Tip:
Highlight text to annotate it
X
Jeg hører til Moi-folket, akkurat som faren min og bestefaren min.
I lang tid har forfedrene våre bodd her.
Jeg heter Awayo.
Awayo: Fra frykt til tro
Vi har alltid levd i frykt for åndene.
Vi Moi er veldig sterke folk.
Men vi dør fort.
Åndene spiser oss.
De kontrollerer alt. Hva vi spiser, hva vi jakter, hvor vi bygger våre hus.
Åndene vokter på oss.
Vi hører dem i vinden.
De har kontroll over natten.
De sender tusenbein som piler. De biter og dreper oss.
De forlanger at vi skal drepe.
Søskenbarnet mitt var utro mot kona si.
Åndene ble sinte,
så svigerfamilien drepte ham.
Likevel måtte familien min få oppgjør for hans død.
Hennes familie prøvde å betale med skjellpenger.
Det var ikke tilstrekkelig.
Bare blod kunne dekke gjelden.
En død for en død.
Det er slik vi Moi-folket lever.
Vi planter hager. Vi jakter. Vi bygger hus.
Åndene vokter på oss.
En dag hørte jeg en ny stemme i vinden som skremte meg.
Jeg sprang for å se hva det var, og jeg gjemte meg.
Jeg tenkte: ”Hvem er disse ukjente?
Menn lik meg, eller ånder som er kommet for å spise oss?”
Folket mitt inviterte de ukjente til å bo sammen med oss.
Som årene gikk, lærte de å snakke språket vårt. De lærte om hvordan vi lever.
Jeg undres fremdeles på: ”Er de mennesker eller ånder?”
De ukjente fortalte om Skaperens tale. Noen av Moi-folket hørte på. Jeg hørte ikke.
Jeg hørte noen si: ”Skaperen er sterkere enn alle åndene.”
Jeg tenkte: ”Dette er løgnprat!”
Da noen av Moi-folket hørte Skaperens tale,
ble hjertene deres forandret.
Når vi hadde fest, var de ikke redde for å bryte åndenes regler. De jaktet på det de hadde lyst på.
De var ikke redde for å spise forbudt mat.
Jeg sa til dem: ”Dere kommer snart til å dø pga dette!”
”Døden er liten,” sa de. ”Skaperens tale er stor.”
Jeg tenkte: ”Er dette virkelig løgnprat?”
Jeg visste ikke.
Jeg lurte på hva åndene ville gjøre.
Da tusenbeinen bet meg,
visste jeg at åndene var sinte.
Familien min pisket meg for å fjerne det onde blodet,
men sykdommen ble bare større og større.
Så de slaktet en gris, men åndene var fortsatt ikke fornøyd.
Jeg var dødsdømt.
Da kom de.
Moi-folket som trodde på Skaperens tale, kom om natten med medisin.
De kom om natten for å redde meg.
Hvorfor var de ikke redde for mørket? Hvorfor var de ikke redde åndene?
Hver dag i mange måneder, hørte jeg på Skaperens tale.
Jeg så at jeg var en synder.
Jeg ble redd! Skaperens tale er kraft.
Sakte begynte sannheten å gå opp for meg.
Jesus døde for oss – for meg.
En død for min skyld.
Men jeg vet at det er mange folk lik Moi-folket.
Folk som ikke kjenner Skaperen.
Folk som aldri har hørt om at Jesus døde for dem.
Hvem vil gå og fortelle dem?