Tip:
Highlight text to annotate it
X
«Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen
Det var gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden.
Det var da også den siste kvelden i året
Og snøen falt tett.
I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene.
Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg da hun gikk hjemmefra
Men de var ikke til stor hjelp.
Det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem
Og den lille piken mistet dem da hun skyndte seg over gaten, akkurat idet to vogner
For forbi i voldsom fart.
Den ene tøffelen klarte hun ikke å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med.
Så der gikk den lille piken med de bare, små bena, som var røde og blå av kulde.
I et gammelt forkle hadde hun en mengde svovelstikker, og en bunt gikk hun med i handen.
Ingen hadde kjøpt noe av henne hele dagen. Ingen hadde gitt henne en eneste liten skilling.
Sulten og forfrossen gikk hun der.
Stakkars liten! Snefnuggene falt i det lange, gule håret,
Som krøllet seg så pent over skuldrene.
Ut av alle vinduer skinte det lys, og det luktet så deilig gåsestek i gaten
For det var jo nyttårsaften - ja, det husket hun.
Borte i en krok mellom to hus satte hun seg og krøket seg godt sammen.
De små bena hadde hun trukket oppunder seg, men hun frøs mer og mer
Og hjem torde hun ikke gå, for hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker
Ikke hadde hun fått en eneste skilling heller
Faren kom helt sikkert til å slå henne
Kaldt var det hjemme også
For de bodde bare oppunder et tak
De små hendene hennes var nesten døde av kulde.
Å! så godt som en liten svovelstikke ville gjøre!
Om hun bare vaget å dra en ut av bunten, ripe den mot veggen og varme fingrene!
Hun trakk en ut, og ritsj! som den futtet og brant!
Luen var varm og klar som et lite lys da hun holdt handen omkring den.
Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernovn
Med blanke messingkuler på
Hvordan flammen brant!
Og virket så vidunderlig varm at den lille piken strakte allerede føttene fram for å varme dem også
Da gikk flammen ut
Kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i handen.
Hun ripet av en ny
Den brant og lyste, og der hvor lysskinnet falt på muren, ble den gjennomsiktig som et stykke flor
Hun så helt inn i stuen.
Bordet sto dekket med skinnende hvit duk
Og fint porselen, og en stekt gås sto og dampet så deilig
Fylt med svisker og epler.
Da sloknet svovelstikken, og så var det ikke noe annet å se enn den tykke, kalde murveggen igjen.
Så tente hun en ny. Da satt hun under det vidunderligste juletre.
Tusen lys brant på de grønne grenene
Og farveglade bilder, slike som de pynter i butikkvinduene med, tittet ned på henne.
Den lille piken strakte begge hendene i været - og da sloknet svovelstikken.
Alle julelysene steg høyere og høyere, og nå så hun at de var de klare stjernene der oppe.
En av dem falt og laget en lang ildstripe på himmelen.
«Nå døde et menneske!» tenkte den lille piken
For hennes gamle mormor, den eneste som noen gang hadde vært glad i henne
Og som nå var død, hadde sagt at når en stjerne faller, så går en sjel opp til Gud.
Hun strøk igjen en svovelstikke mot muren. Den lyste opp rundt om
I skinnet sto gamle mormor, så klar, så strålende. så mild og god
«Mormor» ropte den lille piken. «Å, la meg få være med deg!
Jeg vet at du er borte når svovelstikken går ut
Akkurat som den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, vakre juletreet!»
Og så strøk hun fort av alle de svovelstikkene som var igjen i bunten
For hun ville holde på mormoren.
Og svovelstikkene lyste med en slik glans at det ble lysere enn midt på lyse dagen.
Mormor hadde aldri vært så vakker før.
Hun løftet den lille piken opp på armen sin, og de fløy i lys og glede, så høyt, så høyt
Det fantes ingen kulde mer og ingen sult og angst - de var hos Gud
Nyttårsmorgenen gikk opp over den lille piken
Stille satt hun, frosset i hjel
Hun hadde svovelstikkene i handen. En bunt av dem var nesten brent opp
«Hun har villet varme seg», sa folk
Ingen visste noe om alt det vakre hun hadde sett
Eller hvordan hun var gått sammen med mormor inn i stråleglans denne nyttårskvelden
Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, det gjorde dere mot meg.
[...] Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.