Tip:
Highlight text to annotate it
X
Det var en gang to små frø som lå dypt nede i jorda.
Disse små frøene skulle vokse opp for å
en dag bli store, vakre trær.
Rundt om kring var det fjell, åkre og grønne enger
fulle av blomster.
Rett og slett et vakkert sted å vokse opp.
Så en dag brøt de igjennom overflaten, og kom ut i den
store, vide verden, hvor sola skinte
og fuglene kvitret dem velkommen.
Oioioi! Vi er ute!
Sjekk alle de store trærne bak der a!
Så stor skal jeg også bli - og så grønn!
Frøene var veldig opptatt av den store og underlige
verdenen rundt dem,
og de klarte nesten ikke vente med å bli store.
De vokste - sakte, men sikkert -
men de syntes slett ikke det gikk fort nok.
Og etterhvert fikk de to små trærne en lei uvane.
Hør bare her...
Husj, det blåser så mye her vi står!
De andre trærne der borte har det mye deiligere.
Det er litt urettferdig, er det ikke?
Jo... Også er det så mye grus her.
De der står jo i mykt gress, de!
De to små trærne var visst ikke helt førnøyde med
tilværelsen sin, - og de fikk den leie uvanen med å klage
og sutre over det meste.
Når den éne fant noe som ikke var bra,
så fant den andre noe som var enda værre.
Det var en ugle rett i nærheten, som hadde overhørt de to
små trærne en stund, og nå bestemte hun seg for å
snakke litt med dem.
Heihei, unge små spirer. Hvordan står det til?
Hei... Joda, vi synes bare det er litt urettferdig at vi står her
i grusen, mens alle de andre trærne har det så fint sammen
der borte.
Hmm... Vet dere - jeg er en glad og fornøyd gammel ugle,
så jeg vil gi dere et kjempegodt råd.
Vær takknemlige! Det styrer livet mer enn du tror.
Så ta det som et godt råd fra en klok ugle.
Lykke til, små trær! Prøv - så får dere se.
Uglen fløy så avsted, og de to små trærne sto igjen,
litt forundret over det de hadde hørt.
Oi... Det har ikke jeg tenkt på før -
at det å være takknemlig vil bety noe for hele livet mitt.
et lite sånn "gladtre".
Det er jo fint å være glad...
men man kan vel ikke være takknemlig hele tiden?
Det tror ikke jeg noe på! Det gidder ikke jeg!
Tullete gamle ugle, synes jeg.
Mmm, jeg tror jeg vil prøve det likevel, jeg.
Værsågod for meg.
Jeg tror jeg skal dra meg litt lenger bort her, jeg,
for jeg er så lei av den grusen som ligger her.
Det éne lille treet ville ikke helt tro på det som ugla sa.
Han syntes det hørtes dumt og kjedelig ut.
Det andre treet, derimot, bestemte seg for å følge
dette rådet så godt det kunne.
Hei! Ikke sitt på meg! Jeg er ikke noe hus, heller!
Åh, nå kan jeg øve meg!
Du kan gjerne sitte her hos meg.
Jeg synes det er ganske hyggelig med litt selskap, jeg.
Æsj! Jeg hater å bli våt! Ha deg bort, din dumme sky!
Men tenk hvor godt regnet er for røttene våre.
Du kan få regne på meg, sky. Trenger sikkert litt vann, jeg.
Hadde det gått an å få litt skygge her, eller?
Du stikker så fælt, sol!
Takk for at du gir oss lys, sol.
Uten det, hadde ikke vi kunnet vokse.
Og årene gikk, og trærne vokste. Men noe rart skjedde;
For det éne lille treet vokste seg stort og frodig og grønt.
Men det andre lille treet - det vokste nesten ikke.
Og greiene kroket seg og tørket inn,
og ikke ble de fulle av grønne greiner heller.
Det krokete treet kikket misunnelig over
på det andre treet.
Det var så stort og flott, og alle likte det.
Hvorfor er du så mye større og flottere enn meg?
Vi var jo egentlig to helt like trær.
Husker du hva den gamle ugla fortalte oss en gang?
At hvis man valgte å være takknemlig for livet og
hvordan man hadde det, så ville man få det godt.
Det har jeg husket på, og prøvd å holde meg til hele livet.
Og faktisk, har jeg kjent at det har gjort meg veldig godt.
Og da skjønte det andre treet at det var valgene i livet
som hadde gjort at det var så stor forskjell på de to trærne.
Ja... jeg husker det.
Og nå skjønner jeg jo at den gamle ugla hadde rett.
Så var hun vel en klok gammel ugle likevel.
Men du...
Jeg kan jo prøve, jeg og, da. Bedre sent enn aldri.
Eller hva?
Kjør på, kompis! Det kommer til å gjøre susen.
Bare vent, skal du se!
Hei, lille fugl! Sett deg og hvil deg litt her, du.
Går fint, det.