Tip:
Highlight text to annotate it
X
- Elizabeth?
- Ja, Carson?
Han er våken.
Blodtrykket er bra, pulsen normal.
Du kommer deg fint.
- Kommer meg fra hva?
- Hallo, Michael.
Husker du meg?
- Nei.
- Jeg er Elizabeth Weir.
Dette er oberstløytnant Sheppard.
Du tjener under meg.
Vet du hvor du er?
Jeg vet ikke engang hvem jeg er.
Navnet ditt er
løytnant Michael Kenmore.
Du er i et privat rom
utenfor sykestua her i Atlantis.
Er det kjent for deg?
Atlantis?
Ja. Jeg tror det.
Du var medlem av et team
som dro til en annen verden.
Du ble fanget av wraithene.
Jeg ser du husker wraithene.
- Hva gjorde de med meg?
- Vi er ikke helt sikre ennå.
Vi sendte et redningsteam etter deg,
men du ble såret under oppdraget.
Du har vært bevisstløs i flere dager.
Vi har vært veldig bekymret.
- Hvorfor husker jeg ikke noe?
- Vi vet ikke ennå.
Forhåpentligvis vil vi lære mer
når vi har gjort flere tester.
I mellomtiden forsikrer jeg deg
at vi vil gi deg beste mulig pleie
slik at du blir bedre.
Hold godt øye med ham.
Til vi vet mer, må vi gå forsiktig fram.
Dette er kanskje bare begynnelsen
på problemene våre.
Hva er det?
Du har type 1 diabetes.
Du trenger en daglig insulininjeksjon
for å opprettholde normalt
blodglukosenivå.
Du har greid det ganske bra, faktisk.
Vi tror at du lider av
generell dissosiativ amnesi,
som vanligvis oppstår som resultat
av et stort traume.
Traume forårsaket av wraithene?
Vi vet det ikke sikkert.
Forhåpentligvis vil hukommelsen,
din komme tilbake.
I mellomtiden
vil vi hjelpe deg med å fylle hullene,
en liten bit av gangen
slik at det ikke overvelder deg.
Jeg er alt helt overveldet.
Hvor mye verre kan det blir?
- Jeg hørte han var våken.
- Ja, komplett amnesi.
Husker ingenting.
- Kan jeg få snakke med ham?
- Selvsagt.
Du må hvile.
Hallo, Michael. Jeg er Teyla.
Du virker kjent. Kjenner jeg deg?
Ja. Du hjalp teamet på noen oppdrag.
Nei, men det er mer.
- Er vi venner?
- Ja.
Det er de beste nyhetene
jeg har hørt hele dagen.
Hvordan føler du deg?
Fysisk, bra,
men sinnet mitt er helt tomt.
De sa jeg er løytnant.
Du har nettopp kommet til Atlantis,
men du har allerede vist deg
som en av våre beste soldater.
Hvis jeg er slik en god soldat,
hvordan ble jeg fanget av wraithene?
Gruppen din fant en landet
wraithkrysser og havnet i bakhold.
Du ofret deg selv for å gi
kameratene dine tid til å flykte.
Ganske heltemodig.
Var du en del av teamet som reddet meg?
- Ja.
- Det gjør deg enda mer heltemodig.
Han sa jeg virket kjent for ham.
Han spurte om vi var venner.
Hva svarte du?
Jeg sa ja.
Etter alt han har vært gjennom,
tenkte jeg at positive
nyheter ikke kunne skade.
Du har rett. Stabilisering
er det første kritiske trinnet
i hans psykologiske behandling.
Han har gjort det bra så langt,
men det er viktig at vi gjør alt
for å lette rehabiliteringen.
- Hva er neste trinn?
- Integrasjon til fellesskapet.
- Fulgt av relasjonsutvikling.
- Hvordan gjør han det fysisk?
Utmerket. Livsfunksjonene er normale.
Han trenger terapi for å få tilbake
muskelkraft og koordinering.
- Er han klar til å bli skrevet ut?
- Ja.
Jeg tror ikke det er en så god idé.
Vi vet ennå ikke om han kan ha
gjenværende symptomer.
Hva tror du? Er han klar
til å gå ut i fellesskapet?
Et skifte i omgivelser kan være
til stor fordel for ham.
Greit, da. Skriv ham ut.
Dette er rommet ditt.
- Virker noe av dette kjent for deg?
- Nei.
Det er en cowboyhatt.
- Du kommer fra et sted ved navn Texas.
- Texas?
Dette er foreldrene dine.
Hva skjedde med den blå geleen?
Plutselig er den tatt av menyen.
Hva gir du meg?
Takk.
- Løytnant Kenmore.
- De sier så.
- Kall meg Michael.
- Michael, nettopp. Ja, selvsagt.
Beklager, jeg skal sikkert
kjenne deg, men...
Akkurat, hukommelsestapet. Ja, selvsagt,
jeg hørte om det. Jeg er Dr McKay.
- Rodney McKay.
- Doktor.
Du har blitt utskrevet, ser jeg.
Akkurat nå, men jeg har noen livvakter
som følger meg rundt overalt
og oberst Sheppard er antakelig
et sted i nærheten.
De vil holde øye med meg
i tilfelle jeg klikker.
Ja, klikker, ja,
men jeg tror ikke du vil...
Du vil ikke...
Du er frisk, er du ikke?
Jeg tror det. Jeg føler meg frisk.
Tiden vil vel vise.
Forhåpentligvis blir ikke
hukommelsestapet permanent.
- Wraith-materialisatorskjema?
- Ja.
Ja, jeg studerte dem, vet du.
Hvordan visste jeg det?
Ett av din gruppes mål
var å infiltrere et wraithskip
og skaffe informasjon.
- Var oppdraget vårt vellykket?
- Ja, veldig.
Bortsett fra at dere ble tatt.
Vi har alle blitt tatt av wraithene
en eller annen gang, ikke sant?
Det viktige er
at du ble reddet, trygg og frisk.
Trygg, ja. Men frisk
er jeg ikke sikker på.
Ja. Det er...
Tja...
- Jeg tror det er best vi drar.
- Nettopp. Du har rett.
Vi ses.
Forsvar. Forsvar. Parer. Slå.
Det handler om å få
motstanderen din ut av balanse.
- Du klarte det.
- Nå kan du prøve.
- Jeg klarer ikke det trekket.
- Å, jo, det kan du.
- Du sier jeg er flink til å slåss.
- Det er du.
- Veldig god.
- Greit.
Du hadde rett.
Jeg kan ikke tro jeg bare...
- Hold hendene vekk fra henne!
- Ronon.
Vi trente som del av hans fysiske terapi
Slipp ham.
Nå!
Jeg beklager.
Ronon er ganske ny her i Atlantis.
Han tilpasser seg ennå
vår måte å gjøre ting på.
Han har støtt sammen med noen folk her
inkludert deg og oberst Sheppard.
Jeg må bare holde meg unna ham.
Han ser ikke ut som en person
du vil ha som fiende.
Gi ham tid.
Dere vil orden uoverensstemmelsene,
legge fortiden bak dere.
Fortiden, hva enn det er.
Det er bare så frustrerende.
Jeg husket ikke
mine foreldres ansikter.
De har fått vite om tilstanden din.
Når tiden er inne, sender vi deg
hjem for å forenes med dem,
men nå, syns jeg det er best vi venter.
Tror du hukommelsen min
vil komme tilbake?
Vi kan ikke være sikre, men vi skal
fortsette med disse øktene,
kanskje til og med prøve hypnose.
Jeg vil bare tilbake til normalt...
...være som alle andre.
Det var så virkelig.
Jeg vet det var en drøm,
men når jeg så det ansiktet
stirre tilbake på meg...
De gjorde noe med meg,
gjorde de ikke?
Wraithene, under fangenskapet mitt?
De gjorde noe med sinnet mitt, kanskje...
Kanskje de implanterte noe i hjernen min.
Hva gjorde de?
Si det til meg.
Vi vet ikke.
Mange mennesker her
har hatt slike drømmer.
- Du er ikke den eneste.
- Er jeg ikke?
Den konstante frykten for at wraithene
skal angripe, måten de spiser oss på.
Det skaper en enorm stressmengde.
Har du også hatt drømmen?
Ja, mange ganger,
og jeg vet hvor skremmende
den kan være.
- Har han bare hatt én drøm?
- Ja.
Han tror at wraithene
gjorde noe med ham.
Kan du gjøre noe for å hjelpe ham?
Kanskje jeg kan gi ham et
bedøvelsesmiddel for å hjelpe ham å sove,
eller jeg kan øke dosen hans,
selv om man må være forsiktig med det.
Hvorfor? Hvis det hjelper,
hva er galt med å gi ham mer?
Jeg har kalibrert kuren hans
etter hans fysiske tilstand.
Alle forandringer kan
motvirke helbredelsen hans.
Jeg syns vi bør være tålmodige,
vente og se om han har flere drømmer.
Hvis det bare er psykologisk,
bør Dr Heightmeyer
være i stand til å hjelpe ham.
Hvorfor forteller vi ham ikke
bare sannheten?
Jeg syns det er vanskelig
å holde den unna ham,
og jeg begynner å lure på om
handlingene våre er riktige.
Drømmene kommer av
posttraumatisk stress.
Slett ikke uvanlig i situasjoner som din.
Du kunne fått dr. Beckett
til å skrive ut noe for søvnen.
Jeg kan ikke unngå
å tenke at det er mer ved dette.
Noe er ikke riktig med meg.
- Føler du deg syk?
- Nei! Jeg mener...
Jeg føler meg som... Jeg vet ikke
hva det er, men det er ikke riktig.
Det er det ikke. Alle rundt her,
får følelsen av at de vet noe,
noe de ikke forteller meg.
Skjønner? Uttrykket ditt.
Jeg ser det ofte her omkring.
Som om folk er forsiktige mot meg,
som om de prøver å finne ut
hva de skal si nå.
Og du tror de prøver å holde
hemmeligheter vekk fra deg?
Kanskje ikke med vilje, men, ja.
Jeg har følelsen av at de vet noe
om meg som de ikke sier.
Det er frustrerende fordi
hvis wraithene gjorde noe med meg,
vil jeg gjerne vite hva det er.
- Løytnant.
- Oberst.
- Hvor skal du?
- Rommet mitt.
Dr. Beckett gav meg piller
slik at jeg kan sove bedre.
- Jeg tenkte jeg kunne prøve dem.
- Ingen alkohol eller tunge maskiner.
- Unnskyld?
- Ingenting. Sov godt.
Hei, Ronon, jeg vet ikke hva
som skjedde med oss i fortiden,
men gjorde jeg noe som skadet
eller opprørte deg,
ville jeg bare si...
at jeg er lei for det.
- Ronon, ta mannen i hånden.
- Jeg tror ikke det.
Han prøver å gravlegge stridsøksa.
Ingen dårlig idé.
- Jeg må dra.
- Jeg vil bare vite...
Slutt med det! Slutt med det.
Lt. Kenmore,
hva gjør du oppe så sent?
Pillene virker ikke.
Jeg drar på sykestua.
Etter deg.
Hei.
Dr. Beckett?
SKRIV INN PASSORD
DAG TI
PASIENT NR. 4364
DAG FIRE
PASIENT NR. 4364
PASIENT NR. 4364
LT. MICHAEL KENMORE
- Deltabølgefrekvenser er 2.9 Hertz.
- Som betyr?
Han kan få tilbake bevisstheten.
Fem milligram!
Sett meg fri!
Dere vil dø for dette!
Andre vil komme etter meg!
De vil ødelegge dere.
De må finne oss først.
Du vil trenge et navn.
Hvordan høres Mike ut?
Dere løy for meg.
Jeg er en wraith!
Du var en wraith, ja.
- Vær så snill, Michael.
- Det er ikke navnet mitt!
- Greit, ta det med ro.
- Hvis du vil la oss forklare.
Kom igjen.
Forklar, men ingen flere løgner.
Greit. Dette vet vi om wraithene.
De oppstod fra et vesen
vi kaller iratusinsektet.
Det insektet begynte å få
egenskaper
fra menneskene de levde av,
og etter hvert
ble de wraithene vi kjenner nå.
Så Dr Beckett har utviklet en medisin.
Den er et retrovirus, konstruert
for å undertrykke iratusinsektelementene
i wraithenes genetiske kode
og etterlate bare menneskedelene.
Det tok en tid å perfeksjonere det, men
slutt laget vi en fungerende medisin,
som vi så forsøkte å prøve ut.
Injeksjonene?
- Insulinet?
- Ikke insulin. Jeg beklager.
Så snart retroviruset ble tildelt
og forvandlingen begynte,
trengtes en annen medisin for å hindre
at wraithelementene kom tilbake.
Det er en kombinasjon av medisiner
som krever injeksjon dag.
Så hva sier du?
At å være en wraith
er en slags sykdom?
Noe dere tror dere kan kurere?
Hva gir dere rett
til å gjøre dette mot meg?
Vi er i krig.
Wraithene vil ikke stoppe
før de dreper oss alle,
og vi stopper ikke før vi vet
at det ikke skjer.
Dere fant på alt.
Navnet mitt.
Fotografiet av foreldrene mine.
Det var min avgjørelse
å skjule sannheten for deg.
Hvorfor?
Vi var redde for
at om du fikk vite det
ville du reagere slik du gjør nå.
Poenget var å viske vekk
alle spor wraithene inne i deg,
ikke å minne deg på det.
Og stol på meg, du har det mye
bedre nå enn du var før.
Siden vi forteller sannheten.
- Dette var en dårlig idé.
- Nei, det var det ikke.
Retroviruset fungerer.
Bare se på fyren.
Hvis vi kan finne ut hvordan vi kan
bruke dette som biologisk våpen,
er det mulig vi kan treffe hele
kubeskip og omskape dem til mennesker.
Det er langt fram. Jeg må ennå utvikle
en effektiv langvarig dose
for å holde wraithelementene undertrykt.
Men vi nærmer oss.
Dere kan klare å få dem til å se
ut som et menneske, snakke som et,
men de vil fremdeles være en wraith.
Ingenting dere gjør, vil endre det.
Michael?
Jeg vet du er sint.
Jeg er lei for
det du har gått gjennom,
men med tiden tror jeg
du vil skjønne at dette er...
Var du en del av teamet
som fanget meg?
Du fortalte meg at du
og teamet ditt reddet meg
da jeg ble fanget av wraithene
men nå begynner jeg å skjønne
hvem som kidnappet hvem.
Og du våger å si at du er min venn.
Jeg vil gjerne være din venn.
Det vil jeg.
Forventer du at jeg skal tro det?
Kan hende du ikke forstår dette,
men å gjøre deg til menneske,
- kan gjøre livet ditt bedre.
- Virkelig? For etter det jeg ble fortalt
gjorde dere meg til menneske
for å gjøre deres liv bedre.
Så fortell meg,
hvorfor er det å være menneske
bedre enn å være wraith?
De er onde.
De dreper oss, spiser oss, viser ingen
nåde, kjenner ingen medlidenhet.
- Er menneskene annerledes?
- Ja.
Så det dere gjorde mot meg,
ble gjort ut av medlidenhet?
Det er forståelig
at du føler deg bedratt,
men det er viktig
at du snakker om det,
- og forhåpentligvis finner en løsning.
- Sammen med deg?
Ja. Selvsagt.
Jeg har alt prøvde det én gang.
Det fungerte ikke så bra.
Men noe stod klart for meg.
Nå vet jeg hva den merkelige
følelsen var,
den som har gnagd inne i meg.
Virker som jeg ikke kan miste
de grunnleggende wraithinstinkene.
Sult, aggresjon...
Og nå når jeg kjenner sannheten,
føler jeg dem enda sterkere.
Dr Heightmeyer bekreftet at han ennå
opplever wraithdrifter.
Kan du gjøre noe mer
for å undertrykke dem?
Jeg vet ikke. Det kan bare være
en psykologisk manifestasjon.
Kanskje vi bør gi ham mer.
Du sa vi skulle gi det mer tid,
men nå som han vet hva som skjer,
- kan ting gå fra ille til verre.
- Jeg er enig.
Han skal få neste injeksjon nå.
Jeg kan øke dosen
og overvåke ham nøye.
- La oss håpe han går med på å ta den.
- Gjør han det ikke, må vi insistere.
Hvem vet, kanskje en ny, stor dose
kan slette minnene hans igjen.
Og så hva?
Skal vi begynne løgnene om igjen?
Du er ønsket på sykestua.
Tid for injeksjonen din.
Hva gjør du?
Hva vil du av meg?
Bare venter på at du
gir meg en grunn til å drepe deg.
Jeg bør vel takke deg.
Du er den eneste her som har vært
ærlig mot meg fra begynnelsen.
Lt. Kenmore, sykestua?
Du hørte ham.
Best du setter i gang, løytnant.
Dette er sjt. Cole. Kenmore har rømt.
Etasje fem, østtårnet.
Ronon følger etter.
Slipp våpenet.
- Bare ta det med ro, løytnant.
- Ikke kall meg det.
Slipp våpenet ditt.
Jeg antok du hadde glemt
å stille det på lamme.
Sersjant Cole.
Han er død.
Vi kan ikke ha ham her.
Selv innelåst er han for farlig.
Ta ham med til Alfabasen.
Vi gir ham beroligende
så han ikke vet hvor det er.
- Og hva så?
- Fortsett med medisinbehandlingen.
Fortsette?
Dr Beckett skulle begynne
å øke dosene.
Forhåpentligvis vil det eliminere
alle gjenværende wraithimpulser.
Hvorfor snakker vi om dette?
Han drepte en av deres folk.
Eksperimentet deres fungerte ikke.
- Vi bør drepe ham.
- Vi satte ham i denne stillingen.
Vent. Hadde vi ikke gitt ham retroviruset
ville han fremdeles vært wraith.
Da ville vi drept ham.
Vi ga ham retroviruset.
Vi gjorde ham til et menneske.
Vi har ansvar for
å behandle ham som alle...
Han er ikke et menneske!
Han er en wraith.
Carson, hva syns du?
Er det verdt å fortsette
med disse behandlingene?
Jeg vet ikke.
Jeg antar det er verdt å se hvordan
det går med de økte dosene.
Jeg er enig.
Vi har gått for langt med dette
til å slutte nå.
Vil dere gå ut?
Hva vil skje med meg?
Du vil bli transportert
til en annen planet,
hvor vi etablerer en
base på en annen verden.
Dere vil hindre meg i å lære
mer om Atlantis.
Dere er redd for at om et wraithskip
kommer nært nok,
vil jeg kommunisere med dem,
si at dere er her.
Jeg ville ikke drepe ham.
Jeg ville bare flykte,
komme meg vekk fra dette stedet.
Vi vil gjerne forsette
medisinbehandlingen.
Dr Beckett tror en økt dose
helt vil undertrykke alle wraithdrifter
du fremdeles måtte ha.
Alternativet er døden.
Alt dette er opp til jumperlugaren.
EEG, defibrering, kardiograf.
Kryssjekk medisinlisten.
Sikre at vi har nok for en uke.
Mye utstyr må tas med.
Alfabasen er ikke ordnet for dette.
Det er ikke ordnet
for mye akkurat nå, er jeg redd.
- Hvordan går det?
- På grunn av meg er en mann død.
- Du kan ikke klandre deg selv.
- Jeg utviklet retroviruset.
Jeg vill ha dette eksperiment.
Selvsagt kan jeg lastes.
Og jeg er den som godkjente det.
Dette var mitt valg, Carson.
Hvis noen skal klandres for dette,
er det jeg, ok?
Oberst.
På tide å dra.
Klart.
Det går bra, du er trygg.
Hva skjedde?
Du fikk beroligende for transport
til Alfabasen.
Bare en sikkerhetsforanstaltning.
Hvordan føler du deg?
Sulten.
Jeg vil se til at du får litt mat.
De kaller dem:
"Måltider klare til å spises".
Det var alt jeg fikk tak i
på kort varsel.
Dr McKay liker dem faktisk.
La meg hjelpe deg.
Det går bra.
Du er annerledes enn de andre.
Jeg la merke til det
første gang jeg så deg.
Du er den eneste personen
som er villig til å forstå.
Den eneste med et åpent sinn.
Den eneste som vil vise medfølelse.
Takk, Teyla.
Jeg visste jeg kunne stole på deg.
- Oberst!
- Hva skjedde?
Han klarte å komme seg løs
og ta Teyla som gissel.
Han tvang vaktene til
å slippe våpnene.
- Hvor dro de?
- Opp åskammen.
Bare en sikkerhetsforanstaltning.
Jeg vet det, du er sint.
Jeg løy for deg, men du hadde ikke
rett til å gjøre dette mot meg.
Du får ikke eksperimentere
på meg lenger.
La oss dra.
Han skifter retning.
Sporene er vanskelige å følge.
Han er god.
Men du kan følge dem, ikke sant?
Det er det du kan, mener jeg.
- Blant mange andre ting.
- Denne veien.
- Hva gjør vi?
- Vi må forlate denne planeten.
Og dra hvor?
Jeg vet ikke.
Dette er SO-ene
som voktet porten.
Fordømt!
Hva slags sted er dette?
Den veien.
Vi må finne ut siste oppkalte adresse,
hvis det er mulig.
- Vi må hente McKay.
- Nei, da.
Tro meg, han er den eneste
som kan finne ut av dette.
Se.
Hvor mye lenger må vi gå?
Vi hviler oppe.
Jeg føler noe.
- Det er wraither i nærheten.
- Ja, det er det.
Det er ikke for sent.
Vi kan fremdeles dra tilbake.
- Dr Beckett kan gi deg en injeksjon.
- Nei!
Det er slik det skal være.
Jeg går tilbake til den jeg var.
Den jeg er.
Jeg ble dratt mot dette.
De vet om oss.
De kommer.
Jeg vet det,
og jeg drar tilbake til dem.
Da blir vi fiender igjen.
Vi har aldri sluttet å være fiender.
Hva vil du gjøre med meg, spise meg?
Er det derfor du brakte meg hit?
Jeg ville løyet hvis jeg sa
jeg ikke følte trangen,
og nå som jeg kan spise igjen,
føler jeg den enda sterkere.
Så kom igjen.
Tilbake!
Han lever.
Hadde han helt forvandlet seg
til en wraith?
Ikke helt, men han var på god vei.
Hans tilbakevending skjedde
i stor hastighet.
Dessverre varte hans minne
om hva vi gjorde mot ham.
- Vi skulle ha drept ham.
- Han har rett. Vi er ille ute.
Han har tatt med seg kunnskapen
om at Atlantis fremdeles finnes.
Gud vet hva slags opplysninger
han fikk med seg herfra.
De vil sende en ny bølge kubeskip.
Sannsynligvis allerede på vei.
Denne gangen vil de ikke falle for
usynlighetstrikset.
Vi må finne på en ny forsvarsplan.
Vi vil trenge mer ildkraft.