Tip:
Highlight text to annotate it
X
Siddhartha av Hermann Hesse KAPITTEL 9.
The Ferryman
Ved denne elva jeg ønsker å bo, tenkte Siddhartha, er det det samme som jeg har
krysset for lenge siden på min vei til den barnlige mennesker, hadde en vennlig ferjemannen
veiledet meg da, er han den jeg ønsker å gå
til, starter ut fra hytta hans, hadde min vei ført meg på den tiden inn i et nytt liv, som
hadde nå blitt gammel og er død - min nåværende sti, mitt nåværende nytt liv, skal også ta
sin start der!
Ømt, så han inn i det fossende vannet, inn i gjennomsiktig grønn, inn i
krystall linjer av tegningen sin, så rik på hemmeligheter.
Bright perler han så opp fra de dype, rolige bobler av luft flyter på
reflekterende overflate, blir den blå himmelen avbildet i den.
Med tusen øyne, så elva på ham, med grønne, med hvite, med
krystall enere, med himmel-blå. Hvordan fikk han elsker dette vannet, hvordan det
glede ham, hvor takknemlig han var for det!
I sitt hjerte hørte han stemmen snakker, som ble nylig våkner, og det fortalte ham:
Elsker dette vannet! Bo i nærheten av det!
Lær av det!
Å ja, ville han lære av den, ville han høre på den.
Han som ville forstå dette vannet og dets hemmeligheter, så det virket for ham, ville også
forstå mange andre ting, mange hemmeligheter, alle hemmeligheter.
Men ut av alle hemmeligheter av elva, han i dag bare så én, rørte denne hans
sjel.
Han så: dette vannet løp og løp, ustanselig den løp, og var likevel alltid der,
var alltid til enhver tid den samme og likevel nye i hvert øyeblikk!
Flott være han som skulle gripe dette, forstå dette!
Han forsto og grep den ikke, bare følte et visst bilde av det røring, et fjernt minne,
guddommelige stemmer.
Siddhartha rose, arbeid av sult i kroppen hans ble uutholdelig.
I en døs gikk han videre, opp stien av banken, oppover, lyttet til dagens,
lyttet til buldrende sult i kroppen hans.
Da han nådde ferjen, var båten bare klar, og det samme ferjemannen som hadde
gang fraktet den unge Samana over elva, stod i båten, Siddhartha
gjenkjente ham, hadde han også alderen veldig mye.
"Vil du frakte meg over?" Spurte han.
Ferjemannen, som blir overrasket over å se en slik en elegant mann som gikk langs og til fots,
tok ham inn i båten hans og dyttet den av banken.
"Det er et vakkert liv du har valgt for deg selv," passasjeren talte.
"Det må være flott å leve av dette vannet hver dag og å cruise på den."
Med et smil, flyttet mannen ved åren fra side til side: «Det er vakkert, sir, er det
som du sier. Men er ikke alle liv, er ikke hver arbeidsdag
vakkert? "
"Dette kan være sant. Men jeg misunner deg for deg. "
"Ah, du ville snart slutte å nyte det. Dette er ikke noe for folk på seg fint
klær. "
Siddhartha lo. "En gang før har jeg blitt sett på i dag
på grunn av klærne mine, har jeg blitt sett på med mistro.
Ville ikke du, ferjemannen, liker å godta disse klærne, som er en plage for meg,
fra meg? For du må vite, jeg har ingen penger å betale
din mat. "
"Du tuller, sir," ferjemannen lo. "Jeg er ikke spøk, vennen.
Se, en gang før du har fraktet meg over dette vannet i båten din for
uvesentlige belønning av en god gjerning.
Dermed gjør det i dag også, og akseptere klærne mine for det. "
"Og du gjør, sir, forsett å fortsette reiser uten klær?"
"Ah, mest av alt ville jeg ikke ønsker å fortsette å reise i det hele tatt.
Mest av alt jeg ønsker deg, ferjemannen, å gi meg en gammel loincloth og holdt meg med
du som assistent, eller snarere som trainee, for jeg må først lære hvordan
å håndtere båten. "
I lang tid, så ferjemannen på den fremmede, søke.
"Nå jeg kjenner deg," han endelig sa.
"På et tidspunkt, har du sovet i hytta min, dette var lenge siden, muligens mer enn
tjue år siden, og du har blitt fraktet over elven av meg, og vi skiltes som
gode venner.
Har ikke du har vært en Samana? Jeg kan ikke tenke på navnet ditt noe mer. "
"Mitt navn er Siddhartha, og jeg var en Samana, når du har sist sett meg."
"Så vær velkommen, Siddhartha.
Mitt navn er Vadsudevas.
Du vil, så jeg håper, være min gjest i dag som godt og sove i hytta min, og fortell meg,
hvor du kommer fra og hvorfor disse vakre klær er en slik sjenanse for
deg. "
De hadde nådd midten av elva, og Vadsudevas skjøv åren med mer
styrke, for å overvinne den gjeldende. Han arbeidet rolig, øynene festet i på
foran i båten, med brawny armer.
Siddhartha satt og så på ham, og husket, hvordan en gang før, på den siste
dag av sin tid som en Samana, kjærlighet til denne mannen hadde rørt i sitt hjerte.
Takknemlig, aksepterte han Vadsudevas innbydelse.
Da de hadde kommet banken, hjalp han ham til å binde båten til innsatsen; etter
dette, fergemannen ba ham gå inn i hytta, tilbød ham brød og vann, og
Siddhartha spiste med ivrig glede, og
også spiste med ivrige glede av mango frukt, tilbød Vadsudevas ham.
Etterpå var det nesten tid for solnedgang, satt de på en logg av banken, og
Siddhartha fortalte ferjemannen om hvor han opprinnelig kom fra og om hans liv, som
han hadde sett den før øynene i dag, i den timen av fortvilelse.
Inntil sent på kvelden, varte hans fortelling. Vadsudevas lyttet med stor oppmerksomhet.
Lytte nøye, la han alt inn i hans sinn, fødested og barndom,
alt som læring, alle som søker, all glede, all nød.
Dette var blant de ferjemannen om dyder en av de største: som bare noen få, visste han
hvordan å lytte.
Uten ham hadde sagt et ord, senset høyttaleren hvordan Vadsudevas la hans ord
inn i hans sinn, stille, åpen, venter, hvordan han ikke miste en eneste en, ventet ikke en
eneste en med utålmodighet, ikke legg hans ros eller irettesettelse, ble bare lytte.
Siddhartha følte, hva en lykkelig formue det er, til å tilstå en slik lytteren, for å begrave
i sitt hjerte sitt eget liv, sitt eget søk, sin egen lidelse.
Men i slutten av Siddhartha fortelling, da han talte av treet ved elva, og av
hans dype fall, i den hellige Om, og hvordan han hadde følt en slik kjærlighet til elva etter
hans slummer, lyttet ferjemannen med
dobbelt oppmerksomhet, helt og fullstendig oppslukt av det, med hans øyne
stengt.
Men da Siddhartha tiet, og en lang stillhet hadde skjedd, så Vadsudevas sa:
"Det er som jeg trodde. Elva har talt til dere.
Det er din venn også, taler det for deg også.
Det er bra, er det veldig bra. Bli hos meg, Siddhartha, min venn.
Jeg pleide å ha en kone, var hennes seng ved siden av meg, men hun er død for lenge siden, for
lang tid, har jeg bodd alene. Nå skal dere leve med meg, det er plass
og mat for begge. "
"Jeg takker deg," sa Siddhartha, "Jeg takker deg og godta.
Og jeg vil også takke dere for dette, Vadsudevas, for å høre på meg så godt!
Disse menneskene er sjeldne som vet å lytte.
Og jeg møtte en eneste som visste det så bra som du gjorde.
Jeg vil også lære i så måte fra deg. "
"Du vil lære det," sa Vadsudevas ", men ikke fra meg.
Elva har lært meg å lytte, fra det du vil lære det også.
Det vet alt, elva, alt kan læres fra den.
Se, har du allerede lært dette fra vannet også, at det er godt å strebe
nedover, å synke, for å søke dybde.
Den rike og elegante Siddhartha blir en roer tjener, den lærde Brahman
Siddhartha blir en ferjemann: dette har også blitt fortalt til deg ved elva.
Du vil lære at andre ting fra den også. "
Kvad Siddhartha etter en lang pause: "Hva andre ting, Vadsudevas?"
Vadsudevas steg.
"Det er sent,» sa han, "la oss gå i dvale. Jeg kan ikke fortelle deg at andre ting, oh
venn. Du vil lære det, eller kanskje du vet det
allerede.
Se, jeg er ingen lærd mann, jeg har ingen spesielle ferdigheter i å snakke, jeg har heller ingen spesiell
ferdighet i tenkning. Alt jeg kan gjøre er å lytte og å være
gudfryktige, har jeg lært noe annet.
Hvis jeg var i stand til å si og lære det, kan jeg være en klok mann, men som dette er jeg bare en
ferjemannen, og det er min oppgave å frakte folk over elva.
Jeg har fraktet mange, tusen, og til alle dem, har min elv vært noe, men
en hindring på sine reiser.
De reiste til å søke penger og business, og for bryllup, og på pilegrimsferd, og
elva ble hindre deres vei, og ferjemannen jobb var å få dem raskt
tvers som hinder.
Men for noen blant tusener, noen, fire eller fem, har elven sluttet å være en
hindring, de har hørt sin stemme, har de lyttet til det, og elva har
blitt hellig for dem, som det har blitt hellig for meg.
La oss hvile nå, Siddhartha. "
Siddhartha ble værende sammen med ferjemannen og lært å operere båt, og når det
var ingenting å gjøre på fergen, jobbet han med Vadsudevas i ris-feltet, samlet
tre, plukket frukten av de banan-trær.
Han lærte å bygge en åre, og lærte å reparere båten, og å veve kurver, og
var glad fordi alt han lærte, og dagene og månedene gikk
raskt.
Men mer enn Vadsudevas kunne lære ham, ble han undervist ved elva.
Ustanselig, lærte han fra det.
Mest av alt lærte han fra det å lytte, å følge nøye med en rolig hjerte,
med en ventetid, åpnet sjel, uten lidenskap, uten et ønske, uten dom,
uten en mening.
I en vennlig måte, levde han side om side med Vadsudevas, og innimellom de
vekslet noen ord, få og omsider tenkte ord.
Vadsudevas var ingen venn av ord, sjelden, Siddhartha lyktes i å overtale ham til å
snakke.
"Har du," så han spurte ham en gang, gjorde "du også vite at hemmeligheten fra
River:? at det ikke er tid "Vadsudevas ansikt var fylt med en lys
smile.
"Ja, Siddhartha," han talte.
"Det er dette hva du mener, er ikke det: at elva er overalt på en gang, ved
kilde og ved munningen, ved fossen, på fergen, ved stryk, i havet, i
fjellene, overalt på en gang, og at
det er bare det nåværende tidspunkt for det, ikke skyggen av fortiden, ikke skyggen av
fremtiden? "" Dette er det, "sa Siddhartha.
"Og da jeg hadde lært det, så jeg på livet mitt, og det var også en elv, og gutten
Siddhartha ble bare skilt fra mannen Siddhartha og fra den gamle mannen Siddhartha
av en skygge, ikke av noe ekte.
Også var Siddhartha tidligere fødsler ingen fortid, og hans død og hans retur til
Brahma var ingen fremtid.
Ingenting var, ingenting vil være, alt er, har alt eksistens og er
presentere "Siddhartha snakket med ecstasy,. dypt, dette
opplysning hadde henrykt ham.
Å, det var ikke all lidelse tid, ble ikke alle former for pine seg selv og være
redd tid, var ikke alt vanskelig, alt fiendtlig i verden borte og
overvinne så snart man hadde overvunnet tid,
så snart tid ville ha blitt satt ut av eksistens ved ens tanker?
I ekstatisk fryd, hadde han snakket, men Vadsudevas smilte til ham lyst og nikket
i bekreftelsen, og stille han nikket, børstet hånden over Siddhartha s
skulder, vendte tilbake til sitt arbeid.
Og nok en gang, da elva hadde nettopp økt flyt i regntiden og
laget en kraftig lyd, så sa Siddhartha: "Er det ikke slik, oh venn,
Elva har mange stemmer, veldig mange stemmer?
Har ikke det stemmen til en konge, og av en kriger, og av en okse, og av en fugl av
natten, og av en fødende kvinne, og av en sukk mann, og tusen andre
stemmer mer? "
"Så det er," Vadsudevas nikket, "alle stemmene til dyrene er i stemmen sin."
"Og vet du," Siddhartha fortsatte, "hva ord den taler, når du lykkes i
høre alle sine ti tusen stemmer på en gang? "
Heldigvis ble Vadsudevas ansikt smilende, bøyde han over til Siddhartha og talte den hellige
Om inn i øret hans. Og dette hadde vært meget ting som
Siddhartha hadde også blitt hørt.
Og gang etter gang, ble hans smil mer lik fergemannen tallet ble nesten
like lyse, nesten like throughly glødende med glede, akkurat som skinner ut av
tusen små rynker, akkurat som både for et barns, akkurat som både en gammel manns.
Mange reisende, ser de to ferrymen, trodde de var brødre.
Ofte satt de i kveld sammen med banken på stokken, sa ingenting og både
lyttet til vannet, som ikke var vann til dem, men stemmen til livet, stemmen
av hva som finnes, av hva som er evig tar form.
Og det skjedde fra tid til annen at både når du lytter til elva, tenkte
av de samme tingene, av en samtale fra dagen før i går, av en av deres
reisende, ansiktet og skjebne av disse hadde
okkupert deres tanker, av død, av barndommen sin, og at de begge i samme
øyeblikk, da elva hadde sagt noe godt til dem, så på hver
andre, både tenkning nøyaktig det samme
ting, både glade omtrent det samme svaret på det samme spørsmålet.
Det var noe om dette ferge og de to ferrymen som ble overført til
andre, som mange av de reisende filt.
Det skjedde noen ganger at en reisende, etter å ha sett på ansiktet til en av
de ferrymen, begynte å fortelle historien om livet hans, fortalte om smerter, bekjente onde
ting, ba for komfort og råd.
Det skjedde noen ganger at noen ba om tillatelse til å bo for en natt med
dem til å lytte til elva.
Det hendte også at nysgjerrige folk kom, som hadde blitt fortalt at det var to kloke
mann, eller trollmenn eller hellige menn som lever av at ferje.
De nysgjerrige folk spurte mange spørsmål, men de fikk ingen svar, og de fant
verken trollmenn eller vismenn, de bare fant to vennlige, små gamle menn, som
syntes å være stum og å ha blitt litt rart og gaga.
Og nysgjerrige mennesker lo og diskuterte hvordan tåpelig og gullibly den
vanlige folk spredte seg slike tomme rykter.
Årene gikk forbi, og ingen regnet dem.
Så, på en gang, kom munker forbi på en pilegrimsferd, tilhengere av Gotama, de
Buddha, som var ber om å bli fraktet over elven, og ved dem ferrymen
ble fortalt at de var mest hast
gå tilbake til sin store læremester, ble for nyhetene hadde spredt den opphøyde en
dødelig syk og snart ville dø hans siste menneskelig død, for å bli ett med
frelse.
Det var ikke lenge, før en ny flokk munker kom på pilegrimsferd deres, og en annen
en, og munkene samt de fleste av de andre reisende og folk som går gjennom
landet snakket ikke om annet enn av Gotama og hans forestående død.
Og som folk flokker fra overalt og fra alle kanter, når de skal
krig eller til kroningen av en konge, og samles som maur i hopetall, og dermed de
flokket, som å bli trukket av en magisk
stave, hvor den store Buddha ble avventer hans død, hvor den store hendelsen
skulle skje og den store perfeksjonert en av en æra var å bli ett med den
herlighet.
Ofte tenkte Siddhartha i disse dager av døende klok mann, den store læreren,
hvis stemmen hadde formant nasjoner og hadde vekket hundretusener, hvis stemme
han hadde også en gang hørt, hvis hellig ansikt han hadde også en gang sett med respekt.
Vennlige, tenkte han på ham, så hans vei til perfeksjon foran øynene hans, og husket
med et smil disse ordene som han en gang hadde, som en ung mann, sa til ham, det opphøyde
en.
De hadde vært, så det virket for ham, stolte og veslevoksen ord, med et smil, han
husket dem.
I lang tid visste han at det var ingenting står mellom Gotama og ham
mer, men han var fortsatt ikke å godta hans lære.
Nei, det var ingen undervisning en virkelig søker person, en som virkelig ønsket å finne,
kunne godta.
Men han som hadde funnet, kunne han godkjenne eventuelle lære, hver sti, hver mål,
Det var ingenting står mellom ham og alle de andre tusen lenger som levde
i at det er evig, hvem pustet hva er guddommelig.
På en av disse dagene, når så mange gikk på en pilegrimsreise til den døende Buddha, Kamala
gikk også til ham, som pleide å være den vakreste av de kurtisaner.
For lenge siden, hadde hun pensjonert fra hennes tidligere liv, hadde gitt henne hagen til
Munkene på Gotama som en gave, hadde tatt henne tilflukt i læren, var blant de
venner og velgjørere av pilegrimer.
Sammen med Siddhartha gutten, sønnen hennes, hadde hun gått på vei på grunn av nyheten om
nær døden av Gotama, i enkle klær, til fots.
Med sin lille sønn, ble hun reiser med elven, men gutten hadde snart vokst
sliten, ønsket å dra hjem, ønsket å hvile, ønsket å spise, ble ulydig
og startet klynking.
Kamala ofte måtte ta en pause med ham, ble han vant til å ha sin vei mot
henne, hun måtte mate ham, måtte trøste ham, måtte skjelle ham.
Han kom ikke fatte hvorfor han måtte gå på denne utmattende og trist pilegrimsferd med
hans mor, til et ukjent sted, til en fremmed, som var hellig og i ferd med å dø.
Så hva om han døde, hvordan gjorde denne bekymringen gutten?
Pilegrimene ble nærmer Vadsudevas s ferje, da lille Siddhartha
igjen tvunget moren til hvile.
Hun, Kamala selv, hadde også blitt sliten, og mens gutten ble tygget en banan, hun
huket seg ned på bakken, lukket øynene litt, og hvilte.
Men plutselig, ytret hun et jamrende skrik, så gutten på henne i frykt og så henne
Ansiktet har blitt blek fra horror, og under kjolen hennes, en liten, svart slange
flyktet, der Kamala hadde blitt bitt.
Hast, de nå begge løp langs stien, for å nå folk, og fikk
nær til fergen, der Kamala kollapset, og var ikke i stand til å gå videre.
Men gutten begynte å gråte sørgelig, bare forstyrrer det å kysse og klemme sin mor,
og hun ble også med sine høylytte skrik om hjelp, inntil lyden nådde Vadsudevas s
Ørene, som sto på fergen.
Raskt kom han gikk, tok kvinnen på armene, bar henne inn i båten,
Gutten løp langs, og snart er de alle nådde hytta, ble Siddhartha stod ved ovnen
og ble bare opptenning.
Han så opp og først så guttens ansikt, noe som vidunderlig minnet ham om noe,
som en advarsel å huske noe hadde han glemt.
Da han så Kamala, som han umiddelbart gjenkjent, selv om hun lå bevisstløs i
ferjemannen armer, og nå visste han at det var hans egen sønn, hvis ansikt hadde vært
slik advarsel påminnelse til ham, og hjertet rørte i brystet hans.
Kamala er såret ble vasket, men hadde allerede slått svart og kroppen hennes var oppsvulmet, hun
ble laget for å drikke en healing potion.
Hennes bevissthet tilbake, lå hun på Siddhartha seng i hytta og bøyde seg over
henne sto Siddhartha, som pleide å elske henne så mye.
Det virket som en drøm for henne, med et smil, så hun på venninnens ansikt;
bare langsomt hun innså hennes situasjon, husket bittet, kalles engstelig for
gutt.
"Han er med deg, ikke bekymre deg," sa Siddhartha.
Kamala så inn i øynene hans. Hun snakket med en tung tunge, lammet av
giften.
"Du har blitt gammel, min kjære," sa hun, "du har blitt grå.
Men du er som den unge Samana, som i sin tid kom uten klær, med støvete
føtter, til meg i hagen.
Du er mye mer som ham, enn du var som ham på den tiden da du hadde forlatt meg
og Kamaswami. I øynene, er du som ham, Siddhartha.
Akk, har jeg også blitt gammel, gammel - kan du likevel kjenne meg "?
Siddhartha smilte: "kjapt, kjente jeg deg, Kamala, min kjære."
Kamala pekte på gutten henne og sa: "Visste du gjenkjenne ham også?
Han er din sønn. "Øynene hennes ble forvirret og falt igjen.
Gutten gråt, tok Siddhartha ham på sine knær, la ham gråte, klappet håret, og
ved synet av barnets ansikt, kom en Brahman bønn til hans sinn, som han hadde
lærte for lenge siden, da han hadde vært en liten gutt selv.
Sakte, med en sangstemme, begynte han å snakke; fra sin fortid og barndom,
Ordene kom strømmende til ham.
Og med det syngende, ble gutten rolig, var bare nå og da å ytre et hulk
og sovnet. Siddhartha plasserte ham på Vadsudevas seng.
Vadsudevas sto ved ovnen og kokt ris.
Siddhartha ga ham en ***, som han kom tilbake med et smil.
"Hun vil dø," Siddhartha sa rolig.
Vadsudevas nikket; over hans vennlige ansiktet løp lys av peisovnens brannen.
Igjen, tilbake Kamala til bevissthet.
Smerter forvrengt ansiktet, Siddhartha øyne lese lidelsene på munnen hennes, på henne
bleke kinn. Stille, leste han det, oppmerksomt, venter,
hans sinn bli ett med lidelse henne.
Kamala følte det, blikket søkte øynene. Ser på ham, sa hun: "Nå ser jeg at
øynene dine har forandret seg også. De har blitt helt annerledes.
Av hva gjør jeg fortsatt kjenne at du er Siddhartha?
Det er deg, og det er ikke deg. "Siddhartha sa ingenting, stille øynene
så på hennes.
"Du har oppnådd det?" Spurte hun. "Du har funnet fred?"
Han smilte og la hånden sin på hennes. "Jeg ser det," sa hun, "jeg ser det.
Jeg vil også finne fred. "
"Du har funnet den," Siddhartha snakket i en hvisken.
Kamala aldri sluttet å se inn i øynene.
Hun tenkte på pilegrimsferd henne til Gotama, som ønsket å ta, for å se
ansiktet av den fullkomne, å puste hans fred, og hun trodde at hun hadde nå
fant ham i hans sted, og at det var
god, like god, som om hun hadde sett den andre.
Hun ønsket å fortelle dette til ham, men tungen ikke lenger lystret henne vilje.
Uten å snakke, så hun på ham, og han så livet falming fra øynene hennes.
Når den endelige smerten fylte øynene og gjorde dem vokse svakt, når den endelige skjelve
løp gjennom lemmene, lukket fingeren øyelokkene.
For lenge, satt han og så på henne fredelig døde ansikt.
For lenge, observerte han munnen, hennes gamle, slitne munnen, med de leppene, noe som
var blitt tynn, og han husket at han vant til, våren sine år,
sammenligne dette munnen med en fersk sprakk fig.
For lenge, satt han, les i det bleke ansiktet, i slitne rynker, fylt selv
med dette synet, så hans eget ansikt liggende på samme måte, like hvit, akkurat som
slukket ut, og så samtidig hans
ansikt og hennes være ung, med røde lepper, med flammende øyne, og følelsen av dette
både være tilstede og samtidig ekte, følelsen av evigheten, helt
fylt alle aspekter av sin tilværelse.
Dypt han følte, dypere enn noen gang før, i denne time, indestructibility
av hver livet, evigheten av hvert øyeblikk.
Da han reiste, hadde Vadsudevas forberedt ris for ham.
Men Siddhartha ikke spise.
I stallen, der deres geit sto, utarbeidet de to gamle mennene senger av halm for
seg selv, og Vadsudevas legge seg ned for å sove.
Men Siddhartha gikk ut og satte denne natten før hytta, lytter til
elv, omgitt av fortiden, rørt og omkranset av alle tider av sitt liv på
samtidig.
Men av og til, han reiste, gikk til døren i hytta og lyttet, om
Gutten sov.
Tidlig om morgenen, selv før sola kunne sees, kom Vadsudevas ut av
stabil og gikk bort til vennen sin. "Du har ikke sovet," sa han.
"Nei, Vadsudevas.
Jeg satt her, jeg hørte på elva. Mye har fortalt meg, dypt det har fylt
meg med healing tenkte, med tanken på enhet. "
"Du har opplevd lidelse, Siddhartha, men jeg ser: ingen tristhet har tastet
hjerte. "" Nei, min kjære, hvordan skal jeg være trist?
Jeg, som har vært rike og lykkelige, har blitt enda rikere og lykkeligere nå.
Min sønn har blitt gitt til meg. "" Din sønn skal være velkommen til meg også.
Men nå, Siddhartha, la oss komme til å fungere, er det mye som må gjøres.
Kamala har dødd på samme seng, som min kone hadde dødd for lenge siden.
La oss også bygge Kamala begravelse haug på samme høyde som jeg hadde da bygd min
kones begravelse haug. "Mens gutten sov fortsatt, bygde de
begravelsen haugen.