Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hei, mitt navn er Helmut Mebert.
Jeg har spilt fiolin i Berlin- filharmonien i 40 år, og jeg er glad for
å kunne gi deg noen råd om å øve til prøvespillingen.
Vi skal ta for oss første frase av Den italienske symfonien
som først ble fremført i London i 1833.
24 år gamle Mendelssohn dirigerte selv,
og skrev følgende om symfonien:
«Jeg har aldri komponert noe så morsomt før».
Dette stemmer virkelig med den første satsen.
Denne er full av «Joie de vivre», av livsglede.
Begynnelsen er bare en kort introduksjon.
Den første tonearten, A-dur, spilles lekent.
Med denne pizzicato-frasen:
♪ (spiller)
kommer åttendedelsnotene fra treblåserne, eller
♪ (spiller)
de lyse fløytene.
Det begynner energisk,
♪ (spiller)
og der kommer temaet allerede.
Det er ingenting mer før det.
Men under pizzicato legges grunnlaget for dette vivace-spillet.
Nå over til hovedtemaet.
♪ (spiller)
Det er viktig at disse aksentene uttrykkes med drivkraft.
Hvis vi spiller med trykk, høres det omtrent slik ut:
♪ (spiller)
Dette er ikke særlig vakkert.
Det er bedre med drivkraft, altså raskere buebevegelser,
og deretter trekke ut buen litt mot slutten.
♪ (spiller)
Da kan tonen få klinge fritt.
Hvis vi holder på stillingen, får vi en død tone.
Derfor:
♪ (spiller)
Den siste delen har også ulik fingersetting, ved å gli bakover:
3 2 1, og vi ender i andre posisjon.
Dette har følgende fordel:
Nå kommer to sekvenser i andre posisjon.
Vi spiller begge sekvensene med samme fingersetting,
men én gang i andre posisjon og én gang i femte posisjon.
♪ (spiller)
Det er ofte nyttig metodisk så vel som musikalsk
å spille to like sekvenser i ulik tonehøyde,
noe som innebærer identisk fingersetting.
Men det må ikke være på den måten. Vi kan også gjøre det slik,
♪ (spiller)
og bli værende i fjerde posisjon.
I så fall vil jeg anbefale
å gå over til første posisjon og over til den åpne E-strengen.
♪ (spiller)
Ikke spill de siste fjerdedelsnotene for kort.
♪ (spiller)
Det er en fjerdedelsnote, og må høres ut som en fjerdedelsnote.
Det som kommer nå,
♪ (spiller)
her er avslutningene litt lengre, med en punktert fjerdedelsnote.
Dette kan illustreres tydelig.
Dette har også en hensikt.
Hadde det ikke vært for dette:
♪ (spiller)
ville vi hatt én del her, én der, og hva ville ha manglet?
Linjen.
Hovedlinjen må ha en leken bestemthet.
♪ (spiller)
Da jeg ba deg
♪ (spiller)
kun spille aksentene med økt hastighet,
♪ (spiller)
blir det kun forte, og ikke fortissimo (ff).
Men ved crescendoet kan vi gi litt mer trykk.
Kun dette i begynnelsen:
♪ (spiller)
Og nå denne i sforzato (sf).
♪ (spiller)
En sforzato er kun en sforzato når det blir umiddelbart svakere etterpå.
Så har vi mulighet for et betont crescendo,
som må spilles over to takter.
La meg overdrive og spille saktere:
♪ (spiller)
Den siste åttendedelsnoten er en del av crescendoet.
Så, nesten som en spøk,
♪ (spiller)
kommer fullføringen i dette piano-partiet.
♪ (spiller)
Disse betoningene er som små stikk.
♪ (spiller)
Dette er første del.
Én gang i sin helhet.
(begynner)
Jeg vil også nevne noe om pizzicato-partiet:
Det høres best ut
om innsiden av venstrehånden holder god avstand til fingerbrettet.
Da kan pizzicato-lyden bære så langt som mulig.
(begynner)
Så gir tonen gjenklang.
♪ (spiller) 0:05:19.720,0:05:22.7200:05:22.720,0:05:25.560 Nå kommer noe litt vanskeligere.
Vi har piano spiccato med ukomfortable strengekrysninger.
For å øve, bør vi begynne med raske åttendedelsnoter,
som blir på strengen «alla corda», og så skaper vi et diminuendo,
helt til buen vibrerer av seg selv over strengen,
uten å hoppe av strengen.
♪ (spiller)
Bli på strengen, og deretter diminuendo.
♪ (spiller)
Sånn skal det gjøres.
Så for øvelse, foreslår jeg:
♪ (spiller)
Det var det.
Det samme gjelder for å øve på andre frase:
♪ (spiller)
Denne frasen er også svært vanskelig,
for det skjer lite annet i orkesteret.
Kun celloene spiller det samme, en oktav lavere.
Det betyr at du hører alt som kan gå galt.
I sin helhet skjer følgende:
Treblåserne spiller hovedtemaet, og vi svarer med denne åttendedelsfiguren.
Så:
♪ (spiller)
Sånn er det.
Takt 43 virker enkel, men den har en åttendedelspause,
og deretter følgende åttendedelsnoter.
Denne åttendedelspausen er latterlig kort.
I dette tempoet (demonstrerer).
Det begynner allerede på taktslaget.
Ofte kommer du sent inn, og kan høre stresset ut.
De ulike delene stemmer ikke overens.
Orkesteret spiller kontinuerlig åttendedelstrioler.
Dette må skje i takt.
Nå gjentas mye av det samme.
Jeg kan også legge til at temaet er annerledes i takt 51.
Vi begynte med forte. Nå er det fortissimo.
I tillegg var begynnelsen legato,
♪ (spiller)
og nå har vi dette:
♪ (spiller).
Klart og tydelig.
Dette kan sees som en bekreftelse av innledningen,
denne ungdommelige drivkraften
som er sentral i denne satsen.
Så:
♪ (spiller)
Dette har vi vært innom.
Du bør absolutt fortsette på livlig vis.
Hvorfor? Fordi vi har nok rom og energi til det.
♪ (spiller)
Her er det mye høyere, og orkesteret spiller dypere.
Derfor må vi nå bruke hele buen.
♪ (spiller)
Sforzato er kun i første takt, ikke i andre takt.
Vi kan likevel fremheve andre takt,
fordi treblåserne spiller en forte-akk. på første slag i begge de to taktene.
Ellers vil du ikke lenger kunne høre de nydelige fiolinene.
Så:
♪ (spiller)
Nå
♪ (spiller)
en «mordent» i tonearten A.
♪ (spiller)
Mordent betyr «å bite».
Dette må vi gjøre:
Legg til et lite stikk i strengen,
♪ (spiller)
angrip litt, slik at det kan høres tydelig.
Slik at når du kommer frem:
♪ (spiller)
Dette er ikke så lett i tempo.
♪ (spiller)
Etterpå må du følge med igjen:
en kort åttendedelspause (demonstrerer tempo),
takt 67, og så følgende.
Det eneste som gjenstår å si handler om avslutningen.
Hvis vi bruker stilen fra wienerklassisismen,
kan vi ta det litt ned på slutten:
Så:
♪ (spiller)
Jeg tror dette blir feil her.
Denne konklusjonen understreker den dionysiske livsgleden i satsen:
♪ (spiller) 0:09:51.920,0:09:54.2000:09:54.200,0:09:58.120 Takk for at du hørte på, og som alltid:
Kos deg når du øver!