Tip:
Highlight text to annotate it
X
Vet dere hva jeg elsker ved Chicago?
Pizzaene.
Si hva dere vil om New York, men de
kan ikke måle seg med Chicagos pizza.
-Derfor hater jeg overherrene.
-32 km igjen.
-Ingen utenomjordisk motstand ennå.
-De venter sikkert på oss.
Jeg håper Mason finner ut hvordan
man skyter den store romkanonen.
Når man venner seg til symbolikken,
er Volm-språket intuitivt.
Det er nesten elegant.
Dessverre er det
et pragmatisk språk, ikke poetisk.
-Hvordan går det?
-Systemene ser ut til å fungere.
Vi har ikke råd til "ser ut til".
Det er 94 % sannsynlighet for
at våpenet fungerer som det skal.
-Noen kontakt med Volm-skipet?
-Nei, ingen overhodet.
-Men de kommer vel?
-De ser det når vi ødelegger tårnet.
-Det blir som et navigasjonslys.
-Vi har gått gjennom alt...
-...men hele planeten står på spill?
-Ja, noe sånt.
Alt kommer til å gå bra, min venn.
Dere må bare ha tillit.
Det har jeg. Takk.
-Fy søren.
-Kanskje jeg bør ta den der?
-Vil planen fungere, oberst?
-Det må den gjøre.
Oppfattet, sir.
Men var det så lurt å ta med henne?
Jeg håper det. Øyemarken hennes
er åtet Karen skal nappe på.
Det er vanskelig å tro
at krigen snart er over.
Over? Det tror jeg ikke.
Hvis Volm-våpenet fungerer, ødelegges
kraftfeltet, og da er krigen over.
Det er som de sier...
Det er ikke over før det er over.
Jeg vet det, men likevel...
Hva er det?
Jeg tenker på verden etterpå
og å få meg et ordentlig liv.
-Ordentlig liv? Hvordan ser det ut?
-Ikke noe fancy.
-Et komfortabelt hus med stor hage.
-Herregud...
-Alvorlig talt?
-Ja, alvorlig talt.
Jeg mener... Jøss.
Og du, da? Har du aldri tenkt
på livet etter krigen?
Nei, jeg er flink til å kjempe
og duger ikke til noe annet.
-Du vet at det ikke er sant.
-Det er det, men det gjør ingenting.
Hvis jeg overlever,
og det er veldig uvisst-
-kommer jeg til
å fortsette med det jeg gjør.
-Fortsette kjempe?
-Ja. Jeg mener...
Ja...
Vi kan ikke hjelpe henne, Anthony.
Hva gjør vi? Skyter vi først
når vi ser det hvite i øynene?
Ikke vent på noe.
Drep alle fiender dere ser.
Det er en klassisk storming,
og vi stopper ikke før...
Det var en ære å tjenestegjøre
med dere! La oss gi dem helvete!
Smil, din jævel!
-Vi nærmer oss.
-Da setter vi i gang.
-Det er flere stråler i himmelen her.
-Fordi vi er nær tårnet.
-Det ser ut som en spøkelsesby.
-De tror at vi er i Chicago.
-Karen må ha sporet Lourdes.
-Da er ingen her en spion.
-Espheniene innser snart sin feil.
-Weaver vil gjøre motstand.
Dan Weaver er laget av støpejern.
Han kommer til å klare seg, Jeanne.
Dere vet hva dere skal gjøre!
La oss gjøre det!
-Dr. Kadar?
-Jeg tror at vi er klare.
Ild!
-Skyt en gang til.
-Vi må lade i ti minutter.
To skip kommer!
De har sett oss og snur!
Se!
-Det er borte!
-Matt har rett! Det er borte!
-Ikke akkurat deg jeg forventet.
-Tårnet og kraftfeltet er borte.
-Hva skjer nå?
-Nå venter vi.
-Hei, far.
-Hei. Jeg ville snakke med deg.
Jeg skal ha et møte med Volm-lederen
og vil nevne Skitter-opprørerne.
Cochise har aldri sett
noe lignende. Hva er det?
Opprørerne er redde
for Volmene og har forlatt leiren.
Forståelig. De har alltid sett på
hverandre som fiender.
Kanskje vi kan hjelpe
og føre dem sammen.
De er en verdifull ressurs.
-Er alt i orden?
-Jeg har det bra, men er trøtt.
Det har vært en lang reise,
og vi har så mye igjen.
Tross alt som har skjedd,
er vi her. Takket være deg.
Takk for at du sier det.
Det betyr mye.
Far!
Jenta mi.
Det er veldig godt å se deg.
Dette begynner å bli kjedelig.
-Støpejern. Gikk alt ifølge planen?
-Langt ifra.
-Vi hadde ikke overlevd uten Cochise.
-Jeg vil ikke være lokkemiddel igjen.
Forhåpentligvis slipper vi det.
Takk for hjelpen igjen, min venn.
Lederen vår nølte aldri med
å sende en redningspatrulje.
-Takke ham fra oss.
-Det kan dere gjøre selv i morgen.
-Det er tidligere enn ventet.
-Jeg trodde du ville bli fornøyd.
Joda, jeg er veldig fornøyd.
Jeg kommer snart.
-Hva med Lourdes?
-Hun er bundet fast.
Hun er ikke seg selv.
Jeg tror at Karen sporer henne.
Det håper jeg virkelig.
Mer enn noe annet.
Speiderne våre sier at Espheniene
trekker seg tilbake nordover.
Ikke noe spor av dem
på én mils radius.
Gi meg den. Jeg vil utbringe en skål!
Jeg har holdt taler og forelest,
men nå vil jeg utbringe en skål.
Ord kan ikke uttrykke
takknemligheten jeg føler inni meg-
-for de jeg har kunnet se på
som min familie under invasjonen.
Vi har nådd begynnelsen på slutten.
Det svake lyset i enden
av tunnelen skinner endelig på oss.
Skål for slutten på reisen!
Skål for fiskeskallene!
Måtte de fryse
ræva av seg på Nordpolen.
Skål for seieren!
Måtte den være rask,
total og vare for evig.
Jeg håper at den smaker
bedre enn denne rottegiften.
-Jeg står til tjeneste.
-Jeg står med deg. Du har lykkes.
-Er dette lederne du ser opp til?
-Ja, dette er Tom Mason.
Det er visst sånn
dere hilser med ære.
-Det er en ære å møte deg.
-Æren er min, sir.
-Dette er oberst Dan Weaver.
-Som ledet avledningsmanøveren.
-Jeg står med deg som soldat.
-Ja... Takk.
Jeg heter Waschak-Cha'ab
og leder denne ekspedisjonsstyrken.
Takk for at dere hjelper oss.
Vi ser frem til videre samarbeid.
Jeg vil selv takke dere
for seieren vår-
-og for at dere reddet
livet til sønnen min.
-Sønnen din?
-Waschak-Cha'ab er faren min.
Om dere unnskylder meg,
så har vi mye å gjøre-
-før vi har sikret området
og befestet våre forsvarslinjer.
Vi vil snakke om en felles
strategi i kampen mot Espheniene.
Vi har noen observasjoner
som dere sikkert kan dra nytte av.
Det vil være godt med tid til å gå
gjennom det dere har med, men...
-Jeg visste at det var et "men".
-Vær så snill, prøv å forstå, oberst.
Volm-rasen har utviklet strategier
i konflikter med Espheniene.
Det håper jeg virkelig.
Det sønnen min prøver å si...
...er at vi ikke trenger
deres hjelp i krigen.
Krigen er over for deres del.
Det er over for alle menneskene.
Volm-rasen kan takle fienden,
og styrkene deres trengs ikke lenger.
-Dere ville bare være i veien.
-Unnskyld, men det er vår planet.
-Jeg forstår, men...
-Det tror jeg ikke.
Hvis dere ikke vil samarbeide,
hva er planene deres for oss?
Vi vil forflytte dere sørover
til stedet dere kaller Brasil.
-Hva pokker mener du? Brasil?
-Dere får alt dere trenger.
Familie og venner vil være trygge.
Vi skal beskytte dere.
-Dette er uakseptabelt.
-Men det er det som vil skje.
-Forflyttingen innledes i dag.
-Det gjør den ikke.
Dere trenger ikke å være allierte,
men dette er hjemmet vårt.
-Vi vil slåss for det.
-Dere skal forflyttes. Punktum.
Dere trenger ikke å dulle med oss.
Vi har kommet for langt.
Sir, vær så snill...
-Tom!
-Ikke rør deg, oberst.
Hvis jeg får tånegler i kaffen,
kommer du til å angre på det.
Professoren og Weaver drøyer.
Hva gjør de med Volmene?
-De diskuterer strategi.
-Finn fiskeskallene og drep dem.
Hvis Napoleon hadde hatt deg i
Russland, ville det gått mye bedre.
-Oberst Weaver!
-Pakk sammen for avreise om én time!
Mer tid har vi ikke. Faren din
holdes fanget av Volmene.
-Rekker ikke å forklare. Vi må dra.
-Hvorfor sånt hastverk, oberst?
Det skal jeg fortelle.
Volmene vil sende oss til Brasil.
Det er millioner av
Espheni-tropper igjen i USA.
De vil tvangsforflytte oss
og plassere oss i leirer.
Men vi drar før de
driver oss bort som kveg.
Oberst Weaver!
Vi kan ikke dra uten far.
Ingen fare, han skal bli med.
Men nå må vi dra.
-Få opp farten nå!
-Volmene er som fiskeskallene.
Jeg har ikke tid.
Pakk sammen sakene dine.
Jøss... Ingen fare.
-Far? Hva er i veien?
-Det går bra.
Her... Hva er dette? "Nitroglyserin"?
Er noe galt med hjertet ditt?
Hvor fikk du tak i pillene?
-Dr. Glass.
-Hvor lenge har du tatt dem? Fortell!
I et par måneder.
Du må ikke fortelle det til noen.
Spesielt ikke til Tom.
-Lov meg det.
-Ok, jeg lover.
-Vi bør dra til Brasil.
-Nei, ingen konsentrasjonsleir.
Vi har en jobb å gjøre her,
og jeg stoler ikke på Volmene.
Kan du forestille deg faren din
sittende på en strand et sted?
Vi må dra.
-Hvor er faren min?
-Faren din er uskadd, Matt.
Jeg lover at dere gjenforenes
på transportskipet.
-Du lurte oss, ditt boblehue!
-Du tar feil, John Pope.
Vi skal beseire Espheniene, mens dere
lever komfortabelt utenfor fare.
Nå må dere legge ned våpnene
og forberede dere på avreise.
-Hvorfor avvæpner dere allierte?
-Dere trenger ingen våpen.
Pokker ta dette! Vi bør skyte oss
ut av denne slangegropen.
Ta en ny ***, Pope.
De har Volm-våpen.
-Hvorfor gjør dere dette?
-Jeg er bare en soldat, som deg.
Jeg adlyder ordre, uansett
om jeg er enig i dem eller ei.
-Du vet at dette ikke er riktig.
-Vær så snill...
Jeg ber deg...
Ikke tving meg til å bruke vold.
Beordre dine menn om å legge ned
våpnene og forberede dere på avreise.
Legg ned våpnene!
Lev for å kjempe en annen dag
er vår eneste taktikk.
Så dette er slutten
på den storslåtte alliansen?
Du visste at det var en feil,
men Tom overtalte deg.
Gratulerer, oberst.
Volmene overgår fiskeskallene
og har fått oss i kne.
Min sønn burde ha advart deg om
at fysisk kontakt med en befalhaver-
-er et alvorlig etikettebrudd.
Han burde ha advart meg mot mye mer.
-Han adlød bare strenge ordre.
-Jeg innser det nå.
-Alle i universet lyver visst.
-Vi ville ikke føre dere bak lyset.
Jeg var dum nok til å tro
at jeg og sønnen din var venner.
Hvorfor går dere ikke med på
det vi ber dere om?
-Det er til deres eget beste.
-Der tar du feil.
Jeg trodde at Cochise hadde forklart
hvordan menneskeslekten fungerer.
Ja, men vi har frem til nå kun møtt-
-føyelige urvesener
på alle planetene vi har befridd.
Ingen har motsatt seg forflyttingen.
De har faktisk satt pris den.
Så du må forstå at vi er forvirret-
-over deres styrke og urokkelighet.
Vi kan også være egoistiske og har
allerede opplevd ødeleggende krig.
Vi har slåss mot hverandre
for smålige grunner.
Men vi slåss også
for vår rett til å eksistere.
Vi motsetter oss alltid de som prøver
å undertrykke vår frihet.
Og vi dør heller enn å fratas
rettighetene, som Espheniene ville.
-Ja, jeg ser at det er sant.
-Så la oss slåss.
La oss slåss, så kommer vi til
å overgå forventningene deres.
Jeg er kun en soldat.
Jeg har aldri streifet
fra min snevre yrkesrolle.
Jeg har aldri
betvilt regler eller ordre...
...før nå.
Jeg synes at det er både
bekymringsfullt og forvirrende.
Sønnen din har påpekt
at vi har den effekten på dere.
Du har gitt meg mye å tenke på,
professor Mason.
-Vi vil snakke mer.
-Det ser jeg frem til.
Får jeg et øyeblikk?
Lourdes...
-Hvordan har du det?
-Hodet mitt er full av mark.
De snor seg frenetisk rundt.
Hvordan tror du jeg har det?
-Jeg vet akkurat hvordan det føles.
-Dere må ta dem ut!
Vær så snill, Hal!
Hør på meg. Vi kommer til å ta dem
ut, men du må ha tålmodighet.
-Stoler du på meg?
-Ja... Det har jeg alltid gjort.
Helt siden begynnelsen.
Husker du de dagene?
Du ga meg mat da jeg hadde vært ute
og speidet, og du tok hånd om meg.
-Det føles som 1000 år siden.
-Nå skal jeg ta hånd om deg.
Det lover jeg.
Hal... Jeg...
Vi kan bli nødt til
å gjøre slutt på lidelsen hennes.
-Hvorfor sier du det?
-Karen må ikke spore henne.
-Er dere klare, oberst Weaver?
-Hvor er Tom?
Han gjør dere selskap.
La oss dra.
Far!
-Skal vi dra til Brasil?
-Vi har visst ikke noe valg.
-Har du det bra?
-Jeg har det bra når jeg er med dere.
Denne veien.
-Jeg forstår ikke.
-Dere kan dra der dere vil.
Men dere må forlate Boston
så snart som mulig.
Få opp farten, alle sammen!
-Vi vil fortsette å kjempe.
-Jeg vet det.
-Vi kan komme i veien for dere.
-Det forstår jeg.
Ta dette.
Det vil nok komme til nytte.
Vær forsiktig, Tom Mason.
Takk, min venn.
Jeg håper at vi møtes igjen.
Ingenting ville glede meg mer.
Dra nå.
De overlever ikke, min sønn.
De ville gå under i fangenskap,
høyt ærede far. Det vet jeg.
Vi har aldri tidligere latt
urvesener bli utsatt for fare.
Vi har sverget å beskytte dem.
Du må innse
at mennesker er veldig unike.
Det håper jeg virkelig,
for deres skyld.
-Hva er det?
-Lukten av furu.
Det er godt å komme seg ut av byen
og få blodet til å pumpe.
Det er bare fordi du tror
at krigen skal fortsette.
Du tror at du vil ha fred,
men kan ikke leve noe villaliv.
Helger med hagearbeid?
Du ville bli helt sprø.
Hun har rett. Sammenlignet med
forstadens stille desperasjon-
-er en utenomjordisk invasjon
rene paradiset.
Er det godt å slippe jungelen?
Skogene her kryr av mygg
og flått som suger blod.
Vet du hva borrelia gjør med kroppen?
Vent!
-Hva hører du?
-Jeg vet ikke. Noe stort er på vei.
Lourdes! Lourdes!
Far!
Et skip nærmer seg!
Karen nappet på.
Det fungerte. Det er henne.
-Hal, Ben og Maggie...
-Ta dekning!
Tom. Hal.
Vi må snakke sammen.
Takk og lov at du er uskadd, Hal.
Jeg har savnet deg.
Jeg har også gledet meg
til å møte deg.
-Hvorfor skal jeg ikke drepe deg?
-Rolig, Tom.
Dette er viktigere
enn våre personlige disputter.
-Det handler om Volmene.
-Kom til saken.
Det gikk ikke som planlagt. Dere og
deres kjære allierte har skilt lag.
De er ikke
redningen du trodde, eller hva?
Ikke nærmere enn det.
Du er en ekspert på skuffelser.
Du vil snakke fordi
Volmene skremmer dere.
Du stoler ikke på meg,
men jeg hadde følt det samme.
Jeg kan be om unnskyldning, men det
ville bare virke som tomme ord.
Det var derfor jeg ikke trodde
at én samtale skulle holde.
Dere kommer snart til å oppdage
flere utrivelige ting om Volmene.
Krigen har pågått i århundrer
og kommer til å fortsette lenge.
Som dere selv har erfart,
kan vi en dag ha samme interesser.
-Døren min står alltid åpen for dere.
-Du kan ikke mene alvor?
Det gjør jeg.
Jeg har med meg en gave som jeg
tror at du vil verdsette, Tom.
Så pussig...
Jeg har noe til deg også.
Kom igjen. Gikk det bra?
Ja.
Tom? Tom!
Jeg ville bare være sammen med deg.
Jeg er veldig lei for det.
-Anne! Anne?
-Tom? Tom?
Anne?
Jeg trodde at du var død.
Takk og lov at du er uskadd.
Har du Lexie med deg?
-Har de gjort noe med henne?
-Hun har det bra, Tom.
Men...
-Jeg forstår ikke.
-Dette er Lexie, datteren din.
Hei, pappa.
Jeg var så sikker på
at vi var nær slutten.
-Krigen, mener jeg.
-Vi er litt nærmere.
Nå slipper du
å bekymre deg for Karen.
Ja visst, selvsagt.
-Men...?
-Ingen men.
Jeg syntes at jeg hørte et.
-Jeg kan hjelpe. Vi drar samtidig.
-Jeg klarer det, Tom.
Du kan hjelpe til der borte.
Jeg tar hånd om dette på egen hånd.
-Ok?
-Ja visst.
Prøv å starte, Lyle! Vent litt...
-Hvor lenge, Pope?
-Hvor skal jeg begynne?
Du har ti minutter,
ellers må dere ta Lourdes lastebil.
-Ingen vil kjøre med det misfosteret.
-Kanskje dere ikke har noe valg.
-Hvordan går det med dr. Glass?
-Hun sover veldig mye.
-Sa hun noe om det som skjedde?
-Hun husker ingenting.
Ingen tegn til parasitter
eller sporeanordninger?
Jeg tror ikke det,
men vi må være årvåkne.
-Hva med datteren min?
-Hva mener du?
Hun ble født for to måneder siden
og er stor som en seksåring.
-DNA-prøven påviste den muligheten.
-Kommer hun til å fortsette å aldres?
Det kan jeg ikke spekulere på.
En siste avskjedsgave
fra Karen og Espheniene.
Jeg trodde at de var døde
og at jeg hadde mistet dem.
Når Anne våkner, kan hun si hva som
skjedde med henne og datteren deres.
-Men inntil da...
-Jeg vet det.
-Ok, vi kan dra!
-Last opp! Vi drar om fem minutter.
-Akkurat som før i tiden, oberst.
-Hvor skal vi?
-Vi tenkte å begynne med Charleston.
-Og advare om forflytningen.
Så får vi finne Hathaways folk
og danne en ny motstandsbevegelse.
En menneskelig motstandsbevegelse.
La Volmene slåss mot Espheniene.
Vi tar vår egne kamper.
Pope har rett om én ting.
Det føles som før i tiden.
Vi har langt igjen, Dan.
Alexis?
Tekst: Kay Morten Magelie
www.sdimedia.com