Tip:
Highlight text to annotate it
X
Dette har hendt:
Uansett hvor vi gjemmer oss
på denne planeten,
vil replikatorsatellitten kunne spore oss.
Atlantis drar.
Vi flyr ikke høyt nok.
Vi har ikke nok kraft.
Vi er fortapt.
Vi kom ut av hyperrom altfor tidlig.
Jeg aner ikke hvor vi er.
Hun reagerer ikke, og pupillene er trege.
Du må forberede operasjonssalen
og ha skanneren klar.
Flere av hovedledningene ble påvirket
av strålen.
Hun lider av cerebralt ødem,
som kan ha forårsaket stor hjerneskade.
- Hva er det?
- Et asteroidebelte?
Vi skal rydde en vei gjennom beltet
ved å avfyre sondene våre.
Elizabeth er døende.
Skal vi gjøre dette, må det gjøres nå.
Hva gjorde du?
- Reaktiverte nanittene.
- Pokker ta!
De prøver helt sikkert ikke
å overta henne eller kontakte de andre!
Dette er en veldig dårlig ídé.
Er det en planet der ute med ZPM-er?
Det er replikatorenes hjemverden.
Vil dere utføre et ran?
Når jeg sier det,
sett i gang og prøv den venstre.
Herregud! Jeg sa når jeg sa det!
Jeg trodde du sa det!
Hvordan går det, gutter?
Vi ville hatt mye større framgang
hvis slemmingen her ikke prøvde
å drepe meg hele tida.
Jeg prøver ikke å drepe ham.
Kan du gjøre et sprang inn i hyperrommet,
eller ikke?
Ja, jeg tror det.
- Du tror det?
- Ja, tror.
Du sa du kunne gjøre det.
Rettelse. Jeg sa "sannsynligvis" gjøre det.
Han har vansker med en av algoritmene
han laget da han var nær en opphøyelse.
Det er utrolig kompleks fysikk her.
Det får strengteorien til å se ut
som ikke-lineær dynamikk.
- Ok.
- Får jeg det til å fungere,
er det ennå 1000 ting
som kan gå fryktelig galt.
Jeg skjønner at det er vanskelig.
Odds på en million til en, bla, bla...
Trenger du noe mer,
eller er du her bare for å tirre og ydmyke?
Nei, ikke bare.
Det er et problem til vi må tenke på.
Slik som, hva gjør vi når vi kommer dit?
Å få denne til å hoppe inn i hyperrom
er lett.
Å infiltrere byen, stjele ZPM-en,
og komme oss ut, tror jeg er litt risikabelt.
For å si det mildt.
- Jeg har tenkt på det.
- Og?
Og jeg tror at har vi en sjanse til å lykkes,
trenger vi litt hjelp.
Fra hvem?
Har du lyst til å ta en tur?
Dersom vi får nanittene inni deg
i nærheten
av replikatorbyen,
kunne jeg manipulere dem
til å hacke seg inn på
replikatorenes hovedramme.
Vi kunne finne ut hvor nærmeste ZPM er
og den raskeste veien inn og ut.
Ikke bare det, vi kunne også
spore bevegelsene deres.
Vi kunne vite at de kom, før de så oss.
Som ikke eliminerer faren.
Langt derifra.
Men det gir oss en betydelig fordel.
Hva skjer om replikatorene tar kontroll
- over nanittene i meg?
- Skjer ikke.
- Jeg blokkerer ethvert forsøk...
- Men om?
Jeg ba Rodney om å legge
et drapsprogram i nanitten.
Utløser vi programmet,
nøytraliserer det dem.
Nøytraliserer dem. Du mener slår dem av?
Ja.
Og du sa at nanittene er alt
som holder meg i live.
Det er de.
Slår vi dem av, vil det
drepe deg.
Men det skjer ikke. Greit?
Jeg har bedt Rodney holde øye
med småjævlene
og sikre at de oppfører deg.
Vi ville ikke bedt om dette
om det ikke var den eneste sjansen
for at oppdraget lykkes.
Ja, får vi ikke tak i en ZPM,
- vil denne byen og alle i den...
- Når drar vi?
Akkurat nå.
Hva? Vent, nei, nei, ikke nå.
Jeg har ikke blitt ferdig med kraft...
Bli ferdig. Vi må sette i gang.
Du vil bli bra, Elizabeth.
Men jeg vil at dere alle
skal holde godt øye med meg,
ved første tegn på
enhver mistenkelig oppførsel,
ikke nøl med drapsprogrammet.
- Men det vil ikke skje...
- Jeg mener det, John.
Hei, Teyla!
Vent.
Jeg vil ikke at du skal delta på dette.
- Om oppdraget ikke lykkes...
- Zelenka tror han fant en planet
som kan opprettholde menneskeliv.
Han er sikker på
at han kan få byen dit i ett sprang.
Uten skjoldene kan vi ikke lande.
Jeg vet det, vi får ikke engang nok kraft
til å gå inn i bane.
Dere må fly forbi
og få alle inn i dvergskipet.
- Du mener forlate byen.
- Hvis det går så langt.
Disse folkene vil trenge en leder.
En som holder dem i live og sammen,
og viktigere, ikke lar dem miste håpet.
Det er deg, Teyla.
- John...
- Om jeg ikke er tilbake innen 12 timer,
gi ordren.
Greit.
Nå.
- Er du sikker?
- Ja.
Jeg spør bare fordi forrige gang
var du mindre bestemt i svaret...
Radek!
Greit.
- Ok.
- Ja?
- Jeg tror vi fikk det til.
- Bra.
Så lenge vi ikke bruker opp
all kraften på første sprang, så...
Ja, nettopp, ok.
Jeg drar nå.
- Er du klar?
- Ja,
det funker kanskje ikke.
Jeg har gjort alt jeg kan...
Sheppard, vi er klare.
Greit, Teyla, vi er klare til å dra.
Forstått.
Åpne dørene til dvergskipdokken.
Husk, ingen ville fester mens vi er borte.
Vi skal prøve å beherske oss.
Lykke til.
Da setter vi i gang.
Rodney, er du klar?
Nevnte jeg at dette kanskje ikke fungerer?
At vi kan falle
ut av hyperrommet for tidlig,
ende opp strandet i verdensrommet,
eller bli tilintetgjort når jeg rører den...
Bare svar på det pokkers spørsmålet.
- Ja, jeg er klar.
- Bra, sett deg.
Da drar vi.
Ok, åpner hyperromvindu om tre, to, en.
Du store.
Det er vakkert.
Ja, det er det.
Det er som Elwynn-skogen.
Ingenting. Det er et av landene i Warcraft.
Det er et spill jeg spiller.
Av og til.
Jøye meg.
Går det bra med deg?
Jeg kommer meg ikke
bort fra verden mye,
eller knapt noen gang.
Best du tar et bilde. Vi blir her ikke lenge.
Greit, god idé.
Oberst Carter kaller opp Apollo.
Oberst Ellis, hører du meg?
Vi hører deg klart, oberst.
Vi er gjennom porten
og er klare for transporten vår.
- Vent, vent.
- Hold dere klare.
Vent.
Velkommen til Pegasusgalaksen, oberst.
Takk. Ennå ikke noe nytt fra Atlantis?
Ingenting.
Jeg har gått over spesifikasjonene
for modifikasjonene du foreslår
for sensoranlegget.
Du ber om femdoblet økning
i kraftforbruket?
Pluss du vil bruke deler
fra et halvt dusin andre viktige systemer,
inkludert underromskommunikasjon.
- Det stemmer.
- Hva om de prøver å kontakte oss?
Kunne de, ville de gjort det.
Alt dette er basert på antakelsen om
at de falt ut av hyperrommet tidlig.
Ja, vi tror det er
det mest sannsynlige scenariet.
Greit, la oss gjøre det.
Gratulerer, Rodney.
Hyperfartsystemet ditt virket.
Dessverre, tro det eller ei,
Zelenka hadde faktisk rett.
Vi brukte mye mer kraft
i spranget enn vi trodde.
Hva sier du? Kommer vi oss ikke tilbake?
Nei, det jeg sier, er at...
Det er faktisk nøyaktig det jeg sier.
Når vi stjeler ZPM-en,
kan jeg bruke dens kraft.
Må ikke overbelaste hoved...
La oss gjøre dette ett trinn av gangen.
Det første først,
la oss bekymre oss om ZPM-en.
Nettopp.
Ok, jeg skal prøve å starte forbindelsen.
- Hva skal jeg gjøre?
- Bare sitte der.
Den er helt trådløs.
La meg vite om du kommer på noe.
Hva mener du? Vil jeg føle noe,
eller er det mer av en...
Herregud.
Jeg klarte det. Jeg mener, hun klarte det.
Vi må dra fort.
Elizabeths nanitter ligger bare på lur,
men replikatorene vil fort finne ut
at noen har trengt seg inn i systemet.
- Hvordan føler du deg, Elizabeth?
- Veldig rar.
Jeg kan plutselig se hele byen
direkte foran meg.
Jeg mener, hver korridor,
hvert enkelt rom...
Den veien.
ZPM-en.
Fjerde kvadrant, toppnivå, enkel tilgang.
Det er nesten ingen i nærheten.
Greit, fungerer for meg.
Greit, vi er nede.
Du blir her hos Elizabeth,
gå gjennom informasjon.
Dere kan lede oss gjennom via radio.
Tjue meter til venstre bak dvergskipet
er det ei inngangsdør.
Ned ei trapp kommer dere
til tilførselskorridor sju.
Gå nå, det er tomt.
- Vi er i korridoren.
- Gå til høyre.
På 6,5 meter skal det være en korridor til.
- Ok, vi ser den.
- Til venstre. Vent! Gå tilbake!
Det er greit, han så deg ikke.
Sier du det? Vet du det?
Ja. Som jeg sa, er det veldig rart.
Kan vi gå nå?
Ja, gå.
Gå til venstre, så til høyre.
- Den bør være rett foran dere.
- Jepp, jeg ser den.
Vent, Chewie.
Vil de merke at vi slår den av?
Antakelig, men de har mange ZPM-er.
La oss håpe at de ikke merker det
før vi er langt unna.
Det er ønsketenking.
Er vi fremdeles trygge?
En gruppe replikatorer
to korridorer over, på vei mot dere,
så dere må bevege dere raskt.
Har den.
Vi er på vei.
Koble til ZPM-en, vi drar.
- Vent litt. Vi kan ikke dra.
- Hva snakker du om?
Du sa du kunne få hyperfarten til å virke.
Vi kan det, men ikke ennå.
Mens Elizabeth har hatt kontakt,
har jeg gått over replikatorens basekode,
og jeg fant dette.
Hva er det?
Den hellige gral.
Hele deres grunn til å eksistere.
En kommandokode
som får dem til å angripe skrømtene.
Men de angriper ikke skrømtene.
De har sittet
på sine nanittrumper i 10000 år.
Fordi den har vært deaktivert.
- Og hvordan skjedde det?
- Jeg aner ikke.
Kanskje de gamle gjorde det da
de ikke kunne kontrollere dem.
Du la nettopp merke til dette?
Dette er bare en av millioner
av kommandoer i grunnkoden.
Jeg hadde følelsen av
at noe slikt kunne være der,
men tro meg, den var ikke lett å finne.
- Kan du reaktivere den?
- Ja, men det er et problem.
Jeg kan omprogrammere
nanittene i hjernen din
og laste opp endringene med det,
men må vente på neste fusjon
for å påvirke alle replikatorer,
og vi vet ikke når det kan skje.
Og når det skjer,
vet de dessuten at du er her.
De vil straks begynne å assimilere deg.
Så da gjør vi det ikke.
John, du vet hva dette kan bety.
Om replikatorene går til krig
mot skrømtene?
- Glem det. Det vil ikke skje.
- Det avgjør ikke du.
Det er det.
Vent. Det kan finnes en annen måte.
Det er en sentraldatakjerne.
Det er en back-up-harddisk
for alle replikatorene.
Om jeg kan laste den reaktiverte
angrepskommandoen opp i den,
trenger vi ikke Elizabeth.
Vi er halvveis til Atlantis
når angrepskommandoen virker
ved neste fusjon.
Det høres litt bedre ut.
Ja. Det er et lite problem,
som faktisk ikke er et lite problem.
Kjernen er midt i byen, flere nivåer ned.
Det er umulig å komme dit uoppdaget.
Flott.
Vi må tilbake
etter at vi har tatt ZPM til Atlantis
og etter at vi lander byen.
- Jeg tror ikke vi får en sjanse til.
- Han har rett.
Så snart de merker at ZPM-en borte,
vil de kunne spore infiltrasjonskilden.
Jeg vil ikke få slik uoppdaget tilgang igjen.
Skal vi gjøre dette, er det nå eller aldri.
Skal du gjøre skjuleren
til et antireplikatorfelt?
Ja, ved å gå inn på ARGs kontrollkrystall
med dvergskipets skjulegenerator.
Det eneste spørsmålet er hvor mye
jeg kan utvide feltet.
Kom igjen og fly oss
så nær bykjernen som mulig.
- Der.
- Men vil vi ikke kunne ses?
Jo, det vil vi.
Anti-replikatorfeltet vil beskytte oss.
Hvis jeg klarer å utvide feltet nok
til både dvergskipet,
men også kjernerommet,
og også forutsatt at vi kan løpe fort nok
til å komme dit,
legge inn kommandoen,
gå tilbake før de finner ut
hvordan overvinne feltet og...
Slakte oss.
Ikke vær redd. Du blir ikke med oss.
- Heller ikke Elizabeth.
- Hva?
Dere kan lede oss gjennom med radio
som forrige gang.
Vent litt. Hvis jeg ikke er der,
hvordan legges kommandoen inn?
På en skriveplate.
Jeg setter den i kjernen
og laster den opp selv.
Plug and Play, hva?
Tror du det er så enkelt?
Det vil det bli,
for du skal gjøre det så enkelt.
- Ja, jeg...
- Du må bli her, Rodney.
- Hvorfor det?
- Rodney!
For å holde øye med meg.
Du må kanskje aktivere drapsprogrammet.
Du vil kunne holde bedre øye med meg,
hvis vi begge er i dvergskipet.
Greit.
Kom deg ut av den.
Hei...
- Kjernen er under den plattformen.
- Hvor langt under?
Ni nivåer.
Kjempelett.
Noe?
Nei.
Elleve sprang.
Selv med betydelig
øket skannerrekkevidde,
har vi bare dekket et lite område så langt.
Vi har ennå 39 sprang igjen
før vi når
den opprinnelig lantianerplaneten.
Trettini?
Rommet er ganske stort.
Du sier ikke det.
Start hyperfartsystemet.
Stopp nummer 12.
Vi er synlige.
Starter anti-replikatorfelt nå.
Det fungerer.
Ok, la oss øke farten,
se hvor langt vi trenger inn.
Trenger inn?
Hva?
Da setter vi i gang.
- Det fungerer.
- Pokker ta, det fungerer.
Det dekker sentralrommet.
Dere kan fortsette.
Dere tror ikke meg, men dere tror henne?
Mente ikke å såre.
Jeg ble såret.
Rett ned, ni nivåer.
Så en kort vei ned en korridor
til sentralrommet.
Jeg har skrevet
en protokoll for blokklagring
til å laste opp angrepskommandoen
fra skriveplaten inn i kjernen.
Alt dere må gjøre,
er å plugge kabelen inn i hovedkretsen,
den vil automatisk konfigurere
og laste opp kommandoen.
- Plugg den inn.
- Du ville ha det enkelt.
Jeg liker det enkelt.
Vi skapte den adapteren
for å koble til de gamles teknologi,
som replikatorene liker å imitere,
så det burde gå greit.
Dere må bevege dere raskt,
for så snart de finner ut hva vi pønsker på,
vil de finne ut en vei rundt det.
Bare gjør det du gjorde sist.
Vi er straks tilbake.
La oss dra.
Hva er det?
En unormal energiavlesning
i andre kvadrant i kommunikasjonstårnet.
- Kilde?
- Ennå uidentifisert.
Den skaper et disruptivt felt
som brer seg ned fra toppnivået,
omfatter ni nivåer direkte under det.
Kjernen.
Vi er her. Venstre eller høyre?
Venstre.
Skjoldet fungerer, Rodney.
- Bra, hold dere bak det.
- Takk for tipset.
Vend nå til høyre.
Greit, vi er her.
Jeg antar
den store, glødende tingen er kjernen.
Det er den. Det skal være
en åpen sprekk i kontrollpanelet
dere kan ha kabelen inn i.
Greit.
Da setter vi i gang.
Den er plugget i.
Er den det?
Hvorfor leser jeg ikke noe?
Sikker på at dere hadde den
i riktig sprekk?
Det er bare en sprekk, Rodney.
Skynd deg, John, de kommer,
og det er hundrevis av dem.
- Vil feltet beskytte oss?
- Så lenge dere skynder dere.
Prøv å plugge den i igjen.
Greit, den er plugget i igjen.
Ennå ingenting. Hva gjorde du?
Jeg gjorde ikke noe.
De fortsetter å angripe feltet.
De ofrer seg selv frivillig.
Hvorfor gjør de det?
Jo mer de angriper feltet,
jo raskere finner det ut
hvordan de skal overvinne det.
- Da må vi komme oss vekk.
- Rodney, hvorfor fungerer det ikke?
Fordi kjernen ikke
gjenkjenner skriveplaten.
Hvorfor ikke?
Jeg vet ikke!
- Vi er nesten gjennom feltet.
- Bra. Jeg er på vei.
Dere må utføre justeringer
i forhandlingsprotokollen
for å bruke parallellisme
på apparatgrensesnittet.
- Hva?
- Hva?
Gjør som jeg sier.
Start med å ta ut kabelen.
Gå inn på skriveplatens rotkatalog.
Dette er ikke enkelt.
Du må få dem ut nå.
- Vi er ikke ferdige!
- Ikke mer tid!
Replikatorene har brutt gjennom feltet!
Hva mener du med
at de har brutt gjennom feltet?
De har funnet ut hvordan overvinne det.
Vi må bevege oss fortere.
Du må ha endre forhandlingsprotokollen
for å erstatte direkte dataplassering.
Vi må muliggjøre resynkronisering
i pakkegrensene innenfor datastrømmen.
Oberoth kommer mot kjernerommet.
Han vet at det er oss.
- Hvor langt? Kan de flykte?
- Nei.
Replikatorer kommer fra hver retning.
De er fanget.
De er så godt som døde.
Vi kan høre dere.
Hva? Nei.
Nå jeg sier: "Så godt som døde,"
mener jeg det som...
Elizabeth, hva gjør du?
- Bli her!
- Du kan ikke gå dit ut!
- Elizabeth!
- Hva skjer, Rodney?
- Elizabeth forlot dvergskipet.
- Hvorfor?
Jeg vet ikke. Hun løp bare ut.
Elizabeth, dette er Sheppard,
hører du meg?
Elizabeth, svar.
- Fanger de henne...
- Jeg vet det.
Så hva skal vi gjøre nå?
Hun ba oss bruke drapsprogrammet
om hun gjorde noe mistenkelig.
Jeg vet det, men...
Sheppard.
Ta avgjørelsen.
Gjør det.
Det fungerer ikke.
- Hva?
- Hvorfor ikke?
Bare gi meg litt tid.
Jeg får ingen bekreftelse,
og ikke spør hvorfor, for jeg vet ikke.
Sist gang
hun hadde aktive nanitter inni seg,
hadde hun en viss kontroll.
Kanskje gjør hun det nå,
eller kanskje interferens
påvirker frekvensen.
Jeg vet ikke. Jeg må foreta feilsøking.
Bedre er å finne en måte
å få oss ut herfra på?
Er vi ferdige, kan vi like så godt
fullføre oppdraget.
Dr. Weir?
Hallo, Oberoth.
Du er overrasket.
Ja, det er jeg.
Niam infiserte meg med nanitter.
Ja, jeg kan føle dem nå.
Vi var i stand til å nøytralisere dem
og så omprogrammere
og manipulere dem til å passe vår behov.
Flittig av dere.
Som er grunnen til at nå som jeg har
opprettet en fysisk forbindelse via deg,
har jeg direkte tilgang
til replikatorenes kollektiv.
Jeg har kontroll nå.
Ok. Jeg er plugget inn. Noe?
Ja, det fungerer!
Hva skjedde?
Replikatorene stivnet.
Jeg kan se det, men hvem gjorde det?
Det var ikke jeg.
Det kan ha vært Elizabeth.
- Kan hun gjøre det?
- Jeg vet ikke.
Hun må koble til replikatorenes kollektiv,
dermed har sjansen for at de overtar
hennes nanitter økt dramatisk.
Hvor lang tid før de blir levende igjen?
Aner like lite som deg,
men jeg vil heller tippe for lite
enn for mye.
- Kan vi gå?
- Ja, det viktigste først.
Hva med opplastingen?
Nesten ferdig. Bare litt tid til.
- Hvor mange sekunder?
- Ikke start med det igjen!
Jeg er imponert over styrken din, dr. Weir,
men jeg må minne på
at det bare er et tidsspørsmål
før jeg foretar de nødvendige endringene
for å overvinne grepet du har på meg.
Jeg er forberedt på å kjempe
så lenge jeg må.
Bra for deg.
Ditt ønske om å beskytte folket ditt
er beundringsverdig,
men til slutt vil du mislykkes.
Fortsett å tro det.
Fortsett å la arrogansen din svekke deg.
Du vet det ikke er sant, dr. Weir.
Jeg kan alt føle at du svekkes.
Trass ønsket ditt,
er dette en kamp du er dårlig utrustet til.
Slik, dere er ferdige! Ta ut og gå!
Nok en gang har du undervurdert meg.
Jøye meg! De beveger seg igjen!
Ja. Jeg vet det.
Dette er kjent.
Jeg prøver å bestemme meg for
om dette streiftoget
viser stort mot eller dumskap.
Hvor er dr. Weir?
Hennes forsøk på å ta kontroll
over kollektivet ble for belastende,
hennes sjel og kropp er i praksis døende.
Hun har blitt tatt med for å helbredes.
- Du skal ta kontroll over henne.
- Det har alt skjedd.
Dessverre fikk jeg ikke tatt
all informasjonen jeg trenger fra henne,
så jeg må hente den fra dere.
Informasjon?
Om Atlantis' nøyaktige posisjon.
Dere forlot planeten deres
før vi fikk ødelagt den.
Beklager å ødelegge planene deres.
Ingenting er ødelagt,
bare forlenget, og nå, med deres hjelp,
skal vi fullføre ødeleggelsen.
Ingen av oss
vil frivillig gi fra seg informasjon...
Du vet utmerket godt
at vi har en enkel metode
for å få tak i det vi trenger.
Problemer?
Hva?
Jeg tenkte
du ville tukle med tankene våre,
så jeg har tuklet med dine.
Du vant ikke over meg, Oberoth.
Replikatorvaktene tok ikke gruppa mi.
Alt var en fiksjon
som foregikk i sinnet ditt.
I virkeligheten er vaktene dine ennå stive,
og gruppa mi rømmer akkurat nå.
Du tok feil.
Jeg har aldri undervurdert deg,
men du har åpenbart undervurdert meg.
Du vil ikke forlate denne byen i live!
Kanskje ikke,
men gruppa mi vil det.
Ennå ingenting fra Elizabeth?
Jeg kan verken kommunisere
eller spore henne.
Det er som om hun har forsvunnet.
Om hun fikk replikatorene til å stivne,
betyr det at hun ennå lever.
Akkurat nå, kanskje.
- Må være i nærheten.
- Vi finner henne.
Best dere gjør det fort.
Replikatorene kan livne til hvert øyeblikk.
Takk, Rodney!
Jeg beundrer utholdenheten din,
men jeg lar meg ikke lure igjen.
Du kjemper, dr. Weir.
Elizabeth.
- Kom dere til dvergskipet!
- Du blir med oss.
Jeg kan ikke holde dem stive mye lenger!
Vi drar ikke fra deg!
Drar dere ikke nå,
kommer ingen av oss seg ut herfra, så dra!
Det er en ordre!
- Kom igjen!
- Elizabeth!
Dra!
Gudskjelov.
Elizabeth?
Kan vi gjøre oss usynlige?
Rodney, kan vi gjøre oss usynlige?
Nei, ikke ennå. Vi har mistet for mye kraft
i å omgjøre usynligheten.
Jeg skal prøve å kontakte
ZPM-en, men vi trenger litt tid.
Greit, da må vi bare flykte.
Hvordan går det hyperrommet?
lkke bra. Kraften fra ZPM-en er vanskelig.
Om jeg gjør den minste feil,
- kan vi alle...
- To skip kommer mot oss.
- Rodney!
- Jeg trenger mer tid!
Vi mistet nettopp våpen!
- Pokker ta!
- Kom igjen, McKay!
Dette er ikke enkelt.
Kalibrerer jeg ikke krafteffekten nok,
kan vi brenne opp
med det samme hyperromvinduet åpnes!
Jeg registrerer noe rett foran oss.
Å, fanken.
De lader våpnene!
Hva var det?
Oberst Sheppard, dette er Apollo,
hører du meg?
Oberst Ellis, er det deg?
Ja. 302-dokken er åpen,
og dere kan komme om bord.
Jeg foreslår at dere skynder dere.
Oppfattet, Apollo. Vi er på vei.
Får jeg legge til
at timingen deres er nær perfekt?
Vi ville kommet tidligere, men hadde
problemer med å finne Atlantis.
Sam? Er det deg?
Det er meg.
Jeg forklarer når du kommer om bord.
Oberst,
vi har mistet dr. Weir
på replikatorplaneten.
Kan du låse på radiofyret hennes
og stråle henne opp?
Jeg får ikke inn noe signal.
Oppfattet.
- Dette er en god en, M35-117.
- Vet dr. Weir om det?
lkke på primær- eller backup-lista.
Jeg lette etter planeter
vi aldri har vurdert før.
Replikatorene kan lete i henne
alt de vil, de finner den ikke.
Bra. For oss.
Det er en stabil atmosfære, et stort hav.
Bortsett fra det store, spesielt
giftige slangeaktige vesenet
som bor på hovedlandet,
virker det som et gjestmildt miljø.
Greit. Radek, hvordan går det?
Alt i orden her. ZPM-en er slått på.
Ok, da drar vi.
Vi klarte det.
Det gjenstår fremdeles å lande denne.
Jeg hopper bare i stolen og sakker farten.
Det kan bli vanskelig.
Vi tok mye kraft
fra ZPM-en bare ved å komme hit.
Vi har nok energi til å holde skjoldet oppe.
Det må vi. En by på den størrelsen
vil skape stor friksjon.
Kommer inn for fort, for bratt,
og skjoldet kan svekkes under trykket,
og hele stedet kan rives i stykker,
eller brenne opp eller begge deler.
- Det tar aldri slutt med deg.
- Hva?
Be alle spenne seg fast. Vi går inn.
Skjoldet holder. Så langt så godt.
- Hva er i veien?
- Vinkelen er for bratt.
Vi vil ha for mye press på skjoldet,
som betyr mer svinn av kraft fra ZPM.
Sheppard, vi kommer for bratt inn.
Vi må gjøre returvinkelen mindre skarp.
Du mener inngang.
- Vi har aldri forlatt denne...
- Bill.
Nettopp.
Gjør vinkelen mindre skarp!
Jeg hørte deg første gang, Rodney.
Og vi kommer ennå for bratt inn!
Heng med!
Vi er over havet!
Sheppard, du må senke farten.
Vi kommer inn over havet.
Oppfattet.
Ennå for fort! Senk farten!
Vi vil lande mykt, som et løv
som kysser overflaten på en dam.
Fin kyssing.
Hvordan går det med oss?
Systemene ser bra ut så langt,
og mye kraft i ZPM-en.
Senk skjoldet.
Oberst Sheppard, vi klarte det.
Byen flyter trygt på havet.
Utmerket landing.
Takk.
Hvem tror du vil erstatte henne?
Jeg vet ikke.
Hvem det enn er,
vil det bli vanskelig.
Ja.
- Ok, la oss prøve.
- Nettopp.
Dette er Atlantis
som kaller Stargate-kommandoen.
Hører dere meg?
Vi hører dere, Atlantis.
Godt å høre fra dere.
Godt å bli hørt.
Si til general Landry
at vi er tilbake i nettverket.
Rodney.
Hva?
Skannere har oppdaget
at en stor skipsflåte sendes ut
fra replikatorplaneten,
men de drar ikke mot oss.
Det er en skrømt-planet.
Angrepskommandoen må ha blitt aktivert.
Det fungerte.
Der er du.
To måner.
Det er faktisk fem.
Men bare disse er synlige
med det blotte øye.
- Sier du det?
- Ja.
Jeg hørte at du og Rodney koblet
oss til den intergalaktiske portbroen.
Jepp. General Landry var lettet
over å høre fra oss.
I all spenningen
fikk jeg ingen sjanse til å gratulere deg.
Forfremmelsen.
Du er fullbefaren oberst nå.
Takk.
- Så du blir her?
- Nei.
General Landry vil ha
dr. Lee og meg tilbake
og gi ham full brifing om situasjonen her.
Apollo forblir i bane til så lenge
i fall dere trenger hjelp.
Takk for at dere reddet oss fra skurkene.
Det var et risikabelt trekk.
Ingenting sammenlignet med risikoen
du og gruppa di tok.
Men jeg er forbløffet
over at dere klarte det.
Vi fikk mye hjelp.
Ja.
General Landry kondolerer.
Han var veldig trist
over å høre om dr. Weir.
Det var vi alle.
Vi har ikke gitt opp håpet.
Er det en sjanse for at hun ennå lever,
skal jeg finne henne.
Jeg vet det.