Bok 4, kapittel 06 - Our Mutual Friend av Charles Dickens - et rop om hjelp

Vår felles venn av Charles Dickens KAPITTEL 6 Et rop om hjelp The Paper Mill hadde stoppet arbeidet for natten, og de stier og veier i sin nabolaget ble stenket med klynger av folk som skal hjem fra sin dagens arbeidskraft i det. Det var menn, kvinner og barn i gruppene, og det skortet ikke på livlige farge til flagre i den milde kvelden vinden. Den sammenblanding av ulike stemmer og lyden av latter gjorde en munter inntrykk på øret, analogt med at av de flagrende farger upon øyet. Into the ark med vann reflekterer blussende himmelen i forgrunnen av levende bilde, en knute av kråkeboller ble støping steiner, og ser utvidelsen av rislende sirkler. Så, i det rosa om kvelden, kan man se stadig større skjønnheten i landskapet - utover den nylig utgitte arbeidere wending hjem - utenfor Silver River - utenfor dype grønne felt av mais, så prospering, at loiterers i sine trange tråder vei synes å sveve nedsenket bryst- høy - utover de hekker og klumper av trær - utover de vindmøllene på Ridge - bort til der himmelen viste seg møter jorden, som om det ikke var immensity plass mellom menneskeheten og Heaven. Det var en lørdag kveld, og på et slikt tidspunkt bygda hundene, alltid mye mer interessert i gjerninger for menneskeheten enn i saker av sine egne arter, var spesielt aktive. På generell butikken, på slakter og på offentlig-huset, som viste de en spørrende ånd aldri å bli mett. Deres særlig interesse i offentlig-huset synes å innebære noen latent rakishness i hjørnetann karakter, for lite ble spist der, og de, har ingen smak for øl eller tobakk (Fru Hubbards hund sies å ha røkt, men bevis er å ville), kunne bare ha blitt tiltrukket av sympati med løse selskapelige vaner. Videre spilte en usleste fele innen; en fele så usigelig sjofel, som en mager lang funksjonsfriske nå, med en bedre øre enn resten, fant seg selv under tvang i intervaller for å gå rundt hjørnet og hyle. Likevel, returneres selv han for publikum-huset ved hver anledning med fasthet av en bekreftet drukkenbolt. Engstelige for å forholde, det var enda en slags liten Fair i landsbyen. Noen fortvilet pepperkaker som hadde blitt forgjeves prøver å kvitte seg over hele landet, og hadde kastet en mengde støv på hodet sitt i ydmykelse sin, igjen appellerte til publikum fra en svakelig bod. Så gjorde en haug av nøtter, lenge, lenge forvist fra Barcelona, ​​og likevel snakke engelsk så likegyldig som å kalle fjorten av seg selv en halvliter. En Peep-show som hadde opprinnelig startet med slaget ved Waterloo, og hadde siden gjorde det annenhver kamp av senere dato ved å endre hertugen av Wellington nesen, fristet student av illustrert historie. En Fat Lady, kanskje delvis opprettholdt ved utsatt svinekjøtt, hennes profesjonelle førsteamanuensis være en Lært gris, viste hennes liv størrelse bilde i en lav kjole som hun kom når presentert ved hoffet, flere meter rund. Alt dette var en ondskapsfull opptog som noen dårlig ide for underholdning på den delen av grovere hewers av tre og skuffer av vann i dette landet av England er noensinne og skal være. De må ikke variere revmatisme med underholdning. De kan variere det med feber og ague, eller med så mange revmatiske varianter som de har ledd, men positivt ikke med underholdning, etter deres egen måte. De ulike lyder som følger av denne scenen av fordervelse, og flyter bort i fortsatt kvelden, gjorde kvelden, på noe punkt hvor de bare nådde urolig, mellowed av avstand, mer ro ved kontrast. Slik var stillheten av kvelden til Eugene Wrayburn, da han gikk ved elva med hendene bak ham. Han gikk langsomt, og med den målte steg og åndsfraværende luft av en som var venter. Han gikk mellom de to punktene, en vidjer-sengs i denne enden og noen flytende liljer på det, og på hvert punkt stoppet og kikket forventningsfullt i én retning. 'Det er veldig stille, sa han. Det var veldig stille. Noen sauer beiter på gresset ved elv-side, og det syntes han at han aldri før hadde hørt skarpe rive høres som de beskjæres det. Han stoppet idly, og så på dem. «Du er dum nok, antar jeg. Men hvis du er smart nok til å komme gjennom livet levelig til tilfredshet, du har fått bedre av meg, mennesket som jeg er, og fårekjøtt som du er! En knitrer i et felt utenfor hekken vakte hans oppmerksomhet. «Hva er her for å gjøre, spurte han seg selv rolig går mot porten og ser over. «Ingen sjalu papir-møller? Ingen gleder jakten i denne delen av landet? For det meste fisket her i bygden! Feltet hadde vært nyslått, og det var enda merkene av ljåen på gul-grønn bakken, og sporet av hjulene, der høyet var blitt gjennomført. Etter sporene med øynene, stengte utsikten med den nye hayrick i en hjørne. Nå, hvis han hadde gått videre til hayrick, og gått rundt det? Men, sier at arrangementet skulle være, så hendelsen falt ut, og hvordan inaktiv er slik antagelser! Dessuten, hvis han hadde gått, hva er det av advarer i en Bargeman liggende på ansiktet hans? 'En fugl flyr til hekken, »var alt han tenkte på det, og kom tilbake, og gjenopptok sin tur. «Hvis jeg hadde ikke en avhengighet på henne sannferdig, sa Eugene, etter å ha tatt noen halvt dusin snur, «jeg bør begynne å tenke at hun hadde gitt meg slip for den andre tid. Men hun lovet, og hun er en jente på hennes ord. ' Slå igjen ved vannliljer, så han henne komme, og avanserte til møte henne. «Jeg sa til meg selv, Lizzie, at du var sikker på å komme, selv om du var sent. «Jeg måtte somle gjennom bygda som om jeg hadde ingen objekt før meg, og jeg måtte snakke med flere personer i forbifarten langs, Mr Wrayburn. «Er det guttene i landsbyen - og damene - slik skandale-mongers spurte han, som Han tok hånden hennes og trakk den gjennom armen. Hun sendes til gå sakte på, med nedslåtte øyne. Han stakk hånden til munnen, og hun rolig trakk den bort. «Vil du gå ved siden av meg, Mr Wrayburn, og ikke røre meg? For, armen var allerede stjålet rundt midjen. Hun stoppet igjen, og ga ham en alvorlig supplicating utseende. «Vel, Lizzie, vel," sa han, på en enkel måte selv ille med seg selv 'ikke være ulykkelig, ikke være bebreidende. «Jeg kan ikke hjelpe å være ulykkelig, men jeg mener ikke å være bebreidende. Mr Wrayburn, jeg ber dere å gå bort fra dette nabolaget, i morgen formiddag. «Lizzie, Lizzie, Lizzie! Han remonstrated. «Som godt være bebreidende som helt urimelig. Jeg kan ikke gå bort. »« Hvorfor ikke? «Faith" sa Eugene i hans airily ærlig måte. «Fordi du ikke vil la meg. Mind! Jeg mener ikke å være bebreidende heller. Jeg klager ikke på at du designe for å holde meg her. Men gjør du det, gjør du det. «Vil du gå ved siden av meg, og ikke røre meg," for hans arm kom om henne igjen; 'mens jeg snakker til deg veldig seriøst, Mr Wrayburn? «Jeg vil gjøre alt innenfor rammene av muligheten, for dere, Lizzie, 'svarte han med hyggelig munterhet da han foldet armene. «Se her! Napoleon Buonaparte på St Helena. «Når du snakket til meg som jeg kom fra Mill natten før siste, sier Lizzie, feste øynene på ham med utseendet av bønn som plaget hans bedre natur, «du fortalte meg at du var mye overrasket over å se meg, og at du var på en ensom fisketur. Var det sant? "Det var ikke,» svarte Eugene fattet, «I det minste ekte. Jeg kom hit fordi jeg hadde informasjon som jeg burde finne deg her. «Kan du tenke deg hvorfor jeg forlot London, Mr Wrayburn? «Jeg er redd, Lizzie, sier han åpenlyst svarte,« at du forlot London for å bli kvitt meg. Det er ikke smigrende for meg selv-kjærlighet, men jeg er redd du gjorde. «Jeg gjorde det." «Hvordan kunne du være så grusom? 'O Mr Wrayburn,» svarte hun, plutselig bryte ut i gråt, "er den grusomhet på min side! O Mr Wrayburn, Mr Wrayburn, er det ingen grusomhet i å være her i kveld! «I navnet til alt som er bra - og det er ikke trylle deg i mitt eget navn, for Himmelen vet jeg ikke good' - sa Eugene, «ikke vær fortvilet! «Hva annet kan jeg være, når jeg vet avstanden og forskjellen mellom oss? Hva annet kan jeg være, når man skal fortelle meg hvorfor du kom hit, er å sette meg til skamme! Sa Lizzie, som dekker ansiktet. Han så på henne med en reell følelse av angrende ømhet og medlidenhet. Det var ikke sterk nok til å impell ham til å ofre seg selv og spare henne, men det var en sterk følelse. «Lizzie! Jeg trodde aldri før, at det var en kvinne i verden som kunne påvirke meg så mye ved å si så lite. Men ikke vær vanskelig i din bygging av meg. Du vet ikke hva min sinnstilstand mot deg er. Du vet ikke hvordan du hjemsøker meg og forvirre meg. Du vet ikke hvordan forbannet uforsiktighet som er over-officious i å hjelpe meg på annenhver dreiing av livet mitt, ikke vil hjelpe meg her. Du har truffet den døde, tror jeg, og jeg noen ganger nesten ønske du hadde slått meg døde sammen med det. " Hun hadde ikke vært forberedt på slike lidenskapelige uttrykk, og de vekket noen naturlige gnister av feminine stolthet og glede i brystet. Å vurdere, feil som han var, at han kunne vare så mye for henne, og at hun hadde kraft til å flytte ham det! «Det sørger du for å se meg bedrøvet, Mr Wrayburn, det sørger jeg for å se deg distressed. Jeg vet ikke bebreide deg. Faktisk jeg ikke bebreide deg. Du har ikke følt dette som jeg føler det, er så forskjellig fra meg, og begynnelsen av et annet synspunkt. Du har ikke tenkt. Men jeg bønnfaller deg til å tenke nå, tror nå! ' «Hva skal jeg tenke på? Spurte Eugene, bittert. «Tenk på meg. '' Fortell meg hvordan du IKKE skal tenke på deg, Lizzie, og du vil forandre meg helt. " «Jeg mener ikke på den måten. Tenk på meg, som tilhører en annen stasjon, og ganske avskåret fra deg til ære. Husk at jeg har ingen beskytter nær meg, hvis jeg har en i din edle hjerte. Respekter mitt gode navn. Hvis du føler mot meg, i en bestemt, som du kanskje om jeg var en dame, gi meg fulle krav fra en dame på din generøse oppførsel. Jeg fjernet fra deg og din familie ved å være en fungerende jente. Hvor sant en gentleman til å være så hensynsfull av meg som om jeg ble fjernet ved å være en Queen! Han ville ha vært base for virkelig å ha stått urørt med appell henne. Ansiktet uttrykte anger og ubesluttsomhet som han spurte: «Har jeg skadet deg så mye, Lizzie? «Nei, nei. Du kan sette meg helt rett. Jeg snakker ikke om fortiden, Mr Wrayburn, men av nåtidens og fremtiden. Er vi ikke her nå, fordi gjennom to dager du har fulgt meg så tett der det er så mange øyne til å se deg, at jeg samtykket til denne utnevnelsen som en unnslippe? «Igjen, ikke veldig smigrende for meg selv-kjærlighet,» sa Eugene, mutt, 'men ja. Ja. Ja. '' Så jeg ber deg, Mr Wrayburn, jeg ber og ber deg, la dette nabolaget. Hvis du ikke gjør det, bør du vurdere hva du vil kjøre meg. Han gjorde vurdere i seg selv for et øyeblikk eller to, og da svarte, «Kjør deg? Hva skal jeg kjøre deg, Lizzie? «Du vil drive meg bort. Jeg bor her fredelig og respektert, og jeg er godt arbeid her. Du vil tvinge meg til å slutte dette stedet som jeg forlatt London, og - ved å følge meg igjen- -Vil tvinge meg til å avslutte neste sted hvor jeg kan finne tilflukt, så jeg sluttet dette. «Er du så bestemt, Lizzie - tilgi ordet jeg kommer til å bruke, for sin bokstavelig sannhet - å fly fra en elsker? «Jeg er så bestemt, hun svarte resolutt, men skjelvende," å fly fra slik en elsker. Det var en fattig kvinne døde her, men en liten stund siden, scorene til år eldre enn jeg er, hvem jeg fant ved en tilfeldighet, liggende på den våte jorden. Du har kanskje hørt noen redegjørelse for henne? «Jeg tror jeg har,» svarte han, «hvis hun het Higden. «Hennes navn ble Higden. Selv om hun var så svak og gammel, holdt hun sann til ett formål til den aller siste. Selv på den aller siste, gjorde hun meg love at hennes formål bør holdes til, etter hun var død, så avgjort var hennes besluttsomhet. Hva hun gjorde, kan jeg gjøre. Mr Wrayburn, hvis jeg trodde - men jeg tror ikke - at du kan være så grusom mot meg som å kjøre meg fra sted til sted for å bære meg ut, bør du kjøre meg til døden og ikke gjøre det. ' Han så fullstendig på henne vakkert ansikt, og i sitt eget vakre ansikt var det en lys blandet beundring, sinne, og vanære, som hun - som elsket ham så i hemmelighet hvis hjerte hadde lenge vært så full, og han årsaken til sitt overfylte - hang før. Hun prøvde hardt å beholde henne fasthet, men han så det smelter bort under øynene. I det øyeblikk av dets oppløsning, og av hans første fulle kjennskap til hans innflytelse over henne, falt hun, og han tok henne på armen. «Lizzie! Hvil så et øyeblikk. Svare på hva jeg spør deg. Hvis jeg ikke hadde vært det du kaller fjernet fra deg og avskåret fra deg, ville du har gjort dette appellerer til meg å forlate deg? «Jeg vet ikke, jeg vet ikke. Ikke spør meg, Mr Wrayburn. La meg gå tilbake. '' Jeg sverger til deg, Lizzie, skal du gå direkte. Jeg sverger til deg, skal du gå alene. Jeg vil ikke følge deg, jeg skal ikke følge deg, hvis du vil svare. »« Hvordan kan jeg, Mr Wrayburn? Hvordan kan jeg fortelle deg hva jeg skulle gjort, hvis du ikke hadde vært hva du er? «Hvis jeg ikke hadde vært det du gjør meg ut for å være« han slo inn, dyktig endre form av ord, «vil du fortsatt ha hatet meg? 'O Mr Wrayburn, »svarte hun på vakkert, og gråt,« du kjenner meg bedre enn å tror jeg! «Hvis jeg ikke hadde vært det du gjør meg ut for å være, Lizzie, ville du fortsatt vært likegyldig til meg? 'O Mr Wrayburn, hun svarte som før, «Du kjenner meg bedre enn det også! ' Det var noe i holdningen til hele hennes skikkelse som han støttet det, og hun hang med hodet, som bønnfalt ham til å være barmhjertig og ikke tvinge henne til å avsløre henne hjerte. Han var ikke nådig med henne, og han gjorde henne gjøre det. «Hvis jeg vet at du bedre enn helt å tro (uheldig hund om jeg er!) Som du hater meg, eller at du er helt likegyldig for meg, Lizzie, la meg vite så mye mer fra deg selv før vi skilles. La meg vite hvordan du ville ha behandlet meg hvis du hadde sett på meg som det du ville ha vurdert på like vilkår med deg. «Det er umulig, Mr Wrayburn. Hvordan kan jeg tenke på deg som på lik linje med meg? Hvis tankene mine kan sette deg på like vilkår med meg, kunne du ikke være deg selv. Hvordan kunne jeg huske, da, den natten da jeg først så deg, og da jeg gikk ut av rom fordi du så på meg så nøye? Eller natten som gikk inn i morgen når du blakk til meg at min far var døde? Eller, nettene når du pleide å komme for å se meg på min neste hjem? Eller har du kjent hvordan uninstructed jeg var, og etter å ha fått meg til å bli undervist bedre? Eller, etter å ha min så så opp til deg og lurte på deg, og først trodde du så godt å være på alle oppmerksomme på meg? "Only" først "tenkte meg så bra, Lizzie? Hva syntes du meg etter "først"? Så ille? «Jeg sier ikke det. Jeg mener ikke det. Men etter den første undring og glede av å bli lagt merke til av en så forskjellig fra alle en som hadde talt til meg, begynte jeg å føle at det kunne ha vært bedre hvis jeg hadde aldri sett deg. 'Hvorfor?' "Fordi du var så annerledes, sier hun svarte i en lavere stemme. «Fordi det var så uendelig, så håpløst. Spar meg! «Trodde du at for meg i det hele tatt, Lizzie, spurte han, som om han var litt stukket. «Ikke mye, Mr Wrayburn. Ikke mye til i natt. «Vil du fortelle meg hvorfor? «Jeg har aldri ment til i natt at du trengte å være tenkt for. Men hvis du trenger å være, hvis du virkelig føler på hjertet at du virkelig har vært mot meg hva du har kalt deg i natt, og at det er ingenting for oss i dette livet, men separasjonen, så Gud hjelpe deg, og Gud signe deg '! Den renhet som i disse ordene uttrykte hun noe av sin egen kjærlighet og hennes egen lidelse, gjorde et dypt inntrykk på ham for bestått gang. Han holdt henne, nesten som om hun var helliget ham av døden, og kysset henne, gang, nesten som han kunne ha kysset de døde. Jeg lovet at jeg ikke ville følge deg, eller følge deg. Skal jeg holde deg i sikte? Du har blitt opprørt, og den vokser mørkt. «Jeg pleide å være ute alene på denne timen, og jeg bønnfaller dere ikke å gjøre det. ' «Jeg lover. Jeg kan få meg til å love noe mer i kveld, Lizzie, bortsett fra at jeg vil prøve hva jeg kan gjøre. ' «Det er bare én måte, Mr Wrayburn, av sparsom deg selv og spare meg, hver måte. La dette nabolaget i morgen morgen. Jeg vil prøve. "Som han talte ordene i en grav stemme, hun la hånden på hans, fjernet den, og gikk bort ved elva-side. «Nå kan Mortimer tro på dette? 'Mumlet Eugene, fortsatt gjenstår, etter en stund, hvor hun hadde forlatt ham. «Kan jeg selv tror det selv? Han viste til den omstendighet at det var tårer når hånden hans, som han stod dekker øynene. «En mest latterlige posisjon dette, for å være fant ut i! "var hans neste tanke. Og hans neste slo sin rot i en litt stigende harme mot årsaken til tårer. «Men jeg har fått en flott makt over henne også, la henne være så mye alvor som hun vil! Refleksjonen brakt tilbake den som gir av ansiktet hennes og form som hun hadde senket i henhold blikket. Vurderer reproduksjon, syntes han å se, for andre gang, i klagen og i bekjennelsen av svakhet, en liten frykt. Og hun elsker meg. Og så alvorlig karakter må være svært alvorlig i den lidenskap. Hun kan ikke velge for seg selv å være sterk i denne fancy, vaklende i det, og svak i den andre. Hun må gå gjennom med hennes natur, så jeg må gå gjennom med mine. Hvis gruven exacts sine smerter og straff alle sammen, så må hennes, tenker jeg. Forfølge henvendelsen inn i sin egen natur, tenkte han, «nå, hvis jeg giftet henne. Dersom outfacing det absurde i situasjonen i korrespondanse med MRF, Jeg forbauset MRF til det ytterste grad av hans respekterte krefter, ved å informere ham at jeg hadde giftet henne, hvordan ville MRF fornuft med den juridiske sinn? "Du ville ikke gifte seg for penger og noen stasjon, fordi du var skrekkelig sannsynlig å bli lei. Er du mindre skremmende sannsynlig å bli lei, gifte for ingen penger og ingen stasjon? Er du sikker på deg selv? " Juridisk sinn, på tross av rettsmedisinske protester, må hemmelighet innrømme, "Good resonnementet på den delen av MRF usikker på meg selv. "' I selve handlingen å kalle denne tonen lettsinn til unnsetning, følte han det å være utsvevende og verdiløs, og hevdet hun mot den. «Og likevel, sa Eugene," Jeg skulle gjerne se fyren (Mortimer unntatt) som ville forplikte seg til å fortelle meg at dette ikke var en reell følelse for min del, vunnet av meg av hennes skjønnhet og hennes verdt, til tross for meg selv, og at jeg ikke ville være tro mot henne. Jeg skulle særlig gjerne se fyren i natt som ville fortelle meg det, eller som ville fortelle meg noe som kunne tolkes slik ulempe henne, for jeg er trett ut av former med en Wrayburn som skjærer en lei skikkelse, og jeg ville mye heller være ute av slag med noen andre. "Eugene, Eugene, Eugene, er dette en dårlig forretning." Ah! Så går det Mortimer Lightwood bjeller, og de høres melankoli i natt. Spasere på, tenkte han på noe annet å ta seg til oppgaven for. «Hvor er den analogien, Brute Beast, sa han utålmodig," mellom en kvinne som din far finner kjølig ut for deg og en kvinne som du har funnet ut selv, og har alltid drevet etter med mer og mer av konstans siden du først sette øynene på henne? ***! Kan du grunn ikke bedre enn det? Men, igjen han sunket inn i en erindring av hans første fulle kjennskap til hans makt akkurat nå, og av hennes avsløring av sitt hjerte. For å prøve noe mer å gå bort, og for å prøve henne igjen, var uvøren konklusjonen den snudde øverste. Og enda en gang, "Eugene, Eugene, Eugene, Dette er en dårlig business! ' Og «jeg skulle ønske jeg kunne stoppe Lightwood skrallende, for det høres ut som en knell. Ser ovenfor, fant han at den unge månen var oppe, og at stjernene begynte å skinne på himmelen som de toner av røde og gule ble flakkende ut, i favorisere av den rolige blå av en sommer kveld. Han var fortsatt ved elva-side. Turning plutselig møtte han en mann, så nær på ham som Eugene, overrasket, gikk tilbake, for å unngå en kollisjon. Mannen bar noe over skulderen hans, som kan ha vært en brukket åre, eller Spar eller bar, og tok ingen notis av ham, men gikk videre. «Halloa, venn" sa Eugene, ringer etter ham, «er du blind? Mannen svarte ikke, men gikk sin vei. Eugene Wrayburn gikk motsatt vei, med hendene bak ham og hans hensikt i hans tanker. Han passerte sauene, og passerte porten, og kom innenfor høre av landsbyen lyder, og kom til broen. Gjestgiveriet der han bodde, som landsbyen og kverna, var ikke over elva, men på den siden av bekken som han gikk. Men for å vite rushy banken og bakevje på den andre siden være en pensjonert sted, og følelsen av humor for støy eller selskap, krysset han broen, og ruslet på: ser opp på stjernene som de virket en etter en for å bli tent på himmelen, og ser ned på elva som samme stjernene syntes å bli opptent dypt i vannet. En landing-plass overskygget av en pil, og en glede-båt liggende fortøyd der blant noen stakes, fanget oppmerksomheten hans idet han passerte langs. Stedet var i en slik mørk skygge, at han stoppet for å gjøre ut hva som var der, og deretter gikk på igjen. Den rislende av elva så ut til å forårsake en korrespondent røre i hans urolig refleksjoner. Han ville ha lagt dem sovende hvis han kunne, men de var i bevegelse, som bekken, og alle tending en måte med en sterk strøm. Som skvulpe under månen brøt uventet nå og da, og blekt blinket i en ny form og med en ny lyd, så deler av sine tanker i gang, unbidden, fra resten, og avslørte sin ondskap. «Ut av spørsmålet å gifte seg med henne,» sa Eugene, «og ut av spørsmålet om å forlate henne. Krisen! Han hadde ruslet langt nok. Før du slår til spore sine skritt, stoppet han på margin, å se ned på den reflekterte natten. På et øyeblikk, med en forferdelig brak, snudde det reflekterte natten skjeve, flammer skutt jaggedly over luften, og månen og stjernene kom sprengning fra himmelen. Ble han truffet av lynet? Med litt usammenhengende halv dannet tenkt til det, snudde han under slagene som ble blinding ham og mose hans liv, og lukkes med en morder, som han fanget av en røde halstørkleet - mindre regner ned av sitt eget blod gav den det fargetone. Eugene var lys, aktiv, og ekspert, men armene ble brutt, eller han var lam, og kunne ikke gjøre mer enn å henge på mannen, med hodet svingte tilbake, slik at han kunne ikke se noe, men kasteline himmelen. Etter å dra på overfallsmannen, falt han på banken med ham, og så var det en annen stor krasj, og deretter et plask, og alt ble gjort. Lizzie Hexam hadde også unngått støyen, og lørdag bevegelse av mennesker i straggling gate, og valgte å gå alene ved vannet inntil tårene skal være tørt, og hun kunne så komponerer selv som til unnslippe bemerkning på henne ser syk eller ulykkelig på å gå hjem. Den fredelige ro i timen og sted, har ingen bebreidelser eller onde intensjoner i brystet for å kjempe mot, sank healingly inn dypet. Hun hadde meditert og tatt komfort. Hun var også snu hjemover, da hun hørte en merkelig lyd. Det skremte henne, for det var som en lyd av slagene. Hun sto stille og lyttet. Det syk henne, for slagene falt tungt og grusomt på den stille natten. Mens hun lyttet, ubesluttsomme, var alt stille. Mens hun ennå lyttet, hørte hun en svak stønn, og et fall i elven. Hennes gamle fet liv og vane umiddelbart inspirert henne. Uten forgjeves avfall av pust i ropte om hjelp der var det ingen til å høre, løp hun mot hvorfra lydene kom. Den lå mellom henne og brua, men det ble mer fjernet fra henne enn hun hadde tanke, natten er så veldig stille, og lyden reise langt ved hjelp av vann. Omsider nådde hun en del av den grønne banken, mye og nylig tråkket, der det lå noen ødelagte splintret trestykker og noen avrevne fragmenter av klær. Lutende, så hun at gresset var blodig. Etter dråpene og flekker, så hun at den vassen margin av banken var blodig. Etter gjeldende med øynene, så hun en blodig ansikt vendt opp mot månen, og drive bort. Nå skal barmhjertig Himmelen takket for den gamle tid, og stipend, O salige Herre, som gjennom dine flotte arbeidet kan det slå til gode på siste! Til hvem de drivende ansiktet hører til, det være seg mann eller kvinne, hjelpe mine beskjedne hender, Herre Gud, å heve den fra døden og gjenopprette det til noen som det må være kjære! Det var tenkt, inderlig tenkte, men ikke for et øyeblikk gjorde bønnen sjekk henne. Hun var borte før det vellet opp i tankene hennes, borte, rask og sann, men likevel stødig fremfor alt - for uten stødighet det aldri kunne gjøres - til landingsstedet sted under The Willow-treet, hvor hun også hadde sett båten lå fortøyd blant innsatsen. En sikker snev av hennes gamle øvet hånd, en sikker steg av hennes gamle praktiserte fot, en sikker lysbalanse av kroppen hennes, og hun var i båten. Et raskt blikk på henne praktiserte øyet viste henne, selv gjennom den dype mørke skygge, den hodeskaller i et stativ mot den rød-murstein hage-vegg. Et annet øyeblikk, og hun hadde kastet ut (tar linje med henne), og båten hadde skutt ut i måneskinn, og hun rodde nedover strømmen som aldri andre Kvinnen rodde på engelsk vann. Oppmerksomt over skulderen, uten slakke farten, så hun foran for kjøring ansikt. Hun passerte åstedet for kampen - der borte var det, på venstre henne, godt over båtens hekk - hun gikk på høyre henne, enden av landsbyen gaten, en kupert gate som nesten dyppet i elven; sin lyder vokste svak igjen, og hun slakket, ser ut som båten kjørte, overalt, overalt, for den flytende ansiktet. Hun bare holdt båten før produksjon nå, og hvilte på sine årer, visste godt at dersom ansiktet ikke var snart synlig, hadde det gått nedover, og hun ville overshoot det. Et utrent øye ville aldri ha sett av måneskinnet hva hun så på lengden av noen slag akterover. Hun så den drukner tallet stige til overflaten, noe kjempe, og som ved instinkt slår over på ryggen å flyte. Bare så hadde hun først svakt sett ansiktet som hun nå svakt så igjen. Firm av utseende og fast av formål, hun intenst så sin kommer på, før det var svært nær, da, med en touch unshipped hennes hodeskaller, og krøp akter i båten, mellom knelende og huk. En gang la hun kroppen unngå henne, ikke var sikker på grep henne. To ganger, og hun hadde grepet den med sin blodig hår. Det var følelsesløst, om ikke praktisk talt død, den ble lemlestet, og stripete vannet alt om den med mørke røde striper. Da det ikke kunne hjelpe seg selv, var det umulig for henne å få den ombord. Hun bøyde seg over hekken for å sikre det med en linje, og deretter elva og dens bredder ringte til den forferdelige rop hun sagt. Men, som besatt av overnaturlig ånd og kraft, surret hun det trygt, gjenopptatt hennes sete, og rodde i, desperat, for den nærmeste grunt vann hvor hun kunne kjøre båten på grunn. Desperat, men ikke vilt, for hun visste at hvis hun mistet distinctness av intensjon, alt var tapt og borte. Hun kjørte båten på land, gikk i vannet, løslot ham fra linjen, og ved fremste styrke løftet ham i armene og la ham i bunnen av båten. Han hadde fryktelige sår på ham, og hun bandt dem opp med kjolen revet i strimler. Else, antok han å være i live, forutså hun at han må blø i hjel før han kunne landes på hans vertshuset, som var nærmeste sted for succor. Dette gjøres svært raskt, kysset hun ham vansiret pannen, så opp i kval til stjernene, og velsignet ham og tilga ham, «hvis hun hadde noe å tilgi. ' Det var først i det øyeblikk at hun tenkte på seg selv, og så tenkte hun på seg bare for ham. Nå skal barmhjertig Himmelen takket for den gamle tid, slik at meg, uten en bortkastet øyeblikk, har å fått båten flytende igjen, og å ro tilbake mot strømmen! Og stipendet, O Lovet Herre Gud, som gjennom dårlig at han kan reises fra døden, og bevart til noen andre som han kan være kjære en dag, men aldri dyrere enn til meg! Hun rodde hardt - rodde desperat, men aldri vilt - og sjelden fjernet øynene fra ham i bunnen av båten. Hun hadde så la ham der, som at hun kanskje se hans vansirede ansiktet, det var så mye vansiret at hans mor kunne ha dekket det, men det var over og utenfor skjemmende i øynene. Båten rørte ved kanten av plasteret av vertshuset plen, skråner svakt ned mot vannet. Det var lys i vinduene, men det kom til å være noen en av dørene. Hun gjorde båten fast, og igjen av fremste styrke tok ham opp, og aldri la ham ned før hun la ham ned i huset. Kirurger ble sendt til, og hun satt støtte hodet. Hun hadde ofte hørt i dagene som ble borte, hvordan leger ville løfte hånden av en følelsesløst sårede person, ville og slippe det hvis personen var død. Hun ventet på den forferdelige øyeblikk da legene kunne løfte denne hånden, alt knust og forslått, og lot den falle. Den første av de kirurger kom og spurte, før du fortsetter til eksamen hans, «Hvem brakte ham inn? "Jeg tok ham i, sir,» svarte Lizzie, på hvem alle tilstede så. «Du, min kjære? Du kunne ikke løfte, langt mindre bære, dette . vekt »« Jeg tror jeg kunne ikke, på en annen tid, sir; men jeg er sikker på at jeg gjorde. " Kirurgen så på henne med stor oppmerksomhet, og med litt medfølelse. Å ha med en alvorlig ansikt berørt sårene på hodet, og de knuste armene, tok han hånden. O! ville han la det synke? Han dukket ubesluttsom. Han ville ikke beholde det, men la den forsiktig ned, tok et stearinlys, sett nærmere på skadene på hodet, og på elevene i øynene. At gjort, erstattet han lyset og tok hånd igjen. En annen kirurg da kommer inn, vekslet de to en hvisken, og den andre tok hånden. Verken han lot den falle med en gang, men holdt det for en stund og la den forsiktig ned. «Ivareta den stakkars jenta, sa den første kirurg da. Hun er ganske ubevisst. Hun ser ingenting og hører ingenting. Desto bedre for henne! Ikke vekke henne, hvis du kan hjelpe det; bare flytte henne. Stakkars jenta, stakkars jente! Hun må være utrolig sterk av hjertet, men det er mye å frykte at hun har satt sitt hjerte på den døde. Vær forsiktig med henne.