Du vet ikke det, Rodney.
Teamet studerte global oppvarming.
De slo leir ved foten av
en enorm isbre opp i dalen.
- Sviktet demningen?
- Det ville forklare situasjonen.
Antikkene ville ikke risikert flom,
og jeg tror ikke bare det var tidevannet.
Det forklarer hvorfor vannet er så kaldt.
Nå er jeg varm og jeg skjelver fortsatt.
Hadde du feber før vi dro?
Jeg vet ikke, kanskje.
Jeg brygger alltid på noe.
Jeg tror vannet har trukket seg litt tilbake.
Så vi blir her i hele natt.
I en varm koselig hopper.
Du trenger bare å holde ut i 30 minutter.
Hvor lenge har han vært borte?
Siden han sovnet for ni timer siden.
La oss få ham til sykestua.
Han må skannes.
Jeg vil ta en *** på dere også.
Det går fint med oss.
Jeg mener nå.
Jeg tror dette styrker mitt forslag
om å sende en MALP
i forkant av hver overføring.
Slikt skjer, Woolsey, og da mener jeg...
Jeg vet hva du mener. Takk.
Hvorfor kom du ikke tilbake
i hopperen jeg sendte?
Jeg beordret redningsgruppa
til å fortsette å lete.
- De kan fortsatt være i live.
- Selvfølgelig.
Jeg må gå og sjekke meg,
så skal jeg få sjekket Rodney.
Hvordan går det?
lkke noe feber eller hypotermi,
- ingenting på skanneren.
- Hva med dere?
- Som sagt, helt fint.
- Ja.
Men det var ikke vi som besvimte.
Jeg fikk ikke så mye søvn natta før,
og jeg spiste lite frokost, så...
Woolsey vil sende ut en MALP
før alle overføringer nå.
- Det vil fort falle i popularitet.
- Det var det jeg sa.
Kan jeg gå? Føles litt tåpelig å ligge her.
Jeg skal ha deg under observasjon litt til.
Og du skal få middag.
Du kan se på. Jeg er utsultet.
Ja, det er offisielt. Han er bedre.
Vi ses.
- Skal jeg sende dem inn?
- Ok.
Rodney er klar.
Hva skal jeg si?
Har det noe å si?
Meredith?
Det er meg. Jennie, jeg...
Du er søstera mi.
- Ja.
- Meredith er mitt virkelige navn.
Det er fornavnet ditt,
men du har aldri likt det.
Nei.
Nei, det er et jentenavn.
Noen ganger, ja,
men du kalles Rodney.
Rodney McKay. Mr. Rodney McKay.
Rodney McKay. Rodney McKay.
Du gråter på grunn av meg.
Nei, det er fordi jeg savner deg sånn.
Fordi du er søstera mi.
Ja.
Jeg er syk.
Jeg vet det.
Jeg er her nå.
Jeg er...
Vennen, jeg må bare ut litt.
Jeg kommer snart tilbake.
- Hei.
- Jeg vet det.
Jeg må ha et sekund.
Jeg vil ikke at han skal se...
Jeg forstår. Jeg følte det samme.
Jeg skal gå inn igjen.
Han trenger meg,
og jeg vil si farvel, men...
- Det er som om han allerede er borte.
- Jeg vet det.
Det finnes en mulighet.
Hva? Hvordan?
Det finnes et sted. Jeg har vært der.
Han blir seg selv igjen,
og du kan ta farvel.
Men hvorfor har du ikke tatt ham med dit?
Fordi det er farlig,
men jeg tar sjansen hvis du vil.
DAG 06
Alt klart?
Minn meg om å klage på
den som hadde denne ideen.
Det var din, faktisk.
Klagen er tatt til etterretning.
Det var en god idé å følge med på
hva som skjedde med deg,
- men hvis du ikke vil...
- Jo da.
- Vi begynner med navnet, ikke sant?
- Ja.
Jeg husket noe.
Jeg er dr. Rodney McKay.
Jeg leder vitenskapsavdelingen
ett eller annet i Atlantis i...
I all verden...
I Pegasusgalaksen.
Ikke dårlig, fortsett.
Jennifer, det er...
Det er noe jeg ville...
Mens jeg husker, men jeg fortsatt kan,
er det noe jeg ville si, før...
Fortsett.
Jennie.
Jeg ventet ingen så sent.
Jeg er en av de
som trenger all informasjonen de kan få.
Dette er resultatene fra siste skanning.
Det mørke området som ser ut som
en svulst er egentlig en parasitt.
Slyngtråden dens strekker seg
for langt til at vi kan ta den ut,
og den reagerer ikke på behandling.
Til og med stasis
bare forsinket progresjonen.
Det er fortsatt flere medikamenter som...
Han ble smittet på sitt siste oppdrag?
Kanskje, men ikke nødvendigvis.
Den var for liten
til at den vistes på skanneren da,
men i Pegasusgalaksen
er tilstanden vanlig blant eldre.
Så hvorfor ham.
Kanskje vi alle ble utsatt for det,
men sto imot.
Rodney led allerede av en virusinfeksjon
da han dro på oppdrag ved M44-5Y9,
og all den tida i iskaldt vann...
Så motstandskraften hans var begrenset.
Parasitten dreper ikke celler,
men gjør dem inaktive,
men jeg forstår ikke helt hvorfor.
Men resultatet er
stadig redusert hjernefunksjon.
Det spres, han vil miste kroppskontroll,
regulering av organfunksjoner...
Ronons folk kaller sykdommen
den andre barndom.
- Du har snakket med Ronon.
- Ja.
Jeg vet hva han sa til deg.
At han dør og at det ikke er noe å gjøre.
Nei, han dør, og jeg gjør alt jeg kan.
Jeg må spørre deg om noe.
Hvorfor sa du at du ikke kjente igjen
symptomene i tide?
Fordi han allerede hadde symptomene
da han kom tilbake fra oppdraget, og
jeg så det ikke.
Nå?
Det var det legen bestilte.
- Morsomt.
- Vil du ha frukten?
- Nei.
- Det tror jeg du vil.
Å spise fra en pasients brett
blir ikke tatt godt imot.
Jennifer, vi var nesten på date.
Nei, du spanderte bare en drink.
Nå vil jeg vi skal spise middag.
Slik forholdene er.
Jeg vil gjerne ha frukten.
Ikke fordi dette var
middagen jeg hadde tenkt meg...
- Er det en invitasjon?
- Bare hvis du aksepterer.
Hvis jeg ikke var så tiltrukket
av den nye Rodney McKay,
kunne parasitten ha blitt operert bort
uten at hjernen ble alvorlig skadet.
Men da han begynte å glemme,
var det for sent.
Jeg har ikke gitt opp
å finne en behandlingsform.
Ronon fortalte meg om et sted
som vil gi Mere en dag til
som seg selv før han dør.
Jennie, du tror da ikke...
Og at det er du som ikke lar ham dra.
Det er på planeten Talus.
Det er på en av
antikkenes opprinnelige verdener.
Vi brukte 5-6 timer
på å komme dit fra porten,
men jeg var bare et barn
og bestefar måtte stort sett bæres.
Vi ville klart det på halvparten av tida.
Det er et lite problem med planen.
Skrømtene etablerte et stor utpost der
under replikatorkrigen.
Den er fortsatt der.
Det har aldri hindret oss
i å dra noe sted tidligere.
Det er ikke bare det.
Du tror ikke den finnes.
- Jeg sier ikke...
- Jeg gjør det.
- Jeg var der.
- Ja, men du var bare seks år.
Ronon, hør på hva du har fortalt oss.
En magisk helligdom
inne i en hule bak en foss.
Sa jeg at den var magisk?
Nei, men du sa
at folk med McKays tilstand
vil kunne komme tilbake
til sitt tidligere i...
Talus-helligdommen
er også kjent blant mitt folk
for offer for den andre barndom.
Den gir en siste dag og en rask død i gave.
Det gjør den ikke nødvendigvis ekte.
På noen sekunder
så jeg min bestefar gå fra å være
en som ikke kunne si sitt eget navn
til mannen som lærte meg å jakte.
Du lærte å jakte da du var seks år?
I en dag fikk han holde sin kone i armene
og dele måltid med de han var glad i,
så døde han med ære.
Du kan si jeg var for ung til å huske,
men jeg vet hva jeg så,
og vi kan gjøre det samme for McKay.
Du tar feil hvis du tror
det ikke er verdt det.
Jeg har aldri fortalt noen dette før,
bortsett fra...
Min far hadde en sykdom kalt Alzheimers.
Det ligner på mange måter
på tilstanden dr. McKay lider av.
Mitt poeng er
at jeg hadde et lignende øyeblikk
med ham som det du nettopp beskrev.
Han hadde ikke
kjent meg igjen i månedsvis,
men en dag, ut av det blå,
hadde han et øyeblikk
av fullkommen klarhet.
Han sa: "Richard, hva gjør du her?"
Og jeg sa: " Pappa, jeg...
"Jeg er her for å treffe deg."
Og han sa...
Han sa: "Er ikke det vakkert?"
Så var han borte igjen.
Kunne ikke du huske en lignende...
Det er ikke det samme.
- Ronon, hør her...
- Jeg skylder ham dette!
- Jeg tar ham med.
- Jeg blir med.
Vent litt.
Vi vet
at det er to moderskip
og 10000 skrømt på bakken.
Hvis vi skal vurdere dette,
- må vi legge en plan.
- Greit, legg en plan.
Beklager, men han går ingen steder
uten min tillatelse,
og det får du ikke
før vi har snakket med Rodney.
Hei, Rodney.
Du har besøk. John er her.
Teyla og Ronon også. Hele teamet.
- Ronon Dex.
- Riktig.
Jeg vil ta deg med til et sted,
et sted der du har mulighet
til å være deg selv igjen en stund.
Slik du var før du ble syk.
Før...
- Hei.
- Hei, John.
Sannheten er at vi ikke
vet hva som vil skje med deg,
men vi er villige til å prøve, hvis du er det.
Ok.
Da sier vi det.
Nei.
- Rodney, de har ikke fortalt alt.
- Han trenger ikke vite det.
Planeten de vil ta deg med til
er en skrømtutpost.
Husker du skrømtene?
Det vil bli veldig farlig,
ikke bare for deg,
men for vennene dine også.
Vi vil ta den risikoen.
En risiko for at,
og jeg vet ikke om det vil fungere,
du kan bli deg selv i en dag.
Tilgi meg hvis det høres mer ut
som tortur enn en velsignelse.
Vi kommer fortsatt med nye ideer
om hvordan dette skal kunne behandles,
men hvis du gjør dette,
hvis du forlater Atlantis...
Atlantis...
Det er over.
Jeg kan ikke hjelpe deg.
Doktor.
Han forstår ikke.
Nei,
og det betyr at det er min beslutning
om han skal dra eller ikke,
og jeg har ikke gitt opp
å behandle pasienten.
Og du har fortsatt ikke gitt opp.
Nei, for jeg tror ikke
skaden på cellene er permanent,
så hvis vi kan fjerne parasitten...
Hvor lenge har du forsøkt? Ukevis?
Og hvor mange dager har han igjen?
To, toppen?
Jeg vet du har gjort alt du kan.
Jeg vet du føler deg ansvarlig
og at du vil fortsette å prøve,
men jeg er den nærmeste i slekt.
Derfor er valget mitt.
Og vi tar ham med.
DAG 01
Opptak er på.
Skal ikke du si: "Opptak"?
Beklager.
Bare tuller. Ok.
Mitt navn er dr. Rodney McKay.
Jeg leder vitenskap-
og utviklingsavdelingene
her på Atlantis, i Pegasusgalaksen,
i den lokale svermen,
i universet slik vi kjenner det.
Hensikten med denne loggen
er å gi en grunnlinje for meg selv
og for dr. Keller
for å måle framskrittet i mitt
hukommelsestap.
Ironisk, ikke sant?
Ved å resitere det jeg nå har nevnt,
så vel som en liste over
ting jeg kjenner veldig godt,
slikt som pi med 12 desimaler.
3. 1415926535...
- Er Rodney om bord?
- Ja.
Er retningslinjene klare?
Inn og ut før skrømtene aner det.
Oberst Sheppard,
hvis dr. McKay skulle få tilbake...
Si farvel fra meg.
- Jeg trodde ikke du trodde på det.
- Er det påkrevd?
Han vil være glad for at du er her.
Enten lykkes vi, eller så gjør vi det ikke.
Hvis ikke, vil det bli en tøff tur,
så alle må være forberedt.
Hopper 3, avventer.
Send en MALP gjennom.
MALP-en er gjennom porten,
og de skyter på den fra begge sider
av hva som ligner en dyp dal.
Den avgir røyk.
Dere bør ha fullstendig oversikt
over området om fem sekunder.
Vi ses i morgen.
Jeg håper det.
Det er pokker til dal.
Tror du de så oss før vi ble usynlige?
Nei, jeg tror røykskjermen virket.
Forhåpentlig tror de
at vi sendte en MALP foran oss
og ombestemte oss da de sprengte den.
Jeg vil utforske landingsområdet.
Det bør ikke ta mer enn fem minutter.
John!
John!
John!
Du var der, og så...
Rodney, jeg er her. Hva er det?
Jeg våknet, alle hadde dratt!
Kompis, jeg...
Beklager, jeg trodde du hadde sovnet.
Jeg ble så redd. Jeg var sikker på at
det som var igjen av sinnet
ville forsvinne innen morgenen!
Jeg skal ta deg med til rommet ditt.
Jeg har aldri vært så redd før.
Jeg forsvinner.
Og jeg klarer ikke å stoppe det!
Du er fortsatt her.
Ja. Jeg er det.
Jeg skal ingen steder.
Vil du være sammen med meg,
så er det greit.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre
med meg selv. Jeg...
Jeg beklager.
Jeg burde ikke ha vekket deg.
Hør her, det er en fin natt ute.
La oss ta en øl.
- Drikker jeg øl?
- Ja, masse.
Ta denne.
Kom igjen, vi drar.
Burde jeg ta en til?
Hva kunne skje?
Jeg burde ikke ha hamret på døra di.
Jeg føler meg tåpelig.
Ikke gjør det.
Jeg har prøvd å huske
navnet på min søsters datter.
Betty.
Betty.
Ganske sikker på at det ikke er det.
Det er Madison.
- Du husket hva det ikke var.
- En undervurdert evne.
Kanskje du ikke er
så langt borte som du tror.
Jeg skjuler det.
Jeg har allerede glemt
mer enn de fleste vil vite,
og jeg vet det høres...
- Arrogant, stemmer det?
- Ja.
Det fungerer.
I morges prøvde jeg
å hjelpe Zelenka fullføre noe
som åpenbart var min idé.
Jeg var til ingen nytte.
Jennifer sier at det vil bli verre nå
for hver time.
Om en uke vil jeg ikke huske navnet mitt.
Hva med...
- Skal vi si farvel nå?
- Nei.
- Hva mener du?
- Jeg sier ikke farvel.
- Jeg sier det uansett.
- Jeg lytter ikke.
Snart vet jeg ikke hvem du er.
Jeg minner deg på det.
Jeg vil ikke at du skal se meg slik.
Husk meg som det jeg er,
som din geniale venn,
- ikke som en...
- Ikke snakk om.
- Vær så snill.
- Jeg drar ikke.
- Bare aksepter det.
- Men...
Nei!
Siste ord om den saken.
Ok.
Ok.
Du er en god venn, Arthur.
Landingsområdet er klart. Jeg flyr oss inn.
Hvor skal vi?
Opp dit, ser du? Bak fossen er det en hule,
og når du kommer dit,
vil du ha en flott dag med vennene dine.
Jeg er sliten.
Jeg vet det. Vi er snart framme.
Så hva gjør vi?
Vi venter.
Rodney. Se på fossen. Kul, ikke sant?
Nei.
Jeg får veldig svake energisignal.
- Hva slags energisignal?
- Jeg er ikke sikker.
Radioaktivitet?
lkke som jeg har sett.
Vi kan spørre Rodney snart.
John!
Bare hold ut.
Jeg vil hjem nå!
Kanskje du burde stå
nærmere denne platen.
Jeg tror det er kilden til energisignalene.
Jeg vil dra nå!
- Litt til.
- Dra...
Jeannie?
Jeg er her, Mere.
Ja, åpenbart.
Han er tilbake.
Kan noen fortelle meg hva vi gjør her?
DAG 10
Rodney McKay.
Jeg er vitenskapelig leder og...
Og... Og... Og...
Forskning.
Pokker!
- Det er greit.
- Nei.
Atlantis...
Pegasus...
Det er 3. 14...
Jeg vet ikke.
Hvordan kan jeg unngå å vite det?
Vil du stoppe?
Jeg ser for meg et ansikt.
Hver gang jeg lukker øynene.
Jeg tror det er min mor.
Jeg...
kjenner henne ikke igjen...
Det er så lenge siden.
Hun sier ting til meg.
Jeg kjenner dem ikke.
Dere kan begynne med
hva slags sted dette er.
- Dette er Talus-helligdommen.
- Hva betyr det?
En av de eldstes planeter. Vi tok deg med.
Takk, herr Informasjon.
Når ble han Ronon Forklareren,
og hvorfor er ikke jeg på sykestua?
Har jeg blitt bedre?
Jeg har blitt bedre!
Nei.
Jeg er det. Jeg føler det. Utrolig!
Mere, vi tok deg med hit
slik at vi skulle få anledning
til å si farvel til hverandre.
Du vil bare være slik i en dag.
- Det er slik det fungerer.
- Hva?
Hva husker du?
Du ville ikke si farvel da.
Hvorfor nå?
Og hvorfor bare én dag? Hva er det?
Det er en gave
fra helligdommen og fra oss,
som tok en stor risiko for å få deg hit,
en siste dag sammen med de du er glad i.
Og etter det?
Dør jeg?
- Med ære.
- Og verdighet.
Glem det, jeg bare blir her.
- Det fungerer ikke slik.
- Hvorfor ikke?
Og planeten er kontrollert av skrømt.
Og vi fanger opp ioniserende stråling.
Vi burde ikke stå så nær helligdommen.
Nå tuller du.
Og du lot dem gjøre det?
lkke klandre henne. Hun ville ikke.
Hvem sin briljante idé var dette?
- Min.
- Vi mente alle at det var en god idé.
Hvordan kan det være det?
Jeg var ferdig med krenkelsene,
jeg har sagt farvel.
Jeg beklager at dette skjedde med deg,
men ikke at jeg fikk denne sjansen.
Prøv å se dette som en mulighet og ikke...
Tortur?
Jeg beklager, jeg bare...
Jeg trodde jeg skulle bli frisk,
så sier dere...
Har dere laget en plan?
Først skal vi ha et festmåltid.
En siste nattverd?
Det passer ditt messiaskompleks.
Sant nok.
Ikke vær sint på meg.
Hvis jeg fikk velge de jeg skulle
tilbringe min siste dag med, så...
Hva er det?
Jeg trodde ikke at dette ville fungere.
Jeg trodde ingenting ville fungere,
og at det var alt.
Så hvorfor gjorde det det?
Du tror ikke mer på helligdommer
mer enn jeg gjør.
Vis ham signalene.
- Hm.
- Det var det jeg sa.
Sa du: "Hm"?
Jeg mente bare at det var rart jeg også.
Så hva tror du, antimaterie?
Eller et supertungt element
brukt som energikilde.
Jeg har aldri sett det.
Skapt for å gi kraft til dette stedet?
Hvem vet hva det er?
Det må være tusenvis av år siden...
- Ser du spissen?
- Det er din fest.
- La oss more oss.
- Dette er gøy for meg.
Bare spar litt skinke.
Der er det igjen.
Det er en slags ujevn gamma som...
- Kom med meg.
- Hva? Hvorfor det?
For jeg må finne ut noe.
- Hvor skal vi?
- Forhåpentlig tilbake til Atlantis.
- Beklager.
- Hvorfor gjorde du det?
For å finne ut om parasitten vil
ekspandere raskt tilbake i hjernen
da vi fjernet ham fra strålingskilden,
og det tror jeg den gjorde.
Grunnen til at symptomet
forsvant når han kom hit
er at den trakk seg tilbake
for å beskytte seg selv.
Hva betyr det for oss?
At han vil dø av å forlate hulen.
Vi kan ikke ta ham med til Atlantis.
Så
vi må finne en måte å operere ham her på.
Jeg trodde du hadde prøvd stråling.
Ja, men jeg har ikke vært borti dette før.
Parasitten er radiofølsom mot den.
Det er derfor helligdommen fungerer.
Du føler deg bra i en dag
inntil radioaktiviteten gjør deg syk,
og derfor drar du.
Jo lenger vekk, jo raskere
ekspanderer parasitten i hjernen.
Og dagen din er over. Jeg forstår.
Er den liten nok
til å bli operert når vi er her?
Jeg gjetter,
men det er det eneste
som kan forklare at han ble bedre,
men jeg vet ikke sikkert før jeg opererer.
Hvordan klare det med feltutstyr?
Det går ikke.
Vi må hente utstyr fra Atlantis.
Det er et problem.
Kan vi kontakte Atlantis og be dem
sende en ekstra hopper med utstyr?
- Nei.
- Jeg trenger utstyret, John.
Skrømtene vil ikke la seg lure to ganger.
Hvis de ikke fanger opp radiosignalet,
og selv om den andre hopperen
kommer gjennom,
vil de vite at vi er her.
Vi kommer ikke tilbake.
Prøver vi ikke, dør han.
- Hva trenger du?
- For å operere? Jeg har sagt det.
Nei, minimum.
Mer enn feltutstyr.
Jeg trenger en skanner
for å lokalisere parasitten,
jeg trenger riktig instrument
for å åpne skallen...
Ok.
Jeg har en idé.
Hold ham så langt unna
denne greia som mulig.
Vi er tibake om 20 minutter.
Du kan ikke forvente
at jeg opererer med dem.
Jeg har sett kirurgiske driller,
og de er ikke så annerledes.
La oss anta at vi kan åpne ham,
jeg vet fortsatt ikke hvor parasitten er.
Vi kan bruke denne.
- En livstegndetektor?
- Ja. Hvorfor ikke?
Den er ikke designet
for inngrep på denne størrelsen.
Jeannie kan modifisere den.
Nei, du forstår ikke.
Strålingen svekker immunsystemet nå.
Hvis ikke jeg dreper ham,
vil infeksjonen han får
av å bli operert i en fuktig hule
garantert gjøre det!
Hvis ikke vi gjør noe, dør han.
Du sa det.
Absolutt ikke!
Vi snakker om å redde livet hans.
Hjernen min er ikke
en veranda på huset ditt.
Det er ikke jeg som skal operere.
Mitt siste råd,
ikke la disse folkene
overtale deg til å gjøre dumme ting.
- Jeg klarer det.
- Gjør du?
Jeg tror jeg kan
modifisere livstegnsdetektoren.
- Ja, med min hjelp.
- Så hjelp.
Dette er ikke en av de
TV-hjerneoperasjonene der skallen er åpen
og vi konverserer...
Jeg har nok bedøvelsesmiddel.
Du vil ikke føle noe.
Ja, det er sikkert en hammer.
Vi har dårlig tid, Rodney.
Du må ta et valg.
Vær så snill, Mere. La oss prøve.
Jeg er åpenbart enig,
men dere legger mye på meg på en gang.
Sånn er livet.
La meg få litt skinke.
Nei. Ikke noe mat før operasjonen.
DAG 18
Ha det, Jeannie.
Beklager at jeg var slem av og til.
Ha det, Teyla.
Ha det, Ronon Dex.
Ha det, John.
Ha det.
Jeg må kutte her,
her
og her,
og bore de punktene for å fjerne området.
Ok.
Jeg vil ikke trenge inn i duralagene ennå,
så hold ham så rolig du kan.
Nå.
Jeg brukte for lang tid
på å stille om livstegnsdetektoren.
Hun har ikke nok tid til å operere
før immunsystemet svekkes.
Jeg gikk for langt. Hold ham stille.
Jeg prøver.
Det er parasitten, den beveger seg.
Kanskje den vet at vi er ute etter den.
Jeg tror ikke det.
Jeg tror den instinktivt
vil vekk fra strålingen,
og vi har vist den en vei ut.
Ronon, du vil trenge våpenet ditt
om 10 sekunder.
Du kunne ha tråkket på den.
Hun ba meg skyte den.
Ferdig.
Du gjorde en flott jobb.
Du også.
La oss få ham hjem.
Du kan gå og legge deg. Jeg blir her i natt.
Det er greit.
Jeg vil være her når han våkner.
Det kan ta en stund.
Han liker å sove, vår Rodney.
Du skulle sett ham da han var tenåring.
Hvem kan sove med all snakkingen?
Hei.
Hei.
Du har ikke mistet noe?
Det er så mye å ta av.
Takk.
Bare hyggelig.
Det var skummelt.
For meg også.
Er du sulten?
Småsulten.
Jeg skal bestille noe.
DAG 06
Jennifer, det er noe jeg ville...
Mens jeg husker, mens jeg fortsatt kan,
det er noe jeg ville si før...
Fortsett.
Jeg...
Jeg elsker deg.
Jeg har elsket deg en stund nå.
Ok, hvor var jeg?