Tip:
Highlight text to annotate it
X
Howards End av EM Forster KAPITTEL 5
Det vil bli generelt innrømmet at Beethovens femte symfoni er den mest
sublime støy som noen gang har trengt inn i øret av mannen.
Alle slags og betingelser er oppfylt av det.
Enten du er som Mrs. Munt, og trykk smug når låtene kommer - av
selvfølgelig ikke slik å forstyrre de andre -; eller som Helen, som kan se helter og
skipsvrak i musikkens flom, eller som
Margaret, som bare kan se musikken, eller som Tibby, som er dypt bevandret i
kontrapunkt, og holder hele partituret åpne på kneet hans, eller liker sin fetter, Fraulein
Mosebach, som husker all den tid
Beethoven er "echt Deutsch", eller som Fraulein Mosebach unge mann, som kan
husker ingenting, men Fraulein Mosebach: i alle fall, blir lidenskap i livet ditt
mer levende, og du er nødt til å innrømme at en slik støy er billig på to shilling.
Det er billig, selv om du hører den i Dronningens Hall, tristeste musikk-rom i
London, men ikke så kjedelig som Free Trade Hall, Manchester, og selv om du sitter
på ytterste venstre denne hallen, slik at
messing humper på deg før resten av orkesteret kommer, er det fortsatt billig.
"Hvem er Margaret snakke med?" Sa fru Munt, ved avslutningen av den første
bevegelse.
Hun var igjen i London på besøk til Wickham Place.
Helen så ned en lang rekke av sitt parti, og sa at hun ikke visste.
"Ville det være noen ung mann eller annen som hun tar en interesse i?"
"Jeg forventer det," Helen svarte.
Musikk enwrapped henne, og hun kunne ikke komme inn i skillet som deler
unge menn som man tar en interesse i fra unge menn som vet.
"Dere jenter er så flott i å alltid ha - Oh dear! man må ikke snakke. "
For Andante hadde begynt - veldig vakkert, men bærer en familielikhet til alle
andre vakre Andantes at Beethoven hadde skrevet, og, til Helen sinn, snarere
frakobling av helter og skipsvrak fra
den første bevegelsen fra helter og troll i den tredje.
Hun hørte melodien gjennom én gang, og deretter hennes oppmerksomhet vandret, og hun stirret på
publikum, eller organ, eller arkitekturen.
Mye hadde hun kritikk de svekkede Cupids som omkranser taket av Dronningens
Hall, stigende hver til hver med flyktige gest, og kledd i gusten pantaloons, på
som i oktober sollys rammet.
"Hvor fryktelig å gifte seg med en mann som de Cupids!" Tenkte Helen.
Her Beethoven begynte å dekorere sin melodi, så hun hørte ham gjennom en gang, og
da hun smilte til henne fetter Frieda.
Men Frieda, lytte til klassisk musikk, kunne ikke svare.
Herr Liesecke også, så ut som om ville hester kunne ikke gjøre ham uoppmerksom;
det var linjene over pannen, ble leppene skiltes, lorgnetten til høyre
vinkler til nesen, og han hadde lagt en tykk, hvit hånd på hver kne.
Og ved siden av henne var tante Juley, så britisk, og ønsker å banke.
Hvor interessant at raden av mennesker var!
Hva ulike påvirkninger hadde gått til inngåelse!
Her Beethoven, etter nynner og hawing med stor sødme, sa "Heigho," og
Andante kom til en ende.
Applaus, og en runde med "wunderschoning" og "prachtvolleying" fra den tyske
kontingent.
Margaret begynte å snakke til henne ny ung mann, Helen sa til sin tante: "Nå kommer den
herlig bevegelse: første av alle nissene, og deretter en trio av elefanter
danset, "og Tibby ba selskapet
generelt å se etter overgangsordningen passasje på trommelen.
"På hva, kjære?" "På trommelen, tante Juley."
«Nei, se opp for den delen der du tror du har gjort med goblins og de
komme tilbake, "pustet Helen, som musikken begynte med en goblin gå rolig over
universet, fra ende til annen.
Andre fulgte ham. De var ikke aggressive skapninger, det var
som som gjorde dem så forferdelig å Helen.
De bare observert i forbifarten at det var noe slikt som prakt eller heltemot
i verden.
Etter mellomspill av elefanter dans, vendte de tilbake og gjorde observasjon for
andre gang.
Helen kunne ikke motsi dem, for, en gang på alle arrangement, hadde hun følt det samme, og
hadde sett de pålitelige murer ungdom kollaps.
Panic og tomhet!
Panic og tomhet! De nisser hadde rett.
Hennes bror løftet fingeren: det var overgangsregjeringen passasje på trommelen.
For, som om det gikk for langt, tok Beethoven tak i goblins og gjort
dem gjøre hva han ville. Han dukket opp i person.
Han ga dem litt push, og de begynte å gå i dur i stedet for i en mindre,
og da - han blåste med munnen hans og de ble spredt!
Vindkast på prakt, guder og halvguder stridende med enorme sverd, farge og
duft kringkastes på slagmarken, storslått seier, storslått død!
Å, det hele sprakk før jenta, og hun selv strakte ut sine hansker som om
det var håndgripelig.
Enhver skjebne var Titanic, noen konkurranse ønskelig, erobrer og erobret ville
alike bli applaudert av engler for de ytterste stjernene.
Og nissene - de ikke hadde egentlig vært der i det hele tatt?
De var bare fantomer av feighet og vantro?
En sunn menneskelig impuls ville jage dem?
Menn som de Wilcoxes, eller President Roosevelt, ville si ja.
Beethoven visste bedre.
De nissene virkelig hadde vært der. De kan komme tilbake - og de gjorde.
Det var som om prakten av livet kan koke over - og avfall til damp og skum.
I dets oppløsning hørte en den fryktelige, illevarslende notat og en goblin, med økt
ondskap, gikk rolig over universet fra ende til annen.
Panic og tomhet!
Panic og tomhet! Selv de flammende vollene i verden
kan falle. Beethoven valgte å gjøre alt riktig i
slutt.
Han bygde festningsvollene opp. Han blåste med munnen for andre gang,
og igjen goblinene ble spredt.
Han brakte tilbake vindkast av prakt, den heroisme, den unge, den storhet av
liv og død, og blant de store roarings av en overmenneskelig glede, ledet han sin femte
Symfoni til dens konklusjon.
Men nissene var der. De kunne vende tilbake.
Han hadde sagt så tappert, og det er derfor man kan stole Beethoven når han sier at andre
ting.
Helen skjøv henne helt ut under applausen.
Hun ønsket å være alene. Musikken oppsummerte henne alt som hadde
skjedd eller kan skje i karrieren hennes.
Hun leste det som en håndgripelig uttalelse, som kan aldri bli erstattet.
Notatene betydde dette og det til henne, og de kunne ha noen annen mening, og livet
kunne ha noen annen mening.
Hun dyttet rett ut av bygningen, og gikk sakte nedover utvendig trapp,
puste inn høstlig luft, og da hun ruslet hjem.
"Margaret," heter fru Munt, "er Helen all right?"
"Å ja." "Hun er alltid kommer bort i midten av
et program, "sa Tibby.
"Musikken har tydeligvis flyttet henne dypt," sa Fraulein Mosebach.
«Unnskyld,» sa Margaret unge mann, som hadde i lengre tid forberedt en
setningen, "men at damen har, ganske utilsiktet, tatt min paraply."
"Å, herregud meg!
- Jeg er så lei meg. Tibby, løpe etter Helen. "
"Jeg skal savne de fire alvorlige sanger hvis jeg gjør."
«Tibby kjærlighet, må du gå."
"Det er ikke noen konsekvens," sa den unge mannen, i sannhet en litt urolig om
hans paraply. "Men selvfølgelig er det.
Tibby!
Tibby! "Tibby reiste seg, og forsettlig fanget
hans person på stolryggene.
På den tiden hadde han tippet opp setet og hadde funnet hatten, og hadde deponert sin
full score i sikkerhet, var det "for sent" å gå etter Helen.
De fire alvorlige sanger hadde begynt, og man kunne ikke bevege under sin forestilling.
"Min søster er så uforsiktig," hvisket Margaret.
"Ikke i det hele tatt,» svarte den unge mannen, men stemmen hans var død og kald.
"Hvis du vil gi meg din adresse -" "Å, ikke i det hele tatt, ikke i det hele tatt,» og han
svøpt sin frakk over knærne.
Da fire alvorlige Songs ringte grunne i Margaret ører.
Brahms, for alle hans brummende og grizzling, aldri hadde gjettet hva det føltes
liker å bli mistenkt for å stjele en paraply.
For denne tosk av en ung mann trodde at hun og Helen og Tibby hadde spilt
tillit trikset på ham, og at hvis han ga sin adresse de ville bryte inn i hans
Rommene noen midnatt eller annen og stjele hans walkingstick også.
De fleste damer ville ha ledd, men Margaret egentlig minded, for det ga henne en
glimt inn i elendighet.
Å stole på folk er en luksus som bare velstående kan nyte, de fattige kan ikke
råd til det.
Så snart Brahms hadde gryntet seg ut, ga hun ham sin kort og sa: «Det er
der vi bor, hvis du foretrekker, kan du ringe for paraplyen etter konserten,
men jeg likte ikke å plage deg når det har alt vært vår skyld. "
Ansiktet hans lyste litt da han så at Wickham Place var W.
Det var trist å se ham korrodert med mistenksomhet, og ennå ikke våge å være
uhøflig, i tilfelle disse velkledde folk var ærlige tross alt.
Hun tok det som et godt tegn på at han sa til henne: «Det er en fin program i ettermiddag,
er det ikke? "for dette var den bemerkningen som han opprinnelig hadde åpnet, før
paraply grep.
"The Beethovens fint,» sa Margaret, som ikke var en hunn av de oppmuntrende type.
"Jeg liker ikke Brahms, men heller Mendelssohn som kom først - og æsj!
Jeg liker ikke denne Elgar som kommer. "
"Hva, hva?" Kalte Herr Liesecke, overhøre.
"Den pomp og prakt ikke vil bli bra?"
"Å, Margaret, du kjedelige jente!" Ropte hennes tante.
"Her har jeg vært å overtale Herr Liesecke å stoppe for pomp og prakt, og du
blir å angre alt mitt arbeid.
Jeg er så engstelig for ham å høre hva vi gjør i musikk.
Å, må du ikke kjøre ned våre engelske komponister, Margaret. "
"For min del har jeg hørt komposisjon ved Stettin," sa Fraulein Mosebach.
"Ved to anledninger. Det er dramatisk, litt. "
"Frieda, forakter du engelsk musikk.
Du vet du gjør. Og engelsk kunst.
Og engelsk litteratur, bortsett fra Shakespeare og he'sa tysk.
Veldig bra, Frieda, kan du gå. "
De elskende lo og kikket på hverandre.
Flyttet av en felles impuls, steg de seg og flyktet fra pomp og
Omstendighet.
"Vi har denne samtalen til å spille i Finsbury Circus, det er sant," sa Herr Liesecke, som
han kantet forbi henne og nådde landgangen akkurat som musikken startet.
"Margaret -" høylytt hvisket av tante Juley.
"Margaret, Margaret! Fraulein Mosebach har forlatt henne vakker
liten pose bak henne på setet. "
Sure nok var det Frieda sin reticule, inneholder hennes adresse bok, hennes lomme
ordbok, hennes kart over London, og hennes penger.
"Oh, what a bry - hva en familie vi er!
FR-Frieda! "" Hysj! "Sa alle som trodde
Musikk fint. "Men det er det nummeret de ønsker i Finsbury
Circus - "
"Kunne ikke jeg - couldn't jeg -" sa den mistenkelig ung mann, og ble veldig rød.
"Å, jeg ville være så takknemlig." Han tok posen - penger spytter inni den -
og smatt opp landgangen med det.
Han var akkurat i tide til å fange dem på swing-dørs, og han fikk en pen smil
fra den tyske jenta og en fin bue fra henne cavalier.
Han returnerte til sin plass oppover-sider med verden.
Den tilliten som de hadde reposed i ham var trivielt, men han følte at det kansellert hans
mistillit til dem, og som trolig han ikke ville bli "hadde" over paraply hans.
Denne unge mannen hadde blitt "hadde" i det siste - dårlig, kanskje overveldende - og nå mest
av hans energier gikk i å forsvare seg mot det ukjente.
Men denne ettermiddagen - kanskje på grunn av musikk - han oppfattet at man må Slakk av
av og til, eller hva er god å være i live?
Wickham Place, W., men en risiko, var like trygg som de fleste ting, og han ville risikere det.
Så da konserten var over og Margaret sa: "Vi lever ganske nær; jeg dit
nå.
Kunne du går rundt med meg, og vi vil finne din paraply? "Sa han," Takk, "
fred, og fulgte henne ut av dronningens Hall.
Hun ønsket at han ikke var så engstelig for å gi en dame nede, eller å bære en
Lady program for henne - sin klasse var nær nok hennes egen for sine manerer til VEX
henne.
Men hun fant ham interessant på hel--hver eneste interesserte de Schlegels på
Hele den gangen - og mens leppene snakket kultur, ble hennes hjerte planer om å
invitere ham til te.
"Hvordan sliten man blir etter musikk!" Begynte hun.
"Synes du den atmosfæren av dronningens Hall undertrykkende?"
"Ja, forferdelig."
"Men sikkert atmosfæren av Covent Garden er enda mer undertrykkende."
"Går du der mye?" "Når mine arbeidstillatelser, delta jeg galleriet
for, Royal Opera. "
Helen ville ha utbrøt: "Så gjør jeg elsker jeg galleriet," og dermed har endeared
seg til den unge mannen. Helen kunne gjøre disse tingene.
Men Margaret hadde en nesten sykelig redsel for «tegning folk ut" av "å gjøre ting
gå. "
Hun hadde vært til galleriet ved Covent Garden, men hun hadde ikke "delta" det,
foretrakk de dyrere seter; enda mindre visste hun elsker det.
Så hun svarte ikke.
"Dette året har jeg vært tre ganger - til Faust, Tosca, og -" Var det "Tannhouser" eller
"Tannhoyser"? Bedre ikke risikere ordet.
Margaret mislikte TOSCA og Faust.
Og så, for en grunn og en annen, så gikk de i stillhet, chaperoned av
røst Mrs. Munt, som var å få inn i vanskeligheter med nevøen hennes.
"Jeg har på en måte huske passasjen, Tibby, men når hvert instrument er så vakker,
det er vanskelig å plukke ut én ting fremfor en annen.
Jeg er sikker på at du og Helen ta meg til de fineste konsertene.
Ikke en kjedelig notat fra begynnelse til slutt. Jeg bare ønsker at våre tyske venner ville
har oppholdt til den er ferdig. "
"Men du har ikke glemt trommelen stadig slå på lav C, tante Juley?"
kom Tibby stemme. "Ingen kunne.
Det er umiskjennelig. "
"En spesielt høyt del?" Hazarded Mrs. Munt.
"Selvfølgelig har jeg ikke gå inn for å være musikalsk," la hun til, skuddet sviktende.
«Jeg bare ta vare på musikken - en helt annen ting.
Men likevel vil jeg si dette for meg selv - jeg vet ikke når jeg liker en ting, og når jeg ikke gjør det.
Noen mennesker er det samme om bilder.
De kan gå inn i et bildegalleri - Miss Conder kan - og si rett ut hva de
føler, all round veggen. Jeg kunne aldri gjøre det.
Men musikk er så forskjellig fra bildene, å tankene mine.
Når det gjelder musikk er jeg så trygg som hus, og jeg forsikrer dere, Tibby, er jeg på ingen
betyr fornøyd med alt.
Det var en ting - noe om en faun i fransk - som Helen gikk inn ekstaser
over, men jeg tenkte det mest singlende og overfladisk, og sa så, og jeg holdt til min
mening også. "
"Er du enig?" Spurte Margaret. "Tror du musikken er så forskjellig
Bilder "?" Jeg - jeg burde ha tenkt slik, slags, "han
sa.
"Så skulle jeg nå, sier min søster at de er nettopp det
samme. Vi har store argumentene over det.
Hun sier jeg er tykk, jeg sier hun er slurvete ".
Komme i gang, ropte hun: "Nå, ikke det virke absurd for deg?
Hva er det gode for the Arts hvis de er utskiftbare?
Hva er det gode for øret hvis den forteller deg det samme som øyet?
Helen har en målsetting er å oversette låter til språket av maleriet, og bilder til
språket av musikk.
Det er veldig genial, og hun sier flere pene ting i prosessen, men hva er
fikk, vil jeg gjerne vite? Å, det er alt søppel, radikalt falsk.
Hvis Monets virkelig Debussy, og Debussys egentlig Monet, er verken gentleman verdt
hans salt - det er min mening. Tydeligvis disse søstrene trettet.
"Nå, dette svært symfoni som vi nettopp har hatt - hun vil ikke la det alene.
Hun betegner det med betydninger fra start til slutt, gjør den til litteratur.
Jeg lurer på om den dagen noen gang vil komme tilbake når musikken vil bli behandlet som musikk.
Men jeg vet ikke. Det er broren min - bak oss.
Han behandler musikk som musikk, og oh, min godhet!
Han gjør meg sintere enn noen, bare rasende.
Med ham tør jeg engang argumentere. "
En ulykkelig familie, hvis talentfull. "Men, selvfølgelig, er den virkelige skurken
Wagner.
Han har gjort mer enn noen mann i det nittende århundre mot muddling av
kunst.
Jeg føler at musikk er i en meget alvorlig tilstand akkurat nå, men usedvanlig
interessant.
Nå og da i historien der kommer disse forferdelige genier, som Wagner, som
hisse opp alle brønnene i tanken på en gang. Et øyeblikk er det strålende.
Et slikt plask som aldri var.
Men etterpå - så mye gjørme, og brønnene - som det var, de kommuniserer med
hverandre for lett nå, og ikke en av dem vil kjøre helt klart.
Det er det Wagner har gjort. "
Hennes taler flagret bort fra den unge mannen som fugler.
Hvis han bare kunne snakke slik, ville han ha fanget hele verden.
Oh å erverve kultur!
Å, å uttale utenlandske navnene riktig! Å, å være godt informert, discoursing på
lette på hver emne som en dame i gang! Men det ville ta ett år.
Med en time til lunsj og noen knuste timer om kvelden, hvordan var det mulig
å fange opp med leisured kvinner, som hadde lest jevnt fra barndommen?
Hans hjerne kan være full av navn, kunne han ha hørt om Monet og Debussy, den
problemet var at han ikke kunne henge dem sammen til en setning, kunne han ikke gjøre
dem "fortelle", han kunne ikke helt glemme hans stjålne paraply.
Ja, var paraplyen den virkelige problemer. Bak Monet og Debussy paraplyen
vedvarte, med jevn rytme en tromme.
"Jeg antar min paraply vil være all right", han tenkte.
"Jeg egentlig ikke noe imot om det. Jeg vil tenke på musikk i stedet.
Jeg antar at min paraply vil være all right. "
Tidligere på ettermiddagen hadde han bekymret seter.
Bør han ha betalt så mye som to shilling?
Tidligere fremdeles hadde han undret: «Skal jeg prøve å gjøre uten et program?"
Det hadde alltid vært noe å bekymre ham helt siden han kunne huske, alltid
noe som forstyrret ham i jakten på skjønnhet.
For han forfølge skjønnhet, og derfor gjorde Margaret taler flagre vekk fra
ham som fugler.
Margaret snakket fremover, noen ganger sa "Ikke sant? du ikke føler
samme? "Og når hun stoppet og sa" Å, gjør
avbryte meg! "som skremte ham.
Hun ville ikke tiltrekke ham, selv om hun fylte ham med ærefrykt.
Hennes figur var magre, syntes ansiktet alle tenner og øyne, hennes referanser til henne
søster og bror var ubarmhjertig.
For all sin kløkt og kultur, var hun trolig en av dem sjelløs, atheistical
kvinner som har vært så vist opp av Miss Corelli.
Det var overraskende (og alarmerende) som hun plutselig skulle si, "Jeg håper at du vil
komme inn og ha litt te. "" Jeg håper at du vil komme inn og ha
litt te.
Vi bør være så glad. Jeg har dratt deg så langt ut av veien. "
De hadde ankommet Wickham Place. Solen var gått ned, og det bakevje, i dyp
skygge, var å fylle med en mild dis.
Til høyre for den fantastiske skyline av leilighetene raget svart mot nyanser av
kveld, til venstre de eldre husene reist en firkantet snitt, uregelmessig brystningen
mot grå.
Margaret famlet etter barnevakt henne. Selvfølgelig hadde hun glemt det.
Så, gripe henne paraply med hylse sin, bøyde hun over området og banket på
spisestue vinduet.
"Helen! La oss i! "
"All right,» sa en stemme. "Du har tatt denne gentlemans
paraply. "
"Tatt en hva?" Sa Helen, åpne døren.
"Å, hva er det? Må komme inn!
Hvordan gjør du? "
"Helen, må du ikke være så ramshackly. Du tok denne gentlemans paraply bort
fra Dronningens Hall, og han har hatt problemer med å komme for det. "
"Å, jeg er så lei!" Ropte Helen, alt håret flyr.
Hun hadde dratt av henne hatten så snart hun kom tilbake, og hadde kastet seg inn i
stor spisestue stol.
"Jeg gjør ikke annet enn å stjele paraplyer. Jeg er så veldig lei!
Må komme inn og velge en. Er din en hooky eller en nobbly?
Mine'sa nobbly - minst, tror jeg det er ".
Lyset ble slått på, og de begynte å søke i hallen, Helen, som hadde brått
skiltes med femte symfoni, kommenterer med skingrende små rop.
"Vil du ikke snakke, Meg!
Du stjal en gammel gentlemans silke topp-hat. Ja, hun gjorde, tante Juley.
Det er et positivt faktum. Hun trodde det var en muffe.
Å Gud!
Jeg har banket inn-og ut kortet ned. Hvor er Frieda?
Tibby, hvorfor ikke du noen gang - Nei, jeg kan ikke huske hva jeg skulle si.
Det var ikke det, men ikke fortelle jentene å skynde te opp.
Hva om denne paraplyen? "Hun åpnet den.
"Nei, det handler borte langs sømmene.
Det er en forferdelig paraply. Det må være min. "
Men det var ikke.
Han tok den fra henne, mumlet noen ord takk, og deretter flyktet, med syngende
trinn av kontorist. "Men hvis du vil stoppe -" ropte Margaret.
"Nå, Helen, hvor dum du har vært!"
"Uansett har jeg gjort?" "Skjønner du ikke at du har skremt ham
bort? Jeg mente ham til å slutte å te.
Du burde ikke snakke om å stjele eller hull i en paraply.
Jeg så hans fine øyne får så elendig. Nei, det er ikke litt av god nå. "
For Helen hadde styrtet ut i gaten og ropte: «Å, stopp!"
"Jeg tør si det er alt for det beste,» mente fru Munt.
"Vi vet ingenting om den unge mannen, Margaret, og stua er full av
Meget fristende små ting "Men Helen ropte:" Tante Juley, hvordan kan du!
Du gjør meg mer og mer skamfull.
Jeg vil heller at han hadde vært en tyv, og tatt alt apostelen skjeer enn at jeg - Vel, jeg
må stenge front-døra, antar jeg. En mer fiasko for Helen. "
"Ja, jeg tror apostelen skjeene kunne ha gått som leie," sa Margaret.
Seeing at tanten ikke forstod, la hun til: «Du husker" leie ".
Det var en av farens ord - Lei til den ideelle, til sin egen tro på menneskets natur.
Du husker hvordan han ville stole fremmede, og hvis de lurte ham han ville si: "Det er
bedre å bli lurt enn å være suspicious'--at tilliten trikset er et verk av
mann, men de ønsker-of-tillits-trikset er et verk av djevelen. "
"Jeg husker noe slikt nå," sa fru Munt, snarere tartly, for hun
lengtet etter å legge, "Det var heldig at din far gift med en kone med penger."
Men dette var uvennlig, og hun nøyer seg med "Hvorfor, kan han ha stjålet
den lille Ricketts bildet også. "" Better at han hadde, "sa Helen stoutly.
"Nei, jeg er enig med tante Juley,» sa Margaret.
"Jeg vil heller mistillit folk enn å miste mine små Ricketts.
Det er grenser. "
Deres bror, finne hendelsen vanlig, hadde stjålet ovenpå for å se
om det var scones til te.
Han varmet tekanne - nesten altfor deftly - avviste Orange Pekoe at privaten-
Piken hadde gitt, strømmet i fem skjeer av en overlegen blanding, fylt opp med virkelig
kokende vann, og nå kalles for damene å være rask eller de ville miste aroma.
"All right, moster Tibby," heter Helen, mens Margaret, omtenksom igjen, sa: "I
en måte ønsker jeg at vi hadde en skikkelig gutt i huset - den type gutt som bryr seg om menn.
Det ville gjøre underholdende så mye lettere. "
"Så gjør jeg," sa søsteren. «Tibby bryr seg bare for dyrkede kvinner
synge Brahms. "
Og da de sluttet seg til ham hun sa heller skarpt: «Hvorfor har dere ikke gjøre som ung
Mannen velkommen, Tibby? Du må gjøre det vert litt, vet du.
Du burde ha tatt hatten og lokket ham inn å stoppe, i stedet for å la ham
bli oversvømt av skrikende kvinner. "Tibby sukket, og trakk en lang strand av
håret over pannen.
"Å, det er ikke bra å se overlegen. Jeg mener det jeg sier. "
"La Tibby alene!" Sa Margaret, som ikke kunne bære hennes bror å bli kjeftet.
«Her er huset en vanlig høne-coop!" Brummet Helen.
"Å, min kjære!" Protesterte Mrs. Munt. "Hvordan kan du si slike fryktelige ting!
Antallet menn du kommer hit har alltid forbauset meg.
Hvis det er noen fare det er omvendt. "
"Ja, men det er feil type menn, betyr Helen."
"Nei, jeg gjør ikke," rettet Helen.
"Vi får rett slags mann, men på feil side av ham, og jeg sier det er Tibby sin
feil. Det burde være en noe om
hus - en - Jeg vet ikke hva ".
"En berøring av W. 's, kanskje?" Helen rakte tunge.
"Hvem er den W. 's?" Spurte Tibby. "The W. 's er ting jeg og Meg og tante
Juley vet om, og gjør du ikke, så det! "
"Jeg antar at vår er en kvinnelig huset," sa Margaret, "og man må bare akseptere
det. Nei, tante Juley, jeg mener ikke at dette
Huset er fullt av kvinner.
Jeg prøver å si noe mye mer smart.
Jeg mener at det var ugjenkallelig feminin, selv i fars tid.
Nå er jeg sikker på at du forstår!
Vel, jeg skal gi deg et annet eksempel. Det vil sjokkere deg, men jeg bryr meg ikke.
Anta Queen Victoria ga en middag-parti, og at gjestene hadde vært Leighton,
Millais, Swinburne, Rossetti, Meredith, Fitzgerald, etc.
Tror dere at atmosfæren av at middagen ville vært kunstnerisk?
Heavens nei! De aller stolene som de satt ville
har sett til det.
Så med huset vårt - det må være feminin, og alt vi kan gjøre er å se at det ikke er
feminin.
Akkurat som et annet hus som jeg kan nevne, men jeg vil ikke, hørtes ugjenkallelig maskulin,
og alle dets beboere kan gjøre er å se at det ikke er brutal. "
«Det huset være W. 's hus, antar jeg," sa Tibby.
«Du kommer ikke til å bli fortalt om W. 's, barnet mitt," Helen ropte "så gjør du ikke
tror det.
Og på den annen side, jeg gjør ikke det minste tankene hvis du finner ut, så tror du ikke
du har gjort noe smart, i begge tilfeller.
Gi meg en sigarett. "
"Du gjør det du kan for huset," sa Margaret.
"Stua oser av røyk." "Hvis du røykt også, huset kunne
plutselig slår maskulin.
Atmosfæren er sannsynligvis et spørsmål om berøring og gå.
Selv på Queen Victoria middag-parti - dersom noe hadde vært bare litt annerledes-
-Kanskje hvis hun hadde slitt en klamrer Liberty te-kjole i stedet for en magenta sateng - "
"Med en indisk sjal over skuldrene -"
"Festet i brystet med en Cairngorm-pin -"
Utbrudd av illojal latter - Man må huske at de er halvparten tysk - hilst
disse forslagene, og Margaret sa ettertenksomt: «Hvordan utenkelig det ville være
Dersom kongefamilien brydde seg om kunst. "
Og samtalen drev bort og vekk, og Helens sigarett slått til en plass i
mørket, og den store leilighetene motsatte ble sådd med opplyste vinduene, som
forsvant og var relit igjen, og forsvant ustanselig.
Utover dem hele gaten brølte forsiktig--en bølge som aldri kunne være stille, mens i
øst, usynlig bak de røyker av Wapping, ble månen stigende.
"Det minner meg, Margaret.
Vi kunne ha tatt den unge mannen inn i spisestuen, på alle arrangementer.
Bare majolica plate - og det er så godt satt i veggen.
Jeg er virkelig fortvilet at han ikke hadde te. "
For den lille hendelsen hadde imponert de tre kvinnene mer enn kanskje antatt.
Det forble som en goblin fotball, som et hint om at alt ikke er det beste i det beste av
alle mulige verdener, og at under disse overbygninger av rikdom og kunst der
vandrer en sulter gutt, som har kommet
hans paraply faktisk, men som har forlatt ingen adresse bak ham, og ingen navn.