Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL I
Jeg husker det hele begynner som en rekke flyreiser og drops, litt
seesaw av høyre banker og galt.
Etter stigende, i byen, for å møte hans appell, hadde jeg i alle fall et par veldig dårlig
dager - fant meg selv tvilsomt igjen, følte faktisk at jeg hadde gjort en feil.
I denne sinnstilstand tilbrakte jeg lange timer med bumping, svingende trener som
bar meg til å stoppe sted som jeg skulle bli møtt av et kjøretøy fra huset.
Dette bekvemmelighet, jeg ble fortalt, hadde blitt bestilt, og jeg fant, mot slutten av
juni ettermiddag, en romslig fly i vente for meg.
Kjøring på den timen, på en nydelig dag, gjennom et land hvor sommeren
sødme syntes å tilby meg en vennlig velkomst, montert min heltemot på nytt, og
da vi vendte til avenyen, oppstått et
benådning som var trolig, men et bevis på det punktet der den hadde sunket.
Jeg antar at jeg hadde forventet, eller hadde fryktet, noe så melankolsk at det hilst
meg var en god overraskelse.
Jeg husker som mest behagelig inntrykk den brede, klare front, sin åpne vinduer
og frisk gardiner og to tjenestepiker ser ut, jeg husker plenen og
lyse blomster og knase av mine hjul
på grus og klynget tretoppene over hvor de tårn sirklet og cawed i
den gylne himmelen.
Scenen hadde en storhet som gjorde det en annen affære fra min egen snaut hjem,
og det umiddelbart dukket opp på døren, med en liten jente i hånden, en sivil
Personen som falt meg som anstendig en curtsy som
hvis jeg hadde vært elskerinne eller en fremstående besøkende.
Jeg hadde mottatt i Harley Street et smalere begrep om stedet, og at, som jeg
minnes det, gjorde meg til å tenke innehaveren fortsatt mer av en gentleman, foreslo at
hva jeg skulle nyte kunne være noe utover løftet hans.
Jeg hadde ingen dråpe igjen før neste dag, for jeg ble båret triumferende gjennom
følgende åpningstider ved innføringen min til den yngste av mine elever.
Den lille jenta som ledsaget fru Grose dukket opp for meg på flekken en skapning så
sjarmerende som å gjøre det en stor formue å ha å gjøre med henne.
Hun var den vakreste barnet jeg noen gang hadde sett, og jeg etterpå lurte at min
Arbeidsgiveren hadde ikke fortalt meg mer av henne.
Jeg sov lite den natten - jeg var for mye opphisset, og dette forbauset meg også, jeg
huske, forble med meg, og legger til min følelse av liberal som jeg var
behandles.
Den store, imponerende rom, en av de beste i huset, den store delstaten seng, som jeg
nesten følte det, full, skjønte draperier, de lange brillene der, for
første gang, kunne jeg se meg selv fra
hode til fot, alle slo meg - som den ekstraordinære sjarmen av min lille ekstra kostnader - som
så mange ting kastes i.
Det ble kastet i også, fra første stund, at jeg skulle komme videre med Mrs.
Grose i en relasjon over hvilke, på min vei, på bussen, frykter jeg at jeg hadde ganske ruget.
Det eneste virkelig at i dette tidlige utsiktene har kanskje gjort meg krympe igjen var
den klare omstendighet av hennes blir så glad for å se meg.
Jeg oppfattet innen en halv time at hun var så glad - stout, enkel, ren, ren,
sunn kvinne - som å være positivt på vakt henne mot å vise det for mye.
Jeg lurte selv da litt hvorfor hun skulle ønske ikke å vise det, og at med
refleksjon, med mistenksomhet, kunne selvsagt ha gjort meg urolig.
Men det var en trøst at det kunne være noen uro i forbindelse med noe så
beatific som det strålende bildet av min lille jente, visjonen om hvis engleaktige skjønnhet
hadde nok mer enn noe annet å gjøre
med den uro som før morgenen, gjorde meg flere ganger stige og vandre rundt
rommet mitt for å ta i hele bildet og prospekt, for å se på, fra min åpent vindu,
den svake sommer daggry, å se på slike
deler av resten av huset som jeg kunne ta, og å lytte, mens i
falming skumring, begynte de første fuglene til twitter, for mulige tilbakefall av en
lyd eller to, mindre naturlig og ikke uten, men innenfor, at jeg hadde innbilte jeg hørt.
Det hadde vært et øyeblikk da jeg trodde jeg gjenkjente, besvime og langt, ropet fra en
barn, det hadde vært en annen da jeg fant meg selv like bevisst som starter så på
passage, før døren min, av en lys skritt.
Men disse ideer var ikke merket nok til ikke å bli kastet av, og det er bare i
lys eller i mørket, skal jeg heller si, av andre og etterfølgende saker som de
nå kommet tilbake til meg.
Å se, lære, "form" litt Flora ville også åpenbart være å lage en glad og
levetid.
Det hadde vært avtalt mellom oss nede at etter denne første gangen jeg skulle
har henne som en selvfølge om natten, blir hennes små hvite seng allerede arrangert,
til dette formål, på rommet mitt.
Hva jeg hadde foretatt var hele vare på henne, og hun hadde vært, nettopp dette siste
tid, med fru Grose bare som en effekt av hensyn vår for min uunngåelige
strangeness og hennes naturlige timidity.
På tross av dette timidity - som barnet selv, i den rareste måten i verden,
hadde vært helt ærlig og modig om, slik at det, uten et tegn på
ukomfortabel bevissthet, med den dype,
søte ro faktisk en av Rafaels hellig spedbarn, å bli diskutert, for å være
kalkulatorisk til henne, og til å bestemme oss - Jeg føler meg ganske sikker på at hun ville i dag som meg.
Det var en del av det jeg allerede likte fru Grose seg selv for, gleden jeg kunne se
hun føler seg i beundring min og lurer på som jeg satt på kveldsmat med fire høye stearinlys og
med elev min, i en høy stol og en smekke,
lyst mot meg, mellom dem, over brød og melk.
Det var naturligvis ting som i Flora nærvær kunne passere mellom oss bare som
forbløffende og gratified utseende, obskure og rundkjøring hentydninger.
"Og den lille gutten - ser han ut som henne?
Er han også så veldig bemerkelsesverdig? "Man ville ikke flatere et barn.
"Oh, savner, mest bemerkelsesverdige.
Hvis du tenker godt om dette "- og hun sto der med en plate i hånden,
strålte på vår ledsager, så som fra en av oss til den andre med rolige himmelske
øyne som inneholdt ingenting å kontrollere oss.
"Ja,? Hvis jeg gjør -" "Du vil bli båret bort av den lille
! gentleman "" Vel, det mener jeg, er det jeg kom for -
å bli revet med.
Jeg er redd, men "jeg husker følelsen av impulsen til å legge til," Jeg er ganske lett
båret bort. Jeg ble båret bort i London! "
Jeg kan fortsatt se fru Grose brede ansiktet da hun tok dette i.
"I Harley Street?" "I Harley Street."
"Vel, savner, du er ikke den første - og du vil ikke bli den siste."
"Å, jeg har upretensiøse," jeg kunne le, "å være den eneste.
Min andre elev, i alle fall slik jeg forstår, kommer tilbake i morgen? "
"Ikke i morgen - fredag, miss.
Han kommer, som du gjorde, av treneren, under vare på vakt, og skal dekkes av
samme vogn. "
Jeg straks uttrykte at riktig samt hyggelig og vennlig ting
ville derfor være at på ankomst av offentlig transportmiddel bør jeg være i
venter på ham med hans lillesøster, en
Ideen som Mrs. Grose enig så hjertelig at jeg liksom tok henne måte som
en slags betryggende pant - aldri falsifisert, takker himmelen - at vi skal på
hvert spørsmål være ganske i ett.
Oh, hun var glad jeg var der!
Hva jeg følte meg neste dag var jeg anta, ingenting som kunne være ganske kalles en
reaksjon fra hurrarop ankomst min, det var nok på det meste bare en svak
undertrykkelse produsert av en fyldigere mål på
skalaen, mens jeg gikk rundt dem, stirret opp på dem, tok dem inn, av min nye
omstendigheter.
De hadde, som det var, et omfang og masse som jeg ikke hadde vært forberedt og i
tilstedeværelse som jeg fant meg selv, ferske, litt redd samt en
litt stolt.
Lessons, i denne agitasjon, sikkert lidd noen forsinkelse, jeg reflekterte at min
første plikt var av den mest skånsomme kunst jeg kunne pønsker, å vinne barnet inn i
følelse av å kjenne meg.
Jeg tilbrakte dagen med henne ut-av-dører, jeg arrangerte med henne, til hennes store
tilfredsstillelse, at det bør være hun, hun bare kan som viser meg plassen.
Hun viste det trinnvis og rom for rom, og hemmeligheten ved hemmelige, med pussig,
herlig, barnslig snakke om det og med resultatet, i en halv time, av våre
bli enorme venner.
Unge som hun var, ble jeg slått, gjennom vår lille turne, med henne tillit og
motet med veien, i tomme kamre og kjedelig korridorer, på skjeve trapper som
gjorde meg pause, og selv på toppen av en
gamle machicolated firkantet tårn som gjorde meg svimmel, hennes morgen musikk, hennes disposisjon
å fortelle meg så mange flere ting enn spurte hun ringte ut og førte meg videre.
Jeg har ikke sett Bly siden den dagen jeg forlot det, og jeg daresay som i mine eldre og mer
informert øyne ville det nå vises tilstrekkelig kontrakt.
Men som min lille conductress, med håret av gull og hennes kjole med blå, danset
før meg rundt hjørner og pattered ned passasjer, hadde jeg synet på et slott av
romantikk bebodd av en rosenrød Sprite, slik
sted som ville liksom, for avledning av de unge ideen, ta all farge ut av
eventyrbøker og eventyr. Var det ikke bare en eventyrbok enn jeg hadde
falt adoze og adream?
Nei, det var en stor, stygg, antikk, men praktisk hus, kroppsliggjøre noen funksjoner
av en bygning enda eldre, halv-erstattet og halvt utnyttet, der hadde jeg lyst
av vår tilværelse nesten like tapt som en håndfull passasjerer i en stor drivende skip.
Vel, jeg var merkelig, ved roret!