Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hei alle sammen! Så meg og Jun har gått tilbake til Japan nå som er veldig trist
men han endte opp med å være her hele 2 måneder som var flott!
Han skulle egentlig gå hjem for 3uker siden men så ble han syk
så jeg sendte han ikke på flyet. Så hurra sykdom!
Men for mer interresane nyheter: Det er vårt 1 års Youtube feiring.
Å! Det er så utrolig.
Nå har vi 34000 abonnomenter,
vi fikk det etter et år,
det er så utrolig
så i dag skal vi feire.
feire...
Jeg vet ikke hvor mange av dere som ser på oss akkurat nå, men vi er så glad for det.
Det er utrolig hvor mange tilbakemeldinger vi har fått av folk som er interresert i Japan
så takk så mye, dere!
Jeg er litt full.
Så i ære til vår ett år gamle Youtube kanal skal jeg fortelle deg
den flaueste tingen som noen gang har hendt til meg i Japan.
Og sikkert ikke bare Japan, men den mest flaue tingen
som har skjedd i hele mitt liv.
Det skjedde
nesten rett etter meg og Jun først ble gift.
Hans familie tok oss på ferie, hele familien.
vell, 'hele' det er ikke akkurat så mange.
Bare min svigerfar, svigermor og min svigersøster, og Jun og meg.
Og vi gikk til Hakone,
um...
som er ganske nærmt mt. Fuji,
for to dager.
og første dagen gikk vi til Fuji-G høyt land,
som er en fornøyelses park, og den andre dagen vi var der
kjørte vi bare rundt fjellene og så utsikten og slikt.
Så min svigersøster ser ganske mye på tv med idoler, og de går til dette hjemsøkte huset ved Fuji-Q
Høyt land, og det er faktisk et hjemsøkt sykehus.
Og det skal tydeligvis være det lengst hjemsøkte huset i hele verden.
Og hun ser på dem og de skriker alle: 'Aahhh!'
'Det er så gale!' og hun ville gå der så veldig veldig mye.
Og når vi først kommer der er det første familien gjør å si at vi burde
gå til det hjemsøkte huset. Og du må betale
en ekstra 5 dollar per person bare for å komme inn i det hjemsøkte huset.
Og jeg er ikke akkurat en stor skrekkfilm fan.
Jeg liker ikke å blir forskrekket.
Det skremmer meg! Det er så stressende. Det er ikke noe gøy for meg.
Så jeg sa til jun,
Jeg vil ikke gå til det hjemsøkte huset, jeg tror ikke det ville vært noen god ide.
Jeg skal bare
sitter her og vente på dere. Dere kan gå til det hjemsøkte huset men
jeg skal ikke være med ! Og jeg går ikke inn fordi jeg synes ikke det er noen god ide.
Og han bare sa, 'det kommer til å gå bra! Bare gå inn! Alle kommer til å kose seg, akkurat som om det er--
Det er bare folk i kostymer, jeg er der med deg. Jeg kan holde honden din visst du vil.'
Og jeg bare... ok.
Og så,
15 minutter senere snakke jeg om det igjen og jeg bare
"Ok, nei. NEEEI jeg vil ikke gå inn på det syke-
Jeg vil ikke gå inn på det hjemsøkte sykehuset. Jeg har aldri vært inne i et hjemsøkt hus før.
Jeg kommer til å bli vetskremt. Dette er ikke noen god ide. Jeg vill ikke gjøre dette."
Og jun bare sa, "Nei,nei, alle gjør det. Du burde gjøre det, du burde være der med hele familien.
Bare kom, det vil bli ok!
Vi går bare igjennom det raskt, det kommer til å gå fint.
Og jeg bare..."ok... ok."
Og dette forsetter for de to timene vi venter i køen.
Og når vi endelig kommer igjennom har jeg tenkte så mye over det..
Veldig mye.
Etter bare å stå i køen.
Så når vi kommer inn til det hjemsøkte sykehuset og vi sitter i rommet...
Og de forklarer alle reglene til oss. Men jeg følger ikke med på hva de sier om reglene.
'Fordi det var dørveier
helt til siden og de er alle mørke og jeg ser meg rundt overalt og jeg bare,
Jeg vet noen kommer til å hoppe på meg ut av en av de dørveiene. Jeg vet de kom til å skremme oss.
Og jeg bare...
tenkte jeg var så utrolig og jeg var bare sånn,
"Jeg skal ta dem før de hopper på meg og skremmer meg. Jeg skal se de først,
så de kan ikke overraske meg."
Så jeg ser rundt omkring, liksom overalt, og jeg bare, nei,nei, de skal ikke hoppe på meg og ta meg.
Så hele tiden følgte jeg ikke med på hva de sa. Det var hva jeg gjorde.
Men ingen hopper på oss.
Og da startet de bare å sende oss inn i grupper, og gruppene du kommer inn i med
så du ikke går rundt i det hjemsøkte sykehuset med fremmede og slikt.
Og det er vår tur og jeg er bare helt opprørt akkurat da.
'Fordi jeg bare tenkte, "NOE KOMMER TIL Å SKJE. NÅR KOMMER NOE TIL Å SKJE."
"JEG VET NOE KOMMER TIL Å SKJE."
Og jeg er helt ut av vettet akkurat da.
Og endelig så starter vi å gå igjennom det hjemsøkte sykehuset,
og ettervært, hopper en person ut på meg,
og jeg er ikke dum. Jeg vet at denne personen er i et kostyme.
Jeg mener, jeg tror ikke det er et monster eller at de skal skade meg
eller noe som det.
Men jeg vet ikke. Jeg bare bringte meg opp
til det punktet at jeg var bare vettskremt
og når de hopper på meg og jeg blir skremt så bare starter jeg med en gang å
skrike.
Tårer renner ned fjeset mitt, og sminken min, mascaraen min renner ned fjeset mitt.
Og jeg bare, inne i hodet mitt, det var da ikke så ile!
Det er bare-- Han er ikke så skummel. Det går bra! Det er bare en person i et kostyme. Han bare hoppet ut på meg.
Men jeg er så stresset ut på det punktet at jeg bare griner.
Og alle min sviger familie bare sier:
"Går det bra med deg?" Hva skjer?"
Det er noen nødutganger som du kan
gå ut av visst du er skremt.
Og de bare, "Vi kan gå! Vil du gå? La oss gå!"
Og jeg bare, de brukte fem dollar per person bare for å komme inn her.
Jeg skal ikke gå og ødelegge dette for alle sammen.
Dette er hovedtingen de ønsket å gjøre
Min svigersøster ville virkelig gå til dette hjemsøkte huset. Så jeg bare, "Nei!Nei. Jeg skal være her.
"Jeg skal gjøre det! Jeg er ok."
Men jeg griner forsatt da.
og vi går igjennom det hjemsøkte huset nå og jeg tror det
tok oss 10 eller 15 minutter å gå igjennom hele det hjemsøkte huset.
Og jeg bare, de er så beskymret over meg hele denne tiden,
de bare spurte meg hele tiden, "Vi kan gå! Er du ok?"
Og ettervært holder jeg June sin hånd i en hånd
og min svigersøster sin hånd i den andre hånden
Jeg bare går innimellom dem,
Som en brødskive imellom de fordi jeg er så skremt.
Og så klart
folkene som hoppet på deg, de bryr seg ikke om folkene de skremte, de bryr seg ikke.
'Fordi min sviger familie bare ler. De bare, "Ha! Noen hoppet på oss.
Jeg bryr meg ikke, gjør ikke noe. Hahaha!"
Men jeg er bak og griner så så klart løper alle imot meg.
så det bare gjør alt verre.
Og ettervært når jeg er halveis igjennom det hjemsøkte huset,
Går min svigermor 10 fot foran oss og starter å
trampe veldig høyt.
så hun kan ta ut alle folkene så de ikke kommer ut og hopper på meg og skremmer meg.
Og så..
Tar hun de ut og det funker.
Hun lurer alle ut.
Men med en gang de kommer ut, kunne du bare se på fjesene deres at de bare
Dette er kun en person...
Hele gruppen av folk der og det er en jente som griner der.
Så etter at alle de hadde kommet løpene mot meg så sa jeg bare, "Nei, stopp! Vær så snill!"
Så
Det er hvordan hele det hjemsøkte huset gikk. Og vi kom oss jo igjennom det ok.
Men mot slutten var jeg bare,
dette er hva min familie ville gjøre så mye og jeg ødela hele tingen fordi jeg grein.
Fordi hele tiden når vi var der måtte de tenke på om det var bra med meg istedenfor å kose seg på det hjemsøkte huset
og alt som det.
Så jeg var bare så flau over det, men jeg var sånn, du vet
det går fint! Dette er bare den første tingen i dag.
Det var veldig flaut, men jeg vil komme igjennom det. Det vil gå fint.
Og vi vil bare, vi vil forsette videre. Det er så mange andre ting å se på og gjøre på på fornøyelses parken.
Det var en veldig fin fornøyelsespark. Så vi vil gå gjennom det og dagen vil bare gå bedre
men jeg tok feil.