Tip:
Highlight text to annotate it
X
Tre rapporter ang. norsk høring om land-for-land-rapportering.
19. januar 2012 Stiftelsen Fritt Ord, Oslo
Hvorfor vil utvinningsindustrien ha hemmelighold-
-om profitt, kostnader og produksjon i alle land?
Da skal jeg på vegne av PWYP Norge-
-ønske velkommen til lanseringen av tre rapporter i dag.
Folk er ikke så interessert i store m.regnillitsmelborp eksimonokøsdekra
Men dette dreier seg o.remmus erots gidlev m
Billioner, eller ti ganger så mye som all bistand til sammen i verden.
Dette er ord som forsøker å beskrive hvor mye som overføres ulovlig-
-fra fattige land til skatteparadiser og hemmelige konti i vesten årlig.
Vi som er her må vise solidaritet med de fattige-
-og sørge for at Norge ikke godtar utbytting av de fattigste,-
-og at deres ledere bare blir rikere og rikere-
-mens opp mot 90 % av borgerne lider under fattigdom.
Den beste bistanden Norge kan gi, er å sette utviklingsland-
-og borgerne der i stand til å følge pengestrømmene.
Det dreier seg òg om at norske selskaper blir utsatt for det samme.
Har grådigheten, ansvarsløsheten og hemmeligholdet-
-vunnet over samfunnsinteressene og fellesskapet?
Dette dreier seg om skattegrunnlaget som skal bygge gode samfunn-
-for mange mennesker både i Sør og i Nord.
For Norge er det den norske velferds- og arbeidsmodellen-
-og den norske industrien som står på spill.
Om det hele tiden er selskapene med størst hemmelighold,-
-med de største plasseringene i skatteparadiser-
-og som tapper naturressurser og skattegrunnlag uten å fortelle det,-
-er det de selskapene som skal vinne, ja da vil Norge tape på det.
I det konservative USA har de innført en lov-
-om at det skal være åpenhet om betalingen til myndighetene.
EU har lagt fram et tilsvarende forslag.
Men mange i EU-parlamentet og i det norske sivilsamfunnet-
-ser at dette ikke er nok.
Det er klart selskapene må fortelle hva de betaler.
Ofte er det de enkle spørsmålene som er de vanskeligste.
Og det er kanskje derfor at forslaget fra PWYP Norge-
-gjør at ingen av motstanderne med motargumenter kunne stille i dag.
Det kan hende de synes at motargumentene er veldig dårlige.
Kanskje de har dårlig samvittighet for det de holder på med.
Bakgrunnen for at et stort sivilsamfunn i Sør og Nord-
-i fellesskap har mobilisert seg i kampanjen
-er at 2/3 av verdens fattigste bor i verdens mest ressurssterke land.
Utvinning av naturressurser har ikke gitt de det økonomiske grunnlaget-
-som kunne ha hjulpet dem ut av fattigdommen.
PWYP har formulert krav om innsyn i pengestrømmene.
Noe må jo ha gått galt.
Organisasjonene bak PWYP krever at utvinningsselskapene-
-oppgir informasjon, finansiell informasjon,-
-for hver land der de er registrert.
I dag har borgere, investorer og myndigheter i ressursrike land-
-liten eller ingen mulighet til innsyn i selskapenes virksomhet,-
-eller enda mindre, om landene får sine rettmessige inntekter.
Verdiene er store, bistand vil aldri komme opp i en sånn størrelsesorden.
Og det er heller ikke ønskelig, bistand er ikke et mål i seg selv.
Men det å skape gode samfunn som klarer seg selv, det er et mål.
Det blir ekstra problematisk-
-når noen lands myndighetsapparat selv er involvert i korrupsjon.
Borgere som har korrupte ledere trenger en annen form for bistand.
De trenger bistand til å stoppe pengestrømmene-
-som holder den typen ledere ved makten.
For Afrika tilsvarte eksport av olje ni ganger verdien av bistand i 2008.
Problemet er at verdiene, profitten, ofte ender opp et annet sted.
For hver dollar investert i u-land tapper vi ti dollar tilbake.
Det eksisterer altså et tappesystem.
Samtidig opplever mange utviklede land-
-at skattegrunnlaget forvitrer etter hvert som en større andel-
-av utvinningsindustriens inntekter fra utviklingsland-
-kanaliseres via skatteparadiser og derfra inn i nye investeringer-
-uten at eierlandene får særlig nytte av den kapitalen.
For nasjonalstater som ønsker åpne og demokratiske samfunn, som Norge,-
-er det en utfordring at den globale, finansielle integrasjonen-
-har gått mye raskere enn nasjonale myndigheters evne til å regulere.
Hvordan vet vi at de riktige interessene ivaretas?
Skal ikke regnskapsregler også ivareta en samfunnsinteresse?
I tillegg har selskapene anledning til å benytte seg av skatteparadiser.
De tilbyr lovstrukturer spesial- designet for å tilsløre informasjon-
-om aktiviteter og eierforhold som utelukkende berører andre stater.
Betegnelsen er misvisende fordi den antyder-
-at enkelte land har et fortrinn når det gjelder skattenivået.
Dette handler ikke om en utøvelse av selvråderett,-
-det handler om en inngripen i andre lands selvråderett.
I PWYP Norge lagde vi en rapport vi kalte "Piping Profits".
Der framgår det at ti av verdens mektigste olje- og gasselskaper-
-bruker til sammen minst 6038 underselskaper,-
-og at 1/3 av disse er inkorporert i sekretessejurisdiksjoner.
Råoljehandel er et sentralt aspekt ved utvinningsindustrien.
Over 110 milliarder amerikanske dollar-
-ser ut til å ha forsvunnet i over- og underprising-
-ved import av råolje i EU og USA i perioden 2000 til 2010.
Internprising er en vanlig teknikk blant utvinningsselskapene-
-for å overføre profitt fra kildelandet til selskapet selv.
Selskaper bruker ofte advokater til å strukturere transaksjoner-
-slik at de ved å bruke det juridiske privilegiet-
-ikke må opplyse om hvilke type transaksjoner de har gjennomført.
I dag behøver ikke handel med ikke-fornybare naturressurser-
-å være knyttet til den fysiske utvinningen av olje eller mineraler.
Slike finansielle instrumenter gjør at selskaper kan flytte profitt-
-gjennom for eksempel derivater.
Vi har derfor tatt en nærmere *** på derivatmisbruk.
Og i dag lanserer vi også rapporten "Beskyttelse mot derivatmisbruk".
Her forsøker vi å belyse den skadelige bruken av derivater-
-nettopp i utvinningsindustrien.
Dette er viktig fordi derivater er kanskje det mest kompliserte-
-finansielle instrumentet som finnes.
Derivater kan misbrukes for å flytte kapital på tvers av land,-
-ofte til selskapenes egen fordel og på bekostning av vertslandene.
I dag ligger risikoen i stor grad på investorer og myndigheter,-
-ikke på utvinningsindustrien, som faktisk tar risikoen.
Den tredje rapporten som vi ønsker å lansere i dag-
-har vi kalt ”En utvidet land-for-land-rapportering”.
PWYP Norge foreslår en veldig enkel og effektiv rapporteringsmekanisme.
Dette er en rapporteringsstandard som er helt på linje med-
-hvordan utvinningsselskaper allerede konsoliderer sine regnskaper.
Forslaget vil selvfølgelig ikke løse alle problemer og all elendighet,-
-men det er et første skritt på veien i å forsøke å framskaffe informasjon-
-som gjør det mulig å stille viktige spørsmål.
Robustheten i denne land-for-land- rapportering ligger i-
-at det er knyttet kontroll til uttaket av råvarer som skjer-
-og informasjon om hver jurisdiksjon selskapet er registrert i.
En land-for-land rapportering vil produsere data av høy kvalitet-
-som er sammenliknbar for selskaper som opererer over landegrenser.
Rapporteringskravet som nå er innført ved lov i USA og foreslått av EU,-
-er egnet til å synliggjøre korrupsjon i kildelandet.
EU-forslaget setter altså ikke et tak på-
-hvor åpne og demokratiske selskaper skal være.
EU har kun lagt fram et forslag om en minstestandard.
Det er altså både en åpning for og selvfølgelig ønskelig-
-at Norge går utover en absolutt minstestandard.
Tusen takk til dere i PWYP for denne invitasjonen,-
-for dere setter nå fokus på et tema som er av veldig stor betydning,-
-og ikke minst for utviklingsland.
Det arbeidet dere gjør støtter opp om en erkjennelse-
-som er blitt mer og mer viktig i norsk utviklingspolitikk.
Gjennom stortingsmeldingen ”Klima, konflikt og kapital”,-
-så har Erik Solheim i stadig større grad lagt vekt på-
-at det ikke er bistand som kan gi oss en rettferdig verden.
Ulovlig kapitalflukt ut av u-land er ti ganger større enn bistanden.
Det er fryktelig mye!
Og hvis vi setter det i perspektiv. Hva skjer om vi klarer noe,-
-om vi tar bitte litt av strømmen som forsvinner ut av u-land,-
-får dem til å bli i u-landene og bli skattlagt fornuftig?
Hva betyr det sammenlignet med norsk bistand?
Vi kaller denne typen tenkning for Beyond Aid.
Hva gjør vi når bistanden slutter? Bistand er ikke noe mål i seg selv.
Og u-landenes mobilisering av egne ressurser det sentrale elementet.
Det globale finansielle systemet er altså preget av mangel på åpenhet.
Dette er et veldig stort problem.
Det at man har skatteparadiser, stråselskaper og hemmelighold-
-gjør det mulig for diktatorer og terrorister å skjule penger.
Penger fra korrupsjon, kriminalitet og kommersielle unndragelser.
Så det skaper ikke bare en skjev fordeling,-
-det er også med på å skape en ustabil verden.
Det er farlig.
Økonomisk og finansiell åpenhet er viktig i seg selv,-
-men det er et middel til å styrke demokratiet,-
-til å gi mulighet for å fordele samfunnets ressurser mer rettferdig-
-og gjennom det skape gode og stabile samfunn.
Skjev fordeling er en av de største truslene mot stabilitet.
På vegne av oss i embetsverket i utenriksdepartementet,-
-vi ser fram til et fortsatt veldig godt samarbeid omkring dette.
Hva er fordelene med land-for-land-rapportering?
Jo, investorene har store fordeler.
Kapitalmarkedene har også mye å hente fra dette forslaget.
Dette vil føre til at tilliten til kapitalmarkedene øker betydelig.
De gode selskapene, de som ikke utnytter disse mekanismene,-
-vil med dette forslaget oppdage at de får en litt bedre situasjon.
De vil ikke oppleve usunn konkurranse i den grad som de i dag gjør.
Og alle hjemstatene,-
-de vil også oppleve at de får en bedret situasjon med dette forslaget.
Hvem er det dette forslaget ikke er gunstig for?
Det er de selskapene som utnytter systemene til sitt beste.
Og de korrupte regimene-
-som tillater at en god del mer går ut av landene-
-enn det som er nødvendig hvis de ikke hadde vært der.
Da kommer vi til hvorfor dette også er et problem-
-ikke bare for de ressursrike landene.
Det er måten ekstraksjonsindustrien organiserer seg på.
Veldig mange av dem har begynt i alvorlig grad-
-å ta i bruk skatteparadiser, her omtalt som Tax Havens.
Det som skjer, det er at de benytter selskapene-
-til å avlede kapital,-
-til å opprette nye selskaper i neste land.
Og så trekker de ut veldig mye av overskuddet...
Med ulike mekanismer trekker de det ut av de ressursrike landene-
-og fortsetter denne spiralen.
Det som skjer, det er at pengestrømmene blir låst inne-
-i disse skatteparadisene i en stor grad.
Bare deler av pengestrømmene går til hjemlandet-
-og kan benyttes til å betale ut dividende til investorene.
Dette medfører at investorene i utgangspunktet-
-ser veldig stabile dividender fra disse selskapene.
Det varierer ikke uansett prising,-
-eller uansett hvilke gruver eller felt som settes i produksjon.
Dette er en kapitalstrøm-
-som planlegges hele tiden-
-for å tilfredsstille investorene-
-på en måte som de tror investorene er tilfreds med.
Men det betyr at ganske store pengestrømmer blir låst fast-
-på nivået på skatteparadiser eller under.
Dermed får ikke investorene tilgang til å få ut denne kapitalen-
-og til å investere den slik investorene selv ønsker.
Det betyr at selskapene gjennom bruken av skatteparadiser-
-delvis låser kapitalen til sitt selskap,-
-og de holder den også utenfor hjemlandet.
Når du får en avledning og dette blir reinvestert ut av skatteparadiset,-
-betyr det at mer og mer av finansstrømmene-
-blir oppmagasinert i skatteparadiser,-
-og mer og mer av det som var en åpen økonomi i vestlige land-
-forflyttes til skatteparadiser.
Det gjør at en del av kapitalen strupes i disse markedene.
Jeg har brukt eksempler på revisjoner som jeg har vært med på,-
-der jeg har sett selskaper som har vært i stand til å fjerne-
-langt over 10 prosent av bruttoinntekten sin.
Ett selskap var i stand til å fjerne mer enn 20 % av bruttoinntekten sin-
-fra et naturressursrikt land.
Så hva er problemet?
Investorene i de naturressursrike landene-
-og hjemlandene for disse selskapene er egentlig i samme båt.
En stadig større andel av cashflowen skjer internt i disse selskapene.
Mona viste til 60 % av transaksjoner skjer internt i selskapene.
Dette blir oppmagasinert i ulike skatteparadiser,-
-og investert igjen ut derifra, altså den der avvikende cashflowen,-
-som da blir gjenbrukt i selskap uten å gis tilgang til investorer.
Dette gjør at skatteparadisene...
For 20 år siden var skatteparadisene en liten del av eierskapsmassen-
-i disse multinasjonale selskapene.
Nå utgjør skatteparadisene i økende grad-
-eierskapet i disse selskapene.
Det betyr at det oppmagasineres store beløp i disse landene.
Skatter i de naturressursrike landene og hjemlandene blir minimert.
Det betyr at de landene-
-som gir selskapene tilgang til naturressurser,-
-de blir svekket.
Også frie markedsplasser for kapitalmarkeder, og så videre,-
-blir svekket i denne forbindelse.
Finansmarkedene har dog mekanismer der de kan komme rundt dette-
-fordi det foregår veldig mye flytting av cashflow,-
-som genereres fordi mye av kapitalen befinner seg-
-på steder i den globale økonomien der den ikke skulle ha vært.
Dermed må du finne på mange rare mekanismer for å få de ut.
Som sagt, investorene, de mottar mindre dividende,-
-så lite dividende som selskapene tror investorene er fornøyd med,-
-og som de tror gjør at de er konkurransedyktige,-
-for å få på plass ny kapital når de trenger det.
Så hva er det vi spør om?
Den lovgivningen som er i USA, Dodd-Frank,-
-den går på skattebetalinger.
Det samme forslaget ligger nå hos EU.
Men skattebetalinger er et meningsløst begrep på verdensbasis.
Hvor store skattebetalinger er det i skatteparadiser?
Null.
En rapportering av skattebetalinger har jo absolutt null innsikt-
-i hvor store pengestrømmer som går via skatteparadiser.
Ergo, de forslagene som ligger i bordet nå,-
-det er ikke engang minimumsforslag. Det er under minimum.
Selskapene kan fremdeles skjule store deler av kontantstrømmene.
Det som PWYP Norge foreslår,-
-det er at skattebetalinger settes i en meningsfylt kontekst.
Og den eneste meningsfylte konteksten for skattebetalinger,-
-det er at du får innsikt i hvilke inntekter som er generert i et land,-
-og hvilke kostnader du har hatt i et land,-
-da kan du si noe om fortjenesten.
Og du kan se hva det er du har betalt til landet.
Du trenger innsikt i produksjonsvolumene-
-for å vite hvor mye ressurser som er tatt ut-
-og ha noe å relatere inntekten til.
Du må vite hvor mye som var investert i det landet-
-for å kunne vite hvilken avkastning det utgjør.
Først da får du en meningsfylt kontekst for skattebetalinger.
Og hvor finner vi denne informasjonen?
Inntekter og kostnader har selskapene allerede i konsolideringen.
De ligger i rapporteringspakkene til resultatregnskapene.
Er det noen som overhodet tror at et selskap-
-som kan presentere et tall i finansregnskapet sitt-
-på 14 milliarder dollar,-
-at de ikke vet hvilke land disse 14 milliardene kommer fra?
Det faller på sin egen urimelighet.
Det er ikke sånn at i land X, der kan du ha én milliard,-
-eller en halv milliard eller 0,7 milliarder.
Du har ett tall. Det er revidert av revisoren i konsolideringen.
Skattene finner du også i konsolideringspakkene,-
-eller i rapporteringspakkene knyttet til hjemlandets selvangivelse,-
-der du oppsummerer skattekreditter for å unngå dobbeltbeskatning.
Igjen, er det noen som tror at disse tallene ikke eksisterer-
-når selskapet skal sette opp sin selvangivelse i hjemlandet?
Da kan de ikke bevise for egen skattemyndighet-
-at de faktisk hadde disse skattekredittene tilgjengelig.
Produksjonsvolumer. Dette inngår i rapporteringspakken,-
-knyttet til noter, der produksjon oppsummeres på verdensbasis.
Investeringer. Igjen, så ligger dette i rapporteringspakkene.
Dette er de akkumulerte investeringene historisk,-
-og de fremgår i noter til finansregnskapet.
Igjen, for hvert land så er dette ett tall.
For det første, så er informasjonen der.
Ingen selskaper kan konsolidere sine regnskaper uten disse tallene.
Er informasjonen kostbar å innhente?
Nei. Vi spør bare etter elektronisk rapportering av tall-
-som allerede er tilgjengelig.
For mange av selskapene jeg kjenner til,-
-så vil jeg si at ved å sette opp en elektronisk rapport,-
-man vil kanskje bruke et par dager på å sette opp rapporten,-
-etter det er den standardisert år for år.
I praksis kan du hente den ut på maksimalt en halv til én dag.
I verste fall, med dårlige intern- kontroller og rapporteringspakker,-
-så vil det kanskje ta opp til tre dager.
Tar det mer tid, bør investorene spørre seg selv-
-hvilken internkontroll disse selskapene har,-
-som ikke kan produsere den mest basic informasjonen-
-fra sine regnskaper i en land-for-land-rapportering.
Jeg ville ha vært skeptisk, som investor.
Er informasjonen sensitiv? Nei, dette er historisk informasjon.
Den er i hvert fall ikke sensitiv hvis alle rapporterer den.
Da er alle likestilt.
I dag er ikke alle likestilt.
Du er avhengig av hvilken informasjon det enkelte selskap ønsker å gi.
Dermed får du ulikheter.
Vil selskapene gjøre dette frivillig?
Noen selskaper vil gjøre det. Gjett hvem som ikke vil gjøre det.
Må dette bli ekstrarevidert?
Nei, dette skal i utgangspunktet være revidert-
-gjennom revisjonen av det konsoliderte regnskapet.
Revisorer ser ikke på tallet i det konsoliderte regnskapet-
-og så sier de ”fint” eller ”fælt”.
De har sett tallene for hvert land, og det er en del av revisjonen.
Jeg heter Morten Eriksen og er førstestatsadvokat i Økokrim.
Jeg har tilbrakt de siste fem-seks årene på å forstå-
-hvordan multinasjonale selskaper fungerer i det globale marked.
Jeg tror jeg har rimelig god oversikt over innsatsen fra myndigheters side.
Det er et tankekors at vi står her i dag-
-og må konstatere at det er det sivile samfunn med PWYP-
-som faktisk driver det store arbeidet-
-for en bedre verden i relasjon til det vi snakker om,-
-og ikke de som kanskje burde jobbe med det.
Vis åpenhet.
De selskapene som opererer på norsk sokkel, eller i Nigeria,-
-eller ellers, de som driver med gruvevirksomhet,-
-vis åpenhet, eller forsvinn fra de landene dere opererer i.
Det er noen paradokser som jeg har stusset over.
Hvorfor skal utvinningsselskapene få markedstilgang-
-når de praktiserer hemmelighold overfor landene som gir tillatelsen?
Det gjelder ikke bare utviklingsland, men særlig utviklingsland.
Det gjelder også i Norge.
Selskaper på norsk sokkel er det nesten umulig å få informasjon fra-
-for for eksempel ligningsmyndighetene i Norge.
Jeg kan ikke skjønne at dette skal fortsette år etter år-
-og at man tror det må være slik.
Slik trenger det ikke å være.
Vi kan si: Dere skal få markedstilgang,-
-men dere skal avgi en åpenhetsgaranti-
-som gjør at vi slipper å bakse mot skatteparadisers taushetsplikt-
-og advokaters legal privilege,-
-og andre hindringer som gjør at det ingen myndigheter i dag-
-kan få tilstrekkelig innsyn i multinasjonale selskaper.
Jeg sier ikke at de misbruker sin gunstige situasjon,-
-men det er en overhengende fare for det,-
-og det er overveldende dokumentasjon på misbrukstilfeller.
Åpenhetsgarantien kan være lovbestemt gjennom konsesjonsvilkår,-
-fastsatt i lov, eller den kan være avtalebasert.
En frivillig garanti om åpenhet fra selskapenes side-
-innebærer at de skal være åpne om det som Frian snakket om:
Inntekter, kostnader, betalte skatter - beregningsgrunnlaget for skattene.
Så kan vi ha en lovfestet garanti.
Da ligger det i loven at selskapene som skal få tillatelse-
-skal oppfylle visse kvaliteter-
-når det gjelder regnskapsrapportering, eller åpenhet.
Fordelen med åpenhetsgaranti er at det er en ny måte å tenke på.
Hemmelighold skal ikke være en uunngåelig hindring-
-mot bekjempelse av fattigdom,-
-noe vi må godta når de multinasjonale selskapene kommer.
Utviklingslandene kommer til å utnytte sin forhandlingsmakt.
De nyrike statene, store stater som Kina og India,-
-vil være kjempekonkurrenter til Europa og USA-
-når det gjelder å få tilgang til råvareressursene.
Da bør utviklingslandene benytte den forhandlingsmakt det kan gi.
Ikke alle i u-landene, inkludert statslederne, ønsker åpenhet,-
-fordi storskalakorrupsjonen forutsetter lukkethet.
Jeg kommer tilbake til det.
Men det å få inn åpenhet som konkurranse til hemmelighold,-
-hemmelighold er ikke det eneste konkurranseparameter,-
-det er også åpenhet.
Får vi det inn på kartet og gjort det til norsk utenrikspolitikk,-
Det å så tanken om at åpenhet er et konkurransealternativ-
-til hemmelighold, det er viktig.
Det er mye vanskeligere å drive korrupsjon i et åpent landskap-
-enn i det hemmeligholdssystemet som i dag gjelder.
Og enda viktigere er det at man kan redusere eller fjerne-
-innflytelsen til sekretessejurisdiksjonene,-
-eller til advokaters taushetsplikt.
Ingen skal skjule seg bak det, selskapene må avstå hemmeligholdet.
Videre kan man unngå kostbare og håpløse rettssaker-
-hvor utviklingslandene i dag er sjanseløse.
Selvfølgelig kan man få innsyn i et skatteparadis,-
-men man skal gjennom uhorvelig mange rettstvister,-
-særlig hvis de er finansiert av midler tappet fra utviklingsland.
De har milliarder til rådighet for å hyre inn advokater-
-som er i stand til å forpurre enhver innsynsmulighet for utviklingslandet.
Myndighetene, med NORAD og UD i spissen, bør ta initiativ-
-der hvor statsledere er villig til å være åpne.
Og så må man ha noe å tilby dem, slik at de kan vinne i konkurransen,-
-de bedriftene som tilbyr åpenhet.
Man må mobilisere statsledere, lokal opposisjon og så videre i Sør-
-for å få nødvendig press til å si at vi vil prioritere de som er åpne,-
-ikke de som kommer med hemmeligholdet sitt.
Og jeg mener man bør lage forslag til avtaleverk og lovgivning -
-som materialiserer åpenhetsgarantien.
Og jeg mener også at norske utenriksmyndigheter-
-bør bistå bedrifter som er villig til å tilby åpenhet-
-i konkurranse med hemmeligholdsbedriftene.
Det var min enkle løsning.
Jeg håper at den en eller annen gang ser dagens lys.
Takk for oppmerksomheten.
God kveld.
Som det er blitt sagt allerede her,-
-så har EU tatt fatt på en lignende prosess-
-for å innføre et land-for-land-rapporteringsregime.
Vi vil opprettholde europeiske selskapers konkurranseevne,-
-opprettholde rettferdige spilleregler,-
-og opprettholde inntekter og forebygge korrupsjon i u-land.
Norge setter et eksempel for resten av verden-
-når det gjelder å støtte åpenhet innen utvinningsindustrien,-
-og også når det gjelder å støtte utviklingslandenes innsats.
Vi er overbevist om at dette initiativet til-
-land-for-land-rapporteringen i Norge blir et eksempel til etterfølgelse.
Og spesielt kommisjonen er veldig imponert over-
-hvor rett fram Norge har vist seg i denne sammenhengen.
Tekstadministrasjon: www.broadcasttext.com