Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL IX En båt
Men først jeg var å forberede flere land, for jeg hadde nå frø nok til å så over en acre av
bakken.
Før jeg gjorde dette, hadde jeg en ukes arbeid i det minste å gjøre meg en spade, som, når det
var gjort, var bare en lei en faktisk, og veldig tungt, og krevde dobbel arbeidskraft til
arbeide med den.
Imidlertid fikk jeg gjennom det, og sådde mine frø i to store flate stykker av bakken, som
nær huset mitt som jeg kunne finne dem til mitt sinn, og inngjerdet dem med en god hedge,
innsatsen som alle var avskåret som
treverk som jeg hadde satt før, og visste det ville vokse, slik at i et års tid, jeg
visste jeg skulle ha en rask eller levende hekk, som skulle ønske, men litt reparasjon.
Dette arbeidet tok ikke meg mindre enn tre måneder, fordi en stor del av det
tid var den våte sesongen, da jeg ikke kunne gå utenlands.
Innenfor dørene, er at når det regnet og jeg kunne ikke gå ut, fant jeg sysselsettingen i
Følgende yrker-alltid observere, at alle mens jeg var på jobb jeg viderekoblet
meg med å snakke med papegøye min, og
lære ham å snakke, og jeg raskt lærte ham å kjenne sitt eget navn, og til slutt å
snakke det ut ganske høyt, "Poll" som var det første ordet jeg noensinne har hørt snakkes i
øy av noen munn, men min egen.
Dette var derfor ikke min jobb, men en hjelp til arbeidet mitt, for nå, som jeg sa,
Jeg hadde en flott jobb på hendene mine, som følger: Jeg hadde lenge studert å gjøre, ved
eller annen måte, noen leirkar,
som, ja, ville jeg sårt, men visste ikke hvor de skal komme på dem.
Men vurderer varmen av klimaet, gjorde jeg ikke tviler, men hvis jeg kunne
finne ut noen leire, kan jeg gjøre noen potter som kan, blir tørket i sola, være vanskelig
nok og sterk nok til å bære håndtering,
og å holde alt som var tørr, og kreves holdt så, og da dette ble
nødvendig i utarbeidelsen korn, mel, & c., som var tingen jeg gjorde, besluttet jeg
å gjøre noen så stor som jeg kunne, og passe
bare å stå som krukker, å holde hva som bør settes inn i dem.
Det ville gjøre leseren medlidenhet meg, eller snarere ler av meg, for å fortelle hvor mange vanskelige måter
Jeg tok å heve denne lim, hva rare, bulkete, stygge ting jeg gjorde, hvor mange av
dem falt i og hvor mange som falt ut,
leire ikke er stiv nok til å bære sin egen vekt, hvor mange sprekker av over-
voldsomme varmen fra sola, blir satt ut for fort, og hvor mange som falt brikkene med
bare å fjerne, så vel før som etter de
var tørket, og i et ord, hvordan, etter å ha strevd hardt for å finne leire-til
grave det, for å dempe det, for å bringe den hjem, og arbeid det-jeg kunne ikke gjøre ovenfor to store
skrøpelige stygge ting (jeg kan ikke kalle dem krukker) i ca to måneders arbeid.
Men som solen bakt disse to meget tørr og hard, løftet jeg dem veldig forsiktig opp,
og sette dem ned igjen i to store flettet kurver, som jeg hadde gjort med vilje for
dem, at de ikke kan bryte, og som
mellom potten og kurven var det et lite rom til overs, stappet jeg det fullt av
ris og bygg halm, og disse to potter var å stå alltid tørr jeg trodde
ville holde meg tørr mais, og kanskje måltidet, når kornet var mørbanket.
Selv om jeg aborterte så mye i mitt design for store potter, men jeg gjorde flere mindre
ting med bedre suksess, slik som liten runde potter, flat retter, mugger, og
pipkins, og alle ting på min hånd slått til;
og varmen fra solen bakt dem ganske hardt.
Men alt dette ville ikke svaret mitt slutt, som var å få en skrøpelige potten for å holde hva som ble
væske, og bære ilden, som ingen av disse kunne gjøre.
Det skjedde etter en tid, noe som gjør en ganske stor brann for matlaging mitt kjøtt, da
Jeg gikk for å sette det ut etter at jeg hadde gjort med det, fant jeg en ødelagt stykke av en av mine
steingods fartøy i ilden, brente så hardt som en stein, og rød som en flis.
Jeg ble behagelig overrasket over å se det, og sa til meg selv, som sikkert de kan
gjøres for å brenne hele, hvis de ville brenne brutt.
Dette settet meg til å studere hvordan bestillingen min ild, slik som å gjøre det brenne noen potter.
Jeg hadde ingen forestilling om en ovn, slik som pottemakere brenne i, eller av glass dem med
bly, selv om jeg hadde noen fører å gjøre det med, men jeg plasserte tre store pipkins og to eller
tre potter i en haug, ett på hverandre, og
plassert min fyringsved all round det, med en stor haug med glør under dem.
Jeg trafikkert brannen med nytt drivstoff rundt utsiden og på toppen, før jeg så
potter på innsiden rødglødende helt gjennom, og observerte at de ikke sprekk på
alle.
Da jeg så dem klar, rød, la jeg dem stå i den varme om fem eller seks timer, inntil
Jeg fant en av dem, selv om den ikke sprekker, gjorde smelte eller kjøre, for sanden som
var blandet med leire smeltet ved
vold av varmen, og ville ha kjørt inn glass hvis jeg hadde gått på, så jeg slakket
min ild gradvis til pottene begynte å avta av den røde fargen, og se dem
hele natten, at jeg ikke kunne la brannen
Abate for fort, i morgen hadde jeg tre veldig bra (jeg vil ikke si kjekk)
pipkins, og to andre skrøpelige potter, så hardt brent som kunne være ønskelig, og en av
dem perfekt glasert med driften av sand.
Etter dette eksperimentet, trenger jeg ikke si at jeg ønsket noe slags steingods for mitt;
men jeg må må si som til figurene av dem, de var veldig likegyldig, som noen
man kan anta, da jeg hadde ingen måte
gjør dem, men som barna gjør skitt paier, eller som en kvinne ville gjøre paier at
lærte aldri å heve lime.
Ingen glede på en ting, så betyr en slik art ble noensinne lik min, da jeg fant jeg hadde gjort
en skrøpelige pott som skulle bære ilden, og jeg hadde nesten ikke tålmodighet til å holde seg til de
var kalde før jeg setter en på bålet
igjen med litt vann i det å koke meg litt kjøtt, som det gjorde beundringsverdig bra, og med
et stykke av en gutt jeg gjorde noen veldig god kjøttkraft, selv om jeg ønsket havregryn, og flere
andre ingredienser forutsetning for å gjøre det så bra som jeg ville ha hatt det vært.
Min neste bekymring var å få meg en stein morter å stemple eller banke litt mais i, for
som til møllen, var det ingen trodde for ankomst til at perfeksjon av kunsten med én
par hender.
Å levere dette vil, var jeg på et stort tap, for, av alle handlene i verden, var jeg
som perfekt ukvalifisert for en stein-cutter som for enhver uansett, heller hadde jeg noen
verktøy til å gå om det med.
Jeg tilbrakte mang en dag for å finne ut en stor stein store nok til å skjære hul, og gjøre
passer for en morter, og fant ingen i det hele tatt, bortsett fra det som var i fast fjell, og
som jeg hadde ingen måte å grave eller kutte ut, heller
faktisk var de bergartene på øya hardhet nok, men var alle av en
Sandy, smuldrende stein, som verken ville bære vekten av en tung stampe, ei heller
ville bryte kornet uten å fylle den med sand.
Så, etter en mye tid tapt i å søke etter en stein, ga jeg det over, og
besluttet å se opp for en stor blokk av hardt tre, som jeg fant, ja, mye
enklere, og få en så stor som jeg hadde
styrke til å røre, avrundet jeg det, og dannet den på utsiden med min øks og øks,
og deretter ved hjelp av brann og uendelig arbeidskraft, gjorde et hult sted i den, som
Indianerne i Brasil gjør sine kanoer.
Etter dette gjorde jeg en stor tung stampe eller *** av trevirket kalt jern-wood;
og dette har jeg forberedt og lagt av mot jeg hadde min neste avling av korn, som jeg foreslo
til meg selv å male, eller snarere pund i måltid å lage brød.
Min neste vanskelighet var å lage en sil eller searce, å kle mine måltid, og til del det
fra kli og skall, uten noe som jeg ikke ser det mulig jeg kunne ha noen
brød.
Dette var det vanskeligste med å tenke på, for å være sikker hadde jeg ingenting som
nødvendige ting for å gjøre det-jeg mener fint tynt lerret eller ting til searce måltidet
gjennom.
Og her var jeg på en full stopp for mange måneder, heller ikke jeg egentlig vet hva jeg skal gjøre.
Sengetøy hadde jeg ingen igjen, men det var bare filler, jeg hadde geitehår, men verken visste
hvordan å veve det eller spinne det, og hadde jeg visst hvordan, her var ingen verktøy å jobbe med.
Alle middel som jeg fant for dette var at endelig hadde jeg husker jeg hadde, blant
sjøfolkene klær som ble reddet ut av skipet, noen neckcloths of Calico eller
musselin, og med noen stykker av disse jeg
laget tre små sikter riktig nok for arbeidet, og dermed jeg gjorde skift for noen
år: hvordan jeg gjorde etterpå, skal jeg vise i stedet.
Bakervarer delen var den neste tingen som skal vurderes, og hvordan jeg bør gjøre brød
da jeg kom til å ha mais, for første, hadde jeg ingen gjær.
Som den del, var det ingen forsyner ønsker, så jeg ikke bry meg mye
om det. Men for en ovn var jeg faktisk i store smerter.
Til slutt fant jeg ut et eksperiment for det også, som ble dette: Jeg gjorde noen
skrøpelige-fartøy veldig bred, men ikke dypt, det vil si rundt to meter diameter,
og ikke over ni inches dyp.
Disse Jeg brente i ilden, som jeg hadde gjort den andre, og la dem ved, og når jeg
ønsket å bake, gjorde jeg en stor brann på mitt hjerte, som jeg hadde brolagt med noen kvadrat
fliser av min egen baking og brenning også, men jeg skal ikke kalle dem torget.
Når veden var brent ganske mye inn i glør eller glør, trakk jeg dem
frem på denne peisen, slik som å dekke det hele over, og der jeg la dem ligge till
ildstedet var veldig varmt.
Så feie bort alle glør, satte jeg ned mine brød eller brød, og overveldende ned
the skrøpelige potten på dem, trakk glør all round utsiden av potten, for å holde
i og legger til varmen, og dermed så vel som
i beste ovnen i verden, bakte jeg min bygg-brød, og ble på kort tid en
god pastrycook attpå, for jeg gjort meg noen kaker og puddinger of
risen, men jeg gjorde ingen paier, verken hadde jeg
noe for å sette inn i dem antok jeg hadde, bortsett fra kjøttet enten av høns eller geiter.
Det trenger ikke være lurte på om alle disse tingene tok meg opp meste av tredje
året av min bopel her, for det er å bli observert at i intervaller på disse
ting jeg hadde min nye avling og dyrehold
å håndtere, for jeg høstet min mais i sesongen sin, og bar den hjem så godt som jeg
kunne, og la det opp i øret, i min store kurver, før jeg hadde tid til å gni det
ut, for jeg hadde ingen gulv til thrash den på, eller instrument for å thrash den med.
Og nå, ja, min lager av mais øker, jeg virkelig ønsket å bygge min
låver større, jeg ønsket et sted å legge den opp i, for økningen av kornet nå
ga meg så mye, at jeg hadde av
bygg om tjue skjepper, og av ris like mye eller mer, idet at jeg nå
besluttet å begynne å bruke det fritt, for mitt brød hadde vært helt borte en god stund;
jeg også besluttet å se hva kvantitet ville
være tilstrekkelig for meg et helt år, og å så, men en gang i året.
Ved hele, fant jeg at de førti skjepper bygg og ris var mye mer
enn jeg kunne konsumere i et år, så jeg besluttet å så akkurat den samme mengden
hvert år at jeg sådde den siste, i håp
at en slik mengde ville helt gi meg med brød, og c.
Alt mens disse tingene gjorde, kan du være sikker på at mine tanker gikk mange ganger på
utsiktene til land som jeg hadde sett fra den andre siden av øya, og jeg var ikke
uten hemmelig ønske at jeg var på land
der, fancying at, se fastlandet, og et bebodd land, kan jeg finne noen
eller annen måte å formidle meg videre, og kanskje endelig finne noen fluktmuligheter.
Men alt dette mens jeg gjorde ingen kvote for farene ved en slik virksomhet, og hvordan
Jeg kan falle i hendene på villmenn, og kanskje slik som jeg kanskje har grunn til å
synes langt verre enn løver og tigere
Afrika: at hvis jeg en gang kom i deres makt, skal jeg kjøre en fare for mer enn en
tusen til ett for å bli drept, og kanskje for å bli spist, for jeg hadde hørt
at folket i den karibiske kysten var
kannibaler eller mann-eaters, og jeg visste av breddegrad at jeg ikke kunne være langt fra den
shore.
Deretter innbiller seg at de ikke var kannibaler, men de kunne drepe meg, så mange europeere
som hadde falt i deres hender hadde blitt servert, selv når de hadde vært ti eller
tjue sammen-mye mer jeg, det var men
en, kunne og gjøre lite eller ingen forsvar, alle disse tingene, sier jeg, som jeg burde
har vurdert bra, og kom inn i mine tanker etterpå, men gav meg ikke
forståelsen først, og hodet mitt løp
mektig på tanken på å komme over til land.
Nå har jeg ønsket gutten min Xury, og på lang båt med skulder-of-fårekjøtt seil, med
som jeg seilte over tusen miles på kysten av Afrika, men dette var forgjeves:
så jeg tenkte jeg skulle gå og se på våre
skipsbåten, som, slik jeg har sagt, ble blåst opp på land en fin måte, i
storm, da vi først ble kastet bort.
Hun lå nesten hvor hun gjorde i begynnelsen, men ikke helt, og ble slått, av kraft
bølgene og vindene, nesten bunnen oppover, mot en høy ryggen av Beachy,
grov sand, men ingen vann om henne.
Hvis jeg hadde hatt hender ha nyinnredete henne, og for å ha skutt henne i vannet,
båten ville ha gjort godt nok, og jeg kunne ha gått tilbake i Brasils med
hennes lett nok, men jeg har kanskje
forutsett at jeg kunne ikke mer snu henne og stille henne stående på bunnen henne enn jeg
kunne fjerne øya, men gikk jeg til skogs, og kutt spaker og valser, og
førte dem til båten løse for å prøve
hva jeg kunne gjøre, tyder for meg selv at hvis jeg kunne men slå henne ned, kunne jeg
reparere skadene hun hadde fått, og hun ville være en veldig god båt, og jeg kunne gå
til sjø i hennes veldig enkelt.
Jeg sparte ingen smerter, ja, i dette stykke forgjeves slit, og brukte, tror jeg, tre
eller fire uker om det, endelig finner det umulig å hive den opp med min lille
styrke, falt jeg for å grave bort sand,
å undergrave det, og så å gjøre det falle ned, og setter trestykker å drive og
veilede det riktig i høst.
Men da jeg hadde gjort dette, var jeg ikke å røre den opp igjen, eller komme under det, mye
mindre å flytte den fremover mot vannet, så jeg ble tvunget til å gi det over, og ennå,
om jeg ga over håper på båten,
mitt ønske om å våge over for de viktigste økte, snarere enn redusert, da
betyr for det virket umulig.
Dette på lengden sette meg på å tenke om det ikke var mulig å gjøre meg en kano,
eller periagua, slik som de innfødte av de klimaer gjør, selv uten verktøy, eller, som jeg
kanskje si, uten hender, av stammen av et stort tre.
Dette har jeg ikke bare trodde var mulig, men lett og fornøyd meg ekstremt med
tanker om å gjøre det, og med min ha mye mer praktisk for det enn noen av
negrene eller indianere, men ikke i det hele
vurderer den spesielle ulemper som jeg lå under mer enn indianerne
gjorde-viz. ønsker av hendene for å flytte den, da det var gjort, i vannet-en vanskeligheter mye
vanskeligere for meg å overvinne enn alle
Konsekvensene av mangel på verktøy kan være for dem, for hva var det til meg, om da jeg hadde
valgt et stort tre i skogen, og med mye problemer klippe det ned, hvis jeg hadde vært
stand med mine verktøy til å hugge og dub the
utenfor i riktig form av en båt, og brenne eller kutte ut innsiden for å gjøre det
hul, slik som å lage en båt av det-hvis, etter alt dette, må jeg la den bare der
hvor jeg fant det, og ikke være i stand til å lansere den i vannet?
Man skulle trodd jeg kunne ikke ha hatt minst refleksjon over mitt sinn av mine
omstendigheter mens jeg gjorde denne båten, men jeg burde ha umiddelbart tenkte at eg
bør få den i havet, men mine tanker
var så opptatt av å reise meg over havet i den, at jeg aldri engang vurdert hvordan jeg
bør få den av landet: og det var virkelig, i sin egen natur, mer lett for meg
å veilede den over førtifem miles av hav
enn ca førtifem favner land, hvor den lå, å sette den flytende i
vann.
Jeg begynte å jobbe på denne båten mest ut som en idiot som noensinne mannen gjorde som hadde noen av hans
sansene våkne.
Jeg fornøyd meg med design, uten å avgjøre om jeg noen gang var i stand til å
gjennomføre den, ikke annet enn at det er vanskelig å lansere båten min kom ofte inn i min
hode, men jeg satte en stopper for mine henvendelser til
det ved denne tåpelige svaret som jeg ga meg selv-"La meg først gjøre det, jeg garanterer jeg
vil finne en eller annen måte å få det sammen når det er gjort. "
Dette var en mest latterlig metode, men iveren av fancy min seiret, og å
jobber jeg gikk.
Jeg felte en seder-tre, og jeg spørsmålet mye om Salomo hatt en slik en for
byggingen av tempelet i Jerusalem, det var fem meter ti inches diameter ved nedre
del neste stubben, og fire føtter elleve
inches diameter på slutten av tjueto føtter, hvoretter den lessened for en stund,
og så skiltes inn grener.
Det var ikke uten uendelig arbeid at jeg felte dette treet, jeg var tjue dager hacking
og hoggeredskaper på det nederst, jeg var fjorten mer få grener og
lemmer og de aller spre hodet kuttet av,
som jeg hacket og kvistet gjennom med øks og øks, og usigelig arbeid;
etter dette, koster det meg en måned å forme den og dub det til en andel, og
noe sånt i bunnen av en båt, at den kan svømme stående som den burde gjøre.
Det kostet meg nær tre måneder mer for å fjerne innvendig, og finne ut av det slik som å gjøre
en eksakt båt av det, dette jeg gjorde, faktisk, uten ild, med bare hammer og meisel,
og ved kraft av hardt arbeid, før jeg hadde
brakte det å være en meget kjekk periagua, og store nok til å ha båret seks og
tyve mann, og dermed stor nok til å ha båret meg og alle mine last.
Da jeg hadde gått gjennom dette arbeidet jeg var ekstremt fornøyd med det.
Båten var veldig mye større enn noen gang jeg så en kano eller periagua, som ble laget av
et tre, i mitt liv.
Mange slitne slag det hadde kostet, kan du være sikker, og hadde jeg fått den i vannet, jeg
gjør ingen spørsmål, men jeg burde ha begynt sprøeste ferden, og det mest usannsynlige
skal utføres, som noen gang ble gjennomført.
Men alle mine enheter for å få det inn i vannet sviktet meg, selv om de koste meg uendelig
arbeid også.
Den lå om lag hundre meter fra vannet, og ikke mer, men de første
ulempe var, var det opp bakken mot bekken.
Vel, å ta bort denne motløshet, besluttet jeg å grave i overflaten av
jorden, og så lage en declivity: dette jeg begynte, og det kostet meg en uhyre mye
smerter (men som grudge smerter som har sitt
utfrielse i view);? men når dette ble jobbet gjennom, og denne vanskeligheten
klarte, var det fortsatt mye det samme, for jeg kunne ikke mer røre kanoen enn jeg kunne
den andre båten.
Da jeg målte avstanden til bakken, og besluttet å klippe en dock eller kanal, for å bringe
vannet opp til kano, ser jeg ikke kunne ta kanoen ned til vannet.
Vel, jeg begynte dette arbeidet, og når jeg begynte å skrive på det, og beregne hvor dypt det
skulle graves, hvor bred, hvordan ting var å bli kastet ut, fant jeg ut at, ved
antall hender jeg hadde, som ingen men min
eier, må det ha vært ti eller tolv år før jeg kunne ha gått gjennom med den;
mot land lå så høyt, at i den øvre enden må det ha vært minst tyve
meter dyp, så i lengden, men med stor reluctancy, ga jeg dette forsøket over også.
Dette bedrøvet meg hjertelig, og nå er jeg så, men for sent, den dårskap å begynne en
arbeid før vi telle kostnadene, og før vi dømmer rette av vår egen styrke til å gå
gjennom med det.
I midten av dette arbeidet ferdig jeg mitt fjerde år på dette stedet, og holdt mine
jubileum med samme hengivenhet, og med så mye komfort som aldri før, etter,
med en konstant studie og seriøs søknad
til Guds Ord, og ved hjelp av hans nåde, fikk jeg en annen
kunnskap fra hva jeg hadde før. Jeg underholdt forskjellige oppfatninger av ting.
Jeg så nå på verden som en ting fjernkontroll, som jeg hadde ingenting å gjøre med, ingen
forventninger fra, og, ja, ingen ønsker om: i et ord, hadde jeg ingenting faktisk å
gjøre med det, var heller ikke alltid egnet til å ha, så
Jeg syntes det så ut, så kan vi kanskje se på det heretter-viz. som et sted jeg hadde
bodde i, men var kommet ut av det, og godt kan jeg si, som far Abraham til Dives,
"Mellom meg og deg er et stort svelg."
For det første ble jeg fjernet fra all ondskap i verden her, jeg hadde
verken kjødets lyster, lyster i øyet, eller stolthet i livet.
Jeg hadde ingenting å begjære, for jeg hadde alt det jeg var nå i stand til å nyte, jeg var herre
av hele herregården, eller, hvis jeg fornøyd, kan jeg kalle meg selv konge eller keiser over
hele landet som jeg hadde besittelse av:
Det var ingen rivaler, jeg hadde ingen konkurrent, ingen å bestride suverenitet eller kommandoen med
meg: Jeg kunne ha hevet skipet-belastninger av mais, men jeg hadde ikke bruk for den, så jeg la så
Litt vokse så jeg trodde nok for anledningen min.
Jeg hadde skilpadde eller skilpadde nok, men nå og da en var så mye som jeg kunne tatt i
enhver bruk: Jeg hadde tømmer nok til å ha bygget en flåte av skip, og jeg hadde druer nok
å ha gjort vin, eller å ha kurert inn
rosiner, for å ha lastet at flåten da den hadde blitt bygget.
Men alt jeg kunne benytte seg av var alt som var verdifullt: Jeg hadde nok å spise og
forsyning mine ønsker, og hva var resten til meg?
Hvis jeg drepte mer kjøtt enn jeg kunne spise, må hunden spiser det, eller skadedyr, hvis jeg sådde
mer korn enn jeg kunne spise, må det bli bortskjemt, trærne som jeg kutte ned var
liggende å råtne på bakken, jeg kunne ikke gjøre
mer bruk av dem, men for drivstoff, og at jeg ikke hadde anledning til, men å kle meg mat.
I et ord, diktert naturen og opplevelsen av ting til meg, og da bare
refleksjon, at alle de gode tingene i denne verden er ikke lenger bra for oss enn
de er for vårt bruk, og at, uansett hva vi
kan ramse opp til å gi andre, nyter vi like mye som vi kan bruke, og ikke mer.
Den mest pengegriske, griping gjerrig i verden ville ha blitt kurert av vice of
griskhet hvis han hadde vært i mitt tilfelle, for jeg hadde uendelig mye mer enn jeg visste
hva de skal gjøre med.
Jeg hadde ikke rom for ønske, bortsett fra det var av ting som jeg ikke hadde, og de var, men
bagateller, men, ja, av stor nytte for meg.
Jeg hadde, som jeg antydet før, en pakke av penger, samt gull som sølv, om
thirty-six pounds sterling.
Alas! der sorry, unyttig ting lå, jeg hadde ikke mer måte av virksomheten for det, og
ofte tenkt med meg selv at jeg ville ha gitt en håndfull det for en bruttovekt for
tobakk-rør, eller for en hånd-kvern å male
min mais, nei, ville jeg ha gitt alt for en sixpenny-verdt nepe og gulrot frø
ut av England, eller for en håndfull erter og bønner, og en flaske blekk.
Som det ble, hadde jeg ikke minst fordelen ved det eller dra nytte av det, men det lå i
en skuff, og vokste mugne med fuktig av grotten i våte sesonger, og hvis jeg hadde
hadde skuffen full av diamanter, hadde det
vært den samme case-de hadde vært til ingen måte av verdi for meg, på grunn av ingen nytte.
Jeg hadde nå brakt mitt tilstand av livet til å være mye lettere i seg selv enn det var i starten,
og mye lettere å mitt sinn, så vel som til kroppen min.
Jeg ofte satte seg til bords med takknemlighet, og beundret hånd Guds
forsyn, som hadde dermed spredd bordet mitt i ødemarken.
Jeg lærte å se mer på den lyse siden av min tilstand, og mindre på de mørke
side, og å vurdere hva jeg likte heller enn hva jeg ville, og dette ga meg
noen ganger slik hemmelighet bekvemmeligheter, at jeg
kan ikke uttrykke dem, og som jeg tar melding om her, for å sette dem misfornøyd
folk til å tenke på det, hvem kan ikke nyte godt hva Gud har gitt dem,
fordi de ser og begjære noe som han ikke har gitt dem.
Alle våre misnøye om hva vi ønsker ut til meg til våren fra mangel på
takknemlighet for hva vi har.
En annen refleksjon var av stor nytte for meg, og utvilsomt ville være så til noen som
skal falle inn i slike nød som mine var, og dette var, å sammenligne min nåværende
tilstand med det jeg først forventet det
ville være, nei, med hva det ville sikkert ha vært, hvis den gode Guds forsyn
hadde ikke fantastisk beordret skipet til å bli kastet opp nærmere land, hvor jeg ikke
bare kunne komme på henne, men kunne bringe
hva jeg fikk ut av henne til land, for min lindring og trøst, uten som, hadde jeg
ønsket for verktøy til å arbeide, våpen for forsvar, og krutt og skutt for å få
min mat.
Jeg tilbrakte hele timer, jeg kan si hele dager, i representerer for meg selv, i de mest
livlige farger, hvor jeg må ha handlet om jeg hadde fått noe ut av skipet.
Hvordan kunne jeg ikke ha så mye som fikk noe mat, unntatt fisk og skilpadder, og at, som
det var lenge før jeg fant noen av dem, må jeg ha omkommet første, at jeg burde
har bodd, hvis jeg ikke hadde omkommet, som en
bare villmann, at hvis jeg hadde drept en geit eller en fugl, av noen påfunn, hadde jeg ingen måte å
flå eller åpne den, eller en del kjøttet fra huden og tarmer, eller å skjære den opp, men
må gnage den med tennene mine, og dra den med min klør, som et dyr.
Disse refleksjonene gjorde meg veldig fornuftig av godhet Providence til meg, og veldig
takknemlig for min nåværende tilstand, med alle sine vanskeligheter og ulykker, og dette
delvis også kan jeg ikke, men anbefale
refleksjon av dem som er apt, i sin elendighet, for å si "Er enhver lidelse som
mine? "La dem vurdere hvor mye verre tilfeller av noen mennesker er, og deres
tilfellet kunne ha vært, om Forsynet hadde tenkt passform.
Jeg hadde en annen refleksjon, som assisterte meg også til å trøste meg med håp, og
dette var å sammenlikne min nåværende situasjon med hva jeg hadde fortjent, og hadde derfor
grunn til å forvente fra hånden til Providence.
Jeg hadde levd et forferdelig liv, helt blottet for kunnskap og frykt for Gud.
Jeg hadde vært godt instruert av far og mor, heller ikke de hadde hatt lyst til meg
i sine tidlige bestrebelser på å sette mot en religiøs ærefrykt for Gud i mitt sinn, en følelse
av plikt min, og hva innholdet og slutten av min eksistens kreves av meg.
Men, akk! faller tidlig i seafaring livet, som av alle lever de mest
blottet for frykt for Gud, men hans terrors er alltid foran dem, sier jeg,
faller tidlig i seafaring livet, og
inn seafaring selskap, alt som lite sans for religion som jeg hadde underholdt
var lo av meg av min messmates; av en herdet forakter farer, og
utsikt over døden, som vokste vanlig for meg
av min lange fravær fra alle slags muligheter til å snakke med noe, men
hva som var som meg, eller å høre noe som var bra eller tenderte mot det.
Så void var jeg på alt som var godt, eller det minste følelse av hva jeg var, eller skulle
være, at i den største deliverances nøt-slik jeg som min flukt fra Sallee; min
blir tatt opp av den portugisiske mester
skipet, min blir plantet så godt i Brasils, min mottar lasten fra
England, og som-jeg aldri en gang hadde ordene "Thank God!" Så mye som på mitt sinn,
eller i munnen min, heller ikke i de største
nød hadde jeg så mye som en tanke å be til Ham, eller så mye som å si: "Herre,
Vær meg nådig! "nei, og heller ikke å nevne Guds navn, med mindre det var å sverge ved, og
spotte den.
Jeg hadde forferdelig refleksjoner over hodet mitt i mange måneder, som jeg allerede har observert, på
grunn av min onde og harde liv tidligere, og da jeg så rundt meg, og
ansett det som spesielt providences hadde
deltok meg siden jeg kom til dette sted, og hvordan Gud hadde behandlet rikelig
med meg, hadde ikke bare straffet meg mindre enn min skyld hadde fortjent, men hadde så
plentifully for meg-dette ga meg
store håp at min omvendelse ble godtatt, og at Gud hadde ennå nåde i
butikken for meg.
Med disse refleksjonene jobbet jeg meg opp, ikke bare til en avskjedssøknad til vilje
Gud i den nåværende fordelingen av mine omstendigheter, men også til en oppriktig
takknemlighet for min tilstand, og at jeg,
som var enda et levende menneske, ikke burde klage, siden jeg hadde ikke grunn
straff av mine synder, at jeg likte så mange barmhjertighet som jeg ikke hadde noen grunn til å ha
forventet på dette stedet, at jeg burde aldri
mer å ergra oss på min tilstand, men å fryde seg, og å gi daglig takk for at
daglige brød, som ingenting, men en flokk underverker kunne ha brakt; at jeg burde
betrakter jeg hadde blitt foret selv ved et mirakel,
selv så stor som for fôring Elijah av ravnene, nei, med en lang rekke mirakler;
og at jeg kunne knapt ha oppkalt en plass i ubeboelige delen av verden
hvor jeg kunne ha blitt kastet mer til min
fordel; et sted der, slik jeg hadde ingen samfunnet, som var min nød på en
hånden, så jeg fant ingen glupske beistene, ingen rasende ulver eller tigre, å true mine
livet, ingen giftige skapninger, eller gift,
som jeg kunne mate på å skade min, ingen villmenn å myrde og sluke meg.
I et ord, som livet mitt var et liv i sorg én vei, så det var et liv av nåde en annen;
og jeg ønsket ikke å gjøre det et liv i komfort, men å kunne gjøre min følelse av
Guds godhet mot meg og omsorg over meg i
denne tilstanden, blir mitt daglige trøst, og etter at jeg gjorde en rettferdig forbedring på
disse tingene, jeg gikk bort, og var ikke mer trist.
Jeg hadde nå vært her så lenge at mange ting som jeg hadde brakt på land for min
hjelpe var enten helt borte, eller veldig mye bortkastet og nær brukt.
Min blekk, som jeg observerte, hadde gått litt tid, alt men en svært liten, som jeg eked
ut med vann, litt og litt, til det var så blek, det knappe igjen noen
utseende svart på papiret.
Så lenge det varte jeg gjort bruk av det til minutt ned dagene i måneden hvor
noen bemerkelsesverdige ting skjedde med meg, og første, ved å kaste opp tidligere tider, jeg
husket at det var en merkelig
sammenfall av dager i de ulike providences som rammet meg, og som, hvis
Jeg hadde vært superstitiously tilbøyelig til å observere dager som dødelig eller heldig, kan jeg
har hatt grunn til å ha sett på med stor nysgjerrighet.
Først hadde jeg observert at samme dag som jeg brøt vekk fra min far og
venner og løp bort til Hull, for å gå til sjøs, på samme dagen etterpå var jeg
tatt av Sallee man-of-war, og laget en
slave, samme dag i året at jeg rømte ut av vraket av skipet i
Yarmouth Roads, samme dag år etter jeg laget min flukt fra Sallee i
en båt, den samme dagen i året jeg ble født
on-viz. den 30. september, samme dag hadde jeg mitt liv så mirakuløst reddet
tjueseks år etter, da jeg ble kastet på land på denne øya, slik at min onde
liv og mitt ensomme liv begynte begge på en dag.
Den neste tingen å blekket mitt være bortkastet var at mine brød-Jeg mener kjeks som jeg
brakt ut av skipet, og dette måtte jeg husbanded til den siste grad, slik at
meg selv, men en kake av brød a-dag for
over et år, og likevel var jeg helt uten brød for nær et år før jeg fikk noen mais
av mine egne, og god grunn måtte jeg være takknemlig at jeg hadde noen i det hele tatt, de får
det er, har så blitt allerede observert, ved siden av mirakuløse.
Klærne mine også begynte å forfalle, som til lin, hadde jeg hadde ingen god stund, bortsett
noen rutete skjorter som jeg fant i kister av andre sjøfolk, og som jeg
omhyggelig bevart, fordi mange ganger jeg
tålte ikke andre klær på, men en skjorte, og det var en veldig stor hjelp for meg at jeg
hadde blant alle mennene klær av skipet, nesten tre dusin av skjorter.
Det var også, ja, flere tykk ur-strøk av sjømenns som ble
venstre, men de var altfor varmt å bære, og selv om det er sant at været var så
voldsomt varmt at det ikke var behov for
klær, men jeg kunne ikke gå helt naken-nei, selv om jeg hadde vært tilbøyelig til det, som jeg
var ikke-Nor kunne jeg følge tanken på det, selv om jeg var alene.
Grunnen til at jeg ikke kunne gå naken var, kunne jeg ikke tåle varmen fra solen så godt
da ganske naken som med noen klær på, nei, selve varmen ofte blemmer min
hud: mens, med en skjorte på, luften
selv gjort noen bevegelse, og plystre under skjorten, var todelt kjøligere enn
uten det.
Ingen flere kan jeg noensinne få meg til å gå ut i varmen fra solen uten cap eller en
lue, varmen fra solen, og slo med en slik vold som det gjør på dette stedet, ville
gi meg hodepine i dag, ved darting
så rett på hodet mitt, uten en cap eller hatt på, slik at jeg ikke kunne bære det;
mens, hvis jeg satt på min hatt det ville i dag forsvinne.
Ved disse synspunktene begynte jeg å vurdere om sette noen filler jeg hadde, som jeg kalte
klær, i noen orden, jeg hadde slitt ut alle vester jeg hadde, og min bedrift
var nå å prøve hvis jeg ikke kunne lage jakker
ut av den store ur-jakker som jeg hadde med meg, og med slike andre materialer som jeg hadde;
så jeg satt til å arbeide, skreddersøm, eller rettere sagt, ja, botching, for jeg gjorde mest Ynkelig
arbeid av det.
Men gjorde jeg skifte for å gjøre to eller tre nye vester, som jeg håpet ville tjene
meg en god stund: som for knebukser eller skuffer, gjorde jeg men en veldig lei skift
faktisk till etterpå.
Har jeg nevnt at jeg reddet skinnet av alle skapninger som jeg drept, mener jeg
firbente seg, og jeg hadde dem hengt opp, strukket ut med kjepper i solen, ved
noe som betyr at noen av dem var så tørr og
hardt at de var skikket for lite, men andre var svært nyttig.
Det første jeg gjorde av disse var en stor hette for hodet mitt, med håret på
utenfor, til å skyte av regn, og dette har jeg gjort så godt, at etter at jeg fikk meg en
passer av klær helt av disse skins-som
Det vil si, en vest, og knebukser åpne på knærne, og begge løs, for de var
heller ønsker å holde meg kjølig enn å holde meg varm.
Jeg må ikke unnlate å erkjenne at de var usselt gjort, for hvis jeg var en dårlig
snekker, var jeg en verre skredder.
Men de var slik jeg gjorde veldig bra skift med, og da jeg var ute, hvis det
skjedde med regn, håret mitt vest og lue være ytterst, ble jeg holdt svært
tørr.
Etter dette, brukte jeg mye tid og smerter å lage en paraply, jeg var,
faktisk i stor mangel av en, og hadde en flott tanke å lage en, jeg hadde sett dem
gjort i Brasils, hvor de er svært
nyttig i den store heat der, og jeg følte varmer enhver døyt like stor her, og
større også, å være nærmere vårjevndøgn, og dessuten, som jeg var nødt til å være mye
utlandet, var det mest nyttige ting til meg, samt for regnet som varmer.
Jeg tok en verden av smerter med det, og var en god stund før jeg kunne gjøre noe
sannsynligvis hold: nei, etter at jeg hadde trodde jeg hadde truffet den måten, bortskjemte jeg to eller tre
før jeg laget en til mitt sinn: men sist jeg
gjorde en som svarte likegyldig godt: det største hinderet jeg fant var å gjøre det
la ned.
Jeg kunne gjøre det spre seg, men hvis det ikke lot seg også, og tegner i, var det ikke
bærbare for meg noen måte, men litt over hodet mitt, hvilket ikke gjør.
Men til sist, som sagt, gjorde jeg en å svare, og dekket den med skinn, hår
oppover, slik at det fell regnet som et pent-house, og holdes utenfor solen slik
effektivt, at jeg kunne gå ut i
hotteste av været med større fordel enn jeg kunne før i
kuleste, og da jeg ikke hadde behov for det kunne lukke den, og bære den under armen.
Derfor jeg bodde mektige komfortabelt, blir tankene mine helt komponert av fratrer meg selv
til Guds vilje, og kaster meg selv helt på avhending av forsyn hans.
Dette gjorde livet mitt bedre enn omgjengelig, for da jeg begynte å angre på mangel på
samtale jeg ville spørre meg selv, enten dermed conversing gjensidig med mine egne
tanker, og (som jeg håper jeg kan si) med
selv Gud selv, ved utløsninger, var ikke bedre enn den ytterste glede av menneskelig
samfunn i verden?