Tip:
Highlight text to annotate it
X
Som barn er vi redd for mørket.
Det ukjente plager oss.
Hva som helst kan være der ute. Ironisk nok er det vår skjebne å leve i mørket.
Dra ut fra Jorden i hvilken som helst retning
og, etter et kort blaff av blått omgis du av mørke
bare her og der punktert av de svake og fjerne stjernene.
Selv når vi er blitt voksne beholder mørket sin kraft til å skremme oss.
Og derfor er det dem som sier at vi ikke bør undersøke for nøye hvem andre som kan tenkes å leve i det mørket.
Bedre å ikke vite, sier de.
Det er 400 milliarder stjerner i Melkeveigalaksen.
Kan det være mulig at vår kjedelige sol er den eneste i denne enorme mengden som har en beboelig planet?
Kanskje.
Kanskje livets opprinnelse, eller utvikling av intelligens, er overveidende usannsynlig.
Eller, kanskje sivilisasjoner oppstår hele tiden, men utrydder seg selv så snart de får mulighet.
Eller, her og der, strødd ut gjennom rommet,
er det kanskje verdner som ligner vår egen,
der andre vesener titter opp og undres, som vi gjør
over hvem andre som lever i mørket.
Livet er en sjeldenhet, relativt sett.
Du kan overvåke dusinvis av verdner og finne at i bare en eneste av dem oppstår livet, utvikles og vedlikeholdes.
Hvis vi mennesker aldri reiser til disse verdnene vil det være fordi en nasjon, eller en samling av dem,
tror at dette er til deres fordel, eller til hele menneskehetens fordel.
I vår tid har vi krysset solsystemet og sendt fire skip til stjernene
Men vi fortsetter å søke etter innbyggere.
Liv søker liv.
Verdens totale militære budsjett: ($2.1 billioner)
Verdens totale romfartsbudsjett ($38 milliarder)