Tip:
Highlight text to annotate it
X
Slik jeg tenker tilbake,
så mener jeg at jeg har hatt et ganske problemfritt,
og et ganske greit og enkelt liv.
Alt med skole og jobb,
og livet generelt har gått veldig greit.
Jeg har hatt noe småting selvfølgelig, som alle har.
Men ikke sånn at jeg har følt at:
"dette skjærer seg, dette takler jeg ikke"
Høsten 2009 så begynte jeg å studere.
Da kom jeg fra en bitteliten by til store Oslo,
med 30 000 studenter på universitetet.
Så det var store forhold,
og jeg ble en urban bydeltager, med togkjøring og t- bane, og...
Ja, det var moro!
Så merket jeg jo litt etter hvert at det å sitte på toget,
og egentlig være alene mye av tiden
eller sammen med nye mennesker hele tiden.
Jeg merket at jeg egentlig ble ganske ensom av det.
Jeg trodde jeg var en person som likte å være mye alene,
men jeg oppdaget fort at jeg syntes det ble demotiverende
både for skole og livet generelt.
Etter hvert begynte jeg å "forsove meg" på en måte.
Litt sånn at jeg slapp å reise inn til skolen,
for jeg visste at den dagen ble litt ødelagt,
så da var det like greit å bare være hjemme.
Jeg kunne ikke være den glade, blide Susanne
som jeg.. Egentlig, så er jeg glad til sinns.
Jeg har jo hørt det at jeg kan ha det godt uansett hvor jeg er,
og at uansett hvilke forhold jeg kommer i, så kan jeg ha det godt,
hvis jeg bare tar det på riktig måte da.
Så jeg visste jo det, at det var ikke slik livet mitt skulle være,
at jeg skulle ha de oppturene og nedturene.
Men jeg fikk det jo ikke til.
Jo, jeg måtte forandre tankesett, og virkelig ikke bare skjerpe meg,
for det funket jo ikke.
Da var det slik at en dag funket det greit,
og neste dag funket det ikke i det hele tatt.
Når jeg virkelig fikk tro på det at.. Paulus skriver jo det at
han hadde det godt i nød, i trengsel, i fengsel -
overalt hvor han var.
Og tenk da, når Paulus kunne det,
med, ja, det er jo en stund siden.
Men han fikk jo den samme hjelpen som det jeg kan få!
Og når han fikk det til, da må det jo være mulighet for meg også!
Jeg har merket det at tankene bygger opp under at:
"Nå har du det ikke noe godt Susanne, dette er ikke noe moro i det hele tatt".
Så har jeg latt bare meg fange i de tankene,
men virkelig, så dumt det er -
for Gud setter meg jo der jeg skal være!
Det har blitt så klart for meg at: jeg klarer det ikke, jeg må ha hjelp
hvis jeg skal ha det godt!
Det er ikke lett å la Gud ta styringen med en gang,
men når du merker at det fungerer så mye bedre,
det er ute av dimensjoner for mye bedre livet fungerer
når Gud har styringen og ikke jeg har det.
Det er litt sånn at når du først er i gang...
Det er vanskelig å komme i gang,
men når du først er i gang med å ikke ha kontroll på livet ditt,
så går det lettere og lettere.
Selvfølgelig kommer hverdagen, og selvfølgelig
er det dager hvor det ikke er så moro.
Men selv om følelsene er i bånn,
så kan jeg føle at jeg har det godt.
Jeg kjenner jo den doble gleden, at jeg har den.
Det betyr at du er glad for det som har skjedd
og det Gud har gjort for deg.
Han har faktisk passet på meg frem til nå,
Han har tilgitt meg for det gale jeg har gjort.
Samtidig er du glad, for du vet det skal bli bedre.
Du er glad for alt som kommer til å skje!