Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL jeg det er ingen igjen
Da Mary Lennox ble sendt til Misselthwaite Manor å leve sammen med sin onkel alle sa
hun var den mest ubehagelig utseende barnet noensinne har sett.
Det var sant også.
Hun hadde litt tynt ansikt og en liten tynn kropp, tynne lyse hår og en sur
uttrykk.
Håret var gult, og ansiktet hennes var gul fordi hun hadde vært født i India
og hadde alltid vært syk i en eller annen måte.
Hennes far hadde hatt en stilling under den engelske regjering og hadde alltid vært opptatt
og syk selv, og hennes mor hadde vært en stor skjønnhet som brydde seg bare å dra til
partier og more seg med homofile mennesker.
Hun hadde ikke ønsket en liten jente i det hele tatt, og da Mary ble født hun overlevert henne over
til behandling hos en Ayah, som ble laget for å forstå at hvis hun ønsket å behage
Mem Sahib hun må holde barnet ut av syne så mye som mulig.
Så da hun var sykelig, gretten, stygge lille babyen hun ble holdt ute av veien,
og når hun ble en sykelig, gretten, han som rugger ting hun ble holdt ut av veien
også.
Hun har aldri husket fortrolig noe, men de mørke ansikter Ayah henne og
den andre innfødte tjenerne, og som de alltid lystret henne og ga henne sin egen vei
i alt, fordi Mem Sahib ville
være sint hvis hun ble forstyrret av gråt hun, av den tiden hun var seks år gammel
hun var så tyrannisk og egoistisk en liten gris som noensinne har levd.
Den unge engelske guvernante som kom for å lære henne å lese og skrive mislikte henne så
mye at hun ga opp sin plass i tre måneder, og når andre governesses kom til
prøve å fylle det de alltid gikk unna i en kortere tid enn den første.
Så hvis Maria ikke hadde valgt å virkelig ønsker å vite hvordan du skal lese bøker hun aldri ville ha
lært brevene hennes i det hele tatt.
Ett forferdelig varm morgen, da hun var ni år gammel, vekket hun føler
veldig sint, og hun ble Crosser stille når hun så at tjeneren som sto ved
hennes bedside var ikke hennes Ayah.
"Hvorfor kom du?" Sa hun til den fremmede kvinnen.
"Jeg vil ikke la deg bo. Send meg Ayah til meg. "
Kvinnen så redd, men hun bare stammet at Ayah ikke kunne komme og
når Mary kastet seg inn i en lidenskap og slo og sparket henne, så hun bare mer
skremt og gjentatt at det ikke var
mulig for Ayah å komme til Missie Sahib.
Det var noe mystisk i luften den morgenen.
Ingenting ble gjort i sin vanlige rekkefølge og flere av de innfødte tjenerne virket
mangler, mens de som Mary så lusket eller skyndte seg rundt med Ashy og redde ansikter.
Men ingen ville fortelle henne noe og hennes Ayah kom ikke.
Hun var faktisk igjen alene som om morgenen gikk, og til slutt vandret hun ut i
hagen og begynte å spille for seg selv under et tre nær verandaen.
Hun lot som hun var å lage en blomst-seng, og hun stakk store scarlet hibiscus
blossoms i små hauger av jord, hele tiden vokser mer og mer sint og
mumler for seg selv de tingene hun ville
si og navnene hun ville kalle Saidie da hun kom tilbake.
"Pig! Pig! Daughter of Pigs "sa hun, fordi å kalle en innfødt en gris er det verste
fornærmelse av alle.
Hun var sliping hennes tenner og sier dette igjen og igjen da hun hørte henne
Moren kommer ut på verandaen med noen.
Hun var med en rimelig ung mann, og de sto og snakket sammen i lav merkelige
stemmer. Mary visste virkelig ung mann som så
som en gutt.
Hun hadde hørt at han var svært ung offiser som nettopp var kommet fra England.
Barnet stirret på ham, men hun stirret mest på moren.
Hun alltid gjorde dette da hun hadde en sjanse til å se henne, fordi Mem Sahib - Mary
pleide å kalle henne det oftere enn noe annet - var slik en høy, slank, pen person
og hadde så vakre klær.
Håret hennes var som krøllete silke og hun hadde en delikat liten nese som syntes å være
disdaining ting, og hun hadde store leende øyne.
Alle klærne hennes var tynne og flytende, og Mary sa at de var "full av blonder."
De så fyldigere av blonder enn noen gang denne morgenen, men øynene var ikke ler
alle.
De var store og redde og løftet bedende til den lyse gutten offiserens ansikt.
"Er det så veldig ille? Åh, er det? "
Mary hørte henne si.
"Fryktelig", den unge mannen svarte med skjelvende stemme.
"Veldig, Mrs. Lennox. Du burde ha gått til åsene to
uker siden. "
Den Mem Sahib vred sine hender. "Å, jeg vet jeg burde!" Ropte hun.
"Jeg bare oppholdt å gå til den dumme middagsselskap.
For en tosk jeg var! "
I samme øyeblikk så høye lyden av klagende brøt ut fra tjenerne '
hold at hun grep den unge mannens arm, og Maria sto skjelve fra topp til
foten.
Den klagende vokste villere og villere. "Hva er det?
Hva er det? "Mrs. Lennox gispet.
"Noen man har dødd," svarte gutten offiser.
"Du sa ikke det hadde brutt ut blant dine tjenere."
"Jeg visste ikke!" The Mem Sahib gråt.
"Kom med meg! Kom med meg! "Og hun snudde seg og løp inn
huset.
Etter det skjedde forferdelige ting, og mysteriousness av formiddagen ble
forklart til Mary.
Den kolera hadde brutt ut i sin mest dødelige formen og folk var døende som
fluer.
Den Ayah hadde blitt syk i natt, og det var fordi hun akkurat hadde dødd som
tjenere hadde jamret i hyttene.
Før neste dag tre andre tjenere var døde og andre hadde kjørt bort i
terror. Det var panikk på hver side, og døende
mennesker i alle bungalower.
I løpet av forvirring og forvirring av den andre dagen Maria gjemte seg i
barnehage og ble glemt av alle.
Ingen tenkte på henne, ingen ville ha henne, og merkelige ting som skjedde som hun
visste ingenting. Mary vekselvis gråt og sov gjennom
timene.
Hun visste bare at folk ble syke og at hun hørte mystiske og skremmende
lyder.
Når hun krøp inn i spisestuen, og fant den tom, men et delvis ferdig
Måltidet var på bordet og stoler og tallerkener så ut som om de hadde vært i all hast presset
tilbake når middagsgjestene steg plutselig en eller annen grunn.
Barnet spiste litt frukt og kjeks, og blir tørst hun drakk et glass vin
som sto nesten fylt.
Den var søt, og hun visste ikke hvor sterk den var.
Veldig snart det gjorde henne intenst døsig, og hun gikk tilbake til barnehagen hennes og stenge
seg inn igjen, skremt av skrik hun hørte i hyttene og ved haster lyden
av føttene.
Vinen gjorde henne så søvnig at hun kunne knapt holde øynene åpne og hun la
ned på sengen, og visste ingenting mer for en lang tid.
Mange ting har skjedd i løpet av de timene der hun sov så tungt, men hun var ikke
forstyrret av hyler og lyden av ting blir gjennomført i og ut av
bungalow.
Da hun våknet lå hun og stirret på veggen.
Huset var helt stille. Hun hadde aldri kjent den skal være så stille
før.
Hun hørte verken stemmer eller fotspor, og lurte på om alle hadde fått godt av
kolera og alle problemer var over. Hun lurte også hvem som skulle ta seg av
henne nå hennes Ayah var død.
Det ville være en ny Ayah, og kanskje hun ville vite noen nye historier.
Mary hadde blitt ganske lei av de gamle. Hun gråt ikke fordi hennes sykepleier hadde dødd.
Hun var ikke en hengiven barn og hadde aldri brydd seg mye for noen.
Støyen og skyndte seg om og jammer over kolera hadde skremt henne, og
hun hadde vært sint fordi ingen syntes å huske at hun var i live.
Alle var for panikk å tenke på en liten jente ingen ble glad av.
Når folk hadde kolera det virket som de husket ingenting annet enn seg selv.
Men hvis alle hadde fått godt igjen, helt sikkert noen man ville huske og komme å se
for henne. Men ingen kom, og da hun lå og ventet på
Huset så ut til å vokse mer og mer stille.
Hun hørte noe rasling på matter og da hun så ned hun så litt
slange glir sammen og ser på henne med øyne som juveler.
Hun var ikke redd, fordi han var en harmløs liten ting som ikke ville skade
henne og han virket det travelt med å komme seg ut av rommet.
Han gled under døren som hun så ham.
"Hvordan ***, og stille det er," sa hun. "Det høres ut som om det var ingen i
bungalow men meg og slangen. "
Nesten det neste minuttet hun hørte fottrinn i det sammensatte, og deretter på verandaen.
De var menn fotspor, og mennene kom inn i bungalowen og snakket i lav
stemmer.
Ingen gikk for å møte eller snakke med dem og de syntes å åpne dører og se inn
rom. "Hva ødeleggelse!" Hørte hun en stemme si.
"Det pen, pen kvinne!
Jeg antar at barnet også. Jeg hørte det var et barn, men ingen
noen gang så henne. "
Mary ble stående midt i barnehagen da de åpnet døren noen
minutter senere.
Hun så en stygg, kryss lille ting og var frowning fordi hun begynte å
være sulten og føler seg elendige og neglisjert.
Den første mannen som kom i var en stor offiser hun en gang hadde sett snakker til henne
far.
Han så sliten og urolig, men da han så henne ble han så forskrekket at han nesten
hoppet tilbake. "Barney" ropte han ut.
"Det er et barn her!
Et barn alene! På et sted som dette!
Mercy på oss, hvem er hun! "" Jeg er Mary Lennox, "den lille jenta sier,
tegne seg opp stivt.
Hun trodde mannen var svært uhøflig å ringe farens bungalow "Et sted som dette!"
"Jeg sovnet da alle hadde kolera og jeg har nettopp vekket opp.
Hvorfor kommer ingen? "
"Det er barnet ingen noen gang har sett!" Utbrøt mannen, snu til sin
følgesvenner. "Hun har faktisk blitt glemt!"
"Hvorfor ble jeg glemt?"
Maria sa, pressing hennes fot. "Hvorfor kommer ingen?"
Den unge mannen som hette Barney så på henne svært trist.
Maria selv trodde hun så ham kyss øynene som om å blunke tårene bort.
"Stakkars lille gutt!" Sa han. "Det er ingen igjen til å komme."
Det var i så rart og plutselig måte at Maria fant ut at hun hadde hverken far
eller mor venstre; at de hadde dødd og blitt båret bort i natten, og at
de få innfødte tjenerne som ikke hadde dødd
også hadde forlatt huset så fort de kunne få ut av det, ingen av dem enda
huske at det var en Missie Sahib. Det var grunnen til at stedet var så stille.
Det var sant at det var ingen i bungalowen, men selv og den lille
rasling slange.