Tip:
Highlight text to annotate it
X
Av og til så skulle jeg ønske at hukommelsen var som et rom
et rom hvor jeg når som helst kunne reise rundt og lete
etter ting som jeg hadde glemt.
På gjerninger eller ugjerninger.
En plass hvor lyd, bilder eller det skrevne ord
venter på å bli oppdaget igjen,
bli sett på med nye øyne.
I Norge så har vi faktisk sånne rom.
Enorme arkiver
fylt opp med din historie, min historie,
vår historie.
Små og store hendelser.
Det er som å vandre rundt i nasjonens hukommelse,
åpne dører til fortiden,
kikke inn
og kanskje ta lærdom.
Kjell Løchen, 27 år, flyktet fra landet for å kjempe mot tyskerne.
Drev han ut på reise.
”Det var noe trøbbel med våre iranske oppholdstillatelser som var utløpet slik at vi -
- enten måtte betale en bot eller vandre i arresten.”
”Og siden har vi ikke sett dem -
- for de forlot Bombay før vi kom dit.”
Forelsker seg i Agneta fra Sverige i Odessa, 1941.
Giftet seg året etter i Canada.
”Det er med dypeste sorg at vi må informere om at din ektemann Kjell Løchen -
- har blitt drept i aktiv tjeneste.”
”På gjensyn, min elskede.”
Agneta måtte gå videre uten sin Kjell.
Men historien om Kjell
den lever videre.
Som disse gamle legebøkene
der vi kan studere medisinsk kunnskap fra middelalderen.
Stein på stein er kunnskapen blitt bygget
og stein på stein er landet vårt blitt reist.
I høyden
og i bredden,
helt ut til havgapet.
For mange lå det ingen fremtid i Norge.
De ville ut
og skape seg et nytt liv.
I horisonten
lå Amerika og glitret
og lokket
med plenty of miles and yards.
De søkte fremtiden.
Etterkommerne søker i dag søker fortiden
og finner sine forfedre
i folketellinger, kirkebøker, brev og gamle fotografier.
Eller kanskje protokoller fra et fengsel.
Arkivene fyller oss med ting som vi kanskje helst vil glemme.
Mørke historier som venter på å komme frem i lyset,
bli hentet opp fra historiens dyp til nåtidens overflate.
Akkurat som oljen.
Det sorte gullet
som fylte Norges klubbkasse.
Og vi sang enda høyere:
”Ja, vi elsker dette landet.”
Selv om det hadde sin pris
for mange.
Alt er her frem til akkurat nå.
Hvert sekund så flytter nåtiden seg inn i arkivet og blir til fortid.
Slik vil disse rommene fortsette å fylles opp
av dine, mine, våre hendelser, tanker og opplevelser
på godt og på vondt.
Både det håndgripelige
og alt det vi nå lagrer digitalt.
Det er faktisk her
nasjonens hukommelse er.