Tip:
Highlight text to annotate it
X
Tidligere i Stargate Atlantis:
Major Sheppard,
hvem er alle disse menneskene?
Jeg er Teyla Emmagan,
datter av Tagan.
Hvis wraithene ikke har rammet deres
verden, burde dere gå tilbake.
Det skulle vi gjerne, men vi kan ikke.
Jeg tror ikke en slik livsform
ville dø av alderdom.
Dere trengte dere inn på vårt område.
Dere vet ikke hva dere har gjort.
- Major Sheppards signal.
- De har bare vært borte et par timer.
Atlantis, dette er Sheppard.
Vi kommer inn med full fart.
Senk skjoldet.
Løft skjoldet.
McKay!
Medisinsk assistanse til portalen!
Han har puls.
Hvordan føler du deg?
Jeg føler ingenting. Kan ikke snakke.
- Du kan ikke snakke heller.
- Det var det jeg sa.
Kroppen din fikk en overbelastning
i sanse- og nervesystemet.
Hva?
Du ble rammet i ansiktet av
sjokk fra et wraith-våpen.
Faktisk ganske fascinerende.
Wraith-våpenet
hindrer at nevronene...
- Er jeg lam?
- Lammelsen er bare midlertidig.
Ikke vær bekymret.
Du er på bena igjen snart.
Bra at wraith-våpen bare kan lamme
folk midlertidig, ellers ville han dødd.
Hva?
Major, kan jeg få snakke med deg?
Hallo? Hallo?
- Han blir bra.
- Det hørte jeg.
- Jeg vil vite hva som skjedde der ute.
- Det samme gamle.
Som betyr at dette er femte gang
laget ditt treffer på wraither
på hvor mange turer?
Ni. Så det er antakelig
ikke noen tilfeldighet.
Det er helt opplagt.
Vi har en spion på Atlantis.
Kan du helst ikke gjøre det her?
Foten min er nummen ennå.
Kjeften din fungerer i det minste.
Javel, la oss komme i gang.
- Bør vi ikke vente på Teyla?
- Teyla er ikke invitert.
Hun er med på laget mitt.
- Hun er også athosianer, sir.
- Hva så?
Har vi blitt kompromittert,
noe vi har indikasjoner på,
er en av dem antakelig ansvarlig.
Vi snakker om Teyla.
- Jeg liker det heller ikke...
- Bra.
...men basens og mannskapets sikkerhet
er det viktigste.
Du burde føle det samme.
Wraith har dukket opp ved fem av
de ni planetene laget ditt har besøkt,
og siden to av de verdenene
var ubefolket
kan vi anta at de ble informert om
ekspedisjonene av noen her på basen.
Hvis det er så, hvorfor
har ikke Atlantis blitt angrepet?
Du har et poeng.
Kanskje vi må innstille
bruk av stjerneporten.
- Vi kan ikke.
- Hvorfor ikke?
- Vi trenger ZPM-er for å drive dette.
- De ser ut til å fungere.
Når wraithene kommer, og det vil de,
hvordan forsvarer vi oss?
Eller kommer oss til jorden?
Dette er den eneste stjerneporten
i galaksen som kan nå jorden.
Vi må bruke selvødeleggelsessystemet
før vi kan la wraithene ta byen.
Faktum er at vi må bruke portalen.
Vi må finne den ansvarlige
så fort som mulig.
Vi bør samle alt ikke-basepersonell
på sørsiden av komplekset.
- Fleiper du?
- Det er minimum.
- Om oberst Sumner fremdeles...
- Det er han ikke.
- Jeg er det.
- Ja, sir.
Vi skal ikke begynne
å behandle noen som fanger.
Det er vel og bra.
Men skritt må bli tatt for å sikre
de mer sensitive områdene her.
Det er bare fornuftig.
Stengte områder
bør starte med stjerneportbasen.
Lab, strømgenerator
og jumper-hangaren.
Jeg vil gjerne møte
alle athosianere på basen.
Jeg kjenner bare navnene
på noen av dem.
Jeg skal arrangere intervjuer.
I mellomtiden er alle turer gjennom
portalen innstilt inntil videre.
- Beklager, du kan ikke komme opp.
- Jeg skal treffe Dr Weir.
- Det er nå forbudt område.
- Siden når da?
Jeg tror vi har en misforståelse.
Jeg visste ikke at et møte var innkalt.
La oss gå en tur.
- Hva foregår?
- Kanskje en sikkerhetslekkasje på Atlantis.
- Er du sikker?
- Ikke helt sikker, men ganske sikker.
- Vi må ta forholdsregler inntil videre.
- Som for eksempel?
Innstille turer gjennom portalen,
større sikkerhet...
...bli bedre kjent med folket ditt.
Mistenker du en athosianer?
Dr Weir vil treffe dem.
Det er ikke personlig.
Hun vil treffe dem personlig...
Du kjenner til grusomhetene folket mitt
har lidd under wraithene,
og allikevel tviler du på dem?
Det er utrettferdig. Det går folk rundt
på Atlantis som hun aldri har truffet.
Jeg kjenner alle. Jeg satser livet mitt
på skyldfriheten deres.
Kanskje du har lagt merke til at
hver gang vi går igjennom stjerneporten,
prøver skurker å drepe oss.
- Jeg er trøtt av det. Hva med deg?
- Det betyr ikke...
Hør her, alt vi ber om
er litt samarbeidsvilje.
Det skal du få.
Halling, hvordan har Jinto det?
Bra nok for en gutt
som må holde seg på rommet sitt.
Jeg beklager.
Det er midlertidig, men nødvendig.
Dette har jeg hørt.
Da antar jeg at du vet
hvorfor vi har arrangert disse møtene?
Av samme grunn som hvorfor vi ikke kan
dra fra planeten, eller ferdes over alt.
- Dere stoler ikke lenger på oss.
- Vi vet ikke hvem vi kan stole på.
Informasjon om ekspedisjonene våre
har åpenbart nådd wraithene.
- Åpenbart?
- De ligger ikke i bakhold et sted.
De følger bevegelsene våre,
og vi må finne ut hvordan.
Vi ville sette pris på din hjelp.
I så fall,
hvordan kan jeg hjelpe?
Takk.
Har du vært borte fra planeten tre ganger?
Jeg har vært guide for
sersjant Stackhouses rekognoseringslag,
og hjulpet med å få i stand relasjoner
mellom ditt folk og våre handelspartnere.
Stackhouse sa at han mistet deg av syne
på et par av disse ekspedisjonene.
Jeg besøkte noen nære venner.
Interessant. To av besøkene dine
var en dag før wraith-angrepene.
- Hva insinuerer du?
- Ingenting.
Tror du jeg ville forråde mitt eget folk?
Sette min sønns liv i fare?
- Ingen beskylder deg for noe.
- Jeg er ikke enig.
Du har konkludert at
athosianere er skyldige.
Fordi det umulig kan være
noen av ditt eget folk.
Nei?
Vi må bare klargjøre en del ting.
Tillat meg.
Jeg mistet min beste venn i angrepet
som drev oss fra vår egen verden.
Selana, som du akkurat snakket med,
mistet foreldrene.
Du må lete lenge etter en athosianer
som ikke har lidd tap
på grunn av wraithene.
Det er disse du beskylder.
Vi beskylder ingen.
Jeg kom hit fordi jeg trodde
dette var et intervju.
Ikke et forhør.
- Jeg tror ikke det er for mye å be om.
- Hva er det?
Ingenting. Jeg kan bare ikke fordra
å spise det samme dag etter dag etter dag.
- Jeg prøver å foreta en diagnostikk.
- Beklager.
Vi er strandet, med begrensede ressurser,
i en annen galakse.
Den nærmeste Bob's Big Boy
er 300 millioner lysår unna.
Om du må spise yndlingsretten min
to ganger på rad, får det så være.
- Liker du militærrasjoner?
- Vet det. Rart. Sykehusmat også.
Jeg liker ikke flymat, fordi du
ikke kan få en porsjon til...
Hallo.
- Hva er det?
- En ny kommando- subrutine.
Hva er dens funksjon?
Vet ikke, for jeg har aldri sett den før.
Jeg skal sammenligne dette med
De eldgamles database.
Jeg skal ta...
- Hva tok du i?
- Ingenting.
Nei, jeg...
- Jeg ante ikke at taket kunne gjøre det.
- Ikke jeg heller.
Portalen har blitt stengt for oss.
Vi har ikke lenger adgang
til sykeavdelingen uten eskorte.
Vi er under konstant overvåkning.
- Hvor lenge må vi finne oss i dette?
- Det har alt vart for lenge.
Jeg hadde ventet
å bli inkludert i dette.
Som vi ventet
at du ville forsvare oss.
De vil beskytte alle på basen.
Det inkluderer alle dere.
En wraith-kollaboratør
er en trussel for oss alle.
- Du er for at vi er under overvåkning?
- Halling, vi er gjester hos dem.
Vi er mer som fangene deres,
men i motsetning til fanger kan vi dra.
- Hvor vil du dra?
- Hva mener du med hvor?
Våre venner på andre verdener
vil ta i mot oss.
Hvor lenge da? Handelspartnere
er ikke nødvendigvis gode verter.
- Det finnes mange verdener.
- Ingen av dem er trygge.
Det er heller ikke trygt å bli her.
De vil fortsette til de har en syndebukk.
Du vet at ingen av oss er ansvarlig.
- Selvfølgelig.
- Da har vi ingenting å frykte.
- Stoler du slik på Dr Weir?
- Ja
- Mer enn du stoler på dine egne?
- Nei.
Jeg forstår ansvaret hennes.
Vi har støtt på wraithene ute i rommet
så ofte at det ikke kan være tilfeldig,
det må være en annen grunn.
Gi dem en sjanse til å finne det ut.
Jeg er i mot noen av metodene deres
men jeg vet at det til slutt
vil bevise skyldfriheten vår.
Atlantis er mer enn et oppholdssted.
Det er håpet.
Ikke bare for oss,
men for alle som står mot wraithene.
Vi må ikke gi opp håpet.
De kan bo her, Teyla,
men de er ikke De eldgamle
uansett hvor mye du ønsker det var slik.
- Sir?
- Ford.
De har åpnet soltaket på
jumper-hangaren.
- Jepp.
- Du planlegger å ta en jumper ut.
Jeg mener at det er det
døren på taket er til.
Noen andre som vil prøve seg?
Skal bare ta en tur rundt planeten
for å se meg litt om.
Du skal bare sjekke litt?
Da så. Det er kult.
Jeg har bedre ting å ta meg til
enn enn å sirkle planeten i et romskip.
- Du er som en unge, vet du det?
- Ja, sir.
- Jeg tok med litt mat til turen.
- Hva?
Hva med et kalkunsmørbrød?
Sett i gang.
Send inn nestemann.
Teyla. Jeg ventet deg ikke.
Jeg var forbauset over
å bli utelatt.
Jeg mente det ikke var
nødvendig i ditt tilfelle.
Tvert i mot,
du skulle ha snakket med meg først.
Du har rett. Det burde jeg ha gjort.
Jeg kan fortelle alt du trenger å vite
om folket mitt.
Er det mulig at du ikke kjenner dem alle
så godt som du tror?
Jeg føler med deg, Dr Weir.
Vi ledere må ofte fatte
vanskelige beslutninger
som er til beste for dem vi tjener,
men mange av mine med-athosianere
er ikke så forståelsesfulle.
Det vet jeg. Men jeg kan ikke
gjøre noe med det nå.
Folk kan stille spørsmålstegn
ved disse møtene så mye de vil.
Du og jeg må være enige om
at vi har et problem.
Jeg må gjøre alt for å løse det,
og nå betyr det at jeg må
snakke med hver eneste person her.
Du bør vite at folk snakker om
å dra fra Atlantis.
Jeg håper det ikke vil skje.
Ikke all forandring er til det verre.
Dette er Jumper Tre.
Vi er klare til avgang.
Jumper Tre, du kan ta av.
Ja, det kan vi.
Det er rart å ikke ha gravitasjon.
Ja. Jeg savner det.
Men med denne hastighetsøkningen
ville vi være døde nå.
- Jaså?
- Å, jada.
Uten reduksjonen ville øynene våre
sprette ut,
huden slites av ansiktene,
hjernene klaske mot baksiden av skallen
og alle organene ville bli
knust mot disse setene.
Hva med det smørbrødet?
Vi sirkler rundt planeten. Vi sier fra
når vi er tilbake innen radiorekkevidde.
Oppfattet, Jumper Tre. Lykke til.
- Vi har ennå ikke gitt planeten navn.
- De eldgamle hadde sikkert et navn.
Hva med Atlantica, noe slikt?
Ble vi ikke enige om at du
ikke skulle sette navn på noe mer?
Sir...
Er det... land?
Ja, det er det.
Lurer på hvor stort.
- Stort.
- Kjempestort.
- Det er enormt.
- Definer enormt.
50 millioner kvadratkilometer.
Mer eller mindre.
Da er det på størrelse med...
Ingen anelse, men det lyder enormt...
- Hvor lang tid vil det ta å komme dit?
- 25 minutter med jumperen.
Jeg så noen lekre bølgetopper
på sydsiden.
Kanskje vi kan surfe i fremtiden.
Vi bør samle jord-og vannprøver.
Dyrkbar jord kan løse
matproduksjonsproblemene.
- Jeg tenkte på noe annet.
- Ikke surfing?
Nei. Vi kan ikke reise til andre verdener
mens athosianerne er i byen.
Vil du dumpe dem på fastlandet?
- Vi sender dem ikke i døden.
- Hvordan vet du det?
- Det så sprøtt ut.
- Akkurat nå skulle vi surfet.
Det er etter at vi sjekket for
monstre og insekter og andre romsaker.
Tror ikke at
det er verre enn hjemmet deres.
Kan skyldes sviktende fantasi.
En rundspørring vil si oss
det vi trenger å vite.
Planlegger du virkelig å gjøre dette?
Vi er grunnen til at de måtte
forlate planeten sin.
- Dette er en komplisert situasjon.
- Hva betyr det?
Det betyr at jeg ikke ekskluderer noe
på dette tidspunkt.
Dr Weir. Er det sant at du har
oppdaget land i denne verdenen?
Ja, det er det.
- Folket mitt vil gjerne utforske det.
- Jasså?
- Vi er ikke velkomne her.
- Det er ikke sant.
Det gir oss noe å gjøre så lenge
vi ikke har adgang til portalen.
- Vi vet ikke engang om det er trygt.
- Vi kan finne det ut...
...for begge våre folk.
Inntil nå har du insistert på
å få adgang til stjerneporten.
Nå foreslår du
å utestenge deg selv fra den?
Vi kan ikke dra... og vi kan ikke bli.
- Fastlandet gir oss en tredje mulighet.
- Jeg skjønner.
- Du sa at dette var midlertidig.
- Ja.
Du er i stand til å gi oss passasje
mellom Atlantis og fastlandet
når du vil å la oss
bruke portalen igjen.
Hvis vi drar gjennom stjerneporten
og ikke lenger renner på
wraither over alt,
vil det bevise at
der er en athosiansk spion.
Og når dere fortsetter å renne på
wraither over alt,
vil det bevise vår skyldfrihet.
Har du diskutert dette med Teyla?
Teyla har tatt en beslutning.
Jeg skjønner at du ikke blir med oss.
Dr Weir har arrangert transport
mellom Atlantis og fastlandet.
Skulle du trenge hjelp...
Takk henne fra oss.
Jeg håper...
Jeg vil ikke at noen skal tro jeg er...
Teyla.
Tiden er inne.
Ha en trygg reise.
I like måte.
Jeg har aldri
blitt skilt fra folket mitt før.
Det må være vanskelig,
men du vet du vil se dem igjen.
Tviler du på at du
skal tilbake til jorden?
Jeg kan ikke tvile.
Du mener at du ikke kan
vise noen tvil.
Du er fremdeles en leder, Teyla.
Du gjør dette for folket ditt
og for fremtiden deres.
Det vet de.
Ivrig etter å gå gjennom portalen igjen?
- Ja.
- Det er vi alle.
- Skal vi ta med oss noe tilbake?
- Nei.
- Matvarer? Et nytt antrekk?
- Nei, bare kom tilbake like hele.
Sving den opp
Trygg reise.
Noe bra?
Kan ikke si
hvor fascinerende dette er.
Som antropologi,
eller faktisk fascinerende?
Kanskje fascinerende
ikke er riktig ord.
Kanskje ikke. Hvor mye lenger?
Vi må sannsynligvis komme tilbake senere.
Det er så mye her.
Det ser jeg.
Kan vi gjøre det raskere?
Ja visst. Finn en
som kan oversette noen av runene.
- Sa du at det var innfødte her?
- De er veldig sky.
De har sannsynligvis gjemt seg.
Kan du få dem ut,
få dem til å hjelpe oss?
Usannsynlig, men jeg kan prøve.
Løytnant, gå med henne.
- Bedre om jeg gikk alene.
- Det vil du. Alene med Ford.
Kanskje de ikke er her.
De er i nærheten,
men du er en fremmed for dem.
De kommer ikke ut
så lenge du er sammen med meg.
De er ikke farlige, løytnant.
Det går bra.
Javel, jeg venter her.
Kall meg på radioen
om du trenger meg.
Wraither! Tilbake til portalen nå!
Teyla!
Major, hva er situasjonen?
Vi blir beskutt. Vi må
komme oss tilbake til portalen.
- Teyla er ikke her. Hun gikk...
- Finn henne. Få henne hit.
Fremad!
Yamato! McKay! Få majoren med.
- Hva med Teyla og Ford?
- Nå!
Steng av.
De er rett bak oss.
På tre. En, to, tre.
- Vi må gå tilbake.
- Teyla? Løytnant Ford?
- Fremdeles der.
- Med wraither over hele portalen.
Vi kan ikke bare la dem bli der.
- Hvor mange?
- Vanskelig å si.
Vi må få i stand en redningsoperasjon.
Jeg sender ingen igjennom den portalen
før jeg har alle fakta.
Hvordan ble Teyla og Ford atskilt?
De gikk for å ta kontakt med de innfødte.
- Hvem sin idé var det?
- Min. Hun fulgte ordre.
- Burde ikke du være på sykestuen?
- Alt i orden. Jeg fikk ikke full styrke.
- Hvorfor ble du ikke med dem, major?
- De innfødte er lettskremte.
Teyla mente vi ville skremme dem.
- Gjorde Teyla.
- Hva er det, sersjant?
Hun var borte under bakholdet.
- Ford også. Kanskje det var ham.
- Jeg bare konstaterer fakta.
Sersjant, jeg sier dette bare én gang.
Med respekt å melde,
irettesett meg hvis du vil
men laget ditt har blitt kompromittert
seks ganger.
Bare én athosianer
visste om denne ekspedisjonen.
Uventet utenomjordisk aktivering.
Det er Teylas ID-kode.
Mottar en radiomelding.
Dette er Teyla.
Løytnant Ford har blitt såret.
Wraithene nærmer seg vår posisjon.
Senk det skjoldet,
og wraithene vil kanskje angripe.
Atlantis, vær så snill,
slipp oss igjennom.
Løytnant, kan du bekrefte situasjonen?
Han er bevisstløs.
Situasjonen vår er snart desperat.
Vi må gå igjennom stjerneporten.
Hvem vet hva hun vil ha med seg
gjennom portalen.
Åpne portalen!
Senk skjoldet.
Hvis hun hjelper wraithene,
hvorfor ta Ford med tilbake?
Hvorfor komme tilbake?
Hun er nyttigere for dem på Atlantis.
Når det gjelder å redde Ford...
Hun bar ham gjennom
den fordømte portalen!
- Vi vet ennå ikke hva som skjedde.
- Nå er det nok.
- Det er min jobb å være bekymret.
- Jeg har hørt nok.
Jeg tror du lar
dine personlige følelser...
Tre av.
Ja, sir.
- Hva?
- Jeg gjorde ham ansvarlig for sikkerheten.
Ja, det gjorde du, og om du vil
ha meg unna, sett i gang.
Hvorfor går du ikke og sjekker
hvordan løytnant Ford har det?
Skal jeg ransake tingene hennes?
Vi er på utkikk etter våpen,
sendere, opptaksutstyr.
Alt som er hinsides
athosianernes teknologinivå.
Og neste er kroppsvisitasjon?
Få det gjort.
Vi var på vei tilbake da vi ble beskutt.
Så dem ikke engang.
Vi skjøt tilbake, og gikk
mot portalen. Jeg ble truffet bakfra.
- Hun reddet meg.
- Selvfølgelig.
Major... Ford, hvordan føler du deg?
Smerter over det hele?
Velkommen i klubben.
Nei, jeg klarte å unngå
sjokkbølgen.
- Jeg slo meg i hodet på vei ned.
- Slo deg i hodet?
Major, du må se på noe her.
Jeg er i orden.
- Hva i helvete er dette?
- En forespørsel fra sersjant Bates.
Jeg skal ta ham.
Teyla har ingenting å gjøre med dette.
Saken er den at han hadde rett.
- Bates hadde rett?
- Jeg var like overrasket som deg. Se.
Det er medaljongen hennes. En sender.
Den har sendt ut et signal.
- Jeg ville ikke ha lagt merke til...
- Jeg fant den.
På planeten hennes
første gang vi møttes.
Teyla viste meg de gamle ruinene.
Halvt begravd i jorden. Jeg gav henne den.
Jeg mistet den for flere år siden.
Medaljongen er ikke kraftig nok til
å sende et signal ut i det ytre rom.
Sikkert sendere
som videreformidler på noen planeter
som tar opp sendingen
og varsler et hovedskip.
- Planetene hvor vi ble angrepet.
- Vi skylder mange en unnskyldning.
Teyla ante ikke
at hun røpet posisjonen?
Det var en gave fra faren hennes.
Hun mistet den da hun var barn.
Den var uvirksom helt til
major Sheppard tok den opp.
Hvorfor ble de ikke angrepet
på den tiden?
- Jeg sa den var uvirksom.
- Den ble aktivisert ved berøring?
Du hører ikke etter. Jeg sa at
major Sheppard aktiviserte den.
For wraithene er Teyla bare et menneske.
De er ikke interessert i henne.
Major Sheppard...
- Har De eldgamles gen.
- Nettopp.
På et tidspunkt lå wraithene
og De eldgamle i krig.
Wraithene laget en sak
som ville oppdage Eldgamle.
En athosianer trodde at
dette ville være et fint halssmykke?
Hvordan kan jeg vite det?
Vet jeg alt?
Det var ikke Teyla.
Eller noen annen athosianer.
Hvis det er tilfelle...
Vi kan bruke det mot dem.
- Du virker nervøs.
- Nei, jeg gjør dette.
Det gjør du.
Jeg sa bare at du virket nervøs.
Jeg trodde du sa:
"Du trenger ikke gjøre dette."
Jeg gjør det til tross for at jeg ennå ikke
har følelsen tilbake i beina.
- Du er sent ute.
- Unnskyld.
Nå, med tanke på wraithenes
regenererende evner
krever det å drepe en atskillig innsats.
Det å ta en i live
er vanskeligere.
For at dette skal fungere,
må wraithen være på bakken.
Ruinene rundt stjerneporten burde tvinge
wraithene til å komme gjennom til fots.
Noe som betyr...
du kan bruke disse.
En sjokkgranat.
Den inneholder aluminium
og kaliumklorid
som lager en trykkbølge
når den blir antent,
noe som vil overvelde målet vårt
med intenst lys og lyd.
Om ikke det får hodet hans til å
gå rundt... I tillegg... har du taseren.
Den har en rekkevidde på 5 til 7 meter,
og leverer et kraftig sjokk
som midlertidig lammer offeret.
Major, dette er Ford.
Hva står på, løytnant?
Vi har selskap.
Fire av dem.
- Javel. Vi følger planen.
- Ja, sir.
- Du virker nervøs fremdeles.
- Nei, alt er i orden.
Teyla.
Denne er vår, karer. Tasere!
Selvødeleggelse.
Major! Dr McKay!
- Alt i orden?
- Ja. Dette er... moro for meg.
Rolig. Ikke blås deg selv til himmels.
Teyla. Unnskyld meg.
Jeg håpet å treffe deg
før du dro til fastlandet.
- Jeg hører det går bra der.
- Veldig bra.
Halling sier at de planter avlinger
til neste høst.
- Det gleder meg å høre.
- Jeg skal fortelle dem hva som skjedde.
Forhåpentligvis kan vi legge
den siste ukens hendelser bak oss.
Ja. Jeg vet at de siste par dagene
har vært særlig harde for deg.
Jeg tror at jeg ville gjort det samme,
hadde det vært meg.
Takk.
Igjen? Folk av din type holder det gående.
Ville trodd at du hadde gitt opp nå.
Jeg har all verdens tid.
Du, derimot...
De eldgamle var flinke med skjold,
var de ikke?
Jeg gir deg en uke. To, maks.
Du kaster bort tiden.
Jeg gir deg ingen opplysninger.
Jeg lurer på hva som gjør mest vondt,
skuddsåret eller sult?
Jeg ville gjerne hjulpet til,
men hva var det McKay sa?
Vi kan ikke oppfylle
de ernæringsmessige behovene dine.
Når jeg er fri, vil du være
den første jeg spiser.
Javel.
Jeg går og lager meg et smørbrød.
Menneske.
Du tror du har vunnet en seier
ved å fange meg,
men ved å bringe meg hit har du bare
fremskyndet din egen undergang.
Det dreier seg bare om tid før
flere av mine vil komme for å redde meg,
og når de kommer, vil det ikke være
noe sted her du kan gjemme deg.
Hold humøret oppe.