Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hvem er denne fyren?
Hva gjør han?
Han observerer. Vi kaller
ham Observatøren.
Tidligere på Fringe:
-Det er en annen fyr.
-Hvem er disse folkene?
Jeg tror disse fyrene dukker opp
i viktige øyeblikk.
Vi var døde, Peter.
Vi druknet og han stupte uti.
Vi ble reddet, begge to, av
en mann jeg aldri har møtt.
Gutten er viktig. Han må leve.
Jeg sa for mye. Jeg skal
egentlig ikke involveres.
-Du virker å ha vært opptatt.
-Du har forandret fremtiden.
-Du må gjenopprette balansen.
-Hvordan?
Du vil få en mulighet til
å ordne dette her.
Vær så snill og ikke ta
sønnen min.
Walter.
Peter.
-Du er tidlig oppe.
-Nei, jeg sover ennå oppe.
Du snakker bare til en
astral projeksjon av meg.
Du sier bare det for å se
om jeg er høy.
Hva gjør du, Walter?
-Jeg gjør meg selv smartere.
-Virkel ig?
Da William tok bort de delene
av hjernen min den gangen,-
-reduserte han intellektet mitt.
Og nå er jeg ikke lik
min like.
-Din like?
-Walternate.
Tenker jeg som ham, kan jeg
forstå hva han vil med apparatet...
-...og gi deg sikkerhet.
-Walter?
Er du sikker på du bør
holde på med det?
Jeg har gjort hundrevis av
forsøk på meg selv.
Nei, det var ikke det jeg mente.
Ifølge William Bell, tok han
ut delene av hjernen med hensikt.
Fordi du ba ham gjøre det.
Fordi du var redd for hva
du var iferd med å bli.
Jeg vil ikke se på at du
skader deg selv.
Jeg kommer ikke til å skade
meg selv.
-Hvem kommer kl 02 om natten?
-Pizzaen min.
-Du er altså høy.
-Kanskje litt.
Vi har en levende.
Det er Mr. Joyce, han går i søvne.
Lukk opp døren til pasientfløyen.
Hvem er det?
Kom igjen.
Mr. Joyce.
Er du våken? Mr. Joyce?
Hvem snakket du med?
Gutten, hvor ble det av ham?
Jeg snakket med-
-Bobby.
Bobby?
Han snakket ganske sikkert
ikke med Bobby.
Hvem er Bobby?
Han er sønnen til Joyce.
Han døde i 1985.
Hva sa han til deg?
Fortalte du det til ham?
-Hva da?
-Jeg tar deg med hjem.
-Olivia Dunham?
-Ja.
Takk skal du ha.
Møter Du Buddha på veien,
Drep Ham!
Ol ivia...
Fordi du spurte. Peter
Dunham.
Parklane
ELDRESENTER
-Hei.
-Hei.
Hva skjer?
Broyles fortalte oss
en spøkelseshistorie.
Bobby Joyce, han er sønnen
til en beboer her.
Eller han var det.
Han døde for 25 år siden.
Og det blir rarere.
Kameraene filmet dette også.
Observatøren?
-Vi har ikke sett ham på lenge.
-Agent Broyles?
Kommer du, Walter?
Ja, selvfølgelig.
Etter andre blikket på videoen,
visste jeg hvem det var.
Joyce har et bilde av Bobby
på nattbordet sitt.
Jeg har sett på det siden jeg
begynte å arbeide her.
Sier Joyce hva han og Bobby
snakket om?
Han husker ikke.
Han gikk i søvne.
Det er Joyce.
-Roscoe Joyce.
-Kjenner du ham?
Mr. Joyce.
Jeg heter Walter Bishop.
Jeg er en stor fan.
Hyggelig å treffe deg.
-Aldri hørt om Violet Sedan Chair?
-Nei.
Det er Walters yndlingsband.
Roscoe Joyce er keyboardisten.
Han er en helt for Walter,
sammen med Einstein og Tesla.
Mr. Joyce, jeg er agent
Olivia Dunham.
Hei.
Jeg forstår du fikk besøk
av noen i går kveld.
Sønnen min.
Jeg husker ikke vi snakket,
men jeg husker han var her.
Det er en forbannelse,
å ikke huske et mirakel.
Det var et mirakel å se ham igjen.
Kan dere forestille dere
hvordan det er?
Ja, det kan jeg.
Mr. Joyce?
Unnskyld meg. Det er på tide
med fysioterapi og medisiner.
Er du klar?
I orden. En, to, tre.
Jeg har begynt å tro på mange
rare ting, men på spøkelser?
Bobby var ikke et spøkelse.
Observatøren opplever ikke tiden
slik vi gjør det.
Om vi kan godta at han kan reise
frem og tilbake i tiden,-
-da er det ikke umulig at han kan
ta med seg andre på turen.
Vi må prøve å hjelpe Joyce til
å huske hva sønnen sa til ham..
-Jeg må ta ham med til laboratoriet.
-Hvorfor drar Observatøren en mann...
... med seg i 25 år for bare
å snakke med faren hans?
Aner ikke, men hver gang
Observatøren dukker opp,-
-har det noe med deg å gjøre.
Og hver gang er det noe ille.
-Walter, kom igjen. Du...
-Jeg går og venter i bilen.
Jeg ordner formalitetene
slik at Joyce kan slippe ut.
Tre piller klokken åtte i kveld.
Og han blir litt gretten
hvis han ikke spiser.
Jeg har erfaring med grettenhet.
Takk skal du ha.
Ha det hyggelig.
Det er søtt.
Ja, det er det.
Jeg tror ikke denne var til meg.
Den kom i morges, jeg så
datoen den var bestilt-
-og det var når jeg var over der,
så jeg tenkte den var nok til henne.
-Olivia...
-Det er ok.
Jeg forstår dere skal hjelpe meg
å huske hva sønnen min sa til meg.
Vi skal prøve å gjøre det.
Unnskyld! Stengt
Hannas Juveler
Jeg er nesten ferdig her.
Er dere ferdige utenfor?
Jeg er på 719 Skelton Avenue,
det har vært et ran.
Hjelp meg.
Takk skal du ha.
Hvor vil du ha dette?
Akkurat der.
Perfekt. Takk skal dere ha.
-Hva hører han på?
-Bølger.
Han må være i en fullstendig
avslappet tilstand-
-for at hypnoterapien skal
ha full virkning.
Når han er i en bedre tilstand,
kan vi få tilgang til sinnet hans.
Det ser bra ut, Walter.
Disse ble laget av en gammel
venn av meg,-
-dr. Jacoby fra Washington State.
De vil gjøre det mulig for meg
å se Roscoes aura-
-slik at jeg kan måle dybden av
hans hypnotiske tilstand.
Og pianoet?
Roscoes sinn fungerer ikke
som vårt.
Han kreativitet uttrykkes
gjennom musikk.
Å spille kan hjelpe ham å huske
samtalen med sønnen hans.
Du får da en konsert fra ditt
musikalske idol...
Jeg gjør ikke dette av den grunn.
Men jeg ville jo like det.
Mr. Joyce.
Vi er klare for deg.
Hva vil du jeg skal gjøre?
La meg føre deg, hør på
stemmen min.
Jeg vil snakke i mikrofonen.
Forestill deg selv at du er
rolig,-
-avslappet, sikker.
Gå ned trappen ...
Det finnes ingen bilder?
Ok. Takk for at dere sjekket.
Jeg tenkte overvåkingskameraene
ville filme Observatøren.
Hvordan går det der ute?
Walter sender skole-tv
eller noe sånn.
-Jeg ville forklare boken.
-Du trenger ikke det.
Hun spurte meg hvilken bok
jeg likte best.
Jeg forstår at hun nok prøvde
å samle informasjon om meg,-
-men jeg vet også at jeg ikke er
den letteste å bli kjent med.
Det har alltid vært lettere
for meg-
-å holde mennesker på
en armlengdes avstand.
Som er noe jeg tror vi to
har til felles.
Boken var ikke til henne.
Den skulle være til
den Olivia Dunham-
-jeg tilbrakte de siste par årene
av livet mitt sammen med.
Fordi jeg ville du skulle lese den.
Du er personen jeg ville dele
den med.
Jeg føler meg som Rip Van Winkle.
Alt er så anderledes.
Selv det at du åpner deg for
meg er anderledes.
Denne boken er bare en påminnelse
på alle tingene jeg har savnet.
Samtalene vi ikke hadde.
Dere bør komme og se dette.
Walter klarer det.
Sitt.
Nå teller vi til tre og på tre-
-åpner du øynene dine,
men du vil ikke være våken.
Du vil ennå være åpen og
mottagende som du er nå.
Er du klar?
En, to, tre.
Det er lenge siden jeg har
rørt et piano.
Roscoe, jeg vil du skal tenke-
-på kvelden du så Bobby.
Tirsdag.
Tirsdag er kyllingdag.
Ja.
Etter du la deg og sovnet,
hva skjedde da?
Bobby.
Gutten min.
Jeg trodde ikke det var ham.
Det var så lenge siden sist
jeg hadde sett ham.
Jeg spurte om han var ekte.
Han tok hånden min.
Han var ekte.
Hva sa han?
Han hvisket noe til meg.
Han var så nær at jeg
følte hans...
Herregud, jeg... Jeg...
Dunham, kan du vente litt?
Jeg beklager, Walter.
-Dette er Dunham.
-Roscoe, hva sa Bobby?
-Jeg husker ikke.
-Forstått. Jeg er på vei.
Observatøren er sett
i Brookline, så...
-Walter, er alt i orden?
-Hvis "i orden" betyr misfornøyd.
Peter, gå. Jeg tar meg av ham.
Walter, jeg beklager.
Han hadde en-
-brun skjorte på seg.
Hvem hadde det?
Bobby.
Han fikk den av moren.
Hva sa Bobby til deg?
Han fortalte meg-
-at jeg ville treffe deg.
Walter Bishop.
Han sa navnet ditt.
Bobby sa jeg skulle
hjelpe deg.
Hjelp meg? Hvordan?
Jeg vet ikke.
Gjør ikke du?
Det har begynt. Jeg har
satt alt i gang.
Jeg har fulgt med dr. Bishop
like lenge som du har.
Kanskje ikke like nært,
men jeg tror du tar feil.
-Han vil ikke gjøre det.
-Jeg er ikke enig.
Jeg tror han har forandret seg.
Du tror han har forandret seg.
Jeg tror ikke han har det.
Vi vil tidsnok finne ut av det.
Er du sikker på at du ikke vet
hva jeg skal gjøre for deg?
-Ingen anelse.
-Bobby ba meg hjelpe deg.
Du har allerede gjort det.
Bare å høre deg spille, får meg
til å føle meg som en tenåring.
Kan jeg spørre deg om noe?
Hvorfor gikk Violet Sedan Chair
fra hverandre?
Jeg vet ikke, det bare skjedde.
Vi kranglet om det kreative.
Vi tenkte det var best
å ta en pause.
Gi bandet en sjanse til å finne
sammen på nytt.
En dag så jeg opp og da hadde
noen år gått,-
-jeg hadde knapt rørt keyboardet-
-og så gikk noen år til.
Til slutt var det bare
enklere å la være.
Jeg vil tro det er vanskelig
å forstå.
Nei.
Jeg var borte fra tingene jeg
elsket i mange år.
Jeg har prøvd å komme tilbake
i det i mange år etterpå.
Jeg hadde et astmaangrep.
Det var som om han så det.
Han tok frem inhalatoren fra
vesken min.
Sa han noe til deg?
Nei, ingenting.
Det var som om ingenting
påvirket ham.
Han var så rolig.
Jeg tror ikke han var ekte
en gang, sett bort fra-
-at han reddet livet mitt.
Hva er alt dette du har her?
Nylig laget jeg flytende base til
å hjelpe med å kartlegge hjernen.
Virkelig? Hjernekartlegging?
Det er et bra navn for en plate.
Er det mulig for deg å gi meg
en enkel forklaring på det?
Jeg vil ikke kjede deg med detaljer,
men jeg mangler deler av hjernen.
Og jeg må gjenoppfriske dem-
-for å kunne bli smart nok for den
ventende intellektuelle utfordringen.
Og hva venter deg?
Finne ut hvorfor din sønn, Bobby,
la igjen budskapet.
Og hvordan jeg kan forhindre at
Peter ikke utsettes for noen fare.
Er det melk?
Melken binder opp de andre
komponentene.
Og den tilslører smaken.
Jeg kan ikke forstå hvordan jeg
på noen måte kan hjelpe deg.
Mine vitenskapskunnskaper
begynner og slutter-
-med å finne opp en oppskrift
for en jordbærmilkshake.
Liker du jordbærmilkshake?
Det er hva jeg helst drikker
etter jeg sluttet å drikke.
Jeg også.
-Astrid, kom hit er du snill.
-Walter, hva er det?
-Jeg må be deg gå i butikken.
-Walter...
Vi trenger fire liter med
jordbæriskrem,-
-søt myse, litt gjær og sukker.
Ok. Vi trenger uansett kaffe.
Takk, min kjære.
Jeg trengte seks år på å forbedre
oppskriften. Du må prøve den.
For svar.
Glemte du noe? Jeg håper ikke
de gikk tom for søt myse.
Hallo, Walter. Vi må
snakke sammen.
Du kaller det høst, ikke sant?
Pent ord.
Vi hadde en avtale.
Ikke ta ham fra meg,
vær så snill.
Tegningen, Peter og apparatet,
du kjenner fremtiden.
Si hvordan jeg kan redde sønnen
min fra å dø.
Det finnes ting jeg vet,-
-men det finnes ting jeg ikke vet.
Forskjellige fremtider skjer
samtidig.
Jeg kan fortelle deg om alle,-
-men jeg kan ikke si hvilken
av dem som kommer til å skje.
Fordi enhver handling fører
til forandringer.
Konsekvensene er både åpenbare
og uforutsigbare.
For eksempel-
-etter jeg trakk deg og Peter
ut av isvannet,-
-fanget Peter en ildflue
den sommeren.
Jeg kunne ikke vite at han
ville gjøre det.
Eller, siden han gjorde det, at
en liten jente ikke ville gjøre det.
Og senere den kvelden,
ville hun fortsette å lete-
-og prøve å finne en annen.
Jeg kunne ikke vite at når hun
ikke kom hjem,-
-så ville faren lete etter henne,
kjøre gjennom regnet.
Når lyskrysset skiftet til rødt,-
-skled bilen hans inn i krysset
ved Harvard Yard-
-og drepte en fotgjenger.
Skjedde dette?
Du og jeg har forstyrret det
naturlige handlingsforløpet.
Vi har skapt ubalanse på måter
jeg ikke kunne forutse.
Derfor trenger jeg din hjelp.
Hvordan?
Når den tid kommer, gi ham
nøklene og redd jenten.
Gi ham nøklene? Hva mener
du? Hvilken jente?
Du bør svare telefonen din.
Hallo.
Din venn bekjemper tydeligvis
kriminalitet.
-Venn?
-Observatøren.
Han forh indret et ran av
en juvelbutikk.
Tre fyrer bandt fast jenten
som jobbet det.
Jenten?
Ja, ifølge henne reddet
Observatøren livet hennes.
-Hvem er hun, jenten?
-Hun heter Victoria DiMiro.
-Hvorfor?
-Jeg må snakke med henne.
-Walter...
-Gjør det. Det er viktig.
-Jeg må snakke med henne.
-I orden, men du må vente.
Politiet skal forhøre henne
nede på stasjonen.
Når hun er ferdig,
bring henne til meg.
Jordbær.
Der er du.
Jeg har flere ting å fortelle deg.
Først,-
-Farnsworth er tilbake.
Og jeg kom på noe annet.
Bobby ringte meg på telefonen.
-Nå for litt siden?
-Nei.
For mange år siden.
Vi var på turné,-
-og han ville fortelle meg om
en rar drøm han hadde hatt.
Han drømte om en skallet mann
i en mørk dress-
-som tok ham med for
å treffe meg.
Jeg var gammel og bodde
på et pleiehjem.
Drømme om ting som skjer-
-25 år senere.
Jeg tror ikke det var en drøm
i det hele tatt.
Mannen i dressen tok med seg
sønnen din på en reise i tid.
I går kveld hentet du inn den
andre enden av besøket.
Utrolig.
Når jeg tenker over det,-
-så var det vår siste samtale.
At han fortalte meg om drømmen.
Vi spilte konsert den kvelden.
I en klubb i Harvard Yard.
Bobby-
-var på vei til konserten.
Jeg husker jeg så ut
og så det regnet tett.
Jeg husker politiet ringte.
De fortalte meg at han
gikk ut i fotgjengerfeltet-
-idet en bil ...
Den skle gjennom lyskrysset.
De sa at ingen var skyldig.
Da jeg mistet sønnen min,-
-var det ingenting som betød
noe lenger.
Det er grunnen til at jeg brøt
opp bandet.
Men her er jeg.
Jeg spilte igjen. Det føltes
bra. Det føltes riktig.
Kanskje det er grunnen til at
Bobby kom tilbake.
Kanskje var det det.
Kan du unnskylde meg
et øyeblikk?
Peter ringte. Han ville du skulle
vite at de er på vei tilbake.
De har kassadamen med seg.
Walter, hva er det?
-Jeg vet hva Observatøren gjør.
-Ok.
Dagen jeg krysset dit og reddet
Peter, utløste jeg en kjedereaksjon.
Jeg satte universet i ubalanse.
Begge to.
Jeg har sett skaden selv,
men det er ikke nok.
Det er ikke nok til å forstå
hvilken lidelse jeg har utløst...
Vi har vært gjennom dette.
Du kunne ikke vite...
Det er poenget.
Uforutsigbare konsekvenser,-
-men min skyld alt sammen.
Den mannen har mistet en sønn
fordi jeg ikke ville miste min.
Observatøren prøver å rette
opp balansen igjen-
-og han ber meg hjelpe ham.
Hjelpe med å rette opp skaden.
Men jeg kan ikke, ikke sant?
Å gjøre det betyr jeg mister
ham igjen.
-Miste hvem da?
-Peter.
-Walter.
-Jeg trenger telefonen.
-Hallo?
-Spør kassadamen et spørsmål.
Hvor hun var i 1985?
Kan ikke. Hun er i bilen foran oss.
Vi kjører gjennom Porter Square,-
-vi burde være der om fem
minutter. Du kan spørre da.
Peter?
Peter? Peter, hva er det?
-Sjekk bilen, jeg løper etter ham!
-Hva er det som skjer?
-Observatøren tok politibilen.
-Peter, er alt i orden med deg?
-Vi trenger en ambulanse her.
-Peter!
Jeg må gå. Jeg må gå.
Hvor er inhalatoren din?
Den er ikke her.
Den skallede mannen i butikken
tok den.
Ok, legg armene dine om
nakken min.
Unnskyld meg.
FBI, flytt dere!
Prøv å ro deg ned.
Du vil klare deg.
-Peter, er alt ok med deg?
-Jeg er i orden, men ikke hun.
-Hva er i veien?
-Hun har astma.
-Adrenalinet fra koll isjonen...
-Løste ut et anfall.
-Ambulansen er på vei.
-Hvor har du tenkt deg?
Olivia fulgte etter Observatøren.
Jeg skal ta henne igjen.
-Gi meg nøkkelen og redd jenten.
-Hva sa du?
Jeg sa, gi meg nøklene og
redd jenten.
-Han sa du ville si det.
-Hvem?
Observatøren.
Dette er planen hans.
Dette er hva han vil.
-Du snakket med Observatøren?
-Ja, han retter på kursen.
Jeg vet ikke hvordan, men han
har startet en kjedereaksjon.
Det begynte da vi gikk inn på
pleiehjemmet for å møte Roscoe.
Helt siden da har alt vært en
sekvens med høydepunkt nå.
Hvis jeg redder kvinnen og lar
deg gå, frykter jeg at mye kan ...
Du kommer til å dø, Peter.
De vil ta deg fra meg.
Du kan ikke forutse fremtiden
og det kan ikke jeg heller,-
-men hvis d u ikke hjelper jenten
nå, så vil hun dø.
-De vil ta deg fra meg.
-Walter, gi meg nøklene.
Gi meg nøklene, Walter.
Unnskyld, til sides.
FBI, på vei gjennom.
Unnskyld meg.
-Ja?
-Jeg er på State Street. Han er borte.
Har ham. Han er på vei til
herberget på 2119 Main Street.
Ok. jeg er på vei.
Hei.
Walter, hun blir verre.
Jeg vil du skal legge deg ned,
slik at vi kan hjelpe deg. Ligg ned.
Astrid, legg hendene dine på
hver side av ribbeinene.
Det er bra. Når jeg sier det, vil jeg
du presser opp, med gjevnt trykk.
-Ok.
-Jeg bruke denne plastflasken-
-til å presse luft inn i lungene dine.
Kan du holde for nesen din?
Ok, bra. Er du klar?
I orden, press.
Hva er det som skjer her?
Du vet det, gjør du ikke?
Bildet av meg og apparatet,
hva betyr det?
Hva vil skje med meg?
Det må være veldig vanskelig.
Hva da?
Å være far.
Hei!
Du må holde henne rolig for
å forhindre et nytt angrep.
Takk skal du ha.
-Hallo?
-Walter? Vi mistet ham.
-Peter.
-Nei, Walter, Observatøren.
Peter er i orden. Bare litt utslå tt.
Hvorfor tror du vi mistet Peter?
Er Peter ok?
Ja.
Det virker så ulogisk.
Hvorfor ville Observatøren
gjøre alt dette?
Hjemme.
Det var hyggelig å treffe deg,
Kelly.
Deg også, Roscoe.
Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Kom og besøk meg en gang.
Ta med en jordbærmilkshake
og så spiller jeg for deg.
Det ville være en ære.
Jeg glemte hvordan min sønn føltes.
Hvordan han luktet.
Hvordan det var å være
i nærheten av ham.
Men nå husker jeg det.
Ingen skal egentlig ha
en andre sjanse som det.
Først redder han jenten,
så prøver han å drepe henne.
Så løper han opp trappene
til fem etasjer-
-for å skyte meg med hans
magiske luftpistol og forsvinner.
Det virker bare så sprøtt.
Og hvordan er dette anderledes
til enhver annen dag?
Er du sikker på at du ikke
vil gå til legen?
Nei, jeg er ok, takk.
Har du noengang hatt føIelsen av
at når vi nærmer oss et svar,-
-så forandrer noen spørsmålet?
Olivia.
Hvorfor er dette din yndlingsbok?
Fordi den tar opp temaet om
å ikke være avhengig av andre.
Du kan bare finne svarene
inne i deg selv.
Som er, i denne situasjonen noe
underholdende, om du tenker på det.
Peter? Peter.
-Walter Bishop.
-Walter, Peter har kollapset.
Han har et anfall. Han drakk
aspirin sammen med melk.
-Melk?
-Ja, fra kjøleskapet.
-Herregud.
-"Herregud," hva da?
Metallorganismen i serumet må ha
reagert på fosfatet i melken.
Walter, hva skal jeg gjøre?
Du trenger antikoaliguering
for å stoppe anfallet.
I medisinvesken min
på h yllen ved sentrifugen.
Ok, jeg har den.
Du trenger muggen med
saltløsning, på den nederste hyllen.
l den finner du magnesiumsulfat.
Bruk sprøyten.
En kubik centimeter magnesium
sulfate, og 9 med saltløsning.
Det er ikke her, Walter.
Magnesiumsulfat, jeg ser det ikke.
Nei, nei, jeg flyttet det slik
at jeg visste hvor det var.
-Stedet var så åpenbart da.
-Vær så snill, Walter.
Jeg alfabetiserte det.
Det er i kjøleskapet.
-Ok, jeg har det.
-Hurtig nå.
Walter, hvor skal jeg sette det?
I beinet hans,
i det høyre beinet hans.
Olivia?
Fortell meg hva som skjer.
Olivia?
Ok. Jeg tror han stabiliseres.
Jeg tror han er ok.
Hei.
Jeg laget litt rosmarin
kyllingsuppe til deg.
Hvordan føler du deg?
Jeg er bedre.
Takk skal du ha.
-Hvorfor takker du meg?
-For det du gjorde.
Serumet mitt var farlig.
Det hadde drept meg om
jeg tok det.
Du levde bare fordi du er
ung og kjernesunn.
Jeg mistenker at alt dette
dreier seg om det.
Jeg forstår deg ikke, Walter.
Jeg tror Observatøren
reddet livet mitt.
Han dunket til deg slik at du
måtte ta litt aspirin og melk-
-slik at du drakk serumet
istedet for meg.
Hvis det er alt han ville,
burde det vært en enklere måte.
Han er ikke menneskelig, du kan
ikke vente at han tenker som oss.
Takk skal du ha.
Jeg må innrømme, jeg fryktet
at eksperimentet ville mislykkes.
Men du hadde rett.
Han har forandret seg. Han var
villig til å la sønnen dø.
Ja.
Og nå vet vi-
-at når tiden er inne, er han
villig til å gjøre det igjen.
OCR fix: Xenzai[NEF]
www.norsub.com www.undertekster.no
www.subscene.com
[Norwegian]