Tip:
Highlight text to annotate it
X
VOLUM II
KAPITTEL IX
Emma hadde ikke angrer sin nedlatenhet i går til Coles.
Besøket gitt henne mange hyggelige minner den neste dagen, og alt som
hun kan være ment å ha tapt på siden av verdig tilbaketrukkethet, må være rikelig
tilbakebetales i prakt popularitet.
Hun må ha gledet Coles - verdige mennesker som fortjente å bli lykkelig - og
igjen et navn bak henne som ikke ville snart dø bort.
Perfekt lykke, selv i minne, er ikke vanlig, og det var to punkter der
hun var ikke helt lett.
Hun tvilte på om hun ikke hadde overtrådt plikten til kvinnen ved kvinne, i
forråde hennes mistanker om Jane Fairfax følelser for Frank Churchill.
Det var neppe riktig, men det hadde vært så sterk en idé, at det ville slippe henne,
og hans underkastelse til alle som hun fortalte, var en kompliment til penetrasjon henne, noe som
gjorde det vanskelig for henne å være ganske
sikker på at hun burde ha holdt henne tungen.
Den andre forhold av anger relatert også til Jane Fairfax, og det hun hadde ingen
tvil.
Hun gjorde unfeignedly og utvetydig beklagelse underlegenhet av hennes egen spiller
og sang.
Hun gjorde mest hjertelig sorg over lediggang av sin barndom - og satte seg ned og
praktisert kraftig en og en halv time.
Hun ble da avbrutt av Harriet kommer i, og hvis Harriet ros kan
ha fornøyde henne, kunne hun fort ha blitt trøstet.
"Oh! hvis jeg kunne, men spiller så godt du og Miss Fairfax! "
"Ikke class oss sammen, Harriet. Mitt spill er ikke mer som henne er, enn en
Lampen er som solskinn. "
"Oh! kjære - jeg tror du spiller det beste av de to.
Jeg tror du spiller like godt som hun gjør. Jeg er sikker på at jeg hadde mye heller høre deg.
Hver kropp går kveld sa hvor godt du har spilt. "
"De som visste noen ting om det, må ha følt forskjellen.
Sannheten er Harriet, at mitt spill er bare god nok til å bli rost, men Jane
Fairfax det er mye utover det. "
"Vel, jeg har alltid skal tenke at du spiller like godt som hun gjør, eller at dersom det
er noen forskjell ingen noensinne ville finne det ut.
Mr. Cole sa hvor mye smak du hadde, og Mr. Frank Churchill snakket mye
om smak, og at verdsatt han smaker mye mer enn kjøring. "
"Ah! men Jane Fairfax har dem begge, Harriet. "
"Er du sikker? Jeg så hun hadde henrettelse, men jeg visste ikke
hun hadde noen smak.
Ingen snakket om det. Og jeg hater italiensk sang .-- Det er ingen
forstå et ord av det.
Dessuten, hvis hun ikke spiller så veldig godt, du vet, det er ikke mer enn hun er forpliktet til å
gjøre, fordi hun er nødt til å undervise. Den Coxes lurte i går kveld om
hun ville få inn noen stor familie.
Hvordan fikk du tror Coxes så "" Akkurat som de alltid gjør - veldig vulgært. "?
"De fortalte meg noe," sa Harriet heller famlende, "men det er ingenting av
noen konsekvens. "
Emma ble nødt til å spørre hva de hadde fortalt henne, men redd for sin produksjon av Mr.
Elton. "De fortalte meg - at Mr. Martin spiste sammen med
dem sist lørdag. "
"Oh!" "Han kom til sin far på noen
virksomhet, og han ba ham om å bli til middag. "
"Oh!"
"De snakket mye om ham, spesielt Anne ***.
Jeg vet ikke hva hun mente, men hun spurte meg om jeg trodde jeg skulle gå og bli der
igjen neste sommer. "
"Hun ment å være frekt nysgjerrige, akkurat som en slik Anne *** skal være."
"Hun sa han var veldig behagelig den dagen han spiste der.
Han satt ved henne på middag.
Miss Nash mener en av Coxes ville være svært glad for å gifte seg med ham. "
"Svært sannsynlig .-- Jeg tror de er, uten unntak, det mest vulgær jentene i
Highbury. "
Harriet hadde forretninger på Fords .-- Emma syntes det var mest forsvarlig å gå med henne.
En annen tilfeldig møte med Martins var mulig, og i hennes nåværende tilstand,
ville være farlig.
Harriet, fristet av alle ting og svaiet med et halvt ord, var alltid veldig lang tid på et
kjøpet, og mens hun fortsatt var hengende over muslins og skiftende hennes sinn, Emma
gikk til døren for fornøyelsesparken .-- Mye kan
ikke håpet fra trafikken selv de travleste delen av Highbury, - Mr. Perry
walking hastig forbi, la Mr. William *** seg inn på kontor-døren, Mr. Coles
vogn-hestene hjem fra trening, eller
en bortkommen brev-gutten på en sta muldyret var den livligste gjenstander hun kunne
antar å forvente, og når hennes øyne falt bare på slakteren med skuffen sin, en ryddig
gammel kvinne reiser hjemover fra butikken
med hennes fulle kurv, to bikkjer krangel over en skitten bein, og en streng av somler
barn rundt baker lille bow-vinduet eyeing pepperkaker, visste hun at hun
hadde ingen grunn til å klage, og ble underholdt
nok, er nok fortsatt til å stå i døra.
Et sinn livlig og rolig, kan gjøre med å se noe, og ser ingenting som
svarer ikke.
Hun så nedover Randalls veien. Scenen forstørret; to personer dukket opp;
Mrs. Weston og sønnen hennes svigersønn, de gikk inn i Highbury, - til Hartfield av
kurset.
De ble stoppet, men i første omgang hos fru Bates er; hvis huset var et
Litt nærmere Randalls enn Ford, og hadde alle, men banket, da Emma fanget deres
eye .-- straks de krysset veien og
kom frem til henne, og agreeableness av gårsdagens engasjement syntes å gi
frisk glede til dagens møte.
Mrs. Weston informerte henne om at hun skulle ringe på Bateses, for å høre
det nye instrumentet.
"For min følgesvenn forteller meg," sa hun, "at jeg absolutt lovet Miss Bates siste
natt, at jeg skulle komme i morges. Jeg var ikke klar over det selv.
Jeg visste ikke at jeg hadde løst en dag, men som han sier jeg gjorde, jeg går nå. "
"Og mens fru Weston betaler hennes besøk, kan jeg være tillatt, håper jeg," sier Frank
Churchill, "å bli med fest og vente på henne på Hartfield -. Hvis du kommer hjem"
Fru Weston ble skuffet.
"Jeg trodde du mente å gå med meg. De ville bli meget fornøyd. "
"Me! Jeg burde være ganske i veien. Men, kanskje - jeg kan være like i veien
her.
Miss Woodhouse ser ut som om hun ikke ville ha meg.
Min tante sender meg alltid når hun er shopping.
Hun sier jeg fidget henne til døde, og Miss Woodhouse ser ut som om hun kunne nesten si
det samme. Hva skal jeg gjøre? "
"Jeg er her på ingen virksomhet av min egen," sa Emma, "Jeg bare venter på min venn.
Hun vil sannsynligvis snart gjort, og da skal vi dra hjem.
Men du hadde bedre gå med fru Weston og høre instrumentet. "
"Vel - hvis du anbefaler det .-- Men (med et smil) dersom Colonel Campbell skal ha
ansatt en uforsiktig venn, og hvis det skulle vise seg å ha en likegyldig tone -
hva skal jeg si?
Jeg skal ikke være noen støtte til Mrs. Weston. Hun kan gjøre veldig godt av seg selv.
En ubehagelig sannhet ville være akseptabel gjennom hennes lepper, men jeg er den wretchedest
være i verden på et sivilt løgn. "
"Jeg tror ikke noe slikt," svarte Emma .-- "Jeg er overbevist om at du kan være så
insincere som naboer, når det er nødvendig, men det er ingen grunn til å
anta instrumentet er likegyldig.
Ganske ellers faktisk, hvis jeg forsto Miss Fairfax uttalelse i går kveld. "
"Gjør med meg," sa fru Weston, "hvis det ikke er veldig ubehagelig for deg.
Det behøver ikke å anholde oss lenge.
Vi vil gå til Hartfield etterpå. Vi vil følge dem til Hartfield.
Jeg ønsker deg å ringe med meg. Det vil merkes så stor oppmerksomhet! og
Jeg har alltid trodd du mente det. "
Han kunne si nei mer, og med håp om Hartfield å belønne ham, returnerte med Mrs.
Weston til Mrs. Bates dør.
Emma så på dem i, og deretter sluttet Harriet på interessant counter, -
prøver, med all den kraft av hennes eget sinn, for å overbevise henne om at hvis hun ville ha vanlig
musselin det nyttet ikke å se på tenkte;
og at et blått bånd, det være seg aldri så vakker, ville likevel aldri matche hennes
gult mønster. Til slutt var det alt avgjort, selv til
destinasjonen i forsendelsen.
»? Bør jeg sende den til Mrs. Goddard er, frue" spurte fru Ford .-- "Ja - nei - ja, til
Mrs. Goddard-tallet. Bare min mønsteret kappe er på Hartfield.
Nei, skal du sende det til Hartfield, hvis du vil.
Men så vil Mrs. Goddard ønsker å se det .-- Og jeg kunne ta mønster kjole hjem
helst dag.
Men jeg skal ønske båndet direkte - så det hadde bedre gå til Hartfield - minst
bånd. Du kan gjøre det i to pakker, Mrs.
Ford, kunne ikke du? "
"Det er ikke verdt, Harriet, for å gi fru Ford bryet av to pakker."
"Ingen flere er det." "Ingen problemer i verden, frue,» sa
imøtekommende Mrs. Ford.
"Oh! men faktisk jeg ville mye heller ha det bare i ett.
Så, hvis du vil, skal du sende det hele til fru Goddard's - Jeg vet ikke - Nei, jeg
tenke, Miss Woodhouse, kan jeg like godt ha det sendt til Hartfield, og ta det med hjem
med meg om natten.
Hva anbefaler du? "" At du ikke gi et annet halvt sekund
til faget. Til Hartfield, hvis du vil, fru Ford. "
"Ja, vil det være mye best," sa Harriet, ganske fornøyd, "jeg skulle ikke på
alle liker å få det sendt til Mrs. Goddard-tallet. "
Voices nærmet butikken - eller snarere en stemme og to damer: Mrs. Weston og Miss
Bates møtte dem i døra.
«Min kjære Miss Woodhouse," sa sistnevnte: "Jeg er bare løpe over til bønnfalle
av dere å komme og sette seg ned med oss en liten stund, og gi oss din mening
vårt nye instrument, du og Miss Smith.
Hvordan gjør du, Miss Smith? - Veldig godt jeg takker deg .-- Og jeg ba fru Weston til
Bli med meg, at jeg kan være sikker på å lykkes. "
"Jeg håper fru Bates og Miss Fairfax -"
"Veldig bra, jeg er takknemlig til deg. Min mor er herlig godt, og Jane
fanget ingen kald kveld. Hvordan er Mr. Woodhouse - Jeg er så glad for å høre
slik en god konto.
Mrs. Weston fortalte meg at du var her .-- Oh! da, sa jeg, jeg må løpe over, er jeg sikker
Miss Woodhouse vil tillate meg bare til å kjøre over, og bønnfaller henne om å komme i; min
mor vil være så veldig glad for å se henne -
og nå er vi så en fin fest, kan hun ikke nekte .-- "Aye, be gjøre, sier Mr.
Frank Churchill, 'Miss Woodhouse oppfatning av instrumentet vil være verdt å ha.' -
Men, sa jeg, skal jeg være mer sikker på
lykkes hvis en av dere vil gå med meg .-- "Å," sa han, vent "et halvt minutt, før jeg
er ferdig med jobben min; '- For, ville du tro det, Miss Woodhouse, der han er, i
de mest imøtekommende måte i verden,
feste i klinke av min mors briller .-- Den klinke kom ut, vet du,
denne morgenen .-- Så veldig imøtekommende - For min mor hadde ingen bruk av hennes briller - kan
ikke sette dem på.
Og, ved bye, hver kropp burde ha to par briller, de burde faktisk.
Jane sa det.
Jeg mente å ta dem over til John Saunders det første jeg gjorde, men noe eller
andre hindret meg hele morgenen, først én ting, så en annen, er det ikke å si
hva vet du.
På et tidspunkt Patty kom å si at hun trodde på kjøkkenet skorstein ønsket feiing.
Å, sa jeg, Patty ikke kommer med dårlige nyheter for meg.
Her er de klinke av elskerinnes briller ut.
Da bakte epler kom hjem, sendte fru Wallis dem ved guttens hennes, de er
ekstremt sivile og imøtekommende til oss, Wallises, alltid - jeg har hørt noen mennesker
si at fru Wallis kan uncivil og
gi en svært uhøflig svar, men vi har aldri kjent noen ting, men den største oppmerksomheten
fra dem.
Og det kan ikke være for verdien av tilpassede vår nå, for det er vårt forbruk av
brød, vet du?
Bare tre av oss .-- foruten kjære Jane i dag - og hun virkelig spiser ingenting - gjør
en slik sjokkerende frokost, vil du være ganske skremt hvis du så det.
Jeg tør ikke la moren min vet hvor lite hun spiser - så jeg sier en ting og da sier jeg
en annen, og den går av.
Men omtrent midt på dagen hun blir sulten, og det er ingenting hun liker så
tillegg til disse bakte epler, og de er ekstremt sunn, for jeg tok
muligheten den andre dagen for å spørre Mr.
Perry, jeg skjedd å møte ham på gata.
Ikke at jeg hadde noen tvil før - jeg har så ofte hørt Mr. Woodhouse anbefale en bakt
eple.
Jeg tror det er den eneste måten at Mr. Woodhouse tror frukten grundig
sunn. Vi har eple-dumplings, imidlertid svært
ofte.
Patty gjør en utmerket eple-melbolle. Vel, Mrs. Weston, du har vunnet, jeg
håp, og disse damene vil forplikte oss. "
Emma ville være "veldig glad for å vente på Mrs. Bates, & c.," og de gjorde til slutt flytte ut
av butikken, uten lengre forsinkelse fra Miss Bates enn,
"Hvordan gjør du, Mrs. Ford?
Unnskyld meg. Jeg så deg ikke før.
Jeg hører du har en sjarmerende samling av nye bånd fra byen.
Jane kom tilbake glad i går.
Takk dere, hanskene gjøre det svært godt - bare litt for stor rundt håndleddet, men Jane
tar dem i. "
"Hva var jeg snakker om?" Sa hun, og begynner igjen når de var alle i
gaten. Emma lurte på hva, av alle Medley,
hun ville fikse.
"Jeg erklærer jeg kan ikke huske hva jeg snakket om .-- Oh! min mors briller.
Så veldig imøtekommende av Mr. Frank Churchill!
"Å" sa han, «jeg tror jeg kan feste klinke, jeg liker en jobb av denne typen
overdrevet '-. Hvilken du kjenner latt ham å være så veldig ....
Faktisk må jeg si at mye som jeg hadde hørt om ham før, og mye som jeg hadde forventet,
han veldig langt overgår noen ting .... Jeg gratulerer deg, fru Weston, mest
varmt.
Han synes alt de villeste foreldre kan ....
"Å," sa han, "jeg kan feste rivet. Jeg liker en jobb av den slags overdrevet.
Jeg aldri skal glemme sin måte.
Og når jeg tok ut bakte epler fra skapet, og håpet våre venner
ville være så veldig imøtekommende som å ta noen, "Å," sa han direkte, er det ingenting
i veien for frukten halvparten så gode, og disse
er de fineste utseende hjem-bakt epler jeg har sett i mitt liv. '
Det, du vet, var så veldig .... Og jeg er sikker på, ved måten hans, var det ingen
kompliment.
Faktisk er de veldig herlig epler, og fru Wallis gjør dem full rettferdighet - vi bare
ikke har dem bakt mer enn to ganger, og Mr. Woodhouse gjort oss lover å ha dem
gjort tre ganger - men Miss Woodhouse vil være så godt som ikke å nevne det.
Eplene selv er det aller fineste sort for baking, hinsides tvil, alle fra
Donwell - noen av Mr. Knightley mest liberale forsyning.
Han sender oss en sekk hvert år, og sikkert det aldri var en slik tråd
eple overalt som en av hans trær - Jeg tror det er to av dem.
Min mor sier frukthagen var alltid kjent i sine yngre dager.
Men jeg var egentlig ganske sjokkert her om dagen - for Mr. Knightley kalt en morgen,
og Jane spiste disse eplene, og vi snakket om dem og sa hvor mye hun
likte dem, og han spurte om vi ikke fikk til slutten av vårt lager.
Jeg er sikker på at du må være, »sa han," og jeg vil sende deg en ny forsyning, for jeg har en
svært mange flere enn jeg noensinne kan bruke.
William Larkins la meg beholde en større mengde enn vanlig dette året.
Jeg sender deg noen mer, før de får bra for ingenting. '
Så jeg ba han ikke ville - for virkelig så til våre blir borte, jeg kunne ikke helt si
at vi hadde svært mange igjen - det var bare et halvt dusin faktisk, men de bør alle
holdt for Jane, og jeg kunne ikke i det hele bærer
at han skulle sende oss mer, så liberal som han hadde vært allerede; og Jane
sa det samme.
Og da han var borte, hun nesten kranglet med meg - Nei, det skal jeg ikke si kranglet,
for vi har aldri hatt en krangel i våre liv, men hun var ganske opprørt at jeg hadde
eide eplene var så nesten borte, hun
ønsket at jeg hadde gjort ham til å tro vi hadde svært mange igjen.
Å, sa jeg, min kjære, jeg sier så mye som jeg kunne.
Imidlertid kom den samme kvelden William Larkins over med en stor kurv av
epler, det samme slags epler, en skjeppe minst, og jeg ble veldig takknemlig, og
gikk ned og talte til William Larkins og sa alle ting, som du kanskje tror.
William Larkins er slik en gammel kjenning!
Jeg er alltid glad å se ham.
Men, derimot, fant jeg etterpå fra Patty, som William sa det var alle
epler av den slags hans herre hadde, han hadde ført dem alle - og nå er hans herre
ikke hadde en igjen å bake eller koke.
William så ikke ut til tankene det selv, ble han så glad for å tenke sin mester hadde solgt
så mange, for William, du vet, mener flere av hans herres resultat enn noen ting, men
Mrs. Hodges, sa han, var ganske misfornøyd med deres blir alle sendt av gårde.
Hun kunne ikke tåle at hennes mester ikke bør kunne ha en annen eple-tart dette
våren.
Han fortalte Patty dette, men budet hennes ikke tankene det, og pass på å ikke si noen ting til oss
om det, ville for fru Hodges være kryss noen ganger, og så lenge så mange sekker
ble solgt, gikk det ikke betegne som spiste resten.
Og så Patty fortalte meg, og jeg ble svært sjokkert faktisk!
Jeg ville ikke ha Mr. Knightley vet noen ting om det for verden!
Han ville bli så veldig ....
Jeg ønsket å holde dem fra Jane sin kunnskap, men Uheldigvis hadde jeg nevnt det før jeg
var klar. "
Miss Bates hadde akkurat gjort som Patty åpnet døren, og hennes besøkende gikk opp trappen
uten å ha noen vanlige fortellerstemme å ivareta, forfulgt bare ved lyden av
hennes desultory god vilje.
"Be ta vare, fru Weston, det er et skritt i å snu.
Be ta vare, Miss Woodhouse, er vårt snarere en mørk trapp - snarere mørkere og
smalere enn en kunne ønske.
Miss Smith, be ta omsorg. Miss Woodhouse, jeg er ganske bekymret, jeg er
sikker på at du treffer foten. Miss Smith, trinnet på å snu. "