Tip:
Highlight text to annotate it
X
-BOOK ellevte. KAPITTEL I - DEL 2.
THE LITTLE SHOE.
En guttural latter svarte fra innsiden av veggen til disse blodige ord - "Hah!
hah! hah "- The Gypsy så presten trekke i retning av Pont Notre-
Dame.
En kavalkade ble hørt i den retningen. Den unge jenta hadde erkjent ondskapsfull
eneboer. Pesende med terror, prøvde hun å løsne
selv.
Hun vred seg, gjorde hun mange starter av smerte og fortvilelse, men den andre holdt henne med
utrolig styrke.
De magre og beinete fingre som bruised henne, bet på kjøttet hennes og møtte rundt
det. En ville ha sagt at denne hånden var
klinket til armen hennes.
Det var mer enn en kjede, mer enn en fotlenke, mer enn en ring av jern, var det en
levende par klyper utrustet med intelligens, som kom fra veggen.
Hun falt tilbake mot veggen utmattet, og frykten for døden inntok
av henne.
Hun tenkte på skjønnheten av livet, av ungdom, av den oppfatning av himmelen, aspektene
av naturen, av hennes kjærlighet til Phoebus, av alt som var forsvinnende og alt som var
nærmer seg, av den presten som ble
fordømte henne, bøddelen som skulle komme, av den galgen som var der.
Da hun følte redsel montere til selve røttene av håret hennes og hun hørte spottingen
ler av eneboer, sa til henne i en svært lav tone: "Hah! hah! hah! du er
kommer til å bli hengt! "
Hun snudde seg en døende se mot vinduet, og hun fikk se den voldsomme ansiktet av
sparken nonne gjennom barer. "Hva har jeg gjort deg?" Sa hun, nesten
livløs.
The eneboer svarte ikke, men begynte å mumle med en syngende irritert, spottet
intonasjon: "Daughter of Egypt! datter av Egypt! datter av Egypt! "
Ulykkelig Esmeralda falt hodet under hennes flyter hår, comprehending
at det var intet menneske hun hadde å forholde seg til.
Alt på en gang eneboer utbrøt, som om sigøyner 'spørsmål hadde tatt alle
denne gangen for å nå henne hjernen ,--"' Hva har dere gjort mot meg? du si!
Ah! hva har du gjort mot meg, sigøyner!
Vel! lytt .-- Jeg hadde et barn! du ser!
Jeg hadde et barn! et barn, sier jeg deg - en vakker liten jente -! min Agnes "hun dro på
vilt, kyssing noe i mørket .-- "Ja! ser du, datter av Egypt? de
tok barnet mitt fra meg, de stjal mitt barn, de spiste barnet mitt.
Det er hva du har gjort mot meg "Den unge jenta svarte som et lam,. -
"Alas! kanskje jeg ikke var født da! "
"Oh! ja! "returnert eneboer," du må ha vært født.
Du var blant dem.
Hun ville være den samme alder som deg! så - Jeg har vært her i femten år;! femten år
Jeg har lidd, femten år har jeg bedt, femten år slo jeg hodet mitt
mot disse fire veggene - jeg fortelle deg at
Det var det sigøynerne som stjal henne fra meg, hører du det? og som spiste henne med sine
tenner .-- Har du et hjerte? forestille seg et barn som spiller, et barn suger; et barn sove.
Det er så uskyldig en ting - Vel! det, er at det de tok fra meg, hva de
drept. Den gode Gud vet det godt!
I dag er det min tur, jeg skal spise sigøyner .-- Oh!
Jeg vil bite deg godt, hvis barene ikke hindre meg!
Mitt hode er for stort - Stakkars liten en! mens hun sov!
Og hvis de våknet hun opp når de tok henne, forgjeves kunne hun gråte, jeg var ikke der -!
Ah! Gypsy mødre, fortærte du barnet mitt! kom og se din egen. "
Så begynte hun å le eller gnash tennene, for de to tingene lignet hver
andre i det rasende ansiktet. Dagen begynte å daggry.
En Ashy glimt svakt belyste denne scenen, og galgen vokste mer og mer tydelig i
plassen.
På den andre siden, i retning av broen av Notre-Dame, de fattige fordømt
Jenta trodde at hun hørte lyden av kavaleriet nærmer seg.
"Madam," ropte hun og holdt henne hendene og falt på knærne, bustete,
distrahert, gale med skrekk; "madam! har medlidenhet!
De kommer.
Jeg har ikke gjort noe for deg. Ville du ønsker å se meg dø i denne
fryktelig mote foran øynene? Du er ynkelig, er jeg sikker på.
Det er for skremmende.
La meg gjøre min flukt. Slipp meg!
Mercy. Jeg ønsker ikke å dø sånn! "
"Gi meg tilbake barnet mitt!" Sa eneboer.
"Mercy! Mercy! "
"Gi meg tilbake barnet mitt!" "Slipp meg, i himmelens navn!"
"Gi meg tilbake barnet mitt!"
Igjen den unge jenta falt, utslitt, ødelagt, og har allerede glassaktig blikk
av en person i graven. "Alas!" Hun nølte, "du søker barnet ditt,
Jeg søker mine foreldre. "
"Gi meg tilbake min lille Agnes!" Forfulgt Gudule.
"Du vet ikke hvor hun er? Da dø - Jeg vil fortelle deg.
Jeg var en kvinne i byen, hadde jeg et barn, tok de barnet mitt.
Det var sigøynerne. Du ser tydelig at du må dø.
Når mor, sigøyner, kommer å gjenvinne deg, skal jeg si til henne: «Mor,
se på den galge - Eller, gi meg tilbake mitt barn.
Vet du hvor hun er, min lille datter?
Stay! Jeg vil vise dere.
Her er hennes sko, alt som er igjen meg om henne.
Vet du hvor partneren er?
Hvis du vet, si meg, og hvis det er kun i den andre enden av verden, vil jeg krype til
det på mine knær. "
Mens hun snakket slik, med den andre armen utvidet gjennom vinduet, viste hun
Gypsy den lille brodert skoen. Det var allerede lys nok til å skille
sin form og sine farger.
"La meg se at skoen," sa sigøyner, dirrende.
"Gud! Gud! "
Og på samme tid, med hånden som var på frifot, hun raskt åpnet
liten pose pyntet med grønt glass, som hun bar rundt halsen.
"Gå på, gå videre!" Murret Gudule, "søket demon sin amulett!"
Alt på en gang, stoppet hun kort, skalv i hvert lem, og ropte med en stemme som
fortsatte helt fra dypet av hennes vesen: «Min datter!"
The Gypsy hadde nettopp hentet fra posen litt sko absolutt ligner på
andre.
Til denne lille skoen var festet en pergament som ble innskrevet denne
sjarm, - Quand le parell retrouveras Ta bare te
tendras les bras .*
* Når du skal finne sin make, vil din mor strekke ut armene til deg.
Raskere enn et lyn, hadde eneboer lagt de to skoene sammen,
hadde lest pergament og hadde satt nær barene av vinduet ansiktet hennes strålte
med himmelsk fryd som hun gråt, -
«Min datter! min datter! "" Min mor! "sa sigøyner.
Her er vi ujevne til oppgaven med skildrer scenen.
Veggen og jernstenger var mellom dem.
"Oh! veggen! "ropte eneboer. "Oh! å se henne, og ikke å omfavne henne!
Din hånd! hånden din! "
Den unge jenta gikk armen hennes gjennom åpningen, den eneboer kastet seg på at
hånd, presset leppene til det, og der forble, begravet i at kyss, gir ingen
andre livstegn enn et gråten som hev brystet fra tid til annen.
I mellomtiden, gråt hun i torrents, i stillhet, i mørket, som et regn om natten.
Den stakkars moren strømmet ut i flommer over at elsket hånd de mørke og dyp brønn av
tårer, som lå i henne, og inn som hennes sorg hadde filtrert, dråpe for dråpe, for
femten år.
Alt på en gang hun reiste seg, kastet bort det lange grå hår fra pannen hennes, og uten
ytre et ord, begynte å riste barene av hennes bur celle, med begge hender, mer
rasende enn en løvinne.
Barene holdt fast.
Så gikk hun å søke i hjørnet av cellen henne en stor brostein, som fungerte hennes
som en pute, og lanserte det mot dem med en slik vold som en av barene
blakk, emitting tusenvis av gnister.
En annen blåse fullstendig knust den gamle jernkors som barrikaderte vinduet.
Så med hennes to hender, ferdig hun bryte og fjerne den rustne stubber av
barene.
Det er stunder da kvinnens hender besitter overmenneskelige styrke.
En passasje brutt, var mindre enn et minutt nødvendig for henne å ta datteren med
midten av kroppen hennes, og trekker henne inn i cellen sin.
"Kom la meg trekke deg ut av avgrunnen,» mumlet hun.
Da datteren var inne i cellen, la hun forsiktig på bakken, deretter hevet
henne opp igjen, og bærer henne i armene som om hun var fortsatt bare lille
Agnes, gikk hun frem og tilbake i hennes lille
room, beruset, panisk, glad, ropte, sang og kysset hennes datter, snakker
til henne, brister ut i latter, smelting i gråt, alle på en gang og med voldsomhet.
«Min datter! min datter! "sa hun.
"Jeg har min datter! Her er hun! Den gode Gud har gitt henne tilbake til meg!
Ha deg! kommer dere alle! Er det noen der for å se at jeg har
min datter?
Herre Jesus, hvor vakker hun er! Du har gjort meg vente femten år, min
god Gud, men det var for å gi henne tilbake til meg vakre .-- Da sigøynerne kom
ikke spise henne!
Hvem sa det? Min lille datter! min lille datter!
Kyss meg. De gode sigøynere!
Jeg elsker sigøynerne - Det er veldig deg!
Det var det som gjorde mitt hjerte sprang hver gang du gikk forbi.
Og jeg tok det for hat! Tilgi meg, min Agnes, tilgi meg.
Du trodde meg veldig skadelig, gjorde du ikke?
Jeg elsker deg. Har du fortsatt den lille merke på
nakken? La oss se.
Hun har fortsatt den.
Oh! du er vakker! Det var jeg som ga deg de store øynene,
Mademoiselle. Kyss meg.
Jeg elsker deg.
Det er ingenting for meg at andre mødre har barn, jeg håner dem nå.
De har bare å komme og se. Her er mitt.
Se nakken, øynene, håret, hendene.
Finn meg noe så vakkert som det! Oh! Jeg lover deg at hun vil ha elskere,
at hun vil!
Jeg har grått i femten år. Alle mine skjønnheten har forlatt, og har falt
til henne. Kyss meg. "
Hun adressert til henne tusen andre ekstravagant bemerkninger, som aksent
utgjorde deres eneste skjønnhet, uorden den stakkars jentas klær selv til det punktet
å gjøre henne rødme, glattet hennes silkeaktig
håret med hånden, kysset henne foten, kneet, pannen, øynene, var i raptures
over alt.
Den unge jenta la henne få sin vei, gjenta med jevne mellomrom og svært lav og
med uendelig ømhet, "Min mor!"
«Ser du, min lille jente," gjenopptok eneboer, interspersing hennes ord med
kyss, "Jeg skal elske deg dyrt? Vi vil gå bort herfra.
Vi kommer til å bli veldig glad.
Jeg har arvet noe i Reims, i vårt land.
Du vet Reims? Ah! nei, du vet ikke det, du var altfor
små!
Hvis du bare visste hvor pen du var i en alder av fire måneder!
Tiny føtter som folk kom selv fra Epernay, som er syv ligaer unna, for å
se!
Vi skal ha et felt, et hus. Jeg vil sette deg til å sove i sengen min.
Min Gud! min Gud! hvem ville tro dette? Jeg har min datter! "
"Å, min mor" sa den unge jenta, på lengde finne styrke til å tale i hennes
følelser, "sigøyner kvinne fortalte meg det.
Det var en god sigøyner av bandet vårt som døde i fjor, og som alltid brydde seg for meg som
en sykepleier. Det var hun som plasserte denne lille posen om
halsen min.
Hun sa alltid til meg: 'lille, vakt denne juvelen godt!
«Det er en skatt. Det vil føre deg til å finne din mor en gang
igjen.
Du wearest din mor om din hals '-. Sigøyner spådde det "!
The sparken nonne igjen presset datteren i armene.
«Kom, la meg kysse deg!
Du sier at vakkert. Når vi er i landet, vil vi legge
disse små skoene på en Jesusbarnet i kirken.
Vi absolutt skylder det til gode, hellige jomfru.
For en vakker stemme du har! Når du snakket til meg akkurat nå, var det
musikk!
Ah! min Herre Gud! Jeg har funnet mitt barn igjen!
Men er denne historien troverdig? Ingenting vil drepe en - eller jeg burde ha
døde av glede. "
Og da hun begynte å klappe i hendene igjen og å le og å rope ut: "Vi skal
å være så lykkelig! "
I det øyeblikket, lød cellen med klang av våpen og en galopperende hester
som syntes å komme fra Pont Notre-Dame, midt fremme lenger og
lenger langs kaien.
The Gypsy kastet seg med angst i armene på sparket nonne.
"Redd meg! redde meg! mor! de kommer! "
"Å, himmel! hva er det du sier?
Jeg hadde glemt! De er på jakt etter deg!
Hva har du gjort "" Jeg vet ikke, "svarte ulykkelig barnet;
"Men jeg er dømt til å dø."
"! Å dø" sier Gudule, svimlende som om truffet av lyn; "! Å dø" gjentok hun
sakte, stirrer på datteren med stirrende øyne.
"Ja, mor," svarte skremt unge jenta, "de ønsker å drepe meg.
De kommer til å gripe meg. Det galgen er for meg!
Spar meg! redde meg!
De kommer! Spar meg! "
Den eneboer holdt i flere øyeblikk urørlig og forsteinet, så hun flyttet
hodet i tegn på tvil, og plutselig gi utløp for et utbrudd av latter, men
med det forferdelige latter som hadde kommet tilbake til henne, -
"Ho! ho! nei! 'Tis en drøm som du forteller meg.
Ah, ja!
Jeg mistet henne, varte det femten år, og så fant jeg henne igjen, og som varte en
minutt! Og de ville ta henne fra meg igjen!
Og nå, når hun er vakker, når hun er vokst opp, når hun snakker til meg, da hun
elsker meg, det er nå at de ville komme til å sluke henne, foran øynene på meg, og jeg henne
mor!
Oh! nei! disse tingene er ikke mulig. Den gode Gud tillater ikke slike ting som
det. "Her kavalkade ut til å stoppe, og en
røst høres å si i det fjerne, -
"Denne måten Messire Tristan! Presten sier at vi skal finne henne på
the Rat-Hole. "Lyden av hestene begynte igjen.
The eneboer sprang til henne føtter med et skrik av fortvilelse.
"Fly! fly! mitt barn! Alt kommer tilbake til meg.
Du har rett.
Det er din død! Horror!
Maledictions! Fly! "
Hun stakk hodet inn gjennom vinduet, og trakk den igjen fort.
"Remain", sa hun i en lav, Curt, og lugubrious tone, mens hun presset hånden av
sigøyner, som var mer død enn levende.
"Remain! Ikke pust!
Det er soldater overalt. Du kan ikke komme ut.
Det er for lys. "
Øynene hennes var tørre og brenning.
Hun tidde et øyeblikk, men hun tempo cellen hast, og stoppet nå
og deretter å plukke ut håndfuller av sine grå hår, som hun etterpå rev med henne
tenner.
Plutselig sa hun: "De trekker nær. Jeg vil snakke med dem.
Skjul deg selv i dette hjørnet. De vil ikke se deg.
Jeg vil fortelle dem at du har gjort flykte.
At jeg ga deg, i 'tro! "
Hun satt datteren (ned for hun var fortsatt bærer henne), i et hjørne av
celle som ikke var synlig utenfra.
Hun gjorde sin Crouch ned, arrangerte hun nøye, slik at hverken fot eller hånd
projiseres fra skyggen, løste det svarte håret som hun spredt over sin hvite kappe
å skjule det, plassert foran henne hennes
mugge og hennes brostein, den eneste møbelgjenstander som hun besatt, forestille seg
at dette mugge og steinen ville gjemme henne. Og når denne var ferdig ble hun mer
rolig, og knelte ned for å be.
Dagen, som bare var gryende, fortsatt igjen mange skygger i Rat-Hole.
I det øyeblikket, gikk stemmen til presten, den helvetes stemme, svært nær
cellen, gråt, -
"Denne måten kaptein Phoebus de Chateaupers." På det navnet på den stemmen, la Esmeralda,
krøp sammen i hjørnet sitt, gjorde en bevegelse. "Ikke rør!" Sa Gudule.
Hun hadde knapt ferdig når en tumult av menn, sverd, og hestene stanset rundt
celle.
Moren reiste seg raskt og gikk for å legge seg foran vinduet hennes, for å stoppe
det opp. Hun fikk se en stor flokk av væpnede menn, både
hest og til fots, utarbeidet på Greve.
Kommandanten demontert, og kom mot henne.
"Old kvinne" sa denne mannen, som hadde en fryktelig ansikt, "vi er på jakt etter en
heks å henge henne, vi ble fortalt at du hadde henne ".
Den stakkars mor antatt som likegyldige en luft som hun kunne, og svarte, -
"Jeg vet ikke hva du mener." Den andre fortsatte, "Tete Dieu!
Hva var det som skremte erkediakon sa?
Hvor er han? "" Monseigneur, "sier en soldat," han har
forsvant. "
"Kom nå, gamle gal," begynte kommandant igjen, "lyver ikke.
En trollkvinne ble gitt ansvaret til deg. Hva har du gjort med henne? "
The eneboer ønsket ikke å nekte alle, av frykt for å vekke mistanke, og svarte i
en oppriktig og gretten tone, -
"Hvis du snakker om en stor ung jente som ble satt i hendene mine en stund siden, jeg
vil fortelle deg at hun bet meg, og at jeg ga henne.
Der!
La meg være i fred. "The Commander gjorde en grimase av
skuffelse. "Ikke lyv til meg, gamle spøkelset" sa han.
"Mitt navn er Tristan l'Hermite, og jeg er kongens sladder.
Tristan Eremitten, hører du? "
Han la til, mens han kikket på Place de Greve rundt ham, "'Tis et navn som har en
echo her. "
"Du kan være Satan Eremitten," svarte Gudule, som var gjenvinne håp ", men jeg
bør ha noe annet å si til deg, og jeg skal aldri være redd for deg. "
"Tete-Dieu", sier Tristan, "her er en kjerring!
Ah! Så heksen jenta har flyktet! Og i hvilken retning hun gå? "
Gudule svarte i et uforsiktig tone, -
"Gjennom Rue du Mouton, tror jeg." Tristan snudde hodet og gjorde tegn til
hans tropp å forberede å sette ut på marsj igjen.
The eneboer pustet fritt igjen.
"Monseigneur," sa plutselig en bueskytter, "spør den gamle alv hvorfor barer vinduet hennes
brytes på denne måten. "Dette spørsmålet brakt angst igjen til
hjertet av elendig mor.
Likevel, det gjorde hun ikke mister alle tilstedeværelse i sinnet.
"De har alltid vært slik," stammet hun.
"Bah!" Svarte bueskytteren, "bare går de likevel dannet en fin svart kors, som
inspirert hengivenhet. "Tristan øst en skrå blikk på
eneboer.
"Jeg tror den gamle dame blir forvirret!" Den uheldige kvinnen følte at alle
avhengig av hennes selvbeherskelse, og selv med døden i sjelen hennes, begynte hun
å glise.
Mødre ha slike styrke. "Bah" sa hun, "mannen er beruset.
'Tis mer enn ett år siden halen av en stein vogn sprang mot vinduet mitt, og
brøt på rist.
Og hvordan jeg forbannet Carter, også. "" 'Tis sant, "sa en annen Archer," jeg var
det. "Always og overalt folk skal
funnet som har sett alt.
Denne uventede vitnesbyrd fra bueskytteren re-oppmuntret eneboer, som denne
interrogatory tvang å krysse en avgrunn på kanten av en kniv.
Men hun ble dømt til en evig alternativ av håp og alarm.
"Hvis det var en vogn som gjorde det," svarte den første soldaten, "stubben av barene
bør thrust innover, mens de faktisk er skjøvet utover. "
"Ho! ho! "sier Tristan til soldaten," du har foran nesen på en inkvisitor av
Chatelet. Svar på hva han sier, gammel kvinne. "
"God himmelen!" Utbrøt hun, drevet til bay, og med en stemme som var fulle av tårer
på tross av hennes innsats, "Jeg sverger til deg, Monseigneur, at det var en vogn som brøt
disse barene.
Du hører mannen som så det. Og så, hva har det å gjøre med din
Gypsy? "" Hum "knurret Tristan.
"The devil!" Gikk på soldaten, smigret av Provost ros, "disse brudd
av jern er helt fersk. "Tristan kastet hodet.
Hun snudde blek.
"Hvor lenge siden, sier du, gjorde cart gjøre det?"
"En måned, to uker, kanskje, monseigheur, jeg vet ikke."
"Hun første sa mer enn et år," observerte soldaten.
"Det er mistenkelig," sa prost.
"Monseigneur!" Ropte hun, fortsatt presset mot åpningen, og skjelvende lest
mistanken skal lede dem til å stikke hodet gjennom og se inn i cellen hennes;
"Monseigneur, sverger jeg til dere at det var en vogn som brøt denne rist.
Jeg sverger den til deg ved englene i paradis.
Hvis det ikke var en vogn, kan jeg være evig forbannet, og jeg forkaster Gud! "
"Du legger mye varme inn i denne eden," sa Tristan, med hans inquisitorial
blikk.
Den stakkars kvinnen følte hennes forsikring forsvinner mer og mer.
Hun hadde nådd det punktet av roter, og hun forstått med redsel for at hun
sa hva hun ikke burde ha sagt.
Her en annen soldat kom opp, gråtende, - "Monsieur, ligger den gamle kjerringa.
The trollkvinne ikke flykte gjennom Rue de Mouton.
Gaten kjeden har vært strukket hele natten, og kjeden vakt har sett ingen
passere. "Tristan, hvis ansikt ble mer skummel
med hvert øyeblikk, adressert eneboer, -
"Hva har du å si til det?" Hun prøvde å få hodet mot denne nye
hendelse, "Det vet jeg ikke, Monseigneur, at jeg
kan ha vært feil.
Jeg tror faktisk at hun krysset vannet. "
"Det er i motsatt retning," sa prost, "og det er lite sannsynlig
at hun skulle ønske å gå inn igjen i byen, der hun ble forfulgt.
Du lyver, gammel kvinne. "
"Og så," lagt til den første soldaten, "det er ingen båt enten på denne siden av
stream eller på den andre. "" Hun svømte over, "svarte eneboer,
forsvare hennes bakken fot for fot.
"Har kvinnene svømme?" Sa soldaten. "Tete Dieu! gammel kvinne!
Du lyver! "Gjentatt Tristan sint. "Jeg har en god tanke å forlate den
trollkvinne og tar deg.
En fjerdedel av en time med tortur vil, muligens, trekke sannheten fra halsen din.
Kom! Du skal følge oss. "
Hun grep om disse ordene med grådighet.
"Som du vil, Monseigneur. Gjør det.
Gjør det. Tortur.
Jeg er villig.
Ta meg bort. Rask, rask! la oss sette ut på en gang! -
I løpet av den tiden, "sa hun til seg selv," min datter vil gjøre henne slippe unna. "
"'S død!" Sa prost, "hva en appetitt for stativet!
Jeg forstår ikke dette gal i det hele tatt. "
En gammel, gråhåret sersjant over livvakten gikk ut av rekkene og adressering
the Provost, - "Mad i sooth, Monseigneur.
Hvis hun slapp sigøyner, var det ikke hennes feil, for hun elsker ikke sigøynere.
Jeg har vært på vakt disse femten årene, og jeg hører henne hver kveld forbannelse
Bohemian kvinner med endeløse skjellsord.
Dersom den ene av dem vi er på jakt etter er, som jeg antar den lille danseren med geita,
Hun avskyr at man fremfor alt resten "Gudule gjorde en innsats og sa. -
"At man over alt."
Enstemmig vitnesbyrd om menn vakten bekreftet den gamle sersjanten ord til
den Provost.
Tristan l'Hermite, i fortvilelse hos utvinne noe fra eneboer, snudde ryggen
på henne, og med unevnelige angst skuet hun ham direkte hans selvfølgelig sakte mot
hesten hans.
"Kom!" Sa han mellom tennene, "March on! la oss sette ut igjen på søken.
Jeg skal ikke sove før at sigøyner er hengt. "
Men han fortsatt nølte litt tid før montering hesten hans.
Gudule palpitated mellom liv og død, som hun fikk se ham, kastet om stedet som
urolig utseendet på en jakthund som instinktivt føler at Lair av
beistet er nær ham, og er uvillige til å gå unna.
Til slutt ristet han på hodet og hoppet inn i salen hans.
Gudule er forferdelig komprimert hjerte nå utvidet, og hun sa med lav stemme, som
Hun kastet et blikk på hennes datter, som hun ikke hadde våget å se på mens de var
der, "Saved!"
Det stakkars barnet hadde vært all denne tiden i hjørnet sitt, uten å puste, uten
flytting, med tanken på døden før henne.
Hun hadde mistet noe av scenen mellom Gudule og Tristan, og pine av hennes
moren hadde funnet sitt ekko i hennes hjerte.
Hun hadde hørt alle påfølgende snappings av tråden der hun hang suspendert
over gulfen, tjue ganger hadde hun trodde at hun så det pause, og til sist hun
begynte å puste igjen og til å kjenne sin fot på fast underlag.
Da hørte hun en stemme si til prost: "Corboeuf!
Monsieur le Prevot, 'tis ingen affære av meg, en mann av våpen, til å henge hekser.
Bermen av befolkningen er undertrykt. Jeg gir dere til å ivareta saken alene.
Du vil tillate meg å slutte mitt selskap, som venter på kaptein deres. "
Stemmen var at av Phoebus de Chateaupers, det som fant sted innenfor
henne var uutsigelige.
Han var der, hennes venn, hennes beskytter, hennes støtte, hennes tilflukt, hennes Phoebus.
Hun reiste seg, og før hennes mor kunne hindre henne, hadde hun skyndte seg til vinduet,
gråt, -
"Phoebus! hjelp meg, min Phoebus! "Phoebus ikke lenger var der.
Han hadde nettopp fylt hjørnet av Rue de la Coutellerie i galopp.
Men Tristan ennå ikke hadde tatt hans avgang.
The eneboer stormet over datteren hennes med et brøl av pine.
Hun dro henne voldsomt tilbake, grave neglene inn i nakken hennes.
En Tigress mor står ikke på bagateller. Men det var for sent.
Tristan hadde sett.
"Han! han! "utbrøt han med en latter som blottet alle tennene og gjorde ansiktet hans
likner munnkurv av en ulv, "to mus i fella!"
"Jeg mistenkte så mye," sa soldaten.
Tristan klappet ham på skulderen, - "Du er en god katt!
Kom! "La han til," hvor er Henriet Cousin? "En mann som hadde verken klær eller
luft av en soldat, gikk fra rekkene.
Han hadde en drakt halv grå, halv brun, flatt hår, skinn ermer, og gjennomførte en
bunt av tau i sin store hånd. Denne mannen alltid deltok Tristan, som
alltid deltok Louis XI.
"Venn," sa Tristan l'Hermite, "Jeg antar at dette er trollkvinnen hvorav
vi er i søk. Du vil henge meg denne.
Har du din stigen? "
"Det er en hinsides, under skjulet av Pilar-House," svarte mannen.
"Er det på denne rettferdigheten at ting skal gjøres?" La han til og pekte på steinen
galge.
"Ja." "Ho,! Han" fortsatte mannen med en stor
le, som fortsatt var mer brutal enn den Provost, "vi skal ikke ha langt
å gå. "
"Skynd" sa Tristan, "du skal le etterpå."
I mellomtiden hadde eneboer ikke ytret et ord siden Tristan hadde sett
hennes datter og alt håp var tapt.
Hun hadde slengt de fattige sigøyner, halvdød, inn i hjørnet av kjelleren, og hadde
plassert seg selv en gang i vinduet med begge hendene hviler på vinkelen på terskel
som to klør.
I denne holdningen hun ble sett til å kaste på alle de soldatene hennes blikk som hadde
blir vill og desperat igjen.
I det øyeblikk Rennet Cousin nærmet hennes celle, viste hun ham så ville et ansikt
at han vek tilbake. "Monseigneur," sa han, tilbake til
Provost ", som skal jeg ta?"
"Den unge ett." "Så mye bedre, for den gamle
det synes vanskelig. "" Stakkars liten danserinne med geita, "sa
den gamle sersjant av klokken.
Rennet Cousin nærmet vinduet igjen. Morens øyne laget sin egen droop.
Han sa med en god del engstelse, - "Madam" -
Hun avbrøt ham i en svært lav, men rasende stemme, -
"Hva spør du?" "Det er ikke deg," sa han, "det er
andre. "
"Hvilke andre?" "Den unge en."
Hun begynte å riste på hodet og ropte - "Det er ingen! det er ingen! Det er
ingen! "
"Ja, det er!" Svarte bøddelen, "og du kjenner det godt.
La meg ta de unge en. Jeg har ingen ønske om å skade deg. "
Hun sa, med en merkelig flir, -
"Ah! så du har ingen ønsker å skade meg "" La meg få den andre, frue;! 'tis
Monsieur the Provost som testamenter det "Hun gjentok med en *** av galskap,. -
"Det er ingen her."
«Jeg sier deg at det er!" Svarte bøddelen.
"Vi har alle sett at det er to av deg."
"Se da!" Sa eneboer, med et flir.
"Thrust hodet ut gjennom vinduet." Bøddelen observert morens
finger-negler og våget ikke.
"Skynd!" Ropte Tristan, som nettopp hadde varierte sine tropper i en sirkel rundt
Rat-Hole, og som satt på hesten sin ved galgen.
Rennet tilbake en gang til prost i stor forlegenhet.
Han hadde kastet sitt tau på bakken, og var kronglete hatten mellom hendene med
en klosset luft.
"Monseigneur," spurte han, «hvor skal jeg skrive?"
"Ved døra." "Det er ingen."
"Ved vinduet."
"'Tis for liten." "Gjør det større," sier Tristan sint.
"Har du ikke spisshakker?" Moren fortsatt så på standhaftig fra
dypet av hulen sin.
Hun ikke lenger håpet på noe, hun ikke lenger visste hva hun ville, bortsett fra at
hun ikke ønsker dem til å ta datteren.
Rennet Cousin gikk på jakt i brystet av verktøy for natten mannen, under bua
av Pilar-House.
Han trakk fra det også den doble stigen, som han straks satt opp mot
galgen.
Fem eller seks av prost menn bevæpnet seg med hakker og spett, og
Tristan bega seg selv, i selskap med dem, mot vinduet.
"Old kvinne," sa prost i en alvorlig tone, "levere opptil oss at jenta stille."
Hun så på ham som en som ikke forstår.
"Tete Dieu!" Fortsatte Tristan, "hvorfor prøver du gjøre for å hindre dette trollkvinne blir hengt som
det behager kongen? "The ynkelige kvinnen begynte å le i hennes
vill måte.
"Hvorfor? Hun er datteren min. "Tonen der hun uttalt disse
ord gjort enda Henriet Cousin grøsse. "Jeg beklager for det," sa Provost,
"Men det er kongens god fornøyelse."
Hun gråt, redoubling hennes forferdelige latter, - "Hva er din konge til meg?
Jeg fortelle deg at hun er datteren min! "" Pierce veggen ", sier Tristan.
For å gjøre en tilstrekkelig bred åpning, mett det å løsne ett kurs
av stein under vinduet.
Da moren hørte hakker og spett gruvedrift hennes festning, ytret hun et
forferdelige skrik, så hun begynte å skritte rundt celle henne med fryktelige hurtighet, en
villdyrene "vane som hennes bur hadde formidlet til henne.
Hun ikke lenger sagt noe, men hennes øyne flammet.
Soldatene var nedkjølt i selve sjelen.
Plutselig grep hun henne asfaltering stein, lo, og kastet det med begge never på
arbeiderne.
Steinen, dårlig kastet (for hennes hender skalv), rørte ingen, og kom til kort
under føttene på Tristan hest. Hun skar tennene.
I mellomtiden, selv om solen ennå ikke hadde stått opp, var det høylys dag, en
vakker rose farger berikes de gamle, morkne skorsteiner av Pilar-House.
Det var den timen da den tidligste vinduene i den store byen åpent joyously på
takene.
Noen arbeidere, noen frukt-selgere på vei til markedene på sine esler, begynte å
traversere Greve, de stanset et øyeblikk før denne gruppen av soldater
gruppert rundt Rat-Hole, stirret på det med en aura av forbauselse og gikk videre.
The eneboer hadde gått og satt seg av datteren, som dekker henne med kroppen sin,
foran henne, med stirrende øyne, lytter til de fattige barn, som ikke
røre, men som holdt murring i en lav stemme, disse ordene bare, "Phoebus!
Phoebus! "
I samme monn som arbeidet i demolishers syntes å forhånd, mor
mekanisk trakk seg tilbake, og presset den unge jenta nærmere og nærmere veggen.
Alt på en gang, skuet eneboer steinen (for hun sto vakt og aldri tok
øynene fra det), bevege seg, og hun hørte Tristan stemme oppmuntrende arbeiderne.
Så hun vekket fra depresjon der hun hadde falt i løpet av de siste par
øyeblikk, ropte ut, og mens hun snakket, stemmen hennes nå leie øret som en sag, deretter
stammet som om alle slags
maledictions var å trykke på leppene til å briste ut samtidig.
"Ho! ho! ho! Hvorfor dette er forferdelig!
Du er ruffians!
Er du virkelig kommer til å ta min datter? Oh! den feige!
Oh! bøddelen lakeier! Den ulykkelige, pøbel snikmordere!
Hjelp! hjelp! brann!
Vil de ta barnet mitt fra meg slik? Hvem er det da som er kalt den gode Gud? "
Så adressering Tristan, skummende rundt munnen, med ville øyne, alle strittende og på
alle fire som en kvinnelig panter, -
"Tegn nær og ta min datter! Har du ikke forstår at denne kvinnen forteller
du at hun er min datter? Vet du hva det er å ha et barn?
Eh! gaupe, har du aldri ligget med kvinnelige din? har du aldri hatt en cub? og hvis
har du små, når de hyler har du ingenting i din vitals som beveger seg? "
«Kast ned stein," sa Tristan, "det ikke lenger holder."
The brekkjern hevet tunge kurset. Det var, som vi har sagt, morens siste
bolverk.
Hun kastet seg på den, hun prøvde å holde den tilbake, hun klødd steinen med
neglene, men den massive blokken, satt i bevegelse av seks menn, unnslapp henne og gled
forsiktig mot bakken langs jern spaker.
Moren, oppfatte en inngang gjennomført, falt ned foran
åpning, barricading bruddet med kroppen hennes, slo fortauet med hodet,
og skrek med en stemme gjengis så
hes av trøtthet at det var knapt hørbar, -
"Hjelp! brann! ild! "" nå ta ***, "sier Tristan, fortsatt
uttrykksløse.
Moren stirret på soldater i slik formidabel måte at de var mer
tilbøyelig til å trekke seg tilbake enn å avansere. "Kom nå," gjentok Provost.
"Her, Rennet Cousin!"
Ingen tok et skritt. The Provost sverget, -
"Tete de Kristus! mine menn av krig! redd for en kvinne! "
"Monseigneur," sa Rennet, "kaller du det en kvinne?"
"Hun har manke av en løve," sa en annen. "Kom!" Gjentok Provost, "gapet er
bred nok.
Skriv inn tre i bredden, som ved brudd på Pontoise.
La oss gjøre en ende på det, død Mahom! Jeg skal lage to stykker av den første mannen som
trekker tilbake! "
Plassert mellom prost og moren, både truende, nølte soldatene
for et øyeblikk, så tok deres oppløsning, og avanserte mot Rat-Hole.
Da eneboer så dette, reiste hun brått på kne, kastet bort håret
fra ansiktet hennes, så la henne tynne flådd hendene faller ved hennes side.
Så store tårer falt, én etter én, fra øynene hennes, de rant nedover kinnene hennes gjennom en
fure, som en torrent via en seng som det har uthult for seg selv.
Samtidig begynte hun å snakke, men med en stemme så supplicating, så mild, så
underdanig, så hjerteskjærende, at mer enn én gammel innsatt-Warder rundt Tristan som
må ha fortært menneskekjøtt tørket hans øyne.
"Messeigneurs! messieurs den sersjanter, ett ord.
Det er en ting som jeg må si til deg.
Hun er min datter, ser du? min kjære lille datter som jeg hadde tapt!
Hør. Det er litt av en historie.
Tenk at jeg visste det sersjanter veldig godt.
De var alltid god mot meg i de dager da de små guttene kastet stein på meg,
fordi jeg ledet et liv i glede.
Ser du? Du vil forlate meg barnet mitt når du vet!
Jeg var en fattig kvinne i byen. Det var Bohemians som stjal henne fra meg.
Og jeg holdt henne sko i femten år.
Stay, her er det. Det var den slags foten som hun hadde.
At Reims! La Chantefleurie!
Rue Folle-Peine!
Muligens, visste du om det. Det var I.
I din ungdom, så var det en lystig tid, når man passerte gode timer.
Du vil ta synd på meg, vil du ikke, mine herrer?
Sigøynerne stjal henne fra meg, de gjemte henne fra meg i femten år.
Jeg trodde hun døde.
Fancy, mine gode venner, trodde henne å være død.
Jeg har gått femten år her i denne kjelleren, uten en brann i vinter.
Det er vanskelig.
Den stakkars, kjære sko! Jeg har grått så mye at den gode Gud har
hørte meg. Denne kvelden har han gitt min datter tilbake til
Det er et mirakel av den gode Gud. Hun var ikke død.
Du vil ikke ta henne fra meg, er jeg sikker på. Hvis det var meg, ville jeg si noe, men
Hun, et barn av seksten!
La henne tid til å se sola! Hva har hun gjort for deg? ingenting.
Har heller ikke I.
Hvis du gjorde, men vet at hun er alt jeg har, at jeg er gammel, at hun er en velsignelse som
Den hellige Jomfru har sendt til meg! Og så er du alt så bra!
Du visste ikke at hun var datteren min, men nå du vet det.
Oh! Jeg elsker henne! Monsieur, Grand Provost.
Jeg ville foretrekke en stab i min egen vitals til en ripe på fingeren hennes!
Du har luften av en så god herre! Det jeg har fortalt dere forklarer saken,
gjør det ikke?
Oh! Hvis du har hatt en mor, monsiegneur! du er kaptein, la meg mitt barn!
Tenk at jeg ber deg på mine knær, som man ber til Jesus Kristus!
Spør jeg ingenting av noen, jeg er fra Reims, mine herrer, jeg eier et lite felt arvet
fra min onkel, Mahiet Pradon. Jeg er ingen tigger.
Jeg ønsker ingenting, men jeg vil at mine barn! oh!
Jeg ønsker å beholde barnet mitt! Den gode Gud, som er master, ikke har
gitt henne tilbake til meg for ingenting! Kongen! du sier kongen!
Det ville ikke føre ham mye glede å ha min lille datter drept!
Og så er konge god! hun er min datter! hun er min egen datter!
Hun hører ikke til kongen! hun ikke er ditt!
Jeg ønsker å gå bort! vi ønsker å gå bort! og når to kvinner passerer, en mor og
andre en datter, lar en dem gå!
La oss pass! vi hører hjemme i Reims. Oh! du er veldig god, messieurs the
sersjanter, jeg elsker dere alle. Du vil ikke ta min kjære lille, er det
umulig!
Det er helt umulig, er det ikke? Barnet mitt, barnet mitt! "
Vi vil ikke prøve å gi en idé om hennes bevegelser, hennes tone, med tårene som hun
svelget mens hun snakket, av hendene som hun foldet og så vridd, av hjerte-
bryte smiler, for svømming blikk,
av stønner, de sukk, den miserable og påvirker gråter som hun blandet seg med henne
disordered, vill og usammenhengende ord.
Da hun ble stille Tristan l'Hermite mislikt, men det var for å skjule en tåre som
vellet opp i sin tiger øye. Han erobret denne svakheten, imidlertid, og
sa i en brysk tone, -
"Kongen vil." Så bøyde han seg ned til øret av Rennet
Cousin, og sa til ham i en svært lav tone, -
"Lag en slutt på det fort!"
Muligens følte den forferdelige prost hans hjerte også sviktende ham.
Bøddelen og sersjanter inn i cellen.
Moren gjorde ingen motstand, bare hun slepte seg mot datteren og
kastet seg kroppslige over henne. The Gypsy skuet soldatene tilnærming.
Redsel for døden reanimated henne, -
"Mor!" Skrek hun, i en tone av ubeskrivelig nød, "Mor! de er
kommer! forsvare meg! "
"Ja, min kjærlighet, jeg forsvarer deg" svarte moren, i en døende stemme, og griper
henne tett i armene, dekket hun med kyss.
De to ligger dermed på jorden, moren på datteren, presenterte et skuespill
verdig medlidenhet.
Rennet Cousin grep den unge jenta i midten av kroppen hennes, under hennes vakre
skuldrene. Da hun følte at hånden, ropte hun, "Heuh!"
og besvimte.
Bøddelen som var shedding store tårer over henne, dråpe for dråpe, var i ferd med å
bære henne i armene.
Han prøvde å koble fra moren, som hadde så å si, knyttede hendene rundt henne
datters liv, men hun klynget seg så sterkt til sitt barn, at det var umulig å
skille dem.
Så Rennet Cousin dratt den unge jenta utenfor cellen, og moren etter henne.
Morens øyne var også stengt.
I det øyeblikket, steg solen, og det var allerede på Place et ganske tallrike
forsamling av folk som så på fra en avstand på det som ble dermed dratt
langs fortauet til galge.
For det var Provost Tristan måte ved henrettelser.
Han hadde en lidenskap for å hindre tilnærming nysgjerrig.
Det var ingen i vinduene.
Bare på avstand, på toppen av at en av tårnene i Notre-Dame som
kommandoer Greve, to mennene som er skissert i svart mot den lyse morgenhimmelen, og
som syntes å være ute på, var synlig.
Rennet Cousin stoppet ved foten av den fatale stigen, med det som han var
dra, og knapt puste, med så mye medlidenhet gjorde tingen inspirere ham, han
passerte tau rundt den herlige halsen av den unge jenta.
Den uheldige Barnet følte den forferdelige snev av hamp.
Hun hevet øyelokkene, og så fleshless arm av steinen galgen utvidet
over hodet hennes. Så hun ristet seg og skrek i en
høyt og hjerteskjærende stemme: "Nei! nei!
Jeg vil ikke! "
Hennes mor, hvis hode ble begravet og gjemt i datterens klær, sa
ikke et ord, bare hele kroppen hennes kunne sees å skjelve, og hun ble hørt
fordoble sitt kyss på barnet hennes.
Bøddelen tok fordel av dette øyeblikket for fort løs armene som
Hun tok den dømte jenta. Enten gjennom utmattelse eller fortvilelse, hun
la ham få sin vilje.
Så tok han den unge jenta på skulderen hans, som den sjarmerende skapningen
hang, grasiøst bøyd over det store hodet. Så han satte sin fot på stigen i orden
å bestige.
I dette øyeblikk, åpnet moren som var huk på fortauet, øynene
bred.
Uten ytre et skrik, reiste hun seg oppreist med et forferdelig uttrykk, så hun
kastet seg på hånden til bøddelen, som et dyr på sitt bytte, og
bit det.
Det ble gjort som et lyn. Bøddelen hylte av smerte.
De nærheten av rushed opp. Med vanskeligheter trakk de hans blødning
hånd fra morens tenner.
Hun bevarte en dyp stillhet. De kastet henne tilbake med mye brutalitet,
og la merke til at hodet falt tungt på fortauet.
De oppdro henne, falt hun tilbake igjen.
Hun var død. Bøddelen, som ikke hadde sluppet løs sin
holde på den unge jenta, begynte å stige opp stigen igjen.