Tip:
Highlight text to annotate it
X
Ofte hører vi disse uttrykkene på nyhetene: “okkuperte områder”, “67-grensene”
og “ulovlige bosettinger”
Og historien vi vanligvis hører er veldig enkel:
“Under Seksdagerskrigen tok Israel Vestbredden fra palestinerne, nektet å etterfølge FNs krav om å trekke seg ut;
og begynte å bygge ulovlige bosettinger”
Men er det virkelig slik?
La oss prøve å forstå situasjonen litt bedre.
Vi begynner med et enkelt, men utrolig viktig spørsmål:
Hvem tok Israel Vestbredden fra?
… Fra palestinerne?
Nei… i 1967 var det ingen arabisk nasjon eller land som het “Palestina”.
… Har det noen gang vært det?
Israel tok Vestbredden fra Jordan i en selvforsvarskrig, etter at Jordan gikk inn i krigen som ble startet av Egypt og Syria med mål om å ødelegge Israel.
Forresten, å ødelegge land ER faktisk ulovlig.
FN avslo i 1967 gjentatte forsøk fra arabiske land og Sovjetunionen på å erklære Israel som den aggressive part.
Sikkerhetsrådets resolusjon 242 krevde ikke en ensidig israelsk tilbaketrekning. Snarere oppfordret FN til å forhandle frem en løsning som skulle la Israel sitte igjen med ”trygge og anerkjente grenser”: i realiteten grenser det er mulig å forsvare.
Men vent et øyeblikk, hva gjorde Jordan på Vestbredden egentlig? Hva var det folkerettslige grunnlaget?
Vel, Jordan hadde… vet du hva? Det var ikke noe folkerettslig grunnlag!
Jordan okkuperte det ganske enkelt da det forsøkte å ødelegge den nylig etablerte staten Israel i 1948, og endret det allment anerkjente navnet ”Judea og Samaria” til ”Vestbredden”.
Men det overbeviste ingen; og nesten ingen anerkjente Jordans okkupasjon som lovlig.
Ikke en gang noen av de andre arabiske statene.
Hvis Jordan ikke hadde noen folkerettslig rett til landet, og “Palestina” ikke eksisterte – hvem hører området da til?
La oss gå enda litt tilbake i tid. Slapp av – ikke tilbake til bibelsk tid, bare 100 år.
Til 1917, da det ottomanske imperiet okkuperte hele regionen.
Etter de tapte første verdenskrig, ga ottomanerne over kontrollen til de allierte, som bestemte seg for å dele det gamle imperiet inn i stater.
Storbritannias utenriksminister, Lord Balfour, anerkjente det jødiske folkets historiske rett til deres hjemland. Et lite område, tilsammen omtrent en halv prosent av Midtøsten ble utpekt til dette.
Storbritannia fikk et mandat fra Folkeforbundet til å fremme etableringen av et jødisk hjemland.
Men, vent et øyeblikk. Ser du hva som skjedde?
Det jødiske hjemlandet inkluderte i utgangspunktet ikke bare vestbredden, men også østbredden av Jordan-elven.
Så man ikke kan si at det jødiske folket ikke har akseptert noen smertefulle kompromisser
I allefall, Folkeforbundets anerkjennelse av et jødisk hjemland – som inkluderer Vestbredden – ble bekreftet av FN etter den andre verdenskrig.
Da det britiske mandatet ble avsluttet, vedtok FNs generalforsamling resolusjon 181 som anbefalte at det ble etablert to stater: en jødisk og en arabisk.
Jødene aksepterte dette og skapte staten Israel, mens araberne avslo kompromisset og gikk til krig for å ødelegge den nyetablerte jødiske staten.
Resolusjon 181 – forøvrig en ikke-bindende anbefaling – forble uten noen rettslig betydning.
På slutten av krigen ble det trukket en våpenhvilelinje der de israelske og de arabiske styrkene stoppet kampene. Etter at de arabiske lederne insisterte på det, ble denne linjen uten politisk betydning.
Selv om denne linjen vanligvis vises til som “1967-grensen”, er den ikke fra 1967 og den var aldri en internasjonal grense.
Derfor er en mer presis rettslig definisjon for Vestbredden etter internasjonal lov i virkeligheten identisk med mange andre områder hvor det er eller var konflikt om landområder, men som IKKE defineres som “okkuperte”, for eksempel:
Zubarah, Tumbs-øyene, og Vest-Sahara, blant annet. Disse er ikke “okkuperte områder” men “omstridte områder”.
Så la oss gå tilbake et øyeblikk til illustrasjonen vår og undersøke hele hendelsesforløpet.
Israels tilstedeværelse på Vestbredden er resultatet av en selvforsvarskrig. Vestbredden burde ikke anses som “okkupert”, fordi det ikke har vært noe lovlig styre i området, og derfor bør definisjonen være “omstridt område”.
Delingsplanen for 1947 har nå ingen rettslig gyldighet, mens Israels krav på landet ble tydelig anerkjent av det internasjonale samfunnet gjennom hele 1900-tallet.
Derfor burde tilstedeværelsen og bygging av israelske bosettinger på Vestbredden ikke anses som ulovlig.
Dette er ikke bare mine egne meninger; de er basert på konklusjoner trukket av verdenskjente jurister, som professor Eugene Rostow, dommer Arthur Goldberg, og Stephen Schwebel som ledet Den internasjonale domstolen i Haag.
Så hva er løsningen på konflikten rundt Vestbredden? Uheldigvis finnes det ingen magisk løsning.
Men den eneste måten å komme frem til en løsning på, er å basere forhandlingene på rettslige og historiske fakta.
Vær så snill, la oss slutte å bruke uttrykkene “okkuperte områder” og “67-grensene” … de er ganske enkelt ikke “politisk korrekte”.