Tip:
Highlight text to annotate it
X
- Hva pokker var det?
- Det kom ingensteds fra.
- Det skriket ga meg en støkk.
- En slags flygende ape?
Flygende aper? Er vi på planeten Oz?
Det så ut som om den hoppet, ikke fløy.
- Det var litt av et hopp.
- Den så jo ut som en ape,
- hår, armer, bein...
- Og et nebb.
- Den hadde ikke nebb.
- Jeg har lastet det opp. Der.
Det oppklarer ting.
Hva forventer du?
Den prøvde å drepe meg.
Hva pokker er det?
Vi sender et team med biologer
og lar dem finne ut av det.
- Den kan passe som alfabase.
- Planeten virket passende.
Bra klima, nok av mat og vann.
Glimrende valg som borteverdensbase.
Bortsett fra de flygende apene.
Vi kommer innen rekkevidde, Rodney.
- Rodney?
- Kraftig kraftutladning.
- Så rart.
- Hva er i veien?
Jeg vet ikke. Avlesningene er rare.
- Jeg mistet styringen.
- Virkelig?
- Driftkapslene vil ikke trekkes inn.
- Gjør noe.
Hvis jeg hadde visst hva problemet er.
- Rodney...
- Vent.
Ja, men hvis kapslene ikke går inn...
- Jeg vet det. Gi meg et øyeblikk.
- Det har vi ikke.
Hva pokker?
- Vi har mistet kraften.
- Greit, hold dere fast.
Bra. Jeg tok feil.
Vi har fortsatt kraft.
Men den når ikke primærsystemene.
- Ikke de sekundære heller.
- Hvorfor ikke?
Jeg vet ikke. En slags interferens.
Jeg får utladninger over alt.
Det er totalt kaos.
Heldigvis fungerer treghetsdemperne.
Foreløpig.
- Jøss!
- Hva pokker er det?
Det er forskyvningsstrøm. Høyspent.
- Ikke la den treffe deg.
- Nei vel?
Kanskje vi tok med noe fra planeten.
Det er tvilsomt.
Det var ikke noe teknologisk,
fra de gamle eller andre, på planeten.
Den var helt uberørt.
Jeg merket ikke
noe uvanlig i magnetosfæren.
Det må være en feil
i hopperens kondensatorer.
Gi meg et øyeblikk. Jeg skal finne ut av...
- Å nei.
- Hva?
Da vi traff porten, minket farten vår,
så banen vår er synkende.
Hvis vi ikke får kraft igjen,
brenner vi opp i atmosfæren.
Prøv å få DHD-en til å virke.
Vi kan koble opp porten og be om hjelp.
Jeg skal prøve,
men radiosambandet ble også påvirket.
Driftkapslene starter opp.
Ja, men bare én, og det var ikke jeg.
Den begynte bare å virke igjen.
- Av seg selv?
- Det har ingenting å si.
Jobb med DHD-en.
Jeg prøver å få oss innen rekkevidde.
Jeg har dårlige og gode nyheter.
Hva da?
Jeg får ikke DHD-en til å virke.
Systemet er helt ødelagt.
Det vil kreve
intrikat omfordeling av strømmen å...
Hva er de gode nyhetene?
Det var de gode. De dårlige er
at vi har mistet livsfunksjonene.
- Ikke noe luft?
- Nei. Derfor er det dårlig.
Vi er innen rekkevidde igjen.
Jobb med DHD-en.
Dette kan være vår siste sjanse.
- Hva skjedde?
- Vet ikke, men vi fungerer igjen.
- DHD?
- Alt!
Vi har framdrift, livsfunksjoner, alt.
Atlantis, dette er Sheppard.
Kommer inn for landing,
men systemene våre er skadet.
Hvis vi ikke er der om ti sekunder,
- så send en hopper.
- Mottatt, oberst.
Dere må holde dere fast igjen.
Melder noen andre hoppere
om problemer?
Nei. Trolig et isolert tilfelle,
men McKay og Zelenka ser på det.
Vi bør sette hopperne på bakken
til vi vet hva problemet er.
Greit. Men passer planeten til en alfabase?
Ja, perfekt.
Bortsett fra det apevesenet som flyr rundt,
- men jeg tror vi takler det.
- Ape?
Ja, McKay tok bilder.
Han viser dem til deg.
Sa du "fløy"?
- Hvordan går det? Fikser dere det?
- Det er ingenting å fikse.
- Hva?
- Vi tok en mengde tester.
Det er i perfekt tilstand.
Hvorfor sviktet alle systemene?
Vet ikke.
Vi klarte ikke å gjenskape noen av feilene.
Hei, skeptiker, han så det også,
og Ronon og Teyla.
Alle primærsystemene lå nede.
- Ok, jeg tror deg.
- Det tror jeg ikke.
Men kanskje problemet ble forårsaket
- av noe som du kom i skade for...
- Jeg gjorde ingenting.
Ok. Det er ingenting galt med hopperen?
lkke nå lenger.
Jeg tror ikke det var noe galt
- med hopperen.
- Nok.
Vær så snill.
Kontrollrom, dette er Richard Woolsey.
Jeg gikk feil i en transportør
og endte opp...
Jeg aner ikke hvor jeg er.
Nå åpner ikke døra seg.
Kan dere finne meg og åpne den?
Hallo?
- Rodney?
- Fortsett.
Tukler du med strømmen igjen?
Lysene blinker.
Ja, jeg får rapporter fra overalt. Hallo?
Rodney.
- Har du lagt merke til...
- Ja.
- Har du noen...
- Ikke enda.
- Er det lokalisert?
- Nei.
Har kraftforstyrrelser over hele byen.
- ZPM?
- Fungerer, masser av strøm.
Den ble bare plutselig ustabil.
Ikke ulikt det du sa
skjedde i damhopperen.
Ja, veldig ikke ulikt.
Kanskje feilen har spredd seg til byen?
Umulig. Jeg koblet fra nettverket
mellom hopperen og Atlantis
før vi kom gjennom porten.
Sammentreff?
- Der er du! Jeg prøvde å anrope deg.
- Sambandet er nede.
- Åpenbart. Hva skjer?
- Vi jobber med det.
Jeg ble nesten truffet av et lyn.
- Hva? Forskyvningsstrøm her?
- Ja, ute i gangen.
- Akkurat som på hopperen.
- Ikke et sammentreff.
Vi har mistet kraften til stjerneporten!
Hva?
Kanskje et virus har lastet seg opp.
Nei, det var derfor
jeg koblet fra hopperen.
Feilen kan ikke ha hoppet
til byens systemer.
Du bør finne ut av det,
for det som var på hopperen,
er nå i byen.
- Hvor har du vært?
- På den andre siden av byen.
Transportøren sviktet
og sendte meg til østre pir.
Jeg måtte gå tilbake.
Vi har kraftforstyrrelser over hele byen.
Nesten alle systemer er påvirket.
Vi tror feilen på hopperen,
har smittet Atlantis.
Det er en av mulighetene vi ser på.
- En av?
- Det er en mulighet.
Poenget er at vi ikke aner hva som foregår.
- Jeg ble nesten truffet av lyn.
- Bli med i klubben.
Energien bygger seg opp i et område,
så lader den ut
i høyspent forskyvningsstrøm.
Veldig uforutsigbart og dødelig.
Jeg prøvde å anrope deg.
Sambandet ligger også nede.
Stjerneporten også.
- Kan vi ikke koble opp Jorda?
- Slapp av. Jeg finner ut av det.
Jeg må kjøre noen tester, eliminere...
Det kan ikke være bra.
Ok,
vi må organisere noen lag,
spre oss ut i byen,
holde alle rolige
til vi finner ut nøyaktig hva...
Hei.
- Laptopen slo seg på.
- Sikkert bare batteriet.
Nei. Den trekker strøm fra systemet.
Så alt ligger nede,
bortsett fra datamaskinen din?
Jeg er like forvirret som deg.
- Hva er det?
- Ser ut som en slags kode.
- Kanskje.
- Kan være en melding.
hjelp
"Hjelp?"
Hvem er du?
Dr. Weir?
Men hun er død.
Det har vi blitt fortalt.
Kanskje du skal svare henne.
Ja.
Hvor er du?
datamaskin
I datamaskinen? Hvordan er det mulig?
vanskelig tilstand
Hva skjedde med deg?
underrom
vanskelig kontroll
prøver å
Gjorde du det?
Er du der enda?
hjelp meg
Greit. Rodney?
Rodney, kom inn.
- Rodney, hører du meg?
- Kom igjen.
Jeg har fullført reparasjonen.
Prøv det. Når du er klar.
- Kryss fingrene.
- Hva gjør du?
Hva dette vesenet enn er,
så overvelder det byens systemer.
Det har spredd seg.
Som dusinvis av programfragmenter
som ødelegger kraftkontrollen,
sambandet, alt. Jeg har klart å samle dem,
i ett utrolig stort program som vil,
forhåpentligvis gjøre
systemene våre litt mer stabile
og la oss kommunisere bedre
med den eller det
som påstår å være dr. Weir.
Kan det ikke være farlig
å samle alle disse programmene?
Ja, men ikke mer farlig enn å la dette
fortsette å ødelegge byens systemer.
Eller bli truffet av lyn.
Jeg skal prøve å syntetisere en stemme
for å kommunisere med Elizabeth.
Hvis jeg kalibrerer riktig,
bør hun kunne høre oss også.
Nå.
- Elizabeth?
- Rodney?
Er det bare meg,
eller høres Elizabeth annerledes ut?
Jeg jobber med det.
- Er du Elizabeth Weir?
- Ja, Rodney. Det er meg.
Det er det beste jeg klarer.
Beklager at jeg lager problemer.
Hvem er der med deg?
Er John Sheppard der?
- Hei.
- Det er godt å høre stemmen din igjen.
Vi trodde du var død.
Jeg er vel det. lallfall den fysiske kroppen,
men bevisstheten min er intakt.
Nettopp. Hva skjedde?
Husker du den dagen
jeg beordret deg til å etterlate meg?
- John!
- Elizabeth!
Dra!
Ja, det husker jeg.
Etterpå tok replikatorene meg med
til et laboratorium.
Nanittene i kroppen min ble sluppet fri
og fikk reprodusere seg.
Jeg ble en av dem,
men selv i min nye form
var den opprinnelige bevisstheten min der.
Jeg var fortsatt meg.
Jeg prøvde å skjule det,
men noen av de andre merket det.
De var rester av Niams gamle gruppe.
Jeg tror dere har møtt
noe av arbeidet deres.
Replikatorbygde menneskeversjoner
av meg og teamet deres.
- Har du hørt om det?
- Først etter at de ble drept.
Den andre deg, mennesket,
trodde at du ble ødelagt.
Det ville lederne av gruppen hennes
at hun skulle tro.
De holdt oss atskilt av sikkerhetsgrunner.
Dette er jo interessant,
men det forklarer ikke
hvorfor du er en løsrevet stemme
i datasystemet vårt.
Er det Richard Woolsey?
Ja.
Jeg er den nye...
- Den nye deg.
- Jeg forstår.
Hva skjedde?
Hvordan endte du opp der inne?
Vi flyktet.
Oberoth og de andre jaktet på oss
på grunn av vår kjetterske tro.
Det var et tidsspørsmål
før vi ble fanget og ødelagt,
hvis ikke et mirakel skjedde.
Og det gjorde det.
Etterretningen vår stemte.
Planeten er fullstendig ødelagt.
Kan du se spor etter replikatorceller?
Negativt. De er fullstendig utryddet.
Bra.
Vi kan endelig jobbe
uten å måtte se oss tilbake.
På tide å begynne.
Det var ikke et mirakel. Det var oss.
Vi ødela replikatorenes hjemmeverden.
Jeg vet det,
og vi står i takknemlighetsgjeld til dere,
for det lot oss strebe mot målet vårt i fred.
- Oppstiging, mener du?
- Nettopp, Teyla.
Vi fant en passende planet
og begynte arbeidet vårt.
Jeg gjorde det jeg kunne for å hjelpe dem.
Jeg prøvde å lede dem i meditasjon,
lære dem å legge fra seg byrden,
men det var vanskelig.
Fikk dere et problem
med det at dere alle var maskiner?
Ja.
Jeg skulle gjerne sagt
at vi ikke gjettet det,
men det gjorde vi.
En av gruppen vår, Koracen,
mente at det var feil å prøve og unnslippe
vårt teknologiske opphav,
at vi burde akseptere det
og finne en teknologisk løsning.
Vi vet at en replikators sinn
kan digitaliseres og overføres
fra en kropp til en annen,
men jeg har funnet en måte
som lar oss eksistere i det uendelige
som energifelt,
ved å, i praksis,
laste oss opp i underrommet,
der vi er frie til
å bevege oss rundt i galaksen,
uhemmet av fysisk eksistens.
Hva ville skje med kroppene våre?
Nanittbåndene som holder dem sammen,
ville bli oppløst.
- Så de blir ødelagt?
- Ja, men vi vil ikke trenge dem lenger.
- Koracen, hvis dette ikke virker...
- Det vil virke.
Du sa at man oppnår oppstiging
når den fysiske kroppen
blir omformet til ren energi.
Jeg kan få det til å skje for oss.
Når vi er i underrommet,
kan ingenting hindre oss i å fortsette
til neste eksistensplan.
Er du klar?
Det er gjort.
Oppstigingsmaskin?
Men den virket ikke.
Det var ikke noe neste steg,
ingen oppstiging, i ordets rette forstand.
Vi har sittet fast i underrommet siden da.
Hvordan er det?
Konstant bevegelse og øredøvende støy.
Det er som
den verste migrenen du kan tenke deg.
Jeg vet ikke.
Jeg har hatt migrene ganske ille.
Vi begynte å lete gjennom galaksen
etter en måte å få fysisk form igjen på.
Vi kom over noen andre
teknisk avanserte samfunn.
Virkelig? I denne galaksen?
Det vil overraske dere
hvor mange flere som fins,
som holder seg skjult for skrømtene.
Vi oppholdt oss i diverse datasystemer,
til og med skrømtenes en liten stund.
- Skrømtenes? Virkelig?
- Det var svært ubehagelig.
Samme hvor vi lette,
fant vi ingen teknologi
som lot oss eksistere
som noe som minte om det vi var før.
Derfor kom du hit.
Du visste at Atlantis' datamaskiner
var store og kraftige nok
til å huse hele programmet ditt.
De andre ble stadig mer
frustrerte og bitre.
Jeg forlot dem
og begynte å lete etter dere på egen hånd.
Jeg lette gjennom galaksen i månedsvis.
Så oppdaget jeg hopperen deres
og fikk forbindelse med den.
- Og drepte oss nesten.
- Jeg er lei for det.
Tilstanden min nå er svært flyktig,
vanskelig å kontrollere,
særlig i starten når jeg prøver
å samhandle med ny teknologi,
men jeg visste ikke hvor jeg skulle dra.
Dere er de eneste vennene jeg har.
Det er et knep.
Noen som gir seg ut for dr. Weir.
Men hva om det er henne?
Vi har de gamles maskin
som jeg bygde Fran med.
Jeg kan bygge en ny replikator...
- Nei!
- Jeg kan bygge inn sikkerhetsmekanismer.
Med alle framskrittene
- jeg har oppnådd...
- Med all respekt
til framskrittene dine, én ting er konstant.
Replikatorer er for mektige
til at vi kan tenke på å stole på dem.
De har vært to galaksers svøper.
Du vet hvor vanskelig
det var å bli kvitt dem.
- Hva skal vi gjøre da?
- Hun kan ikke bli der hun er.
Hun ødelegger byens datamaskiner.
Kanskje vi kan laste henne eller det
eller hva det nå er opp
i en virtuell virkelighet,
som vi gjorde med Ava?
Det kan fungere, men det blir ikke lett,
særlig hvis hun ikke vil.
Vi snakker med henne.
Rodney, vi har oppdaget
unormale energinivå
- i laben på søndre pir.
- Replikatormaskinen.
- Hun bygger seg en kropp.
- Hun må ha funnet den i databasen.
Steng av kraften til rommet.
Jeg har prøvd. Jeg prøvde å anrope dem,
men sambandet er fortsatt nede.
- Hva skjer?
- Døra er stengt. Får ikke åpnet den.
Kom igjen.
Hent støtte, tunge våpen
og dekk hver korridor vekk herfra.
Hent sprengstoff. Vi må sprenge døra.
Nei, panelet er dødt.
Er det en annen dør vi kan åpne?
Hallo.
- Hør på meg. Jeg er Elizabeth Weir.
- Hun hadde visst hastverk.
Hun brukte den forrige replikatormalen
som var i maskinen,
- og det var Fran.
- John, jeg er ikke en trussel.
Hva du enn er,
så er det en trussel
å bygge en replikatorkropp.
Elizabeth Weir ville aldri ha gjort det.
Ok, maskinen er deaktivert.
Jeg fjernet kontrollkrystallen,
så ingen vil bygge flere replikatorer.
Tro meg,
jeg var like urolig for å gjøre dette som du,
men tilpasningene Rodney har gjort
til teknologien, eliminerer all fare.
Jeg kan ikke reprodusere meg.
Siden bevisstheten min
kontrollerer denne kroppen,
- er jeg virkelig...
- Bevisstheten din?
lkke bli fornærmet, men jeg er ikke
overbevist om at du er den du sier.
Da er vi to.
Jeg forstår skepsisen,
men jeg er Elizabeth Weir.
Jeg skulle ønske
jeg kunne bevise det for dere.
Det ville være vanskelig.
Personlig informasjon og minner
kan lett være tatt
fra dr. Weirs bevissthet
da replikatorene fanget henne.
Jeg vet det.
La meg begynne med å tilby noe av verdi.
Få høre.
De tekniske spesifikasjonene
til systemene vi har bodd i
siden forvandlingen vår,
inkludert skrømtenes system.
Jeg har alt lastet dem opp
til datamaskinen deres.
Virkelig? Så flott.
Jeg ber bare om en sjanse
til å vinne deres tillit.
Jeg ville aldri gjøre noe
for å skade noen av dere eller Atlantis.
Nå som hun har lastet seg ned
i en replikatorkropp, ødelegger hun ikke
Atlantis' datamaskiner lenger.
Kraften er stabil, porten virker
og sambandet er oppe igjen.
Sikkert at hun ikke kan reprodusere seg?
Ja. Hun brukte
alle sikkerhetsmekanismene.
Flytter vi henne til et sikkert sted,
tror jeg...
Vent litt!
Foreslår du at jeg skal vurdere
å ha henne her?
Hvis vi holder henne
under konstant vakthold,
minimerer det trusselen hun utgjør,
om hun gjør det,
og vi får mer tid til å studere henne.
Det der inne er en replikator.
Dette kan gå galt på altfor mange måter,
selv om hun er under konstant vakthold.
Alle tvilte på den første Fran jeg bygde,
og hun viste seg å være
helt trygg og pålitelig.
Ja. Du bygde Fran.
Du skapte bevisstheten hennes.
Selv om du gjerne vil tro
at denne nye Fran er dr. Weir,
kan vi ikke være sikre på det.
For alt vi vet,
kan det være Oberoth i den kroppen.
Det er skummelt.
Hva om det er dr. Weir?
Dette er min feil.
Det var jeg som reaktiverte
nanittene i Elizabeth.
Ja, for å redde henne, men...
Det var jeg som skapte dette problemet.
Jeg bør fikse det også.
Jeg skylder Elizabeth det.
Beklager, men det er for farlig.
Vi bør holde oss
til den opprinnelige planen,
laste bevisstheten hennes opp
i en virtuell virkelighet.
La henne vinne vår tillit der,
der hun ikke kan gjøre skade.
Et barn? Teyla.
Jeg er så glad på dine vegne.
- Er det en gutt eller...
- Gutt.
Hva heter han?
Torren John Emmagan.
Torren etter faren din. Og John...
- Oberst Sheppard?
- Ja.
Du sier ikke at John Sheppard er...
Nei.
Faren er athosianer.
La meg gjette. Kanaan?
Ja. Hvordan...
Hver gang du snakket om denne "vennen",
var det alltid en glød i øynene dine.
Er barnet her i Atlantis med deg?
Nei.
Han er med faren, på en borteverden.
- Beklager avbruddet.
- Det går bra. Vi var nettopp ferdige.
- Beklager alt dette.
- Jeg forstår.
Fantastisk nytt om Teyla.
Ja.
Ja.
Hør,
vi vil alle tro at du er den du sier.
Jeg forstår. Dere må være forsiktige.
Men det er virkelig meg, John.
Du må gi meg tid. Du vil få se at...
- Å nei.
- Hva er det?
De har funnet meg.
Hvem?
De andre replikatorene.
De er på vei til Atlantis.
- Hvor mange?
- Åtte stykker.
Vi har sett hvor stor skade én kan gjøre.
- Skal vi slå av ZPM-en?
- Det er siste utvei. Ikke enda.
Imens må den utføre
alle mottiltakene jeg kan komme på.
- Når kommer de hit?
- Om høyst noen minutter.
Kan vi gjøre noe for å beskytte byen?
Kan du sette opp en brannmur?
En brannmur vil ikke virke.
De kommer inn og ut av underrommet.
De er her og der, det er umulig å forutsi.
Jeg kunne sette i karantene
all uvanlig oppførsel i systemet,
som et antivirusprogram.
- Men det vil ta tid.
- Gjør det du kan.
Hold Fran, dr. Weir,
hvem det nå er, bevoktet.
Vi laster henne ikke opp enda.
Vi trenger kanskje hjelpen hennes.
- Du lurte oss.
- Nei!
Jeg trodde jeg hadde kommet fri,
og at de ikke kunne spore meg.
Be dem holde seg unna Atlantis.
Jeg skal prøve, men det blir lettere
når de kommer nærmere.
De vil sikkert ikke skade noen.
Be dem dra videre, et annet sted.
Sheppard!
- Sett i gang, Rodney.
...ankommet.
- Fikk ikke... programmert systemet...
- Rodney?
Sammenlagt overvelder de
strømnettet fullstendig!
- Sheppard!
- De er her.
Alle åtte, de ødelegger byens datamaskin.
Hva med antivirusprogrammet?
Jeg rakk ikke å fullføre det!
Det ville nok ikke ha virket.
Radek, slå av ZPM-en,
skru av
alle essensielle naquadah-generatorer.
Radek?
Sambandet er nede igjen.
Rodney.
Jeg prøver å omdirigere strømmen,
men det er altfor ustabilt.
Kanskje vi skal slå av ZPM-en? Rodney?
Sett i gang. Slå av ZPM-en.
Slå av all strømmen
unntatt hovedstrømmen.
Hei.
Herregud. Han er død.
Vi har fått kontakt
med replikatoren Koracen.
Han sier han snakker
på vegne av de andre.
Koracen? Det er Elizabeth Weir.
Elizabeth? Vi var urolige for deg.
Hør på meg. Dere må dra herfra.
- Dere forårsaker mye skade.
- Vi skal dra,
men først vil vi få kropper, som du har.
Vi har alt sagt at det ikke kommer på tale.
Men Elizabeth har fått en.
Det var ikke vårt valg,
og vi har ikke tenkt
å la henne beholde den.
Vi vil ikke skade noen.
En av folkene våre er død,
så du kan spare deg
"vi kommer med fred" -preiket.
Koracen, vær så snill.
Forlat byen og la meg forhandle med dem.
Vi kan sikkert finne
en måte å hjelpe dere på.
Dere kan sette tilbake kontrollkrystallen
i de gamles maskin,
så vi kan bygge replikatorkropper.
- Det skal dere gjøre.
- Og ellers?
Koracen?
lkke bra!
- Porten er nede igjen.
- Vi mister kontroll over byen.
- De lukket døren til Hopperbukten.
- De prøver å hindre oss i å dra.
- Kan du ikke overstyre det?
- Jeg er utelåst.
Å nei. De koblet til ZPM-en.
- Energinivået stiger raskt.
- Hvorfor? Hva er det de gjør?
De senker byen.
- Hev skjoldet.
- De har koblet det fra.
- Noen ideer?
- Nei, vi synker.
Det er alt vann på de nedre dekkene
på de ytre pirene.
Det trenger inn i byen når som helst.
Send dem en melding for meg.
Jeg har prøvd å kommunisere med dem,
bedt dem stoppe.
- De vil ikke høre på meg.
- Det er ikke det jeg vil si dem.
Ikke det?
Be dem fortsette. Senke byen.
Ødelegge den eneste sjansen de har
til å få fysisk form igjen.
Dere har lett gjennom hele galaksen.
Replikatorenes hjemmeverden er ødelagt.
Det eneste stedet
med teknologien dere trenger
for å nå målene deres, er her.
Så kom igjen, ødelegg det.
Forbli i limbo for alltid.
Nivå én på søndre pir er helt under vann.
De vil ikke slutte.
Greit.
Da dør vi alle sammen.
De slår av ZPM-en.
Byen stabiliserer seg.
Greit. Nå kan vi forhandle.
Jeg har et forslag.
Jeg har alt kommunisert det til de andre
og fått dem til å gå med på det.
Få høre.
Menneskekropper, lagd av nanitter,
men av kjøtt og blod,
som den andre Elizabeth Weir
dere møtte en gang.
Vi har ikke sånn teknologi her.
Men det har vi.
Hvis vi får midlertidige replikatorkropper
og et laboratorium,
kan vi sette dem sammen selv.
Skal dere overføre bevisstheten
fra replikator- til menneskekroppen?
Nettopp.
Som mennesker er vi
like sårbare som alle andre.
Vi vil spise, sove, bli syke og dø,
helst av alderdom.
Hva med oppstiging?
Det er vel fortsatt med i planen?
- Ja.
- Vent litt.
Å bygge mennesker vil vel ta tid?
Først må dere skape teknologien
for å gjøre det.
Vi snakker om nanitter som
setter hver kropp sammen organisk,
innenfra og ut, fra molekylærnivå.
Så må dere skape maskinen
for å overføre bevisstheten.
Gud vet hvor lang tid det vil ta.
Replikatorer jobber veldig fort.
Ingen pauser for mat eller søvn.
- Det er verdt å tenke på.
- Han kan ha rett,
iallfall for å få kontroll over byen igjen.
Når de er i datasystemene
har Atlantis alvorlige problemer.
Hvis vi gjør dette,
vil jeg ha sterke restriksjoner
på evnene deres.
Ingen formering, ingen hamskifter...
Standardmodellen. Ingen ekstrautstyr.
De kan gjøre enkle reparasjoner,
men ikke mer.
Forsegl laboratoriet, sett et kraftfelt rundt,
det dere trenger for å føle dere trygge,
men jeg har alt overbevist dem
om at dette er deres eneste valg.
De vil ikke lage problemer.
Du har mitt ord på det.
Gjør det.
Ok, setter opp kraftfelt.
Er lagene på plass?
- Vakthold døgnet rundt.
- Bra.
Når menneskekroppene er ferdige
og de blir lastet ned i dem,
hva da?
Siden de vil være akkurat
som andre mennesker,
slipper vi dem fri.
De kan bli verdifulle allierte.
Hva om en av dem vil bli?
Vi tar en ting om gangen.
- Hvordan går det?
- Nesten ferdig.
Fullfører den siste.
Det var raskt.
Det er ganske enkelt å skape replikatorer,
relativt sett. Mennesker er verre.
Jo før de blir ferdige, jo bedre.
Når den siste overføringen er gjort,
vil jeg ha replikatorkroppene ødelagt.
De kaster ikke bort tid.
Nei.
Ingen pauser, ikke småprat
eller sosialisering av noe slag.
Bare et perfekt arbeidsmiljø.
Ronon, du trenger ikke være her hele tida.
Det går bra.
Han bare prater. Tier aldri stille.
Hold meg oppdatert.
- McKay! Strømsvikt!
- Hva i...
Kraftfelt.
- Hva skjedde?
- En av replikatorene rømte.
Koracen, lederen,
han må ha skrevet et skjult program
for å kutte strømmen
når de var lastet ned i replikatorkroppene.
Det slo ut kraftfeltet. De fikk åpnet dørene.
- Hvor er hun?
- Hun dro etter Koracen.
Tre lag følger etter.
Vi har mistet all radiokontakt.
Gå til kontrollrommet
og prøv å få strømmen igjen.
- Hva gjør vi med dem?
- Skyt dem.
Fortsett å skyte. Til slutt faller de.
Vent!
Vi visste ingenting om Koracens plan.
Hvis vi var med på den,
ville vi ikke stått her nå.
Vær så snill.
Vi retter oss etter ønskene deres.
Ingenting kommer gjennom den døra.
Beveger de seg en tomme,
så skyt dem.
Vent!
Dere kunne ikke vente
på menneskekroppene, kunne dere vel?
Menneskekroppen er skrøpelig og svak.
For hvert sekund nærmer den seg døden.
Ja, og denne oppstigingen,
den gir dere bare opp?
Slett ikke.
Det fins helt sikkert en annen måte,
og med denne kroppen
har jeg tid nok til å oppdage den.
- Hvordan går det?
- De har stengt av nesten alt.
Strømmen er kuttet
til de fleste systemer...
Bortsett fra DHD-en og porten.
De vil prøve å koble seg opp og dra.
Jeg har fått tilgang
til hoveddatamaskinen.
Jeg lager en nødløsning
for å få tilbake naquadah-kraft
til sentraltårnets primærsystemer.
Det er minimalt, men derfra får vi iallfall...
Du overskriver programmet
- og starter systemene på nytt.
- Ja.
Skynd deg. Vi trenger strøm nå.
Er det noe jeg skal gjøre?
Ja, ikke gå i veien for meg.
Ok. Greit.
Og vær stille.
Stopp!
John, hold deg unna.
La meg ta meg av dette.
- Har du ikke gjort nok alt?
- Jeg prøver å hjelpe.
Hvordan? Ved å flykte?
Jeg visste ikke
at Koracen ville gjøre dette.
Selvsagt visste hun det.
Elizabeth har vært med
på planen vår fra starten av.
Det var hennes idé å komme hit.
Du sa du forlot dem,
at de ikke kunne spore deg.
Spore henne?
Hun sa fra til oss når vi skulle komme.
Vi fulgte bare hennes ordrer.
John, hør på meg, jeg måtte få dem hit.
Det var vår eneste utvei.
Jeg visste ikke at Koracen
ville skape sånne problemer.
- Jeg trodde ikke noen ville bli skadet.
- Hva skulle vi gjøre?
Gi dere replikatorkropper
og sende dere i vei?
Jeg trodde virkelig
at vi ikke var noen trussel mot dere.
Du tror kanskje at du fortsatt er Elizabeth,
men det er du ikke.
Hvis dere vil gjenoppta arbeidet,
vil jeg tillate det.
Vi setter selvsagt på igjen kraftfeltet.
Øker sikkerheten.
Det er for risikabelt.
Jeg trodde det var trygt
å ta med de andre hit.
Jeg tok feil. Jeg kan ikke lenger garantere
at det ikke blir mer problemer med dem,
eller meg selv.
Greit.
Hva vil du gjøre?
Jeg husker etter at du reaktiverte
nanittcellene i meg,
at jeg sa at det var en dårlig idé.
Så mye har gått galt siden da.
Men jeg tror jeg vet
hvordan jeg endelig kan rette det opp.
Sett i gang.
Hvis dere trenger noe mer til arbeidet,
så si fra.
Takk, Rodney.
Igjen, dere må love å bli der
til dere er ferdige med menneskekroppene.
Ikke forlat hjemmeverdenen,
ingen kommunikasjon
med noen annen sivilisasjon enn Atlantis.
Du har mitt ord.
Lykke til med kommandoen din, Richard.
Det er godt å vite
at Atlantis er i dyktige hender.
- Takk.
- Skal vi?
Det er greit. Jeg går først.
Det er trygt.
Du er sikker på
at rekonfigureringen av DHD-en fungerte?
Ja. De ble sendt til en romport.
Det besvarer vel spørsmålet
om det virkelig var Elizabeth.