Tip:
Highlight text to annotate it
X
«...og der er himmelske legemer og der er jordiske legemer.
En glans har solen, en månen, og en annen stjernene.
For den ene stjerne skiller seg fra den andre i glans.
Så er det og med de dødes oppstandelse.
Det såes i forgjengelighet – det oppstår i uforgjengelighet.
Det såes i vanære – det oppstår i herlighet.
Det såes i skrøpelighet – det oppstår i kraft.
Alt begynner i det lille.
Eiker-menighetens begynnelse var i sannhet sped og skrøpelig.
På 1920-tallet var det i Eiker bare noen få menighetsfamilier, spredt rundt i gårdsbygdene.
Broderskapet hadde ennå ikke slått skikkelig rot, men noe var i ferd med å skje.
På en gård i Nedre Eiker bodde en familie ved navn Døviken,
og hit sende Gud hendelser som skulle komme til å bety mye for menighetshistorien i Eiker.
Min søster Else og jeg er jo født her på Eiker.
Jeg vokste opp i et veldig godt og trygt hjem,
jeg hadde en kollosalt fin barndomstid.
Så jeg synes ingen i hele verden hadde det bedre enn meg.
Foreldrene til Else og Esther het Karen og Peder Døviken
Selv om de på mange måter var svært gode mennesker var de ikke omvendte troende på denne tiden.
Men mye skulle komme til å forandre seg da deres lille datter Eli, på 10 år,
plutselig ble alvorlig syk, og etter kort tid hentet hjem av Gud.
Hun var bare syk i fire dager.
Men på den tiden ville hun at søndagsskolelæreren skulle komme på besøk.
Mine foreldre var jo ikke omvendte den gangen,
men hun sendte bud etter søndagsskolelæreren.
Og han kom og ba for henne, og sang, husker jeg.
Han sang «Navnet Jesus blekner aldri,
tæres ei av tidens tann»
Da han hadde gått foldet hun de små hendene sine
og sa: «Kjære Jesus! Frels meg, da Jesus!
Tilgi meg, da Jesus!»
Og så datt hun tilbake på puta
og så lå hun litt, og sa: «Dere må møte meg hos Jesus».
På Eli sin kiste la Peder Døviken åtte røde rosenknopper.
En for hvert av barna som levde,
og en utsprungen rose for Eli.
Det var jo en forferdelig sorg for oss å miste henne,
men det ble i samme stund,
ja, det ble en total forandring.
Det ble liksom en helt annen atmosfære.
Og jeg husker –
faren min – jeg hadde aldri hørt han nevnt Jesu-navnet.
Men den dagen som hun døde
da måtte jo han ned til bygda og melde om dødsfall og ordne sånne ting.
Og da han kom hjem hadde han plukket noen nyperoser på veien.
–Ja, jeg har plukket noen nyperoser, for de skal Eli ha med seg til Jesus
til minne om tornekransen han bar for oss.
Og – det glemmer jeg aldri.
Og så gråt han.
Og siden var det en fullstendig forandring.
Elis tragiske død ble på alle måter et vendepunkt for familien Døviken.
I sin store sorg vendte de seg helt og fullt til Gud
som den lille, døende jenta også hadde formant dem til.
Det var på begravelsesdagen til Eli at den første kontakten med vennene ble knyttet.
Min mors brødre var jo omvendte og var i menigheten.
Og de hadde med seg sangbøker,
så vi gikk inn i det rommet hvor kisten hadde stått
og så satt de der og sang fra Herrens Veier.
Det var veldig gripende og godt.
Så leverte den eldste broren sangboka som de hadde sunget av, til mamma.
Og siden, hver dag fra da, hver kveld
satt vi og sang fra Herrens Veier.
Sang og sang.
Og jeg tror vi sang oss frelst, jeg, -for evangeliet er jo i sangene.
Familien på Døviken kjente at de trengte næring for sin ånd,
og i sin nød begynte de derfor tidlig å holde møter hjemme i stua,
selv om det ikke var noen andre enn dem selv tilstede.
Og da sang vi først fra Herrens Veier.
Og så trakk vi et mannakorn, og samtalte litt om det.
Vi trakk et mannakorn hver.
Så hadde vi bønnemøte, og det ble bedt inderlig til Gud.
Og Gud har hørt de bønnene –
han har sett den ringe begynnelsen.
–Det såes i skrøpelighet, men oppstår i kraft.
Året etter reiste den eldste datteren i familien, Mary,
til Hønefoss, og her kom hun inn under broder Aslaksens forkynnelse.
Den unge jenta ble grepet av budskapet,
og sendte oppbyggende brev hjem om det hun fikk oppleve.
Hennes iver og glød gjorde sterkt inntrykk på moren og lillesøstrene hennes,
som også ble smittet av den samme ånden.
Moren, Karen Døviken, åpnet sitt hjerte og sitt hjem
på vidt gap for brødrene og forkynnelsen de brakte med seg.
Hun ble en troens kvinne, -en forkjemper for sin familie og for samfunnet.
Da Mary kom hjem fra Hønefoss begynte hun straks å holde barnemøter på gården.
Det ble en veldig vanære over familien ved dette,
men barna – de elsket det!
Og da var jo hele nabolaget samlet i stua hos oss.
Det var ganske fullt mange ganger.
Noen ganger bakte hun boller, og lagde fest.
Og så sang og spilte hun, og vi fikk noe i oss som barn,
som jeg tror har båret rike frukter.
Jeg har møtt flere nå, etter at vi har blitt gamle,
som sier at noen av de rikeste barndomsminnene de har
er barnemøtene hos Mary.
Så det ble nok sådd noe i hjertene,
både i mitt hjerte og i mange andres hjerter.
Det frøet som var sådd, blant annet ved Elis død i 1931,
hadde ved troskap og bønner fått nåde fra Gud til å vokse frem
slik at i 1934 var det en hel flokk med ungdom fra Eiker
som ble grepet i den åndsvekkelsen som gikk over menigheten.
Sommeren 1934 holdt Elias Aslaksen et ungdomsstevne i Eiker.
Søstrene Døviken og flere andre lot seg da døpe
og mange av disse har siden blitt stående som trofaste støtter iblant oss.
Utvelgelsen kan vi takke og love Gud for natt og dag, altså.
At han har sett oss, og sender ting og forhold som gjør at
vi blir dratt inn i det himmelske.
Da krigen kom i 1940 ble den nye familien sterkt involvert i motstandsbevegelsen.
Og etter krigen kunne en lese om Døviken i avisen:
«Ingen kunne ane at gården var et av de viktigste sentra
for det illegale arbeidet under krigen.
Det ånder av fred fra hver liten detalj,
fra hesten som møter oss like bak grinden,
til en liten pjokk på syv måneder
som sitter fornøyd på et teppe ute på tunet,
et barnebarn fra Horten som med tid og leilighet sikkert blir en farlig illegalist.»
Pjokken het Kåre Johan Smith,
og besteforeldrenes gård i Eiker, som også var hans fødested,
ble snart hans barndoms ferieparadis.
Det var en veldig god atmosfære, det kan jeg huske
en veldig fredelig og god atmosfære.
Og en veldig positiv ånd til menigheten.
Men det var jo i all skrøpelighet!
Og bestefar skjønte vel ikke så veldig mye av evangeliet,
men han hadde en utrolig respekt for Johan Oscar Smith.
Og derved åpnet han hjemmet sitt.
Han hadde jo litt større hus enn vanlige arbeidsfolk hadde,
for han var jo bonde og hadde gård.
Derved hadde han også plass i stua til litt flere mennesker.
Så når Smith var i bygda var de hjertelig velkomne hjemme hos Peder Døviken.
Vi hadde jo en helt ekstra respekt for ham,
men uten frykt – han var akkurat som en av oss.
Som sin mor ble også disse søstrene til seirende troens kvinner.
Jeg vil prise og takke Gud for menigheten.
For at jeg tidlig fikk øynene opp for det og fikk lov til å gi meg til Jesus.
Jeg er inderlig takknemlig for menigheten.
Jeg vil inderlig takke dere, alle sammen her, som har stått på og gjort i stand,
og vist kjærlighet og godhet på alle måter.
Og jeg ber dere, dere unge,
jeg tenker spesielt på dere;
–Vær trofaste!
Så dere kan få leve et lykkelig liv!
Det kjenner jeg at jeg vil formane veldig til.
Jeg må prise og takke Gud for hans store nåde imot meg.
At han har latt meg leve alle disse årene,
og at jeg har fått lov til å være nogenlunde frisk.
Også vil jeg prise og takke Gud inderlig for alle søsknene mine,
og svogre, også alle barna mine, da...
–Mary Jansen forteller om da Johan Oscar Smith stanset regnet–
Det var stevne på Tonsåsen.
Været var fint da vi dro oppover.
Broder Smith var med òg.
Det var en liten kafè der, men det var ikke plass til alle oss.
Vi hadde begynt møtet ute,
men så begynte det å hølje-regne!
Smith hadde nettopp begynt å tale.
Så strekker Smith hendene i været og ber til Gud
om at han må stanse regnværet.
For vi hadde jo møte ute. –Han sa ikke det, altså, men...
Og momentant sluttet det å regne.
Så det har jeg opplevd, altså.
–Bruk tid og krefter i Guds tjeneste!
Og vis ungdommen at det er et lykkelig liv de kommer inn i,
og at de aldri kommer til å angre på det!