Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL V
Oh, la hun kjenner meg så snart, rundt hjørnet av huset, nærmet hun igjen inn i
utsikt. "Hva i navnet godhet er
Uansett -? "
Hun var nå spyles og andpusten. Jeg sa ingenting til hun kom ganske nær.
"Med meg?" Jeg må ha gjort et fantastisk ansikt.
"Må jeg vise den?"
"Du er like hvit som et laken. Du ser forferdelig. "
Jeg regnet, jeg kunne møte på dette, uten skrupler, noe uskyld.
Mitt behov for å respektere blomstre av Mrs. Grose har hatt droppet, uten ruslet fra
mine skuldre, og hvis jeg vaklet for chat det var ikke med hva jeg holdt tilbake.
Jeg legger ut min hånd til henne og hun tok det, jeg holdt henne hardt litt, smak til å kjenne sin
nær meg. Det var en slags støtte i sky
heave av overraskelse henne.
"Du kom til meg for kirken, selvfølgelig, men jeg kan ikke gå."
"Har noe skjedd?" "Ja.
Du må vite nå.
Hadde jeg ser veldig ***? "" Gjennom dette vinduet?
Forferdelig! "" Vel, "sa jeg,« jeg har vært redd. "
Mrs. Grose øyne uttrykte tydelig at hun ikke hadde ønsket å være, men også at hun
visste altfor godt sin plass å ikke være klar til å dele med meg noen markert ulempe.
Å, var det ganske avgjort at hun må dele!
"Just what du så fra spisestuen et minutt siden var effekten av det.
Hva jeg så - like før - var mye verre ".
Hånden hennes strammet. "Hva var det?"
"En ekstraordinær mann. Looking i. "
"Hva ekstraordinær mann?"
"Jeg har ikke den minste ide." Mrs. Grose stirret rundt oss forgjeves.
"Så der er han borte?" "Jeg vet enda mindre."
"Har du sett ham før?"
"Ja - en gang. På det gamle tårnet. "
Hun kunne bare se på meg hardere. "Mener du he'sa fremmed?"
"Å, veldig mye!"
"Men du fortalte ikke meg?" "Nei - for grunner.
Men nå som du har gjettet - "Mrs. Grose runde øyne møtte denne
kostnader.
"Ah, jeg har ikke gjettet!" Sa hun veldig enkelt.
"Hvordan kan jeg hvis du ikke forestille deg?" "Jeg vet ikke i det minste."
"Du har sett ham ingensteds, men på tårnet?"
"Og på dette stedet akkurat nå." Mrs. Grose så seg igjen.
"Hva var det han gjorde på tårnet?" "Bare stå der og se ned på
meg. "
Hun tenkte et minutt. "Var han en gentleman?"
Jeg fant jeg hadde ingen grunn til å tenke. "Nei."
Hun stirret på dypere undring.
"Nei" "Så ingen om stedet?
? Ingen fra landsbyen "" Nobody - ingen.
Jeg gjorde ikke fortelle deg, men jeg sørget for. "
Hun pustet en *** lettelse: dette var merkelig, så mye til det gode.
Det bare gikk faktisk et lite stykke. "Men hvis han ikke er en gentleman -"
"Hva er han?
He'sa horror. "" En horror? "
"He's - Gud hjelpe meg om jeg vet hva han er!"
Fru Grose så seg enda en gang, hun festet øynene på duskier avstand,
da, trekke seg sammen, snudde seg til meg med brå inconsequence.
"Det er på tide vi skal være i kirken."
"Å, jeg er ikke skikket for kirken!" "Vil ikke det gjøre deg godt?"
"Det vil ikke gjøre dem -! Jeg nikket på huset.
"The barn?"
"Jeg kan ikke la dem nå." "Du er redd -?"
Jeg snakket frimodig. "Jeg er redd for ham."
Mrs. Grose store ansikt viste meg, på dette, for første gang, den fjerne svake
glimt av en bevissthet mer akutt: jeg liksom gjort ute i det den forsinkede morgen
en idé jeg selv ikke hadde gitt henne og det var ennå helt ukjente for meg.
Det kommer tilbake til meg at jeg tenkte umiddelbart på dette som noe jeg kunne få
fra henne, og jeg følte det å være forbundet med et ønske om tiden hun viste til
vite mer.
"Når ble det - på tårnet" "Om midten av måneden.
På denne samme time. "" Nesten mørkt, "sa fru Grose.
"Å, nei, ikke på langt nær.
Jeg så ham som jeg ser deg. "" Så hvordan fikk han komme inn? "
"Og hvordan gjorde han komme seg ut?" Jeg lo.
"Jeg hadde ingen mulighet til å spørre ham!
Denne kvelden, ser du, "jeg forfulgt," han ikke har kunnet komme inn "
"Han bare peeps?" "Jeg håper det vil være begrenset til det!"
Hun hadde nå la gå min hånd, snudde hun seg vekk litt.
Jeg ventet et øyeblikk, så jeg førte ut: "Gå i kirken.
Ha det bra.
Jeg må se. "Sakte hun møtte meg igjen.
"Frykter du for dem?" Vi møttes i en lang ***.
"Gjør ikke du?"
Stedet for å svare kom hun nærmere vinduet, og et minutt, anvendt ansiktet
til glass. "Du ser hvordan han kunne se," jeg i mellomtiden
gikk videre.
Hun rørte seg ikke. «Hvor lenge han var her?"
"Till kom jeg ut. Jeg kom til å møte ham. "
Mrs. Grose endelig snudde, og det var enda mer i ansiktet hennes.
"Jeg kunne ikke ha kommet ut." "Verken kunne jeg!"
Jeg lo igjen.
"Men jeg kom. Jeg har min plikt. "
"Så har jeg mine,» svarte hun, etter som tilføyde hun: "Hvordan er han?"
"Jeg har vært døende å fortelle deg.
Men han er som ingen. "" Nobody? "Hun ekko.
"Han har ikke hat."
Så se i ansiktet hennes at hun allerede, i dette, med en dypere forferdelse, fant en
trykk på bildet, jeg raskt lagt hjerneslag til hjerneslag.
"Han har rødt hår, veldig rød, close-curling, og et blekt ansikt, lang i form, med
rett, gode egenskaper og lite, heller *** værhår som er så rød som håret hans.
Øyenbrynene er, liksom, mørkere, de ser spesielt buet, og som om de
kan flytte en god del.
Hans øyne er skarpe, merkelig - fryktelig, men jeg vet bare tydelig at de er ganske små
og veldig fast.
Hans munn er bred, og leppene er tynn, og med unntak for hans lille værhår er han
helt glattbarbert. Han gir meg en slags følelse av å se ut som
en skuespiller. "
"En skuespiller!" Det var umulig å ligne en mindre, ved
minst, enn Mrs. Grose på det tidspunktet. "Jeg har aldri sett en, men så jeg antar
dem.
Han er høy, aktiv, oppreist, "fortsatte jeg," men aldri - nei, aldri - en gentleman ".
Min ledsager ansikt hadde forvellet da jeg gikk på, hennes runde øyne startet og hennes mild
munnen gaper.
"En gentleman?" Hun gispet, skamme, lamslått: "en gentleman han?"
"Du kjenner ham da?" Hun synlig prøvde å holde seg selv.
"Men han er kjekk?"
Jeg så måten å hjelpe henne. "Bemerkelsesverdig!"
"Og kledd -?" "I noen klær".
"De er smarte, men de er ikke hans egen."
Hun brøt seg inn i en heseblesende bekreftende stønne: "De er skipsførerens!"
Jeg fanget den opp. "Du kjenner ham?"
Hun nølte men et sekund.
"Quint!" Ropte hun. "Quint?"
"Peter Quint - hans egen mann, hans betjent, da han var her!"
"Når mesteren var?"
Gapende fortsatt, men møter meg, hun sydde det hele sammen.
"Han har aldri brukte hatten, men han gjorde slitasje - vel, det var vester savnet.
De var både her - i fjor.
Så mesteren gikk, og Quint var alene. "Jeg fulgte, men stanse litt.
"Alene?" "Alene med USA."
Så, som fra en dypere dybde, "In ladning," la hun til.
"Og hva ble det av ham?" Hun hengte ild så lenge at jeg ble enda mer
mystified.
"Han gikk også," hun brakt ut til slutt. "Gikk der?"
Hennes uttrykk, på dette, ble ekstraordinære.
«Gud vet hvor!
Han døde. "" Død? "
Jeg nesten skrek.
Hun virket ganske til plassen selv, plante seg mer fast å uttale det underfulle
det. "Ja.
Mr. Quint er død. "