Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL XI
Det var ikke før sent neste dag at jeg snakket med fru Grose, den strenghet som jeg holdt
elevene mine i sikte gjør det ofte vanskelig å møte henne privat, og
mer som vi alle følte viktigheten av å ikke
provoking - på den delen av tjenerne like mye som om at av barn -
mistanke om en hemmelig kave eller som av en diskusjon av mysterier.
Jeg trakk en stor trygghet i dette fra hennes bare glatte aspekt.
Det var ingenting i hennes friske ansikt å formidle til andre min forferdelige betroelser.
Hun trodde meg, jeg var sikker, absolutt: hvis hun ikke hadde jeg ikke vet hva som ville ha
blitt av meg, for jeg kunne ikke ha båret virksomheten alene.
Men hun var en fantastisk monument til velsignelse av en mangel på fantasi, og hvis
hun kunne se i vår lille avgifter annet enn deres skjønnhet og elskverdighet, deres
lykke og kløkt, hadde hun ingen direkte
kommunikasjon med kilder til trøbbel min.
Hvis de hadde vært på alle synlig ødelagt eller ramponert, ville hun utvilsomt har vokst,
på spore den tilbake, Haggard nok til å matche dem, som saker sto, men jeg kunne
kjenne henne, når hun undersøkte dem, med sin
store hvite armer foldet og vane sinnsro i alle ser henne, takke Herrens
nåde at hvis de ble ødelagt bitene ville fortsatt tjene.
Flyreiser med fancy ga plass, i tankene hennes, til en jevn temakveld glød, og jeg hadde
allerede begynt å oppfatte hvordan, med utviklingen av den overbevisning at - som tiden
gikk på uten en offentlig ulykke - vår
ung ting kunne, tross alt, se opp for seg selv, adressert hun hennes største
omsorg til den triste saken presentert av instructress deres.
Det, for meg selv, var en lyd forenkling: Jeg kunne engasjere som, til
verden, bør ansiktet mitt si nei historier, men det ville ha vært, i forhold, en
enorm ekstra belastninger for å finne meg engstelig om hennes.
På timen jeg nå snakker om at hun hadde sluttet seg til meg, under press, på terrassen, hvor
med bortfall av sesongen, var ettermiddagssolen nå behagelig, og vi satt der
sammen mens, før oss, på avstand,
men innenfor ringe hvis vi ville, ruslet barna frem og tilbake i en av sine mest
håndterbare stemninger.
De flyttet sakte, unisont, under oss, over plenen, gutten, som de gikk,
lese høyt fra et eventyr, og hans bortgang armen rundt sin søster for å holde henne ganske
i touch.
Mrs. Grose sett dem med positive uforstyrrelighet, så jeg fanget undertrykte
intellektuell knirke som hun samvittighetsfullt vendte å ta fra meg en
syn på baksiden av billedvev.
Jeg hadde gjort henne til en beholder av skumle ting, men det var en merkelig erkjennelse av
min overlegenhet - mine prestasjoner og min funksjon - i tålmodighet henne under smerten min.
Hun tilbød henne tankene mine avsløringer som, hadde jeg ønsket å blande en heks i kjøttkraft og
foreslo den med forsikring, ville hun ha holdt ut en stor ren kjele.
Dette hadde blitt grundig hennes holdning av den tiden, i min betraktning av hendelser
på natten, nådde jeg poenget med det Miles hadde sagt til meg da, etter å ha sett
ham, på en slik uhyrlig time, nesten på
det stedet hvor han kom nå til å være, jeg hadde gått ned å hente ham i; valg
Deretter, ved vinduet, med en konsentrert trenger ikke alarmerende huset, snarere at
metode enn et signal mer resonant.
Jeg hadde forlatt henne i mellomtiden i liten tvil om min lille håpet om representerte med suksess
selv til hennes faktiske sympati min sans for de virkelige prakt av den lille inspirasjon
som, etter at jeg hadde fått ham inn i
huset, møtte gutten min siste artikulere utfordring.
Så snart jeg dukket opp i måneskinnet på terrassen, hadde han kommet til meg som rette
som mulig, der hadde jeg tatt hånden uten et ord og førte ham gjennom
mørkt mellomrom, opp trappen der Quint
hadde så begjærlig ligget for ham, langs lobby hvor jeg hadde lyttet og skalv,
og så til hans forlatt rommet.
Ikke en lyd, på veien, hadde passert mellom oss, og jeg hadde lurt - Åh, hvor jeg hadde
lurte på - hvis han famlet rundt i sin lille sinn for noe plausible og ikke
også groteske.
Det ville skatten sin oppfinnelse, absolutt, og jeg følte, denne gangen, over hans egentlige
forlegenhet, en nysgjerrig spenning triumf. Det var en skarp felle for uutgrunnelige!
Han kunne ikke spille lenger på uskyld, så hvordan toer skulle han komme ut av det?
Det slo i meg faktisk, med lidenskapelig banke av dette spørsmålet et likeverdig
dum appellere til hvordan toer jeg burde.
Jeg ble konfrontert til sist, som aldri ennå, med all risikoen knyttet selv nå å
klingende min egen vemmelig notat.
Jeg husker faktisk at når vi dyttet inn i hans lille kammeret, der sengen hadde ikke
fått sovet i det hele tatt og vinduet, avdekket til måneskinn, gjorde stedet
så klart at det ikke var behov for å treffe
en kamp - Jeg husker hvordan jeg plutselig droppet, sank på sengekanten fra
kraft av ideen om at han må vite hvordan han egentlig, som de sier, "hadde" meg.
Han kunne gjøre hva han likte, med all sin kløkt for å hjelpe ham, så lenge jeg burde
fortsette å utsette til den gamle tradisjonen med kriminalitet av dem vaktmester på
unge som minister til overtro og frykt.
Han "hadde" meg faktisk, og i en kløft stick, for som noen gang ville frikjenne meg, som ville
samtykke at jeg skulle gå unhung, hvis, ved svakeste tremor av en overture, ble jeg
første til å innføre i vår perfekte samleie et element så ille?
Nei, nei: det var nytteløst å forsøke å formidle til Mrs. Grose, akkurat som det er neppe mindre
så å forsøke å foreslå her, hvordan i vår korte, stiv børste i mørket, ganske han
ristet meg med beundring.
Jeg ble selvsagt grundig snill og barmhjertig, aldri, aldri likevel hadde jeg plassert på
hans lille skuldrene hendene av slike ømhet som de med som, mens jeg
hvilte mot sengen, holdt jeg ham det godt under ild.
Jeg hadde ikke noe alternativ, men i form minst, for å si det til ham.
"Du må fortelle meg nå - og hele sannheten.
Hva gikk dere ut for? Hva gjorde du der? "
Jeg kan fremdeles se hans vidunderlige smil, det hvite i hans vakre øyne, og
avdekkingen av hans lille tennene skinne til meg i skumringen.
"Hvis jeg forteller deg hvorfor, vil du forstå?"
Mitt hjerte, på dette, hoppet inn i munnen min. Ville han fortelle meg hvorfor?
Jeg fant ingen lyd på mine lepper til å trykke det, og jeg var klar over svare bare med et
vage, gjentatt, griner nikk.
Han var mildhet selv, og mens jeg logret hodet på ham at han sto der mer
enn noen gang en liten fe prins. Det var hans lysstyrke faktisk som ga meg en
pusterom.
Ville det være så stor hvis han virkelig var tenkt å fortelle meg?
"Vel," sa han til sist, "bare akkurat slik at du bør gjøre dette."
"Gjør det?"
"Tenk meg - til en forandring - BAD!" Jeg skal aldri glemme den sødme og
munterhet som førte han ut ordet, eller hvordan, på toppen av det, bøyde han fremover og
kysset meg.
Det var praktisk talt slutten av alt. Jeg møtte ham kysse og jeg måtte gjøre, mens jeg
foldet ham i ett minutt i armene mine, den mest overveldende innsats ikke å gråte.
Han hadde gitt nøyaktig beretning om seg selv som tillot minst av min å gå bak,
og det var bare med effekten av å bekrefte min aksept av at, som jeg
dag kikket rundt i rommet, kunne jeg si -
"Så du ikke kle hele tatt?" Han ganske glitret i mørket.
"Ikke i det hele tatt.
Jeg satte meg opp og lese. "" Og når gikk du ned? "
"Ved midnatt. Når jeg er dårlig JEG dårlig! "
"Jeg ser, jeg ser - det er sjarmerende.
Men hvordan kunne du være sikker på at jeg ville vite det? "" Å, arrangerte jeg at med Flora. "
Hans svar ringte ut med en beredskap! "Hun var å stå opp og se ut."
"Hva er det hun gjorde."
Det var jeg som falt i fellen! "Så hun forstyrret deg, og for å se hva hun
var å se på, du også sett -. du så "" Mens du, "jeg enig," fanget din
døde i natt lufta! "
Han bokstavelig talt blomstret så fra dette utnytte at han hadde råd strålende til samtykke.
"Hvordan ellers skulle jeg ha vært ille nok?" Spurte han.
Så, etter en omfavnelse, stengt hendelsen og vårt intervju på anerkjennelse min
av alle reservene av godhet at for spøk hans, hadde han kunnet trekke på.