Tip:
Highlight text to annotate it
X
Allerede som liten var jeg bestemt på å bli hjerneforsker,
fordi min bror hadde en hjerneforstyrrelse:
schizofreni. Som søster, og senere
som vitenskapskvinne, ville jeg forstå hvorfor
det er slik at jeg kan ta drømmene mine og koble dem
til virkeligheten, og gjøre drømmene til virkelighet.
Hva er det med min brors hjerne og
hans schizofreni som gjør at han ikke kan koble
sine drømmer til vår felles virkelighet
men at de i stedet blir vrangforestillinger?
Så jeg egnet karrieren min til forskning innen
alvorlig mental sykdom. Jeg flyttet fra Indiana, som var
hjemstaten min, til Boston. Der arbeidet jeg i
laboratoriet til Dr. Francine Benes, i Harvards
psykiatriske avdeling. I laben spurte vi oss selv:
"Hva er de biologiske forskjellene på hjernen til en person
som får diagnosen "normal",
sammenlignet med hjernen hos de med diagnosen
schizofreni, schizoaffektivt syndrom eller bipolar lidelse?
Så i hovedsak kartla vi mikronettverket
i hjernen: hvilke celler kommuniserer med
hverandre, med hvilke kjemiske stoffer, og med hvor store
mengder av de kjemiske stoffene?
Så jeg følte at livet mitt hadde mening, fordi jeg utførte
denne typen forskning på dagtid,
mens jeg på kveldstid og i helger reiste som talsmann
for NAMI, det nasjonale forbundet for mental sykdom.
Men morgenen den 10. desember 1996 våknet jeg opp
og oppdaget at jeg hadde en egen hjerneforstyrrelse.
En blodåre i venstre hjernehalvdel hadde sprukket.
Og i løpet av fire timer
kunne jeg observere at hjernen totalt mistet evnen
til å behandle all informasjon. Den morgenen jeg hadde blødningen
kunne jeg verken gå, snakke, lese, skrive eller huske noe fra livet mitt.
I all vesentlighet ble jeg et spedbarn i en kvinnes kropp.
Hvis dere noen gang har sett en menneskehjerne,
er det åpenbart at de to halvdelene er fullstendig adskilt.
Og jeg har tatt med en ekte hjerne til dere.
Slik ser den altså ut.
Dette er fronten av hjernen,
dette er baksiden, med ryggmargen hengende ned,
og slik ville den vært plassert i hodet mitt.
Når dere betrakter hjernen, er det lett å se
at hjernebarken i de to halvdelene er fullstendig skilt fra hverandre.
For de av dere som forstår datamaskiner,
virker høyre hjernehalvdel som en parallellprosessor,
mens venstre del virker som en seriell prosessor.
De to halvdelene kommuniserer med hverandre
gjennom corpus callosum,
som består av omtrent 300 millioner aksoner (fibre).
Men bortsett fra det,
er de to halvdelene fullstendig adskilt.
Siden de behandler informasjon på forskjellig måte
tenker de to halvdelene på forskjellige ting
og bryr seg om forskjellige ting. Og jeg vil påstå
at de har veldig forskjellige personligheter.
Unnskyld meg. Takk skal du ha, det har vårt en fornøyelse.
Vår høyre hjernehalvdel handler bare om øyeblikket.
Alt dreier seg om "her og nå".
Den høyre halvdelen tenker i bilder
og den lærer kinetisk, gjennom kroppens bevegelser.
Informasjon, i form av energi, strømmer inn samtidig
gjennom alle våre sansesystemer
og alt eksploderer i en enorm fotomontasje
av hvordan det aktuelle øyeblikket ser ut,
hvordan det lukter og smaker,
hvordan det kjennes ut og hvordan det høres ut.
Jeg er et energivesen forbundet med all energi rundt meg,
gjennom bevisstheten i den høyre hjernehalvdelen.
Vi er energivesener forbundet med hverandre
gjennom bevisstheten i vår høyre hjernehalvdel, som en menneskelig familie.
Og her og nå,
i dette øyeblikket, er vi brødre og søstre på denne planeten,
samlet for å gjøre verden til et bedre sted.
Og i dette øyeblikket er vi fullkomne, vi er hele og vi er vakre.
Min venstre halvdel - vår venstre halvdel - er veldig forskjellig fra dette.
Den venstre hjernehalvdelen tenker lineært og metodisk.
Vår venstre halvdel
dreier seg bare om fortid og framtid.
Den er konstruert for å ta den enorme
fotomontasjen fra hvert øyeblikk og
plukke ut detaljer, detaljer og atter detaljer.
Den kategoriserer og
organiserer all informasjonen, assosierer den
med alt vi har lært i fortida,
og foreslår hvilke muligheter vi har i framtida.
Venstre halvdel tenker i språk.
Det er en ustoppelig hjerneskravling som forbinder meg
og min indre verden med den eksterne verden.
Det er den lille stemmen som sier "Hei, du må huske
å kjøpe bananer på vei hjem.
Jeg trenger dem til i morgen."
Det er den kalkulerende intelligensen som minner meg på
når jeg må vaske klær. Men det viktigste er kanskje
at den lille stemmen sier til meg
"Jeg er. Jeg er." Og så snart den venstre halvdelen forteller meg "Jeg er",
blir jeg adskilt.
Jeg blir et enkeltstående individ, separert fra energistrømmen
rundt meg og forskjellig fra deg.
Og slik var den delen av hjernen som jeg mistet
den morgenen jeg fikk slag.
Den morgenen jeg fikk slag, våknet jeg opp til en
dunkende smerte bak det venstre øyet. Og det var den typen smerte -
etsende smerte - som man får når man
biter i iskrem. Smerten grep tak i meg -
så slapp den igjen. Og så kom den på nytt,
før den igjen slapp taket. Og det var uvanlig
at jeg opplevde noen som helst smerte,
så jeg tenkte, OK, jeg får bare starte den vanlige morgenrutinen.
Jeg sto opp og satte meg på ro-maskinen,
som er et treningsapparat for hele kroppen.
Og jeg kjørte i vei på denne tingen, og jeg ble klar over
at hendene mine liknet primitive klør som grep
rundt håndtakene. Og jeg tenkte, "Det var veldig snodig."
Og jeg så ned på kroppen min og tenkte, "Hei,
jeg ser jammen meg rar ut." Og det var som om
bevisstheten min hadde endret seg, fra den vanlige
oppfattelsen av virkeligheten, at jeg er den personen som
har en opplevelse på maskinen, til at jeg er på et eksotisk sted
der jeg var vitne til at jeg selv hadde denne opplevelsen.
Og alt var helt spesielt, og hodepinen ble
bare verre. Så jeg går av maskinen
og spaserer over golvet i stua,
og innser at alt i kroppen min er
skrudd ned i hastighet. Hvert skritt er stivt og
veloverveid. Det er ikke noen flyt i bevegelsene,
og det er en slags hindring i måten jeg oppfatter ting på,
så jeg er bare fokusert på de interne systemene.
Og jeg står på badet og gjør meg klar
til å dusje, og kan faktisk høre samtalen
inne i min egen kropp. Jeg hørte en liten stemme
som sa, "OK. Musklene her, trekk dere sammen.
Musklene der, dere kan slappe av."
Og så mistet jeg balansen, og sto plutselig støttet mot veggen.
Jeg så ned på armen min, og innså
at jeg ikke lenger kunne definere grensene for min egen kropp.
Jeg kan ikke si hvor jeg begynner og hvor jeg slutter,
fordi de atomene og molekylene som armen min består av
blander seg med atomene og molekylene til veggen.
Alt jeg merket var denne energien - energi.
Og jeg spurte meg selv, "Hva er galt med meg?
Hva foregår?" Og i det øyeblikket ble hjerneskravlet -
skravlingen til min venstre hjernehalvdel - den ble helt stille.
Akkurat som om noen brukte en fjernkontroll
og klikket på dempingsknappen. Total stillhet.
Først ble jeg sjokkert over å befinne meg
i et lydløst sinn. Men så ble jeg umiddelbart
fengslet av den fantastiske energien som omga meg.
Og fordi jeg ikke lenger kunne fastslå
grensene for min egen kropp, følte jeg meg enorm og tøyelig.
Jeg følte meg ett med all energi,
og det var nydelig der.
Da kom plutselig venstre halvdel på lufta igjen
og sier, "Hallo, vi har et problem her!
Vi har et problem! Vi må få tak i hjelp."
Og jeg fortsatte, "Åh, jeg har et problem.
Jeg har et problem." Så det er altså slik, "OK, OK. Jeg har et problem."
Men så drev jeg umiddelbart tilbake
til bevisstheten - til stedet som jeg
kjærlig omtaler som La-La-Land.
Men det var vakkert der. Tenk dere hvordan det ville være
å bli fullstendig koblet vekk fra hjerneskravlingen
som forbinder dere med den eksterne verden.
Så der var jeg altså i verdensrommet. Og jobben - og alt
stress i forhold til den - var borte.
Kroppen føltes lettere, og tenk dere:
alle forbindelser til den eksterne verden, og alt
stress relatert til den - alt var borte.
Og jeg hadde denne følelsen av fred.
Og tenk dere hvordan det ville føles å være kvitt 37 år av emosjonell bagasje!
(Latter) Åh! Jeg hadde en ekstrem lykkefølelse.
Lykke. Det var vakkert.
Men så kom venstre halvdel på lufta igjen, og den sa,
"Hei! Du må høre etter.
Vi må få tak i hjelp." Og jeg tenkte, "Jeg må få hjelp.
Jeg må fokusere."
Så jeg gikk ut av dusjen, kledde på meg mekanisk
og gikk rundt i leiligheten, mens
jeg tenkte, "Jeg må komme meg på jobb, må på jobb.
Kan jeg kjøre, tro? Kan jeg kjøre?"
Og akkurat da ble den høyre armen
fullstendig lammet. Da forsto jeg,
"Herregud, jeg har fått slag! Jeg har fått slag!"
Og det neste hjernen min sa til meg var, "Jøss!
Dette er så kult." (Latter) "Det er så kult!
Hvor mange hjerneforskere har anledning
til å studere hjernen sin fra innsiden?
(Latter)
Men så slo det meg: "Men jeg er en veldig opptatt kvinne!"
(Latter) "Jeg har ikke tid til slag!"
Så jeg liksom: "OK, jeg kan ikke få dette slaget til å slutte,
men jeg kan ha det en uke eller to, før jeg
gjenopptar vanlig rutine. OK.
Men jeg må få tak i hjelp. Må tilkalle hjelp."
Jeg kunne ikke huske telefonnummeret til jobben,
men jeg husket at jeg hadde et visittkort på kontoret,
med nummeret mitt på. Jeg gikk inn på hjemmekontoret,
fant en stabel med visittkort, tre tommer tykk.
Jeg så på kortet som lå øverst, og selv om
jeg helt klart så for meg hvordan kortet mitt så ut,
kunne jeg ikke si om dette
var mitt kort eller ikke, fordi alt jeg kunne se var piksler.
Og pikslene i ordene blandet seg med
pikslene i bakgrunnen og pikslene i symbolene,
og jeg kunne ikke skille dem.
Så jeg ventet på det jeg vil kalle en bølge av klarhet.
I det øyeblikket kunne jeg
få kontakt med normal virkelighet og kunne si
at det er ikke det kortet.., ikke det.., ikke det.
Det tok meg 45 minutter å komme en tomme
nedover i den kortbunken.
I mellomtiden, i løpet av 45 minutter, var blødningen
i venstre halvdel blitt verre.
Jeg forsto ikke tall. Jeg forsto ikke telefonen,
men det var den eneste planen jeg hadde.
Så jeg tar telefonen og plasserer den her. Tar visittkortet
legger det her, og
jeg sammenligner formen av kråketærne på kortet
med formen av kråketærne på telefontastaturet.
Men så driver jeg tilbake til La-La-Land,
og husker ikke, når jeg kommer tilbake, om jeg allerede
har slått de sifrene.
Så jeg måtte bruke den lamme hånda som en anviser
og dekke til tallene etter hvert som jeg slo dem,
slik at jeg, når jeg kom tilbake til normal virkelighet,
kunne si, "Ja, jeg har alt slått det sifferet."
Omsider var hele nummeret slått inn
og jeg holdt opp røret og hørte
at min kollega tok av røret og sa:
"Voo voo vovv." (Latter) Og jeg tenkte,
"Jøss, han høres ut som en golden retriever!"
Så jeg sa til ham - helt klart i hodet mitt, sa jeg:
"Dette er Jill! Jeg trenger hjelp!"
Og det som kommer ut via stemmen er, "Voo voo, vovv."
Jeg tenkte igjen, "Jøss, nå hører jeg ut som en golden retriever."
Jeg kunne altså ikke vite - jeg visste ikke
at jeg ikke kunne snakke eller forstå språk før jeg prøvde.
Men han forstår at jeg trenger hjelp og skaffer meg hjelp.
Litt senere kjører jeg i en
ambulanse fra et sykehus, gjennom Boston til Massachusetts alminnelige sykehus.
Jeg krøllet meg sammen som en lite fosterball.
Og akkurat som en ballong når den siste lufta går ut
av den, pfft.., ut av ballongen,
slik følte jeg at energien forlot meg og at sjelen bare ga seg over.
I det øyeblikket visste jeg
at jeg ikke lenger var koreograf i mitt eget liv.
Enten ville legene redde meg og gi meg
en ny sjanse i livet, eller så var det kanskje
nå jeg skulle dø.
Da jeg våknet senere den ettermiddagen ble jeg sjokkert
over å oppdage at jeg fremdeles var i live. Da jeg følte at sjelen ga seg over,
sa jeg farvel til livet mitt.
Jeg svevde nå mellom to veldig
forskjellige virkelighetsnivå. Stimulanser som kom
gjennom sanseapparatet føltes som ren smerte.
Lys brente hjernen som en løpeild, og lydene
var så sterke og kaotiske at jeg ikke kunne skjelne
stemmer fra bakgrunnsstøyen,
og jeg ville bare slippe unna. Siden jeg ikke kunne fastslå
kroppens stilling i rommet, følte jeg meg enorm og utvidet,
som en ånd i flaske som nettopp har sluppet fri.
Sjelen svevde fritt, som en stor hval
som gled gjennom sjøen, i stille lykke.
Nirvana. Jeg hadde funnet Nirvana. Og jeg husker at jeg tenkte,
at jeg på ingen måte vil kunne presse
dette enorme meg tilbake i den lille kroppen.
Men jeg innså, "Jeg er fremdeles levende! Jeg er levende,
og jeg har funnet Nirvana. Og hvis jeg har
funnet Nirvana og fremdeles er i live, da kan enhver
som er levende finne Nirvana." Og jeg så for meg en verden
fylt med skjønne, fredelige, medfølende
kjærlige mennesker som visste at de kunne komme til
dette stedet når de ville. Og at de med hensikt kunne
velge å gå til høyre i den venstre
hjernehalvdelen og finne denne freden. Og så
innså jeg hvilken enorm gave denne erfaringen
kunne være, hvilket glimt av innsikt den kunne gi,
i hvordan vi lever livene våre. Det motiverte meg til å bli frisk.
To og en halv uke etter blødningen
gikk legene inn og fjernet en blodklump
på størrelse med en golfball, som presset på språksenteret.
Her er jeg sammen med mamma,
som er en sann engel i livet mitt. Det tok meg åtte år å bli fullstendig frisk.
Så hvem er vi? Vi er livskraften i universet,
med manuell behendighet og to kognitive sjeler.
Og vi har styrke til å velge, fra et øyeblikk til neste,
hvem og hva vi vil være i verden.
Her og nå kan jeg gå inn i
bevisstheten til høyre hjernehalvdel, der vi er.
Jeg er livskraften i universet.
Jeg er livskraften til 50 billioner vakre
molekylære genier som utgjør meg, i ett med alt som fins.
Eller, jeg kan velge å gå inn i bevisstheten til
min venstre halvdel, der jeg blir et enkeltindivid,
en gjenstand. Adskilt fra strømmen,
adskilt fra deg. Jeg er dr. Jill Bolte Taylor:
intellektuell, neuroanatomiker. Dette er "vi" som er inni meg.
Hvilken ville du valgt? Hvilken velger du? Og når?
Jeg tror at dess mer tid vi tilbringer
med å reise i den dype, indre freds krets
i den høyre hjernehalvdel, dess mer fred kan vi
projisere ut i verden, og dess fredeligere vil planeten vår bli.
Og det var en idé jeg syntes det var verdt å spre.