Tip:
Highlight text to annotate it
X
-BOOK syvende. KAPITTEL III.
The Bells.
Etter morgen i gapestokk, tenkte naboer av Notre-Dame de
la merke til at Quasimodo er glød for ringing hadde vokst kjølig.
Tidligere hadde det vært peals for enhver anledning, lang morgen serenader, som
varte fra prime til compline; peals fra klokketårnet for en høy masse, rik skalaer
trekkes over mindre bjeller for et bryllup,
for en barnedåp, og mingling i luften som et rikt broderi av alle slags
sjarmerende lyder. Den gamle kirken, alle vibrerende og klangfulle,
var i en evig glede av bjeller.
Den ene var hele tiden bevisst tilstedeværelsen av en ånd av støy og Caprice,
som sang gjennom alle de munnen av messing.
Nå som ånd syntes å ha forlatt; katedralen virket dyster, og gjerne
tidde, festivaler og begravelser hadde den enkle peal, tørt og bart, krever
ritualet, ingenting mer.
Av de doble støy som utgjør en kirke, orgel innenfor, klokken uten,
orgelet alene igjen. En ville ha sagt at det ikke var
lenger en musiker i klokketårnet.
Quasimodo var alltid der likevel, hva, da hadde skjedd med ham?
Var det at skam og fortvilelse av gapestokk fremdeles nølte i bunnen av hans
hjerte, at vippene hans plageånd pisk gjenklang unendingly i sin sjel,
og at tristhet for slik behandling hadde
helt slukket i ham selv hans lidenskap for klokkene? eller var det at Marie hadde en
rival i hjertet av bellringer av Notre-Dame, og at den store klokke og hennes
fjorten søstrene ble neglisjert for noe mer elskverdig og vakrere?
Tilfeldigvis at i år nådens 1482, Bebudelsen Day falt på tirsdag, den
tjuefemte mars.
Den dagen luften var så ren og lys som Quasimodo følte noe tilbake hengivenhet for
hans bjeller.
Han har derfor besteg den nordlige tårnet mens Beadle nedenfor åpnet brede
dører av kirken, som var så enorme paneler av stout tre, dekket med
lær, grenser med spiker av forgylte
jern, og innrammet i utskjæringer "meget kunstnerisk utdypet."
På ankommer i de høye bell kammer, stirret Quasimodo for litt tid på de seks
bjeller og ristet bedrøvet på hodet, som om stønner over noen fremmed element som
hadde interposed seg i sitt hjerte mellom dem og ham.
Men da han hadde satt dem til å svinge, da han følte at klyngen av bjeller bevegelse under
hans hånd, da han så, for han fikk ikke høre det, det palpitating oktav stige og
stige som klangfulle skala, som en fugl
hopping fra gren til gren, når demonen Music, som demon som rister
glitrende bunt av strette, triller og arpeggios, hadde tatt besittelse av de fattige
døve mannen, ble han glad igjen, han
glemte alt, og hans hjerte utvide, gjorde ansiktet bjelke.
Han gikk og kom, han slo hendene sammen, han løp fra tau til tau, han
animert de seks sangerne med stemme og gest, som leder et orkester
som er oppfordret på intelligent musikere.
"Kom igjen,» sa han, "gå på, gå på, Gabrielle, øse ut alle dine støy inn i Place, 'tis
en festival i dag.
Nei latskap, Thibauld; du er avslappende, gå på, gå på, da, er du rustet, du
late? Det er vel! rask! rask! La ikke din
Klapper bli sett!
Gjør dem alle døve som meg. Det er det, Thibauld, modig gjort!
Guillaume!
Guillaume! du er den største og Pasquier er den minste, og Pasquier gjør
best.
La oss satse på at de som hører ham vil forstå ham bedre enn de forstår
dig. Bra! bra! min Gabrielle, stoutly, mer
stoutly!
Eli! hva gjør du opp aloft der, du to Moineaux (spurver)?
Jeg ser ikke du gjør det minst lite fnugg av støy.
Hva er meningen med dem nebb av kobber som synes å være gaping når de
skal synge? Kom, arbeid nå, 'Tis festen for
Maria budskapsdag.
Solen er fine, må klokkespill være fint også.
Dårlig Guillaume! du er alt andpusten, min store kar! "
Han var helt oppslukt i spurring på hans bjeller, alle seks som konkurrerte med hverandre
andre i hoppet og ristet på skinner huk, som et støyende team av spansk
muldyr, stukket på her og der ved apostrofer av muleteer.
Alt på en gang, på å la hans blikk faller mellom de store skifer skalaer som dekker
vinkelrett vegg av klokketårnet ved en viss høyde, skuet han på torget en
ung jente, fantastisk kledd, stopp,
spredt utover på bakken et teppe, som en liten geit tok opp sin stilling, og en gruppe
tilskuere samler rundt henne.
Dette synet plutselig forandret i løpet av hans ideer, og størknet hans entusiasme som
et pust av luft størkner smeltet rosin.
Han stanset, snudde ryggen til klokkene, og krøp ned bak prosjektering
tak av skifer, fikse på danseren som drømmende, søt, og ømme utseende som hadde
allerede forbauset erkediakon ved en anledning.
I mellomtiden døde glemte klokkene bort brått og alle sammen, til stor
skuffelse for de som liker Klokkeklang, som var lytting i god tro
til peal fra over Pont du Endre,
og som gikk målløs, som en hund som har blitt tilbudt et bein og gitt en
stein.