Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hei,
mitt navn er Klaus Stoll.
Jeg har spilt i Berlinerfilharmonien lenge,
til sammen 43 år, og jeg anså det som mitt musikalske hjem.
Disse hjemlige følelsene
og minnene er nært knyttet til mange fremføringer av Beethovens 5. symfoni.
Det er en svært viktig symfoni for kontrabass.
Det er to interessante partier som viser kontrabassteknikken
som ble videreutviklet mye på Beethovens tid.
Det første er temaet scherzo. 0:01:01.120,0:01:04.4400:01:04.440,0:01:20.320 ♪ (spiller)
Det høres tilbakeholdent ut,
veldig stille,
men Beethoven skrev «pianissimo» (pp).
I løpet av et sekund,
og dette er den vanskelige delen av partiet,
i løpet av et sekund,
spiller jeg legato på fire ulike strenger,
og det i pianissimo. Dette er en utfordring,
særlig for kontrabassbuen og de tykke strengene.
♪ (spiller)
Nå hopper jeg til takt 27.
♪ (spiller)
Med disse grove lydene,
♪ (spiller)
underbygger jeg bare det treblåserne spiller,
og da må jeg være svært fleksibel her,
♪ (spiller)
for jeg spiller tematisk materiale,
men uttrykket må være «misterioso»
altså veldig, veldig mørkt.
Dette var en av fasettene
i den emosjonelle spennvidden som Beethoven skapte.
La meg gjenta fra begynnelsen.
♪ (spiller)
Her kommer et spørsmål:
Mange kontrabassister prøver å spille partiet med oppstrøk,
for det er enkelt å spille pianissimo …
♪ (spiller)
men det er ikke vellykket.
Grunnen er at jeg må løfte med hele armen.
Derfor er det rent fysisk mye bedre
hvis jeg kan rulle buen,
vertikalt eller horisontalt,
i et helt strøk.
På prøvespillingen teller jeg: * bom bom bom bom bom *.
Tempoet må være rett:
♪ (spiller)
Jeg fortsetter med tellingen.
♪ (spiller)
Det er det som bør sies om Scherzo-partiet.
Jeg må snu buen på siden
slik at bare noen få hår rører strengen, og dette gir en myk
og stille lyd.
Den må være som en skygge.
En skygge i C-moll.
Så kommer trio-delen i C-dur.
Dette betyr at trio-delen innebærer en utfordring for en kontrabassist,
for temaet er en dans.
I vår verden,
kontrabassens verden, spiller vi sjelden tematiske partier.
Men dette er et viktig eksempel,
og vi spiller et tema i C-dur
som skal representere en stor sirkulær dans.
♪ (spiller)
Hva foregår her?
Jeg må gå tilbake fra piano til pianissimo.
Jeg må uttrykke noe musikalsk,
som rent visuelt innebærer
at danserne forsvinner.
De danser selvsagt ikke saktere når de går ut.
De går bare ut, og dette musikalske bildet,
utgangen,
er det jeg må uttrykke visuelt med en stor dynamisk variasjon.
♪ (spiller)
Her måtte jeg vise
en gruppe dansere som forsvinner.
Hva må jeg gjøre?
Jeg må behandle buen på en sofistikert måte.
Mens jeg spiller her,
på grunn av buens design,
får jeg mye perkusjon.
♪ (spiller)
Kraften av det som faller ned på strengene
og det som kastes opp igjen, er merkbar.
Hvis jeg vil redusere den
for å få mindre drivkraft,
må jeg bruke et mindre punkt.
Fra den konkave formen på buen kan jeg her se
det nøyaktige midtpunktet, og her har jeg maksimal kontroll.
Når jeg nå vil spille svært stille,
må jeg snu buen på siden.
Jeg spiller ikke med 140 hår, men kanskje 10-20.
Det betyr at jeg ikke spiller denne tonen,
men at jeg snur buen
og går til et lettere punkt,
♪ (spiller)
slik at jeg kan holde tempoet
mens drivkraften og betoningen forandrer seg.
Dette var det Beethoven hadde i tankene …
♪ (spiller)
og senere
♪ (spiller)
hvor buen bare danser lett.
Dette er oppskriften vår, og hvis vi bruker den,
ikke bare med Beethoven,
vil vi oppdage mange aspekt ved de fysiske mulighetene,
noe som i stor grad vil øke våre musikalske muligheter.
Sammen med mitt farvel
og gratulasjon med deltakelsen i prøvespillingen, vil jeg gi et sitat
fra den kjente Ray Brown. Han sa:
«Slutt aldri å øve
før det høres enda vakrere ut». 0:09:34.760,0:09:36.8000:09:36.800,0:09:38.000 Tusen takk.